Reportasje

Postkort fra Oslojazz

Røyken etter årets Oslojazz har omsider lagt seg, og vi har fått postkort fra vår korrespondent. Karoline, som har vært høyt og lavt – bokstavelig talt – melder om ljom fra fjeller, og bulder fra kjeller. Les om opp- og nedturer på årets Oslojazz!

Av Karoline Ruderaas Jerve

Kjære leser/lytter og samtidsrytter!

Været er skiftende, stemninga i byen smått yrende, og «den fjerde bølgen» har ikke skylt over oss helt enda. Jeg smetter forbi turister, valgboder og varierende grad av marinerte fadder-«barn» mens jeg iler avsted for å se min første konsert på årets Oslojazz. Forventningene er høye til det jeg er lovet skal bli «en salig blanding av remikskultur, frijazz og klassisk vokal.»

Vokalen fra Lucia Cadotsch, saksofonien fra Otis Sandsjø og bassésen fra Petter Eldh, som sammen utgjør bandet Speak Low. Tankene springer fort hen til den legendariske trioen med nøyaktig samme besetning, bestående av Karin Krog, Warne Marsh og Red Mitchell. Tross at dette ikke har blitt røpet, mistenker jeg sterkt en kobling til den plata I Remember You, og låta «Speak Low». Ikke minst mistenker jeg ei kobling til måten å fortolke låter på som nesten bare Karin Krog kan. Krogs måte å improvisere gjennom å omarrangere og finne nye musikalske idéer i melodi og tekst framfor å scatte er også noe som går igjen i Lucia Cadotsch’ arbeid.


Lucia Cadotsch. Foto: Nuno Pissarra/Oslo Jazzfestival

Repertoaret er en fin miks av «klassisk jazz», med låter som «Black Is The Colour Of My True Love’s Hair» og «Don’t Explain», samt moderne inspirasjoner som Brian Eno og David Bowie.

Tross lekende, atletiske arrangementer og spennende musikalske idéer blir helhetsinntrykket av konserten noe dempet. Dels av vokalen som tidvis virker anstrengt og teknisk kompenserende, med mye twang og glissandoer der jeg heller hadde ønsket meg et mer nakent uttrykk. Dels av et inntrykk at Cadotsch bruker lang tid på å undersøke hva de forskjellige linjene rommer. Noen ganger er det deilig og fint, og gir lytteren mulighet til å få et annet perspektiv på låtene – mens det andre ganger gjør at låtene mister litt av sin intensitet. I stor grad blir konserten holdt oppe av Sandsjö og Eldhs energi, samt bandets avantgardistiske undertone.

Nei, sku du sett! Jeg ramler på noen gamle kjente etter konserten og det er konsensus om dette inntrykket idet vi forsvinner ned i et par rødvinsglass. Kvelden etter sitter jeg igjen på Victoria, som denne gangen er fullspekket av et sitrende publikum i stille forventning før verdenspremieren på Kim Myhrs bestillingsverk Sympathetic Magic.


Kim Myhrs Sympathetic Magic. Foto: Jorunn Valle Nilsen/Oslo Jazzfestival

Det strengetunge orkesteret samler seg tett, som paleolitter rundt et bål for kveldens ritual av sympatisk magi. Ifølge antropologen James George Frazer er sympatisk magi den magi som smitter, som utøves gjennom imitasjon eller kontakt.

Det kan jeg saktens skrive under på, fordi kveldens kontakt er magisk! Bakteppet, både det fysiske backdrop’et på scenen og det metafysiske bakteppet for verket, er tråder som veves sammen på et underlag. I forskjellige farger, former og med ulike krysningspunkter. Teppet på scenen er sirlig utført av lysdesigner Martin Myrvold, som også står for særdeles smakfullt lysspill under konserten.

Jeg blei så nysgjerrig på dette teppet at jeg måtte sende en epost til Myrvold sjøl, og han skriver:
Etter møte med Kim og gjennomlytting av demo snakket vi sammen om hvordan han jobber med lag i musikken sin og de mange musikerne. Inspirasjonen til teppet kommer fra mange elementer i verket. Fargene og kvaliteten i garntrådene er inspirert av varmen og det organiske i musikken. Jeg ønsket å jobbe med flere lag, og valgte derfor et transparent teppe som base, for så å legge på lag med garn, video og lys. Vi har forsøkt å skape et travelt, men ikke rotete uttrykk med varmen fra en indiansk sommer og skimmeret fra alle strengene.

Og lik som det visuelle er smakfullt, er også musikkens spill det. Klanger, også som tepper, spinnes både tett og løst rundt oss. Myhr eksperimenterer lekent, men ikke ukritisk, med instrumenteringen.

Med i underkant av 100 strenger trakteres basser og gitarer vekselvis mellom brødrene Adrian og Kim Myhr, Håvard Volden og David Stäckenäs. Trommer og diverse perk av Michaela Antalova, Hans Hulbækmo, og Ingar Zach, mens Anja Lauvdal, Kim Myhr, og Volden alle bidrar med nydelig tangentbasert herlighet.

Vi må ikke glemme massene av tracks og heller ikke den eminente lydformingen av Stig Gunnar Ringen. Det er luftig og naturlig. Dette er i det hele tatt et verk hvor lyd, lys, energi og følelser spiller sammen i ei mektig bløtkake. Magien var til å ta og føle på, og smittet definitivt over på meg. Sympathetic Magic var mitt desiderte høydepunkt under festivalen. Måtte det bli TV-overført. Alle sanser og følelser blei berørt, og ikke ante jeg hva som hadde skjedd før etter det var over.

Og apropos det. Dagen etter Kim Myhr ruslet jeg fredfullt langsmed operakaia for å se POING og Lars Lillo Stenberg SALT. For en underlig og fin sammensetning, tenkte jeg da jeg leste programmet. Det foregår så mye under overflaten, og tett ved overflaten hos disse menneskene, som vi bare såvidt legger merke til. Det formerlig bobler av dem alle sammen, lik en gloheit gryte av kreativitet. Noen ganger bobler det også bokstavelig talt, der Rolf Erik Nystrøm dypper sopransaxen og nevene i en bolle med vann, mens Frode Haltli glimrer med nær uovertruffent, elegant rasende trekkspill og Håkon Thelin med spensten og listen til en katt.


POING & Lars Lillo-Stenberg. Foto: Anna Rogneby/Oslo Jazzfestival

Innimellom kan det virke som Lillo må stå stille i båten for ikke å falle ut, mens andre ganger ser det ut som han lener seg tilbake og nyter den herlige galskapen som er POING. De er et overflødighetshorn, en Zareptas krukke av musikalsk spissfindighet og referanser, et mylder av idéer og forlokkende transer. Og visst blir de trampeklappet inn for et ekstranummer av et henrykt og fredagsblidt publikum som har fått en oppkvikkende start på fredagskveldens eventyr.

Fra liv og leven på SALT rusler jeg opp til Sentralens kjølige og mørke lokaler i Øvre Slottsgate. Der inne, i Hvelvet, får vi Oslojazz’ egen grottefest. Et lite rave, i stolformat. For franske Eve Risser har laget et klubbkonsept for solo preparert piano som jeg sent vil glemme.

Jeg angrer umiddelbart på at jeg ikke har satt meg lenger frem.


Eve Risser. Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival

Eve er åpen, vi kan se alt hun gjør der hun sitter med ryggen til. Et paradoks, egentlig, at for at vi skal se hva hun gjør, så kan ikke hun se oss. Det er en annerledes kontakt. Det er også spennende at hun sitter slik fordi hun således viser oss mer av hva hun gjør for å frembringe de lydene hun bruker. Det er spennende på et musikalsk-teknisk plan, men også på et kognitivt plan. Ofte bruker hun lyder som like gjerne kunne ha vært programmert på en datamaskin, men er det kunsten som imiterer livet, eller livet som imiterer kunsten? Eve er sin egen DAW. Eller BAW, da. Biological Audio Workstation.

Som en vaktmester — med sin gule caps og blå jumpsuit — spikrer Risser sammen lekre motiver. De spenner fra små plirk og plukk til herlig bassete fire flate fra en basstrommepedal hun har montert på siden av pianoet. Alle lemmene hennes er i sving, og innimellom må jeg selv styre meg for ikke å fremstå spastisk i digginga mi.

Det er ei veldig teknisk utfordring å holde på de musikalske idéene lenge nok til at det låter like tight som en maskin, og Eve har god stamina selv om det innimellom glitcher litt i liminga. Samtidig er det denne menneskeligheten som gir musikken ekstra sjarm, synes jeg. Ved neste anledning håper jeg at musikken kan ytes rettferd på dansegulvet, der den hører hjemme. Etter endt applaus og callback, labber jeg mellom løse fugler og fulle fanter ­– til toget med innstengte moves.

Kanskje flaks det? Med litt ekstra energi lagret, for lørdagen var det bare å koke kakao og snøre turskoene for solokonsert med Håkon Kornstad. Hvorfor for i alle dager skulle man gjøre det? Jo! I den nedlagte hoppbakken bygget av de tre brødrene Schrøder rundt år 1900 har Oslojazz samarbeidet med foreningen Oslo Hiking for en litt annerledes konsertopplevelse.


Schrøderbakken. Foto: Karoline Ruderaas Jerve

Vi møttes, en broget forsamling, ved Tigeren på Jernbanetorget, og tok Trikken opp til den høyreiste Nordmarka. Her kom folk kledd for alt fra fjelltur til fest. Enkelte visste sågar ikke at vi skulle helt dit. Men hva gjør vel det? I Kornstads musikk er man mange steder. Man kan se og høre fjorden, skogen og de mange fjelle derinni. Han spiller Grieg, synger italiensk opera og svinger også innom sitt eget solomateriale, alt mens han veksler med den største selvfølgelighet mellom calypso, friimpro-bag og Little Richard. I tillegg sin vante tenorsax, trakterer han også bassklarinett, kalimba og sin egen oppfinnelse: flutonett! En kombinasjon av fløyte og klarinett.


Foto: Karoline Ruderaas Jerve

Høydepunktet for undertegnede var dog da det oppsto en duett mellom Kornstad og en fugl. Ei nøtteskrike, skal vi tro en fuglekyndig publikummer. Mellom bregner, rognebær og blåbærlyng blir vi hyllet inn i den ljomende fjelltonen som gjennomsyrer konfektesken av låter. Vi vandrer slitne og mette ned til Frognerseteren, forbi det surrealistiske Roseslottet (som har hatt operakonsert det lød av oppi dalen) og tar en hvil før neste stri.

Vi slipper ikke unna fjelltonen så lett. For i trange klanger, lange søyleganger og veldig vakre, gamle sanger finner vi det trehodede trollet som er TRIO MEDIÆVAL (Linn Andrea Fuglseth, Jorun Lovise Husan og Anna Maria Friman) og Arve Henriksen. Det er både himmelsk og trolsk på samme tid, og det er stemmekunst i verdensklasse! Ultrapresist, rent, og sjeltfullt. Selv om jeg for det meste ikke forstår bæret av språkene de synger på, er det meget gripende. Trioen er for det meste i hovedfokus under konserten, og jeg har inntrykk av at Henriksen arbeider mest som ei støtte, for å løfte dem frem. Det gjør han også med glans!

Likevel er det enkelte solistiske øyeblikk som stikker seg ut i husket mitt. Med pikkolo-trompet gir Henriksen en ærbødig dedisering til Roald Helgheim som nylig gikk bort – og rører hele kirkerommet. Han spiller en rolig sørgetone, hvori jeg visualiserer Helgheims hjemsted, Jølster.

Under konserten trakteres det også hardingfele, harmonium av sangerne og ikke minst det jeg tror er en modifisert Bachtrompet (fire ventiler og merkelig form!) av Henriksen. Den låter mer som ei fløyte enn en trompet. Han spiller på den mens han vandrer ned midtgangen – enda ett av de mer solistiske øyeblikkene, som også inviterer til nærhet.


Solnedgang på Grønland. Foto: Karoline Ruderaas Jerve

Konserten er i det hele tatt en meditativ hvilerett mellom de ganske mange slagene. Men så skal det atter snu. Jeg treffer kjentfolk, som slår følge til Jernbanetorget, men idet de skal hoppe toget skrur jeg opp til Sentralen nok en gang, for Oslojazz’ finale-pang!

Atomic går inn i livets høst idet jeg har mitt første møte med dem, og de sitt siste med meg, på sin RIP-turné. Det blir et eksplosivt og svett adjø på dette, mitt Oslojazz 2021. Ved konsertens ende kapitulerer jeg av jazzmetthet, småbarnstretthet og visshet om at jeg må opp klokka 07 neste dag selv om Paal Nilssen-Love spiller aldri så mye solo kl. 23-24. Jeg stavrer meg hjem på slitne bein, med hodet fullt av minner og hjertet fullt av konsertflimmer. God natt, kjære Oslojazz, og takk for denne gang.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jaja, dere!

Karl Bjorå snakker om nytt pangalbum og AC/DC, Marianna Sangita Angeletaki Røe ser på Get Back, Johan Hauknes lytter til Sonny Rollins og vi er på den siste paneldebatten før nye restriksjoner.

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev