Now's the time

NTT: French og Morland om knuste speil og rulletekster

Selma French Bolstad og Martin Morland går gjennom Masåvas nye plate spor for spor og Ørjan Nilsson leter etter historien bak en barokkpop-perle i ukas Now’s The Time.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform. Denne gangen byr vi på to romslige saker – den ene handler om et helt nytt album som vi har sett frem til. Masåvas Er vi store nok nå? er et album som er fylt med bittersøte perler, og det var nok å snakke med to av bandets tre faste medlemmer om. I tillegg har vi nok en gang et gjestespill fra utenom kjerneområdet ført i pennen av musikkskribent Ørjan Nilssonles for eksempel hans tidligere bidrag om en mislykket skotsk VM-låt

Neste uke er det Oslo World, hvilket betyr at særlig blogghalvdel Filip er dønn opptatt på andre kanter. Men nytt av året er at vi lager to NTT-kroer under festivalen! På torsdag kan vi røpe at vi blant annet får med oss Raymond Teigen Hauger og Ibou Cissokho – mens fredagen blant annet vil by på Tone Østerdal fra Norske Konsertarrangører, en av de vi har intervjuet oftest i denne bloggen. Før vi går på har også vår Jazznytt-redaktør, Rob Young, intervjuer med internasjonale artister på engelsk! Det hele skjer på Internasjonalen, torsdag og fredag klokka 17.00.

Når det gjelder ukas konserter ellers tar vi denne uka snarveien med å anbefale Jazz i Norges rikholdige oversikt. Men ok, vi får unne oss én liten godbit – det er ganske hipt at Van der Graaf Generator faktisk spiller på Cosmopolite i kveld! 

Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Spor for spor på Masåvas andreplate

I dag er Er vi store nok nå?, den andre plata til Masåva ute. På den selvtitulerte debuten fra 2018 var bandet en kvartett, men siden er de blitt en trio, bestående av Selma French Bolstad på fele, vokal, gitar og diverse, Øystein Aarnes Vik på trommer og koringer og Martin Morland på kontrabass, kor og gitar. I tillegg dukker gode hjelpere opp, i form av Anja Lauvdal, som spiller piano og synth gjennom hele skiva, Sander Eriksen Nordahl på elektrisk og eklektisk gitar på ulike spor og Henriette Eilertsens karakteristiske tverrfløytespill på én låt. Vi unnet oss en websamtale med French og Morland (Ja, de skal ha vurdert å kalle seg det et kort øyeblikk helt i starten av bandkarrieren, men bestemte seg (klokelig?) for å få for noe annet) i NTTs pågående album-intervjuserie, Spor for Spor. 

Hvordan preget erfaringene med den første skiva denne her?
Selma: Den første var den første jeg var med på å lage noen sinne. Det var en ny opplevelse, jeg hadde ikke noen erfaring med noen bit av prosessen. Jeg føler at vi jobbet mer med mulighetene studioet byr med, både i pålegg og miks, litt mer drastiske ting. 

Det kan man jo høre også – er det noe spesielt du tenker på da?
Selma: På en låt som heter “En som meg” har vi jobbet mer med Sander på gitar, og jeg har spilt inn stryk litt over alt – jeg la på stryk i Ålesund. Og Martin har lagt på synth hjemme hos seg. Det var gøy å høre hva de andre hadde gjort og lure på hvordan det skulle passe sammen. 

Martin: Det var noen tilfeller hvor det ikke passet inn også, siden vi hadde gjort ting hver for oss. Men så var det også noen veldig fine tilfeldigheter, hvor ting passet, og vi hadde sittet hver på vår kant med ganske like tanker om hva låta trengte. 

Samtidig som dere beveger dere inn på litt mer typete lydbehandling holder du deg for eksempel til kontrabass gjennom hele plata, Martin, selv om man lett kunne sett for seg at du bytta mellom el-bass og kontrabass her. Det gir jo det hele en veldig tydelig “Masåva-signatur”, er det noe du har tenkt på?
Martin: Jeg eksperimenterte litt med el-bass også, men jeg syntes rett og slett ikke at det låt så veldig Masåva. Det er låter som kunne kledd det, men det gir en fin motstand, jeg liker at man ikke drar det helt i rockeretningen, for eksempel på “Feig”. Men live spiller ofte Solveig Wang synthbass på “Feig”, så vi prøver forskjellige varianter. 

1. “Du er ikke min”
Hvorfor ble det denne låta som åpner albumet?
Martin: Det var mye fram og tilbake med ulike rekkefølger, og det var Kjetil Mulelid i Øra som kom med forslaget om at dette kunne være åpningslåta. Og av en eller annen grunn syntes vi at det funka. 

Selma: Det har vært sånn på begge plater at vi har vært usikre, testet ut mange forskjellige rekkefølger, og så har vi landet på det forslaget til åpningslåt som Kjetil kom med helt i starten.

Hvilken rolle spiller Mulelid ellers?
Selma: Mest som en plateutgiver. 

Martin: Han legger seg ikke så mye opp i det kunstneriske. Spør vi, har han masse meninger, men jeg føler ikke at han blander seg i tingene vi ikke ber ham om å blande seg i. 

Selma: Han fikk rett og slett bare en veldig tydelig idé på rekkefølge der. Denne låten spilte vi inn i Halden, desember 2019. Eller 2018? 

Martin: Nei, det må være 2019. 

Selma: Det var to låter vi spilte inn helt i starten, lenge før resten av plata. Og da husker jeg vi fant skumgummi som lå i studio og som jeg festa under stolen på fela for å få et “innpakket” sound. Det var gøy å ta bort klangen til instrumentet, og gjøre det litt styggere, på en måte. 

Hva er den andre låta dere spilte inn da?
Martin: Det var… “Sjelefred”. Så de to er fra samme session. 

Når det kommer til tekst, føler du at du har bevegd deg videre på denne plata?
Selma: Ja, jeg vet ikke om det har vært veldig bevisst, men jeg føler at jeg har blitt mer eksperimentell med teksten. På låter som “Sjelefred”, “Maskin” og “Sannheten er” har jeg prøvd å skrive litt mer abstrakt tekst, hvor det ikke nødvendigvis er en fortelling eller en historie, men stemninger i ord. Det har kanskje fått en litt annen struktur. 

Tittelen på plata er Er vi store nok nå? Og antyder kanskje at man har vokst litt på en måte. Og “Du er ikke min” er en låt som nesten handler om en avstand i tid, at det er noen som ser tilbake på et forhold, og hvor det har gått litt tid. 

Selma: Det er sant, men den låta er ganske gammel også. Jeg hadde lyst til at den ikke skulle være så trist – at det er en håpefull og positiv sang om brudd og om å komme videre. At det også er en bra ting. 


Foto: Christian Winther

2. “En som meg”
Dette er kanskje et godt sted å snakke om Sander Eriksen Nordahl, som er med på gitar, og som er å høre i masse sammenhenger for tiden – debutplata til Daniela Reyes, med Harald Lassens “Human Samling”, med Billy Meier og så videre.
Martin: Han og jeg gikk i klasse sammen på Musikkhøgskolen, og vi har spilt masse sammen. Nesten uansett hva slags band jeg er med i har jeg på en måte lyst til at han skal være med, haha! Han har en sykt særegen måte å spille på, det er så musikalsk. Vi var på nippet til å gi opp denne låta her. Eller, sånn jeg husker det i hvert fall, Selma, følte jeg at både du og Øystein at den ikke satt helt, men jeg var dritgira på den. Jeg holdt på masse og prøvde å finne på ting med pålegg. Og så tenkte jeg at kanskje Sander får det til. 

Selma: Det var bra du ikke ga den opp!

Martin: Ja, det er vel kanskje Sander som hjalp. 

Her dukker felen mer som en strykerseksjon, der den føles mer som et enkeltinstrument på den første plata. Og det går igjen på noen ting du jobber med for tiden. Hvordan er det å gå lenger og lenger inn i det? Er tanken at det skal låte som et orkester, eller er det noe annet?
Selma: Jeg tenker samme plass og funksjon som en synth, ikke nødvendigvis at det skal etterligne orkester, kvartett eller strykerarrangement. Mer en fellespakke. På de fleste låtene på dette albumet har jeg spilt gitar også, og da har fela blitt et påleggsinstrument mer enn at det skulle ha noen funksjon som komp gjennom hele låta. Denne låta er en sånn drop-d-stemt gitarlåt. 

Det er noen steder hvor felen også blander seg med noen nesten mellotron-aktige greier, eller strykebass – det føles som at man leker litt med identiteten til hva den stryklyden er.
Selma: Ja, det var for eksempel en låt hvor Martin hadde spilt synth og hvor jeg forsøkte å dubbe det så tett på at det bare skulle føles som en synth-felelyd som hang sammen. 

Hvordan er det i Masåva når du spiller live, blir du mer og mer gitarist?
Selma: Nå er det kanskje 50/50. Jeg bare prøver, egentlig. 

3. “Maskin”
Selma: Det her er vel en låt som Øystein hadde. 

Martin: Han hadde akkordene og grooven. 

Selma: Ja, og så har jeg laget tekst. Jeg hadde opptak fra en øving, og så drodla jeg på det. Det var gøy å skrive om kjærlighet på en litt røffere måte. En maskin kan være noe kaldt og hardt, men det kan også være uttrykk for en varm kraft. 

Martin: Den her var veldig live innspilt, jeg lurer på om trommer, bass, piano, gitar, vokal og synthsoloen er live. 

Anja Lauvdal er med underveis i albumet på karakteristisk vis, både på piano og synth. Odde lyder det er lett å assosiere til ting hun har gjort tidligere.
Selma: Hun kommer alltid med veldig intuitive ideer, det blir forskjellig hver gang og hun er veldig tilstedeværende og levende. Hun har vært med å spille med oss en god stund, men hun er ganske travel. Så hun har ikke “vært med i bandet”, men om vi har spilt en konsert har vi spurt om hun kan være med – også har hun bidratt med det hun gjør der og da. Hun har en ganske intuitiv rolle. 

På førsteplata var dere en kvartett, men nå er dere en trio som ofte spiller med et fjerde medlem, Sander, Anja, Solveig og så videre. Hvordan har det prega dere?
Martin: Vi har tenkt at det hadde vært gøy å ha låter som det gikk an å spille som trio. Og så har vi tenkt at det er fint å variere uttrykket, at ikke alle trenger å ha de og de instrumentene, men at noen kan ha gitar, noen kan ha piano og så videre.  

Selma: Vi har bevegd oss mer og mer bort fra å være en “piano-kvartett”. Det var vanskelig å få inn en ny person etter Martin Sternberg, som var med på å forme ting frem til og med den første plata. Det har tatt litt tid å finne en struktur etter at han ikke skulle være med lenger. På denne plata føler jeg at vi endelig har frigjort oss litt mer, at spørsmålet om hva slags band vi kan være er blitt åpnere. Det har vært forfriskende, synes jeg, å ikke bry oss om hvem som skal være med i bandet, sånne spørsmål. At det handler om å gjøre noe som vi kicker på med hver låt. 

Lydene fra påleggene med gitar og synth og så videre er ikke nødvendigvis så bombastiske og brede. Og i Masåva i utgangspunktet har man brukt fele som et akkordinstrument, som når man klimprer på den også er en ganske liten lyd. Er “luftighet” en nøkkel til Masåva-soundet?
Martin: Jeg vet ikke om vi har tenkt så mye på det i studio – vi har ikke sagt “å nei, det her kan vi ikke gjøre live”, det må jo først og fremst bli best mulig på plata. Kanskje det bare er smaken vår. Og på innspillingen har for eksempel Anja kun brukt den mono-synthen sin, og da blir det ikke så svært. 

Selma: Det er kanskje noe med å beholde den akustiske følelsen – at det er noe som føles luftig. Jeg er også en selvlært gitarist, som spiller det jeg lager selv – og det blir på en måte minimalistisk av seg selv, haha. 

4. “Lille Venn”
Selma: Dette er en trøstesang… lille venn blir gjerne brukt tullete, eller misbrukt i hersketeknikker. Men forholdet mitt til det uttrykket er at mamma pleier å si det. Jeg har positive assosiasjoner til det. 

Martin: Blir du bare glad om noen skal herske med deg og bruker det ordet?

Selma: Hahaha, ja.

Det er et par temaer som dukker opp her og der i låtskrivingen din, og det føles som at et av dem er trøstesanger. Eller bommer jeg da? 

Selma: Nei ikke helt… kanskje jeg bare lager trøstesanger, haha. 

Det er også mange låter om familierelasjoner generelt sett – “Vokse Fra”, senere i denne plata, eller “Masse barn” fra den forrige. At man tar for seg kjærlighetsforhold som ikke er til en partner.
Selma: Det blir litt ensformig om man kun skal skrive om én person hele tiden. Hva skal jeg si? Det føles naturlig å skrive om for min del, sånn som mitt liv er. Det er ikke mye action og dramatikk, hahaha, jeg liker å leve ganske rolig. 

5. “Feig”
Dette er en av singlene – og her er også Sander enda tydeligere som gjestegitarist. Hva var grunnen til at dette var en låt å bruke til å si hei til verden på nytt?
Selma: Det var en ny type låt for oss. Første gang vi spilte den, var det mens vi fremdeles var en kvartett med piano. Men så har den ligget i dvale til Martin foreslo at jeg skulle spille hardingfele på den. 

Martin: Det er gøy å prøve å gi et hint om at det er en litt annen plate enn den forrige. 

Selma: Sander har lagt på sin gitar i etterkant. 

Er det du som korer her, Martin?
Martin: Nei, det er Øystein. Jeg føler vi har vært et kore-band med mye harmonier helt fra starten. Det er kanskje mer av det på denne plata, men det vet jeg ikke. 

Selma: Vi har tatt opp en del med Andrea Louise Horstad på Propeller på denne plata, blant annet på “Feig”. Vi fikk i oppdrag å gjøre en engelsk nyinnspilling av “Jorda Rundt” til Furia-serien, og da prøvde vi å spille inn så mye vi rakk i forbindelse med det. Det var veldig gøy. 

Hvor mange steder har dere vært innom med plata?
Martin: Alt av grunnkomp unntatt “Sannheten er” er spilt inn i Athletic. Den siste er spilt inn på Selmas øvingslokalet. I tillegg har jeg lagt på ting på mitt øvingsrom, Selma har gjort det samme, og så har vi vært i Propeller. 

Har det handlet om covid og økonomi at man spiller inn på litt ulike steder, eller er det mer sånn dere har lyst til å gjøre album nå uansett?
Selma: Det er både covid og økonomi, men vi har fått mer interesse for å holde på med innspilling selv også uansett. Og Bård Ingebrigtsen, som har miksa, er veldig positiv til å gjøre det på den måten, å gjøre ting selv. 

Martin: Det var ganske deilig å ha den tiden. At det ikke koster per time man sitter og knoter med pålegg. Men jeg skulle ha ansvar for å sette sammen filene før miks, og jeg hadde aldri gjort det før. Så jeg skulle sett sammen opptak fra Halden, Propella, Selma og meg, og da vi åpnet dem opp for å mikse måtte vi bruke tid på alle låtene for å line dem ordentlig opp, for jeg hadde gjort masse feil. Men heldigvis var Bård tålmodig. 

Se også:
Wako om deres fjerde album
Kanaan om skiva Double Sun
Lars Horntveth om Jaga Jazzists Pyramid
Harald Lassen om Human Samling

6. “Sjelefred”
Dette er en sånn typisk trall som du skriver, Selma.
Selma: Hahaha!

Haha, OK, det er en rar ting å si, men det er også sant – den har din signatur. Hvordan starter du på låter av denne typen, sitter du bare med en fele eller gitar og klimprer på en figur?
Selma: Jeg sitter og klimprer og tuller. Her hadde jeg et riff som jeg spilte på, og så kommer melodi og tekst samtidig. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på det, men den er basert på et barndomsminne. Det var trettenårsdagen min, på ungdomshuset i Ås. Og så knuste et speil, det bare datt over meg. Så det er et minne av at jeg skulle dusje, at det var kaldt, og så detter speilet, og det er knust glass rundt, på et kaldt og godt badegulv. Jeg kom på det, også ble det en sang. 

Det er et rystende barndomsminne, da. Det er som om uhellet er litt pompøst, på en måte, en ekte hendelse forkledd som en metafor.
Selma: Ja, det var fredag den trettende…

Martin: Nei, ærlig talt. 

Selma: Jo, det var det! 

Milde måne. Var det et svært speil?
Selma: Ja, det var inne på et gammelt bad, og da jeg åpna skapet for å hente shampooen datt hele greia ned. Jeg vet ikke hvorfor. Tanken om å skrive en låt om det dukket opp plutselig. 

7. Det Eneste vi vet”
Dette er et bra sted å snakke om Henriette Eilertsen, et annet sektmedlem i sci fi-jazzbandet Billy Meier, og som også dukker opp her.
Martin: Det stemmer. 

Kom ideen om fløyte først, eller var det Henriette helt spesifikt?
Selma: Jeg tror jeg hørte for meg fløyte og Henriette, egentlig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skille de tingene, her var det en drømmende greie jeg assosierer veldig med henne jeg tenkte på. Hun har spilt inn dette på egenhånd, det er en stor luksus å ha venner som kan gjøre det. 

8. Vokse Fra”
Kan du fortelle litt om teksten her?
Selma: Det er jo en skilsmissebarn-låt. Dette er en veldig konkret fortelling, og jeg syntes det var gøy å skrive en låt hvor refrengene ikke har samme tekst hver gang, men heller blir en slags oppsummering av verset som har vært før. 

Er det fra et barn til et annet, som blir adskilt på grunn av at noen flytter fra hverandre?
Selma: Hmmm, man kan tolke det på flere måter. For meg handlet det om kjernefamilien, at den ikke blir den samme igjen, at det blir to hjem, nye steforeldre, søsken. En oppløsning av den gjengen man var i oppveksten. Kanskje skriver jeg til en yngre utgave av meg selv, eller en annen person som står i det. Når man er ungdom selv tar man kanskje mer ansvar enn man bør, for at nye situasjoner skal funke. 

Dette føles som en nøkkel-låt – en av låtene som gjør at albumet ikke føles som et konseptalbum, men at det har en slags kjerne. Om tid som går, og at man ikke nødvendigvis helt skønner når man blir voksen, men at man allikevel kan se tilbake på når man ikke har vært det.
Selma: Det er en ganske grei oppsummering. Det er litt det vi har tenkt – og at man kanskje er like liten inni seg fremdeles. Og at alt skal gå fort, man skal være effektiv og opptatt av egen karriere og vekst… en slags lengsel etter et annet fokus. At “vellykket” handler om å finne en balanse, og ha det bra. Snarere enn å spille veldig mye, for eksempel. 

Dette er jo ting mange musikere har tenkt på de siste årene. Har dere snakket mye om det?
Martin: Jeg vet ikke om vi har snakket sammen spesifikt i bandet. Men for min egen del har jeg tenkt masse på det de siste årene. 

Selma: Jeg og, og jeg føler jeg har snakket med mange om det. At folk synes det er deilig, om man bare ser på sin egen hverdag, at det er mindre å gjøre. Og mange håper å beholde elementer av det. Det føles som at det er veldig mange som ikke har så mye ro, nå for tiden. 

9. “Ooooo”
Selma: Rulletekstlåta! 

Å ja?
Selma: Vi har i hvert fall snakket om det, den er litt oppsummerende. 

Er stemmen din doblet med en synth her?
Selma: Ja, det er Anja og meg unisont. Det var gøy å prøve å ikke ha sang i front, men å få det til å høres ut som at vokalen var en slags synth. Også hadde jeg en sånn knekk på stemmen akkurat i det leiet, så den låt litt som en synth. 

Ja, sånn jodleknekk?
Selma: Hahaha, ja, jeg prøvde å dyrke jodleknekken her. 

10. “Sannheten er”
Er det å velge en avslutningslåt like viktig som å velge førstelåt?
Selma: Jeg hørte denne tydelig for meg som siste låt i alle utkast vi har hatt på rekkefølge av plata. Det har bare ligget der, en overbevisning om at det må være den siste.

Martin:
Den har en postludium-vibb, og jeg liker også at den er spilt inn på øvingslokalet, at den har et gjør det selv-lydbilde. Også syns jeg det er fint at albumet avslutter med at vi synger det som ble tittelen. 

Du nevnte at dette er en av låtene hvor du hadde en litt ny, eksperimenterende inngang til tekstskriving. Hvor kom det fra?
Selma: Jeg vet ikke helt hva det kom av, men jeg husker en dag jeg hørte på en plate av Jenny Hval hvor jeg ble oppslukt av tekstene hennes. Jeg hadde ikke hørt så mye på henne før, men jeg syntes det var veldig kult hvordan hun skriver. Jeg tror det var Viscera. Det gjorde inntrykk, jeg vet ikke om jeg kan peke på akkurat hvordan hennes innflytelse har vært. Men det hender at jeg forsøker å skrive tekster uten melodi, mer små dikt. Og denne låta har kanskje en sånn tilnærming. 

Føler du at plata kommer hjem på slutten, Martin, eller peker måten det er gjort i øvingslokalet fremover?
Martin: Man kan kanskje lese begge deler inn i det, men det er jo tilfeldig. Vi spilte inn demoer til denne, “Feig” og “Det eneste vi vet” på øvingsrommet. Og på denne her føltes det ikke vits i å spille den inn på nytt. 

Den har en stemningsfull outro også, var det et live-øyeblikk?
Selma: Det var Martin som hadde akkordrekkene, og så har vi jammet og lagd tekst oppå det. Outroen tok noen vendinger når vi spilte på det. 

Martin: Der spilte vi nok inn bass, gitar og trommer samtidig, og så hadde vi nok syntmelodien du spiller i bakhodet da vi spilte den inn. Det skulle bare rusle og gå. Men akkurat hvordan, var ikke planlagt. 

Masåva spiller i Trondheim 19. November, i Oslo 21. November, og det ligger an til flere spillejobber fremover. 

 

Norsk jazzgull blankpusset og rullet ut på ny

Det er mye bevegelse i vinylmarkedet for tiden, på godt og vondt. Mer om alle utsettelsene som mindre aktører blir utsatt for kan dere dere lese i blogghalvdel Vingers spalte i Dagens Næringsliv denne helgen. Men det er noen som får det til, og det er Rune Grammofon. De ga nylig ut to nye heftige jazzrockplater med Krokofant og Sex Magick Wizards, men kommer også med meget nennsomt restaurerte utgivelser fra fortiden, utgitt på underlabelet Rune Arkiv (som vi håper blir en aktiv aktør i det norske reissue-markedet, det kan blir litt mange kjappe billige CD-er fra Christer Falcks organisasjon – vi trenger langsomme, nøyaktige prosesser som den som er foretatt her regissert av Rune Kristoffersen, med sobert hengitte omslag pusset opp av Nick Alexander og ikke minst remastring fra originalteipene utført av Helge «Deathprod» Sten.)

Åpning var navnet på Ketil Bjørnstads debutalbum, som kom på Phillips i 1973. Det skulle bli veldig, veldig mange plateutgivelser og bokutgivelser fra dette iherdige kulturmennesket de kommende tiårene. Neste år fyller han 70, og har ingen planer om å roe ned, virker det som.
Dette vindunderbarnet på klassisk piano var samtidig en opprører, og han så lyset da han kom i kontakt med miljøet på Henie Onstad og ikke minst de rufsete jazzmenneskene som arrangerte ting der og andre steder i byen. Spesielt ble han sjarmert av bassist Bjørnar Andresen – og han skrev jo en svært flott liten bok om dette vennskapet og om musikklivet i Oslo den gang, i sammenheng med Belonging av Jarrett/Garbarek/Christiensen/Danielsson. En av de fineste norske musikkbøkene ever – søk den opp. Bjørnstad skrev plutselig en rekke jazzaktige komposisjoner, og det er disse som bebor denne platen, særdeles godt hjulpet av et meget tidsriktig band i Arild Andersen (kontrabass), Jon Christensen (du veit) og en ung Jon Eberson på gnistrende gitar. Det er ikke periodens beste jazzplate, men det er en påståelighet i låtene her, og en ung motkulturell sjarm, som gjør den til et must å undersøke for dem som er opptatt av denne epoken i musikken. Låtene er instrumentale, men det flotte omslaget, med et fotografi av Kjell Bjørgengen kommer med små ledetråder. Til låten «De glemte ting» fortelles det for eksempel noe som burde kunne sette fantasien i sving:

Hav. Strendene erter det. Hva er det du ikke ser? Rester av sommer. En melkekartong, en flaske, en støvel dekket av sand. Det meste er gjemt. En båt hviler på horisonten. Måne, en bro av sølv mellom deg og det ukjente. Toner fra en festival lenger inne. Vrak på vrak som venter på å bli funnet.


Svein Finnerud trio. Foto: Arthur Sand, utlånt fra Nasjonalbiblioteket

Den andre platen som utgis av Rune Arkiv er en skikkelig godtbit. Det er kun blitt trykket 500 eksemplarer av denne worldwide, så vær kjapp! (Svein) Finnerud Trio er jo virkelig noe av det beste og mest respekterte som har skjedd i norsk moderne jazzhistorie. Men det var ikke alltid slik. Oppfølgeren til ultraklassikeren Plastic Sun ble spilt inn på Henie Onstad i oktober 1974 med Hal Clark som tekniker. Men Arne Bendiksen, mafialederen på toppen av norsk platebransje på den tiden, følte ikke at det var noen særlig kommersiell verdi i opptakene, og nektet å utgi det. Det var Henie Onstads eget label Prisma som tok på seg jobben med å utgi Thoughts, elleve år senere. Det er spesielt å lese senterleder Per Hovdenakks gamle liner notes i den strøkne nyutgivelsen, som også kommer med Bjørgengen-fotos og med et vakkert omslag signert kunstner Finnerud selv. Samfunnet og de som sitter på pengesekken skjønte ikke en dritt da heller. Pianist Finnerud har én låt her, resten er skrevet av bassist-legende Bjørnar Andresen (som virkelig levde opp til navnet på denne bloggen), i intuitivt, spennende og vakkert samspill med Espen Rud på trommer. Og hvilken deilig lyd det er her. Hør f.eks på «Tribute to Charlie Haden» med Ruds visper og Andresens unike fingre, eller det stemningsmessig meget heavy tittelkuttet som innledes med Finneruds flygel, før de andre kommer med sine tanker.

Med tanke på en enorme status Plastic Sun har – også for yngre band som Moskus som gode sin egen versjon av det, er det rart at denne platen ikke er mer kjent. Den er jo minst like bra! Den låter Kanskje litt mer dyster og introvert, litt mindre gospel men fortsatt full av alvorlig sjel og glede: den har alle kjennemerker på denne særegne kunstneriske kvaliteten disse gutta hadde, der musikken var en del av livets teater. Men ville folk høre? «It was preaching to the wind», som den siste av platens åtte låter heter. En fantastisk plate fra historiens gjemmer. Kjenn din besøkelsestid.

Får du ikke nok av pianotrioer? Sjekk NTTs trio-spesial fra tidligere i år, hvor vi blant annet snakker med Espen Rud om Finnerud Trio. 

 

Helgens langlesning om en veldig fin sang du aldri har hørt

Er det ikke rart og flott å tenke på alle menneskene som har laget alle disse låtene som finnes der ute, enten de er på toppen av listene, er kritikerfavoritter eller blir oversett av de fleste – i alle fall når de blir utgitt. Ørjan Nilsson er en sånn som tenker på dette. En av landets fremste musikkbokforfattere med herlige ting om Pål Waaktaar, Kings of Convenience og Morten Harket på samvittigheten. Han er også en ivrig leser av NTT, forståelig nok, og vi er så heldige at han av  og til vil publisere ting hos oss. Denne gangen er det en fascinerende historie om hvem i alle dager det var som skjulte seg bak den superfine men (av de fleste) totalt glemte låten «Two Sugars» av en som kalte seg Matthew Bones, som Ørjan oppdaget på en søt compilation. Denne historien han også oppleves i talende versjon på Musikkrommet, også det anbefales

 

Matthew laget den fineste sangen du aldri har hørt. Så ble han borte. 

1971 er 50 år siden i år.
Året der verdens befolkning drar seg over 4 milliarder. 

En av de fire milliarder menneskene heter Matthew Bones. Han er artist og gir ut en singel det året med to poplåter på. Den ene heter «I Am The Pixie», den andre er «Two Sugars». Men etter det hører verden ikke fra Matthew Bones igjen. 

Ikke en eneste konsert, ingen nye låter, ingenting.

«Two Sugars» er en nydelig liten sang, en fullstendig bortgjemt og nedstøvet perle. En naivistisk tekst, myke harmonier som triller over grønnkledde enger et sted i en engelsk landsby. I teksten bor litt sol, en frokost, husarbeid, en far som må haste av gårde på jobb. Men den innehar også et stikk av melankoli. Og en jente som jeg-fortelleren ikke kan slutte å tenke på. «I Am The Pixie» og B-siden «Two Sugars» fikk en del radiospilling på engelske radiostasjoner på starten av 1970-tallet, men så ble det aldri noe mer. Før den ble fisket opp igjen på en samleplate som het Piccadilly Sunshine, Part 16: British Pop Psych & Other Flavours, 1966 – 1972 og ble gitt ut i 2014. Vinylutgaven føk ut av butikkene like fort som de kom inn. Men så dukket den opp igjen i 2020, da plateselskapet Ace Records ga ut en slags utgave av «Piccadilly Sunshine» og omdøpte den Tea & Symphony: English Baroque Sound 1968-1974. Mannen som trakk i trådene på den siste utgivelsene var pophodet, musikeren, forfatteren og skribenten Bob Stanley, for noen kjent fra det fine referansebandet Saint Etienne

I coveret til «Tea & Symphony» står det: «Matthew Bones remains a mystery…». I 2019 skrev en engelsk musikkblogg også om «forsvinningen». «Identiteten til Matthew Bones er et mysterium. Dette er visstnok den eneste singelen hans («I Am The Pixie»/«Two Sugars») og da den floppet ble han åpenbart sparket ut av plateselskapskontorene til Pye og tilbake til puben», het det der.

Jeg ville finne ut hvor Matthew Bones hadde tatt veien. En fin karriere var i støpeskjeen, men tok slutt etter én skarve singelutgivelse. Hvorfor hørte aldri verden mer enn de få livstegnene i 1971? Er Matthew Bones en ny Sixto Rodriguez-historie? 

Sluttet han med musikk eller står det hyller opp og ned på et nedstøvet loft i Sveits, Skottland eller i en knotete liten fransk by med uutgitt Matthew Bones-musikk? Har han gått bort? Jeg begynner hos Bob Stanley, som svarer fra sitt hjem i England. 19. november 2020. Det regner i Bergen, jeg går ut i fra at det gjør det utenfor vinduet der Stanley sitter også. 

– Hei Ørjan. Bill Martin lovet å komme tilbake til meg detaljer på Matthew Bones til linernotesene til «Tea & Symphony», men gjorde aldri det, skriver Stanley i en e-post.

– Alt jeg fikk var dette; «I found Matthew so know his career ending». Do you intend to release an album of his songs?».

Kryptisk. Denne Bill Martin som Bob Stanley skriver om er sentral i det lille, lille som finnes av informasjon om Bones. For han står nemlig med navnet sitt trykket på den lille 7-tommersingelen fra 1971. Under tittelnavnet «I Am The Pixie» står det følgende; A Martin/Coulter Production. Så kanskje den skotske låtskriveren Bill Martin vet noe? Han er forresten opphavsmannen til den udødelige Eurovison-sangen «Puppet on a String». Bare prøv å nynn den, så husker du…

– Men han døde dessverre tidligere i år, skriver Stanley i e-posten.

Saint Etienne-medlemmet skriver videre at det er så sørgelig at Matthew Bones er så vanskelig å spore opp.

– Etter aksenten å dømme er ikke engelsk hans førstespråk. I tillegg syns jeg at Bills kryptiske tone i e-posten gikk langt i å antyde at Matthew Bones ikke er blant oss lenger.
– Og e-posten fra han etterlater også en smertefull følelse av at det finnes mer materiale, men jeg har faktisk ingen idé om hvor jeg kan lete eller hvem jeg kan spørre. Kanskje Phil Coulter?

Hvem er så Phil Coulter? Jo, den andre som står oppført på 7-tommeren, altså Coulter i Martin/Coulter. Phil Coulter er i hvert fall i live. Født i den nest største byen i Nord-Irland, Derry, og har levd et langt liv i musikken og jobbet med navn som Van Morrison, Jerry Lee Lewis og Tom Jones. I dag lar han fingrene trille rolig over tangentene i hjemmet sitt i kystbyen Bray sør for Dublin.

Jeg sender han en e-post. Og får raskt svar. Et særdeles overraskende et. Plottet snurper seg til. 

For Matthew Bones heter ikke Matthew Bones. 

– Han var signert til Martin/Coulter tidlig på 70-tallet og det var på den tiden at han også forandret navnet sitt, skriver Coulter.

Matthew Bones heter egentlig Mehran Ahari og er fra Iran.

Martin/Coulter slapp også Mehran Aharis første singel under eget navn – «I´d like to go to America». Og det var nettopp det Ahari gjorde. Han emigrerte, og dro til USA.
– Og jeg tror han fortsatt er i live. Men jeg har ikke hørt fra han på mange, mange år, fortsetter Coulter.

Ifølge ham fikk altså Ahari en god del radiospilling på 70-tallet, men ikke en eneste listeplassering. Samarbeidet fislet ut.

Men sporene etter Ahari er nesten like få som navnet han en gang opererte under – Matthew Bones. Og de få sporene som finnes stammer langt tilbake i tid. Syvtommersingelen hans med «I´d like to go to America» og B-siden «My loves hair» er mulig å spore opp på eBay og andre steder. Og der dukker også et av meget få bilder av han opp. På coveret til singelen sitter Ahari, med helskjegg og mørkt hår omringet av seks skjønnheter og en kassegitar i fanget. Han ser nesten ut som en slankere utgave av Pavarotti der han sitter. Og for å gjøre mystikken komplett; nede i høyre hjørnet står det skrevet følgene: «Photo: X…». I tillegg finnes det ett annet bilde på nettet. Der er Ahari, visstnok 22 år gammel, avbildet sammen en rekke dresskledde menn og skuespilleren Imogen Hassal for å feire en utgivelse. Vent, er det ikke fotballstjernen Geoff Hurst som står bak der? Som scoret hat-trick i engelsk fotballs aller vakreste øyeblikk? 4-2-seieren over Vest-Tyskland da England vant sitt eneste VM-gull, på Wembley i 1966. Jo, visst. Ifølge tvilsomme kilder befinner vi oss på hotellet The Inn On The Park i London.

Men der slutter sporene. 

Hva gjør Ahari i dag? Lever han? I så fall; har han singelen hjemme i hyllen sin, plukker den frem innimellom og smiler skjevt av harmoniske ungdomspåfunn?

Jeg står fast. Og hører med Coulter igjen. Har han kanskje noen flere spor å gå etter?

– Dessverre, Ørjan. Vi mistet kontakten da han dro til USA og jeg har faktisk ingen idé om hvem som kan vite hvor han er. Han var et stort talent og min favorittlåt med han var «I´d like to go to America» – som han jo gjorde.

Jeg begynner å lete, på ymse slektstresider, registre, får hjelp til å spore opp nummeret til hans via en amerikansk kjenning. Hvorfor finnes det så få spor etter iraneren? 

Men så; i en nekrolog for en kvinne som heter Helen Van Zee dukker det opp noe interessant. Hun ser mild ut på bildet, store briller og ryddig kort grått hår, skjorte stramt kneppet igjen i halsen. Det opplyses at hun døde 30. juli 2018 på eldrehjemmet Crystal Heights Care Center i byen Oskaloosa i Iowa. Og så til poenget; litt lenger nede i nekrologen står det at hun etterlater seg to døtre. Den ene av dem heter Joyce og er gift med en viss Mehran L. Ahari. Nærmer vi oss nå? Men også Joyce er som forsvunnet i internettets dyp, eller har aldri vært innom der. Det kan selvfølgelig ha med alderen å gjøre, men ikke avfotografert og nevnt på en liten billedtekst i lokalavisen en gang? 

Jeg prøver å komme i kontakt med lokalavisen The Oskaloosa Herald, pluss en journalist i en regionavis i delstaten Iowa. Pluss en rekke andre i samme område med Van Zee-etternavnet som konen til Mehran bærer. Den første som svarer er Ben Van Zee. Men ikke den riktige Ben Van Zee, selvfølgelig. Ikke den Ben Van Zee som ifølge dødsannonsen er barnebarnet til Helen Van Zee, moren til Mehran Aharis kone. «Ingen relasjon i det hele tatt, dessverre, men dette er jo et interessant mysterium. Skriv tilbake til meg om du finner ut av det», svarer Ben fra firma-e-posten sin et sted i USA. De fire telefonnumrene som jeg omsider får fatt i til Joyce og Mehran (nei, det er ikke et enkelt Gule sider-system over there) gir meg ingen svar. E-postene deres også (tre totalt) etterlater også tomhet. Prøver Mehran Ahari å skjule seg? Er han medlem av en sekt som beskytter sine medlemmer mot en stakkars musikkjournalist som vil nøste opp noen fordums musikalske spor? Satt han de to sukkerbitene i halsen? Et par scannede brev til lokale myndigheter angående en faktura for snømåking er det eneste som dukker opp ved dypere søk etter konen Joyce. Hennes fulle navn er Joy Arlene Ahari.

Ukene går. Jeg kontakter den iranske ambassaden, den lokale kirken i området hvor de bor i Oskaloosa. Fortsatt taust.

Så skriver jeg et brev. Det blir postlagt i Bergen sentrum 19. januar 2021 på morgenkvisten. Det er fortsatt mørkt ute. Bergen-Oskaloosa i en liten hvit konvolutt. Det går enda noen uker. I håp om kontakt oppga jeg både postadressen min, e-posten og telefonnummeret. 

—-

Men så, en sen mandagskveld i starten av februar ringer et USA-nummer på telefonen min. Klokken er litt over halv ti. Det lange nummeret lyser mot meg i vintermørket. Kan det virkelig være stemmen fra 1971 som ringer?

«Hello. This is Mehran Ahari. I´m I talking to Årjæn Neilsson?»

«Yes, you are!»

Stemmen er ru og sliten. I bakgrunnen kan man høre noen stable fat. Kanskje det er konen Joyce som rydder ut av oppvaskmaskinen eller dekker på til lunsj? Kanskje noen andre. Mehran takker høflig for brevet. Så begynner han å fortelle. Spørsmålene mine hoper seg nesten opp.
Han er sønn av to legeforeldre, født inne i byen, men oppvokst nord for hovedstaden Teheran, hvor man på klare dager kan se Midtøstens høyeste fjell, ruvende Damavand. Han beskriver oppveksten sin som idyllisk. Foreldrene til Mehran møtte hverandre på medisinstudiet og startet sin egen legepraksis og klinikk ikke langt unna der de bodde. Mehran hadde en tysk gitarlærer, lærte også litt piano og lyttet til den iranske popstjernen Dariush Rafiee og Vigen Derderian fra Armenia, kalt «King of Armenian Pop» og «Sultan of Jazz», hjemme på anlegget. Foreldrene hans drev ikke med musikk selv, men var omgitt av musikervenner. Og pasienter. Rafiee, som var en av de store navnene i iransk musikk, var også rusavhengig og et par ganger ble Rafiee innlosjert på avrusning på den lille klinikken som Mehrans foreldre drev, vi er på midten av 50-tallet. Mehran husker at han tok stjernen med seg på sykkeltur.

– Og jeg fant konsekvent de bratteste bakkene å sykle i. For jeg tenkte at det var bedre å kjøre han litt hardt – for å få ham i fin form. Og jeg var jo bare en liten guttunge, da.8-9 år. Og han gikk tom for luft ganske kjapt.
En januardag i 1959 døde Rafiee, kun 32 år gammel. Mehran, som fortsatt var liten, husker at det snek seg inn et alvor den gang.

– Han var en så fin person, og helt frem til i dag er det mange, mange iranere som elsker musikken hans. Han sang tradisjonell iransk folkemusikk, som ikke hadde blitt preget av Vesten.
Årene etter at Rafiee gikk bort syklet Mehran innom gravplassen hvor Rafiee var gravlagt.

– Og jeg var faktisk på graven hans sist jeg var hjemme i Teheran, for elleve år siden. 

På midten av 60-tallet dro Mehrans to år eldre bror av gårde på kostskole i London. Mehran savnet broren fælt mens han var i England. Etter to år satt brødrene en sensommerdag og spiste is i Teheran. Broren var hjemom en tur. Mehran sa hvor mye han savnet han. Broren svarte; «Ikke tenk på det, for nå skal du bli med til London du også». Mehran stirret med store øyne og tenkte det var for tidlig, men kort tid etter satt han i flysete – det var på tide med kostskole for han også. Vel på plass i London satt han på rommet sitt på den anerkjente kostskolen Wellingborough med to ordbøker og pugget. 

– Det var fint, men også miserabelt i England. Det var et annet liv enn det jeg hadde levd i Teheran.

I hjørnet i rommet stod en gitar. På kostskolen, som var en ren gutteskole frem til 1970-tallet, har de fortsatt en årlig dramaoppsetning. I den fikk både Mehran og broren plass et av de fem årene Mehran gikk ved skolen. Broren mimet versene på Elvis-hiten «Dont´t be cruel», men dro på i refrengene – som var det eneste han hadde lært seg av sangen. Mehran var også med på scenen.

– Og plutselig gikk 300 gutter i publikum bananas, ler Mehran.

En av de 300 i salen den dagen var en kar ved navn Andrew Loog Oldham. Han skulle kort tid etter både bli produsent og manager til Rolling Stones i noen hektiske år på midten av 60-tallet.
– Og Andrew ble tydeligvis imponert av min bror og meg.
For Oldham tok med Mehran og broren på konserter, blant annet med Rolling Stones i et hardstappet kjellerlokale et sted i byen. Mehran spilte også litt musikk med en annen unggutt han ble kjent med i London og som senere skulle sette avtrykk, Eddie Clarke fra Motörhead. Sammen med en trommeslager gjorde de et par konserter på universitetsområdet.

I 1966 dukker en ung Mehran opp på en plateinnspilling for første gang. Sammen med to briter han møtte på skolen dannet han trioen Two and a half. Gruppen ga ut et knippe søte popsingler, blant annet en på plateselskapet CBS, før gruppen sluknet to år senere.

– På den tiden drakk jeg kaffe og skrev låter. Det var alt jeg gjorde. Og låter skriver jeg fortsatt, men kaffe sluttet jeg med for 45 år siden, forteller Mehran.

Two and a half bestod, i tillegg til Mehran, av Graham Sacher og Norwich-unggutten Hugh Portnow. Bandet ble oppløst etter kort tid.

– Sacher og jeg fortsatte å skrive låter sammen, men Portnow skled fra oss. I tillegg var jeg student på det tidspunktet.

Vi har kommet oss forbi tiden på kostskolen, Mehran har blitt voksen og studerer til å bli sivilingeniør på Queen Mary University of London. Men han skriver fortsatt låter. Så skulle hans veier krysses med Phil Coulter og Bill Martin.

– Men de ville at jeg skulle bytte navn, Mehran Ahari ble for vanskelig på radio. Så da var det Phil som foreslo Matthew Bones – og jeg likte det.

Coulter og Martin fikk inn strykere fra London Philharmonic Orchestra da «Two Sugars» skulle spilles inn i et studio i London. Mehran stemte gitaren og sang så lyst han kunne; «she wakes up in the morning, makes up in no time, she doesn´t need cosmetics cause she´s naturally divine».
Så hvilket forhold har han til låten i dag?

– Jeg liker den, men jeg spilte den inn da og har aldri spilt den igjen. Aldri live.

Hvorfor ikke?
– Jeg liker ikke å spille mitt eget materiale. Alle som begynner å spille musikk har lyst å bli stjerne, men jeg likte ikke eksponeringen. Jeg likte å høres, ikke å sees. Dansere skal sees. Det skal ligge et slør av mystikk over musikken, syns jeg. Jeg husker at jeg heller ikke likte tanken på intervjuer. Da jeg var ung hjemme i Teheran så jeg opp til disse mystiske skuespillerne, men så ble de med i reklamefilmer for tyggegummi, for shampoo, klokker og alt mulig. Og så gir de så mange intervjuer. Det ligger bare ikke for meg.

«Two sugars» gikk aldri til topps på den engelske hitlisten i 1971. Det gjorde Elton Johns «Your Song». Diana Ross, Elvis, George Harrison og Olivia Newton-John var blant de andre som kunne sole seg i glansen av en nummer én-hit i England det året. Mehran dro videre.

Fikk du sparken av plateselskapet til Coulter og Martin i England?
– De lanserte «I am the Pixi/Two Sugars», men de spurte meg aldri om å komme tilbake. 

Jeg må kontakte Coulter igjen. Han sier dette:
– Jeg husker dette svært dårlig, men jeg innbiller meg at mangelen på suksess og listeplasseringer gjorde at artisten ble droppet av Pye (plateselskapet).

Tilbake til Mehran. Han satt seg på flyet kort tid etter, forlot London med enveisbillett til Los Angeles. Og så seg aldri tilbake.
– Det var Danny Hamilton som lokket meg dit, forteller han.

Washington-fødte Dan Hamilton, med fot for myk surf-rock, var en kar som fløy høyt på den tiden. Noen år senere – i 1975 – fikk han han en kjempehit med bandet Hamilton, Joe Frank & Reynolds. Låten «Fallin’ in Love» føk til topps på Billboard Hot 100. Hamilton, som også skrev «Fallin’ in Love», døde lille julaften i 1994.
– Og han introduserte jo meg for mange interessante typer. En av dem var José Feliciano.

Latino-pop-artisten fra en fjellby i Puerto Rico er mannen bak udødelige «Feliz Navidad». Verken mer eller mindre. Mehran kom så godt overens med Feliciano at han i en periode bodde i huset hans. 16. februar 1974 stod det en liten notis på trykk i musikkavisen Billboard, som da var en ukesavis; Janna and Jose Feliciano have signed Mehran Ahari, singer, to their Mother Music Management. Mehran bidro med en låt på en av platene til Feliciano. Og så dro de på turné sammen. Mellom slagene lyttet han på Elvis, Frank Sinatra og Cliff Richard.
Men Mehran likte å holde seg i bakgrunnen og etter noen år begynte han å skrive mer for andre. For den svenske schlägerstjernen Anita Lindblom og en dansk-nederlandsk duo. Han bygget opp en stor låtbank. Den fyller Mehran fortsatt på den i dag. Låtene hans dukker opp på de rareste steder. Hos den langtlevende svenske dansebandgruppen Lasse Stefanz, for eksempel.

Siden Mehran Ahari dro sin kos, til USA, har han tilbrakt en periode i Los Angeles, så videre til Nashville. Og så traff han sin kone, Joyce, de flyttet litt rundt, bodde en periode i Flagstaff i Arizona, så en sving innom den lille byen Prescott – fortsatt i Arizona. Så dro de til Oskaloosa fordi Joyce hadde foreldre som hadde begynt å bli gamle.
– Og det er fint her. Et rolig sted å leve, forteller Mehran.

Hvilket forhold har du til hjemlandet ditt i dag?
– Jeg har vært hjemme noen ganger, men ikke på mange, mange år nå. Slektningene mine er også spredt over hele verden.

Men hva med musikken? Hvor har du vært i alle disse årene?
– Jeg har levd av musikken hele tiden, og det eneste jeg bruker penger på er gitarstrenger. Og så er det vel slik at dersom du liker det du gjør, så er det mer enn nok til å leve. Jeg har spilt litt konserter, både med band og solo på alle stedene jeg har bodd egentlig. Og så har jeg også gjort noen privatkonserter – ikke offisielle konserter, i brylluper og på større fester, i Midt-Østen, for eksempel. Jeg har dratt med privatfly og bodd på de fineste hotellene. På et bryllup i Egypt, blant annet. Jeg har en privat businesskompanjong som ordner meg litt spillejobber her og der, skjønner du. Men jeg vil ikke snakke så mye om de jobbene, egentlig. Du vet …

Skriver du sanger på samme måte i dag som du gjorde i tiden i England og i den første tiden i USA?
– I gamle dager var jeg alltid veldig opptatt, jeg studerte, drakk kaffe og te og rushet koffeinen ga meg gjorde at jeg kanskje laget litt andre sanger. I dag skriver jeg når det kommer til meg. Jeg presser ikke frem noe lenger, selv om det fortsatt kommer sanger, både tekst og melodi nå og da. Og jeg liker de sangene bedre, de som ikke er presset frem. De er ofte mer catchy.

Men du spiller aldri «Two Sugars», altså?
– Aldri. 

Men hvem er hun – denne kvinnen som du lurer på om tenker på deg mens hun putter to sukkerbiter i teen?
– Når man er ung og uforberedt på å gifte seg, mister man noen kjærester til andre som passer bedre til den slags – giftermål. Det smerter, og sanger trøster – helt til det skjer igjen. Denne sangen kom etter et slikt farvel.

For som Mehran Ahari, eller vent; Matthew Bones, synger; «Every minute of the day I imagine her this way. I keep dreaming of the day when we´re not so far away».

Ørjan Nilsson

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Makeløs 10-årsmarkering av Large Unit

Paal Nilssen-Love inviterer med seg gjester fra tre kontinenter når Large Unit i mars markerer ti år med en gigantisk fest over tre dager på Nasjonal jazzscene.

Now's the time

NTT: Subversive vibrasjoner

Heidi Kvelvane er tilbake fra Large Unit-tur i Etiopia og spiller trekkspill, Kjetil Jerve starter distroselskap og spiller med Akmee og Ebers er aktuell på alle kanter.

Meld deg på vårt nyhetsbrev