Med nypresset vinyl og svær lyd fra åtte musikere inntar Karl Seglem Nasjonal jazzscene Victoria i morgen kveld, to år etter sin forrige konsert i den norske jazz-storstua.
Tenorsax, oxofon, bukkehorn og elektronikk (Seglem) samt tre feler (Sigrid Moldestad, Håkon Høgemo, Erlend Viken), to brett (Andreas Ulvo, Andreas Stensland Løwe), bass (Hallvard Gaardløs) og perkusjon (Alf Magne Hillestad) vil ventelig gi lyd til låter fra tidligere Seglem-bravader som «Nunatak» og «Som spor».
Men først og fremst er kvelden og konserten viet slippet av «Alun», saxofonistens 40. album og nok et utviklingssteg i det som har vært Karl Seglems kunstneriske hovedarbeid siden 1990 (minst): Å tenke, spille, improvisere og leke fram et musikkbrygg der hardingfelemusikken fra Sogn og jazzen fra USA er de to viktigste, om enn ikke de eneste ingrediensene.
De ulike fasene i denne prosessen er godt dokumentert på en lang rekke plater, men på «Alun» er noe nytt og annerledes.
Skyld på pandemien
– Det er pandemiens skyld at «Alun» er blitt som den er blitt, begynner Karl Seglem. Utsagnet kommer mest som en spøk, men likevel ikke uten en god prosentandel alvor:
– I motsetning til for eksempel «Som Spor» og «Nunatak» er ikke «Alun» konseptbasert, men ei plate med enkeltlåter som er blitt til gjennom disse to pandemiårene. Mye måtte spilles inn i form av delopptak med musikere som befant seg på helt forskjellige steder, det krevde mye redigering, klipping og liming, og arbeidsformen førte til at jeg våget å engasjere en ny produsent, noe som ble ganske utfordrende for meg. Alf Magne Hillestad tok hele innspillingsprosessen i en ny retning, og responderte på de skissene og live-opptakene jeg sendte ham ut fra sin musikalitet uten å tenke «jazz» eller «folkemusikk» eller hva det måtte være. I noen tilfeller hentet han bidrag fra musikere jeg ikke ville ha tenkt på, flyttet rundt på deler av låtene og formet dem på andre måter enn jeg ville ha kommet til å gjøre, samarbeidet vårt har i perioder vært ganske intenst. Når dét er sagt, må det også sies at den «lydpersonen» som har vært svært viktig for meg og på mange måter har formet «min lyd» helt siden 1994, Reidar Skår, også har bidratt til at «Alun»s lydunivers er så rikt som det er. Han har enormt «store» ører og en genuin musikalitet i måten han former musikken min på. Klar egenart.
Signaturlyd?
– På «Alun» spiller du bukkehorn på tre låter, tenorsax på to, tenor og bukkehorn på fire og oxofon – kjempeoksehorn med sax-munnstykke – på en. Rundt deg har du ulike besetninger, men går det an å si at bukkehorn og tenor i samklang er blitt selve signaturlyden i uttrykket ditt?
– Jeg lar meg iallfall stadig utfordre av klangmulighetene i disse hornene, og føler vel at jeg holder på med et kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er fremdeles mye å forske på i dette, mye musikk å finne. Og kanskje er jeg tryggere og slapper mer av i forhold til å tenke på hva denne musikken er. Jeg fokuserer på mitt, og prøver å lage noe som er utviklende for meg og som er nytt i mine ører. Det er ikke sikkert at alle lytterne opplever det sånn, men det får nå heller være.
– Tittelen «Alun»?
– Alun er en sammensmelting av to typer salt, og uten at vi skal legge for mye i det, tenker jeg at på dette albumet smelter lydene fra bukkehornet og tenorsaxen sammen på måter de ikke har gjort før. For eksempel ved at en del av en låt er melodiførende sax, fulgt av en melodiførende bukkehorndel, og så kommer de to sammen. Det er mange sånne sammensmeltinger mellom horn og sax og mellom dem og akustiske og elektroniske instrumenter som gjorde at jeg valgte det navnet. Og så kommer jeg jo fra ei aluminiumsbygd, Årdalstangen, men heller ikke alu skal oppfattes som en veldig konkret referanse.
NYE NOR: Karl Seglems første utgivelser på NYE NOR er «poesicdboka» «Oljelenkjer» og albumet «Alun».
«Nytt» plateselskap
Tidligere i år utga Karl Seglem «poesicdboka» «Oljelenkjer», hans fjerde diktsamling, utstyrt med ei innerlomme som rommer en cd med fem låter med samme titler som diktene. Både «Oljelenkjer» og «Alun» utgis av NYE NOR, videreføringen av Seglems plateselskap NORCD som han for noen måneder siden avsluttet etter 30 år virksomhet. Er plateselskapsdirektør Seglem i gang igjen?
– NYE NOR er først og fremst tenkt som utgiver for mine egne plater, men jeg får fortsatt henvendelser fra andre og har noen prosjekter i gang. Navneskiftet ble nødvendig både fordi cd-salget mer eller mindre forsvant i takt med at nesten alle plateforretningene ble borte, og fordi jeg flyttet ut av lokalene i Oslo sentrum og til Kulturtårnet på Økern. Da måtte jeg foreta en grundig opprydding, og ble nødt til å destruere noen tusen cd-er. Artister som fikk tilbud om å overta sine egne plater takket nei, det hele var så demotiverende at jeg måtte ta et grep.
Hvordan det blir med NYE NOR og cd-formatet må jeg finne ut av etter hvert. Jeg synes selv at cd er den beste plattformen, men samlet kommer musikken på «Alun» bare ut på vinyl nå i første omgang. Fire-fem av låtene er ute digitalt som singler, men albumet «Alun» blir ikke tilgjengelig på strømming eller cd.
Konserter og München-stipend
Etter konserter i Portugal og nå sist Tyskland tidligere i høst, venter jobber i Köln, Dortmund og Zürich på Karl Seglem på denne siden av jul, mens 2022-kalenderen hans foreløpig bare har én jobb før sommeren.
– De to Tyskland-jobbene er et samarbeidsprosjekt, «Soniq New Folk Songs», mellom Berit Opheim, Erlend Viken og meg og en tysk trio. Zürich er en konsert i anledning Christoph Stiefels 60-årsdag, sier Seglem, som har samarbeidet mye med den sveitsiske pianisten.
– Men 2022-kalenderen er glissen?
– På vinteren og våren, ja. Jeg har konsentrert meg om høsten, for jeg har fått et stipend av München by, og skal bo i en av kunstnerleilighetene i Villa Waldberta i over tre måneder på vinteren og våren. Jeg kan bruke oppholdet til hva jeg vil, og meningen er å gjøre ferdig en ny diktsamling. Jeg skal også samarbeide med noen tyske musikere fram mot et par konserter i Villa Waldberta og på jazzklubben Unterfahrt, som har betydd så mye for mange norske jazzmusikere. München by dekker opphold, kollektivtransport og en liten sum pr. måned, og jeg, som alltid har vært frilanser uten sikkerhetsnett, kan leve godt med det.
– Med tanke på høsten: Hvordan ser du på mulighetene for å reise med band i tida framover?
– Nå blir vi åtte på Victoria, og med en sånn besetning kan vi kanskje bli et festivalband. Men for vanlige jobber tror jeg ikke det skal bli enkelt å reise med noe mer enn en kvintett, iallfall ikke uten ekstra finansiering. Arrangører griner på nesa hvis du ber om sju hotellrom, så Victoria i morgen blir luksus. Jeg gleder meg!
