Per Zanussi har komponert ny musikk for Vestnorsk Jazzensemble som fremføres i Bergen og Stavanger neste uke og følges opp med plateinnspilling. Konserter med Skikkelig Jazztrio, Eyolf Dale Trio og en ny versjon av Zanussi 5 ligger også blant bassistens 2022-planer.
I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Per Zanussi
Hei, Per, og godt nytt år! Hvordan har jula vært?
– Godt nytt år! Jula har vært fredelig, bl.a fordi begge mine årlige romjulskonserter, med Wunderkammer på Cementen i Stavanger og Skikkelig Jazztrio på Last train i Oslo, ble avlyst.
Men nå er du aktuell med ny musikk for Vestnorsk Jazzensemble?
– Ja, stykket hadde premiere på Sildajazz i august, og nå blir det konserter i Stavanger og Bergen, forhåpentligvis med 50 publikummere i salen, i hvert fall. Like etterpå spiller vi det inn på plate i Elektrolüd studio i Stavanger.
I presseteksten fra Vestnorsk jazzsenter står det at du har latt deg inspirere av futuristisk funk, prog-afrobeat, koreanske sjaman-ballader og nordafrikansk frijazz. Det låter spennende! Fortell.
– Når jeg komponerer liker jeg å hente inspirasjon fra forskjellige sjangre og uttrykk utenfor jazzen som interesserer meg, og filtrere det gjennom mine egne erfaringer. På den måten håper jeg å komme opp med noe som er både mitt eget og har en base i jazz, men som også kan ha litt andre dimensjoner.
Som regel innebærer det å høre på mye forskjellig musikk og la meg påvirke, uten å stjele direkte, men heller fylle opp hodet/øret med forskjellig lyd som så sniker seg inn i musikken man skriver. Når denne innfallsvinkelen resulterer i hybridsjangre som dem over synes jeg det er på sitt absolutt gøyeste!
Hva er tanken bak tittelen «Li and the Infinite Game»?
– Både «Li» og «The Infinite Game» er en slags analogier eller metaforer for måter å jobbe med improvisasjon og komposisjon for meg. «Li» henspiller på det kinesiske navnet for mønstre i naturen, som lenge har vært en inspirasjon for musikken jeg skriver for friimprovisatører: faste og dynamiske mønstre, mønstre i både tid og rom, sykliske, asymmetriske og ordnede på samme tid. Skyer, trær, sanddyner, flyt og kaos. Mønstre som har en klar form på makroplan, men som har mye detaljer og kaos på mikroplan. I doktorgradsarbeidet mitt fra 2017 er Li en viktig del.
Da jeg ble spurt om å skrive for Vestnorsk Jazzensemble var planen å lage et verk basert på disse mønstrene fra naturen, men etter hvert ble jeg klar over at jeg trengte en litt annen innfallsvinkel i tillegg. Jeg hadde lyst til å gjøre noe som var mer «jazz»-basert, i ordets videste forstand, mer ala Zanussi 5 og 13, og noe som tok hensyn til de konkrete musikernes virke innenfor forskjellige sjangre.
Siste del av tittelen handler derfor om det andre viktige aspektet ved stykket, nemlig forholdet til (og mellom) musikerne fra Bergen og Stavanger som møtes og gir liv til komposisjonene mine.
Inspirasjonen kommer fra James P Carses bok «Finite and Infinite Games»:
«Finite games are those instrumental activities – from sports to politics to wars – in which the participants obey rules, recognize boundaries and announce winners and losers. The infinite game – there is only one – includes any authentic interaction, from touching to culture, that changes rules, plays with boundaries and exists solely for the purpose of continuing the game.»
Det er et fint ideal å ha når man skal spille jazz og annen improvisert musikk, synes jeg. «The Infinite Game» er altså en analogi til hvordan vi forholder oss til hverandre musikalsk i stykket og ellers, som en parallell idé/inspirasjon til Li.
Besetningen i ensemblet varierer fra prosjekt til prosjekt. Hvordan tenkte du da du valgte akkurat disse musikerne til dette verket?
– Bortsett fra noen helt nye bekjentskaper som jeg aldri har spilt med før, Elisabeth Lid Trøen og Heidi Kvelvane, som er utrolig bra yngre musikere, er resten av musikerne i ensemblet folk jeg har spilt med av og på. Noen har jeg spilt med i 25 år, andre kortere.
I tillegg til Elisabeth og Heidi består bandet av Gro Austgulen, Kjetil Møster, Kristoffer Alberts, Didrik Ingvaldsen, Simen Kiil Halvorsen, Thomas Dahl, Jørgen Træen, Børge Fjordheim, Øyvind Skarbø og meg selv. Sjangermessig spenner de, og musikken jeg har spilt med dem tidligere, fra rock via opera til ny musikk, afrobeat, impro og frijazz. Felles for dem er at de har sine egne uttrykk, samtidig som de er fleksible og åpne for det jeg gir dem. Alle bor i Bergen og Stavanger, og jeg er veldig glad for at jeg fikk denne muligheten selv om jeg er Oslo-basert.
Det blir konserter i Bergen og Stavanger 21. og 22. januar. Er det noen planer om å ta ensemblet og musikken ut til andre deler av landet?
– Det håper jeg vi får til!
Per Zanussi under urframføringen med Vestnorsk Jazzensemble på Sildajazz i august i fjor. Foto: Vestnorsk jazzsenter
Det var en stund her i høst vi hadde et håp om at pandemien gikk mot slutten, men så smalt det igjen. Hvordan har de siste par årene vært for deg, både som utøvende musiker og i jobben som førsteamanuensis ved NMH og Universitetet i Stavanger?
– Når det gjelder konsertspilling har det vært noen avlysninger, der en av de kjipeste så langt var en Tysklandsturné med Eyolf Dale trio i november i år, rett etter at de stengte ned igjen.
Jeg har vært heldig som alltid har blandet virket som utøvende jazzbassist med komponering, blant annet for å kunne sitte hjemme og skrive musikk i perioder der jeg ikke spiller så mye. Jeg hadde noen komposisjonsoppdrag under korona, med to større danseforestillinger som ble gjennomført i 20 og 21: «Mørke 1-4» med koreografen Janne Camilla Lyster, i samarbeid med Tanja Orning og Ellen Ugelvik, og «Body Memory» med koreograf Therese Markhus der jeg var eneste musiker. Heldigvis var forestillingene lagt til perioder der landet var litt åpnere, så vi greide å gjennomføre dem.
I tillegg har jeg jobbet med å komponere musikk både for Vestnorsk Jazzensemble og til egne nye prosjekter, og fått en sønn på den internasjonale jazzdagen,, så jeg har hatt nok å henge fingrene i.
Det verste har kanskje egentlig vært å prøve å holde i gang undervisning på NMH og UiS via Zoom, noe som ikke alltid er så motiverende. Det er i alle fall noe helt annet enn å bade i kontrabasslyd i samme rom! Jeg synes det virker som studentene har greid seg bra etter forholdene, men nå er det på tide at det gir seg snart…
Har du noen spennende planer for 2022 som du har lyst til å dele med oss?
– I februar skal jeg spille en konsert på Victoria som blir moro, med Pat Thomas og Ståle Liavik Solberg. Det er en inkarnasjon av Skikkelig Jazztrio, og vi planlegger å spille musikk fra plata Money Jungle!
Fra februar skal jeg egentlig ha pappaperm, men klarer også å klemme inn en liten turné i Nederland og innspilling med Eyolf Dale trio i mars. Det gleder jeg meg til.
I tillegg sitter jeg og mikser en plate med et liveopptak fra Blowout med Trespass trio/Susana Santos Silva for Clean Feed.
Ellers starter jeg snart en ny versjon av Zanussi 5, med to trommeslagere, gitar og sax i tillegg til meg selv på kontrabass. Det er foreløpig på planleggingsstadiet, men følg med i jazzpressen fra ca høst 2022!
Og helt til, slutt har du en konsertanbefaling?
– I løpet av den neste måneden kunne jeg tenke meg å se de fleste konsertene på Nasjonal jazzscene, men tror jeg må lande på Gard Nilssens nye band Unionen 29. januar. En fin bukett.
Og en plateanbefaling?
– For tiden hører jeg mye på litt eldre jazzplater sammen med babyen, og en vi begge liker er Art Pepper meets the Rhythm Section. Pepper selv sier han ikke hadde spilt på et år da den ble spilt inn, og at kona lurte/tvang ham til å komme på sessionen, men det låter definitivt ikke sånn.
