NTT: Ola Kvernberg kravler seg ut av kaninhullet

Hei, og velkommen til Now’s The Time, fredagsmusikkjazzbloggen som hver gang når det lakker mot helg tar tempen på norsk musikkliv før vi skriker nervøst og spør oss selv er det covid???? 

Det skjer jo ting – nedenfor kan du lese en sak om en vaskekte festival som blir arrangert i den fysiske virkeligheten, Soddjazz. Og i kveld spiller Karl Seglem trio på Verftet i Bergen (de spiller også på Gamlekinoen i Voss tirsdag), Trygve Seims Rumi Songs inntar Stavanger, og i morra kan du se Eldbjørg Raknes på Trykkeriet i Trondheim. Apropos Trondheim og Trykkeriet – den nye septetten Superflipp, initiert av Veslemøy Narvesen og Amund Storløkken Åse, debuterer der neste tirsdag. De har med seg Eirik Hegdal og hemmelig gjest. Musikken bygger visst på det improviserte og det skrevne, leser vi i presseskrivet – og det er jo ofte et tegn på at det er musikk det er snakk om! 

Vi byr på to saker og et korn denne uken – om du synes det er litt slankt, kan du plukke opp forrige ukes triospesial, med både power- og piano- og altmulig-trioer. Der slenges det ut mange tråder vi sikkert kommer til å nøste videre. Men nå må vi til verket! Vi minner om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer ett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Old school house

«I folkekulturen finnes en interessant kontrast. Ved siden av skildringer av hverdagslivets harde og grusomme realitet, oppstår et fantasibilde om bedre levekår, lykke og fortjeneste, vekk fra det jordlige og inn i det uoppnåelige. En kontrast som omfavner det makabre som hverdagslig, og hvor ironi og naivitet triumferer over motstanden.»

Sitatet kommer fra den albumdebuterende trioen Tvuru, som har holdt på med en modningsprosess noen år før da første tådypp i det ubarmhjertige bransjevannet kommer denne uken via oppvakte Fig Tree Music. Og det er nettopp disse motsetningene trioen forsøker å utforske og gjenskape i sin interessante musikk, som virkelig har funnet frem til sin egen klang. Det er litt ut på vidda, samtidig som det tilbakeskuende arkitekturopprøret lurer bak i de mer urbane trekkene i musikken. Det er et godt stykke arkitektur på omslaget av plata deres også, et vindskeivt og litt skummelt eldgammelt hus som sender tankene til en gjengrodd versjon av Marianne Heskes beryktede kunstverk Gjerdeløa. Musikken har også dette noe skumle ved seg, selv om låter som «Dupp», «Furk» og ikke minst «Ølåt» føles betryggende igjen.

Gitaristen Andreas Andersen, bl.a. kjent for ivrige konsertgjengere fra Majorstuen Ørkenblues Ensemble leder an for Henrik Sandstad Dalen på kontrabass (Sex Magick Wizards) og en av denne bloggens store favoritt-trommiser Ola Øverby fra Damata (mer om dem neste uke) garanterer ekstra jazzikalitet og besvarer spørsmålet: var ikke det groovy, a? som bandet lurer på etter en av takesene i studio-opptaket fra Athletic Sound her. Sjekk ut.

Tvuru
Tvuru
(Fig Tree Music)

 

Vi klyper oss i armen: det er festival på gang!

Kunstnerisk leder for Soddjazz, Sissel Vera Pettersen. Foto: Juliane Schütz

Pressekonferanser kommer og pressekonferanser går, men vi blir sjelden noe klokere. Blir det noe liv snart? Vanskelig å si, i alle fall for oss som er stasjonert på østlandet. Men landet vårt er fagert og langstrakt, og på Inderøy blir det neste uke åpning for en god gammel jazzfestival! Soddjazz, man får vann i munnen av å tenke på det. Plateaktuelle Wako, Spellemannprisvinnerene Hedvig Mollestad og Maria Kannegaard, Alpaca Ensemble, og ikke minst Susanna og Christian Wallumrød med hver sin konsert, er noen av høydepunktene på en topptung konsertplakat. 

Det virker ikke som det er noe bygdedyr der å frykte heller! Da er det fint å kunne gratulere den strålende musikeren Sissel Vera Pettersen, som også er kunstnerisk leder for denne lille men viktige festivalen.

Jøss i alle dager. Festival?!! Hvordan går det an, og når fikk dere go! til å arrangere dette?
— Vi har venta og venta, med is i magen til det aller siste, og på tirsdag kveld ble det endelig avgjort at vi kan arrangere festival etter 100% go fra alle ledd. For oss har det vært viktig å holde denne muligheten åpen så lenge som mulig, og fordi vi er en relativt liten festival har vi kunnet trekke det så langt. Det føles en smule uvirkelig at vi faktisk får det til – her en uke før startstreken, men vi er så utrolig glade for å kunne gi levende, pustende, pulserende musikk til et levende publikum. Og ikke minst klare for å merke at hjulene ruller igjen, i alle ledd.

Jeg var på endel konserter i Trøndelag i desember og det var jo faktisk chill og fint det, selv om jeg som osloboer synes det var litt uvant. Praktiseres tometer og så videre nå, eller blir det mer intimt og folksomt?
— Vi følger selvsagt alle gjeldende smittevernsregler, og er vi meget opptatt av at alle på Soddjazz, både publikum, artister og alle andre involverte, skal føle seg helt trygge på festivalen. Derfor blir det bl.a. mere nedstrippa i år, hva angår det sosiale. Vi vil ikke ha jamsessions, og det sier seg selv at mingling ikke er en mulighet. De spontane møtene i sene nattetimer er jo normalt en viktig del av festivalfølelsen, men i år er vi bare superglade for at vi faktisk kan gjennomføre konsertene, og gi publikum gode opplevelser. Kunst og kultur er jo bindemiddelet i livene våre, og jeg tror vi er mange som har en enorm sult etter å få dele dette nå. Å få bli rørt sammen – i samme rom og i samme øyeblikk… få følelsen av å være en del av en flokk igjen.

Hvordan balanserer dere innovativ booking med satsing på «det trygge»? Dette er jo noe av det viktigste å beherske når man setter sammen festivalprogram.
— Det er helt klart en balanse jeg er veldig opptatt av, men det skal også sies at vi er ganske privilegerte på Inderøy, med et lokalt publikum med store, åpne ører. Gjennom årevis med strålende booking fra både Inderøy Jazzforum og Soddjazz, og ikke minst gjennom Jazzlinja på Sund Folkehøyskole, har det utviklet seg en virkelig fin lytterkultur her. Folk er entusiastiske konsertgjengere året rundt, de er nysgjerrige, og vil gjerne utfordres. 

Susanna, her fra Punkt i fjor, spiller på Soddjazz. Foto: Alf Solbakken / Punktfestivalen 

Er det noen konsert her som er satt sammen for anledningen? Jeg er jo alltid interessert i nye musikere, er Midtnorsk Ungdomsstorband noe tess?
— Midtnorsk Ungdomsstorband er en virvelvind! Masse bra krefter og talent der! Programmet i år består utelukkende av working bands – altså ensembler som har lagt ned mye tid og ressurser på å øve sammen og utvikle et eget sound. Men jeg elsker spontane musikalske møter også, både som musiker selv og som lytter, og jeg hadde opprinnelig en plan om at hver jamsession skulle starte med et slikt arrangert møte mellom artister fra festivalen som ikke hadde spilt sammen tidligere. Men det må vi altså vente med.

Alle norske byers jazzfestivaler har sin særegne vibe, noe som gjør at det faktisk er ok å besøke alle sammen, selv om det er noe sammenfall av artistbookinger i et lite land. Hva er Soddjazz sin mest sære karakteristika?
— Soddjazz er en meget intim festival, der man, under normale omstendigheter, kommer tett på hverandre, både som musikere og publikum. Vi har noen særegne og fine konsertlokaler, som Rødbrygga, Nils Aas Kunstverksted og Kulturhuset og ikke minst nydelig natur, med fjorden og Straumen som bukter seg i vårsola. Det er nyutsprunget løv på trærne, våronn på åkrene og, selvfølgelig, Inderøysodd i lange baner. I år utvider vi også med food trucks og kortreist gårdsmat fra lokale produsenter.

Hva med denne cideren til Stian Westerhus, er det igjen noen slanter til festivalgjengere?
— Ryktet sier dessverre at beholdningen er tom i denne omgang. Nå har jo Stian også fått grand cru tønner fra selveste Chateau Lafite-Rothschild, så vi får se hvor eksklusiv cideren blir i 2022, men jeg har absolutt vært inne på tanken om at den burde serveres på Soddjazz. Jeg var så heldig å få et glass Pyrus på restaurant Credo for noen uker siden, og det smakte alldeles nydelig.

Apropos nydelig: Har du noen egne fristende musikkprosjekter på gang utover våren og året?
— Det begynner jo smått å ta seg opp igjen, men jeg er fremdeles litt shaky. Vet liksom ikke om vi går ett skritt fram og så to tilbake… Men planen er at vi skal spille en del med Trondheim Jazzorkester og Gurls på diverse jazzfestivaler og Trondheim Voices skal konsertere i vår med Folklore av Helge Sten og Ståle Storløkken. Den 26. mai har jeg release på ny duoplate med den danske vokalisten Randi Pontoppidan på det NY-baserte selskapet Chant Records. Og så kommer det en hel haug med greier til høsten, bl.a. duoplate med Vigleik Storaas, ny innspilling med Marilyn Mazurs Shamania og premiére på forestillingen «The Sound Of Contemporary Living», som er et nytt samarbeid mellom Trondheim Voices og Jo Strømgren. Da blir det forhåpentligvis travelt for mange av oss …

Dette høres jo meget lovende ut. Lykke til med det, og med sodden!

Det er selvfølgelig en live-plate som er ukas album

Jeg ble så gira over nyheten om at det blir Soddjazz at jeg for alvor har begynt å fantasere over konserter igjen. Fikk også bilde av en liten trio som hadde semi-ulovlig gig på St.Hanshaugen. Konserter er livet, trenger ikke noe kjære Abid for det. Faktisk vil vi oppfordre til at flere utøver trygg sosial ulydighet på soldagene som måtte ville dukke opp fremover. Hadde vært kult om vi på et av de dronebildene Aftenposten av og til trykker om helgens parkpils kunne skimte den lange klarinetten til Andreas Røysum ute i bildekanten, etter nærmere undersøkelser a la Blow Up-filmen.

Men enn så lenge kan vi glede oss over det nest beste: livealbum. Og det fra en av bandene som kan nytes med godlunken sodd neste uke, nemlig Wako.

Wako live under Oslo Jazzfestival 2020. (skjermdump)

De utga et heidundrendes album i fjor som Filip gikk grundig gjennom sammen med bandet tidligere her i bloggen. Liveplata tar utgangspunkt i en konsert de hadde 6 november på vårt dypt savne Victoria East, med andre ord kun noen dager for den jævla locken downa oss fullstendig. Det er god kok fra et band med musikere som virkelig kjenner hverandre etterhvert, men som får ytterligere tupp i ræva fra noen prominente gjester i form av Tore Brunborg på tenor, Lars Horntveth på bassklarinett og steelgitar, Kyrre Laastad på perk og knott, og røveren Adrian Løseth Waade på fiolin. De gir noen interessante nye teksturer til låtene saksofonist Martin Myhre Olsen og piano man Kjetil Mulelid har skrevet for bandet sitt, som peker både fremover og bakover i norske jazzstemningers virkningshistorie. «Trakterer du musikk?» Det skal være sikkert og visst. Men hva er det med det temaet der, siden så mange norske kretser rundt liknende vibber?  

