NTTs julespesial No. 4!!!

God jul, alle sammen, og velkommen tilbake til Now’s The Time! Vi har ingen konserter å fortelle om denne uka, men vi har masse annet, så la oss kutte ut småpraten og gå rett på innholdsfortegnelsen.

Dette er NTTs tradisjonsrike julespesial 2021:

1. Bob Stanley og Saint Etienne vedlikeholder julesangtradisjonen

2. Lasse Marhaug om The Beatles og te

3. Liste: 2021-favorittene til Terje Mosnes

4. Den tradisjonsrike trommeslager-enqueten

5. Vakker, ny juledoom fra Ingfrid Breie Nyhus

6. Liste: Hva har Chris Rea å by på når han ikke kjører hjem til jul?

7. Sørgelig jul: Jakten på 2021s mest passende julesang

8. Hovedintervju: Emilie Christensen om livet, julen, låtskrivingen, Twist, og hundre måter å unngå kjeft og flaue situasjoner

Er det noe dere? Våre tre foregående tradisjonsrike julespesialer ligger fremdeles ute til allmen forlystelse og de eldes etter serinakakeprinsipper. Vær så god:

2018: Jazzbloggens tradisjonsrike julespesial (Sondre Lerche om Per Asplin, Historien om The Source of Christmas, Audun Vingers julefavoritter+++)

2019: Jul i ekkokammeret (Frode Alnæs om licket på «A Kind of Christmas Card», Sunnmørsjul og Romsdalsjul, Tore Johansens Chet Baker-favoritter, intervjuer med Emile the Duke og Raymond Teigen Hauger+++)

2020: Bjellene klinger! (Birgitte Grimstad, Maj Britt Andersen, NTT Souls julespesial, Sweater Report: motespalte om strikkegensere, Håvard Wiiks surkåloppskrift, Bjellespesial, Juledoomliste, langlesning om Paul McCartney, Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen+++)

Før vi kaster oss inn i det, tenner vi et lys for Helge Nicolai Bjørkø, saksofonist og musikkmenneske, som gikk bort den 15. desember etter kort tids sykeleie. Et kjært syn på konserter på Victoria, Kafé Hærverk og andre steder, en lytter som ivret etter det nye. Vi har delt noen store musikkopplevelser de siste årene og det er svært trist at det er slutt – hvil i fred.

Vi minner som vanlig på at et abonnement på Jazznytt er julegaven som varer et helt år – klin til, tegn et til deg selv også – det har du fortjent! Og er du forresten abonnent på NTTs ukentlige nyhetsbrevliste, som gjør at du kan få denne bloggleveransen rett i din digitale postkasse? Den kan du melde deg på her! Alt vi ønsker oss til jul er at nettopp du gjør det.

 

Santa Etienne

Bob Stanley. Foto: presse

Julemusikk er det mange som har peiling på eller i hvert fall en soft spot for. En av disse er Bob Stanley fra den britiske kultgruppa Saint Etienne, som har utgitt singler cirka hver jul siden tidlig på 90-tallet. Dette er noe de tar seriøst, og de arrangerer også et veldig fint juleparty, selv i de årene da bandet ikke er spesielt aktivt. Den lille fanskaren er meget lojal. Stanley var opprinnelig musikkjournalist, og har utgitt flere høyst lesbare bokutgivelser om all mulig musikk (og om gamle fotballprogrammer!), i år fikk han mye skryt for Excavate! The Wonderful and Frightening World of The Fall, redigert sammen med Tessa Norton. Det er også alltid mange gode artikler og liner notes å lese, spesielt på de historiske samleplatene han kuraterer flere av i året for det britiske kremselskapet Ace Records. Dette er musikalsk sakprosa, utbrøt blogghalvdel Vinger i et langt essay om disse i litteraturtidsskriftet Vinduet i fjor. Alle disse burde sjekkes ut av NTTs lesere – nye sammenhenger åpenbarer seg. Stanley kommer vi sikkert tilbake til når han kommer med en lenge etterlengtet bok på vårparten, men det er på sin plass å ha ham med også i denne juleutgaven. En av Saint Etiennes mest kjente juletemalåter er tross alt «I Was Born on Christmas Day», og det er jo faktisk Bob Stanley også!

Gratulerer med utmerket salg av den nye vinylsingelen «Her Winter Coat». Nummer én på listene! Det er en edel tradisjon for Saint Etienne, disse julesinglene. Hvorfor liker du å lage disse julesinglene, og hva er historien bak den nye?
— Det er selvfølgelig en flott poptradisjon, så det virket som et opplagt trekk når vi først hadde laget noen få plater. Og jeg har alltid likt ideen om at Beatles som lagde årlige jule-flexisingler, så vi har prøvd å gjøre det til en ganske fast begivenhet i mange år nå. Den nye singelen «Her Winter Coat» er hovedsaklig laget av Pete og Sarah. Pete hadde ideen om å bremse og forvrenge en del av Cliff Richards «Millennium Prayer», og Sarah skrev et utdrag av en novelle for å sette på toppen av den. Jeg synes det ble ganske vakkert?

Nydelig. Den fikk til og med en b-side kalt «Lillehammer». Hvorfor?! Jeg var i den koselige byen for noen uker siden, et skikkelig vinterparadis!
— Det er et veldig stemningsfullt navn – det høres veldig koselig ut, så jeg er glad for å høre at det er det. Jeg er ganske sikker på at ingen av oss noen gang har vært der.

Du er også en ivrig platesamler. Har du finnet noen nye julesplateoppdagelser i bunkene?
— Paul Revere and the Raiders’ julealbum er mitt nygamle favorittfunn – låten «Rain Sleet And Snow» har litt breakbeat/stoner-energi, så det høres ikke akkurat julete ut, men jeg liker det veldig godt. Jeg og samboeren min Tessa setter sammen en ny blanding cirka annethvert år, og bruk deretter de neste par julene på å finjustere den! Likte også virkelig den nye, humørfylte fra Sally Shapiro i år – «Christmas Escape». Den ga meg en sterk Twin Peaks-følelse.

Jeg antar at du har sett på Get Back den siste måneden. Hvorfor tror du den har gjort så stor inntrykk på folk, og har du noen favorittscener?
— Mal Evans som slår på ambolten var kanskje den mest positive hendelsen i 2021 for meg. Og det å se ham skrive ned Pauls tekster, til og med komme med forslag om «The Long And Winding Road». Det var bare utrolig å se og høre prosessen på så detaljert vis. John og Pauls angivelig skjøre forhold på dette tidspunktet var jo ikke i nærheten av det noen trodde. De hadde tydeligvis stor respekt for både hverandre og for låtskriverforholdet deres. Jeg ante virkelig ikke at Paul var med på å skrive «Gimme Some Truth», eller at den dateres tilbake til 1968. Virkningen på folk som ser det … vel, jeg kan ikke komme på noe tilsvarende lys som er blitt kastes over store historiske skikkelser som dette. Det var som å være i rommet med André Breton og Francis Picabia mens de kom opp med det surrealistiske manifest og banket ut noen mesterverket foran øynene dine.

Du ga ut en helt super LP med Saint Etienne tidligere i år. Og laget mange interessante samleplater – og en bok! Hva vil 2022 bringe?
— Forutsatt at vi alle blir fanget hjemme i januar, vil vi tre sannsynligvis skrive litt ny musikk. Jeg og Pete har et par samlinger på vei på Ace Records … Fell From The Sun er med musikk fra 1990/91 og omtrent på 98 bpm, den er forhåpentligvis ute på forsommeren. Og min nye bok Let’s Do It: The Birth of Pop utgis i april, det er en slags prequel til Yeah Yeah Yeah: The Story of Modern Pop som jeg utga for et par år siden. Jeg har prøvd å forstå verden slik den var før rocken, og hvordan livet føltes da Duke Ellington, Bing Crosby og Peggy Lee var lydsporet til det.

 

White Noise Album: Te og Beatles med Lasse Marhaug

En av norsk undergrunnsmusikks viktigste personligheter de siste 25 årene eller så er Lasse Marhaug: musiker, produsent, designer, magasinredaktør, te-connoisseur med mye mer. Hans bidrag til norsk samtidskunst, støymusikk, frijazz og så videre, er uvurderlig. Men vi vet det er enda mere ved ham enn hva fordommene mot en noisemusiker kanskje vil tilsi. Og derfor er han en av gjestene denne julespesialen.

Lasse Marhaug. Foto: Lasse Thoresen/D2

Du er opptatt av musikk, kunst og film. Dermed antar jeg at du har sett Get Back-serien. Fikk du noen spesielle kick av å se den?
— Ja, jeg har vært Beatles-fan hele livet, så Get Back var årets store begivenhet for meg. Å få et så nært innblikk i den kreative prosessen til et band som har vært studert fra alle vinkler i over 50 år var virkelig utrolig. For oss som er over gjennomsnittlig opptatt av bandet var serien en gavepakke av de sjeldne, som å se at verdens største band på toppen av sin storhetstid bare var en gjeng fyrer i slutten av 20-årene som sleit med de samme tingene som alle band gjør. Men også fantastisk å få innblikk i folkene rundt dem, litt av et persongalleri! Og ikke minst å se hvor spontane og lekne de var når de jobbet.   

Jeg lurer på hvorfor jeg er så inni granskauen opptatt av London på slutten av 60-tallet – det slipper liksom ikke taket, og med disse levende bildene er det som om jeg faktisk lever der på ordentlig for første gang? Grafisk design, klær, bruddet mellom gammel og ny tid … er dette noe som også opptar deg eller er det kun lyden av det?
— 60-tallet var jo på alle måter det viktigste tiåret kulturelt i forrige århundre. Store sosiale endringer – politisk, sivile rettigheter, rase, kjønn, seksuell frigjøring, teknologi, design, kultur – det var en helt unik epoke med mange gjennombrudd og bra tankegods som la føringer til hvor vi er i dag, men også mye som gikk feil i tiden etter. Og London var jo på mange måter sentrum for mye av det som skjedde, så det er ikke rart at vi er så opptatt av den tiden. 

Det er «Dig a Pony» som har blitt den store låten i min gjeng de siste ukene. Er det noen låter fra denne perioden du har et spesielt forhold til?
— Jeg har hatt veldig kick på «Old Brown Shoe» ukene etter jeg så dokumentaren. Har jo hørt og kjent til låta i årevis, men aldri hatt den som favoritt, og så plutselig blir den viktig. Det er det fine med Beatles-katalogen, det er så mye og variert materiale, med mange ulike versjoner, tagninger og mikser, så  det er alltid noe nytt å oppdage, og man vokser med musikken. Og den sekvensen hvor de improviserer med Yoko Ono var fantastisk, den fikk meg til å plukke frem Fly og hennes Plastic Ono Band-album.

Har litt inntrykk av at tv-serie-boomen har gjort at folk klarer se på historien og virkeligheten på en litt annen måte, som om de forstår the Beatles som karakterer nå som man kan se dem gjennom en serie-prisme?
— Det er klart at publikum i 2021 er oppdratt på reality-TV og lange serier. Det var nok ikke 1970-publikummet da Let It Be-filmen kom ut. På 60-tallet var Beatles-musikk noe som bare jevnlig kom ut, at man skulle se hvordan musikken ble lagd var på den tiden et fremmed konsept. De siste 20 årene har det å vise prosess ikke bare blitt akseptert, men blitt big business. Vi vil vite hvordan musikken vi liker ble til, så nå skal 50 år med populærmusikk selges på nytt til oss i form av omfattende bokser og bøker. Med mange band er ikke det så interessant (prøv å sitte gjennom de Stooges-boksene!), men Beatles er i en særklasse. White Album-outtakes’ene som kom for et par år siden er noe av det beste jeg vet.  

Samtidig føles det som at det i norsk sammenheng er NÅ McCartney breaker i Norge som kunstner, det har jo i klassisk boomer-forstand vært Lennon som var helten. Men må man velge?
— Selvfølgelig må man ikke velge. Lennon var en fantastisk kunstner og absolutt den mest underholdende av de fire, mye fordi han hadde et temperament og ikke klarte å holde kjeft. Men for noen av oss så er myten om Lennon som den radikale kunstneren og McCartney som det mer streite pop-geniet en myte man blir lei av å måtte skyte ned hele tiden. Det var McCartney som først satte seg inn i avant-garde og eksperimentelle uttrykk. Han hang med Barry Miles, gikk på konserter med Cornelius Cardrew og AMM i London. Han var opptatt av Albert Ayler, surrealisme og William Burroughs’ cut-up teknikker, og det var han som først introduserte tape-loops og studio-som-instrument i Beatles. Og ikke minst var han hovedarkitekten for albumformatet som kunstform. Lennon var lenge en rocker, men heldigvis traff han Yoko Ono, og da ble han mer interessant. Noe av det beste med Get Back er at man ser hvor morsom Lennon kunne være, tross heroinvanen han hadde da.

Det er en flott Twitter-konto som heter Teatlemania, som legger ut poster om alt som har med Beatles og te å gjøre. Og det er MYE te i Get Back. Du er en profilert te-fantast, men det er kanskje mer den rituelle te-opplevelsen, hvordan stiller du deg til britisk te-kultur?
— Ja, det var gøy å se hvor mye te de drakk. The Rutles hadde rett! Det er selvfølgelig den britiske te-tradisjonen, importert fra Vestindia, svart te med melk, og jeg er mer opptatt av kinesisk te – løse blader håndlagd på små tefarmer i Yunnan-fjellene, som trekkes i spesialkanner. Jeg nerder på hvor mange sekunder og hvilken temperatur teen skal trekkes på.

Hva med såkalt builders tea?
— Ikke min greie. Men selvfølgelig, alt er kontekst, og jeg digger når Paal Nilssen-Love lager meg en kopp med PG-Tips pose-te med melk. Og hadde jeg vært i London januar ’69 og fått en kopp servert av Mal Evans, ville det vært verdens beste te. 

Det sirkulerer bilder av noen meget digge tekrus som er brukt i Get Back, med brune og gule horisontale striper. Sett dem? Blir de satt i produksjon nå vil det tjenes en formue.
— Ja, årets uventede designhit. De koppene lages faktisk fremdeles! Stripene er de samme, men hanken er litt annerledes, så ikke helt autentisk. Finner jeg en av de originale vil jeg kjøpe den, men ser for meg at de kommer til å bli ettertraktet fremover.

Har du noen yndlingskrus selv, og hvordan stiller du deg til å drikke av musikk-merchandise?
— Jeg har faktisk et Abbey Road-krus. Det er stort og tungt, bra til smoothie.    

Nå i desember opererer mange med noe som kalles «julete» eller jule-te. Pleier sette det på gaveønskelista mi fordi jeg husker moren min alltid gjorde det. Men hva slags te er det egentlig, og er det noe variant du i det hele tatt kan akseptere?
— Vi tesnobber ser ned på juleteen og mener det er svart te av lav kvalitet smakstilsatt med eple og kanel. Det lukter kanskje godt, men jeg drikker det ikke. 

Det er en bok om deg og støymusikk ute til folkefinansiering nå, håper så klart den kommer i mål. Føler du at du og dere har fått kulturell aksept for støymusikken nå? Hva gjenstår, den folkelige aksepten?
— Joda, mitt bidrag til norsk kulturliv blir vel at at jeg har vært med på å gjøre støymusikken synlig og akseptert. Men jeg lever litt i min egen støyboble, så jeg merker mest de holdningsendringene i møte med lydteknikere på konserter. I 1995 ristet de på hodet og så rart på meg, nå virker det som de lærer om støymusikk på teknikerskolen. Men den folkelige aksepten utestår, det blir ikke folkefest på torget med støymusikk. Det er nok best, for at kulturlivet skal være bredt og rikholdig må vi ha smal musikk som går i dybden.  

Hold støyen smal! Er det noe musikk du pleier høre på i julen eller andre slike sammenhenger da man er litt hjemme og slapper av?
— Ironisk nok liker jeg Phil Spectors juleplate (for jeg hater hva han gjorde med Beatles), og ikke Paul McCartneys «Wonderful Christmastime». Så Spector-platen får noen runder, og ellers blir det mye Bach.

Hva bringer det neste året for Lasse Marhaug?
— Jeg jobber med nytt nummer av min fanzine Personal Best, og så blir det ny soloplate på Smalltown Supersound på slutten av året. Og så har jeg noen interessante produsentoppdrag på gang. Det blir gøy.

 

Mosnes’ favoritter av året

Det er få som har arbeidet så godt for utviklingen av jazzens språk og utbredelse her i Norge som journalist og forfatter Terje Mosnes, stødig leverandør av jazzstoff for Dagbladet, Jazznytt og andre publikasjoner gjennom en mannsalder, i tillegg til en rekke gode og sentrale bøker. Neste år kommer han med to av dem, noe å se fram mot, det. Men før det ba vi ham se seg kjapt tilbake på plateåret, slik det artet seg fra hans hjem på Nesodden. Han sier det ble mindre lytting enn vanlig i dette skriveåret hans, men gledene var like store:

Mats Eilertsen
Hymn for Hope
(Hemli)
Når den inspirerte (og inspirerende) helheten Mats Eilertsen/Tore Brunborg/Thomas T. Dahl/Hans Hulbækmo blir enda større enn summen av Mats Eilertsen + Tore Brunborg + Thomas T. Dahl + Hans Hulbækmo, kan det ikke gå gæærnt. Årets plate her i heimen.

Vijay Iyer
Uneasy
(ECM)
Med dominerende pianister som Keith Jarrett, Chick Corea og McCoy Tyner ute av spill, er Vijay Iyer en av dem som sterkest aspirerer til å definere pianoets rolle i de nærmest forestående års jazz. I trio med Linda May Han Oh og Tyshawn Sorey leverer han en søknad som ikke står tilbake for tidligere bravader som Far From Over og Break Stuff, og plasserer seg samtidig midt i en politisk samtid som mildt sagt fortoner seg «uneasy».

Marius Neset
A New Dawn
(ACT)
Solosax, der instrumentalistens utenomjordiske teknikk aldri får komme i veien for musikken, men derimot muliggjør en henvendelse så overveldende nyanserik og formfullendt at det er umulig å ikke bli revet med. Om pandemien indirekte har gitt støt til noe som helst positivt, inngår A New Dawn i den potten.

 

NTTs tradisjonsrike trommeslager-enquete!

Ja, dere, da er vi kommet fram til en av julespesialens ufravikelige tradisjoner, nemlig trommeslager-enqueten, der vi spør et drøss med trommeslagere jule- og perkusjonsrelaterte spørsmål. Tidligere har vi spurt om hva slags nøtter som egner seg best som perkusjon, vi har spurt dem om hva som er deres favorittslag, både i platehylla og kakeboksen, og i fjor spurte vi dem om hvilke av Kevin McAllisters tyvefeller som kunne egnet seg som perkusjon og omvendt.

Men det er en elefant i rommet her – for det finnes jo faktisk en kjent, om enn kanskje ikke veldig kjær, julesang som handler om trommeslagere. «Little Drummer Boy» nevnes ofte når verdens mest irriterende julelåter listes opp. Men den har et eller annet. Pa ra pa pam paah. Så i år sendte vi følgende to spørsmål ut til et knippe norske trommeslagere:

1. Hvis du skulle brukt én tromme til å spille for Jesusbarnet – hvilken hadde det vært?

2. Hva er den mest irriterende julesangen du vet om? 

Dette var svarene vi fikk.

Torstein Lofthus (Albumaktuelle Red Kite, Elephant9+++)

1. La meg starte med å berømme dere for å ta tak i to problemstillinger som vanligvis blir neglisjert. Når man skal spille for selveste Jesus-barnet er det ikke uviktig hvilket instrument man velger. Man må spille veldig lavt for ikke å belemre verdens frelser med en dårlig start på livet i form av hørselsskader, samtidig som det må være såpass til bunndrag at Josef, Maria, gjeterne og ikke minst Kaspar, Melchior og Balthasar får en god opplevelse. Jeg vil derfor be om tillatelse til å spille på mitt nye Gretsch USA Custom-trommesett. Det er jo litt mer enn bare én tromme, men jeg tror vi kan enes om at dette er en såpass ekstraordinær situasjon at et unntak er på sin plass.Jeg vil også be om tillatelse til å forære Jesusbarnet den siste langspilleren til Red Kite – Apophenian Bliss – gull, røkelse og myrra i en hellig musikalsk treenighet.

2. «Little Drummer Boy».

Torstein Ellingsen (Magnolia Jazz Band, Rubber Soul Quartet+++)

1. «Little Drummer Boy» er en pussig julesang, ja. Hvis jeg skulle ha spilt tromme for en baby, ville jeg ha spilt med køller på min 1967 Gretsch 16″ gulv tom tom. Dyp og fin.

2. Den julesangen jeg er mest lei av er «All I Want For Christmas Is You» med Mariah Carey.

Ingvald André Vassbø (Kanaan, Juno+++)

1. Om det skal spilles for et nyfødt jesusbarn tror jeg St. Anger skarpen til Lars Ulrich kunne vært et bra dælje-objekt. Verdens feteste skarptrommelyd med helgen-navn!

2. Har egentlig ikke så veldig sterke følelser knyttet til julemusikk, men må innrømme at jeg ikke er så veldig glad i «All i Want for Christmas Is You». Det handler kanskje om at flere av vennene mine er VELDIG begeistret for den og når den i tillegg har den popkulturelle statusen den har og spilles mildt sagt veldig mye hver jul synes jeg kanskje det kan bli litt i overkant noen ganger. Eller er det jo mye fin julemusikk da!

Elisabeth Mørland Nesset (Frøkedal & Familien, Hamlet på Nationaltheatret++++)

1. Tror kanskje jeg hadde gått for en litt stor, rund og dump basstromme uten for mye attack. Hva er vel mer meditativt enn en skikkelig dypfrekvent basstromme som går utrettelig, lissom? Hvis jeg skulle valgt fra egne ting hadde det nok blitt en 26 tommer PDP/DW Concept Series med valnøtt finish. Ikke spesielt dyr tromme, men man kan være heldig å finne gull og jeg er blitt veldig glad i den jeg har. Med rett PA kjenner man den skikkelig i magen. Måtte kanskje dratt med en PA med litt gode subber da, men hva gjør man ikke for å gi barna den gode musikkopplevelsen.

2. Jeg må vel innrømme at jeg har sans for den litt roligere og mer ettertenksomme julemusikken. Såpass gammel har jeg kanskje blitt. Er ikke så fan av den voldsomme forvetningen til at man skal være så blid hele jula, heller. Så «’tis the season to be Jolly» er vel en sterk kandidat fra meg. Den er litt… slitsom.

Elias Tafjord (Tigerstate, Why Kai+++)

1. Jeg hadde spilt cuica til Jesubarnet, tror bebien hadde husket den rare opplevelsen, og kanskje nevnt meg til disiplene sine. 

2. Synes de fleste norske julesanger er ganske så forferdelig irriterende, men når Trygve Skaug synger en tolkning av en julesang på TVn, tar det kaka. Da blir jeg ganske så irritert, ja.

Ola Øverby (Fieh, Damata+++)

1. Tromma jeg ville spilt for Jesus med, ville vært en skarptromme som jeg satt sammen av mange deler jeg har kjøpt frå eBay de siste årene, og malte med Solveig i starten pandemien! Måten den er malt på, håper jeg kan stimulere Jesus på flere plan! Det er snakk om en 6-lugs Gretsch round badge frå 60-tallet! Satte på et par gode gamle tre-rimmer på den! Den låter varmt og godt, spesielt med visper! Så det hadde nok blitt noe vispe-kjør og en fin ballade for Jesu øre!

2. I år er nok den mest irriterende julelåta jeg kommer på: «All I Want For Christmas Is You» med Mariah Carey. Den er jo rå på sin måte den, men i år har det blitt den låta jeg har hørt ufrivillig flest gonger!

Simon Olderskog Albertsen (Wako, The Space Above+++)

1. Trommer er et veldig gammelt instrument som de fleste kan relatere til, og jeg tror det er fordi alle skjønner hvordan trommer og rytme fungerer. Du slår på tromma også låter den, det er alle med på. Og rytme er jo – ifølge mange – en musikalsk komponent som er hakket mer grunnleggende enn melodi, så hvis man skal velge noe å fremføre for nyfødte Jesus og hans begrensede kognitive kapasitet, finnes det gode argumenter for solo trommeperformance.

Jeg går hardt og fryktløst ut med noe Paal Nilssen-Love/Milford Graves-aktig kjapp shredding uten seide, frem og tilbake mellom skinn og sarg med Wuhan-bjella liggende opp ned på skinnet. Jeg blir der og koker en stund, mye dynamikk, sterke aksenter og bra trøkk – viser mye chops her. Ganske digg lyd i stallen, ku og geit imellom treveggene demper rommet sånn at det ikke blir for grøtete, men det er selvfølgelig jævlig høyt der inne – jesusbarnet griner fra første slag.

Jeg blir i PNL/Graves-land og børner ei stund, så gjør jeg en sykt slick manøver hvor jeg hiver bjella og stikkene ned på gulvet mens jeg tar opp vispene, som jeg har sittet på til nå – en under hver skinke. Jeg klasker de ned i skarpen og shredder litt til men jobber meg hurtig over i lange strøk som utforsker tekstur og farge. Minimalistisk Ingar Zach-vibe, litt Paul Motian i det også. Jeg har begynt å svette litt nå, det overbeviser de tre vise menn om at jeg ikke kommer her og kødder – det her er føkkings ART og jeg er jævlig seriøs og kompromissløs med det jeg holder på med. De skjønner selvfølgelig ikke en drit av musikken, men smånikker tankefullt og tenker ut hver sin «begynte med baryton i korps, men kom aldri helt i gang med det før jeg begynte å studere men kanskje jeg skal ta å prøve å spille litt igjen det var jo veldig gøy der før jobben tok for mye tid» anekdote, for å ha noe å snakke med meg om etter å ha fastslått at «Ja denne musikken er jo ikke helt min greie men du er veldig flink og det er kult at du gjør det du er glad i spiller du i band også eller?».

I mellomtiden har jeg tatt opp buen, og fått bjella opp på skarpen igjen. Det sitter en clutch i hullet på bjella som jeg bruker som håndtak. Jeg jobber med kanten på bjella mot skinnet, og buer den hardt. Får noen sjuke dissonante overtoner som skaper sånn interferens tone i lavt register, jeg får dritkick og kjører på med det. Kommer etter hvert inn på en vibe hvor tonene fra bjella blender med grininga til jesusbarnet, og på en måte binder sammen rytmikken i skrikene. Dette, i kombinasjon med rauting og geitebreking skaper en helt utrolig postmoderne og fet artsy vibe, jeg føler at det hele minner litt om en slags Abramovic situasjon, samtidig som jeg kommer på at jeg glemte å slå på zoomen som jeg hadde lagt klar på gulvet foran det hylende Jesusbarnet. Jomfru Maria skjønner etter hvert at dette er litt sterk kost for vår frelser, så hun løfter han diskret opp av krybba og går ut for å roe han ned. Nå er det bare fire pers igjen i rommet, så jeg føler meg hjemme i situasjonen og godter meg over hvor uanstendig hardcore kunstner jeg er.

Mens jeg sjekker ut forskjellige teksturer og toner i vispestrøkene bruker jeg en hånd til å stemme tromma helt ned, og slakker seiden sånn at den bare såvidt har kontakt med resonansskinnet. Nå har jeg tatt opp klubbene, og er litt tilbake i PNL/Graves temaet som jeg åpna med, men denne gang lavt i pitch og med klubber og slafsete seide. Josef smiler høflig, men ser lengtende bort på baren hvor de tre vise menn står akkurat tett nok til at det blir litt for mye styr å gå bort for å bestille mens musikken pågår, faen ass. Klubber på lavt stemt skarp gir meg en slags Afrika/tribal aktig feeling, så jeg går rolig over i å riffe på noe basert på sånn skeiv Vest-Afrika triol, litt som å take it home og spille blues på trommer if you know what i mean. Jeg avslutter seansen med å dra til bjella og la den klinge helt ut mens jeg sitter med lukkede øyne, og bruker en elektrisk melkeskummer til å holde sustainen gående – applausen er høflig og ettertenksom, men jeg vet at folk er fullstendig mindblown.

I hatten lå en eneste røkelse og ingenting mer, men én flight teller som fire nå fordi SAS vil beholde kunder under pandemien, så jeg runder 45 flighter og får star alliance gullkort på vei hjem. Stikk.no og Norsk Jazzforum dekka reise og losji i tråd med MFO’s satser, og den norske jazzen levde lykkelig i alle sine dager.

God jul!

Utstyr:

Ludwig supraphonic 14×5.5, Remo Ambassador over, Remo Ambassador hazy under.

Vic firth American custom SD2 bolero

Vic firth Heritage Brushes

Wuhan 7’’ ice bell

Coline melkeskummer

2. Det blir Dean Martin med «I’ve Got My Love To Keep Me Warm». Jazz og jul går godt sammen, og det er masse bra julete jazz å velge i. Greia med den låta her er at den i utgangspunktet er en hyggelig jazz/julete situasjon, men Dean Martin er så forbanna irriterende når han går opp på «Storm». Hør da, han er liksom så forbanna classy 50talls kjekkas, men låter som at han ikke klarer eller ikke gidder. Bare på «Storm» altså, forbanna irriterenede.

 

Ingfrid Breie Nyhus finner tonen i julemørket 

Foto: Filipe Ferraria

Den mest kjærkomne nye norske juleplaten i år må være Kløsterkoraler av pianist og komponist Ingfrid Breie Nyhus. Et susende sjelfullt og velsignet kortfattet album som består av fire omarbeidinger av julete koralstoff. Nyhus gjestes av den svært karakteristiske trommeslageren Terje Isungset på to av dem og tillater seg å rote og dvele i stoffet mens de kjente melodiene sniker seg som gjenferd i bakgrunnen av foreteelsene. Kløsterkoraler låter rett og slett som vinter og føyer seg flott inn i juledoom-tradisjonen vi har skrevet om før, sammen med kjølige julestjerner som Sondre Bratlands Rosa frå Betlehem og Helga Myhrs Natten veller seg ut. Den slags trenger vi alltid mer av. 

Det er en snurrig tittel på albumet ditt – hvor kommer Kløsterkoraler fra?
– Det er egentlig noe jeg har gjort de siste årene for meg selv. Når jula kommer fram tar jeg fram Norsk Koralbok og spiller. Men jeg har likt å skitne låtene til litt, haha. Ikke for gøy, jeg bare liker det bedre sånn. I fjor tenkte jeg å prøve å fremføre det på en slags julekonsert. Jeg gjorde en del strømmekonserter hvor jeg testa ulike retninger med å gjøre religiøse folketoner litt annerledes. Og dette er rett og slett opptak fra et par av de konsertene.

Hva må en koral inneholde for at den blir et godt emne for slik utforskning?
– Hmmm. Det er et godt spørsmål, det er nok bare at jeg faller for noe. Det er ofte en sang som blir hengende igjen i hodet mitt. Det er ofte da jeg jobber med den videre, når den er der og ikke gir. Sanger som “Mitt hjerte alltid vanker” og “Det hev ei rose sprunge” kan dukke opp på andre tidspunkter i løpet av året, noe som irriterer meg litt. Det er derfor jeg ender opp med å bruke dem. Det er også låter man hører forferdelig mye ellers. 

Jeg merket at jeg nådde et bristepunkt på ARK på Egertorget i går da de på død og liv spilte en kontemplativ versjon av “Mitt hjerte alltid vanker”. Jeg har alltid elsket den låta, men det føltes spekulativt atmosfærisk. De fleste har nok av “Bjelleklang”, men kan man bli for klåfingret med de vakreste julesangene også?
– Jeg vet ikke, jeg syns generelt det er helt fryktelig med juleplater på butikker, jeg hører liksom ikke på det og relaterer dermed ikke de sangene til sånne ting. For meg er “Det hev ei rose sprunge” en utrolig fin, gammel melodi i sin renhet, liksom. Når jeg hører den inni meg er det som en folketone som jeg kan vri og vende på i ren – eller, ikke ren, men en enkel og stille måte. 

Du nevnte at de ble med deg utenfor sesongen. Og når man lager juleplate, ender man jo ofte opp med å jobbe med julemusikk når det ikke er jul. Hva gjør det med det kunstneriske fokuset?
– Det er et godt spørsmål. I fjor, da jeg jobba med dette før disse konsertene, var det jo ganske tidlig på høsten. Og det var veldig rart, syns jeg, haha! Å skulle øve på det og finne retningen. Det var på en måte litt malplassert. Men når jeg har jobba med plata i ettertid har jeg jo endt opp med på dra et par av dem så langt unna at det ikke er så mye igjen. Man skal jobbe litt for å høre at det er “Det hev ei rose sprunge”. Samme med “Mitt hjerte alltid vanker”, som ble hetende “Nattkoral”. Der blander også en russisk folketone seg inn.

Det hele ligger tett opp til “sjangeren” som ble kalt “Juledoom” da noen journalister i ENO skulle skrive om Sondre Bratlands Rosa frå Betlehem. En stemningsorientert julemusikk som kanskje har like mye med vinteren og mørket å gjøre som det mer eksplisitt julete. Kjenner du deg igjen i noe sånt?
– Ja, jeg gjør nok det. Det er nok tanken – for meg handler ikke jula så mye om… Jesus og sånn, haha. Men det er allikevel noe religiøst, høytidsstemt og kanskje litt mørkt over det. Det er interessant å kunne fremkalle noe som har med vinter å gjøre. 

Du har med deg Terje Isungset på halve plata. Hvordan gikk det seg til?
– Da jeg skulle ha de konsertene var tre av dem på juledagene, og da var jeg på Ål. Jeg spurte om å ha konsertene i Geilo Kulturkirke og fikk lov til det. På det tidspunktet var jeg lei av å spille alene og hadde lyst til å gjøre noe sammen med noen. Jeg hadde spilt litt med Terje tidligere og spurte om han ville bli med om han var på Geilo. Det var han, han besøkte sin far – Terje er jo halling. To låter er hentet fra konserten vi gjorde sammen den dagen. 

Hva tilfører en sånn musiker?
– Én ting er trommer, at du får buldra opp litt mer enn folkepianoet som er mitt utgangspunkt. Terje er en veldig fin, lyttende musiker. Han har noe boblende over måten han jobber på som jeg føler at funker med meg, det er en fin kombo. Da jeg jobba videre med å skru sammen plata, særlig på spor 2 og 3 med ham, er følelsen at det kan åpne seg et rom som har tjukk pensel. At det er mye. Perkusjonsverdenen åpner opp noe som kunne bli veldig fylt av det jeg gjør. Det er jo orgel og celesta og alt mulig på en gang som er lagt på. Muligheten for at det kunne være så mye, føler jeg at Terje åpna opp, hvis du skjønner. 

Frister det å grave videre i dette stoffet?
– Ja, i den stemninga, kanskje. Ikke nødvendigvis julesanger… skjønt, jeg skal ikke si at jeg ikke vil gjøre det. Men jeg har akkurat gitt ut Slåttepiano II, og den og den første Slåttepiano-plata er veldig rene i konseptet. Folkemusikk uten store dramatiske utbrudd. Da syns jeg det her, å jobbe med lyd som blir litt tjukt og mørkt og bråkete, men som samtidig kan ha en stemning, er fint.  

Slåttepiano-platene er også vakre, og kan passe denne årstiden også. Er det et prosjekt du ser for deg å fortsette å grave i en stund fremover?
– Ja, men jeg har ikke bestemt meg om jeg skal lage nye album. For meg er det på en måte grunnlaget for min musikerpraksis nå, og noe som jeg tar med meg også når jeg spiller med andre. Sånn sett er det et pågående prosjekt. Om det forgrener seg i andre samarbeid får bare tiden vise. 

Til sist – hva er favoritten fra all den andre julemusikken?
– Det som hører med til julen for meg er Benjamin Brittens “Ceremony of Carols”. Den blir jeg ikke lei!

 

Rea(l) shit

Vi kan flotte oss med Henry Threadgill og Henriette Eilertsen så mye vi vil, men den låta de fleste har hørt flest ganger de siste ukene er utvilsomt «Driving Home For Christmas» med den underlig anonyme Chris Rea. Hvor mange ganger kan en låt avspilles, egentlig? Noen artister kan vel saktens leve med strømmeøkonomien også … Men det fantes altså en jul før denne låten var en ubikvitær hit, og det fantes  en Chris Rea også før denne låten. Barndomsminner med voksenradio og Ti i Skuddet kan graves frem, men Rea hadde en lang karriere også før dette igjen. En skikkelig gusten blues-type fra Middlesborough, men også med en liten teskje innesluttet soul der. Som en blanding av JJ Cale, tidlig Dire Straits, Elton John og Ry Cooder på en regnfull tirsdag? 

Sjekk denne spillelisten med noen fine hits og deep cuts fra den første delen av Chris Rea’s karriere. Jazz er det ikke, men det er i alle fall mer å hente her enn den hersens julelåta. Det er en laidback stemning her som virker beroligende. Legg spesielt merke til de sardoniske Northern Soul/mod-beskrivelsene i «Twisted Wheel», og den herlige baleariske remiksen av «Josephine», en moody knallåt originalt i 1985 men omgjort til et Chic/Oddyssey-aktig disco-esque monster som gjorde det stort i the second summer of love på Ibiza under Acid House-revolusjonen i 87.

Standard opplegg: Sørgelig jul 

Jakten på et passende soundtrack, julen 2021 

I

Kanskje er det ikke hennes aller beste låt, men den er ikke langt unna heller. “Hard Candy Christmas” av Dolly Parton er en låt det er forbløffende at folk ikke har forsøkt å skrive mange, mange flere ganger. Parton selv syns ikke det er en julelåt en gang. “Hard candy christmas” er rett og slett en måte å beskrive fattigdom på, og låta kan handle om mange opplevelser i livet. 

Men, og dette kan Morten Harket og Håvard Rem skrive under på, alle låter som har ordet “christmas” i seg vil bli spist opp og fordøyd av høytiden samme hvor lite de egentlig er julesanger. Og dermed – ut ifra sesongens naturlover – går det an å si at Parton enten hun vil det eller ei setter fingeren på to helt essensielle julefølelser på en sjeldent presis måte i denne sangen: Å ønske seg langt, langt vekk og å bite seg i det, bringe seg til fatning.  

Hey, maybe I’ll dye my hair

Maybe I’ll move somewhere

Maybe I’ll get a car

Maybe I’ll drive so far they’ll all lose track

 

Me, I’ll bounce right back

Maybe I’ll sleep real late

Maybe I’ll lose some weight

Maybe I’ll clear my junk

Maybe I’ll just get drunk on apple wine

Me, I’ll be just

 

Fine and dandy

Lord, it’s like a hard candy Christmas

I’m barely getting through tomorrow

But still I won’t let

Sorrow bring me way down

 

Jada, vi vet alle sammen at julen er strev, at den er gym i nullte time flere uker i stress. Drittjulen har sine egne evangelier og TV-sendinger, den bare julen har egne sanger – jeg klarer ikke lenger å se for meg at Chris Rea kjører gjennom et snødekt landskap på vei hjem og det fine norske sesongbandet anført av Siril Malmedal Hauge, Jul på Sunnmørsk, henter stemningen sin i regnet, for eksempel på “Det ekje snøv” med sjeldent munnspill fra Sondre Ferstad og Kjetil Jerve som virkelig har vendt hjem til jul bak pianoets 88 svarte og hvite. 

Smerten ligger alltid der og ulmer. Måten Kvelden før Kvelden-sendingen smører ut flammene på stearinlysene kan minne om det å måtte se verden gjennom tårer som ufrivillig presser seg på. “Both Sides, Now”-scenen til Emma Thompson i Love, Actually må ta mye av skylda/æren for at vi ikke blir kvitt den filmen. Vi klapper i hendene / vi synger og vi ler / så glad er vi, så glad er vi kan høres panisk og forrykt ut, det er fristende å gå fra forstanden, men det skjer jo heller sjelden. 

“Hard Candy Christmas” er ikke ment som en julesang og låter dermed heller ikke julete, den siterer ikke “Bjelleklang” og den bruker ikke sledebjeller, den har steelgitar og tøffende trommer, lengsel i versene og forløsning i refrengene. Som om den ikke ønsker å gjøre et for stort nummer ut av smerten som ligger i teksten. Perfekt, i grunnen. 

Jeg ble virkelig var på låta gjennom en lo fi-versjon av kvikksølvstrupe og Mariah Carey-tolker/ekspert Silje Huleboer – Juleboer – for en håndfull år siden. I den spartanske fremføringen med Simen Tangen på gitarkomp og forsiktig backingvokal, høres det som om hun står på bunnen av en brønn. Joda, du kan godt være skeptisk på grunn av utallet såkalt inderlige akustiske fremføringer som skviser ut melankolien de får fingra sine på, men denne føles ikke sånn. Den går ikke nærere på samme måten, lener seg ikke inn mot lytteren og stirrer oss i ørene. Den er sår, men føles også nummen, som om den vet at den er ute av kontakt med sine egne følelser. 

II.

Ingen sier det blir ikke jul uten julaften. Det er en meningsløs ting å si. Tingene man sier at det ikke blir jul uten, er gjerne de som vokser rundt den familienære kjernen. Tradisjoner i adventen og fra andre eller tredje juledag og utover. Julen du i sin tid valgte selv, og som nå bare er sånn julen. Hvor passende, alt tatt i betraktning, føles det ikke at det er akkurat denne delen som virkelig blir spist opp nå, for andre år på rad? 

Dette er verre enn i fjor. Jeg har kjent på mer barnslig forulempelse over måten min jul glipper denne gangen. Følelsen av déjà vu legger seg på toppen av alt det andre. Og problemet med déjà vu akkurat i adventen, er at det er uunngåelig å ikke tenke på neste år, på om dette nå er en tradisjon, om vi er midt i en forpestet juletrilogi eller det som verre er. 

Kanskje burde man rett og slett faktisk si til seg selv at dagene disse tradisjonene som utgår ikke er jul i det hele tatt, sånn som det er nå? Får du ikke konserten din eller julekroen eller festen din, det du til vanlig sier at det ikke blir jul uten, så ble det ikke den dagen. 

Sånne dager styrer man vel helst helt unna både julemat og julemusikk, kanskje det er best å sette på noe som er demonstrativt annerledes. Sabotasje er også et alternativ, du kan høre på Something Awful-forumets dypt forferdelige monsterjulealbum It’s Christmas eller den litt halvhjerta og u-julete satiren til Miles Davis og vokalist Bob Dorough på “Blue Xmas”. Men dette er ikke til hjelp, her må du klare deg på egen hånd. 

Et kompromiss kan være å høre på julete musikk i litt mer vid forstand, det kan selvsagt være så mangt. I en episode om “All I Want for Christmas is You” nevner Musikkrommet den såkalte “juleakorden”, en litt merkelig greie som startet med at en video fra Vox gjorde et stort nummer ut av den sødmefylte måten både “All I Want for Christmas is You” og “White Christmas” går fra F til Dm7b5 før den lander i C i de respektive låtene. 

Men det kan jo fryktelig mange andre låter finne på å gjøre, med og uten jul, ikke minst på “White Christmas”-komponist Irving Berlins tid. Hva var det George sa til Paul igjen da det virkelig surna i Twickenham Studio? 

Ja, det er nok nærmere sannheten. Men litt raus skal man også være i jula – hva kan det være man egentlig prøver å peke på her? Adam Neely sier i sin litt perplekse video om denne “hemmelige juleakkorden” at det, om noe, simpelthen forteller oss at “All I Want for Christmas is You” var (og er) en låt som på mange ulike måter pekte tilbake på andre juleklassikere, og at mange av dem ble skrevet på en tid der disse m7b5-ene florerte på notearkene, mer enn i dag eller på 90-tallet for den del. Og siden gamle låter overlever år etter år nettopp i jula, ender gammal musikk kanskje generelt sett opp med å låte litt julete. 

Mange finner dermed en julenær trøst, for eksempel i jazz fra 50- og 60-tallet. I den første julespesial skrev blogghalvdel Vinger blant annet om John Coltrane And Johnny Hartman, en av de aller største ikke-jul-juleklassikerne. Man kommer heller ikke utenom Speak no Evil, Wayne Shorters album som ble spilt inn på selveste julekvelden 1964. Det er en bedrift som fortjener årlig gjenspilling i de små timer etter at gjestene har dratt – eller du selv har vendt hjem fra julaftenmiddagen. 

I Sverige har barytonsaksofonist Lars Gullins filttøffel-tone noe lunt desembersk over seg. Oscar Peterson ga også ut en innholdsrik juleplate, selvsagt gjorde han det – men romjulen er også en god anledning til å gi f.eks. Night Train, eller kanskje den svært ekvilibristiske Pariskonserten med NHØP og Joe Pass en lytt. Eller hva med en plate der trioen hans utgjør backingbandet, den sublime og kloke plata Ella and Louis? Ella Fitzgerald og Louis Armstrong har sunget julesanger sammen også, men mer enn noe annet trenger vi å høre dem synge “The Nearness of You” nå. 

Den julenære jazzen strekker seg inn i det frie og astrale også, selvsagt. I bjellespesialen i fjorårets julenummer kom Jørgen Sørgaard Egeland med sin liste over åtte flotte julete spirituelle jazzlåter. Han nevnte ikke en gang den kanskje mest åpenbare, men i år har vår kollega Martin Bjørnersen for lenge siden fastslått at “The Creator has a Master Plan” av Pharoah Sanders er en julelåt. Vi ser ingen grunn til å protestere på det. 

 

III.

“Have yourself a merry little christmas” var den eneste nye låta jeg rakk å øve på i år før julekonserten jeg pleier å spille raknet i sømmene og ble avlyst. Har vi prøvd å spille den før? Det er så mange, groggy år å se tilbake på. Den satte seg ikke fast, i hvert fall. Vi kan selvsagt ha gjort det, kanskje til og med ved flere anledninger – for alle synger den jo. Julekongen Kurt har like godt oppkalt et helt album med KORK etter den. Sangen, skrevet av tekstforfatter Hugh Martin og komponist Ralph Blane, ble først sunget av Judy Garland i Meet me in St. Louis i 1944. 

Helt fra starten prøvde folk å endre teksten på den. Garland og de andre som lagde filmen syntes den var for sørgerlig, og fikk Martin til å gjøre noen endringer, blant annet fra Have yourself a merry little Christmas / It may be your last til Have yourself a merry little Christmas / Let your heart be light. 

Like oppsiktsvekkende er kanskje endringen Frank Sinatra fikk Martin til å gjøre, fra Until then we’ll have to muddle through somehow til Hang a shining star upon the highest bough for å passe bedre med konseptet A Jolly Christmas From Frank Sinatra. For noe tøv fra sangeren, som jo uansett ikke klarer å unngå vemodet når melodien begynner å utfolde seg, fra den litt ordinære starten til den uhyre tilfredsstillende musikalske lengselen den munner ut i. 

Someday soon we all will be together / if the fate allows… joda, det høres nesten litt overtydelig 2021-aktig ut her og nå. Og både de gjentatte tekstendringene, eller for den saks skyld den store uenigheten som oppsto mellom Martin og Blane da Martin hevdet at han hadde skrevet hele låta, er nesten litt for godt egnet til å være et apropos til den norske musikkjulen og musikkdebatten på tampen av 2021. Men nok om det.

Det finnes flere versjoner av denne låta enn menneskesinnet faktisk kan fatte. Det stopper ikke. Dexter Gordon spilte inn en. Twisted Sister åpner sin juleplate, A Twisted Christmas, med den. Akkurat idet Mariah Carey starter å synge sin ikoniske world beater av en julesang, føles det som om hun alluderer til den i låtas tre første toner. Luther Vandross er smektende og behagelig å høre på i sin versjon fra midten av nittitallet. Den Canadiske fettstrupen Michael Bublé misbruker av en eller annen grunn autotune noe voldsomt på sin versjon – det må virkelig være noe med selvbildet hans (dette er mannen som fikk “Santa Baby” omskrevet til “Santa BUDDY”, må vite.) Ella Fitzgerald gir på sin side litt mer blaffen i den melankolske grunntonen og gir den litt ring-a-ding-ding på sin marengslette versjon fra propert titulerte Ella Wishes you A Swinging Christmas. 

Mel Tormé, fløyelsstrupen som skrev “The Christmas Song” en gloheit sommerdag for veldig lenge siden, synger den dovent modulerende versjonen som kommer mot slutten av Alene Hjemme, når alt som gjenstår er at Buzz får sjokk av hva som har skjedd på soverommet sitt. På Christmas from the Heart snor Bob Dylan seg unna originalmelodien og gir fremføringen en slags begeistret liddelighet som er varmende og pussig i rikt monn. Har du lyst til å gripe den glinsende og sølvpussduftende juleestetikken med begge hender og gå totalt fra vettet er versjonen til Pentatonix vår anbefalning. Og selvsagt har Jacob Collier også vært med på en versjon!

Så nei, den er ikke en av de julelåtene som “kanskje er litt ukjent og spesiell”. Den er alt annet enn dét. Det er en låt som hvert eneste år må finne seg i utallige nye uverdigheter, verden over. Og når den en gang i blant allikevel klarer å stikke hånden sin ut av stekeosen og gripe deg, kommer den ikke fra et opphøyd sted. Den har vært på alle kjøpesentrene, på alle TV-konsertene, og den står der med blodskutte øyne, svett og krøllete dress og gårsdagens glitter i håret. I sånne øyeblikk kan den se deg rett i øynene, verken opp eller ned. En julesviske på vårt nivå, og en opplagt kandidat til 2021s mest passende julelåt. 

STORT JULEINTERVJU / NY SPALTE:

Emilie Twist & Zen

Emilie Christensen praktiserer antikonflikt-policy No.4, og selvkontroll i livet, men hun går ikke av veien for en og annen kontroversiell Twist-bit. 

Emilie Christensen. Foto: Niklas Lello

Av grunner som tidsnok vil bli åpenbare for leseren, frister det å late som at dette ikke egentlig er et “stort intervju” med Emilie Christensen, multikunstner og medlem av No.4, etter hvert et av Norges store band, aktuelle i år med fjerdeplata No. 4 og med en Spektrum-konsert som ligger og lurer ute i 2022, fremdeles som et hangarskip omgitt av tett skodde. En sanger som, når hun gjør standardlåter, gjør det med en sjelden selvfølgelighet. Datteren til Jon Christensen, en musiker som vi setter høyt her i denne remsa. Også er det er jul. Ting kan lett bli litt mye. 

Så tro hva dere vil, dette er ikke et stort høytidsintervju, tvert imot. Det er en liten ny spalte, om hva norske musikere foretrekker i Norges mest omdiskuterte innpakkede konfektsjokoladepose. 

Aah, Twist. Posen som aldri lærer. Siden sist jul har det ikke skjedd så mye, men det er alltid noe. Den sentrale Lakris-biten, uunnværlig for en del, totalt ignorert av andre, har fått seg et nytt og heslig innpakningspapir. Folk kommer til å blåse sikringer utover i romjulen. Bitens fasong har også endret seg, tilsynelatende gradvis, fra å være en elegant og avlang lakrispølse med tokomponents innpakning, først rullet inn i sølvpapir og så en flørtende sort og gjennomsiktig folie utenpå der igjen, til å bli en brautende, sammenpresset og mektig terning. Det er ikke ulikt måten Marsipan for noen år siden måtte gi avkall på sin yndige, grandtante-aktige marsipanstang til fordel for det vi kan kalle grunntwist-fasongen. 

Les mer: Fem problemer med den norske isdisken

Det er lenge siden noen virkelig oppsiktsvekkende nyvinninger i Posen. Det siste vi husker er biten som til slutt ble kjent som Montelino, tidl. Peak, en fjelltopp som skjulte en rikdom av nougat og crisp på innsiden, med en fiffig snøkalott i hvit sjokolade. Montelino var en dristig bit, den hadde en sjelden vri på konfektsjokoladens grunntanke, altså tvinningen av sjokoladepapir rundt et egnet konfektstykke, idet den nøyde seg med tvist i én ende. 

Da den røk ut av posen var det angivelig fordi den kostet for mye, men det er også svært sannsynlig at Twist-skaperne ikke helt likte hvordan bitens overdådighet fikk klassikeren Nøtti, den eneste gjenværende twistbiten med brettet papir, til å se ut som en litt traust ettertanke. Det kan også innrømmes at det var noe litt off med Montelino. Som å se en stor og dyrt innpakket italiensk julekake i et rotete norsk hjem, kanskje… eller en Playmofigur i en Legoverden. Men den prøvde på noe. 

Andre biter trives fint med med å ikke helt høre til i posens kjerne. Daim er for eksempel Twistens Spiderman – en suveren sjokolade av virkelig internasjonalt format som alle vet klarer seg fint på egen hånd, men hvor det allikevel er hyggelig og givende å se den i en større ensemble-setting. Her er det interessant å sammenligne med Japp, en bit som også strengt tatt har sin egen greie gående, men som i mye større grad virker avhengig av skålens fellesskap. Ja, det kan være noe litt trist og innbitt over synet av en stabel med stor-Japp i den ordinære sjokoladehyllen. For mye og for lite på én og samme tid, du kan liksom se hvordan den strever, både med skiftende godteridemografi og skarp konkurranse fra Mars, en av de største internasjonale klassikerne fra sjokoladerenessansen på det tidlige tredvetallet. Det er ikke lett å være Japp til hverdags, men i sin forminskede festdrakt har den en trassig, sort og mørkerød aura. 

Noen biter av nyere dato strever fortsatt med å finne sin plass, selv om det ikke betyr at de er dårlige biter. Jekselrøskeren Chocolate Toffee er ingens favoritt, den skjemmes av et tilgjort rustikt innpakningspapir med en annen tekstur, som om den forsøker å signalisere at den er twistbiten for godt voksne menn. Men greit nok, her ser vi nok også at skaperne må ta hensyn til allmenne forventninger til hva man vil finne i skålen, og du kan ikke lage en slik konfektsamling uten toffee. Eclair, seig (og noen ganger størknet) karamell med en liten sjokoladekjerne, fyller et lignende behov. Det er en sannsynlig bit, og derfor finnes den – den skjemmes mest av alt av et pregløst navn og kjedelig innpakning. 

På den andre siden – husk Nougat Crisp. Veldig mye av den samme kritikken kunne lett ha blitt rettet mot denne biten da den debuterte. Kjedelig navn, vulgær innpakning, ikke noen Bali akkurat – men tiden har vist at det er en helt suveren andrevalgs-twist, side om side med Fransk Nougat, en bit som i utgangspunktet forsvant lenge før Orderudsaken, men som gjorde et comeback på 2010-tallet. En vakker og litt tvetydig twistbit – det forteller mye om du syns den er ny eller gammel. 

Midt i alle disse brytningene – kjære Cocos. Om Twist hadde vært fiktive baren Cheers i Boston, hadde Cocos vært Sam Malone. Du trenger ikke å like biten, du kan til og med synes den er fullstendig uspiselig. Men det er umulig å se for seg Twist uten. Som en av få biter har den vært med siden starten i 1957, og den ser fremdeles ut som seg selv, trass i en rekke redesign gjennom tiårene. Det bør være nokså ukontroversielt å påstå at den dagen Cocos faller, så faller Twist også for godt. Håpet er, som alltid, lysegrønt. 

Men vent litt. Det er en liten urokråke vi har glemt her.
– Min favoritt er Banan. Har du vært i Freia-butikken på Karl Johan? Der kan du lage din egen Twist-pose, med bare de bitene du liker. Det er en drøm, altså. Og der er det visstnok bananskuffen som oftest blir tom. 

Det er visstnok der ideen om at Banan er folkets Twist-favoritt kommer fra.
– Ja, det vil jeg tippe. 

Banan-folket er dedikerte, de verner om favorittbiten sin.
– Ja. Hva er din? 

Nå har den falt ut av posen, men det pleide å være Aprikos.
– Ja, det er jo det samme som Banan, bare med lysere sjokolade. Enig, det er synd at den er borte. Jeg har en evig drøm om en banan-bit, bare med jordbær. Akkurat samme konsistens og sjokolade, men bare med jordbær. Eller bringebær. Da jeg gikk på Uranienborg Skole var det en kiosk like over gaten, Stop Shop. Der hadde de noen egg i påsken som var fylt med jordbærkrem. Og noen ganger kan jeg få en fornemmelse av den smaken – sånn – men jeg har aldri funnet noe tilsvarende. Kanskje det ikke var så godt heller. 

Foto: Anne Valeur

Hvis du skulle skisset opp din barndoms verden på Oslos vestkant, hvor går grensene?
– Majorstukrysset, Frognerparken, ned til Nationaltheatret, haha – og så raskt opp igjen, opp Homannsbyen og Bogstadveien. Så rundt Briskeby. 

Det er det kjente?
– Ja, det som het 15-trikken før, som går mot Frogner fra Nationaltheatret. Og så 11-trikken, som går opp Bogstadveien til Majorstua. Området imellom der, på en måte. 

Det er vintage å trekke fram 15-trikken.
– Ja, nå er det jo helt kaos. Jeg kan ikke trikkene lenger. Hvor 13-trikken går… jeg skjønner det ikke, det er rart. Går 11 over Briskeby? 

Fjordbyen har kastet barndommens verden ut i kaos.
– Kanskje jeg blir en sånn Jan Erik Vold-type til slutt. “Få 19-trikken tilbake”, selv om jeg ikke bor der lenger. 

Har du et snev av bykonservatisme i deg?
– Ja, det har jeg nok. Men jeg er ikke en som hever stemmen akkurat. 

No.4 har skrevet en del julelåter etter hvert. Det er kanskje et bra tema for dere? Forholdet til barna dine, til foreldrene dine, og til kjærester, gamle vennskap, ting settes på spissen i jula. Og når jeg hører på en No.4-tekst handler det ofte om en relasjon, men jeg kan føle at den leker med ambivalensen rundt om det er en kjæreste, et familiemedlem eller kanskje en venn det handler om.
– Det er bra at man kan lure på det. Vi prøver å skrive “generelle” tekster, selv om de ofte ikke egentlig er det. Jeg har skjønt at flere tolker ting ulikt – at det som var ment som en kjæreste kan være en venn eller et familiemedlem, for eksempel. 

Er det generelle nivået noe du er bevisst på når du skriver tekst?
– Ja… men det er jo når det blir ektefølt at det funker. Det er en vanskelig balansegang. Jeg har ikke noe veldig tydelig svar på det. 

Hvordan er det når du skriver tekster nå, sammenlignet med da du startet? Er du for eksempel blitt mer “spesifikk” i hva du skildrer med årene?
– På vei hit tenkte jeg på at det med å skrive aldri var noe mål i seg selv. Jeg var en sanger som stort sett sang standardlåter veldig lenge. Jeg tenkte at jeg skulle fortsette med å gjøre det – å synge andres sanger. Men så… jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive. Det ble sånn. Og så har jeg sikkert funnet en måte å skrive på som jeg syns funker. Jeg blir fort flau – det kan godt hende at andre blir flaue av det jeg skriver, men jeg blir også veldig flau, haha – så hovedmålet er å unngå det. Jeg blir jo det allikevel noen ganger. Det er også noe med at vi er et band, det er ikke bare jeg som er avsenderen. Det skal være et budskap fra oss. Jeg tror jeg lett kunne ha skrevet nærmest med navn noen ganger, jeg syns det er veldig gøy. Og det er lettere å skrive med meg selv som avsender. Jeg har ikke noe stort ønske om å skrive om andre skjebner, det syns jeg er vanskelig. 

“Du” og “Jeg” går igjen i mange av tekstene du skriver, som om de beskriver samtalesituasjoner. Nå kan du si at det gjelder for svært mange sangtekster som skrives over hele verden, men det føles ofte som at det veldig ofte koker ned til konkrete scener mellom to personer hos deg.
– Det liker jeg veldig godt. Men jeg er lite funderende rundt det med skrivingen. Den er tilfeldig for min del, og jeg skriver ut ifra musikken. Noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst til å skrive en låt om dette. Det kan være følelsen av å være i et forhold hvor den andre ikke virker interessert… en klassisk situasjon, relevant for mange. Men da setter jeg meg ikke ned og skriver det med én gang. Det er først om det kommer en låt. 

Da står den tanken liksom på krydderhyllen, klar til å bli plukket ned.
– Ja, litt sånn! Det er litt som å ha et kjøkken med ingredienser. Og plutselig får du lyst på fiskesuppe, og så kommer Ingeborg med noe fløte… også har jeg noe hvitvin stående bak i skapet her, asså, haha!

Hvordan fungerer låtskriverprosessen mellom deg og Ingeborg Marie Mohn?
– Det er oftest sånn at hun sender meg skisser. Det kan være hele låter eller bare noen akkorder, et eller annet. Hun skriver ganske mye i perioder, og ofte responderer jeg ikke i det hele tatt. Det kan bli litt mye. Eller, ikke mye – men først kan hun jobbe litt, og så kan jeg plukke opp alt sammen en dag. Da handler det om hva jeg responderer på den dagen. Noe kan være kjempeintuitivt, at jeg setter meg ned og skriver masse på en gang. Andre ganger er det en rytmisk idé jeg syns er gøy eller noe melodisk som er interessant. Så prøver jeg å finne noe tekst som kan passe. Det er litt tilfeldig. 

En sånn dag hvor du er mottagelig for det, er det sånn at du har musikken i bakgrunnen og lar det sive det inn?
– Jeg må sette meg ned med det. Vi er i stor grad et band som jobber best under press også – vi jobber ikke med musikk kontinuerlig på noen som helst måte. På godt og vondt. Eller, nå motsier jeg meg selv, vi har for eksempel tradisjonen med å lage en julelåt hvert eneste år. Og nå er det 8. desember… det er for sent, det kan alle være enige om. 

Det kommer alltid en ny jul!
– Ja, det er det som er så jævlig, og selv om det er sant at det finnes en del ting å snakke om i tilknytning til jula er det ikke så mye heller. 

Hvorfor har dere den tradisjonen?
– Si det. Det startet med at vi lagde to på et år. En alvorlig, og så måtte vi lage noe gøy i tillegg. Jeg vet ikke om vi sa det høyt, at vi var på Nitimen eller noe og sa vi lager en hvert år. Men neste året lagde vi en til, og da har du gjort det, ikke sant. Når du har gjort det to år på rad er det veldig vanskelig å ikke gjøre det det tredje året. 

Det er det som er risikabelt med julekonserter. Har man hatt det to-tre år på rad, kan man bli truet på livet om man ikke fortsetter.
– Ja, det er litt sånn. Vi har fått flere forespørsler nå, når kommer den nye julelåta? Det er ikke sånn, blir det en i år? Spørsmålet er når. Uffameg. Vi må gjøre det. 

Må den være bra hvert år, eller er det et slingringsmonn?
– Det er absolutt et slingringsmonn. Jeg hørte igjennom for litt siden, og det er ikke alt som er dritbra. Men det er greit i jula. Vi har en som heter “God jul igjen”, og den er bare tull, men det er også en av de jeg er mest fornøyd med. Den er så simpel. 

Det fine med julemusikk er jo at noe kan være på halv tolv, men det blir liksom anerkjent som jul allikevel.
– Det lener vi oss nok litt på. At man kan ta opp noe på telefonen, men det er en julelåt. Men tilbake til temaet – vi skrev hele den siste plata i januar i år. Da hadde vi ikke spilt på evigheter, som alle andre. Vi kjedet oss, jeg syntes det var veldig tungt. Men da hadde vi den krydderhylla, da, Ingeborg hadde kanskje sendt over tredve låtskisser. Og vi fikk spikret noe ganske kjapt. 

Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek. Foto: Anne Valeur

Hvordan er det i de periodene hvor det ikke skjer så mye – rusler og går bandet oppi hodet, eller er det litt borte fra bevisstheten din da?
– Litt borte. Det er vanskelig å snakke om nå, for det har vært så innmari rart. I mars 2020 spilte vi ganske mye. Vi hadde akkurat gitt ut plate og det skjedde en god del. Så skjedde det ingenting, vi bare stoppet. Nå har det vært såpass borte fra hjernen min at jeg har tenkt at det har vært borte fra alles bevissthet. Og da forsvinner det jo. Det er sikkert ikke sant, men det har vært tyngre å vende tilbake til. Jeg tenker at det er ferdig, hvis du skjønner, fordi det har vært så stille. 

Dere møttes helt i starten av videregående?
– Ja, Ingeborg, Julia Witek og jeg gikk i klasse på Foss. Vi spilte ikke sammen da, det var etter videregående vi startet som trio. Jeg vet ikke hvorfor vi begynte å lage sanger, det er en rar idé… eller, det er jo ikke rart i det hele tatt, det er ganske vanlig, men jeg tenkte som sagt ikke at det var noe jeg skulle drive med. Vi begynte da Ingeborg og jeg dro på interrail med en gitar. Som et prosjekt skulle vi lage én sang i hver by vi var i. En slags test. Det fikk vi nesten til. Det ble en veldig rar samling låter, men det var starten. På noe stort, hahaha! 

Dere har holdt lenger sammen enn The Beatles og greier!
– Ja, tenk det. Dette var i 2007, så det er fryktelig lenge siden. Vi har en anti-konflikt-policy i bandet som funker veldig bra. 

Hvordan fungerer en sånn policy, har dere bare bestemt oss for at vi skal ikke ha noen konflikter, også er det sånn det blir?
– Ja. Og så tar vi det hjemme, inne i oss selv. Graver det ned, setter lokk på alt og smiler. 

Så hvis man aner antydninger til en tone på en øving…
– Da avlyser vi øvingen, haha! Hvis det blir litt tungt, så slutter vi. Og så går alle hjem og tenker i dag var jeg ikke på mitt beste. For det gjør man jo, uten at man trenger å høre det fra andre. Du vet det, ikke sant. Det var ikke noe hyggelig i dag, jeg var vanskelig… og så er man i bedre humør neste gang, smiler litt kanskje ekstra til den man var litt ufølsom med. 

Har dere kranglet noen gang?
– Nei, vi har ikke kranglet. Vi er uenige noen ganger, og vi merker fort når noen av de andre ikke er helt enige. Men da stopper det der. Jeg sier ikke, men hvorfor det? Hvorfor er du uenig? Det er ikke noe poeng, er vår teori. Hvem vet hva som hadde skjedd om vi hadde fått det ut? Kanskje Europa-turné? Hvem vet. 

Så teorien er: Det er bedre å holde ting inni seg, kanskje være litt konstruktivt passiv-aggressiv.
– Ja, litt kort i kommentaren noen ganger, og så går det seg til. 

Det er en interessant teori.
– Man kan ende opp med et slags magesår, kanskje. Men jeg tror den konflikten man kan komme i kan gjøre større skade, i hvert fall i et band som er en slags arbeidsplass. Eller i et forhold som skal vare livet ut. Jeg har veldig tro på at om man er oppegående, så har man en idé om når man er OK og når man ikke er det. Hvis folk sier til meg, jeg syns det er jævlig dårlig gjort av deg å oppføre deg sånn, når jeg åpenbart vet hva jeg har gjort, så blir det jo bare verre! Og da kan jeg tenke hva gir deg retten til å si det, så blir jeg sur tilbake, og så blir det mye verre. 

Så om noen andre er en drittsekk, så tenker du de vet at de oppfører seg dårlig nå, det trenger ikke jeg å fortelle, det blir bare å slå inn åpne dører?
– Det er et supertips. Hvis du er på restaurant eller et sted, og noen er korte mot deg… hvis du er hyggelig tilbake da, blir de jo helt satt ut. Du kan se i øynene på folk som er sure at de ikke vet hva de skal gjøre, de trodde det skulle komme et tilsvar de kunne spinne enda videre. 

En slags “kill them with kindness”-filosofi, rett og slett.
– Ja, litt sånn. Det er også ganske gøy, å være drithyggelig mot sure folk. Du må selvfølgelig ha litt overskudd for å klare det. Blir dette et selvhjelp-intervju? 

Det kan du si, men det å ha kontroll i en situasjon, eller det å støte på situasjoner der man ikke har kontroll, for eksempel i et litt asynkront forhold… det er kanskje et sentralt tema i tekstene du skriver.
– Ja, den siste plata vår er spekket med mislykkede forhold. Jeg syns jo det er interessant med konflikt selv om jeg ikke liker det. Å høre om følelsene man har inni seg og som man ikke kommer ut med. Det er veldig deilig å høre noen andre si det man kanskje har tenkt uten å si det. Det kan være små ting, altså. Å føle på en avstand i noe som egentlig skal være nært er sårt. Det er for eksempel kjempevanskelig i en familie, der det er forventet at vi skal være nære, og derfor er man det, mens man egentlig syns det er mer komplisert. Alle har det sånn, føler jeg. Vi møter folk som føler at vi skriver om dem, så noe universelt er det i den typen følelser. Jeg tror det er poenget med å ikke skrive for privat. Å unngå at det blir ekskluderende. Samtidig vet jeg ikke hva som egentlig er ekskluderende – for folk skriver jo om de merkeligste private ting, og andre mennesker kjenner seg igjen allikevel. 

Et eksempel fra den nye plata er jo “En av de levende”, som handler om forholdet til din far, Jon Christensen, helt eksplisitt. Men folk skjønner kanskje at det handler om livet, døden, slekters gang og så videre – den blir også allmenn fordi den er individuell.
– Ja, det er særlig ett vers som peker veldig på hvordan han var. Det sa jeg vi kunne ta vekk, det gjorde ikke meg noe å fjerne det. Men de andre sa at her måtte alt med. Jeg har tenkt at det kanskje er dumt å peke på bydeler, nevne navn, alt det der. Men det er som du sier, man finner det universelle i alle slags ting. Hvis noen sier, for meg fantes det et menneske som var sånn, så tenker jo lytteren på alle de man har rundt seg. 

Jon og Emilie Christensen. Foto: privat

Bare handlingen å sette ord på hvem foreldrene sine er, er jo gjenkjennelig. Så selv om ikke mine er akkurat som dine, er det noe i forsøket som er allment.
–  Ja, du tenker på følelsene du ville hatt om noe sånt hadde skjedd. Øyeblikkene man plutselig sitter og tenker, faen, nå kjente jeg deg i meg. En opplevelse jeg tror alle ser for seg at de kommer til å ha en eller annen gang om man mister noen som står nær seg. 

Ble den låta også skrevet i januar i år?
– Rundt der, fra desember til februar omtrent. Og så gikk vi i studio i mars. 

Er det en låt du skriver for å bearbeide sorg, eller slår det deg at dette er et interessant tema, litt mer utenfra?
– Jeg gikk og hørte på en Veronica Maggio-låt etter at pappa døde. Den handlet ikke om døden i det hele tatt, men om man byttet om to ord i refrenget kunne den like gjerne gjort det. Den var positiv og glad. Jeg tenkte at det hadde vært deilig med en hyllest til noen som ikke var så trist, om du skjønner. Nå har kanskje vår låt blitt litt tristere enn det som var den opprinnelige meningen, men tanken var en positivt ladet sang om å huske noen, og å være igjen. Jeg hadde ingen sånne sanger å høre på, og jeg hadde lyst til at låta skulle finnes. Så hadde jeg selvsagt også et behov om å skrive noe fint om ham. Men det kan fort virke spekulativt også. 

Joa, kanskje litt, men da snakker vi om en nokså snever gruppe som ville reagert på utnyttelse av den stjernestatusen!
– Hahahaha, ja, men la oss si at vi pitchet det inn til Lindmo, da. “Emilie Christensen mistet faren sin, har skrevet sang” – det kunne man ha gjort. Jeg vet ikke om vi hadde fått plass, men det var uansett ikke det som var målet. Så vi diskuterte hvor “hardt” vi skulle gå ut med at det var budskapet da vi slapp låta som singel. Vi gjorde ikke noe nummer ut av det, og det er nettopp fordi vi ikke har lyst til å profittere på en sånn opplevelse og kanskje få noen portrettintervjuer i…

Now’s The Time!
– Now’s The Time, ja! Helst. Men nei, vi snakket litt om det. Samtidig er jo låta kanskje mer interessant å høre på om man vet noe om konteksten, at det handler om ham. Den kan jo handle om et forhold også, om noen som er blitt forlatt. Da skal du kanskje ikke høre så nøye på den, forsåvidt. Men uansett: det er kanskje ikke like interessant om du ikke kjenner litt av konteksten. 

Dere har en låt på plata som heter “Du trenger ikke å bli stor”, og som handler om den andre enden igjen – det å bli forelder og se barnet vokse opp. Er det interessant å bli eldre i en låtskriversammenheng. Da jeg hørte litt tilbake på skivene, slår de første meg som “visepop for unge voksne”, mens dere nå på én eller annen måte driver med “ung voksenpop”, om det gir noen mening.
– Haha, apropos det å bli flau – vi er veldig redde for at noen skal tenke “hva er det de prøver på nå?”. Jeg husker én anmeldelse etter den forrige plata som var positiv, men hvor anmelderen skrev skal de ikke skrive mer om å være sin egen alder, hvor de er nå? Da husker jeg at jeg tenkte at jeg hadde gjort nettopp det. Jeg lurte på om vedkommende mistenkte oss for å prøve å gå ned noen alderstrinn. Det festet seg veldig i meg, så jeg var redd for å skrive noe som kunne oppleves som at No.4 skriver en låt om… disco, hvis du skjønner. Er ikke de for voksne til det, a? Vi har jo også en lytterskare på vår egen alder, det er jo sånn det er, vi plukket dem opp på et tidspunkt og de er med oss. Jeg tror ikke vi får så mange nye fremover. Jeg vet ikke. Det er absolutt interessant å bli eldre, og jeg syns det er viktig å skrive om der man er. 

Hva syns du er mest spennende av å være i 20-årene og 30-årene så langt? Hvis du skulle sett en film om en av delene…
– Hjelpe meg. Det er litt rart, jeg snakket med min yngste sønn som ble syv år i går. Han pleier å få en liten identitetskrise dagen før, når han innser at han aldri skal være den alderen han er. Han måtte ligge og fundere på at han ikke kom til å være seks lenger. Jeg sa at det er den samme personen som våkner i morgen, selv om tallet endrer seg, og vi ble sittende og prate om alder. Da måtte jeg si at jeg, for eksempel, på mange måter føler at jeg er strandet i… tjueseks, kanskje? At det er der jeg er. Sånn føler jeg at det er med moren min også. Man når plutselig et stayerpunkt i livet der det er mer stabilt, du har de samme menneskene rundt seg, de samme små konfliktene. Og sånn føler jeg at det kommer til å være for alltid, selv om det er noen nye temaer som blir introdusert. 

Nå er scenen satt.
– Ja, nå er scenen satt. Det finnes kanskje en tanke om at tjueårene er så gøy, men jeg føler at jeg er klokere. Og herregud, det er masse igjen. Hvem vet hva jeg sier om alt dette tjue år frem i tid, jeg er fortsatt ikke så gammel.  

Men tredveårene er vel kanskje første gang man har en del såkalt voksenliv å se tilbake på.
– Ja, det er mer interessant å tenke på tjueårene nå. Derfor føler jeg også at jeg kan skrive en sang om for eksempel… disco, haha! 

Jon, Emilie og Ellen en sommerdag for en stund siden. Foto: Privat

Du og moren din, Ellen Horn, bor også i en generasjonsbolig sammen nå – har du alltid vært familiekjær? Eller finnes det en periode hvor du ønsket en større avstand?
– Jeg har nok vært veldig familiær. Men også selvstendig, på en måte. Jeg har to eldre søsken som aldri har bodd sammen med meg og så hadde jeg mamma og pappa som var utrolig aktive, mye mer enn jeg er. Det er de fortsatt – eller, pappa er ikke så aktiv, men mamma gjør enormt mye. De har aldri vært en kvelende del av livet mitt, hvis du skjønner, for de har holdt på med sitt. Mamma og jeg har hengt masse sammen. Nå bor vi i samme hus og på en måte er det nå vi er mest unna hverandre, fordi vi er obs på å holde litt avstand. Jeg har aldri hatt noe behov for å komme meg vekk fra Oslo eller familien. Jeg har vært en trygghetssøkende person, og det har jeg vært litt flau over. 

Det var vel lettere å føle på en skam over å for eksempel ikke reise mer, å benytte alle mulighetene, for 10-15 år siden enn akkurat nå.
– Ja, jeg vet at de andre i No.4 også er ganske like. Julia har vært litt ute, hun har bodd i London. Men stort sett har vi vært her. Jeg vet ikke, nå tenker jeg at det er en fin ting, det handler bare om hvilke behov man har. Det at jeg ikke har hatt behovet for å komme meg vekk betyr jo bare at… jeg ikke har hatt det behovet, så enkelt er det. 

Da du var liten ble Ellen teatersjef på Nationaltheatret. Det er et ganske spesielt sted å være, hvordan preget det deg, tror du? Det tilhører på en måte ikke det vanlige livet.
– Nei, herregud, det er et lite hull inn i en verden som er helt utrolig. Jeg har vært enormt mye der. Ingeborg og jeg lager musikk til en forestilling der nå. Og jeg kan få en slags sorgfølelse… jeg er ikke en veldig nostalgisk person, jeg lar ting gå. Men når jeg kommer dit føler jeg meg så hjemme at jeg kan bli ordentlig lei meg over at jeg ikke er der. For det er ikke mitt lenger, jeg har ikke så mye med stedet å gjøre, jeg jobber ikke der, det er mange nye som har kommet til, og de kjenner ikke meg. Inni meg føler jeg jo at det er som å komme til en tante eller onkel. Jeg har vært der så mye alene, gått rundt i time etter time, og jeg syns hele skuespillerverdenen appellerer veldig. Åpenbart fordi det var et nært og trygt sted da jeg var liten. Det har hatt utrolig mye å si. 

Har du tenkt på å bli skuespiller?
– Ja, i all ydmykhet… jeg søkte på dramalinja og musikklinja på videregående, valgte musikk. Så søkte jeg Statens Teaterhøgskole etter videregående, kom videre til andre runde. Men så kom jeg ikke videre, og da søkte jeg aldri igjen.

Point taken!
– Ja, ikke ring. Jeg føler uansett at musikken har vært så intuitivt naturlig at det var riktig valg. Jeg kjenner også så mange skuespillere at det fremdeles føles som en nær ting. 

At det går an å leve litt i den verdenen?
– Ja, på en måte. Jeg er jo mye på teater, og har en søster, Kjersti, som er regissør. Det er en stor del av livet. Eller, jeg er ikke så mye på teater, jeg skal ikke skryte. 

Men du ser hennes stykker?
– Det gjør jeg, og jeg vil dra på mer. Jeg kan bli inspirert på de rareste måter av det. 

Det er morsomt det du sier, den bittersøte følelsen av å besøke følelsen av å være på et sted du kjenner intimt, men som ikke er ditt lenger. Og Nationaltheatret av alle steder – det er jo et hus som er skapt for å forføre.
– Ja, virkelig. Det er noe veldig åpent med det, det er sikkert det jeg følte på som liten. Det er en klisjé å si at det er magisk, men folk er interesserte og hyggelige, det er som en familie, alle kjenner alle… det er ikke rart at man blir forhekset av det som liten. Eller som voksen. Det er som å gå inn i en kirke, noen rom er overveldende. Jeg har skammet meg over den sure følelsen jeg kan få av å komme dit… hvor er velkomsten? Ikke noe kake? Det er jo MEG! Veldig tåpelig. Min store drøm var å spille Sonja i Reisen til Julestjernen, for jeg var med på det da jeg var liten. Det toget er gått, det har jeg måttet forsone meg med. Men jeg har hatt drømmer, hvor jeg har kommet på scenen, også har de snudd seg i orkestergraven, for de blir så glade, hahaha! Ouff, det er forferdelig. 

Nå har jo ikke Nationaltheatret stykket en gang.
– Nei, nå får de ikke sette det opp.  

Var det ikke til og med…
– Det var min søster som regisserte den oppsetningen som førte til bruddet, ja! Så der gravde vi vår egen grav. Det var en utrolig fin forestilling, så det var veldig synd.  

Bildene fra den forestillingen så så fine ut at da den reaksjonen kom, tenkte jeg det måtte være like greit. Så kan man bare lage noen juleting som er enda bedre på Nationaltheatret, treffe andre.
– Ja, jeg tror også det. Jeg er litt nysgjerrig på den oppsetningen på Folketeatret. Men det kommer ikke til å skje. Den hører liksom til på National. Jeg liker ikke filmen heller, jeg er litt konservativ der. 

Jeg hørte fra en lydtekniker som har jobba med dere at dere kan finne på å snakke om “feminine” og “maskuline” lyder når dere er i studio. Hva legger dere i det?
– Siden vi er tre søte små jenter som synger trestemt og pent, har vi kanskje vært litt redde for å understreke det noe ytterligere. Vi trenger ikke det, hvis du skjønner. Det er vi nok bevisste på. Øyeblikkene der det låter sånn folk tenker at vi er. At det blir litt sjø-sjø-sjø om vi tar inn… en fløyte til, da. Uten at fløyte trenger å være feminint. Men hva gjør musikken mindre opplagt? Vi har snakket om “stygg gitar”, for eksempel. Og vi snakker mye om følelser lyder kan gi deg. Ingeborg bruker ofte ordet “kjerne” når hun snakker om musikk – hva er kjernen her? Da tror jeg ikke alltid at folk helt skjønner hva de skal gjøre. Hvordan man skal jobbe som tekniker for eksempel, for å “forsterke kjernen”. Jeg kan ikke så mange tekniske uttrykk, så vi bruker de banale formuleringene vi har. 

Det er jo ofte det man trenger, kanskje?
– Ja. Jeg tror nok at hovedpoenget er avsenderen av lyden. Det er mange som har en idé om No.4, at det er vi som synger “Lite og Stort”. En søt sang om å lengte hjem og at Norge er fint. Selv om vi ikke føler at det er vår hovedform, er den låta større enn oss, det er flere som vet om den enn om oss. Da prøver vi kanskje å passe på at vi ikke skal ha mer av det. 

Hva mener du med “det” da? Er det å synge om hele Norge, liksom?
– Nei, det søte, milde, naive og snille… som vi jo også er, åpenbart. Men hvis du skal sjekke ut No.4 og setter på en sang og tenker ja, selvfølgelig, så er det litt kjedelig. En feminin liten linje på et piano… ting som kanskje ikke hadde blitt opplevd på den måten om det var en annen artist som sendte det avgårde. Hos oss går assosiasjonene til noe søtt eller noe pent uansett. Det er møtet mellom avsender og uttrykk vi tenker på. 

Mange artister eller folk som lager ting kan finne på å si ting som “jeg kan ikke tenke på hvordan ting blir mottatt”. Men er det å tenke på hvordan det vil bli mottatt en positiv nevrose hos dere? Eller er det vanligere enn folk innrømmer?
– Det tror jeg nok. Men vi er nok mer opptatt av det enn andre. Det har med våre personligheter å gjøre, vi er redde for å si ting feil i en samtale også, vi er opptatt av at alle skal ha det bra i et rom, rydde etter oss. Vi vil ikke at folk skal si, hun var lite hyggelig etter at de har møtt oss. Jeg tror det har satt noen begrensninger for oss når det kommer til å prøve noe nytt. At vi er nervøse for at folk skal tenke, skal de prøve på noe sånt noe, nå? Tror de at de er noe, liksom. Selv om vi vet at alle egentlig holder på sånn. Det kan sikkert være frustrerende for folk som jobber med oss. At vi sier, det kan vi ikke gjøre, det kan vi ikke gjøre og det kan vi i hvert fall ikke gjøre. 

Det er såpass?
– Ja, litt… vi kan ikke ta sånne bilder, vi kan ikke ha på oss sånne klær, vi kan ikke sminke oss for mye, vi kan ikke… Det blir jo litt hemmende til slutt. Men jeg vet da faen. 

Apropos selvsensur – dere slapp en liten snutt for en del år siden på Soundcloud som het “Babystemme”, slettet nå, og som var en parodi på en viss form for naivistisk norskspråklig pop.
– Ja, offameg! Vi skammet oss veldig over det, det var et feilskjær. Det var unødvendig. Vi var i den bitre fasen, som vi kaller det, hvor vi følte at vi hadde noe på gang, men ingenting skjedde. Også skjedde det så mye for andre, og jeg tenkte, det der, det kan jeg gjøre også! Det er farlig å tenke. 

Og det der er å synge på en viss måte?
– Ja, med det jeg følte var en litt tilgjort karakter. Men det var jo slemt, det var ren parodi og tull og tøys. Og jeg kan også parodieres. 

Jeg trodde kanskje det var en låt om at dere var lei av å bli oppfattet som en sånn naivistisk babystemme-greie.
– Nei, det var en parodi på andre. For vi var jo ikke kjent på det tidspunktet heller, vi hadde jo ikke gitt ut en eneste låt.  

Det er litt kledelig også, å ha hatt en sånn bitter periode.
– Ja, det er bra. Og noen må ha noe på oss. 

Nå skal de spille i Spektrum, men da var de sinte på folk som spilte på Parkteateret!
– Det finnes noen videoer av oss som sitter i et badekar med ullgensere og spiller på noen plastbøtter også som var ren parodi. 

Skammesjå.. badekar, ullgenser, plastbøtter… jeg vet ikke, Moddi?
– Nei, det var vel et band som het My Little Pony. 

Ah. Men ja, de gikk det an å være litt forarget på.
– Det gjorde kanskje det. Men ikke sant, det er jo akkurat sånn her vi er redde for at folk skal tenke om oss! Så det er derfor vi jobber så hardt for å motbevise alle haters. For de finnes. Og de har jo nok å kose seg med uansett. 

Innenfor en sånn norsk musikkstudenttradisjon er dere blitt et ganske innflytelsesrikt band. Jeg har hørt demoer hvor jeg har tenkt “No.5”. Har dere vært noe bevisste på det?
– Absolutt, det har vi egentlig snakket som en hyggelig ting. At man har vært med på å skape en slags dreining, som flere har fulgt etter. Det føles bare fint. Vi er jo musikknørder, vi vil at det skal være litt smart og interessant uten at det skal oppfattes som utilgjengelig. Det er et gøyalt møte. Jeg føler at det finnes noen som har latt seg inspirere og tenkt at det er en vei å gå. 

Fantes det noen band dere brukte som ledestjerner?
– Sikkert. Det er jo ikke alltid man skjønner det selv heller. Vi har jo blitt med deLillos mye. Men jeg hørte ikke så mye på dem da jeg var yngre, selv om jeg hadde en viss oversikt. Det var ikke mitt band i oppveksten. For min del har det vært vokalt, det er mange sangere som har vært toneangivende. Jeg tenker ikke så mye over hvor stort preg de har satt på hvordan jeg låter, men det er der. 

Hvem kan det være?
– Det er for eksempel Rickie Lee Jones. Det er nesten sånn at hun er litt tett i nesen, ikke så glad i konsonanter, hopper over m-er og n-er. Det gjør jeg også. Det hadde jeg sikkert ikke gjort om jeg hadde hørt på noen andre. Også er det en standardjazz-dame som spilte på Chat Noir på Oslojazz, jeg fikk litt lættis da jeg var og hørte henne fordi det var så klissete… hun heter Stacey Kent. Det er ganske mange plater med standardlåter, og jeg har hørt så mye på det. Jeg kan det ut og inn, alt. Det har sikkert preget stemmen min mye mer enn jeg vet. Så er det masse annet også, men de to må ha i hvert fall ha hatt noe å si for hvordan jeg låter.

Hvordan var det du fant fram til det?
– Jeg gikk på Oslo Kommunale Musikkskole. Først sang jeg i kor, men det måtte jeg slutte i. Vi fikk noter, haha! Og jeg ble spurt om å gå opp i storekoret. De var ute og reiste, vet du. Det var en dagstur til Jessheim som satte en støkk i meg, det gikk ikke, hjemlengselen ble for stor. Så fant vi en sanglærer ved musikkskolen, Hilde Gaupås. Det var sangtimer i jazz, og der gikk jeg fra jeg var elleve til jeg var seksten. Hun introduserte meg for masse musikk, blant annet Rickie Lee Jones. Jeg sang i et dritrart vokalensemble der med andre elever. 

“Vokalensemble” er et ladet ord.
– Ja, det er litt ladet. Det var veldig snålt, vi var helt forskjellige mennesketyper, forskjellig alder og alt. Én dag skulle vi få en ny en ny elev som skulle teste det ut. Vet du hvem? Marit Larsen! Hun var der den dagen og kom aldri tilbake. 

“Dette må nok bli uten meg”.
– Veldig rart! Og det var etter M2M, jeg visste hvem hun var liksom. Det var sprøtt. Jeg ble nervøs, jeg tenkte du kan ikke være her, det ble veldig rart. 

“Syng harmonier med noen på din egen størrelse”!
– Ja. Det har vi ledd mye av etterpå. Også var det Tor Hammerø som introduserte meg for Stacey Kent. Det vet jeg at han er stolt av, for det ble toneangivende for meg. 

Liker du fremdeles å synge standardlåter? Frister det å skaffe seg et sånt prosjekt på et tidspunkt?
– Det gjør det, faktisk. 

Det føles ikke så “faktisk”, er ikke det naturlig?
– Jo, det er det virkelig. Men hva det skulle vært… jeg var for eksempel i studio med pappa og spilte inn fem låter. Mine låter. Det kan jeg ikke høre på i dag, apropos flauhet. Engelske tekster… Men det var egentlig en hyggelig ting, og gøy. Pappa snakket mye om at vi burde spille inn noe mer sammen, men jeg husker at jeg tenkte at da må det virkelig være bra, vi kunne liksom ikke bare gjøre det for å gjøre det. Det angrer jeg litt på. Kanskje vi bare skulle gjort det for å ha gjort det, det hadde vært en hyggelig ting å ha. Der var det kanskje litt hemmende med selvsensuren. Men jeg står inne for at det ikke hadde blitt noe bra, og at det ikke hadde blitt ladet på den måten det burde og kunne ha blitt. 

Det er interessant å høre No.4 delta som vokalister på Jon Balkes Batagraf-plata Delights of Decay, hvor man blant annet kan høre en veldig vakker låt som ble fremført i begravelsen til faren din. Jeg assosierer på en måte lyden av No.4 med deres univers, men der var man inne i noe annet, samtidig som det fremdeles er gjenkjennelig. Jazzmusikere har gjerne ørten jern i ilden, men blir du spurt om å gjøre mye?
– Nei, ikke egentlig. Det var den Batagraf-greia, som var kjempegøy og jævlig vanskelig. Ordentlig vanskelig. Jeg var på Moldejazz i sommer i forbindelse med Jons Hus-arrangementet, og da fikk jeg for første gang på lenge en ordentlig misunnelsesfølelse på miljøet. Litt som med teateret, å være fanget av den magien. Det er noe med jazzmiljøet som er så innmari åpent, de hører på hverandre, de spiller med hverandre på tvers av band og det er en vennskapelig tone som jeg ikke kjenner fra andre sjangere. Selv om jeg ikke er bevandra overalt. 

Emilie Christensen og Arild Andersen under Jon Hus på Moldejazz i sommer. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det er for eksempel merkbart at muligheten til å møtes og henge for musikere er mer sentralt under en jazzfestival enn for eksempel på Øya eller en annen sommerfestival.
– Ja, på Øya er det jo ikke sånn. Det kan oppleves som en konkurranse, det handler ikke om å unne hverandre ting like mye. Det er nok masse baksnakking i jazzmiljøer også, selvsagt, men det handler også mer om å få lov til å spille med hverandre på kryss og tvers. Og sånn er det ikke i popbransjen, selv om det finnes mange instrumentalister som beveger seg overalt. Det er ikke den samme familiære følelsen. I sommer tenkte jeg, så heldige dere er, som har dette. Det med å høre på hverandre… det gjør man jo ikke på Øya, der sitter du kanskje i teltet ditt før du spiller, så konser du på det du skal gjøre og så drar du. Det kan hende at andre gjør det annerledes, men jeg føler ikke at folk har kapasitet til det. 

Men det må jo være spesielt for deg – utenfor jazzmiljøet vil sikkert en god del folk vite at Jon Christensen var en svært dyktig trommeslager, med en fin internasjonal karriere. De kjenner et omriss. Men innenfor det norske jazzmiljøet snakker man om en meget spesiell skikkelse, med noen nesten mytiske sider. Preger det din mulighet for å gå inn i den verdenen og føle at den kan bli din?
– Det har jeg aldri tenkt på, men det tror jeg nok helt sikkert. Han er en såpass pregende person at jeg fortsatt kan møte folk som vet hvem han er og som ser på meg med stjerner i øynene bare fordi… jeg tilhører ham. Og det er bare hyggelig, jeg skjønner det. Men jeg har nok følt på at jeg først og fremst er hans datter i akkurat det miljøet, og ikke en “fremadstormende sanger” eller noe sånt. Jeg har på en måte visst at jeg har vært flink til å synge og tror nok at jeg ville følt på det om noen spurte meg om å være med på noe på grunn av den forbindelsen… men jeg har såpass selvtillit på at jeg kan synge noe. Ikke alt. 

Ikke alt?
– Nei, for eksempel improviseringsmessig. Jeg har gått på jazzlinja på NMH, og jeg syntes det var kjempevanskelig. Både teoretisk og faglig, men også det å stå og improvisere. Jeg ser det så utenfra, jeg klarer ikke å komme meg på innsiden av det. Hvis jeg skal kaste meg på noen greier med mikrofonen… jeg kan rødme av å tenke på det! Der kan det nok hende at noen tenker at jeg er en annen type musiker enn jeg er på grunn av ham. Bli med på det, bare heng deg på! Jeg husker at jeg var med Batagraf til Nord-Makedonia for to-tre år siden og spilte en sykt lang konsert, masse improvisasjon og jeg var livredd hele tiden samtidig som det var hyggelig og gøy. Da husker jeg at Helge Nordbakken ga meg en bjelle under konserten, vær så god, ta den her! Jeg bare… det kan jeg ikke, jeg tenkte at jeg ikke kan lage en lyd med den bjellen. Jeg la den fra meg og der ble den liggende i stillhet. Jeg skammet meg. 

Er det flaut å improvisere? Som å høre sin egen stemme?
– Det er på en måte ideen om parodien på improvisasjon som kommer veldig lett for meg. Jeg kan veldig lett gå inn i det med humor. 

Litt som meta-sketsjer i revyer på dramalinja parodierer teatersport?
– Ja, sånn. Det kan godt hende at om jeg virkelig hadde gått inn for å parodiere improvisasjon, så kunne det blitt ganske fint. Men jeg klarer ikke å fri meg fra det. Det handler selvfølgelig om mengdetrening også, å gjøre det masse og ville det. Det er en ganske viktig ting, å ønske å komme seg til det. Men alt jeg har vært med på, har vært tungt for meg, haha! 

Det som kommer frem også i Batagaraf-settingen, er jo den nerdete biten av No.4s vokalunivers, tette harmonier og så videre. Som vel er en av kvalitetene som sikkert medvirker til at mange som studerer sang også får kick på dere. Er det viktig for dere å finne noen nye løsninger på hver skive? Hvor intuitivt er arringa, er det som køyesenger, at folk liksom vet hvor de ligger?
– Litt. Vi har hatt et ønske om å være et populært popband som spiller på festivaler i Norge, lage låter som blir listet på radio og som folk hører masse på. Så vi har ofte tenkt at vi må lage musikk som er litt mer… jeg vet ikke, enkel, eller lyttbar. Men når vi setter oss ned og prøver å lage vokalharmonier, så klarer vi på en måte ikke alltid å lage arrangementer som støtter oppunder den tanken. Det blir heller til at vi legger de rareste, tetteste harmoniene fordi det er det morsomste. 

Men det er jo sånn folk liker også, tror jeg?
– Det er nok sant, og vi liker det. Før jobbet vi enormt mye med de harmoniene. Nå har vi ikke den samme tiden lenger. Vi har snakket om at vi egentlig savner å ha mer av det, fordi det er noe av det som gjør oss til oss. 

Har det vært en repetitiv øvingslokalegreie?
– Ja. Det er ganske tidkrevende, å være oss tre og jobbe gjennom låt etter låt. Det tar lang tid. Man sitter bare og prøver ting, blir flaue og ikke flaue liksom. Vi merket noen ganger nå at, nå gjør vi det samme som vi alltid gjør… når jeg har ny tekst på andre verset synger dere førsteverset under… vi har noen oppskriftsmessige ting vi har gjort mye. Og vi tuller med det trestemte, det kan jo bli påtatt. Man vil gjerne gjøre noe nytt, men hva er det?  

I all denne øvingen, og samtalene om hva som er flaut og ikke – har dere en harmonismak, ulike grep dere syns er teite og som dere i hvert fall ikke går for?
– Litt, absolutt. Vi støter på ting som vi ikke kan gjøre. Noen ganger har jeg lagd stemmer når vi ikke har tid til å arre ting sammen. Så jeg lager for eksempel en pakke på et refreng. Men da er det jeg som synger, og de tenker helt annerledes. Ingeborg ville kanskje aldri sunget det jeg har lagt der. Det funker ikke, hun har en annen stemme, også fraseringsmessig. Det er avhengig av at vi gjør det sammen for at det skal bli naturlig. Og det blir morsomst når man har fått forme linja man gjør selv. Jeg tror alle vi skulle ønske at vi sang i et klassisk kor. Vi snakket om hvor gøy det hadde vært å gå i et klassisk kor ved siden av. 

“Klassisk kor” som i “synger klassisk musikk” eller “Klassisk kor” som “Classic, typisk kor”?
– Haha, nei, som i “synger klassisk musikk”. Typisk kor trengte vi ikke. Det handler om å få spilt ut det vokale behovet vi har. 

Det er jo aldri for seint å begynne i kor.
– Nei, jeg sjekket det sist nå, det var like før vi meldte oss på over nyttår. 

Og har man det behovet, går det aldri bort. Det er et vanlig behov også, det ser man på alle korene vi har. Fritidsyslens Banan-twist. Men ville du turt? Det er jo sperrer på alle bauger og kanter her, jamfør Marit Larsen-historien.
– I så fall ville det vært frykten for å ikke prestere. Å få en note på en sang hvor jeg ikke klarte å henge med.  

Men det kan jo være utfordrende for de musikalske intimgrensene.
– Det menneskelige aspektet kan jeg se for meg at jeg kunne strevd med. Men jeg vet ikke – det er verdt å teste? Det er spennende med sånne ansamlinger, som liker Banan-twist, som samles for å synge. Det kan være mange forskjellige folk. 

Vi snakket om band som er påvirket av No.4. Har du hørt noen sånne som har gjort at du har oppdaget noe nytt om mulighetene i deres musikk?
– Det er for eksempel det nye bandet som jeg ikke riktig tør å uttale… Masåva. Jeg har hørt så mye på det, det er helt fantastisk. Jeg måtte sende en melding til Selma i det bandet. Det tenker jeg er hyggelig å gjøre når man liker noe, å si ifra. Da tenkte ikke jeg over at det skulle være noe som lignet oss, jeg syns bare det er så genuint spilt og laget. Veldig lite tilgjort. Jeg fikk girlcrush, vi sendte noen meldinger, og da sa hun at hun hadde hørt en del på No.4. Hæ, har du det, jeg rødmet nesten litt. Men etter det kom jeg på at noen hadde nevnt oss i en anmeldelse av en av deres plater. Og det kan jo kanskje lenkes opp mot hverandre. Selvfølgelig – et flinkisband som synger på norsk og blander litt sjangere. Jeg tenkte bare at jeg gjerne skulle ha skrevet den og den låta, og sånn ville jeg også frasert et refreng. Jeg syns hun gjør det så bra – hun formidler tekst og følelser som er triste eller glade uten for mye føringer, men det treffer strengene du vil at de skal treffe. Utover dét føler jeg at jeg er dårlig på å følge med, det ble jeg også minnet på da jeg besøkte Moldejazz. Det å gå rundt og se flere konserter på en dag, det er jo så gøy! 

Hvordan ser en vanlig dag utafor No.4-sesongen ut?
– Det er rart, jeg har gitt ut en ny barnebok nå. Jeg skriver litt. Det kan være flaut – at jeg later som at jeg skal skrive bøker, hvis du skjønner. Da kan jeg avfeie det litt, si jeg gjør jo ikke det egentlig. Da kan de på Aschehoug spørre meg om jeg ikke bare kan stå i det litt mer – det blir litt dumt. Det har med respekten for folk som er forfattere å gjøre. Men det har vært kjempegøy, og helt annerledes enn No.4. Å ha en redaktør som sier at jeg må ta bort det og det og det… det er en ny opplevelse. Også dubber jeg masse tegnefilm, det har jeg gjort siden jeg var liten og jeg klarer ikke å slutte. Det er en så vanlig del av hverdagen. 

Hva er kicket med det?
– Det handler om stemmebruk. Det er litt som å løse en oppgave. Du kan komme inn, i dag er du sjøhest og troll, en gammel dame, baby og katt. Vær så god. Det er så lavskuldret, og bare gøy, liksom. Det er også det med å komme i studio og treffe andre mennesker. Det er sunt å bare gå til et sted, jobbe og snakke med noen andre. Tjene penger, selvfølgelig. Det er deilig, og det har ikke noe med meg å gjøre. Jeg leverer det, og så forsvinner det litt. Apropos “Babystemme” – det er gøy å gjøre ting med stemmen. Jeg synger masse sanger og får levd ut en popstjerne-person der noen ganger. Sanger jeg aldri kunne ha sunget, fordi jeg ikke har lov ifølge meg selv. 

Er det noe arbeid du er spesielt stolt av?
– Alltid når noen spør hva jeg har dubbet, så stopper hjernen. Hva skal jeg peke på? Det er kommet en ny Disney-film, Encanto, som jeg ikke er så mye med i, men der synger jeg en sang sammen med Marion Ravn og Ulrikke Brandstorp. Når i verden hadde det skjedd ellers? Jeg har ikke møtt dem en gang. Det er gøy og litt hemmelig, hvis du skjønner. Jeg tror ikke at det er noen som tenker på at det er meg. 

Det går jo an å bli en av de dubberne folk har et sterkt forhold til, da. Harald Mæle, Åsleik Engmark, Hildegunn Riise, til en viss grad Hallvard Lydvo…
– Ja, Anders Hatlo og Kari-Ann Grønsund. Jeg er jo på god vei, om jeg fortsetter sånn som dette her resten av livet. 

Men er det dette som på en måte er kollegiumet ditt, bortsett fra No.4?
– Haha, nei, for jeg treffer jo ikke dem heller! Det er så rart. Det er teknikerne som er kollegiumet. Det er en snodig jobb sånn sett, du treffer aldri de andre som er med i det du er med i. 

Ikke noe julebord…
– Det er en sommerfest, men den har jeg ikke turt å gå på. 

Nei, selvsagt ikke.
– De syns sikkert det er rart at jeg kommer, selv om jeg har dubbet der siden jeg var… elleve, hahaha!

Da kan det faktisk hende om de synes det er rart at du begynner å komme.
– Om de tenker noe tenker de sikkert, faen for en kjip person, som ikke kommer på sommerfesten. De ringte faktisk fra dubbingselskapet, STI, og da var jeg redd for at jeg skulle ha vært der nå. Jeg er redd for å få kjeft. 

Livet er best uten.
– Livet er definitivt best uten kjeft. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger