Bård Tufte Johansen forteller om prog- og gospelbakgrunnen i Skienstraktene, sogneprest Lars Martin Dahl og NTT Soul kommer med påskemusikktips og vi byr på hjernetrim i NTTs Påskenøtter!
God påske og velkommen tilbake til Now’s The Time, en langfredagsmusikkavis i digital remseform som setter passerspissen i jazzens navle og drar små og store sirkler rundt på musikkens mave. Vi tenkte det var hyggelig å hilse innom i påsken med litt høytidsrelatert musikk, og med en prat med Bård Tufte Johansen, intet mindre! Det er dessverre ikke altfor mange konserter å melde fra om – men vi skynder oss å anbefale Espen Rud’s nye band Small Fish Sextet, som lar seg se på skjerm fra Asker Kulturhus på 1. Påskedag. Arrangørene har gjort seg ekstra flid og laget et nydelig intervju med Espen som er vel verdt 20 minutter:
Til uka spiller også Kirsti Huke og Ola Kvernberg fra studioet sitt på torsdag – og Nasjonal jazzscene har fremdeles sitt program med påskestrømming. Bortsett fra det er det nokså dødt – men alle med basic kjennskap til det mytologiske bakteppet for denne uka vet at ting også lirker seg løs, gjenoppstår, alt det der. Vi hilser til alle stengte steder og sender en ekstra kvast med tulipaner til Last Train, som fikk Oslo bys kunstnerpris forrige uke.
Om dere er lystne på dobbel dose med påske-content, kan dere forresten sjekke ut NTTs påskekrim-spesial fra i fjor, som er minst like god i år, med intervju om den musikalske krimen Terje Mosnes skrev om Molde Jazzfestival i sin tid og et intervju med Åsmund Ivar Feidje, som blant annet lagde musikken til radio-hørespillet Døde menn går i land, som det fremdeles ikke er for sent å bli vettskremt av.
Hvem liker ikke påske? Det er sikkert mange som vil rekke opp hånda på det spørsmålet, ikke minst i år – nok en stille uke, hvem har bruk for det, liksom. Absolutt ingen. Men rent bortsett fra det er påsken okei, den, der den kommer luntende én eller annen gang utpå vårparten, noen ganger litt for tidlig, andre ganger litt for seint, som et sosete medlem i gjengen som gjerne har glemt å kjøpe inn børst. Det er selvsagt noe fint i måten den, som andre tradisjoner, har fått lag på lag med ulike betydninger og ulikt høytidsrelatert stæsj, ikke bare den jødiske og den kristne påsken, men også den særnorske krimtradisjonen, de urovekkende (formodentlig mellomeuropeiske) harene, eggene, den gule fargen, den etter hvert riktig så latterliggjorte men også elskede hyttetradisjonen og bypåsken som, om man er heldig med timingen, føles som porten til en lettere tid på året. Måten den både er gjenstand for den siste leken i snøen og de første sykkelturene på feide gater – du kan velge (om du er blant de som kan velge, vel å merke). Går man rundt i byen (det er selvsagt lite annet å gjøre enn nettopp å gå, fortrinnsvis rundt akkurat nå), ser man folk finne trøst, enten de vet det eller ikke, i linjene fra Rudolf Nilsens dikt Påske:
Han hørte i dag på skolen
at påsken er herlig på fjellet.
Der lufter man bystanken av sig –
steker sin kropp i solen
etsteds i det sydlige hellet!
Det hørtes jo ganske deilig,
det sang selv i lærerens stemme!
– Men når man må gå med aviser
tidlig på morgenkvisten
så får man vel holde sig hjemme.
Han sitter på søplekassen
i kroken ved doet i gården.
Den står i det deilige hjørnet
inne i mursteinsmassen
hvor solen er tidligst om våren!
Undres hvordan alt dette hadde artet seg i et land med Norges sesonger om jødene hadde blitt frigjort fra Egypt en gang uti oktober eller november. Det hadde saktens blitt andre boller. Men nå kan man vel også se for seg at denne høytiden, som med julen, ble plassert et sted på året hvor fordums vise og uvise folk bestemte seg for at vi trengte den. Både utvandringen fra Egypt og oppstandelsen til Jesus har godt av noen modige krokuser til å fortelle litt av historien for seg, på samme måte som de tusen julelysene trenger et mørke å kjempe mot.
Det finnes selvsagt påskemusikk også – selv om den er mer spredt rundt på ulike knauser, og ikke har den samme formidable kommersielle gjennomslagskraften som julemusikk, selvsagt (og heldigvis). Det finnes jo låter som rett og slett heter Easter – det mest kjente er kanskje tittelsporet fra Patti Smiths klassiker fra 1978, sitrende og saktmodig, med bjeller, gravalvorlige gitarlinjer og Smith i uforferdet Poet-form: I am the spring, the holy ground / The endless seed of mystery /The thorn, the veil, the face of grace / Brazen image, the thief of sleep.
Men i påvente av den norskspråklige Marillion-bloggen vi alle fortjener (her må Fritt Ord kjenne sin besøkelsestid) må vi jo også nevne “Easter” fra albumet Seasons End, det første etter at den markante skotske vokalisten Fish hadde gitt seg i bandet og Steve Hogarth hadde tatt over. “Easter” er kanskje den mest minneverdige låta fra den passende titulerte overgangsskiva og viser hvordan Hogarth-era Marillion fulgte en naturlig linje videre fra å være inspirert av tidlig eller høy-Genesis til å bake inn stadig mer solo-Peter Garbielsk artpop.
Julen og påsken deler selvsagt en haug med klassiske verker også i og med at de har samme hovedperson, og i påsken kan vi for eksempel trekke frem tolkninger av Händels Messias som vi ikke rakk å høre på i julen, for eksempel David Axelrods soundtrack-aktige jazzrocktolkning eller for den saks skyld det sprikende, men fornøyelige various artists-klassikeren Handel’s Messiah: A soulful celebration fra 1992. Mervyn Warrens “Overture: A partial history of black music” er et stykke musikk som prøver på akkurat det som står i tittelen, og om det hele låter litt pastisj, så må det nesten være lov.
Allikevel er det noe med salmene som blir sunget i kirken på denne tiden. “Hin time i Getsemane”, “Her ser jeg et tålmodig lam”, “I edens sæle sumar” og “Jesus lever graven brast”, det er mange å velge i, men fra undertegnedes barndoms skolegudstjenester er det tre som stikker seg ut. Man slipper selvsagt ikke unna Händels påske-hit “Deg være ære”, stappet som et sirlig illustrert papp-egg med høytidsstemning og vårlig, melodisk jubel.
Det er én klassisk påskevibb, verdig, spiselig for kulturkristne. Men så har man selvsagt også den litt mer tensing-aktige og rett og slett gladkristne stemningen i “Dine hender er fulle av blomster”. Er dette påskesalmenes svar på “En stjerne skinner i natt”? En spretten sak er det i hvert fall, med noen freske rytmiske små rykk i verset før det er full lovsang i refrengene. En av omegnens, og kristenmusikkens, største norske navn, Ole Børud, har sunget sin versjon.
Men først og fremst tenker vi selvsagt på låta den driftige dansken N.F.S. Grundtvig skrev tekst til i 1843, og som Ludvig M. Lindeman skrev melodi til noen tiår seinere. Lindeman er saktens en person vi bør vende tilbake til senere en gang – trønderens arbeid med å samle inn norske folketoner gjør ham jo til en viktig, dyp playmaker for norsk musikk den dag i dag. Og en musiker som har gravd dypt i Lindeman-samlingene i løpet av sin karriere, og har gjort det samme med salmebøkene, er Knut Reiersrud, fremdeles nylig fylt 60, som gjorde en vakker versjon av “Påskemorgen” sammen med organist Iver Kleive og sangeren Povl Dissing på Den Signede Dag. Men vi kan også unne oss litt Kirsten Flagstad. Bøtt er brøden, død er døden, død er døden som syndens sold!
Påsken er i det hele tatt nokså åpen klasse på mer enn én måte – men vi må forsøke å lande litt i jazzen før vi går videre. Louis Armstrong spilte aldri noen av påskesalmene som er vanlige i Norge, så vidt vi vet, men han har låter som både passer til gammel og ny påske – i 1958 spilte han inn “Go down Moses” sammen med Sy Oliver Choir på spirituals-albumet Louis and The Good Book.
Om man tillater seg litt fri fantasi, finnes det også en munter kjærlighetslåt i Armstrongs katalog som er verdt å spille rundt disse tider. Han spilte inn Irving Berlin-låta “I’m putting all my eggs in one basket”, opprinnelig fra filmen Follow the Fleet en rekke ganger – den finnes i en fin versjon som singel på plateselskapet Decca i 1936, men aller flottest er den kanskje allikevel når han synger den sammen med Ella Fitzgerald på Verve-albumet Ella and Louis Again.
Kanskje går det også an å se for seg at albumet med Pharoah Sanders og Floating Points som kom like før høytiden, Promises, på sikt kan bli et slags påskealbum? Det er noe som gror her i hvert fall. Utgivelsen har støtt på litt vekslende reaksjoner, kanskje er det nesten noe litt for tidsriktig med møtet, som skrur forventningene opp langt over der Sanders strengt tatt er i sin langstrakte karriere. Det er et saktmodig, ambientaktig stykke, delt inn i ni deler, med forholdsvis unnselige bidrag fra London Symphony Orchestra, og med en prøvende, skjør Sanders i midten av det hele. Klimakset er kortfattet når det endelig kommer, i det niende stykket. Kanskje skal man betrakte det som et stykke om venting, eller forventning, som tittelen antyder. Det kan godt hende det er et mestermøte som fremdeles ikke når helt opp for en del lyttere – men det er vitterlig noe rørende i denne musikken, om den tas på sine egne, nokså lite insisterende premisser.
Vi må uansett gang, men minner om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer ett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Også unner vi oss Donald Byrds “Cristo Redentor”, perfekt for både påskemorgener og fredagspils i sjelens solvegg, hele året.
NTT The gospel of Jazz
Vi trenger et par spillelister nå i den s#*&&e uken. Heldigvis er det mye musikk å hente. En av våre faste lesere og bidragsytere, Lars Martin Dahl: DJ, konsertgjenger og i det daglige sokneprest, var ikke vond å be da vi gjorde nettopp det: ba om en spilleliste med jazz on a gospel tip. Det er ikke en liste med gospel per se, men den boblende musikken har jammen den feelingen i seg. Den starter med et kutt fra en av norsk musikkhistories mest sjelfulle utgivelser: «Alnafet Street» fra Plastic Sun med Svein Finnerud Trio, og når den slutter med «Psalm» av Lance Bryant 21 låter senere, er det med et salig glis om munnen (ikke ulikt Dahl på første rad på en ekstra god konsert på Hærverk) vi har vært gjennom spiritual jazz, soul og tilstøtende, inkludert en takreisende versjon av «My Sweet Lord» med Nina Simone. Vi gir ordet til Lars Martin Dahl her like godt:
— Jeg har kommet i skade for å være i norske kirker når menigheten har forsøkt seg på gospel i gudstjenester. Flertallet av nordmenn sliter med å klappe på 2 og 4 og samtidig bevege litt på resten av kroppen. Om «nordmannen» er reservert, kontrollert og selvbevisst, er gospelmusikken åpen, ekstatisk og fri. Gospel er musikkukas helg. Gospel er som is med topping på: nøtter, banan, sjokolade og karamell. Godt på godt. Gospel er overflod av melk og honning, enkel og hardtslående, festlig, sentimental, utadvendt, uten selvbevissthet, samlende og full av kamp, håp og entusiasme. Gospel er «too much» og det er i dette «too much» hemmeligheten ligger. Er du på restaurant spør du ikke om «toppinger» til desserten, men er du hjemme kan du gi slipp på selvkontrollen og hengi deg til både karamell- og sjokoladetopping. Du tar ikke et steg tilbake og tenker deg om, men hengir deg. Gospelmusikken er hengivelse. Et ord som er gått av moten i vårt stadig mer puritanske samfunn, men som er avgjørende for et sunt, inderlig liv.
Jeg er ikke oppvokst med gospel i hjemmet, men den har fulgt meg hele livet. I akkorder og stemmer i musikken jeg alltid har forholdt meg til, og jeg kan huske hvor jeg var da vi på skolen sang «O Happy Day» for første gang. Jeg var 10 og kjente trøkket i musikken og hvordan tårene presset på. Gospel er for mye for mange, men for meg har det vært musikken jeg har oppsøkt for å lette brystet. Det har noen ganger med sangtekstene å gjøre, men desidert mest med det ufiltrerte, impulsive, unisone og ekstatiske i musikken – alle toppingene på en gang.
Da jeg skulle bidra med en spilleliste her, ble jeg overrasket over at det stort sett er spirituals og ikke gospel som har fått ulike «jazzy» fortolkninger. Det har ikke gått opp for meg tidligere, men forklaringen gir seg kanskje selv, for hva skal man toppe toppingene på isen med? Elektronikk og dansegulv ble svaret, men menyen av toppinger blir stadig lengre og nå er det som om ingen rapper, med respekt for selv, kan unnlate å hylle gospeltradisjonene. Kanskje vi ikke er så ulike, Snoop Dogg, Kanye West og jeg, vi er blitt eldre alle tre og noen ganger er det godt «å få det ut» på en god og positiv måte, full av takknemlighet og håp.
Lars Martin Dahl
Hør Lars Martins spilleliste her:
Det første Bård Tufte Johansen brukte «fake legg» til var å dra på jazzkonsert
Rett før langfredag satte inn ble den selvtitulerte debutplaten til det norske progrock-kultbandet Utopian Fields folkefinansiert via Christer Falcks meget mye omtalte og suksessrike nyutgivelseserie Norske Albumklassikere på CD. Det har vært spennende å følge utviklingen av prosjektet den siste uken, og nå er altså den magiske 30 000-kronersgrensen passert. Se mer info for forhåndsbestilling her.
Dette bandet fra Skiens-traktene hadde mange senere viktige musikere og kunstnere i sin besetning, deriblant Al deLoner som ble sentral i Midnight Choir og senere soloprosjekter. På bandets andre album, som kanskje blir et potensielt prosjekt for nyutgivelse en gang i fremtiden, hvem vet, var det en annen kar som markerte seg. Den som ble vokalist på snodig titulerte White Pigeon, You Clean i 1990, var ingen ringere enn Bård Tufte Johansen – en komiker fra 90-tallet som faktisk fortsatt er morsom og som med rolig mimikk gjør Nytt på nytt tålelig å se på for den som er hjemme en fredagskveld. Jeg har lenge tenkt på å snakke om hans fortid med gospel, jazz og prog i Skiens-traktene, og denne ferien ble en ypperlig anledning til en koselig prat med påskekyllingen.
Hva er det med Grenlands-området siden det har fostret så mange strålende musikere, tror du?
—Ja, helt klart masse toppfolk, ikke minst innen jazz. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje er det sånn at når det kommer noen forbilder så generer det flere? Det var flere scener med mye konserter i byen. Det første jeg brukte «fake legg» til var å dra på jazzkonsert. Skien har bra musikklinje, hvor talentfulle folk fra hele Telemark dro til, det hjalp også. Sammen med et mylder av menigheter med tensing-kor og så videre.
Det var også et kommunalt hus med mange øvingsrom og utstyr som vi amatører kunne bruke. Det genererte mange band og konstellasjoner. Nå er det revet og de har satset på parkeringsplass der. Kanskje derfor musikken nå blir laget på gutte- og jenterommet?
Du var med i diverse kor og spilte også i noe som het BBL-band. Sammen med blant andre den unge Christian Wallumrød, kanskje den mest toneangivende pianisten for dagens generasjons pianister?
— Ja det stemmer, og det står trolig ikke i bioen til Christian hehe, men han som meg vokste opp i et kristent ungdomsmiljø og da spiller man på det som er i starten. Da vi spilte sammen øvde han mange timer hver dag, mer som toppidrett. Det igjen gjorde at jeg skjønte at det jeg selv drev med bare var hobby-tullball. Nå har han vel har beveget seg fra jazz nesten inn i samtidsmusikken? Så litt bekymret over økonomien hans har jeg nok alltid vært.
Som soul-fan er jeg selvfølgelig også glad i gospel, og liker hvordan den hele tiden tilnærmet seg utviklingen i popkulturen ellers. Jeg er f.eks veldig glad i sangere og bandledere som Rance Allen og Andraé Crouch som var innom soft rock, psykedelia, jazzfunk, disco, AOR-pop, R&B og så videre. Hva får eller fikk du mest kick av ved gospelmusikken?
— Ja jeg husker jeg ble overrasket og stolt da du spilte noe av dette på et Natt&Dag-arrangement for lenge siden!
Jeg tror det jeg liker best ved den sjangeren er miksen av et ekstremt høyt nivå på det musikalske, blandet med patos. Her trykkes det på alle følelsesknapper. Tror også det var et element av afroamerikansk kultursjokk for oss på den tiden. Vi var også veldig opptatt av musikere, hvem som spilte på hvilke plater. Kunne stå mange timer i platebutikk og lete etter plater Steve Gadd spilte på.
Det er fortsatt en givende aktivitet, det. Du tok over mikken i progrockbandet Utopian Fields etter Lars Fredriksen, en av landets fremste vokalister av sitt slag og senere supersolist i Oslo Gospel Choir. Hvordan vil du vurdere din egen sanginnsats?
— På den tiden sang jeg mye og selv da jeg var på mitt beste, hadde jeg selvinnsikt nok til å skjønne at dette ikke kunne ta meg noe sted — maksimalt til Vestfold. Vi hadde fast øvingsrom, i øvingsrommet ved siden av sang Paal Flaata. Det satt ting i perspektiv. Mistenker at bandet tenkte. «I rommet ved siden av er Elvis og vi har med Kjell Elvis». Atle Bystrøm som skrev låtene i Utopian startet jo Midnight Choir med Paal ikke lenge etter.
Utopian Fields. Foto: Joakim Janøy
Hva var det låtene deres handlet om, stort sett?
— Det aner jeg fortsatt ikke den dag i dag, det var en dæsj poesi, mystikk, religion og eventyr. Helt etter prog-boka. Vetle som spilte trommer gav jo etterhvert også ut flere diktsamlinger, så det ble langt ned mye jobb her. Men hva det handlet om fikk jeg aldri under huden. Du hørte ikke meg si på konsert: «Nå kommer låta «Metamorphosis Sunrise Of God’s Creation» og den handler om…» Og det var kanskje like greit.
Hva er linken mellom gospel og Prog egentlig? Tjukke bøker?
— Ja, det er sant, det skal være langt og tjukt. Konsertmessig var det også en utfordring at låtene var fryktelig lange. «Å jasså du tror låta er over … haha, neida», er oppskriften. Den første konserten bandet hadde spilte de kun én låt. Den varte en time. Blir ikke noe festivaljobb da.
Albumet ble innspilt i studioet Musikkloftet i Oslo. Husker du noe av den opplevelsen, og eventuelle møter med publikum i livesammenheng?
— Problemet med progsjangeren var jo at den var smal. Tror vi solgte 1500 plater kanskje, noe som ikke var så dårlig men de ble spredd rundt i Europa. Det var jo stas å ha 10 fans i Latvia og 8 i Ungarn og så videre, men det ble ikke noe spillejobb av det. Det hjalp heller ikke på det brede salget at frikerne i plateselskapet mente at CD var et blaff og nektet å trykke CD. Nå ble jo CD et slags blaff, men et litt lenger blaff enn de spådde.
Utopian Fields. Foto: Håvard Haugen
Alle progrockere jeg kjenner sier at følte veldig på utenforskapet – møtt med mye motstand og uvitenhet blant rockerne og dem som bestemte i musikkbransjen den gangen. Ble dere styrket som band og guttegjeng av dette utenforskapet?
— Hadde ikke de fleste på den tiden en følelse av at alt det som var kult og bra ikke fikk slippe til når det gjaldt musikk og kultur? At man ante at det var en fet verden der ute som aldri ble vist på NRK og så videre? Da jeg reiste til USA som 17-åring og oppdaget en radiokanal som spilte Led Zeppelin hele døgnet, hyttet jeg hardt med neven mot gamle Norge!
Gleden ved å være et band, ha all tid i verden, sjekke ut andre band, henge opp plakater, øve, røyke, skravle, er jo en veldig fin ting. Om vi hadde gjort alt dette hvis det var internett vet jeg ikke.
Det er lenge siden nå, men nittitallshumoren som du var eksponent for en periode viste kanskje jo til et brudd med det inderlige og alvorlige som denne musikken representerer. Var det et opprør?
— Det lå ganske lett for meg som ung å være litt pretensiøs. Hang nok litt sammen med å føle seg utafor og så videre som i hvert fall jeg gjorde på den tiden. Blir nesten litt flau når jeg tenker tilbake. Når det gjelder overgangen til humor, tror jeg det handlet mest om at jeg synes så mye var dølt, treigt og stivt. Her er det åpent mål for ironiske kødderier!
Skjermdump NRK
Men det gikk jo bra, det. Tror du at din bakgrunn i musikken har hatt noen betydning for dine betydelige evner som komiker og orator med tanke på økt forståelse for improvisasjon og timing?
— Ja, det tror jeg har vært positivt. Det var jo på scenen at jeg merket at jeg kunne få folk til å le, ikke bare i en bandbuss, men en hel sal innimellom.
Du oppdaget en ny mannsrolle for et par år siden da du sto på broa ved Middelalderparken og var passiv-aggressiv mann (44) som vurderte konsertene på Øya-festivalen fra avstand. Denne «følger litt med, litt usikker på dagens kulturverdier men stor tro på egne meninger om dem, vil gjerne ut men blir fort litt sliten i beina»-mannen tror jeg det er mange av her til lands.
— Hehe ja helt klart. Ja det karaktertrekket – å stå i allværsjakke på avstand og være helt skråsikker på at man kan gjennomskue og dissekere det meste i samfunnet, er tydelig hos mange. Det var skummelt lett å gestalte den rollen, som vel tyder på at jeg er på vei dit selv.
Du har kanskje lagt merke til den enorme pasjonen som åpenbarer seg i FB-gruppa til Norske albumklassikere på CD. Det å få disse prosjektene finansiert og «over målstreken» virker som en ny giv – en ny mening i tilværelsen for mange. Det er mange gode analyser, kløktige innsalg og hoderegningsanslag som blir fremvist her. Det er mye rart, men man blir jo litt varm om hjertet av musikknerderi også. Eller?
— Hehe, ja kanskje det er pandemien som får frem den positive oppmuntrende tonen i oss ? Hvem skulle trodd at man skulle ha samme attityde til Christer Falck som til egne barn: «så braaaa Christer … ikke gi deg Christer … næmenseee hva Christer har fått til»
Du er ute nå med suksessboka Bård og Atles gode råd om absolutt alt. Hva burde Kongsberg Jazzfestival gjøre som har kommet i konflikt med stort sett hele lokalbefolkningen siden de tenkte avslutte sponsoravtalen med våpenfabrikken Kongsberg Gruppen, siden mange musikere ikke ville reklamere for den og sa nei til å spille der?
— Ja, har lest om det, og det er en lei nøtt. Det er lett å kritisere festivalledelsen, men vit det: Skal man ha mulighet til å få artister som Kurt Nilsen eller Åge Aleksandersen til Jazzfestivalen trenger man sponsorer! En løsning kan være at Kongsberg Gruppen betaler litt mer skatt, så kan jazzen få de pengene. Da har de ryggen fri.
Ok, ett til. Hvordan finner man ut at lammesteika har riktig kjernetemperatur om termometeret har forsvunnet siden forrige påske?
— Lett. Man setter den inn i 90 grader i mange timer. Minst stress, og da kan den ikke bli tørr.
Vi må redde jazzen i CD-hylla
Det er mange av oss som har dårligere råd enn vanlig, men vi ser fremover nå og de siste dagene har da jammen bragt en smule positivitet, eller? Det var i alle fall gullstemning ute blant unge folk i Oslos parker da sola stekte egg på asfalten skjærtorsdag. Det ga håp, selv om vi også er blir vant med tilbakeslag. For å si det med Jan Erik Vold: Det er håpløst og vi gir oss ikke.
Men noen hundrelapper som er spart på manglende utepils (såkalte hutrepils er langt bedre for økonomien forresten) kan for eksempel benyttes til å sikre norsk jazz ettermæle og musikalsk kulturarv?
Hittil i serien med Norske albumklassikere på CD, der gammelt gull blir remastret og utstyrt med liner notes og historisk fylde, har jeg fått i postkassa Moose Loose, Hav med nettopp Jan Erik Vold, Jan Garbarek og gutta, og nå sist Ta meg med av sølvstrupen Olav Stedje. Plater med Jon Eberson Group, Act og Garden of Delight skal være på vei til kassa. Bittert at postmannen bare er der to ganger i uka, men sånn er det. Men det trengs mer jazz der. To utgivelser som er viktige i norsk jazzhistorie men som foreløpig sliter litt, er begge fra plateselskapet Mai. Hvis jeg forsto den pikareske selvbiografien til Sæmund Fiskvik ble mange av selskapets mastertapes pælma av en ivrig vaktmester ved en flytting. Men det er dyktige fagfolk med her som klarer å lage gode remastringer også fra LP om det skulle være nødvendig.
Den ene utgivelsen er utgivelsen E’olen fra 1979, der Miki N’Doye, vest-afrikaneren som brakte nye rytmer til Norge, koker opp mye liv sammen med jazzmusikerne Sveinung Hovensjø, Jon Balke, Finn Sletten, Zakhir Helge Linaae, Erik Balke, og Pablo Guanio. Sjekk et eksempel fra Club 7 her.
Det svinger jo som bare det! Det trengs et par gode bestillinger her for å få igangsatt produksjonen. Meld din interesse her.
Den andre utgivelsen er en enda større klassiker. Torgrim Sollid, som i fjor mottok en sjelden æres-Buddypris for sin innsats for norsk musikk og norske musikere, utga i 1975 det spreke albumet Østerdalsmusikk, som var et viktig innlegg i kulturdebatten og viste vei for den norske folkemusikken som en vital og global måte å uttrykke seg musikalsk på. Sollid tok med seg trompeten og Lars Martin Thomassen, Jan Garbarek, Knut Riisnæs, Alf E. Kjellman, Erling Aksdal jr., Bjørn Alterhaug og Ole Jacob Hansen i studio for å nyspille hallinger, bånsuller, polser, kulokk, bruremarsjer og gukkoer fra Østerdalen. Det er jo sånn unge musikere i NTT-sfæren holder på i dag og, det? Abonnenter kan søke i arkivet på en god historisk artikkel som ble skrevet om denne utgivelsen i Jazznytt for rundt fem år siden – på trykk dessverre stygt skjemmet av en feiltasting mellom ECM og MAI i plateselskapinformasjonen. Tre ganske like bokstaver, men akk så forskjellige. La ikke de oppvoksende CD-brukende slekter begå samme kunnskapsblødme. Les forøvrig Terje Mosnes’ anmeldelse av hvordan det gikk da de prøve seg på nytt, en mannsalder senere. Folkefinansieringen av Østerdalsmusikk på CD kan gjøres her.
Østerdalsmusikk 40 år senere (coverfoto)
NTT Soul: Gospel hour
Vi må ikke glemme Gud oppi all påskematen, ei heller gleden over ekstatisk musikk. Men frykt ei. Ketil Sellæg Ramberg, vår dedikerte soulkorrespondent her i NTT, har satt sammen en omfattende og allsidig spilleliste som viser hvordan gospelmusikken borer seg inn i funk, modern soul, disco, house, R&B og så videre — i en blendende oppvisning av skarpe produksjonsverdier, inspirert vokal og medrivende budskap. Noen av artistene her er meget kjent, andre er det sikkert bare en håndfull som har hørt om, men de deler alle et høyt kvalitets- og humørnivå, dansbart når det trengs og med fundamentalt alvor i de tunge balladene når de inntreffer. Endel av låtene har et mer verdslig preg, som det fabelaktige kuttet av f.eks Aretha Franklin, men den vidunderlige syngingen deres rettferdiggjør tilstedeværelsen her og vel så det. For ofte er det egentlig vanskelig å skjelne helt hvor gospel slutter og soul begynner. Og noen ganger er det heller ikke så viktig å vite eller tenke over forskjellen. Bare la seg rive med av velbehaget. Få på litt topping, for å si det med LM Dahl.
Aretha Franklins 100% fantastiske film Amazing Grace vises på NRK langfredag!
Ketil sier selv dette om utvalget, som kan lyttes til her:
— Takk for introduksjon, Audun. Ikke stort å tilføye, men, og som du vel sier, så forsøkte jeg å vise hvor usynlige linjene kan være mellom soul og gospel, og hvor mye fantastisk musikk som også ligger på den andre siden. Noen ganger lett å glemme. Så snarere enn bare å plukke ut rene gospel-låter (noen er med), valgte jeg låter som fint passer sammen med verdslige parkamerater. Donny Gerrard? Modern soul så godt som noe. The Kelly Bros? Sweet soul-perle som laget for lett vugging med lukkede øyne. Seawind? Jazzdance. Spirit of Love? Ville neppe fremkalt rykninger hos rare soul-samlere som fra tid til annen moonlighter som DJer. Det samme for Tolbert Singers. Hari Paris og Philip Bailey hadde passet perfekt i et tenkt radioprogram beregnet for rushtid. Og de tre gospelhouse-klassikerene? Vel, jeg plukker de nesten ned først om jeg skal velge meg house.
Siden klokka ble stilt her forrige uke kom jeg (Vinger) på at jeg pleide ha soulklubben min Contagious på BLÅ de lørdagene klokka ble stilt frem og tilbake, som regel med ganske store konsekvenser for deltakerne. Nå håper vi bare at BLÅ åpner dørene og at det igjen blir musikalsk liv i mange forskjellige former der inne. Det ble spilt ganske mye gospel-relatert soul, R&B og US house der inne på Contagious, for når tidspunktet er riktig og man ikke overdoserer, er det lite som får nordmenn til å freake ut på gulvet som en overrumplende gospel-låt. Jeg kunne valgt mange godlåter her, men for ikke å tråkke Ketil for mye på tærne i med tanke på hans kresne utvalg, vil jeg trekke frem tre signaturlåter som alltid skapte furore på BLÅ-gulvet.
Sounds of Blackness: «Optimistic»
Man skal kanskje vokte seg for appropriasjon av tro og tradisjoner, men det skal mye til å ikke få en rystende spirituell oppvåkning av det sugende refrenget i denne låten med dette amerikanske koret som ad omveier også ble en stor favoritt på britiske soul- og R&B-dansegulv – en ikonisk låt fra moderne tid. Den vokser sakte og umerkelig og tar etterhvert totalt over følelsesapparatet til den som åpner seg for den. Sofistikerte 90s grooves er heller ikke å kimse av.
Darwin Hobbs feat. Michael McDonald: «Everyday»
Det er på tide å bevege seg litt, og hvorfor ikke øve seg litt line dance eller two step eller dad dancing eller hva du foretrekker? Det viktigste er å la musikken få beina og humøret bittelitt i gang. Darwin Hobbs er en gospelpastor som traff blink med denne soultraveren her, med ingen ringere enn amerikas Olav Stedje på gjestevokal. Denne var også med på samleplaten min Summer Fling, utgitt av Sony Music Norge i 2003. Verd å lete etter. Utrolig nok ble både saksofonlegende Ken Vandermark, SV-bauta Berge Furre og R.E.M-bassist Mike Mills observert dansende til denne inne på BLÅ. Voksent.
Jasper Street Co. «Till I Found U»
Den siste her er både polert og rå på samme tid, i en slags blanding av acid jazz, gospel og US garage med den strålende vokalgruppen Jasper Street Co produsert av Baltimore-legendene i Basement Boys (som også lagde «Gypsy Woman»for Crystal Waters og mange andre house-hits). DJene Spen og Karizma herifra må nesten oppleves en gang, det er et sjokk for systemet å høre dem på åtte CD-spillere og en enorm PA på bristepunktet dundre ut gospelhouse på teknisk og spirituelt uovertruffent vis. For eksempel en søndag, litt sliten, bli filleristet på Southport Weekender. De kan omvende de fleste.
NTTs påskenøtter 2021
Hei, og velkommen tilbake til NTTs påskenøtter – vi er på igjen, etter en pause i 2020! Forrige gang ble vinneren av påskenøttene Eyvind Fredriksen, som siden har fått seg spalte i NTT! Det er med andre ord en prestisjetung konkurranse med karrieremuligheter, dette her. I år kan du også vinne et eksemplar av den engelskspråklige Jazznytt-boka This is our music, gitt ut i forbindelse med Norges partnerlanddeltagelse på Jazzahead 2019. Det er bare å krysse av etter beste evne og sende inn innen neste fredag morgen, så kårer vi en vinner!
Da setter vi i gang.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
