NTT: Ørten kontrabasser og et tapt favorittband

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform. Vi er kommet fram til det siste nummeret før vi tar ferie i juli. Det blir ikke helt stille fra vår kant – blogghalvdelene skal ut på jazzfestivaler, både for å lytte, prate og skrive. Håper vi ser så mange som mulig av dere der! Det er festival nå også, Motvind skjer i Oslo denne uka og blogghalvdel Vinger har skrevet om den første dagen her, og det er masse i vente både i kveld og i morgen. En godbit fra neste ukes hovedstadsprogram er Røysum, Håker Flaten og Hulbækmo som gjør sin Oslodebut på Hærverk. 

Men mye moro skjer ute i festival-Norge i ukene som kommer. Vi må også skrive om at Atomic er inne i sin siste sesong som band – så vi har nok å deale med, og kanskje vi like gjerne skal sette i gang? 

NTT minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – nytt nummer ute nå, med masse stoff egnet for sommer med og uten festivalopplevelser. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Ti tette!

Trenger du en spilleliste med ny norsk jazz & omegn? Ny utgave av Now’s The Times hitliste Ti tette kommer akkurat i tide til sommeren.

Norsk jazz har som kjent trange kår i strømmetjenestene, dette er et lite forsøk på å samle troppene. Ta en lytt, og del gjerne listen så flere får opp ørene for disse forlokkende lydene. Og kjøp for all del fysiske album eller lydfiler etterpå!

En av platene som har gitt mest glede i NTT-headquarters i 2021 er helt klart Nature Hath Painted The Body (Clean Feed) med unike Jonas Cambien Trio. Et meget godt eksempel på deres særegne, hypnotiske rytmikk finner vi i «Mantis».

«Velkommen håp»! Det ble lagd mange barn, nei jeg mener band, i stillesommeren i fjor. Et av de mange nye bandene som dukket opp var Flukten, bestående av Marius Klovning på gitar, Bárður Reinert Poulsen på kontrabass, Hanna Paulsberg saksofon og Hans Hulbækmo trommer som kommer med et overrumplende og muskulært jazzrocksound som mange vil få bakoversveis av. Og utgitt som single! Jazzen er inne i tiden.

Thomas Lossius Septet har også egne ting gående, et stort ensemble som med sofistikasjon og atmosfære knar sammen stemninger fra sør-afrikansk jazz med Alice Coltrane-moods og Miles andre klassiske kvartett, hør friske «Rapture».
Svein Olav Herstad fra Odda er omsider tilbake med klassisk pianotrio-musikk, og med «Out of cash» har han laget en flott klagesang sikkert mange musikere klan nikke anerkjennende til. En konsert med ham i Haugesund Billedgalleri var et av fjorårssommerens fineste monner.
Mer norsk sofistikasjon finner vi på «Plantesangen» med Laupsa Lokomotiv, ledet av kontrabassisten Vetle Aakre Lapusa. Sjekk også hele albumet som heter Reach.
Daniel Herskedal er i ferd med å gjøre stor suksess med sin tuba og atmosfæriske musikk. I juli kommer han med nytt album på britiske Edition, og herfra finner vi filmatiske «Arriving at Ellis Island»

Fra kinosalen til operahuset med en svingom innom lokkalet. Det kan bare være Håkon Kornstad vi snakker om her, og hans svært livgivende trio har nå singelen «Scetate» ute, som mange sikkert kjenner fra fra bandets mange mjuke konserter. Leon Røsten Odyssey har en ny plate ved navn Dystode på Øra Fonogram ute nå, også denne preget av luftige svev og konsise tanker.

Nils Petter Molvær har hatt litt av et år med 60-årsdag, alvorlig koronasykdom og flere utgivelser. Han kommer straks med ny bandplate, og derfra kommer den ferske singelen «Nearly Invisible Stitches». Den starter rolig og rocker seg sakte opp, og det er bra, så ikke Ebersons forrykende og hårete nye single «Strange Highway» kommer som et sjokk etter all denne sofistikerte musikken. Ebers har tydeligvis nok bensin på tanken, med god energitilførsel fra Marte Eberson som nå ikke lenger trenger savne gamlebandet Highasakite – hun gjør mer enn nok spennende ting på egenhånd.

 

Fra NTT-arkivet: Festivaler i juli

Mandaljazz starter i neste uke. For noen år snakket vi med festivalsjef Eirik Kristensen om hvordan en liten gjeng på Sørlandet for noen år siden dannet denne festivalen, som siden den gang har fått mange nye venner og presentert flere gode programmer – også i år. 

Maria Kannegaard Trio spiller, for eksempel – vi snakket med Maria her da siste plata kom ut.  

Needlepoint kommer, og da passer det bra å også dele praten vi hadde med Bjørn Klakegg i forbindelse med siste album. 

Lilja kommer – vi har jo prata med Oddrun massevis av ganger, men kanskje denne listen over ting hun var inspirert av på siste plata si kan friste? 

Kjetil Jerve skal ha lesekonsert – hvor han spiller piano mens lytteren kan ta med seg lesestoff – ikke verst! Vi snakket med ham om sitt fredfulle pianoprosjekt her. 

Også kommer JUNO, en naturlig Mandaljazz-booking. Vi prata med bandet om deres debutalbum her.  

Kongsberg Jazzfestival har utvilsomt vært gjennom en heftig vinter, som ligner lite annet – noe vi blant annet skrev en stor reportasje om. Men festival blir det, om noen uker, med flere NTT-favoritter på plakaten: 

Bugge Wesseltoft tar med seg The Organ Club-prosjektet sitt til byen – les et intervju vi gjorde med ham her. 

Siril Malmedal Hauge skal også dit. Hun er ute med ny plate, som vi snakka med henne om her. 

Susanna Wallumrød spiller i hjembyen med the Brotherhood of our Lady, og hun har vi pratet med både her og der – man kan jo for eksempel nyte denne praten om Baudelaire.

Det finnes fremdeles knirk på Kongsberg og en av de som står for særing-aspektet av festivalen i år er Lene Grenager, som vi intervjuet om SPUNK-jubileum her. 

 

Moldejazz: Ellen Andrea Wangs bassorkester er 90% logistikk og 10% gruppeterapi

Ellen Andrea Wang. Foto: Solveig Wang

Moldejazz blir travelt for oss i NTT. Forrige uke kom nyheten om det store lørdags-arrangementet Jons hus, en dag tilegnet Jon Christensen, kuratert av Gard Nilssen i samarbeid med blogghalvdel Vinger, som også er konferansier. Det blir ikke hyllest-band som spiller låter fra Belonging, Rypdal, Ralph Towner og We could be flying her – i stedet har man booket syv band for å spille sitt eget materiale – også vil stundene man har under omrigging være der man ser seg bakover. Er ikke det en fin måte å gjøre det på? 

Men Moldejazz har selvsagt mye annet å by på:

Trondheim Jazzorkester og Signe Emmeluth, for eksempel (les intervju med Siggy Stardust i siste Jazznytt – eller vårt NTT-intervju med henne her, eller hennes fem danske anbefalinger i forrige nummer. 

Isach Skeidsvoll spiller allerede første dagen, vi har pratet med den energiske pianisten her. 

Paal Nilssen-Love tar med seg gongene sine – dette buldrende musikalske opphenget har vi snakket med ham om her. 

Jaga Jazzist spiller – vi intervjuet Lars Horntveth om deres siste album Pyramid her.

Ellen Brekkens A Tonic for the Troops spiller – den gruppa snakket vi om med henne i vårt store trio-nummer (selv om det er en kvartett, sjølvsagt). 

Og sånn kunne vi fortsatt en liten stund til. Den aller travleste musikeren er imidlertid bassist, vokalist og komponist Ellen Andrea Wang, årets Artist in Residence. Hun vil presentere flere av sine faste ensembler, det blir Trondheim Jazzorkester-konsert med GURLS, korverk på festivalens siste dag – og her om dagen kom nyheten om at hun har startet bass-orkester med et kobbel gode kolleger! God anledning, det, til å ringe henne og høre litt om ståa like før.  

Hvor er du nå, står ting helt på huet, eller er ting mer eller mindre ferdig?
– Det er en blanding, vil jeg si. Noen ting er mer sikkert enn andre. Det gjelder de konsertene jeg veit vil bli noe av fordi det er norske musikere som er med – kontrabass-orkesteret, trioen med Erland og Andreas og avslutningskonserten med Kvindelig Studenters Sangforening. Der føler jeg at jeg har nogenlunde kontroll. Ellers har jeg lært meg å leve med at jeg ikke har det, hahaha! Altså, du skulle bare visst hvordan mailkorrespondansen mellom Moldejazz og manageren min ser ut. Det er koko mye, plutselig sitter man og ni-googler hvordan det står til i Portugal på grunn av han ene gitaristen som skal dit før Molde. Skjønner? Det er godt å ha noen andre som tar seg av mye av det, sånn at jeg forhåpentligvis kan øve og få det musikalske til å sitte. Men det er noe som preger prosjektet.

Hva er det du vet om det å være AIR nå som du ikke visste da du sa ja?
– Jeg visste det jo på mange måter, men det er utrolig mye jobb, hahaha – man må kanskje innta flere roller enn man tenker på. Artist in residence høres jo flott ut, og det er det virkelig på mange måter. Jeg har brukt anledningen godt, vil jeg si, med å sette i gang nye prosjekter, ikke minst kontrabass-orkesteret, jeg har skrevet ny musikk – det har vært en fantastisk mulighet. Jeg hadde nok ikke tenkt at det kunne åpne så mange dører som det har gjort. Det er kanskje noe sånt noe jeg har lært? At det er lov å tenke stort og konseptuelt i en sånn rolle. Jeg har jo havna i besetninger som har vært trioer eller kvartetter, det er det  vanlige, ikke sant – det har med musikken og hvem du vil spille med å gjøre først og fremst, men alle vet også at det er praktiske hensyn. Det er vanskelig å dra rundt i band på 10 medlemmer. Det å kunne jobbe med noen ideer med et snev av galskap, hvor festivalen også virkelig er entusiastiske når du kommer med dem, gjør veldig inntrykk. 

Der er du jo inne på det som kanskje er den kunstnerisk mest interessante effekten av de siste to årene – tankene som dukker opp når ting som reise, og mye av de praktiske sidene av musikerlivet har vært utilgjengelig. Det virker helt åpenbart som at mange har endt opp med å reflektere mye over hva de vil med musikken, og kanskje også satt i gang noen greier som har forsvunnet i dagliglivet ellers.
– Ja, helt klart. Det er blitt selvransakelse for de aller fleste, meg selv inkludert. Jeg har tenkt mye, også tidligere, på det med reising, med antall prosjekter, at det kanskje kunne vært fint å være litt mer stasjonær. Når kommer de gode ideene? Er det når du er på reise, eller er det når du har tid til å prosessere litt og reflektere rundt det du holder på med? Folk er forskjellige der, men de tingene har nok hatt innvirkning på mange det siste året. Det blir tydelig hva man har lyst til å bruke tiden sin på. Tid og tidsbruk er jo sårbart. Dette er en fin ting oppi det hele – det kommer til å bli så mye bra musikk fremover. Så må man ikke glemme hvor utrolig privilegiert man er selv om det har vært kjipt og tøft. Det er ingenting sammenlignet med musikere i andre land som ikke har noe som helst å støtte seg på. Det å kjenne på viljen sin i enda større grad, den indre motivasjonen, har mange av oss faktisk kunnet gjøre. Du skal jo virkelig ville dette her. 

Når man er AIR, skriver nye verk og så videre – er det et behov for litt oppsummering, at en sånn uke skal sette hele arbeidet ditt i et slags perspektiv?
– Hmmmm, både ja og nei. Jeg tror jo egentlig at alt man gjør har et element av noe retrospektivt, at man også ser tilbake på hvem man har vært som musiker, kanskje ubevisst. Jeg har hatt lyst til å skrive for kor kjempelenge, og har holdt på med det siden ungdomstiden. Det er jo et element i det som handler om å vise frem kunstnerskapet og bredden av seg selv. Det som er veldig spennende, ikke sant, er det å strekke tøylene litt. Innenfor kormusikk, hvis du plutselig har jazz inni kormusikk…. du kan kanskje allerede høre for deg sånn som det blir? Det blir litt lyden av 70-tallet uansett, hahaha! Det er spennende å forsøke å møte musikken på korets premisser, å tenke at de ikke skal tilpasse seg fordi de er på en jazzfestival. Det handler om å lage noen broer, strekke det litt. Så får vi se nøyaktig hva det blir for noe. Jeg vil kanskje si at akkurat den jobben har en slags oppsummerende effekt. Det som er fint med jazz er at det kan få lov til å leve lenge, du kan søke nye former i en låt. Det er en bærekraftig tanke rundt musikken jeg lager, det har jeg fått kick på i den uka som kommer – å forsøke å ha noen låter som går igjen som en rød tråd i nesten alle prosjektene skal spilles. Det er et slags mål, å la uka preges av sånne tanker. 

Ja, rollen er jo også litt å sy sammen hele uka, slik at den blir noe mer enn bare masse konserter på samme sted. Er ideen å dukke opp litt her og der?
– Det har vært planen, men korona har satt stopperen for noen ideer. Men ja, jeg tenker på at hele festivalen har en dramaturgi, og at den rollen er viktig for det. Det handler om hva jeg skal spille første konsert med, hva slags retning musikken jeg er med på har, og valg av avslutning. At man er med på å binde det sammen. Får vi det til, vil også de ulike konsertene føles som reaksjoner på hverandre – at vi spiller den ene konserten sånn, slik at den neste blir sånn. 

Det siste store prosjektet som ble annonsert var bassorkesteret. Og da var det nok mange som dro på smilebåndet, ikke bare fordi det er mye fine folk med i orkesteret, men fordi det er en gjenkjennelig bass-idé, haha – “håhå, nå skal vi ikke kompe noen andre enn oss selv”! Hvor kom ideen om åtte bassister fra?
– Det er jo ikke bare åtte, med octobassen til Guro, i tillegg til Arild, blir vi jo 14! Det er helt klart en humor i det, men det skal ikke være artig-band. Det er seriøst, helt sant, hahahaha! Det har vært et logistikk-kjør uten like, men det er også blitt et forum som jeg egentlig har drømt om så lenge. Å kunne stå med andre bassister og kollegaer. Alle er ydmyke, vil hverandre så vel. Så kommer Håkon Thelin og viser noen flageolett-greier, så spør vi “åssen gjør du det”, og så lærer vi noe nytt. Det fellesskapet er så gøy. Ole Morten Vågan sa her om dagen, at dette prosjektet er nitti prosent logistikk og ti prosent gruppeterapi. Jeg hadde egentlig lyst på 30 bassister… men det gikk ikke. Sammensetningen er en blanding av sjangerhensyn, at man er litt på ulike steder. Fra friimpro til groovy beat-musikere til folk som er innom klassisk og som primært spiller med bue. Å samle masse forskjellige sjangere, og folk på tvers av aldre. Noen har jeg hatt som elever på Toneheim og på jazzlinja i Trondheim, noen er i generasjonene over meg. 

Men selv om det har seriøse aspekter må man kanskje unne seg litt vrøvl også?
– Jada, det er lov. Men mitt største mareritt er å spille jazz-standarder firstemming med hatten på snei, liksom. Sånn blir det ikke. Men det kan være at man fniser litt av noen ting. Det blir veldig fint, da  – målet er å vise spennvidden til kontrabassen. 

Har du fått vært med og spille på den gigantiske octobassen Guro Skumsnes Moe skal spille på?
– Nei, ikke enda, men jeg gleder meg. Den står plassert et eller annet sted, men den skal fraktes til Molde snart.  

Man ser for seg en sorts konvoi, som når Oseberg-skipet ble flyttet eller da de fraktet steinen Monolitten skulle hugges ut av.
– Altså, det er heftig logistikk, men vi har fått hjelp av en fyr til å frakte alle bassene. Jeg drømmer om en nightliner til dette prosjektet, men vi får se. Etter hvert, når vi skal på turné!

 

Crosby & … Fagen?!

Ny jazzy og sjelfull bluesrock in the pocket fra den gamle sjøulk David Crosby? Da ber vi NRKs Åse Lunnan om kommentar. Hun har jobbet med flotte radioprogrammer i en årrekke, og fikk nylig den ypperste sjefsstillingen der i tillegg: Ansvarlig for NRKS vinylsamling.

Så glad man blir når helter samarbeider om å lage musikk! I tillegg er de hverandres helter også, i hvert fall er David Crosby stor fan av Donald Fagen og Steely Dan – omvendt vet jeg ikke, men Donald Fagen var uansett villig til å skrive en tekst for Crosby. 

Donald Fagen har altså skrevet teksten til «Rodriguez for a night», den nye låta som slippes nå i forkant av David Crosbys nye LP For free. Han har ikke lagt seg borti musikken. Den har Crosby og James Raymond gjort. Jeg har imidlertid ikke hørt noe så Steely Dansk; noe så Fagensk siden Fagens forrige soloalbum, Sunken condos i 2012. Melodien, den tighte grooven, harmoniene, blåserekka, koringa ikke minst – Crosbys bandmate Michelle Willis har en luftig og klar stemme som utrolig nok kan minne om Fagens egen i måten å kore på («…Rodriiiiigueeeeeeez….») – og jammen er det ikke noe kjent med sologitaristen også. Dean Parks, viktig bidragsyter på nesten alle Steely Dan-albumene, er med. Og slik smelter Crosby og Fagen sammen, just like that. Jeg har liksom aldri koblet de to, de er på to forskjellige steder i det musikalske kartet inni hodet mitt, men nå når jeg hører det stemmer det jo 100%. Det var meant to be. Og bindeleddet er nok i stor grad James Raymond, David Crosbys sønn, som har vært hans keyboardist, med-låtskriver og produsent i mange år. Han kan sine saker, han vet hva han gjør. 

David Crosby er straks 80 år, men hans lyse tenor er like myk som den alltid har vært.  Stemmens timbre, klangen, er tidløs og lett gjenkjennelig. Den passer til alt, til CSNs countrypregede trestemte «Helplessly Hoping», til den vare gitarklimprende «Guinnevere», til den småampre «Almost cut my hair», og tenk bare på «Delta» (live fra 1982 på YouTube) der han har vært langt inni døden og kroppen nesten ikke lystrer, men stemmen klinger på samme gåsehudframkallende vis som alltid. Og soloplatene hans de siste 7-8 åra er noe av det beste i hele hans karriere. Jeg har ventet spent på neste utgivelse, og når han nå går i retning Fagen/Dan-genren (hva kaller man egentlig den?), faller brikkene enda mer på plass for min del. 

Første låtslipp fra albumet var «River Rise» med Michael McDonald – enda et heltesamarbeid som får hjertet til å banke i 16-beat – og nå gleder jeg meg sånn til 23. juli at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ses i platebutikken!

P.S. Kan vi håpe på en ny turné?

Åse Lunnan

 

Unge komponisters samfunn

Karoline Wallace. Foto: Jenny Berger Myhre

Sanger og komponist Karoline Wallace er fortsatt aktuell med plater i eget navn, med svenske Julia Strzalek og med gruppen Silent Fires, for å nevne noe. Nylig ble hun også utvalgt til å være med i programmet Borealis Unge Komponister – en ypperlig grunn til å ta kontakt nå rett før sommerferien.

Du har utgitt en av det første halve årets fineste LP-er med Stiklinger, som vi har snakket med deg om tidligere. Ble våren slik som du hadde sett for deg, med prosjekter og annet?— Så hyggelig! Nei, den ble jo ikke det, dessverre. Skulle gjerne turnert med den nye musikken med en norsk versjon av bandet. Men jeg håper vi får gjort det neste vår eller i det minste snart. I vår skulle jeg også spilt releasekonsert for platen Två med Julia Strzalek, Mats Äleklint osv i Stockholm, skulle spilt konsert på France Musique Radio i Paris, startet et prosjekt i Rouen og et i Gøteborg. Noe ble startet på zoom(!) og mesteparten venter til vi kan reise igjen. Nå skal det uansett komponeres til egne prosjekter, et bestillingsverk for blåsertrioen Taffelpikene og for Borealis. 

Jeg så deg blant de 20 tillatte publikummerne på impro-konsert med Emmeluth, Bjorå & Mofjell forleden. Hva får du ut av slike live-opplevelser? Rart spørsmål, kanskje, men vi har jo alle vår egen innfallsport til virkeligheten og hva som foregår, enten det er i musikken eller ellers i samfunnet?
— Det er morsomt at du spør, jeg hadde en helt vill opplevelse på den konserten. Det var første live-konsert siden i fjor og jeg klarte ikke slutte å gråte hele konserten. Jeg følte jeg ble koblet på verden igjen, og jeg forsto med hele meg at det er dette som er livet – Å høre musikk og å lage musikk. Haha, høres kanskje pretensiøst ut, men det var rett og slett såpass eksistensielt og fysisk. 

Ingenting å skamme seg over. Jeg sitret i stolen! Du ble utvalgt i noe som heter Borealis Ung Komponist nettopp, sammen med spellemannprisvinner Niilas og Mirsaeed Hosseiny Panah og Astrid Solberg. Hva innebærer dette?
— Det er så gøy! Det er et mentor-program arrangert av Borealis, en festival for eksperimentell musikk i Bergen. (En helt fantastisk festival!) Det går ut på at vi er fire komponister som skal skrive for ensemblet Tabula Rasa, et ensemble bestående av seks sangere. Vi fire komponistene, fire mentorer og Tabula Rasa møtes fire ganger i løpet av året i Bergen for å til slutt sitte igjen med hvert vårt verk for ensemblet som skal fremføres på Borealis 2022. Mentorene er Harpreet Bansal, Camille Norment, Johan Sara Jr og Øyvind Torvund.

Musiker, sanger, komponist … dette er jo avarter av det samme virket som går ut på å frembringe interessante lyder, men er det store definisjonsskiller her for deg?
— Nei, egentlig ikke. Jeg kan finne på å si jeg er alt det der for å tydeliggjøre at jeg gjør og er interessert i ulike ting. Jeg er helt enig – målet er interessante lyder og følelser som kan frembringes på ulike måter. 

Fra helt nyere tid, er det noen fra våre deler av musikkfeltet, ute som hjemme,  som har utmerket seg som en spesielt fascinerende komponist?
— Jeg elsker måten Øyvind Torvund smelter sammen ulike teksturer, akustiske og elektroniske, maskinelle og biologiske, ekte og uekte. Det var mye på grunn av ham jeg meldte meg på Ung komponist-programmet. Laurie Anderson er også en stor favoritt. Jeg har fulgt med på hennes online-lectures på zoom denne våren. Men ja, fra våre deler av musikkfeltet. Jeg inspireres og fascineres veldig av musikken til Maja S.K. Ratkje, Jonas Cambien, Jo David Meyer Lysne, Signe Emmeluth, for å nevne noen. 

Apropos komponister. Jeg så igjen den fantastiske gamle dokumentaren om Arne Nordheim på NRK i anledning 90-årsdagen. Opptatt av ham? Kan vi få store mediale skikkelser som ham igjen eller er det for mange forstyrrelser i det moderne liv til at en komponists tanker kan ha betydning?
— Mitt neste prosjekt har arbeidstittelen Ørekrøll, og der er mye Nordheim-inspirert, som du kanskje kan høre for deg. Komponister som ham vil verden alltid trenge for å videreføres. Forstyrrelser har vel også alltid vært en stor del av komponisters liv, om det var fattigdom, sykdom, krig eller andre indre forstyrrelser. Man kan også si at komponisters tanker trengs for å forstyrre. Vi vil vel også forstyrres? Røskes litt ved, bli vekket? 

Damn right. Er det noe stykke av ham som gir mening for deg nå i 2021, som du vil dele?
— Albumene Electric og Dodeka er viktige plater for meg. Jeg liker også sporet «Hjemkomsten» på The Nordheim Tapes som jeg tror egentlig var komponert til et hørespill som ikke ble sendt. Det er en deilig melodi, og jeg liker tanken av at den ble funnet gjemt i kjelleren på nrk. Den høres ut som den har gjemt seg der.

 

NTT gremmes: Atomic spiller sine siste konserter i høst

Atomic. Foto: Niklas Lello

Hei, og velkommen tilbake til spalten NTT Gremmes, hvor vi gremmes over ting. Hmmm, vent, hva i alle dager? Fra både Dølajazz og Oslo Jazzfestival får vi vite at konsertene i sensommer og høst blir de siste anledningene til å se Atomic – det vi helt uten bluferdighet innrømmer er NTTs favorittband (for slikt skal man ha) – noen sinne. Etter litt over 20 år, et drøss slitesterke plater og vanvittige konsertopplevelser, vender treblåser Fredrik Ljungkvist, trompeter Magnus Broo, pianist Håvard Wiik, bassist Ingebrigt Håker Flaten og batterist Hans Hulbækmo snuten andre veier. 

En liten del av oss har jo lyst til å protestere. Men 20 år er slettes ikke verst, og det vil gjøre konsertene i høst til noe helt spesielt. Så vi sparer parolene og sutringen til da…. Hvor vi blant annet garantert kommer til å være innom emnet under NTTs jazzkro på Oslo Jazzfestival – lenke til torsdagens arrangement med Jazzland-fokus her, fredagens kro som handler om Osloscenen og gamle veneer av festivalen her og lørdagens arrangement som inntil videre er blitt døpt Atomic-seminaret 2021 her! I mellomtiden ringte vi til bassist Ingebrigt Håker Flaten for å høre litt mer om hva som skjer. 

Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Før eller siden slutter jo band, så så overraskende er det ikke. Men hvorfor er nok nok nå?
– Det kom kanskje overraskende på oss også. Men etter tjue år er det forsåvidt logisk å si at nok er nok. Det var Fredrik som på en måte trakk seg ut her, og da så ikke resten noe poeng i å fortsette. Vi skilles som gode venner og alt det der, men jeg syns det er kjempevemodig å si at det kapittelet er over

At noe tar slutt gir jo en anledning til å gruble litt over hele historien. Har du tenkt noe på hva det har betydd for din del i det siste?
– Ja, herregud, det har formet meg som menneske og musiker. Det er som en familie. Å snakke om forbilder når det gjelder folk som er så tett på føles rart, men det er folk jeg har enorm respekt for. Og det å utfordre hverandre har vært veldig viktig i Atomic hele veien. Det har vært fomativt og en lang læringskurve hvor jeg har lært mye om meg selv og andre, og om musikk, haha! Det er jo ikke så vanlig å ha et prosjekt som varer så lenge. Faen, vi kunne ha fortsatt også uten at det føltes rart. Det har alltid vært spennende å se hvordan musikken forandrer seg over tid i en sånn setting. Men, jaja. Da var det over. 

Blir Dølajazz-konserten i høst den aller siste anledningen til å se dere?
– Neida, det jobbes med konserter i desember, ser det ut til, en liten runde. Det blir den ordentlig siste biten, både i Europa og i Norge. 

Før mars 2020 lå det jo en plan der om å gjenta Hærverk-residencyen, hvor dere spilte nesten alt repertoaret deres i løpet av en uke, på Glen Miller Café i Stockholm. Er det noe håp om det?
– Det har vi ikke snakket noe om, men det virker som at det kanskje ikke blir noe av. Det er mulig at lufta gikk ut av det når ting ble som de ble. Men det hadde utvilsomt vært en perfekt avrunding, julebord på Glen Miller, haha!  

Atomic har stort sett alltid spilt sitt nyeste materiale live. Men hvordan blir det i sommer og høst – vil konsertene ha et retrospektivt element?
– Vi snakka om både og, men har nok kommet fram til at det kunne vært artig å se litt bakover, plukke opp noe gammelt og legge til, i motsetning til å øve inn nytt materiale… det kan bli litt antiklimaks. 

Har du noen personlige favoritter du vil få spilt?
– Jeg skal sette meg ned og gjøre en liten ønskeliste for min egen del, vi skal dele litt sånne tanker. Det er jo marginalt med tid også før Oslojazzen, det blir et praktisk spørsmål. Men det finnes noen store favoritter, selv om jeg ikke har svaret akkurat nå. 

Det er jo mange musikalske relasjoner på kryss og tvers i Atomic som er veldig fine – tror du det vil poppe opp noen “post-Atomic-konstellasjoner”, med folka som spiller i bandet?
– Absolutt, det ser jeg for meg. Jeg og Magnus har jo spilt i noen andre prosjekter, vi har fått gjort endel sammen. Det har vært annerledes typer band også. Og Hans og jeg har fått spilt sammen masse, spesielt etter at han kom til Trondheim. Det er alltid gøy. Det jeg har lyst til er å holde tråden til Håvard og Fredrik – alle har jo lyst til å spille sammen fortsatt, selv om akkurat Atomic-kapittelet er over. Så definitivt ja til det spørsmålet. 

 

Martin Eia-Revheim om Atomic: Tenk å se et jazzband hvor du ønsker deg låter før konserten!

Martin Eia-Revheim. Foto: Sverre Chr. Jarild

Skitt au, vi unner oss litt mer prat om dette bandet. Tidligere har vi jo brevvekslet om dem, vi har intervjuet Eldar Vågan om hans fascinasjon for dem og vi har skrevet 15 tekster om 15 sett på Hærverk. Så hvem skulle vi snakke med nå? Martin Eia-Revheim var der ved banderts begynnelse, han skrev liner notes på deres første album Feet Music og musikerne var nøkkelpersonene i Blås første år. En fin fyr å snakke med – også når man forsøker å nøste opp i hvorfor vi er så helsikkes fascinerte. 

Vi i NTT har et spesielt forhold til Atomic, og en av årsakene til at vi syns det er helt greit er vel at vi vet at mange andre – lyttere, musikere – har det på samme måten. Men å peke på akkurat hva det er som gjør det er jo ikke alltid enkelt. Hva tror du, hva er årsaken til at de er noe mange snakker om på en litt spesiell måte.
– De er et band, og det er tross alt ikke så mange sånne i jazzen – det er liksom flere prosjekter. Før Atomic hadde Paal Nilssen-Love og Ingebrigt spilt sammen siden i 92/93, og Håvard Wiik med dem like etter. Det telepatiske kompet de har bygd på er spesielt i norsk jazz, i og for seg verden over. De er helt spesielle, det er en av kvalitetene det baserer seg på. Jeg husker da de kom, jeg var helt koko Element-fan og hørte dem i 1996 i Kongsberg. De spilte på Blå den første uka, og vi ga ut albumet deres, Shaman. Da det kom ut var bandet allerede oppløst, og på releasen var det bandet uten Gisle Johansen på saksofon, med gjester i stedet, blant annet Håkon Kornstad, som vel rakk å gi dem navnet sitt før han dro videre? Det var på en måte Atomic allerede da. Jeg er helt forelsket i disse musikerne, men det gjelder jo fryktelig mange andre musikere også, så det kan ikke være dét. Det handler nok at jeg ikke kommer på noen andre band med den typen historie. Men den neste kvaliteten jeg tenker på er det sterke låtmaterialet, det kan være en svakhet ellers i jazzen, at det er skisseaktig låtmateriale  som kan være spennende og prosessuelt, men hvor du også savner noe håndfast. Men låtmaterialet er sterkt fra Feet Music og utover. Det har flere æren for, kanskje særlig Fredrik, i måten han lager nynnbar jazz med den svenske touchen. Det føltes også så ferdigutviklet helt fra starten av. Feet Music ble spilt inn veldig kjapt etter de ble etablert, og allerede da hadde de noe som skilte seg helt ut. Det er vel Feet Music, Boom Boom og Bikini Tapes som jeg har nærest forhold til.

Du snakker om låtmaterialet, at de er et låtband. Noe som slo meg under Hærverk-uka var at musikken er preget av veldig tydelige og konsise sceneskifter. Det er ikke så mye flytende overganger og åpne slutter, som lytter støter man på veldig sterke former tegnet opp med tydelig strek.
– Veldig, og kanskje spesielt i Håvards materiale. Det er vel primært Håvard og Fredrik som har blitt komponistene etter hvert, og det Håvard skriver skiller seg fra mye annet i den improviserte verden. Det er skrevet, og det er svært krevende musikalsk. Og du merker at de jobber ordentlig underveis. Det har gitt dem en nerve, og det har ført til at de har trimmet bandlyden. Jeg kan ikke komme på noen andre band som skriver sånn. 

Går man tilbake er det naturlig å assosiere dem med 90/00-talls jazzoptimisme, og de første årene av Blå, som du var med og startet. Har du tenkt noe over hva alt det der liksom betydde, og rollen til et band som Atomic oppi det?
– Jeg har ikke tenkt så mye. Men Atomic var et crossoverband, forsåvidt a la The Thing. Det vi så på Blå var at disse banda trakk et bredere publikum. Det kom folk fra andre scener. Jeg har et nært forhold til musikken til Christian Wallumrød og det de gjorde, men de trakk nok ikke et like bredt publikum. Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn. Men kanskje det er noe med låtene. Det er ikke mange som ligner, men noen har prøvd, og latt seg inspirere. Man kan kanskje si det om de første platene til Motif. Da de kom ut slo det meg i hvert fall hvilken innflytelse Atomic har hatt på det som kommer etter. Når vi snakker om norsk jazzhistorie, så er det vel ingen band i samme klasse som holdt på like lenge. Svein Finnerud Trio holdt jo ikke på som et arbeidsband i 20 år med jevn utgiviningsrate og spilling. Det å kunne gjøre fem kvelder med tre sett hver for å få spilt katalogen sin – det er sjeldent. Så de gir seg, ja, men det er ingen tvil om at det kommer til å stå igjen. Om CD-ene vil til å gå for 10.000 kroner, vet jeg ikke, men det vil stå, og det sier jeg nesten ikke om noen ting. Tenk bare det å høre et jazzband og ønske seg låter på forhånd – spiller de den, spiller de den…  det er sjeldent. Jeg er ikke så nostalgisk som type, jeg er en dårlig dokumentarist også. Jeg skulle gjerne sett dem fortsette, men jeg har ingen sterk emosjonell reaksjon på at de gir seg, altså. Hadde de sagt at de skulle legge opp som musikere, hadde det vært noe annet, men alle de kommer til å prege musikkfeltet til de går i pennalet, vi har mye godt i vente. 

Du var jo på en av Hærverk-kveldene i fjor. Og det var slående hvordan all denne musikken fra tidlig og sent kunne veves inn i hverandre. Jada, de har utviklet seg på masse måter, med trommeslagerbytte og nye ideer. Men det er også en veldig tydelig kjerne i soundet som ikke har bevegd seg videre. Soundmessig finnes det ikke en plate hvor de prøver seg på en helt annen estetikk eller noe sånt. Det er også en fascinerende bit av dem.
– Ja, virkelig. Det slo meg også, de kunne sjonglere i tid, og ingenting låter det var fra 99, før de var ferdigutviklet. Jeg husker ikke Feet Music eller Boom Boom som mindre distinkt. Håvard har fått mer plass, det er mer ambisiøse komposisjoner etter hvert. De har ikke prosjekter som skiller seg ut, en plate hvor de har prøvd noe og kollapset. De er spektakulære live, men de har også godt materiale som jeg hører på hjemme. Det er mye fin jazz som ikke er sånn. Men Atomic er også hjemmemusikk. 

Du skrev liner notes på den første skiva deres også?
– Ja, men jeg har ikke gjenlest det. Det var sikkert helt usammenhengende og panegyrisk. Jeg husker Wow, skal Håkon være med, og vips så var det Fredrik. Jeg husker veldig godt – jeg var på vei til Blå, og gikk forbi Fuglen da jeg snakka med enten Ingebrigt eller Paal som fortalte om besetningen. Da fikk jeg supergruppe-feelinga, samme følelse som første gang jeg hørte om National Bank og tenkte dæven, dette blir jo helt drøyt. De kunne forresten godt kommet tilbake! 

Er det noen øyeblikk som stikker seg ut?
– Jeg er svak for ferskvare, og selv om jeg ikke alltid er enig med siste taler, er jeg ofte det. Den siste konserten jeg var på kan godt være den beste, det er en blessing når man blir 50, det er ikke alle som har sett noe rystende siden nittitallet. Den ene kvelden jeg rakk å være på på Kafé Hærverk var helt vilt. Det massive og nære med det, Håvard satt jo nesten på fanget mitt. Og da får jeg med meg den telepatiske kommunikasjonsevnen som preger et sånt band. Folk som er glade i hverandre, som kjenner hverandre nok til at de har krangla. Måten de ser på hverandre, blir jeg rørt av. Det handler ikke bare om musikken, det er blikkene og det de har sammen. Jeg kan bli bli rørt av Fredrik som liksom sier wow etter en Håvardsolo. At Fredrik og Magnus snur seg og ser på Ingebrigt spille nok en bassolo… det er veldig sterkt. Ufattelig fint. Det finnes band hvor folk går av scenen under hverandres soloer, men de har alltid fremstått dypt interesserte i hverandres bidrag, og å se det live er sterkt. Jeg har aldri gått på en konsert og tenkt “nå var de slappere enn sist”, det har alltid vært fett. Som den første med Hans, på Nasjonal Jazzscene… det var nok mange som tenkte oj, hvem erstatter Paal med? Hva skjer med verdens beste band, som du eller Audun begynte å kalle dem – og som jeg har sett flere steder. Jeg var veldig spent på det, jeg diskuterte det med Øyvind Larsen (sjef på Oslo Jazzfestival, journ.anm) det var sikkert noen vedda på hvem trommisen skulle bli, noe odds på gang. At de valgte Hans var ufattelig friskt, det sier noe om dem. At de ikke velger en fra egen generasjon, men en ny stemme. Jeg må innrømme at jeg tenkte “jøss, åssen blir det”, men så ble det ufattelig fint. Han har guts til å ikke kopiere forgjengeren og er en fascinerende musiker, han er så distinkt, han kan fremstå mild, men om du lukker øya merker du hvor mye retning og føringer han gir, selv om han ikke er en “autoritær” trommeslager. 

Du nevnte det der med det harde arbeidet på scenen i sted. Og det er sant, det er noe veldig kompleks, skreven musikk her. Og de mestrer det, men ikke uten litt skrensing, litt strev. Du får ikke følelsen av at noe av de greiene bare liksom drysses ut av ermet. Det er kanskje noe som gjør at folk blir glade i dem.
– Ja, og Håvards musikk er ofte vanskeligst for Håvard, Magnus og Fredrik. Det var det jeg sikta til litt i stad, dette med at de jobber med utfordrende materiale. Fredrik er så sympatisk at når han ikke får til det Håvard har skrevet, har han det flotte smilet og latteren. Det er ikke snakk om å skjule skøddinga, den er jo der. Han er en spesiell type, tenk å være så sweet, det er helt vilt. Og den paletten han har og, med klarinetten og komposisjonene, det er spesielt. Kanskje det er en Lennon/McCartney-analyse, men han og er veldig komplementære, det er en meningsfull kontrast. 

Hvis man trekker frem en låt eller to…
– Jeg husker nesten ikke beatles-titler en gang, jeg må se på plata. Nå må jeg se i hylla her…”Alle dansar samba til tyst musik” var en Blå-hit. Og selvfølgelig “Boom Boom”… det var en fra Lucidity også…. det er i det hele tatt veldig mye fint.  

 

Harpe Diem: Special Seljefløyte Edition

Vår kjære konsertvenn og remsebidragsyter Eyvind Fredriksen går dypt inn i materien i denne utgaven av sin serie Harpe Diem, der han forsøker å lære seg mer om og også å spille forskjellige norske instrumenter. De fire første delene av denne serien kan leses her og her og her og her. Denne gangen går han bokstavelig talt inn til beinet:

Denne spalten oppsto i kjølvannet av familien Hulbækmo/Jacobsens konsert hjemme i stua på Tolga en av de første koronadagene i fjor. Men det er jo ikke bare munnharpe vi fikk se og høre i løpet av den timen. For det første nevnte Hans Hulbækmo likheten mellom munnharpe og seljefløyte, og for det andre var det også både seljefløyte, munnharpe og harpe — for anledningen stemt for å harmonere med seljefløytas naturtoneskala — i sving i løpet av konserten.

I Val Wilmers bok As Serious As Your Life siteres Ornette Coleman på at han tror alle mennesker har en «non-tempered» psyke, altså en naturtonepsyke, og at nedskrevet musikk sånn sett er et hinder for et naturlig uttrykk. Det er jo en besnærende tanke, særlig hvis man er disponert for å la seg gripe av de blå tonene naturtonerekka gir, tonene som skiller seg noen hertz fra sine respektive på den regelmessig inndelte tolvtonerekka. Dette i kombinasjon med at det går an å oppsøke nærmeste kratt med en kniv å lage seg et instrument er dypt fascinerende. Denne fascinasjonen blir ikke noe mindre av å se Alf Hulbækmos video av far Hans Fredrik Jacobsen som lager seljefløyte.

Så familien Hulbækmo/Jacobsen har uunngåelig vært tilstede i hodet mitt hver gang jeg har gått løs på vegetasjonen med kniv denne våren. Helt fra det første våryre forsøket i slutten av april. Ikke var det selje heller, har jeg skjønt i ettertid. Læringskurven har vært bratt. For i selv om videoen, i tillegg til å være nesten meditativ å se på, er veldig informativ, er det endel ting man som nybegynner tar seg i å savne. Men den beste læringen kommer gjennom å prøve selv. Jeg har lært en hel del, men, for å si det først som sist, jeg har ennå ikke fått til å lage en seljefløyte. Bare nesten. 

Jeg har snakket med Hans Fredrik Jacobsen én gang. Etter Moskus på Victoria i 2018. Vi ble sittende ved siden av hverandre på et bord midt i salen, sammen med en god blanding av musikere og publikum. Han lurte på hva jeg tenkte om konserten, og der og da kom jeg bare på tanken jeg fikk et sted (nærmere bestemt et stykke ut i «Tredje improvisasjon» på utgivelsen Moskus Live på Victoria (Earthly Habit, 2020)) hvor jeg opplevde at bandet strevde og dro i musikken da Hans plutselig dro opp et sånt barnetrekkspill han balet med en stund, før det, like spontant, havnet på gulvet igjen. Et absurd komisk innfall midt i det alvorlige strevet: Beckett, svarte jeg, jeg tenkte på Beckett, og forklarte etter beste evne ovennevnte øyeblikk. Beckett ja? svarte Hans Fredrik Jacobsen, hva tenker du om det, Hans? og henvendte seg til sønnen ved siden av. Jeg husker ikke hva han svarte eller mer av samtalen, jeg husker bare følelsen av å være på tynn is blandet med en starstruck, og samtidig hvor lune, lyttende og interesserte begge Hansene var. 

Les intervju med Hans Fredrik Jacobsen i NTTs store fløytenummer her

Jeg har ikke lest mye Beckett, altså, men man trenger ikke se mer enn et par av skuespillene og lese litt av kortprosaen før man får disse grunntemaene under huden. Noe med den menneskelige eksistensen skåret inn til beinet. Å våkne kald og utslitt i en mer eller mindre metaforisk grøft, ikke orke å fortsette, men likevel fortsette. Et svakt bluss av ærgjerrighet tross alt. Strev og håpløshet, men likevel håp. Og humoren som oppstår i spennet mellom dem. 

Så når Hans Fredrik Jacobsen har vært i hodet mitt under spikkingen har også Beckett-samtalen på Victoria dukket opp, og etterhvert som flere og flere mislykkede fløyteemner har blitt pælmet tilbake inn i skogen har Samuel Becketts mest kjente sitat dukket opp: “Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail Again. Fail Better.” Sitatet er jo blitt en klisje, helt på grensen til motivational quotes a la “Det er i motbakke det går oppover”, men det er liksom et litt for mørkt drag over Beckett-sitatet til at det dukker opp  mange kjøkkenvegger, antar jeg (selv om tennisspilleren Stan Wavrinka har tatovert det i en Home and Cottage-kompatibel font på underarmen). Men uansett, som jeg hintet om over her, det har blitt feilet en hel del i denne prosessen. Men heldigvis stadig bedre.

Etter de første overivrige forsøkene lærte jeg meg i hvert fall var selje er. Og strengt tatt visste jeg at det nødvendige nivået av sevje for å få løsnet barket først er tilstede etter at bladene har kommet, men det er altså lettere å identifisere trær når de har fått blader. Hans Fredrik Jacobsen antyder at det dreier seg om noen uker i mai/juni, men at dette selvsagt varierer fra år til år. Selv kom jeg i etterkant på å sjekke Norges astma- og allergiforbunds pollenvarsel for salix (selja heter salix caprea på latin) for å se etter en sammenheng, og hvis min mistanke om at jeg var litt sent ute stemmer, kan dette være noe å følge med på til neste år ettersom de mest intense pollenukene var i perioden før jeg omsider kom meg ut. 

For etter de første forsøkene gikk det noen uker der LivetTM kom litt i veien, andre ting var i hodet og det var streik i barnehagen og på skolen (en streik jeg selvsagt støttet, men som effektivt snudde opp ned på hverdagen vår). Så da jeg omsider kom meg ut igjen, fryktet jeg at det var for sent — at det var over for i år. Jeg stresset. Er denne kvisten for tørr? Må jeg vente et helt år? Men så kjenner man plutselig, for første gang, det lille klikket av barken som slipper greina og føler en intens lykke. Jeg fikk det til! Det er ikke for sent likevel! Men all barken skal løsne, helst uten å sprekke. Det er nitid, tidvis frustrerende arbeid. Men givende. Den ene kvelden var jeg så inne i det at jeg på et tidspunkt tenkte, jøss så mørkt det plutselig ble. Det blir ikke akkurat bråmørkt i juni.

En av tingene Videoen ikke avslører er hvor mange hundre seljefløyter Hans Fredrik Jacobsen antagelig har spikket. Hvordan all feilingen har blitt til empiri i hendene hans. Det samme med denne videoen med Ola Dimmen. Dimmen hopper til og med over bankingen med knivskjeftet langs greina for å løsne barken. Og han får perfekt lyd med en gang. Videoen hans er kort og effektiv og svært forlokkende, men burde utstyres med en diger advarsel: Å lage en seljefløyte er ikke så lett som det ser ut i denne videoen! For når barken først er løsnet, og man eventuelt har vært raus med lynlimet, kommer det vanskeligste, selve poenget: Å få lyd. Og her kommer Jacobsen og Dimmens erfaring inn. De bare vet hvordan de skal skjære og får noe som krever milimeterpresisjon til å se lett ut. 

Norsk håndverksinstitutt, med den flotte undertittelen «Senter for immateriell kulturarv», har en godt gjemt pdf på sine nettsider som tar for seg fløytespikking steg for steg, hvor for meg, da jeg fant denne ganske sent i prosessen, særlig anvisningene om selve lyddelen av fløyta var interessante. Selv om jeg ikke fikk tid til å teste dem ut skikkelig. Men viktigheten av dimensjoner og vinkler på de ulike delene for å få til lyd gir jo mening. Hans Fredrik Jacobsen sier at han selv ikke vet, at man man må høre med en akustiker. Det skal jeg sannelig gjøre i løpet av det kommende året.

Seljefløytesesongen sluttet på mandag denne uka. Etter å ha ødelagt de fleste av helgens fløyteemner på grunn av overivrig utålmodighet, satt jeg igjen med ett jeg hadde fått av barket helt prefekt på. For første gang. Null behov for lynlim. Jeg var mildt sagt begeistret. Men finspikkingen på av lydhull, blåsehull og luftkanal hadde ikke gått så bra. Som så ofte før hadde jeg vært inne på noe, fått til en svak fløytelyd, men i neste steg, uvitende som jeg er, endret på feil parameter og endt med fislete lyd som antyder at det har blitt spikket for mye. Igjen. Mandag ettermiddag fikk jeg plutselig et innfall: Jeg kan jo rotere lyddelen 180° og spikke ny kanal på undersiden! Så i det jeg egentlig skal hente datter i barnehagen, 30 minutter før vi får ny vaskemaskin levert og sønnen samtidig skal leveres i en bursdag bestemmer jeg meg for å bare spikke litt kjapt på kjøkkenet. Den til formålet altfor store kniven glipper og skjærer en flenge i venstre pekefinger. Jeg ser noe hvitt mellom alt blodet som fosser. Menneske inn til beinet. 

Denne teksten ble påbegynt på venterommet til Oslo kommunale legevakt der jeg tilbragte store deler av ettermiddag og kveld mandag og som jeg forlot med syv sting i fingeren og en bandasje, lettet over at skaden ikke var alvorlig og ekstremt takknemlig over å ha et offentlig helsevesen som ivaretar meg når jeg driter meg ut.

Jeg vet nå hvordan jeg kan vite om selja er moden for å bli fløyte, jeg vet hvordan man får av barken og jeg vet, i hvert fall nesten, hvordan lage lydkanalen. Men det aller, aller viktigste sier ikke Hans Fredrik Jacobsen noe om i Videoen, selv om det ligger der implisitt, hvis man bare følger med: Dette krever tid og tålmodighet. Sett av tid og ikke stress. Det ligger læring her, ikke bare for fløytespikking, men for livet generelt. Now’s the time. God sommer! 

Eyvind Fredriksen

 

Nordheim 90: Mens nålen faller

Gutta krutt. George Russell’s 60-årsdag i Oslo i 1983. F.v. Oddvar S. Kvam, Sigurd Berge, Arild Andersen, Jon Christensen, George Russell, Arne Nordheim og Bjørnar Andresen. Foto: Randi Hultin/ Nasjonalbiblioteket.

Arne Nordheim ville fylt 90 år den 20. juni – og vi har allerede vært innom komponistens livsverk i praten vår med Karoline Wallace lenger oppe. Men dette er også en god anledning til å trykke blogghalvdel Vingers tekst “Mens nålen faller” fra boken Lyd og ulydighet. Ny Musikk siden 1938, utgitt på forlaget Press. 

En komponists ønske om å gjenskape lyden slik den føles inni hodet kan mottas av lytteren på uante måter.

«Lyden var en rask metallisk raslen, lik jernfil-spon som sildret gjennom en trakt. Den varte omtrent ti sekunder, gjentok seg selv et dusin ganger og endte brått i en rekke singlende lydglimt.»

Slik kan musikk også beskrives. Sitatet er fra Tor Åge Bringsværd og Jon Bings oversettelse av den britiske forfatteren J.G. Ballards novelle «Track 12», publisert som «Kutt 12» i magasinet Alle Menn, desember 1967. Dette var første gang forfatteren var på trykk i norsk orddrakt. Adskillige år senere, i 2014, ble Ny Musikk-festivalen Only Connect arrangert i Oslo, med en rekke bestillingsverk, konserter, foredrag og annet, som skulle trekke veksler på Ballards tekstunivers og hans audiovisuelle potensiale, sett gjennom et prisme formet av det moderne Oslo og dens arkitektur.  Avtrykk av Ballards estetikk har vært klebet på sjangre som postpunk, progpop og electronica, men det er heller aldri vanskelig å transkribere det over til annen musikk. Ny musikk.

Hvilken lyd var det Ballard refererte til? Med tanke på forfatterens tilhørighet til og videreføring av science fiction-sjangeren, kunne lyden kanskje kommet fra roteringen i hjulkapselen på et skadd romfartøy på rask og ubønnhørlig vei ut i intetheten. Men det kunne mye heller vært lyden av finknuste knær, pulverisert, i restene av den smadrede bilen etter krasjet, strødd som salt på den oppsplintrede nylonstrømpen som var viklet rundt bilspeilet som en perversitetens Wunderbaum. Nå snakker vi. 

Den norske gitaristen og lydskulptøren Stian Westerhus var blant dem som fremførte ny musikk under Only Connect-festivalen, et bestillingsverk basert på Ballards mest beryktede roman, Crash (1973), som kombinerte sex og bilulykker på sjokkerende vis. Det var et verk laget for det åpne parkeringshuset under Oslo Konserthus, rett ved en av innfartsårene til Oslo sentrum. Noe mer pregnant plassering av denne musikken kunne nok vanskelig tenkes. Her rokket man øyensynlig med fundamentet til huset der de store mesternes musikk fortsatt behandles med slik ærbødighet i etasjen over.

Men selv bilen og parkeringshuset er modernitetssymboler som er på full fart ut av den urbane virkelighet. De representerer den gamle verden, og er ikke lenger redskaper eller områder egnet for overskridelse. Kanskje heller ikke seksualiteten er det. Hvordan kan musikk være ny i en verden som vår? Det er noe kokett ved hele tankegangen. Hvor skal man gå? Som alltid: man kan gå inn i seg selv.
På vei til et besøk på Notam for å overvære en spesiallytting av Westerhus nye album Amputation, utgitt på det britiske selskapet House of Mythology ved inngangen til mai 2016, var tankene igjen rettet mot Ballards tekster, perverse bilulykker og forlatte parkeringshus. Med verktittelen Amputation føltes det meget nærliggende. Westerhus’ musikk gir lyd til ideen av glass, glødende jern, dryppende sprinkleranlegg og intim murpuss.

Vel inne i det spesialbygde, mørke studioet der installasjonen var satt opp, med en myk kontorstol sentrert i rommet, omgitt av 24 forsterkere og enda flere høyttalere av ypperste kvalitet, kom Westerhus snarere med innrømmelsen at det hadde vært noen opprivende år for ham, han hadde mistet mye, relasjoner var brutt. Dette ønsket han få ut i sin musikk, og med det vanvittige supersurround-anlegget som musikken var laget spesielt for, kunne lytteren komme så nær «lydene han hadde i hauet» som mulig. Det er sjelden man hører musikere fra Westerhus del av kunstmusikken utrykke seg i slike klisjefylte vendinger, men han fikk rett. Det var en skjellsettende opplevelse, følelsen av å sitte i tannlegestolen var overveldende, som om en representasjon av Westerhus’ indre emosjonslandskaper ble boret og pusset frem via min tanngard. Det gnisset til langt ned i røttene, trådene lyste derfra til langt inn i barken.

Da han begynte å synge, ikke bare prosessere lyder og ikke minst potensielle lyder ut av instrumentene og boksene sine, var overgrepet mot mine private grenser fullbyrdet der inne i mørket. Musikk og lydbølger har fortsatt evnen til å føles som nye, selv om fryktelig mye er det samme. Jeg gikk fortumlet ut av lokalet, og ut i den skarpe morgensolen. Alle gresstrå og greiner og mursteinsbygg fortonet seg med ett litt annerledes enn da jeg så de samme omgivelsene en knapp time tidligere.

Slik det sikkert må ha vært for besøkende på Henie Onstad Kunstsenter, da de kunne høre og se Arne Nordheims elektroniske verk Solitaire laget spesielt for kuben Studio ved åpningen av senteret i 1968. I taket den gang var det montert små motoriserte speil som funklet i lyset, etter forhåndsbestemte signaler med musikken som veiledende kart. Nordheim fant tittelen og inspirasjonen fra Charles Baudelaires dikt «Smykkene» som var å finne i hans sentrale bok  Det ondes blomster: Dansende for meg med livlig, ertende lyd/ denne strålende verden av metaller og stener /driver meg til ekstase, og jeg elsker til vanvidd / alle ting der lyd blandes med lys.

Lydene i Nordheims verk kan godt beskrives slik Ballard, Bing og Bringsværd gjør innledningsvis her. Det sildrer i systemet, det regner i diamantglimt, som om noen har skrudd på bryteren på undersiden av lytterens topplokk. Det høres vidunderlig ut i dag, selv koblet til kapitalismens hovedhjerne som vi alle er med våre headsetledninger og strømmingskanaler. På mitt eksemplar av en LP utgitt på Philips, som også inneholder Colorazione og Signal, blander lydene av tidligere bruk seg med musikken, og hever opplevelsen. ’This Record should be played loud’, står det skrevet på baksiden av omslaget, som et ekko fra fremtiden og Westerhus’ haue.

I 1968, på Høvikodden, med en nyåpnet verden foran seg, må musikken ha vært som å se seg selv i speilet ordentlig for første gang. Slik kan også musikk oppleves: ensomt skinnende. Lyden i Ballards novelle er også av en slik art. Vi møter to herrer, Maxted ligger i lyttestolen og hører på innspillinger gjort av professor Sheringham, som har en dyp interesse for ’microsonics’. De har lyttet lenge. Maxted mener lyden er en isbit som smelter eller galakser som kolliderer. Nei. Gjett igjen. Med et smil kan Sheringham avsløre at lyden er et opptak av en nål som faller. Ikke landingen, men selve fallet. Tatt opp i en 25 meter dyp sjakt, med åtte mikrofoner. Utover i novellen blir det tydelig at de ikke er spesielt gode venner. Maxted har lenge hatt en affære med Sheringhams kone. Og etter at Maxted er blitt forgiftet på en måte som gjør at han sakte drukner innvendig, er det på tide med den siste innspillingen. Det er en lyd av surklende vind og tunge, faretruende dønninger. Det er et opptak av parets ulovlige kyss.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger