NTT: Stående applaus for norske lydmakere

Jaggu, da har det gått en uke til og Now’s The Time er tilbake i helgens forport, tiden flyr men den er også alt vi har, så la oss leve med hverandre og sette på no god musikk! Folk står fritt til å velge helt selv, men vi har noen mulige veier inn til det andre rommet i ukas utgave. 

Siden sist: Bylarm. Uvant sesong, om enn med sedvanlig guffent vær. Men ellers tror vi at ting var som det pleier. Det er vanskelig å si. I noen særskilt trange øyeblikk kunne man stå og undre, med andre konsertvante mennesker, var det sånn her alltid? Eller er folk bare litt ute av trening, og tar dermed større plass? Kanskje litt av begge deler. Det er noe spesielt med å forsøke å manøvrere seg ubemerket og sidelengs inn til et ståsted med litt bedre sikt under en dønn tjåka konsert med for eksempel Metteson eller Signe Emmeluths Doom Bonanza. Eller å på nytt befinne seg på det merksnodige stedet på Blå, inne i hjørnet bak scenekanten, ved døren inn til lillebaren – som både er et helt legendarisk og et ganske dårlig sted å se konserter fra, litt avhengig av hva som er på scenen. Det ble også gjensyn med ølskvulpende skuldertaklinger og sånne optimistiske menneskelige kjeder som setter den frekkeste personen i vennegjengen i front, holder hverandre i hendene og drar seg, som en forvokst barneskoleklasse på ekskursjon, nådeløst gjennom konsertlokalet. Vi har savnet det fulle lokalet, du merker det over alt, og blir minnet på at ståing i en konsertsammenheng ikke egentlig handler om ståing i seg selv, men om frihet til å bevege seg rundt, mingle, danse, moshe, til å snike seg helt frem, men også til å ikke være så fryktelig opptatt av hva som foregår oppe på scenen. Så ja, praten er også tilbake, back with a vengeance, fremfor alt på de større venuene. 

Etter å ha hørt rapporter fra en Jaga-konsert på Moldejazz i sommer, hvor det var ståplasser, men hvor man verken kunne gjøre det ene eller det andre, og på ingen måte kunne ha med seg drikke inn i lokalet, tror jeg mange ble minnet på at det ofte minst gilde med å stå på konsert er den hersens ståinga, den er liksom bare et middel for å oppnå noe annet, tetthet og frihet. Lettelsen når man midt på natten, i en stappfull bar, plutselig oppdager at en krakk står rett foran deg – litt som i en eventyrfilm hvor man leter etter en gammel mystisk steinformasjon som viser veien til skatten, og akkurat idet man gir opp finner ut at man står oppå den store steinen, var et høydepunkt. Og kanskje ble det en anledning til å gruble litt på ableismen som ligger og murrer under ørten utbasuneringer om at dette er ur-måten å oppleve live musikk på. Håhå, ikke noe for gamle damer og rullestolbrukere, dette her, gutta. Jaja – det er godt å være stødig til beins! 

Vi prøvde å se litt forskjellig, etter innfallsmetoden. Det bransjesett-trimma black metal-maskineriet til Blodkvalt, Gabifuegos svært likandes men alt i alt litt haltende konsert, Vilde Tuv som falt litt mellom stolene i Kulturkirken Jakob og Niilas som hadde et fast og laserspekket grep på samme spillested cirka 24 timer etter. Merkelig med det, den kirka der funker ofte bedre jo lenger unna man kommer det sakrale. På lørdagen ble det en tur i dekningsområdet – den startet med Nothing Personal, som vi er innom lenger ned i bloggen, og fortsatte med tigerstate i det litt merkelige men i og for seg ålreite gratis-Strimteltet (de hadde gratis popcorn og greier). Fint å endelig få sett det bandet fremføre sitt knippe med knall-låter på scenen, utopisk svært, med fire vokalister i front, hauger av musikere og den cocky bandlederen Elias Tafjord bakerst ved trommesettet, som en nyfønet ridder. Det er påfallende, hvordan generasjonen dette bandet har oppstått i liksom har skrudd opp temperaturen, har det gøy, ikke tar settingen så hersens alvorlig, men til gjengjeld både spiller og er fryktelig bra. Jeg tok meg i å tenke på aha-opplevelsen første gang jeg så Fieh, på Ingensteds under Bylarm for etpar år siden, og etter en lang rekke konserter med nokså grublete saker, Narnia-popaktige synthlandskaper, James Blake-greier og kold, svær stadionlyd inne på Gamla, plutselig kom inn i et lokale hvor det var som om et helt annet sett med spilleregler fantes. Nå føles det mer og mer som sånn mye norsk popmusikk er, på tvers av sjangere er det en merkbar følelse av moro, og det plager verken meg eller de andre som er til stede så mye, om jeg tolker dem rett. Det føles egentlig litt sånn det må være akkurat nå, en stund framover. Tafjord var også med på Why Kai noen timer senere på John Dee, som i konsertform denne kvelden hadde med seg en trommeinstallasjon av bandmedlem Jo David Meyer Lysne, og som der og da føltes mer som en “konsert-konsert”, nesten TNT-æra Tortoise-aktig noen steder, snarere enn klubbatmosfærene musikken deres også hinter til. Men også her kokte det foran scenen. 

Mye av magien i konserter er forsåvidt muligheten for å skape sin helt egen virkelighet – å late som at noe er stort og viktig, selv om omverden ikke bryr seg. Det skal ikke så mange til. Det er ikke noe en festival som Bylarm, med korte sett, krappe stilskifter og ambulerende publikum er rigget til for. Noen illusjoner kan skapes her, andre brister litt. Men sånn er den festivalen også på sitt beste – et fullstendig kaos hvor forskjellen på bryr noen seg i det hele tatt og dette er det viktigste av alt stort sett bare er en kort gåtur i regntunge gater, og noen tilfeldige møter med andre musikkelskere. En kjærkommen realitetsorientering etter noen år i jazzbobla! 

Vi går videre, og henviser denne uken til Jazzinorges konsertoversikt, som gir et bilde av hva som skjer i konsertlivet. Jazzfest Skien starter neste torsdag, med Eyolf Dale solo og duoen Bendik Baksaas / Fredrik Høyer – vi tar nok en nærmere titt på resten av programmet i neste nummer. Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Ti tette – utgave 11

Trenger du en spilleliste med ny norsk jazz & omegn? Kan det rett og slett bli litt for mye Puppastemning? Da er det bra med en utgave av Now’s The Times hitliste Ti tette, som endelig er tilbake. Den er proppfull av nye herligheter. Norsk jazz+ har som kjent trange kår i strømmetjenestene — dette er et lite forsøk på å samle troppene selv om boikott av dem sikkert også er en mulighet. Men ta en lytt, og del gjerne listen med andre så flere får opp ørene for disse forlokkende lydene. Og kjøp for all del fysiske album eller lydfiler etterpå! Om det er pappmangel eller lack of lacquer i de fysiske fabrikkene finnes alltids Bandcamp i mellomtiden.

Vi begynner klappende med Ingebrigt Håker Flatens fyrige «Miles Avenue», hentet fra hans bestillingsverk til Vossa Jazz «(Exit) Knarr» som ble utsatt flere ganger men som uvanlig nok allerede er innspilt i studio og utgitt på ODIN. En flott verdensomseiling som er innom flere byer som har vært viktige for Ingo’s musikalske og individuelle utvikling.

Det gikk dårlig i sonderingen i Hurdal, men vi er fortsatt det store triolandet. Den underfundige og glimrende pianisten Johan Lindvall er endelig tilbake med trioen sin med Adrian Myhr og Andreas Winther.  Singelen «Give Up» har denne unike oppvakte musikaliteten ved seg.

Det er liv i Rune Grammofon også, vi kommer tilbake med et intervju med sjefen om etpar uker, men enn så lenge er det freakout jazzrock som renner ut av Runes label, for eksempel det unge bandet Sex Magick Wizards, med det rånete albumsporet «Exaltations»

Om et par uker kommer også den sublime japanske pianisten Ayumi Tanaka, som de siste ti årene har gledet norske lyttere og medmusikanter med sine skjønne improvisasjoner, med en mye påventet debututgivelse for ECM med trioen hun har med Per Oddvar Johansen og Christian Meaas Svendsen. Dette er stor musikk, skal vi dømme etter smakebiten «Ruins II».

En av norsk jazz’ største profiler, som allerede har et godt knippe utgivelser hos tyskerne er så klart trompethelt Mathias Eick og hans sinnssvakt samspilte band, som på deres ferske ECM-skive har med seg Stian Carstensen på etpar av sporene. Dette er musikk med stort lytterpotensial, hør bare «Arvo».

I en liknende sfære finner vi den sonore bassist Jo Berger Myhre, som også gir herlig bånn til Nils Petter Molværs musikk (sjekk hans nyeste album), og et meget interessant soloalbum Unheimlich Manouvre som nettopp er utgitt der vi blant annet møter ham i møte med Jo David Meyer Lysne, som i herlige «Aviary».

Og vi holder oss i atmosfærisk eksperimentalisme med gitarhelt Eivind Aarset med band. Hans nye album er vel verd å utforske, litt mer gitar heavy og post-rock-aktig enn tidligere, full av bitt og skjønnhet, som i «Pearl Hunter».

I omegnen der viser, pop, folkemusikk og jazz skjuler seg for uværet under en beskyttende bregne finner vi det herlige bandet Masåva, frontet av Selma French Bolstad og hennes meget følelsesfremkallende vokaltekstur. Det kommer et nytt album neste helg, og derfra finner vi den alvorlige «Vokse fra».

Starlight Big Band gir oss «Expectations», og dette herlige bandet som blant annet inneholder de usedvanlig talentfulle søsknene Oda og Ingrid Steinkopf er utvilsomt noe vi vil komme tilbake til her i remsa med det første – albumet Supernova er full av smekre komposisjoner og utsøkt musisering.

Vi slutter ukens Ti Tette med en real favoritt – trompeter og flygelhornist Lyder Øvreås Røed har med seg kolleger fra OJKOS og store deler av Fieh inkludert lead vokalist Sofie Tollefsbøl i den herlige singelen «Thoughtful Driver».

 

Jeg tar det svært personlig!

Nothing Personal. Foto: Haakon Paulsen/Bylarm

En av de virkelig fine opplevelsene under Bylarm nylig, var å se trioen Nothing Personal under den årlige Øya/Music Norway-festen på Blå, der man forgjeves prøvde å tygge over noe forferdelig gratis bakverk med sopp mens man parallelt forsøkte å nyte en varmtappet øl, stående på pandemi-urutinerte ben som skrek etter et nytt par med Hoka i løpet av bare et kvarters tid. Sondre Lerche opptrådte overraskende nok i naborommet, og man hørte at det var meget bra, men trange lokaler var ikke spesielt fristende da, ei heller Metteson som dagen etter skulle motta en halv million og bli årets «vinner» av Bylarm, selv om de melodiske kvalitetene var betydelig i hvert fall i én av låtene.

Men da det var tid for Nothing Personal, som består av kusinene Thea Emilie Wang og Solveig Wang, og Dorothea Økland – alle ferske artister men så klart gjengangere her i NTT. Debutsingelen deres «One Second» er ute nå via Dugnad – sjekk den ut for deilige lyder, interessante teksturer, og oppløftende melodier som stundom trylles frem fra surklet.

Live måtte jeg lukke øynene, det var på ingen måte perfekt og nesten litt prøvende til tider: hvitkledde lydlaboratorieansatte som stod i en trekant og jammet med hverandre, og utsondret en avslappet musikkglede som er totalt fraværende i så mye liknende eksport-electronica. Jeg måtte lukke øynene i ren glede fordi det tidvis var som å høre musikk jeg rundt millenniumskiftet knapt turte ønske en gang skulle kunne eksistere. Denne jazzimproviserende blandingen av Aaliyahs knoklete R&B, electro-Todd Rundgren og Laurie Anderson-flarn med et mildt islett av techno høres jo ut som en fantasi, men som kjent er det mer av dette rundt om i norsk musikk for tiden, sjekk ut siste utgave av Jazznytt der jeg har intervjuer med Why Kai, MIDISOFI og nettopp soloartist Dorothea Økland. 

Her i NTT tar vi helg med et kort møte med en del av denne trioen, meget ålreite Solveig Wang, en del av det store Wang-dynastiet i norsk musikk som viser at arv & miljø er sentrale verdier for utviklingen av musikalitet.

Solveig Wang under Bylarm-konserten. Foto: Haakon Paulsen/Bylarm

Hallo! Hvordan opplevde dere å opptre foran et stående publikum på BLÅ? Ofte litt kjedelig stemning på de mest bransjete Bylarm-konsertene, synes jeg. Savner for så vidt å sitte og konsentrere meg om musikken, jeg da. Ble godt vant til det under pandemien.
— Det var helt vilt å spille på ByLarm og Blå! Jeg opplevde at publikum gav oss masse energi, og vi hadde det helt sjukt gøy. Det var kick. Var litt bekymra for at det skulle bli veldig bransjete stemning, typ at fire dudes skulle stå baki baren under et eksperimentelt impro-parti med en øl og braute ut om den nyeste Universal-artisten. Men heldigvis syns jeg det motsatte skjedde: jeg opplevde publikum som veldig lydhørt, åpent og nysgjerrig. I tillegg styrte Espen Høydalsvik lyden vår, og vi følte vi bare kunne legge alt i hans hender og være trygge på at det låt bra. Dagen etter spilte vi i St.Edmunds kirke med sittende publikum, og det var også en skikkelig fin opplevelse hvor jeg følte visualsene våre kom enda mer til sin rett, de ble større og mektigere på kirkeveggen. Visualsartist Tobias er helt rå. 

Dere har et besnærende oppsett, hva slags utstyr bruker dere?
— Vi har mye gear!!!! Da vi starta prosjektet hadde vi et relativt enkelt oppsett, men siden den gang har det bare balla på seg med kule ting vi vil teste ut og lære oss. Alt utstyret gjør også at vi kan benytte oss av de mange mulighetene når vi improviserer; vi kan sette på en beat hvis vi føler for det, sample, synthe, synge – alt ligger til rette for det. Oppsettet vårt består blant annet av en Moog Grandmother og et gammalt Casio-keyboard fra et loppis med ei ekkopedal, Ableton Live, en Elektron-trommemaskin, en Moog DFAM trommesynth, vokalbokser og pedaler, klarinett, Teenage Engineerings OP-1, citer, MED MER!

Hvordan mekker Nothing Personal frem låtene sine. Og er alt ‘låter’ eller er lydlandskap og teksturer like viktig?
— Musikken vår består både av låter, samples, og fragmenter av låtidéer, feltopptak, teksturer og improvisasjon med lyder. Noen ganger improviserer vi frem ting i fellesskap på øving, andre ganger tar noen med en låt eller en idé. Uansett en veldig utforskende approach. Jeg vil si både låter og teksturer/lydlandskap er viktig for musikken vår, og balansen mellom dem. Det er gøy å bryte opp abstrakte partier med noe superkonkret og popete, og jeg syns låtene får en egen verdi når de kommer i en litt mer eksperimentell, soundscapy kontekst. Noen ganger har vi konseptuelle idéer, som låta med klarinett og vokal med autotune. Å jobbe med sånne type kontraster er egentlig kjernen av idéen til bandet. Koblingen mellom elektronikken og de som styrer den, det menneskelige og det maskinelle. Det som gir musikken sjel, nerve og personlighet, kan også være en autotune eller en algoritme i  Ableton som låter dritfint og treffer hardt i hjertet. Innimellom sjiktet der er det masse vi utforsker.

Hva er best mht Nothing Personal? Å innta horisontalen eller evt være vektløs? Og hvorfra finner dere mest inspirasjon?
—Det er skikkelig gøy og givende å spille med Nothing Personal, syns jeg. Noe av det beste med bandet opplever jeg er at vi har funnet frem til et veldig godt og åpent format der prosjektet kan romme veldig mye – alt det vi vil fylle det med. Hvis vi vil lære oss nye instrumenter eller nytt gear, så kan det få plass. Hvis vi vil spille en streit låt i en stram struktur, så kan vi det. Hvis vi bare vil spille, leke og improvisere, så kan vi det også. Det er en egen frihet i prosjektet som jeg syns er skikkelig bra, og føles utviklende. Derfor håper jeg vi kan spille masse med det prosjektet. Vi jobber også tett med fantastisk flinke Tobias Gulbrandsen på visuals. Han er på en måte vårt fjerde medlem i bandet. Det er også veldig kult å jobbe med at det visuelle og musikken kan spille på hverandre og inspirere hverandre. Sånn sett blir jeg veldig inspirert av både Tobias sine visuals, og det Dorothea og Thea gjør i musikken. Sjukt flinke folk.

Er det mange elementer av improvisasjon i liveopptredene deres? Jeg liker jo å innlemme musikk som dette i mitt kjære «jazz og omegn».
— I høy grad, vil jeg si. Vi har prøvd å spille med setliste, men det funker bare ikke. Det vi har finni ut er at det beste er å ikke planlegge når låter og partier skal komme. Men at vi holder det åpent, kanskje avtaler et startpunkt og et sluttpunkt, også improviserer vi masse. Og når noen kjenner på at de vil ha en låt, så begynner vedkommende. Låtene varierer fra å være ganske arrangerte, til å være mer friere og gærne.

Det ett lett å gå seg litt vill i alle prosjektene deres. Dorothea har jo veldig mange. Hva er dine nå for tiden, og hva er gleden over å ha mange bein å stå på?
— Hehe. Det er rett og slett fordi det er så gøy å gjøre masse forskjellige ting. Nå om dagen går det mye i Nothing Personal, også får jeg spille med masse andre fete folk og prosjekter. For eksempel skal jeg spille en konsert i dag, fredag 8.okt, i Kulturkirka Jakob med Øresund Space Collective! Det gleder jeg meg helt vilt til – et impro-spacerockband. Eskild Myrvoll skaffa meg den gigen. Har ikke spilt så mye spacerock før, men det kan faktisk ikke bli annet enn legendarisk med den gjengen tror jeg!! Ellers skal jeg på ei litta turné med verdens fineste visejazzband Masåva! Singer-songwriteren Signe Marie Rustad spilte jeg også en veldig gøy duokonsert med, som jeg håper vi kan gjøre mer av. Også skal jeg også spille litt med Harald Lassens Human Samling-prosjekt. Det gleder jeg meg skikkelig til!! Også litt Fieh-sparkle på toppen der, så har vi’n. Gleden er stor, musikk er gøy.

Wow, det var mye fin musikk. Fieh, er det endringer der? Jeg så at dere hadde signert med norske Jansen. Hva kan dere få ut av det samarbeidet? Og når kommer det ny musikk?!
– Fieh <3 Jansen er et veldig fint plateselskap med flotte folk, så det tror jeg blir veldig bra! Ny musikk kommer snart!

 

Sundstøl og hans makeløse mesterverk

Det er mange gode grunner til å ta turen innom Big Dipper i sentrum av Oslo om dagen. Det flommer over av interessante utgivelser i de fleste sjangre, gammelt som nytt, og den tidligere noe slunkne jazzavdelingen der er jo blitt riktig så bra, også med enkelte stup langt ned i undergrunnen. Men det er mer. Om du er heldig rekker du å beskue en svært fascinerende kunstinstallasjon, full av besnærende detaljer, som er laget i forlengelsen av Geir Sundstøls fantasi-eggende albumutgivelse St Hanshaugen Steel som er ute på Hubro nå. Dette er gitaristen og mångsyslarens fjerde soloalbum etter hundrevis av jobber for andre folks plater – og det er åpen klasse så det holder, med jazzkompiser, Sølvguttene og Arve Henriksen på gjestelista, samt en haug med obskure instrumenter fra Sundstøls samling. Det låter så fett! Om den stålfabrikken på St Hanshaugen i virkeligheten fantes er mindre viktig – den finnes i øreklokkene og den finnes som en skulptur utstilt i en musikkforretning.

 

Flere bøker om jazz!

Det kommer et ras med musikkbøker fremover, noen store, noen mindre prosjekter. Now’s The Times bok om Atomic, Boom Boom og den skandinaviske ungjazzeksplosjonen tidlig på 2000-tallet er det fortsatt mulig å forhåndsbestille (tror vi) – den blir i alle fall noe av og kommer i første halvdel av neste år.

Nettopp ble også hedersmann Jan Omdahl en del av denne elefantserien initiert av Christer Falck. Den rutinerte musikkjournalisten, iherdige lytteren og dyktige forfatteren (hans bok om aha er et must) skal ta for seg en virkelig epokegjørende utgivelse i europeisk jazz, nemlig den meget fyrige Afric Pepperbird med Garbarek, Andersen, Christensen og Rypdal – som startet så mange eventyr da den ble utgitt for litt over 50 år siden. Omdahl er opptatt av lyd, innhold og kulturell kontekst, og har en bladfyks evne til å lage saker som skal bli lest. Om han får gjort det store intervjuet med Garbarek skal vi sette opp et veddemål om (for gevinsten skal vi handle inn et eks av Til Vigdis om vi finner et), men lesere av Jazznytt har jo i nyere tid kunne glede seg over vidunderlige portrettintervjuer med de avdøde legendene Jon Christensen og Jan Erik Kongshaug der nettopp denne plata var et omdreiningspunkt. Så det er grunn til å glede seg! Bestill boka her, det koster deg ikke stort og finansieringen kan være sikret før det settes i gang. Se også mange andre interessante bøker som kan finansieres, i tillegg til oppsiktsvekkende mange merkelige norske CD-reissues i samme serie. 

 

Zenon leser bare klassikere og graver dypt på debutalbumet Passasje

pressefoto

Albumet Passasje av artisten Zenon kom ut tidlig på sommeren, da NTT var i ferd med å gå ut i sommerferien – og ble dermed forbigått i stillhet da. Men nå er vi midt i tjukkeste høsten, og kanskje dette er et egnet tidspunkt å dykke ned i Filip Zenon Rambergs sjelfulle alvor. Innbydende titler som “Minne om folkemusikk”, “Tiden” og “Farvel mitt barndoms rike” er fine veier inn i et psykedelisk, improviserende rockunivers med undrende tekster som både blir sunget og deklamert, løst trommespill, vrengte gitarlyder og saksofon i fri flukt fra Espen Songstad. 

Kanskje går det an å assosiere følelsen av å gå rundt i et bylandskap som skjuler noe mer, og dypere, til Tusmørkes fortellerunivers – Ramberg har da også vært innom det bandet tidligere – men det er også åpenbart naturlig å tenke på esoteriske sammensmeltinger i det norske jazz- og rockliv på 60- og 70-tallet. Et øyeblikk her og der tar jeg meg i å tenke på de mest filosofiske og vestkant-freaka delene av Lars Lillo Stenbergs sangkatalog også – eller det grovt undervurderte Dagens Ungdom. Hvilket alt sammen kanskje bidrar til at artisten Zenon, som har gitt ut platen på sitt eget selskap Sekvens, føles litt ute av fase med tidsånden. Og sånt får en jo til å spisse ørene litt ekstra.  

Jeg leste et intervju i Disharmoni hvor du sa at “Det handlet om å tørre å ta ansvar for drømmene om den musikken jeg hørte i mitt indre,” kan du utdype det?
– Ja… musikk var det viktigste for meg alltid i ungdomstiden. Det var førsteprioritert og gikk utenpå alt annet. Da jeg var 22-23 tenkte jeg at jeg måtte ta igjen alt det andre, ta utdannelse, voksenpoeng-ting. Nå tenker jeg at jeg kanskje har overkompensert litt der. Jeg følte veldig på det, at nå må jeg lytte litt til den siden igjen, balansere det ut. 

Er det kanskje litt sånn? At det å ta sånne drømmer på alvor er noe som går i faser.
– Ja, når det kommer til hva jeg tenker om musikk og hvordan jeg forholder meg til det, er jeg i stor grad tilbake til der jeg var da jeg var sytten. Jeg har bare bittelitt mer chops, litt mer erfaring. Jeg har brukt mye tid på å øve siden forrige runde. 

Liker du øving?
– Jeg er veldig øvingsorientert, det vil jeg si. Jeg fikk aldri tatt musikkutdanning og sånne ting, så nå gjør jeg det i eget tempo. Jeg har jobbet mye med det i fem-seks år, tilbake til start, passe på at håndleddet er avslappet, sånne ting. 

Jeg skjønte at du tar timer med trommeslager Dag Erik Knedal Andersen?
– Ja, jeg tar en runde med timer i året, det er ikke ukentlig. Men når jeg kjenner at jeg trenger en utfordring gjør jeg det. Det kan lett låse seg litt, spesielt med trommer, man går seg litt vill, det tetter seg for mye til med alt man prøver å få gjort. Da er det bra å ta en time, Dag Erik åpner det veldig. Det er veldig bra. Øving er én ting, men den mentale barrieren er større, særlig med tanke på trommer. 

Hva tenker du på da?
– Man forholder seg til et eller annet jazzbegrep. Og der er chops noe helt annet enn rockeverdenen jeg kommer fra. Det er en annen inngang, lettere, kjappere, andre referanser og vokabular. Det er lett å kjenne på en frykt, at man må bevise noe. Men jeg vet ikke om jeg er helt der lenger heller. 

Det er jo en naturlig grenseovergang, fra det psykedeliske i rocken og over i jazzen. Støter man på en følelse av at man er på bortebane? Er det vanskelig å skape sin egen lisens?
– Jeg føler ikke at jeg har landa det eller konkludert på noen måte, men jeg er på et mye bedre sted, vil jeg si. Jeg har et bedre forhold til det nå enn da jeg kjøpte The art of bop drumming og begynte med stick control da jeg var 26-27 år gammel. Da følte jeg at, shit, dette kommer aldri til å gå, haha! Jeg har så mye å ta igjen. 

Men dette er jo i stor grad en selvpålagt greie.
– Det er nettopp det. Man må bryte opp i egne holdninger og slappe av, da blir sikkert musikken også bedre. 

Det er sentralt for Passasje at det er en litt løs, jazzete rytmisk motor i bunn. Lå ideen om hvordan spillet skulle føles der tidlig, eller handlet det om låtmateriale først?
– Det starta mer med en følelse av at jeg måtte ha musikk som var harmonisk interessant, at det var en bevegelse i det. Også kom vel det rytmiske derfra. Jeg hadde lyst til å videreutvikle hvordan jeg lagde akkorder og melodier, litt enklere ideer og ikke så riffbasert. Da ramla ting litt enklere på plass enn sånn det var før, hvor jeg satte meg ned med gitaren og skrev låter ferdig. Nå var det annerledes, jeg tok selvsagt flere ideer fra jazzen inn og forsøkte å få det til å bli en naturlig del av lydbildet. Hver låt tok mer utgangspunkt i feeling, at det var en dyp emosjonell greie jeg forsøkte å gjøre om til musikk, og finne tempo og ordene etter hvert. 

Skriver du på et annet instrument nå?
– Det er mye gitar fremdeles. Jeg har ikke så mye solo-chops på gitar, men jeg liker den godt til å skrive musikk. Så drar jeg hjem til foreldrene mine i fjorden utenfor Drammen. Der er det et piano, og da kan jeg sitte og høre om de holder vann, i stillheten der ute. Nesten alle låtene på plata gikk gjennom den prosessen. 

Tenker foreldrene dine “Nå har Filip skrevet nye låter” når du kommer på besøk?
– Haha, det kan godt hende at de tenker det, men jeg holder også liv i hagen deres, det må sies. Jeg er en hage-hjelper. Men det er noe med å se om det står seg i andre omgivelser. Er det fortsatt sant? 

Fortell om saksofonisten!
– Espen Songstad er en person jeg kom i snakk med, en av de tingene som skjer når man deler øvingslokale. Du møter folk, også har du kjent de for alltid. Så har man selvfølgelig alle de samme referansene trass i aldersforskjell og hvor man kommer fra. Og det er ikke så viktig det heller, det er bare det at man stoler på hverandre. Han er en sånn fyr. Man kjenner de igjen, liksom. Martin Van Hotum, spiller bass er en kompis fra barndommen som jeg hadde det lignende med da jeg møtte ham. Okei, vi kjenner hverandre, det er ikke så mye å diskutere her. La oss lage musikk eller hva som helst. Det er jo igjen litt annerledes – de du har kjent veldig lenge, må du på en måte bli kjent med på nytt når du er post tredve. Det er ganske rart. 

Det er sant – det er jo noe av mystikken med ordentlig gamle venner, de passer ikke nødvendigvis inn i alle livsvalgene dine lenger. Gamle venners urkrangel er jo gjerne du har endret deg. Mens nye venner får vi jo ofte for å endre oss.
–  Ja, og Martin har jeg kjent siden syvende-åttende klasse. Veldig intenst, og jeg føler fortsatt vi har den samme kjemien i musikk. Jeg må ha ham med for å kjenne at det stemmer. Han ser veldig fort hvis noe ikke er helt meg. Det handler om å ta med seg det man kommer fra når man skal komme seg videre. 

Har du noen konkrete eksempler på hva det handler om når du snakker om å låne inn noen ideer fra jazz og sånn i musikken på denne plata? Og kjenner du på en forskjell der når du er på en konsert, at du noen ganger lytter med en sånn bevissthet om at du ønsker å låne noe eller la deg farge, mens du andre ganger bare nyter ting uavhengig av musikken du selv har lyst til å lage?
– Godt spørsmål. Mye av ideene som kom rundt starten av sekstitallet i jazzen, hvor ting blir mer åpnet, med George Russell og så videre, interesserer jeg meg veldig for. Og de går jo inn i så utrolig mye, jeg føler veldig på hvor mye det traff Norge. Det er veldig lenge siden, men det er et sterkt referansepunkt for meg. Hvordan de norske musikerne rundt Russell da han var her åpna det veldig opp, og fant en måte å se tilbake til det nordiske på. Det syns jeg er veldig spennende. 

Hva er tiltrekningen der? Mange er nok grepet både av romantikken og sprengkraften i den tiden.
– Jeg vet ikke. Jeg syns det fortsatt høres veldig moderne ut, det snakker til meg. Og det svarer til hvordan jeg har det, rett og slett. Det er en søken hele tiden, de prøver å finne en eller annen tyngde i musikken. Og så er ikke nødvendigvis resultatet og produktet viktig – selvfølgelig er det mange klassiske skiver, sjeldne også, for den del. Du har alt det der, og alle mytene, men jeg syns det er noe med lyttingen der. Når det virkelig treffer i den tiden. Det er en holdning til musikk som er spennende. 

Er du preget der når det kommer til poesien på skiva di? Det føles naturlig å tenke på for eksempel Jan Erik Vold når man hører det.
– Jaja, absolutt. Men, ikke sant – akkurat som med musikken var mye av prosessen å akseptere alt det – at det er der jeg kommer fra, det er det jeg digger, det første store jeg fant. Her smalt det, liksom. Kanskje ikke akkurat Jan Erik Vold, men innfallsvinkelen til det miljøet og hvem de var inspirert av igjen. Det føles hjemme, på en måte. 

Den ekstra dimensjonen i at det skjedde her, at man vandrer rundt i de samme gatene. Hva gir det?
– Jeg vet ikke. Jeg føler meg på en måte ikke så veldig hjemme i det som skjer i norsk kunst og kultur, det må jeg innrømme. Ikke at det er bra eller dårlig, jeg føler bare ikke at jeg henger helt med eller forstår det. Jeg kan respektere mye og argumentere for det, forstå hvorfor det er viktig. Men de tingene som virkelig treffer meg – det er sjeldent. 

Wind, det gamle bandet ditt, føltes også som et band som var tuna inn på en litt annen frekvens enn “den norske musikkvirkeligheten”.
– Kanskje det. Jeg har jo helt klart tenkt at det skal kommunisere allikevel. 

 Men følte dere dere annerledes?
– Den største forskjellen på det jeg gjør nå og Wind, var at Wind var et museum. Det var et veldig dogmatisk band, ting skulle være riktig og vi gikk inn i det med en arkivistisk holdning, vi ville vite alt og være de beste… og det var gøy, en kul opplevelse, men nå føler jeg at jeg lager musikk for tiden jeg lever i, moderne mennesker. Jeg føler vi mangler språk for mye av de tingene som jeg går rundt og føler på. Det er mitt lille forsøk på det, å sette ord på de tingene der. 

Kommer du nærmere enn det?
– Det er jo de store spørsmålene, de som er viktige for meg. Jeg har ikke noe lyst til å overbevise eller forkynne i det hele tatt. Men jeg tror veldig på verdien at vi snakker om sånne ting, hva det betyr å være menneske. Ikke bare her og nå, men i det store og det hele. Jeg er veldig interessert i alle uttrykk som leder tilbake mot det, hvem er jeg? Og det er kanskje årsaken til dragningen mot 60- og 70-tallsmusikken, jeg føler at den stilte mange av de spørsmålene, mer enn at den skulle gi svar. Jeg føler at jeg støter på ting som er mer ferdigtygd i dag, og som man kan være enig eller uenig i. Jeg har vært veldig interessert i å prøve å finne ut av det her, filosofi, politikk, religiøse tekster… det er når man står i det, at det er interessant. 

Hva slags religiøse tekster?
– Jeg leste “Siddharta” av Hermann Hesse veldig tidlig, det fløy langt over huet mitt, haha! Det er interessant, jeg har forsøkt å lese bøkene hans igjen nå, og skjønner fortsatt veldig lite. Det var en inngang, det lå selvfølgelig også en dragning mot østen der. Så bodde jeg fem år i Polen, og da følte jeg at jeg var nødt til å ta stilling til den kristne tradisjonen. Jeg fant ut at jeg ikke var så imot det som jeg hadde bestemt meg for å være. Bestemoren min viste meg det indre livet i den kristne tradisjonen der, og det var interessant, for det var motsatt av hva jeg trodde. Jeg kaller meg ingenting, jeg identifiserer meg ikke med noe så sterkt. 

Det å lese for eksempel Hesse blir gjerne assosiert med det jeg kaller frakkeårene – ungdomsårene hvor man virkelig oppdager voksenlitteratur og vil bryne seg på de aller største tingene. Og den assosiasjonen virker såpass sterkt at det nesten fremstår litt kuriøst når noen leser klassikere i godt voksen alder.
– Jeg leser bare klassikere, det er det eneste jeg leser, hahaha!

Hahaha, jeg er ikke sjokkert i det hele tatt. Men generelt – man ser få folk i tredveårene som leser Thomas Mann eller Virginia Woolf på T-banen, liksom.
– Det er sant. Det er jo litt det samme som å lure på hvor det er blitt av frikerne. Det lurer jeg på, kanskje jeg bor i feil del av byen eller noe. 

Jeg vet ikke, men det er nok et eller annet med der vi er her og nå hvor en del både føler at det er vanskelig å få øye på, og å være del av, en tydelig definert motkultur. At det føles som en del av en tidsånd som ikke er gyldig nå.
– Ja. 

Føler du at du fikk det til på skiva?
– Jeg føler jeg gjorde alt jeg kunne. Ja, jeg føler det ble så bra det kunne bli denne gangen. Og jeg er litt tematisk  i gang med den neste, å åpne for at det kan fortsette med en gang. Det som var mest utfordrende var å være bevisst på at “nå kommer det”. Nå kommer det noen uker hvor du kommer til å ha masse ideer, så nå må du være disiplinert nok til å forme de. Det krever masse oppmerksomhet. Det var på en måte prosessen, og det å spille inn, finne navn og tittel… det gikk ganske greit. Men det å være var på den kreative prosessen var det mest spesielle, og det er det vanskeligste å dele også. For det er liksom bare noe jeg har opplevd. 

En privat kunstopplevelse på en måte.
– Ja, veldig privat, og plata er på en måte det også. Det er inn i det aller helligste for min del, de mest private tingene. Jeg har prøvd å gi det en form som ikke skal være for eksotisk. Å åpne det litt.

Jeg ser deg mye på ulike konserter i Oslo, er suget etter levende musikk konstant, eller har det vokst med årene?
– Jeg har alltid vært mye på konserter, det har vært viktig. Jeg føler veldig på nærværet av en scene i Oslo som jeg syns er veldig bra. Hærverk og sånne ting. Det er tiden som begrenser hvor mye jeg får sett på.  

Apropos det du spurte om hvor det er blitt av frikerne, er det kanskje en eller annen nyttig kontrast i noen av disse scenene. Noen rom man kan gå til for å kjenne på noe litt annet.
– Det skal ikke undervurderes, det er ekstremt viktig. Det er så mye usagt, liksom, når du kommer inn i et sånt rom. Det tror jeg er veldig bra. Og om jeg begynner å diskutere med noen av de som går på sånne steder, er det gjerne de jeg er mest uenige med om alt! Jeg har veldig troa på steder man liksom kan ta, og gjøre til sine. Vår tids hellige rom. Ingen tror på noe særlig lenger, men fellesopplevelsen av musikk, å være der, er noe av det viktigste som skjer. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger