NTT: Det er den draumen me ber på

Marte Eberson drømmer i musikk, Erlend Mokkelbost åpner vinbar og jazzklubb i tre etasjer, Marthe Heggenhougen feirer kohortjul på Cosmopolite, Endre Dalen minnes Greg Tate og sine favorittplater dette året.

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time – Jazznytts fredagsmusikkavis om jazz og omegn. Det er merkelige tider nok en gang – vi er ikke helt stengt ned, og lenger nedi ukas remse prater vi til og med med Erlend Mokkelbost, som var med på å åpne et nytt sted denne uka. Samtidig renner avlysningene inn, og flere små steder – som Bonanza og Kafé Hærverk i Oslo – så seg nødt til å stenge dørene for vanlig drift inntil det er mulig å ha flere folk innendørs. Det betyr for eksempel at Atomics konsert den 21. desember er blitt utsatt inntil videre. Jaja – det er noe å glede seg til

Ikke bare er det et økonomisk og praktisk geitehelvete for folk som driver med konserter nå, det er rett og slett pussig å invitere folk på konsert i en situasjon hvor man blir oppfordret til å tenke nøye igjennom hvilke, og hvor mange, nærkontakter man har. Særlig nå, tror jeg. Julekonserter har jo en litt merkelig posisjon i musikklivet, uglesett, preget av høy sigarføring og ofte magre kunstneriske ambisjoner, men det er også en sesong som inneholder så mangt – ikke bare kulturhusturneeer med kommersielle sluggere, men også små, snåle tradisjoner, kor, korps, jazzorkestre, venner som har laget den samme festen for sine konsertvenner i år etter år. En eklektisk og merkelig musikksesong, fremfor alt preget av at folk har sine konserter. Det er annerledes å ikke gå på en konserttradisjon man har deltatt i årevis enn å tenke, jaja, den konserten kan jeg se i februar eller mai i stedet for nå. Det er konserter med en tydelig deadline (heldigvis, jul i januar er et marerittscenario), så man må vente til neste år i stedet, eller arrangere for et sterkt redusert antall. Å be folk snu i døra er ikke så julete. Eller, for å parafrasere Lows indie-juleklassiker “Just like Christmas”, så er det kanskje akkurat det det er, fulle herberg og alt det der.

Det spilles fremdeles konserter – her er tre fra den kommende uken.

1. Adventskonsertene til Trondheim Voices og Ståle Storløkken går som planlagt. I kveld spiller de i Levanger Kulturkirke og på søndag inntar de Vår Frue Kirke i Trondheim.

2. Som nevnt stenger Hærverk dørene inntil videre, men konserten med Andreas Røysum Ensemble går fortsatt som planlagt på lørdag. Bandet er fremdeles aktuelle med dobbeltalbumet Fredsfanatisme, de spiller to sett og mellom/etterpå spiller DJ Larus Siguvin plater. På eventet står det at vokalist Sofie Tollefsbøl også er med i morgen. Dét er alltid god stemning! På søndag blir det også Juletoner på Kampenjazz for et begrenset antall publikum. Dette er en fin konserttradisjon, altså – suppe inkludert i billetten og en fin plakat booket av Ina Sagstuen – Marianna S. A. Røe, Kjetil Jerve, Kakapoi (Henriette Eilertsen & Hans Kjorstad), Guosté Tamulynaité & Jan Martin Gismervik, Siril Malmedal Hauge, Øystein Aarnes Vik & Egil Kalmann, Signe Emmeluth & Karl Bjorå og Gabba (John André Eira & Ola Brandsnes).

3. Siril Malmedal Hauge er, blant annet med det regntunge julebandet Jul på Sunnmørsk, blitt en mainstay i denne sesongen. Hun er som nevnt med på Juletoner på Kampenjazz, og spiller også en gratiskonsert på Nasjonalbiblioteket i Oslo med Kjetil Jerve på søndag. JPS har også konserter den kommende tiden – i Friheim Kulturhus, Langevåg den 17. Desember, en familiekonsert i Gomerhuset den 18. klokka 12.00 og to konserter på kvelden samme dag i Ingebrigt Davik-huset, en utsolgt konsert i Aasenhuset den 19. og så en konsert i Ålesund den 20. Desember.

Vi har lest ting siden sist – i Utrop skriver for eksempel Valerie Maigret Berger interessant om mangfold på jazzfestivaler (artikkelen er foran betalingsmur). Hun påpeker at festivalene har masse å gå på her, og peker på noen muligheter, også i sideprogrammeringen, med forfattersamtaler og kunstnermøter. Det største potensialet ligger kanskje i sjangermangfoldet Berger peker på. Svært få jazzfestivaler i dag har jo et særlig jomfruelig forhold til å presentere kun kjernejazz, og i grendestrøkene utenfor sjangeren, i soul, rnb, hip hop og folkemusikk, er den norske scenen langt mer sammensatt. Den korteste veien fram til et mer mangfoldig jazzliv handler kanskje ikke om å vente på ferdigutdannede norsk-marokkanere som spiller fletta av Garbarek (selv om dét også selvsagt hadde vært helt rått), men ved å spørre om hvordan festivalene i større grad enn i dag kan få disse ulike sjangrene til å dele scener, musikere og erfaringer på en måte som gir mening på en moderne jazzfestival. Et svært interessant prosjekt er Jazzstipendiat-verket under neste års Moldejazz, hvor Marianna S.A. Røe (som vi intervjuet i forrige ukes NTT) lager musikk for Trondheim Jazzorkester. Søknaden hennes grep rett inn i utfordringen det norske jazzlivet hadde med å få det kulturelle mangfoldet som faktisk finnes i Norge mer representert, noe jeg skrev litt om da jeg anmeldte årets TJO-stipendiat-konsert, med Signe Emmeluth, i sommer.

Den nye utgaven av Jazznytt er ute! På omslaget finner vi Norges japanske mesterpianist Ayumi Tanaka, som er aktuell med album på ECM. Ellers er det intervjuer med musikere som Michaela Antalova, Juliana Venter og Andreas Ulvo, features om det kunstneriske samarbeidet mellom Don Cherry & Moki Cherry, Tore Stavlund-essay om fuglesang og musikk, og en mengde anmeldelser og våre faste spalter.

Vi går videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det er ikke alt vi rekker, men vi setter enormt pris på om dere sier ifra om ting, for eksempel ved å sende en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, nå med juletilbud – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn. Her er en video av en 11 år gammel Billy Preston som spiller “Blueberry Hill” sammen med Nat King Cole.

Det blir julekonserter på Cosmopolite

Cosmopolite er åsted for to gilde juletradisjoner – Organ Clubs julespesial og, ikke minst, The Source of Christmas, som dere kan lese en stor NTT-reportasje om her. Selvsagt har vi lurt på hva som skjer med disse konsertene nå, men i dag hadde Cosmopolite møte med alle involverte, og besluttet at de kjører på. Vi tok en prat med Marthe Heggenhougen, daglig leder ved Cosmopolite.

Hvordan innretter dere dere nå?
– Vi har litt forskjellige løsninger på de ulike konsertene. På Organ Club er det én konsert, og der har vi dessverre måttet refundere billettene til de siste som kjøpte. Vi har plass til 250 nå med énmeteren, men vi de siste på venteliste, og vi har bedt publikummet som formodning ikke kan komme om å si ifra. På The Source har vi plass til 236, for der bygger vi ut scenen. Vi stoppet salget i tide, og heldigvis er antallet som har kjøpt billetter til de to kveldskonsertene, delt på 3, akkurat det de har plass til, så vi har en ekstra konsert på torsdag, og har flyttet over de siste som kjøpte dit. Hvis folk ikke kan den dagen og refunderer billettene sine, blir det lagt ut ekstrabilletter. Vi blir avhengig av kompensasjon her, for det er dyrere å gjennomføre én til – det er en stor produksjon. Organ Club får jo som vanlig billettsalget i honorar, det pleier å være ganske lukrativt, men det blir jo mindre i år. Så vi håper på kompensasjonen. Grunntanken er at alle vil gjennomføre – vi vil, publikum vil og musikerne vil. Vi føler vi har et ansvar, men det koster oss mye mer.

Hvordan er det å gå inn i en sånn virkelighet på nytt nå? Jeg tror mange kjente en guffen deja vu-følelse under pressekonferansen denne uka. Samtidig er jo ikke ting helt stengt.
– Nei, i fjor kunne vi jo ikke arrangere i det hele tatt i desember, så det at vi i det hele tatt får gjort det er kjempebra. Men det er veldig ubehagelig å leve i håpet om at det vil komme noe hjelp, det føles uforutsigbart. Vi vet ikke når, eller om, det kommer noe som vil hjelpe oss i det hele tatt. Det er en kjip måte å drive på, men det er en risiko vi tar i år, vi har ikke så mye valg.

Nei, det er jo også annerledes med juletradisjoner – man kan ikke utsette dem tre måneder, og forpliktelsen, eller eierskapet, til konserten er litt annerledes.
– Ja, det føles helt uaktuelt å avlyse, ikke sant. På The Source of Christmas er det musikere som reiser inn, det er fryktelig kostbart for The Source, som driver konserten. Det er et potensielt stort tap. Men den risikoen vi tar nå er fordi det er tradisjon, at det er den konserten. En vanlig konsert hadde vi flytta. Tanken på å ikke få det til på andre året…. Det har også vært mye jobb allerede, vi må prøve. Vi får ikke inn de egyptiske musikerne i år, dessverre, de er utafor EU. Men ellers blir det som vanlig, det folk forventer – det skal gønnes på og bli kjempebra.

Nedskalert versjon av The Source. Foto: Mats Eilertsen.

Jeg var på en konsert med Fatoumata Diawara hos dere forrige lørdag, da var det tre kohorter og stående publikum. Hvordan er det å tolke de ulike restriksjonene nå?
– De første som kom i forrige uke var interessante, der var det mye rom for tolkning. Vi baserte oss på Norske Konsertarrangørers tolkning. Etter de nye er det veldig tydelig at vi ikke kan ha stående publikum, der er det i det hele tatt ikke rom for misforståelser. Da blir det to kohorter hos oss, vi får ikke til tre som under Diawara. Logistisk sett er det i grunnen litt enklere, da har man litt mer rom, flere toalettfasiliteter og man slipper å dele salen i to. Det blir lignende som det vi har hatt før, vi skal ha forskjellige innslipp og så videre. Og de som jobber her har jo gjort det siden første lockdown.

Hva er konsekvensene av om ordningene lar vente på seg for dere?
– Jeg er jo usikker på om hvilke ordninger vi kan søke. I fjor søkte vi Kulturrådets stimuleringsordning i første omgang, men så fikk vi ikke lov lenger, vi måtte gjennom Lotteri- og stiftelsestilsynet. Så i sommer og høst, da flere arrangører kunne ha konserter hver dag, kunne ikke vi det, for eksempel. Årsaken er at vi har frivillighet, men vi er også en helårsarrangør, vi er ikke en festival. Så vi faller imellom. Når det gjelder ventetiden, er det musikerne som lider mest under det, de venter på honorarer. Vi kan ikke forhåndsutbetale noe før vi vet hvor mye vi får.

Drømmen om Ebers

Foto: Anne Valeur

Vi har lenge hatt lyst til å snakke med keyboard wizard Marte Eberson her i remsa, og nå i desember passet det bra, hun er aktuell på flere plateutgivelser, ses i TV-ruta og viser et beundringsverdig aktivitetsnivå. Hovedprioriteten nå er bandet Eberson som hun har sammen med faren Jon og etpar frekke andre musikere, som hun skryter godt av i dette åpensinnede intervjuet.

Between two worlds heter den nye Eberson-plata, og det er en ganske unheimlich stemning i flere av låtene og titlene, med fantasilandskap, drømmer og en følelse av uvirkelighet? Hvordan hadde dere det egentlig under arbeid med denne musikken?
— Våren 2020 hadde jeg, som alle andre musikere, en annen hverdag. Plutselig hadde jeg mye tid og dagene sklei på en måte over i hverandre. Dager med lite innhold. Det var som å være på pause. En pause kan være god og nødvendig i blant, men dette var jo en ubestemt pause noe som ga en følelse av meningsløshet. Inspirasjonen til å lage noe nytt eller være kreativ var død våren 2020.

I denne tiden var jeg mye på hytta sammen foreldrene mine. Der er det alltid noe å gjøre. Beise et vedskjul, klippe en hekk, snekre en benk, lage måltider og så videre. På kveldene så vi mye på dokumentarer og hadde gode samtaler og diskusjoner om hvorfor vi er her på jorden og hva vi ønsker å utrette. Etter en kveld der jeg delte med foreldrene mine at jeg kanskje ønsket å utdanne meg til sykepleier, foreslo Jon, min far, at vi skulle gå i studio og begynne å spille inn ny musikk. Han hadde mange skisser liggende og lurte på om jeg var interessert i å se på dem. På et eller annet vis var det et lys av inspirasjon som ble tent i meg ved å se på noen nye akkordvendinger og melodier. Vi hadde akkurat sett en dokumentar om Quincy Jones og hvordan han jobbet, og jeg kjente at inspirasjonen hadde begynte å så frø inni meg. Så da vi jobbet med dette albumet var det med stor entusiasme og glede. Det ga en enorm frihet å kunne være kreativ igjen. Vi gikk inn i studio med en tanke om at det ikke skulle være noen regler.
Jeg for min del er alltid inspirert av det jeg opplever under transcendental meditasjon. Og jeg mediterte MYE våren 2020. Jeg synes det åpner opp blikket mitt og hvordan jeg ser natur, mennesker og verden. Det gjør at jeg kan finne ro i uro og behag i ubehag. Bare det gjør nok at mye kan oppfattes som drømmende i musikken jeg lager. Jeg liker å tenke på at alt er lov og mulig. Det å sette mennesker eller kunst i bås passer meg dårlig.

Litt mer prosaisk: Det er mange digge lyder fra keyboardene dine. Har du en stor instrumentpark, og er det eventuelt noen darlings derfra du vil trekke fram?
— Nja, jeg vet ikke om jeg har noen spesielle darlings. Jeg liker godt å bruke de gamle synthene som er i studio til Roar Nilsen. Det er vel noe Jupiter eller Juno-greier. Så lenge lyden gir meg en følelse, er jeg glad. Den første synthen jeg kjøpte var noe skikkelig ræl, men den har jeg brukt på mange innspillinger. Den hadde noen lyder som minnet meg om barne-tv-vignetten på 90-tallet. Og da var jeg solgt. Det skal ikke så mye til, egentlig. Lyden trenger ikke være så korrekt i min verden, men den må være full av følelser. Jeg ønsker virkelig å lage en verden av lyder med keyboardene mine som kan vekke følelser hos andre også. Nostalgi, melankoli, sorg eller at folk blir provosert eller sint. Å spille en stygg trompet-lyd på Nordwaven min, i band med noen av Norges beste blåsere synes jeg kan være ganske gøy. Alt kan ikke være så korrekt hele tiden.
Live så har jeg et ganske fast oppsett jeg koser meg veldig med, og det er Vintage Vibe, Prophet 6, Moog Voyager og Nordwaven min. Det er min gjeng. Alltid kaos og styr i hodet mitt om en av dem er på felgen og må på reparasjon eller service. Da koker det greit i hodet.

Før var det vanlig å gjøre opprør mot foreldrenes verdisett, men det er ikke til å komme unna at oppsiktsvekkende mange av musikerne i årene rundt din generasjon som vi skriver om her i NTT har en familiebakgrunn fra jazzen. Og generasjonen din har jo løftet norsk musikk veldig vil jeg si. Alle er så klart unike mennesker med sine historier og valg, men har du noen synspunkter på hvorfor det er slik, og hvordan du har opplevd det selv?
— Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg har vært veldig heldig som har hatt to foreldre som alltid har støttet meg i alt jeg foretar meg, og spesielt i mitt yrkesvalg. Jon hadde det ikke på samme måte. Han hadde en mor som absolutt ikke ville at han skulle bli musiker, så da han var 17 år sluttet han på videregående og begynte å jobbe som yrkesmusiker. Alt han gjorde derfra ble jo på et vis et opprør. Det har sikkert vært på godt og vondt. Han ble jo tidlig klar over hva han ville og var gitarist fullt og helt. Han er fortsatt det. Øver mange timer hver eneste dag. Mens jeg har jo levd mye mer beskyttet enn han på et vis. Alltid fått støtte hjemmefra, fått hjelp økonomisk om jeg ikke har hatt spillejobber for eksempel. Jeg har nok ikke kjent på det samme behovet for å bevise «dette skal jeg klare». Så da har man kanskje litt lavere skuldre på det man lager som kanskje gjør at kreativiteten kan blomstre på en annen måte. Jeg håper og tror at musikk er like viktig for meg som det var for ham da han var på min alder, bare på en annen måte og fallhøyden nå til dags er kanskje ikke like stor. Derfor var det kanskje et enklere og mer ufarlig valg for meg å bli musiker. Jeg har jo og vært heldig som har vært vitne til en musikers hverdag fra jeg var liten. Hardt arbeid og øving kan jo resultere i at man kan leve av dette, det har jo min far bevist. Sånn sett har jo jeg hatt en vandrende inspirasjonskilde rundt meg, og det er jo ganske luksuriøst.

Faren din har man jo hørt mye om fra før, men jeg er interessert i hvordan du opplever samspillet på denne plata med Axel Skalstad på trommer og Jo Berger Myhre på bass? De har jo sine klare signaturer.
— Det beste med Axel og Jo er at de begge har så tydelig signatur i spillingen sin. Igjen, så treffer de så mange følelser hos meg. Når Axel spiller trommer på låta «Reverie» får jeg lyst til å grine fordi det er så vakkert. Vakre lyder. Og det samme gjelder Jo sin intro på «The Butterflys Dream». De lager magi i mine ører.
Jo spiller ikke bare bass, han får bassen sin til å høre ut som en helt orkester av og til. Han har så melodisk overskudd og følelser i spillingen sin. Axel spiller jo fletta av de fleste, synes jeg. Han spiller rundt melodiene og beatet på en veldig elegant måte. Det gjør de begge. De er ikke sånn som er så overtydelige på hverken toner eller enere, men det er det som gjør at de passer så godt til å spille i bandet Eberson. De kjører liksom akkurat innafor linja, og litt utenfor, og det gjør at musikken blir enda mer levende og spennende enn jeg egentlig hadde forestilt meg. Jeg synes de er store kunstnere som gjør at hver konsert blir spennende å spille. Det er alltid noe nytt som skjer.

Det skjer mange andre ting også, du dukker opp på Jacob Holm-Lupos eiendommelige og fete prosjekt Donner, der du synger «Night By Night» av Steely Dan. Kul låt! Er det en egen verdi i slike mindre prosjekter, og det å søke nye samarbeid med mennesker?
– Steely Dan har jeg liksom vokst opp med, så da Jacob spurte meg om dette svarte jeg umiddelbart ja. Jeg digger folk som gjør noe helt annet enn «alle andre». Jacob er en sånn fyr. Han kjører på med sine greier og får det til å låte så fett, så jeg synes det var veldig stas å kunne bidra. Jeg er ikke den første til å rekke opp hånda om noen spør etter en pianist eller vokalist, og det er nok mest fordi jeg liker best å gjøre mine egne ting. Men derfor er det desto enda mer stas når de folka man føler man klaffer godt med både musikalsk og personlig vil ha meg med i deres musikalske univers. Jeg blir på en måte litt lettet over at det er flere der ute som liker de sammen tingene som meg. Hehe. At jeg ikke er heeelt ensom ulv i musikkverden.

I Donner dukker også Hedvig Mollestad opp, og du har vært delaktig i flere av hennes bestillingsverk. Tempest Revisited som nå nylig utkom i albumversjon, og Ekhidna, som har fått et lengre liv på scenen og som til og med fikk dere til Rockefeller. Har det samarbeidet gjort noe med ditt musikalske liv?
— Å jobbe med Hedvig er et luksusprosjekt. Jeg oppfatter at hun har full tillit til meg og min spilling, noe som gjør at jeg får utfolde meg akkurat som jeg vil. Kunne ikke drømt om noe mer. Musikken er utfordrende å spille, men catchy som søren. Hun har virkelig knukket noen koder altså. Blandingen av jazz og rock er jo noe som jeg er født og oppvokst med, og det er en sjanger jeg stortrives i! Hedvig er i tillegg meget god til å sette sammen band og å lede band. Hun har gjort at jeg har spilt med musikere de siste årene som jeg aldri ville spilt sammen med på eget initiativ. Og det er jo veldig dyktige musikere. Det har rett og slett inspirert meg til å øve masse. Rent spillemessig har jeg og fått veldig kick av å prøve å gjenskape attacken til gitaren. Rett og slett å bare etterlikne Hedvigs gitarlyd på mitt elektriske piano. Vi spiler så mange riff og melodier unisont, så tenkte jeg at jeg ønsket å blende så mye som mulig med gitaren. Det kommer alltid til å høres ut som et el-piano, men jeg prøver å få det til å høres ut som et el-piano med en gitar-tilnærming. Da er det litt ekstra stas når anmeldere trekker frem akkurat dette i anmeldelsene sine, at noen har catchet hva man prøver på. Det har vært et ganske artig eksperiment. Og noe som har på et vis forandret litt uttrykket og soundet i spillingen min.

Det er spennende dette med samarbeid. Jeg vet ikke om du har sett på Get Back-serien om Beatles som øver, men den har fascinert mange. Ikke bare fordi det er fantastisk musikk og fine klær, men fordi vi får innblikk i den kreative prosessen mellom venner som har vokst fra hverandre, men som har en interaksjon likevel. Det er søtt men også veldig sårt. Du var del av noe slikt med den mye omtalte avslutningen på Highasakite, som sikkert var både guffent og traumatiserende. Er det mulig å lage god musikk med folk når stemningen ikke er på topp?
– Jeg har sett to episoder av Get Back-serien og kjente meg veldig igjen i flere situasjoner. Det minnet meg veldig om øvinger med Highasakite, men også bandet Löv. Det er jo noe helt unikt å spille i et band på den måten. Møte opp på øvingslokalet for å prøve å finne form, farge, drakt, lyder, groover, koringer og så videre. Diskusjoner og dårlig stemning den ene dagen, og dagen etter er det bare fjas og moro, men så plutselig så finner man gull. Og da er man i himmelen sammen. Det er jo noe av det beste jeg vet, men det er også et tungt stykke arbeid. Spesielt når man har gjort det over en lang periode.
Jeg tror absolutt det kan lages god musikk selv om stemningen er dårlig, men det er jo da det store spørsmålet, i hvert fall for meg, kommer: er det verdt det? Er det prosessen eller resultatet som er viktigst? I mitt tilfelle, har jeg virkelig funnet ut at det er prosessen. Det må ikke være lystbetont hele tiden, friksjon og uenigheter kan være bra for et samarbeid, men om man går for mye på akkord meg seg selv, og resultatet ender opp med å bli noe som ingen egentlig står for rent kunstnerisk, tenker jeg det er best å kaste inn håndkleet. Det er som å komme seg ut av et dårlig forhold. Sårt og vondt, men sannsynligvis nødvendig for begge parter.

Hvordan kan man gjøre det bra, da?
— For å få et band til å fungere over lang tid, bør det nok være flere enn bare en Ringo Starr i bandet. Det har vært en del George, Paul og John i de to bandene jeg har spilt i, inkludert meg selv, altså. Det viser jo til syvende og sist et enormt engasjement og hvor viktig musikken er for hver og en, det må man ikke glemme i alt det som ser ut som krangel og drama.
Til syvende og sist mener jo jeg at kunsten alltid på sin måte vil seire over de kommersielle ønskene. At det er trist for fans og publikum forstår jeg jo, men vi driver i utgangspunktet ikke med dette for å tjene penger. Man driver jo med dette fordi man ikke har noe annet valg og at man bare er nødt til å få ut det man har av kunstneriske tanker og ideer.

Du har jo flere andre band gående. Nå blir det antakelig en liten periode med konsertpause, men sikkert ikke så lang som sist, er det noe artig vi kan se frem til fra din kant?
— Det er litt diverse spilling på nyåret og våren, men det viktigste nå er at Eberson har konsert på Victoria Nasjonale Jazzscene den 18 februar. Gleder meg sinnssykt! Bandet er Jon, Axel Skalstad, Jo Berger Myhre, Morten Qvenild og meg. Gleder meg skikkelig til å høre de andre i bandet spille. Veldig hyggelig om leserne deres vil komme!

Ses der! Til slutt, og som flukt fra Det Som Skjer Nå: Er det noen låt du vil anbefale som får deg i god desember-stemning?
— Er egentlig ikke så glad i desember. Jeg har bursdag 12. desember, så er det julaften og så er det nyttårsaften. Det er litt for mye. For mye symbolikk i at enda et år har gått. Så jeg vil anbefale en låt som ikke er så desember, »Like Sugar» av Chaka Khan.

Ukas single: Munnharpe med vocoder

Det er ingen hemmelighet at vi har varme følelser for improvisasjonstrioen Moskus. De høres liksom ut som ingen andre, med en merksnodige melodiøsitet som kjemper seg frem gjennom alle de forskjellige innfallsvinklene og instrumenteringene de prøver seg på. Det er ikke alltid de låter like forløsende for alle i livesammenheng, men det er en av deres unike kvaliteter vil vi si. Til våren kommer deres nye album med den forlokkende tittelen Papirfuglen, og denne helgen ble singelen «Ville kombinasjoner» sluppet. Det er jo en passende beskrivelse av bandets musisering, dessuten anes en inspirasjon fra vidunderlige Arthur Russell og hans «Wild Combinations». Hans Hulbækmo spiller her noe vi tror er munnharpe gjennom vocoder, og det er sannelig en av årets fresheste lyder, i kombinasjon med Anja Lauvdals cembalo og Fredrik Luhr Dietrichsons cello.

Bethany i baren

Men i alle dager, det er en ny jazzklubb i by’n. Og det midt i en pandemi?! Den temmelig unike vinbaren Becco, i et gammelt hus i tre etasjer plassert midt inn et nytt bygningskompleks på Tullinløkka sånn cirka midt i mellom gamle og nye Tronsmo. Her skal det skje mange fine ting fremover, godt i glasset vil jeg også anta det er for den som setter pris på sånt. En ny sosial hub med jazzprofil var sårt etterlengtet i sentrum etter at Bare jazz forsvant, men det gjenstår å se hvordan profilen blir her. Signe Emmeluth med flere opptrådte åpningskvelden, så litt motvind blir det nok i kosen. En av menneskene bak dette her er hederskar, musiker og produsent Erlend Mokkelbost, en kjenning av denne blogg, svarer villig vekk.

Det er sprø tider nå, store deler av Facebook-feeden min består av frustrerte folk som mener at all kultur og uteliv nå går i dass, mens du er med å starte et nytt utested denne uka. For så vidt er det mange nye bra steder som åpner nå, hi fi-baren Dangerous Club oppe ved Krøsset kan også nevnes her. Åssen går det an, a?
— Ja, det er unektelig trist at mange allerede nå igjen må føle på tyngden av å ikke få være aktive som kulturinstitusjoner eller som utøvere. Da vi startet prosessen med Becco var det ingen garanti for at alt skulle være normalt igjen når vi åpnet dørene. Men verden har dog kommet en del lengre, både hva angår kunnskap om pandemien og hvordan man jobber rundt de hindringene den medfører.
Jeg tenker i så måte at et sted som vårt – og andre inititativ – er akkurat det folk trenger nå. På Becco kan man oppleve et lavterskel kulturelt tilbud av høy kvalitet. Man drikke veldig digg vin, høre på masse bra musikk og ha det gøy i trygge omgivelser. DJer er allerede vant til å spille roligere sett de siste par årene, og det passer oss veldig bra.

Men det skal vel skje masse greier der også?
— I går testet vi for første gang å ha en akustisk jazzkvartett i hjørnet i andre etasje. Ole Mofjell tok med seg Signe Emmeluth, Bárður Reinert Poulsen og Karl Bjorå, og det låt skikkelig, skikkelig fint.
Om ikke lenge er det vår og sommer, så jeg er egentlig veldig håpefull for tiden fremover. Vi kjører på, og håper andre steder også orker å tråkle seg igjennom denne litt kjipe tiden. Oslo er en fantastisk kulturby som blir langt fattigere hvis de beste premissleverandørene legger inn årene. Det må bare ikke skje.

Erlend Mokkelbost. Foto: Anne Valeur

Jeg er optimist til det motsatte er bevist. Jeg var innom på visning med vernesko og sånn teit hjelm for et par uker siden, det så veldig bra ut da i hvert fall. Hvordan skal stedet etter planen fungere utover, også etter at restriksjonene letter? Jeg så det var et lite torg med plass til scene utenfor der også?
— Det ser mye finere ut nå, hehe. Vi tweaker sjappa hver dag som går, og det blir en glede å vise det frem. Uteområdet blir en perle, og nå bygges en større scene i bakgården vår hvor vi om kort tid kan ha fest med masse mennesker helt til 3 på natta, hvis vi vil. Det er sjelden vare i Oslo.
Nå som det er vinter blir det naturligvis innendørs aktiviteter som inkluderer både akustiske og forsterkede konserter, live podkaster, samtaler og ikke minst en skokk med DJs innen en rekke utrykk. Men sommeren kan bli spennende, og vi snuser blant annet på ideen om å ha en liten mini-festival i samarbeid med naboene våre i området.

Flere festivaler er fint det – og utendørs er et savn hos meg. Det er pussig nok et litt glemt strøk av byen dere er plassert i, selv om det er midt i det også mange vil kalle sentrum av byen. Det er jo kulturinstitusjoner og studenter en masse der, og ergo folk.
— Det har absolutt vært i tankene våre. Det skjer utrolig mye i dette området nå, og selv om det har vært en litt glemt del av byen i noen år så er det et supersentralt og vakkert område. Vi har også gode naboer i Izakaya, Bymad, Fuglen, Last Train, Makulator og Katla, og snart åpner Kafeteria August, Trekanten og den gigantiske IT-hubben Rebel.
Så både i og rundt denne pene og snirklete lille bakgården vi er en del av så skjer det utrolig mye, og selve Tullinkvartalet vil være noe ganske annet om bare få måneder! En del gjester har allerede sagt at det føles som å være i en annen by, og det er jo fordelen av å skape et utested i en bakgård nesten ingen har vært i før.

Hvordan er vektingen mellom jazz og vin på dette stedet – typisk hyggekveld for venninnegjenger eller passe for ekstremt interesserte særinger? Noen vinregion som elskes mer enn andre, noen valør av jazzens noble vesen som skal dyttes frem?
— Vi skal være alle disse tingene, fordi alle involverte i dette prosjektet – og ikke minst den gjennomsnittlige moderne Oslo-borgeren – bryr seg om så mangt. Oslofolk oppsøker året rundt masse forskjellig musikk, og så har man i tillegg fått mer fokus på bra og nøye selektert vin (etter et år med hjemmekontor hvor Vinmonopolet har vært den største utgiftsposten), og de fleste hører for eksempel på podkaster om smått og stort, sært og populært om hverandre.
Vi har også et uttalt ønske om å være et inkluderende sted. Ikke et sted kun for de som liker kun ditt eller kun datt, men et sted hvor folk føler seg velkomne – og som de har råd til å henge mye på. Uten å selge inn dette for hardt, så har dette vært viktige elementer som vi jobber mye med, som vi tar veldig seriøst.

Musikalsk vil det bli en del jazz, men også masse annet. Den moderne musiker spiller ofte ting i alle mulige sjangre, og vi har i tillegg en bred krets av mennesker rundt oss som både kan fremføre og fortelle om andre former musikk og diverse kreative utrykk.

Når det er sagt, nevn tre jazzy låter du ikke ville mistet feelingen av om de kom på over anlegget på Becco mens du satt der og slappet av med en supertoskaner.
– Ikke alt her som er jazz per definisjon, men here goes:

Hamid Al Shaeri – «Ayonha»
En fantastisk sang som har gått på repeat i noen uker nå. Libysk-egyptiske Hamid Al Shaeri lager det noe noen velger å kalle arabisk synth pop, og uten å henge seg opp inder så er denne låta en liten perle.

Charlotte Dos Santos – «Away From You»
Charlotte lager helt utrolig fine ting, og jeg ble slått i bakken når denne kom i våres. Gleder meg til albumet!

Bill Evans – «Re: Person I Knew»
Moon Beams har tatt meg gjennom den dølleste delen av pandemien, og jeg hører nesten daglig på denne plata. «Re: Person I Knew» er én av mange nydelige komposisjoner på skiva.

—

Vi i NTT kan så klart bidra med lyrisk vinkro på Becco ganske så snart, men hvordan er planene med såkalt innhold eller content og hvem står for programmering? Blir det et sted som konkurrerer med eksisterende steder som konsertvenue eller er det et sted som gjør sin egen greie? Og tror du at jazzen og miljøet på sikt kan utvides pga av slike nye initiativ?
— Jeg gleder meg til å få besøk av dere. Dere er en formidabel leverandør av info om alt som rører seg i jazzgryta.Vi er en ganske stor gjeng involvert i Becco som alle er storkonsumenter av kultur, så forslagene er mange. Men per nå er det Solveig Skår, Joakim Throndsen, Bethany Forseth-Reichberg (som også jobber i baren) og jeg som vil holde i det og utvikle ting.
Vi har ingen ambisjoner om å utkonkurrere noen, men heller å skape et sted vi selv ønsker å gå på. Kombinasjonen av at vi har flere soner inne og ute, et tydelig vinfokus og en slags kollektiv kreativ fellesfølelse gir oss mulighet til skape et sted hvor man på en gitt kveld enten kan være på konsert, henge i baren eller oppsøke en samtale mellom folk på en scene. I tillegg vi prøver også å ha DJs og platelyttekvelder hvor musikken er tydelig tilstede uten å ta alt fokus.

Du er aktiv som produsent, har du jobbet med noe kult i det siste som passer inn i omegnen?
— Av ting som kan linkes til vårt sted måtte det være debutplaten til Han Gaiden som jeg har vært med å produsere, samt en soloskive jeg har jobba lenge med.

Fortell!
— Solo-plata er i samarbeid med diverse vokalister, og kommer ut neste år under navnet Fuori. Til nå har jeg fått æren av å jobbe med dyktige mennesker som Sofie Tollefsbøl, Bethany Forseth-Reichberg, Herman Wildhagen, Magnus Bechmann, Miss Tati og Jonas Alaska – i tillegg til at musikere som Henriette Eilertsen, Sara Övinge, Erik Johannesen og Axel Skalstad bidrar på henholdsvis fløyte, stryk, blås og trommer.

Gode folk der. Til slutt: Kommer ting til å ordne seg?
— Yessir.

Ukas single # 2: Scarf Face Death Beth

Det har vært en glede å følge Mall Girl helt fra starten til det eventyret de er i ferd med å utvikle seg til å bli, med fire musikere som har satt sitt preg på NTT de siste tre årene både sammen og i andre sammenhenger i jazz og omegn. Debutalbumet kommer i april, de er nå på Jansen records og får da muligheten til å nå ytterligere bredt ut. Og de har forandret seg i meget liflig retning nå, er det progpop eller hva? Samma det, Bethany Forseth-Reichberg på sang, Eskild Myrvoll på bass, Veslemøy Narvesen på trommer, og deres secret weapon Iver Armand Tandsæther på glimrende gitar. For etpar uker siden kom det en fin og fizzy «Cool Bubbly Drink», mens helgens single «Bachtap» tar Mårl Girlsa enda et hakk nærmere poptoppen.

Endre Dalens favorittalbum i 2021

En kar vi ofte treffer ute på byen i spennende musikalsk sammenheng er Endre Dalen, redaktør i Samora Forum, DJ og arrangør på Mela-huset. Han er også en rasende dyktig plateanmelder og skribent for Jazznytt, der han blant annet har den eventyrlige spalten On The Other Side Of Time. Her er Endres favoritter fra det året vi straks er på vei ut av.

Don Cherry
Om Shanti Om
BLACK SWEAT
Som med de fleste andre store jazzmusikere er det ikke mangel på arkivutgivelser på markedet, men Om Shanti Om er noe av det fineste av alt jeg har hørt av Don Cherry. Kvartetten Cherry spiller med består av Nana Vasconcelos, Gian Piero Pramaggiore og selvfølgelig Moki Cherry. Det gnistrer magi i overgangen mellom de to første låtene: «Luna Turca» er nynnet fram av Pramaggiore og er folkelig på den italienske måten, mens «Om Shanti Om» – «fredens mantra» sklir sømløst inn i flamenco. Strengeinstrumentene kora, berimbau og tambura minner oss på at alle mennesker og alle instrumenter har samme opphav. Det fabelaktige med nesten alt Cherry var involvert i fra slutten av 1960-tallet, er hvordan musikken er bygd på universelle musikalske verdier.

Nala Sinephro
Space 1.8
WARP
Alice Coltrane og Dorothy Ashby er naturligvis sentrale ankerpunkter for en jazzharpist, men musikken strekker seg i flere retninger. Ambient, glitch og andre former for elektronika er ved siden av jazz en kjerne i denne musikken. Nala Sinephro har familiebakgrunn fra Belgia og Martinique i Karibia, men er bosatt i London der hun føyer seg inn i internasjonalt orienterte miljøer for elektronika og jazz. Alle låtene på Space 1.8 er bygd opp på ulikt vis, hør bare «Space 3» og dens hodeløse drill & bass-takter og bare ett minutt og tretten sekunder. På «Space 4» er musikken mest av alt jazz i tradisjonell forstand, der Nubya Garcia skinner spesielt godt. Det avsluttende stykket «Space 8» er en drømmeverden skapt av saksofon og synth, og kunne med sine over sytten minutter vært et verk i seg selv. Det er svært vanskelig å velge bare ett jazzalbum fra i år, et stort kompliment for den kontemporære internasjonale jazzscenen, men dette er virkelig noe som føles ut som det er skapt i en annen tid, om ikke en annen dimensjon.

Scotch Rolex
Tewari
HAKUNA KULALA
Dette albumet har ingenting med jazz å gjøre, så unnskyld meg, men samtidig er det det albumet fra 2021 som er nærmest mitt hjerte. Jeg elsker MC Yallah, den råeste kvinnelige rapperen i verden for tiden, tør jeg påstå. Lord Spikeheart fra den kenyanske grindcore-duoen Duma har skapt en global following på kort tid, og bør bookes til norske metal-festivaler så fort det lar seg gjøre. Chrisman, Don Zilla og Swordman Kitala er udødelige i sine hybrider av dancehall, bass, og mer bass. Alle nevnte bidrar på dette overflødighetshornet av et album fra den Berlin-baserte japanske chiptune-, gabber- og breakcore-produsenten Scotch Egg. Pseudonymet hans, Scotch Rolex er oppkalt etter den populære ugandiske streetfood-retten rolex (rolleggs), som er en slags eggerull, eller chapati. Albumet ble spilt inn i Kampala i Uganda etter Nyege Nyege-festivalen ved Nilens utspring i 2019. Trenger jeg å si noe mer?

Greg Tate (1957-2021):

En hiphopflue i kulturmelken

Den store kritikeren og skriveren Greg Tate gikk bort tidligere denne uken, til stor sorg for mange spesielt interesserte i musikkverden over, kanskje spesielt i USA der han skapte skole men også blant lesere og kritikere her til lands, for eksempel Endre Dalen som bidrar med denne minneteksten om ham til oss i NTT, et utdrag fra en større artikkel i kommende utgave av Samora Forum.

Greg Tate var ikke den første journalisten som skrev om hiphop, og langt i fra den første som publiserte bok om emnet. Derimot var han blant de første som brakte hiphopsjargong til journalistikken, og det med et helt personlig uttrykk. Eksempelvis med sin kritikk av David Toops Rap Attack – nettopp en av de første bøkene om hiphop – i bokessayet «Yo Hermeneutics!». I følge den britisk-ghanesiske, tidligere journalist og nå akademiker Kodwo Eshun, som har skrevet boka More Brilliant Than The Sun, var det artikler som denne som la grunnlaget for Mark Derys «Black To The Future» – intervjuet med science fiction-forfatter Samuel Delany, feminist og journalist Tricia Rose og vår mann Greg Tate. Dette tredelte intervjuet ga navn til og definerte konseptet afrofuturisme.

Tate var frontperson for bandet Burnt Sugar: The Arkestra Chamber, der blant andre en ung pianist ved navnet Vijay Iyer var aktiv, og var også talsmann og grunnlegger av the Black Rock Coalition på 1980-tallet. Han har publisert tekster i alt fra Down Beat til Rolling Stone, Essence, The New York Times, Vibe, og ikke minst The Village Voice, hvor han var ansatt som staff writer i nesten tjue år. Det er bare et par uker siden jeg kjøpte det kuraterte magasinet Rhapsody In The Street, der blant andre han og Ishmael Reed har artikler på trykk.

Sammen med omtrent jevngamle Nelson George regnes Tate som hiphop-journalistikkens gudfar. Skjønt når du ser på forfatterskapet som helhet, virker det som om forsvinnende få av artiklene egentlig handler bare om hiphop. Samtidig er hiphop en så sentral del av Tates DNA at han får det til å virke som om 1980-90-talls urbankultur flyter med molekylene til de for lengst avdøde blues, jazz, funk og rocke-musikerne som omtales. Der hovedfokuset er hiphop, som i intervjuet med Ice Cube fra 1990, viser han rapperen som den komplekse personligheten han er.

Tates referanser strekker seg høyt og lavt, enten det er snakk om moderne pop- og undergrunnskultur, eller litterære forfattere som Michel Foucault, Roland Barthes, Ralph Ellison og Zora Neale Hurston i essayet «Yo Hermeneutics! Hiphopping Towards Poststructuralism» fra 1985. Allerede den gangen etterspurte han kritikere i svart kultur som makter å følge med i tiden, som modernister og postmodernister. Tates forståelse og perspektiver på litteratur og kultur er grunnleggende kosmopolitisk, og aldri forenklende. En fascinerende tekst er essayet «Growing Up In Public: Amiri Baraka Changes His Mind», en definerende tekst om jazzskribenten og grunnleggeren av Black Arts-bevegelsen.

Flyboy in the Buttermilk – Essays on
Contemporary America
Av Greg Tate
Fireside 1992
Da Flyboy in the Buttermilk – Essays on Contemporary America (en variasjon over Baldwins A Fly in the Buttermilk) kom i 1992, hadde Tate allerede publisert tekster i over ti år. Essayene i boka inkluderer kritikk av forfattere som Don DeLillo og William Gibson, musikere og band som Cecil Taylor og Bad Brains, og rappere som De La Soul og Rammellzee. Anmeldelsen av Michael Jacksons Bad, «I’m White!: What’s Wrong With Michael Jackson» har bokstavelig talt gått inn i historiebøkene, nærmere bestemt i The Faber Book of Pop, redigert av Hanif Kureishi og Jon Savage.

Everything But The Burden –
What White People Are Taking From Black Culture
Redaktør: Greg Tate
Harlem Moon Broadway Books 2003
En bok som har vokst på meg er Everything But The Burden, Greg Tate-antologien som diskuterer hvit identitet, og hvites forhold til svarte. Damn, bare se på bidragsyterne, Kanye West og Beyonce-samarbeidspartner Arthur Jafa, den berømte romanforfattereren Jonathan Lethem og den maliske filmskaperen, kunsthistorikeren og forfatteren Manthia Diawara. Denne samlingen av essays portretterer brytningen mellom 1990- og 2000-tallet – vi må huske at vi snakket om et nytt millennium – på en så ærlig og presis måte.

Flyboy 2 – The Greg Tate Reader
Av Greg Tate
Duke University Press 2016
Den lenge etterlengtede oppfølgeren til Flyboy In The Buttermilk kom endelig i 2016, og er så og si like solid som klassikeren fra 1992. Her er det artikler som strekker seg tilbake til tiden før Flyboy In The Buttermilk, men de fleste artiklene er likevel fra 2000-tallet. Analysene og fortolkningene av de virkelig ikoniske og titaniske skikkelsene i popkulturen gjør at Greg Tate appellerer til et langt bredere publikum enn han nådde ut til. Foruten Tate-favoritten George Clinton, gjelder dette også Bob Dylan, tricksteren som etter sigende har etterlatt fotspor i yeti-størrelse i svart musikk; Joni Mitchell, som han spøkefullt sier kun ble likt av svarte, og som er en sjanger i seg selv; Richard Pryor, som var like fysisk morsom som verbalt knivskarp; John Coltrane, som beskrives som bautaen som kaster skygger over nær sagt alle i moderne jazz; det misforståtte geniet Jimi Hendrix; den for Tate eksotiske Björk; og Spike Lee – som angivelig egentlig aldri forstod seg på hiphop.

Writing The Future – Basquiat & The Hip-Hop Generation
Redaktører: Liz Munsell og Greg Tate
MFA Publications Museum Of Fine Arts, Boston 2020
Ett av Greg Tates siste bokprosjekter var den brilliante antologien og coffee table-boka Writing The Future – Basquiat & The Hip-Hop Generation, som han var redaktør for sammen med Liz Munsell. Tate har evnen til å få deg til å se en kunstners livsverk i et nytt lys, noe denne boka demonstrerer. Med dette har jeg virkelig lært å sette pris på Basquiats kunst og Writing The Future setter han ganske enkelt inn i den konteksten han fortjener: sammen med grafittikunstnere som Rammellzee, Futura, Lady Pink og Fab Five Freddy i tillegg til Keith Haring. Essayet om Basquiat fra 1989 ga også navn til samlingen Flyboy In The Buttermilk.