UKAS JAZZPROFIL: Maja S. K. Ratkje

I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Maja S. K. Ratkje

Hei, Maja, gratulerer så mye med Lindemanprisen! For en anerkjennelse!
– Tusen takk! Jeg fikk vite at det er andre gang en kvinne får prisen som komponist, og det gjør det ekstra flott syns jeg. Den første var Cecilie Ore, og hun var også leder av årets jury.

I uttalelsen fra Lindemans legat beskrives du som en ny komponist-type som åpner opp grensene for det som tradisjonelt defineres som komposisjon og ved å fornye verkbegrepet utfordrer verkets form, kompositoriske uttrykksmidler og framføringstradisjoner. Er dette noe du har et bevisst forhold til selv når du komponerer?
-He he, det får være opp til juryen å mene, jeg er nok ikke bevisst opptatt av å sprenge grenser eller rammer, men jeg er nysgjerrig på å prøve nye ting, og får gjerne ideer som går ut på å teste ut nye måter å kombinere kjente ting på. For min del handler det i all hovedsak om å lage musikk som jeg syns er meningsfull og om å bruke den kunnskapen og erfaringa jeg har som komponist i møte med alle uttrykksformer.

Styreleder i Lindemans Legat, Einar Solbu, og Maja S.K. Ratkje ved prisoverrekelsen 22. oktober. Foto: Knut Utler

Du har et enormt spenn i ditt kunstnerisk virke, fra støy og impro til store orkesterverk og musikk for teater og dans, blant annet. For bare et par uker siden var det urpremiere på ditt verk Considering Icarus på samtidsmusikkfestivalen Donaueschinger Musiktage. Du er enormt produktiv. Hvordan kombinerer du arbeidet med så ulike kunstneriske uttrykk?
– Urframføringa av trombonekonserten Considering Icarus var en fantastisk anledning. Det var til åpninga av festivalens hundreårsjubileum og ble sendt direkte i tysk radio, SWR, med SWRs symfoniorkester og den sveitsiske trombonister Stephen Menotti. Jeg hadde jobbet mye med Stephen online i forkant, slik at trombonestemmen ble spillbar selv om hele ideen til trombonestemmen var noe jeg aldri egentlig hadde hørt før på konsert, men jeg var overrasket over hva som gikk an. Kort fortalt, så ville jeg utnytte overtonespekteret i instrumentet, at solisten spiller hurtige melodiske løp samtidig som at sliden beveger seg veldig sakte, slik at grunntonen i akkordene hele tiden sklir og modulerer trinnløst. For å notere dette, må man bruke kvarttonenotasjon, og hele orkesteret er med på dette. Av og til følger de andre glissandobeherskende instrumentene trombonens bevegelser, og det ble egentlig ganske kult å høre på! Tittelen kommer fra et dikt av Anne Sexton som snarere enn å fordømme Ikaros’ forsøk på å nå sola, heller hyller det fantastiske i det at han faktisk prøver.

Her kan man se video som SWR produserte fra urfremføringa, slik den også ble strømmet live, der mitt verk spilles på samme konsert som to andre råbra urframføringer av Annesley Black og Beat Furrer:

Jeg brukte ett år på å skrive denne, så jeg er tenker ikke at jeg komponerer spesielt fort, men jeg har jo også ganske høy aktivitet som utøver, og siden jeg bruker all min tid som frilanser på å lage og spille musikk, så gir det heldigvis resultater. Igjen, så er ikke det noe jeg tenker mye over, at jeg holder på med ganske ulike ting samtidig, det som skjer av arbeide, det skjer naturlig som et resultat av hva jeg er interessert i, jeg har jo arbeidet i ulike formater siden jeg startet med musikk. Det gir en vekselvirkning som gir kreativ næring i alle retninger. Det er jo også den samme skapertrangen, eller nysgjerrigheten, om du vil, som ligger bak alt jeg gjør, så det kjennes ikke som om jeg må hoppe mellom veldig ulike ting. Et annet viktig verk som jeg laget i løpet av de siste par årene, er for eksempel en utendørs lydinstallasjon til Bomuldsfabriken Kunsthall, som kommer til å stå permanent i sommerhalvåret, der jeg har organisert over 2000 samples fra området som spilles av i henhold til input fra en værstasjon på taket av museet. Verket må oppleves på stedet! Man kan lese mer om det her.

Hva nytt arbeider du med i disse dager?
– Nå er det full rulle her, etter jeg leverte trombonekonserten før sommeren, har jeg mest jobbet med prosjekter der jeg er utøver selv, men jeg har også laget ny installasjonsmusikk til Eli Eines sin nydelige utstilling «Hull i hjerte» på Møre og Romsdal Kunstsenter som står oppe til 14. november. Fram mot januar skal jeg komponere for Ensemble Modern, i en forestilling der jeg selv er med som solist.

I Koronaberetningen 2020 på din egen hjemmeside skriver du om savnet av publikum under nedstengingen: «…konsertformen, med publikum og musikere i samme rom, er den høyeste formen for musikalsk kommunikasjon, at du deler tid og følelsen av alt som er på spill i en levende formidling.» Du har nettopp turnert med både Trondheim Jazzorkester og som duo med Stian Westerhus. Hvordan har det vært å møte publikum igjen etter nedstengingen?
– Jeg er faktisk på turne med TJO og Signe nå, og føler meg utrolig heldig som får være med på dette. Ei venninna av meg kom på konserten i Trondheim, og hun hadde det på samme måte som meg etter nedstenginga, at det er så gripende å igjen å være tilstede på konsert med hele seg og med levende musikere som gir alt. Uansett hvor høyteknologiske vi blir – livet vil alltid være mest høyoppløselig, og det tror jeg folk har merket for alvor, ikke bare de som spiller. Konserter kommer heldigvis aldri til å gå av moten.

Og hvor kan publikum få gleden av å møte deg framover?
– Den akustiske duoen med Stian Westerhus er noe jeg setter svært høyt. Vi har også plate på gang. Det samme er prosjektet Avant Joik med de samiske kunstnerne Katarina Barruk (joik og vokal) og Matti Aikio (visuelt), vi slapp debutplata under koronaen, så det fikk litt for lite oppmerksomhet, men vi skal heldigvis spille flere konserter i tiden framover.

Som Lindemanpris-vinner er det du som velger mottaker av De Unges Lindemanpris, og den ga du til saksofonist Signe Emmeluth, som blant annet har komponert verket for Trondheim Jazzorkester som du turnerer med nå. Hvorfor falt valget på henne?
– Jeg fikk jo vite dette før jeg gjorde konserter med Signe, og da hadde jeg allerede bestemt meg. Hun er et svært musikalsk menneske som jeg beundrer, og hun var et soleklart valg. Det blir spennende å se hva hun kommer til å gjøre framover.

Du er også en stemme i den offentlige debatten og er engasjert i blant annet kjønnsbalanse, kultursponsing og klima. Hva er det som trigger kamplysten?
– Jeg syns det er skikkelig kjipt å liksom kjempe for åpenbare ting. Arbeidet med kunst er så tett forbundet med det å være en del av fellesskapet, eller av systemer – som kan havne på feil spor når ting får utvikle seg av gammel vane. Det er bare noen ting som er for alvorlig til å ikke reagere på. Klimakampen er jo slik. Når vi vet en ting, kan vi ikke bare late som og fortsette som før. Jeg fatter ikke at dette er Norges måte å løse det på, klarer ikke å skyve det bort. Det kan føles ekstremt å si fra noen ganger, men det kan også vise seg å være ekstremt å fortsette som før.

Avslutningsvis, to spørsmål vi stiller alle jazzprofiler: Har du en konsertanbefaling, og en plateanbefaling?
– Det blir to plateanbefalinger, og ingen konsertanbefaling: Naaljos Ljom (Motvind Records) og Alpaca Ensembles nye plate med musikk av Karin Rehnqvist.