Det er i tillegg tatt med tre låter fra samme sted under Oslojazz litt tidligere på høsten, der vi går ned til kjernen av kvartetten, og det er spesielt digg å gjenkjenne det symbiotiske samspillet mellom den locked-in rytmeseksjonen Bárdur Reinert Poulsen på bass og trommis Simen Olderskog Albertsen. God tur til Inderøy!

Wako
Live in Oslo
(Øra Fonogram)

 

Hva har du rota deg nedi nå, Ola? Steamdome II: The Hypogean 

Steamdome II. Foto: Marthe Amanda Vannebo

Ola Kvernbergs Steamdome II: The Hypogean er ute nå, den er allerede blitt mottatt med klink sekser i VG, og mer blir det sikkert. Den første Steamdome-utgaven var jo en suksess, både på plate og i livetapninger, enten det var med hele bølingen eller med den noe nettere trioutgaven (les Ola prate om den, om filmmusikk og The Mechanical Fair her!) og singelen “Devil Worm” har allerede rukket å bli streamet over 56.000 ganger borte hos strømmetjenesten til musikkbransjens Florentino Perez – dét er meget bra jazzrocktall! 

Men nok om matten – moroa her er jo materien, og vi har vært spente en stund nå. Gjennom det siste året er det stadig kommet små oppdateringer på internettet fra Kvernbergs studiotilværelse, der han sitter på et lite, koselig og instrumentrikt kott og hamrer ned de utroligste små øyeblikk. Hva var det han bygde der inne? Hadde tilværelsen gått ham til hode? Nå når skiva er ferdig, foreslo vi at han kunne dele noen skjermdumper av protools-filene sine med oss, så vi kunne se hvor ellevilt dette arbeidet faktisk ble. En slags variant av “kjendiser viser sommerhytta”-saker i Se og Hør, bare at i stedet for sommerhytta er det lag på lag med små fargerike pølser, fylt av de mest intrikate pålegg. Vi har forsøkt å gjøre det mulig å henge med underveis ved å fortelle hva han spiller av – men det beste er kanskje å bare sette på skiva og lese på. 

– Hva er det som skjer her…. dette pålegget heter “Daniel Snacks”. Den her er viktig, da. 

Hva skjer der?
– Det er der han liksom sprenger ut alle innvollene på det hjemmelagde synthopplegget sitt, som blir en liftoff på åpningslåta (Ola viser fram et synth-sveip som skjer like før 4-minuttersmerket i “Arpy”). Det er før takeoffen. Du kunne tatt en runding med pil mot det stedet – et viktig sted på albumet. 

Denne skjermdump har tittelen «Arpy-vrengt-Bela-synth-swell-rettferdiggjøre-hard-groove-transition.jpg»

Da gjør vi det – rundingbilder er viktig i pressen! La oss prate litt om låta. Den oppleves som en introduksjon til et litt nytt stemningsleie for Steamdome-prosjektet. Var det et ønske om å lage musikk til en annen imaginær film denne gangen?
– Det var det. Jeg har gått gjennom enormt med kvaler bare med tanke på en oppfølger. Det er nok bare fordi jeg aldri har blitt motivert av rockeband-måten hvor man lager album nummer fire, på en måte. Jeg har ikke hatt lyst til å drive et working band på den måten – det kan knekke litt i knærne på ambisjonene om du bare skal kverne ut en ny plate på den måten, hvis du skjønner. Jeg gikk noen runder og forsøkte å finne ut hvordan jeg kunne fortsette, men at det på en måte fikk lov til å bli sin egen enhet, hvis du skjønner. Det jeg satt igjen med, var å prøve å tenke på hva som er viktig – hva skylder jeg de som har hørt eneren? I prinsippet ingenting, men det er jo et aspekt der. Alt det klikka på plass da jeg forlot tanken på at Steamdome 1 var en isolert plate. Nå tenker jeg på det som en trilogi, egentlig  – da blir det lettere, jeg må ha en begynnelse og slutt i mitt indre gehør for å klare å tenke på det formmessig.

Tematisk handler det om introduksjonen av mer synther – jeg har virkelig dettet nedi det kaninhølet det siste året. Jeg har ikke kunnet noe om det før, da har det vært mer fett med synth, og lekt med en og annen preset. Jeg har skjønt at det er et univers der, men det er omfattende og jeg har størst glede av ting om jeg går metodisk til verks. Det var det samme da jeg gravde meg gjennom jazzhistorien kronologisk, jeg liker å ta ting i rekkefølge. Jeg kjøpte en Novation Summit. Todd Terje var synth-mentor, som hjalp meg å finne én med nok headroom til at den fortsatt er fet når du blir god på synth. Den er modulær – jeg får frysninger av å tenke på hvordan man kan forme en lyd helt fra et sagtannsignal til at du kan modulere den til helvete. Det er vanvittig – baking, liksom! Det har vært et megakick det siste året. Noe av det artigste i komposisjonssammenheng er instrumentering. Det jeg elsker av ny musikk handler ofte om et oppheng i instrumentering – hva er det der? – også var det kanskje tverrfløyte oppi der, og så svak en trombone kan bli, bare i samme oktav… også blir det et nytt instrument. Det har vært en drivkraft, jeg har prøvd å lage noen egenreferanser. Noen plater har sitt eget premiss. Der kom den igjen… for eksempel er det synthbass og elbass på absolutt alle låtene. En sjelden gang river Nikolai Hængsle seg fra fortøyningene og får holde på sjøl, men ellers ligger det helt unisont, på venstre og høyre side. Det er jo en syntese det også, egentlig. 

Partiet hvor det smeller i første låt føles annerledes – mitt bilde av forrige skive er at det ikke er like elektronisk rytmisk fundert. Det gynger litt mer, men her er man inne i noe litt “hardere” rytmisk.
– Ja, spesielt på den første låta. 

Den setter det på spissen, og det oppleves som et tydelig signal om at denne plata risser opp en annen verden. 
– Det er ganske friskt å starte der, men den låta kom seg dit ganske fort. Den havna som åpningslåt tidlig i prosessen. Den er en liten plate i seg selv, sånn jeg tenker formen på den. Jeg har sparra mye med Stian Carstensen for å få innspill. Han er helt rå på instrumentering, han hører vanvittig mye nyttig. Vi snakket om at den beste åpningslåta sladrer litt på hele verket. De første fem minuttene skal sladre litt. Det er magien med et sånn introduksjons-strekk. Så i trappetrinn kommer steelgitaren der… ensemblet blir introdusert. 

Det er en fin måte å si det på, at førstelåta skal sladre litt. Noen ganger kan man også høre skiver hvor nettopp førstelåta er den låta som er litt annerledes. Det kan også være fint.
– Ja, da kan man også sparke ned noen ting. 

Det partiet som kommer uti der – hva er den rytmiske inspirasjonen bak den maskinen du liksom bygger på Steamdome?
– Det som fikk dance-korka mi til å sprette av var da jeg møtte Todd Terje. Det var gjennom The Mechanical Fair, som han ga ut siden han hadde lyst på den på vinyl selv. Jeg fikk være med i bandet hans litt også, og hadde hørt It’s Album Time. Det er i post-jazzlinja og den perioden her av livet jeg virkelig har fått kick på dansemusikk. Jeg elska Prodigy da jeg var liten, men tenkte kanskje ikke at det var min business. Jeg har hatt en hang til groove, men det som er nytt er at jeg har turt å skru vaskelyset på den hangen, og at det ikke skal pakkes inn i noe subtilt jazz-fikleri, men at man gritter opp skarpen, får på synthbass og tør å holde på i ti minutter. Steamdome er også blitt en øvelse i det, hvordan kan man holde på? Det er der det fysiske aspektet kommer inn. Jeg digga det da jeg var liten, buskspill på kappleik, å stå og spille slåtter i timesvis. Det var ikke noe intellektuelt med det. Klassisk spilte jeg Paganini, vanskelige stykker. Men så var det kappleik og da var det feeling. Jeg syntes alltid det var jævlig artig. Det er den egoistiske drivkraften bak dette, jeg får en genuin lykkefølelse av å lage musikk som bare går framover. 

Noe som er tydelig, og som vi har snakket om før, er hensynet til det svevet i Steamdome-musikken. At det skal sitte og lande tilfredsstillende. Hvor mye av struktureringen av det ligger i etterarbeidet og hvor mye lå klart da dere spilte inn grunnopptak i Athletic?
– 70% av formen, cirka, lå klar. Førsteskiva hadde vi fått roadtesta på premierekonserter og noen festivaler, vi hadde hatt 5-6 gigs da vi dro i studio. Kanskje én låt var ny. Men den lente seg mer på jammen. Den her var en flertrinnsrakett i større grad. Én låt har vi spilt en del i trioformat og en annen har vært med lenge, det var “Devil Worm”, som vi ga ut som singel. Men da vi kom i studio var ting nokså ferdig. Man må ha litt is i magen – da må jeg ta opp strekk med inspirerte musikere på ting som de tentativt skjønner at skal bli kult. Mange av de siste twistene skjer i etterarbeidet. Det har vært en jevn utvikling. Men det gjør selvfølgelig et byks når man tar vekk mine halvslappe trommetakes. 

Men er noe av moroa med dette det også? Jeg har sett deg spille bass, trommer… er det et selvutviklingselement i Steamdome?
– Definitivt. Jeg kan sikkert skrive om denne prosessen til lifecoach-foredrag. Med fare for å høres litt pretensiøs ut, kanskje jeg bare høres ut som meg selv: Fele har vært et tydelig stempel jeg har hatt med meg. Fele-solist, jazzfiolinist… studiogamet har utvikla seg på siden av det, og det store prosjektet har vært å viske det skillet litt vekk. Å rettferdiggjøre at jeg har fingrene borti litt av alt for de som lytter. Jeg kan være orkestrator, produsent og prøve å spille det som trengs der det trengs. Det er veldig befriende. Fela blir det hemmelige våpenet, på en måte. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er noe instrument jeg kan fortelle ting bedre på enn det. De 10.000 timene eller hva det er har stor betydning. 

Jeg opplever at fela har en litt annen plass på denne skiva. Når den kommer inn er den ofte nesten “underspilt”, og har en litt mer… naturalistisk lyd, om det går an å si, enn det jeg husker fra den første skiva. Nesten sår eller skjør. Som en menneskestemme i noe større. Hadde du en spesiell hensikt med hvordan den bruktes her?
– Ja, for min indre film er den liksom fortellerstemmen. Den kommer inn og oppsummerer litt, forteller hvor vi er, hvor vi skal, og prøver å minne oss på temaet, vender tilbake. Jeg er opptatt av det, å hele tiden minne på hva vi holder på med, hva er premisset? Jeg vet ikke om du har hørt nok på det, men det er et tema som ligger over alt på plata som små easter eggs, lavt og høyt i de ulike låtene. Det er sånt jeg elsker med de gamle komponistene, en ublu hang til repetering, som et logo du putter inn ulike steder. 

Er det noe som forsterkes av at du sitter i timesvis og leker med det?
– Det gjør det, og det blir selvforsterkende. Når du sitter uke fem med samme låt og finner ut at du har kverna rundt med D og G i bassen… og hvis du vrir om der kan du gå opp i Ess… det skjer på selve låta “Hypogean” – plutselig fant jeg ut at jeg kunne gå opp der, og spille det temaet på toppen… (dette kan høres rundt fireminuttersmerket i “Hypogean”) fuck me, det blir bra! Da kan man minne om det store poenget. Det blir nesten som et signal. Jeg husker jeg leste et intervju med John Williams om musikken til Nærkontakt av tredje grad. Signalet til romskipet. Steven Spielberg hadde fått bygd et romskip med lysorgel og midi-interface. Jeg liker denne historien på grunn av det nesten ukristelig metodiske i det. Mange tror kanskje at et sånt tema er øyeblikksinspirasjon. Men Williams hadde med seg 4-500 forslag, haha! Dogmet han hadde fått fra Spielberg var at det måtte være fem toner maks. Da skjønte han etter hvert at det var et signal, noe annet enn en melodi. Du må rekke å etablere et huskbart premiss på fem toner. Men så satt de hele dagen og kokte ned, 300 kandidater, 200 kandidater og så satt de igjen med 10. Og det var aldri et øyeblikk hvor de tenkte den tar vi, det var bare arkeologi. Siste timen sier de, det må nok bli den der. Det kan være motiverende for folk som sitter og håper på at de skal få frysninger av sine første toner i skrivestua. 

Denne heter «Carbonado_snøtråkking-i-5-mot-synkopert-akkbarry-og-synth.jpg», så kan dere bare tenke dere

Studioarbeid byr jo på litt av begge deler – du kan ha noen øyeblikk av ren lykke fordi du har fått tatt opp noe fantastisk kult der og da, også har du det mer prosaiske arbeidet hvor du løser oppgaver som kanskje ikke er enkle eller morsomme eller “inspirerte”, men som må til for å få det ferdig. Mitt inntrykk av deg det siste året er en studioeremitt som har brukt flere og flere timer på dette prosjektet det siste året. Hvor intenst er det egentlig blitt?
– Veldig intenst. Det siste året har jeg kunnet fullføre mange tanker – det gjelder kanskje mange. Plata skulle egentlig være sendt tidligere, jeg hadde lagt opp et ninjaløp med skrivestart i januar i fjor og innspilling i april. Tentativt var det i rute da covid kom, og da mars kom, var det egentlig en følelse av at jeg fikk seks måneder til på det. Ouff, både en stor lettelse, men også mer stress, for jeg skjønte at prosjektet trumfet alt, tid og alt mulig.. jævlig dårlig business, kanskje. 

Jeg ser for meg at det kommer noen utgivelser som er preget av at folk har jobbet mer intenst og fått fordypet seg. Føler du den stikker seg ut i din katalog?
– Jeg har nok brukt tre ganger så mye tid på denne som noe annet. Første Steamdome brukte jeg en del tid på, The Mechanical Fair brukte jeg jævlig mye tid på, men dette er mye mer enn den igjen. Månedsvis i studio, kvelder, netter… det er ikke alltid jeg er så fryktelig virksom. Men det positive med alle avlysningene er at det er tricky å prøve å jobbe med noe nytt og så røske alt stæsjet ut og gjøre den gamle versjonen live, hvis du skjønner. Tanken blir avbrutt. Samtidig har trioen vært et format hvor jeg kan ta krappere svinger, teste en groove her og der, det er enklere enn i storversjonen. Erik og Niko har vært veldig flettet inn underveis i prosessen og hjulpet med å dytte det framover. 

Det er en egen mytologi knyttet til studiotilværelsen, og plater som tar evigheter, hvor hver minste detalj endevendes også videre. Er det en bit av musikk-folkloren du har noe spesielt forhold til? Er drømmen om å låse seg inn noe du kjenner på?
– Jeg er egentlig hypersosial, så hele komponisttilværelsen føles som en enorm selvmotsigelse. Det er sikkert derfor jeg er så hissig på sosiale medier noen ganger, jeg må ha en form for applaus, hahaha! Jeg er verdens minst hemmelighetsfulle fyr. Det å sitte alene er en kneik. Men jeg har blitt eldre, og skjønt at det blir bra til slutt også, og at den eventuelle isen i magen kan være litt grei å ha. 

Men det skader ikke å høre litt småklipp underveis, jeg føler ikke at det “spoiler” noe. Det er begrenset hvor mystisk det er vits i at alle plater skal være.
– Jeg er gjerne meddelsom, jeg har lite behov for å skjule hvordan det henger sammen. Men en del av den mytologien du nevner er jo det, oj, hva kommer ut av den hula der nå? Et slags image som kanskje går igjen hos noen studiolegender. Eremitten. Men konklusjonen er at jeg er alt annet enn det. Samtidig må jeg si at det er en tilværelse jeg liker, det å kunne tenke ferdig en tanke på måten jeg kunne gjøre nå. Jeg har fått en sinssyk flyt, alt er koblet opp hele tiden og jeg kan jobbe veldig raskt. Kanskje det tar fem minutter å koble opp noe vanligvis, og det å spare inn det her og der gjør kanskje at hele plata tar to uker mindre alt i alt. Skjønner du hva jeg mener? Det er små tilpasninger som jeg har gjort. Det er jo også sosialt når jeg jobber med bestillingsmusikk, da sender jeg ting fram og tilbake mens vi finner ut hva som funker. Men utover dét har mitt sosiale musikkliv vært Kristoffer Lo og Bent Sæther, som sitter på naborommene her (les en prat med Kvernberg-nabo Bent Sæther om powertrioer og Motorpsycho her!). Også er guttungen med i studioet noen ganger. Han spør meg om like mye som han spør moren sin, og bare dét å få lov til å være med og legge og sånn. Reiser man mye, blir du ikke go to-fyren. Jeg gleder meg sinnssykt til å spille over alt, men jeg har ikke tenkt å bli frilans-ninja på samme måte som jeg holdt på med. 

Det er det åpenbart mange som har tenkt – at man har fått litt perspektiv på hva som ikke nødvendigvis er et savn med den gamle arbeidsvirkeligheten.
– Ja, og der blir kanskje prioriteringene annerledes. Det er jo en egoistisk avveining – var det verdt å svi av to døgn på den ene konserten? Man kan jo alltid argumentere at det er verdt det, og man kan jo ikke luke vekk alt heller. Men dette var tanker jeg egentlig formulerte tilbake i kunsterstipend-søknaden min i 2017 – det handlet rett å slett om å få tenke en tanke ferdig uten å måtte ut og frilanse og være hired gun på ting. Fremover tenker jeg at Steamdome er prioriteten. 

Kjernen er det samme, men det er en litt annen sammensetning enn på første Steamdome. Er det bare virkeligheten, eller har du satt deg ned og byttet ut?
– Det var helt pragmatisk. De som er bytta ut er Hans Hulbækmo til fordel for Martin Windstad og Olaf Olsen har tatt over for Børge Fjordheim. Men både Olaf og Martin var mer med fra starten av live, de spilte kanskje 80% av konsertene fordi de to andre ikke kunne. Jeg elsker alle, og prosjektet kunne gått videre uansett. Men det har betydning for hvordan jeg skriver – hvis jeg vet at Martin er med i stedet for Hans, for eksempel. Hans er et oppkomme av ideer, han tar det han finner og lager noe musikalsk av det. Det er hans styrke, mens Martin kan schoolbook perfekt perkusjon, han kan håndverket, og vet akkurat hvordan demping av skinnet på congaen gjør at instrumentet forholder seg til skarpen – det er veldig gøy å gjøre plass til det i musikken. Samtidig kan man prøve å pushe dem til å finne på andre ting. Jeg har ekstremt konkrete ideer, og noen ganger spiller jeg inn ting selv om det er noe jeg får til og det er like greit. Men det er også befriende lite oppheng… enkelte musikere kan være hit, men ikke lenger. De skal få materialet, flytte inn i det og gi sin versjon. De folka i Steamdome kjenner hverandre godt og de er åpne for å prøve min idiotiske idé først, samtidig som eierskapsfølelsen kommer. Og den er like viktig. Det kan bare hende at det blir en litt lenger reise fra at de gjør noe som ikke er naturlig for dem til at de har forbedret det, eier det og har sin aksje i musikken. Sånn at de kan være tilstede i det på en måte folk hører. 

Du nevnte Stian Carstensen som en viktig sparringspartner på ting som instrumenterer, og han er med på barytongitar på et spor her.
– Ja, han sendte meg barytongitar på mail, rett og slett. Det var helt på målstreken, også anbefalte han baryton og klokkespill på et sted. Først spilte jeg min råmiks av den låta for Bent, og han sa alt for mye, du må rydde opp, man hører jo ingenting av det som skjer… men jeg sitter der og hører alt og syns det er fett, ikke sant, hahaha! Det er Matrix for meg, jeg vet akkurat det som skjer. Det er interessant med det psykologiske i miksing. Du må huske på å skjønne hva folk faktisk hører når du kjenner noe så godt. Men Stian – han hører faktisk alt første gangen! Så mens Bent gikk ut døra og sa det var for mye, fikk jeg en mail fra Stian hvor det sto her er baryton, klokkespill… det var litt tynt der. Det er ikke minimalisme jeg er ute etter for det meste her. Men jeg syns det er blitt en mer dynamisk plate enn den forrige. Jeg har forsøkt å balansere det ut litt mer, at det ikke bare er følelsen av at man skrur på krana. 

Der er vi tilbake til den første låta, for før takeoffen har man et orgel…
– Det er det XK-3-orgelet som står her, en Hammond-replika, kjørt gjennom en leslieforsterker. Så det er i bunn og grunn et ganske klanga B3-orgel i prinsippet. Men så er det en liten blanding der, det er en Jupiter-synth, tror jeg, som ligger med en litt spiky, kortere touch. Så er det en steelgitar, også er det en ganske muffla mono-synth. Det er forteksten på en måte… som begynnelsen på en TV-serie hvor karakterene hilser på, haha! 

Det er jo en “filmatisk” følelse, at starten er rett før eller etter at noe har skjedd. Men det med blandingen av orgelet og jupiter-synthen. Det er åpenbart at du har en glede av å blande ting, men handler det også om å støte på lyder som plasserer seg litt for “tydelig” i et referanseunivers?
– Jeg prøver å ha flere tanker i huet når det gjelder de tingene. Den referanse-angsten kan sparke bein under på det som låter fint. Det er dumt om man er så jålete at det blir tungen på vektskålen. Men den er veldig til stede. Nikolai er Wikipedia på referanser og sier tydelig ifra om de gravitasjonskreftene blir for sterke. Jeg husker jeg leste et intervju med Jenny Hval hvor hun sa noe om at hun hata sjangerblanding, på en måte… jeg husker ikke helt formuleringen, men jeg leste det som at sjangerblanding for sjangerblandingens skyld ikke er noe vits. Jeg kan være med på den tanken, det er liksom ikke den bransjen vi er i, at vi på død og liv må blande ting. Men blandingen er et verktøy for å forme nye lyder eller egne instrumenteringspremisser. Jeg er opptatt av at det må være et overraskelsesmoment i det, og at ikke referansene blir for tydelige. Det var nok mer åpenbare syttitallsmarkører på den forrige skiva, med B3… det gode gamle orgelbruset. Men jeg prøvde å finne en ny motor for det orgelbruset som er en blanding av andre ting. Det er jo en emosjonell instrumentfunksjon, orgelbruset. Hvor harmoniene bare røsker tak i det, det er det Leslie-switchen er til for, å få det til å koke. Der har jeg eksperimentert, jeg har pitcha pumpeorgel, jeg har blanda inn kirkeorgel en del og jeg har introdusert pianoet, faktisk. Det fantes jo ikke på forrige skive. En del av det lydformingen består av på denne plata her, er for eksempel å få attacken til en pianotone, sånn at det blir starten, men så ligger det et orgel inni den samme lyden og tar over… og så kan du i tillegg ha en synth der. Så pianoet har lov til å ha begynnelsen på tonen, orgelet får lov til å ha midten mens en synth får lov til å avslutte. Det er et mikrounivers, men da har man liksom laget et frankensteinmonster av et instrument. Det er litt artig, da lager man et premiss som kan vende tilbake, nå må vi inn med den frankensteinen her. Det har utkrystallisert seg mange sånne instrumentkomboer som jeg er blitt så glad i at jeg tar dem i bruk ofte. 

Du er inne på noe der som handler om å sirkle inn noen hovedroller – du nevnte fiolinen i sted, så har du frankenstein-lyden. Det å skjønne hvilke lyder som er karakterene lytteren skal forholde seg til – er det noe du er blitt gjort bevisst på gjennom filmmusikk? 
– Det er det man isolerer etter hvert som plata blir laget. Og det har for eksempel med det vi snakket om, om å sladre på resten av skiva. Den første låta ble påbegynt, og så ble den liggende en stund mens jeg holdt på med andre ting. Så måtte jeg ta en ansiktsløfting på den igjen. Da finner jeg ut at vi har lovet noen ting som vi ikke helt har klart å holde ennå. Selv om ting endrer seg hele tiden, prøver jeg å danne meg et instrumenteringsdogme. Noen hovedroller, som du sier. Det er nesten litt egenterapeutisk, det litt påtagelige fraværet av fele på den nyeste. Den gir seg selv såpass at jeg må bære noen ting med den også. Så selv om det er mindre fele, er den viktigere når den kommer her. I sum opplever jeg at man egentlig hører mer av den. Jeg vet ikke om du får den feelingen? 

Det er min opplevelse, den er viktigere når den er inne, og mer en individuell stemme. Husker jeg eneren riktig, opplevde jeg felelyden som mer behandlet, litt i tråd med det du snakket om med behandling av andre instrumenter. Noen ganger kunne den låte som plystring eller en sinustone eller noe helt annet. Men her låter det mer som fiolin, på en måte.
– Vi hadde mange runder på det i miks, jeg og Jørgen Træen. Det var et stort tema på oppløpssiden. Det handler om hva man innbiller seg at sitt speilbilde er, hva som er mitt sound. Da Jørgen kom inn i loopen og miksa det, og gjorde en sinnssyk jobb, var det litt stafett-aktig. Han tok over prosjektene mine og starta derifra. Han starta ikke på null. Men spesielt fela snakket vi mye om. Jeg er vant med at soundet mitt har vært basert på pickup-mik, mye mer kropp i tonen, og ikke minst større tone – mer klang også videre. Der har han eksperimentert mye og klart å overbevise meg om at det helhetlig er kulere å gå en annen vei. Når du putter en fele inn i dette lydbilde kan det lett høres ut som noe som ikke hører hjemme. Hva faen er vitsen med det her? Lyden ble bemerkelsesverdig crisp og tilstede sammenlignet med min “vanlige” lyd. 

Det er en tydelig kontrast. Har du en skjermdump til? Vi rekker ikke å snakke like mye, men det er morsomt å se på litt mer.
– Skammesjå… jeg skal finne noe. Her ser du forresten noe synthbass som går unis med Niko. Der har jeg gått inn og skrevet manuelt, med pitchbending, sånn at det blir helt unis med bassen nesten hele tiden, bortsett fra noen ganger hvor det er tilsiktet. Tre dager brukte jeg på det. 

Her er vi litt inni speedrunning av Super Mario på twitch-delen av innspillingen. Er gevinsten stor nok, eller er det fint å gjøre det på faen?
– Det er en nemesis, men det er også potensielt der gjennombruddene ligger. Derfor blir jeg litt nervøs av å ikke hoppe ned i de kaninhullene. Men jeg vet at i 95% av tilfellene vil det være tre dager som er svidd av på ting ingen noen sinne kommer til å legge merke til. Du glemmer litt at det kanskje ligger 174 andre spor her utover det. Men la oss finne noe her. Jeg kan ta den Stian sendte meg greier på, det er kanskje et artig bilde. Det er “Hypogean”, den tredje siste låta. Sjekk det feng shui-opplegget her, med folder tracks og alt mulig. Hvis vi åpner opp en folder som heter “leads”, det er alt av fele… jeg er ikke noe sånn one take johnny på fele heller på disse greiene her, altså. Det er masse juks og fanteri. Men det er ikke effektivt, jeg har jo ikke spilt 10 konserter med det. Så jeg må på en måte skape den leadstemmen, og da har jeg ikke den samme intuisjonen nødvendigvis. Jeg gjør alltid sammenhengende takes først, da. 

Jaja, du trenger ikke unnskylde. I gode gamle dager jukset de med å ha uendelig tid i studio noen ganger. Det er alltid noe juks!
– Sant. Det er mye automasjon også, i senere tid. Denne låta er litt mer hulter til bulter visuelt. Men her ser vi for eksempel den baryton-gitaren. Jeg kan sette en ring rundt den også. (Ola spiller delen av låta der barytongitaren kommer inn, på 06:12, sammen med tubular bells, klokkespill, bratsj og steel. Siste leitmotif på plata – og første gang det kommer i dur på plata)

Denne heter «Hypogean-platas-siste-leitmotif-med-barytongitar-på-mail-fra-stian-carstensen.jpg», relativt selvforklarende!

Ja, putt en ring på det! Men Carstensen har jo rett, det er et baryton-øyeblikk. Uten å kritisere Sæthers tilbakemelding, altså.
– Bent prøvde nok å være en god venn… å minne om at det finnes en verden der ute, tror jeg, hahaha! Man kan jo ikke sitte med dette alene for all framtid. Jørgen Træen har gjort en utrolig jobb. Det er hele tiden valg som må gjøres i sånn maksimalistisk musikk. Men han er ikke kresen, eller redd for store mikseprosjekter, han hev seg over det med liv og lyst og skjønte intuitivt hva jeg prøvde å få til. Jeg hører den 7 mot 4-figuren som går underveis her polyrytmisk og får superfeeling av det hele tiden, jeg kjenner det som fire og det røsker deilig. Men han kopierte en skarp fra tidligere for å understreke det mer her, for å få four on the floor-følelsen (Ola spiller litt fra “Hypogean mellom 4 og 5-minuttersmerket). Han har flyttet tyngdepunktet for å få mer forløsning. Jeg var for langt ned i kaninhullet, og syntes det var fett uansett, men han hørte på det med andre ører. 

Det å hele tiden skulle ha både bass og synth-bass er også et sånt dogme som sikkert er ganske krevende å forholde seg til som mikser?
– Absolutt. Han fikk en utfordring der, men løste det veldig bra. Tidvis er det ikke bare to, men tre forskjellige basslinjer som ligger likt sammen. 

Vi kommer stadig tilbake til figurer og arpeggioer som ligger og jobber litt imot takta – er det fascinasjonen for sånne figurer som er mye av fascinasjonen med å skrive musikk for deg?
– Jaja, det er det også. Med unntak av melodien som starter den første låta, besto brorparten av albumet av rakved. Jeg starta med groover eller figurer… forskjellige ting. Grooven på “Hypogean” handler om at vi har fem fingre, jeg satt med sønnen min på et lekeland i Danmark og lagde en finger-groove som jeg sang inn. Derfra og ut er det arkeologi, jeg tenkte at lagerhus-aktig klang på trommer hadde vært fett, og så ballet det på seg med bassfigurer. De arpeggio-greiene er som en melodisk shaker. Men det som er sentralt er at jeg ofte syns arpeggiogreier kan bli litt late… som tamburin kan være latskap, på en måte. Ren olje i maskineriet, men ikke så veldig mye mer enn det. Alle arpene på denne skiva er ikke egentlig en arp, men forskjellige toner. Jeg har sittet og spilt inn alt sammen. Jeg kan spille den sistelåta for å vise… det er igjen en sånn kaninhullgreie som kanskje virker helt meningsløst. Men det er verdt det, for det gir musikken en annen karakter enn en latskaps-arp. Jeg tror det er det som er motivasjonen til å forsvinne og holde på så sykt lenge med ting. Det som kjennetegner all musikk jeg liker er at den er flerdimensjonal, at den tåler veldig mange gjennomlytt, at  du kan oppdage nye ting. Men like viktig er det at den kommuniserer fra første gang, du skal ikke trenge manual. 

Men sånne bittesmå variasjoner trenger man ikke legge merke til hele tiden som lytter. Det holder å legge merke til det én gang, så skjønner man at det ligger veldig mye informasjon der og lurer.
– Helt klart. Her er arpeggioene skrevet (se en instagram-video av hva i helsikke Ola snakker om her). 

Denne var veldig ryddig og pen å se på.
– Det var faktisk en clean session vi starta på 0 i Athletic, det er derfor den er så ryddig. Jeg hadde formen klar, og vi trengte bare å gjøre et take i studio og bygge derfra og ut. (Ola skrur på “Diamondiferous” fra 2.40) Den arpen som du hører i bakgrunnen her er skrevet. Små utviklinger hele tiden. Du kan se midi-remsa der jeg har skrevet alt inn bortover her… målet er at du har den unektelig elektroniske feelingen, her med en ganske tung åttitallsmarkør, men så spør man seg hvordan man kan motstå gravitasjonskreftene fra den referansen. Den arpeggioen gjør det, for det er både et elektronisk element, men organisk i innhold. Men dette er bare teorier, hahaha! Denne var kanskje den vi slet mest med å mikse, vi måtte tilbake til 0 to ganger etter å ha jobbet med de andre låtene. Selv om miksen har endret seg, hører jeg jo det jeg liker i materialet i utgangspunktet, og det er utfordringen med gangsynet, som Jørgen har hjulpet meg med. Træen har et opplegg på det, han vet at det er sånn, han kryper ut av kaninhullet og riper det inn i steinen – klokka 11 er neste miks der. Han vet at kreativiteten går i loop, at du begynner å stille spørsmål ved noe du likte… da kan det være skummelt i kaninhølet. Det høres ut som et punkband – Skummelt i Kaninhølet.

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger