Profiler i europeisk jazz

For den belgiske bluesrock-sangeren, gitaristen og låtskriveren Ghalia Volt (født Vauthier), har flere reiser i USA siden 2017 vært transformerende. One Woman Band, spilt inn i Memphis og utgitt i januar 2021, er det tredje albumet hun har laget siden hun dro ut på sin første musikalske ferd dit.

Ghalia Volt var bare 21 da hun la ut fra Brussel med en sekk på ryggen og en gitar  i hånda, og satte kursen mot landet som har inspirert henne så mye. Dette skulle være en personlig blues-pilegrimsreise fra New Orleans til Chicago, over Mississippi, til Jackson og Clarksdale, Memphis og Nashville i Tennessee, St. Louis i Missouri.
Ghalia Volt vandret deretter gjennom byene som hun kjenner så godt fra alle sangene hun hører på. Hun gikk i fotsporene til sin første kjærlighet: Big Mama Thornton, Skip James, J.B. Lenoir. Hun sang i juke joints hvor heltene hennes hadde opptrådt. Hun møtte til og med den store Little Richard:
— Jeg bestemte meg for å vente utenfor Hilton Hotel i Nashville der han bor. Da jeg ble fortalt at han skulle være tilbake om en times tid, løp jeg til vandrerhjemmet jeg bodde på for å hente en av singlene hans. Etter 40 minutter kom han med bil. Jeg var litt stressa, og brakk faktisk vinylen min, men han sa ja til å signere den likevel!

Hun satte seg som mål å komme på scenen med musikerne hun møtte underveis. Og hennes åpenhet for å lære av disse møtene, tok henne til klubbene alle musikere som elsker blues drømmer om å spille på: The Balcony Music Club i New Orleans, Red’s Juke Joint i Clarksdale, Beale Street-klubber i Memphis, Jazz, Blues & Soups i St. Louis, Hal & Mal i Jackson. Det var her hun trollbandt stamgjestene med sin tolkning av Etta James «I’ll Rather Go Blind». Og alt dette til tross for vanskelighetene med å overbevise folk om hennes realness.
Som hun sier:  — Å være en ung, hvit, europeisk kvinne og synge Mississippi Blues i USA var absolutt en utfordring. Folk blir veldig overrasket, og de elsker å høre på deg, og å snakke med deg fordi de aldri har hørt noen snakke som deg, med en slik aksent … Debuten min på klubber i the Deep South krevde mye mot. Konkurransen er tøff, og det kreves viljestyrke for å klare å skape rom for seg selv. Men energien jeg la ned i det ble lagt merke til – og gjør det fortsatt. Det er dét som har formet karakteren min og presset meg til alltid å prøve å gjøre det bedre.

Å møte musikerne i bandet Johnny Mastro & the Mama’s Boy ga umiddelbar tenning. Å møte Thomas Ruf fra Ruf Records var enda et viktig øyeblikk i eventyret hennes. Ruf og Volt ble enig om kontrakten og han booket henne på en flytur til the Crescent City for å spille inn et helt album – Let The Demons Out, mikset og mastret av lydtekniker David Farrell for utgivelse i 2017. Dette debutalbumet ble spilt inn med alle musikerne i ett rom, bevisst gjort for å oppmuntre til mer spontanitet:
— Det var mye morsommere og stimulerende å gjøre det på den måten. Lyden på albumet er mer original og autentisk, og gjør musikken råere.
Hennes første «amerikanske»album, Let The Demons Out, er så ekte som det kan få blitt. På sistelåten «Hiccup Boogie» ga hun instruksjoner:
— Jeg ba musikerne spille som om de hadde hikke. Det fungerte fordi denne sangen har energi og små smell av spontanitet.

I 2018, mellom konserter i Europa og på den andre siden av Atlanterhavet, forberedte Ghalia seg på oppfølgeralbumet. Hun ville at det skal være innovativt og organisk. Et album med en for henne viktig musikalsk inspirasjon: Hill Country Blues. Hun spilte det inn i Zebra Ranch Recording Studio i Coldwater, Mississippi. Studioet ble grunnlagt av Jim Dickinson og etter hans død overtatt av sønnene Cody og Luther Dickinson, medlemmer av bandet North Mississippi All Stars. Den første gjesten på dette mytiske stedet var Cédric Burnside, barnebarnet til den berømte R.L. Burnside, på trommer på spor som «Release Me» eller på negro spiritual-coveren «Wade In The Water». Unge Burnside skrev den gangen: «Det er en glede å være med på Ghalias opus når hun skaper en helt ny sound innen Hill Country Blues og tradisjonell blues. Hennes musikalske opprinnelse er grunnlaget for disse unike og innovative lydene».
Cody Dickinson på trommer og SmokeHouse Brown, som også var på gitar på det første albumet, er medkomponister på «First Time I Die». Laget ble toppet med Lightnin’ Malcolm, en av de mest ettertraktede gitaristene fra Mississippi, og Watermelon Slim, en talentfull type på munnspill og vokal, pluss Dean Zucchero på bass.

I 2020, med koronavirus også i New Orleans, der mange musikere bor på grunn av mye tips fra turister, døde kunstnerlivet sakte ut. Ghalia bestemte seg da for å spille som et «One Woman Band». Perioden kom til å bli veldig vanskelig og usikker for henne, vel vitende om at musikere var de første som måtte slutte å jobbe, og ville bli de siste til å få begynne igjen. Hun følte at det var nødvendig å fornye seg:
— Solokonserter føltes ikke spesielt nytt for meg, det å spille trommer med føttene mens jeg spilte gitar og sang var morsomt. Så jeg øvde på det i noen måneder og dro deretter til Mississippi og Louisiana for å teste ut konseptet. Koronaens begrensninger virket frigjørende.

Ghalia brukte deretter en måned på å reise med Amtrak gjennom 18 stater — med ørkener, hav, fjell, bylys og landskap som inspirerte hennes nye 11-spors opus One Woman Band. I november dro hun til Memphis for å spille inn i Royal Studio der Boo Mitchell, sønn av Willie Mitchell, fungerte som medprodusent.
— Jeg visste allerede hva slags sound jeg ønsket: i One Woman Band-oppsettet var det tydelig for meg at lyden måtte være så kraftig som mulig for å rettferdiggjøre fraværet av bandet. Så jeg bestemte meg for å bruke tre forsterkere: en bassforsterker, for å fange opp de lave frekvensene i gitaren, en varm og «ren» gitarforsterker for lydens rundhet og til slutt en 60-tallsforsterker som jeg skrudde på maks for å få en naturlig forvrengning, slik Magic Sam og Elmore James pleide å gjøre. Med disse tre forsterkerne fikk jeg alle frekvensene jeg ønsket. Alt som var igjen for meg å gjøre var å ta meg av rytmene ved å spille basstromme, skarptromme, hi-hat og tamburin med føttene mens jeg sang og spilte gitar. En stor utfordring, og en fantastisk opplevelse!

I januar 2021 ga Ghalia oss et strålende soloalbum, spilt inn i ett take, med old school og Mississippi Blues-lyder. Førstelåta «Last Minute Packer» kaster oss inn i et eventyrlig liv, fra hotell til hotell, konsert til konsert og til slutt nedriggingen … På dette albumet kan vi også høre lyden av toget som ruller gjennom en californisk ørken og vanvittig gitar av Monster Mike Welch som opptrer på to av sporene, samt Dean Zucchero på bass. Ett spor, én rytme, én stemme  – denne fantastiske unge kvinnen har alltid fulgt sine egne ønsker og oppfyller dem på strålende vis. Hennes reise fra kaffebarene i Brussel til klubbene i New Orleans og Mississippi har vært mildt sagt utypisk.

— Jeg har lært så mye av å reise. Det var for eksempel stort å være på Blues Front Café, der en musiker som Jimmy Duck Holmes kunne sette seg ned med meg, ta frem gitaren sin og si; «Se her, dette er «Bentonia Blues», du må legge til den lille prikken her». Han viste meg på gitaren sin og lot meg prøve. Det er tidløst: vi setter oss ned, vi bytter, han lærer meg … Holmes lærte meg ting han lærte av Jack Owens, som han igjen lærte av Skip James og så videre og så videre. Det er dette jeg liker her, jeg har aldri sett på tutorials på YouTube eller i bøker, jeg har sett på disse musikerne spille. Dét er arven fra  denne musikken, som på alle nivåer er ydmyk og beskjeden.»

Tekst Lola Reynaerts (*), opprinnelig publisert på fransk av Jazzaround
(Oversatt av Audun Vinger)