Profiler i europeisk jazz

Den London-baserte gitaristen og komponisten Shirley Tetteh snakker her om å gjenvinne søvnen under pandemien ved hjelp av inspirerende nevrovitenskap-podkaster, hennes drømmer om å spille kvinnefotball i USA og hennes nylig oppdagede «kreative forelskelse» i Miranda July.

Shirley Tetteh er vanligvis ekstremt opptatt. Før pandemien traff oss, turnerte hun mye og jobbet med det anerkjente kvinnelige kollektivet Nérija, som hun var med å grunnlegge, afro-jazzgruppen Maisha og Cassie Kinoshis ti-personers store kollektiv SEED Ensemble. Den ettertraktede gitaristen spilte også med en lang rekke andre, og har i tillegg fremmet sitt eget solo-skriveprosjekt Nardeydey, der hun smelter sammen jazz og leftfield-pop.

Når jeg spør hvordan hun har hatt det gjennom pandemien, svarer hun umiddelbart «jeg har fått tatt igjen litt søvn» – og hinter til hennes travle timeplan i forkant av den første lockdownen. Definitivt for mye turnering og ikke nok søvn, fastslår hun. «Å skrive mens jeg gjorde alt det andre var vanskelig. Jeg har ikke sovet godt på mange år.»

Som for mange av oss har det siste året gitt Tetteh en mulighet til å bremse litt, og hun sier at det vil være interessant å se om turnering noen gang kommer tilbake på samme måte som før.
Tetteh er rask til å rose podkasten fra nevrolog Andrew Huberman for sin evne til å klare å sove igjen: «Han ser på hvordan du kan gjøre livet ditt bedre, og episoden hans om søvn og å stille kroppsklokken din annerledes er veldig bra.»

Shirley Tetteh. Foto: Gérard Boisnel

Foruten å tilbakestille søvnmønstrene, ble Tetteh i fjor også nominert til prisen Jazz FM Instrumentalist of the Year, sammen med Binker Golding og Mark Kavuma, noe hun sier hun ble litt overrasket over. Hennes beskjedenhet er tydelig, men som hun innrømmer: «det er en god følelse å tenke på at spillet mitt hadde den innvirkningen på folk».

Livet kunne tatt henne i en helt annen retning enn musikk. Inntil hun var 16 år, var hun faktisk i ferd med å bli profesjonell fotballspiller, og drømmen hennes var å flytte til USA for å fortsette den karrieren. Ting ble ikke helt som forventet, og en skade satte henne til slutt ut på en ny vei. «Jeg returnerte faktisk til fotballen litt etter skaden, men for å bli den fotballspilleren jeg helst ønsket jeg å være, skjønte jeg at jeg trengte mye trening, og var ikke sikker på at jeg var i besittelse av den nødvendige disiplinen.» Angrer hun på at hun har gitt opp det? «Når jeg ser tilbake, var det en feil å gi opp på den måten,» innrømmer hun. «Men det tillot meg å fokusere sterkt på musikken. Jeg visste hvordan det var å slutte med noe når det ble vanskelig, og jeg ville ikke la noe sånt skje igjen.

Tetteh viste musikalitet fra en ung alder, hun sang og spilte i en kirke i Wood Green i Nord-London, men tok ikke opp gitaren før hun var 11 år, etter å ha «rotet seg borti et par andre instrumenter først», som hun sier. Det var den elektriske gitaren som til slutt ble instrumentet hennes, men hun begynte med å ta timer i klassisk på skolen.

«Jeg trodde faktisk at timene var gratis, og det er en av grunnene til at jeg gjorde det. Først mye senere innså jeg at mamma faktisk betalte for dem, men ikke sa noe om det», forteller hun.

Det gikk ganske mange år før jazzen kom på banen. «Fram til jeg var rundt 18 år hørte jeg mye på Eric Clapton, spilte akustisk gitar og jobbet med «hammerteknikken» min. Jeg skrev mye, men det hele føltes ganske liktlydende og jeg trengte inspirasjon, en utfordring og en retning», husker hun. «Det var da jazzen fanget meg». I sitt nåværende soloprosjekt Nardeydey synger hun også.

Tetteh er i Londons jazzmiljøer i dag omgitt av en rekke inspirerende kvinner, blant annet sammen med henne i Nérija, og hun er opptatt av å fremheve at det er et privilegium å kjenne disse. To slike kvinner er Nubya Garcia og Sheila Maurice-Grey, som hun begynte å spille med regelmessig som en del av jazzutdanningsbandet Tomorrow’s Warriors.

Tetteh diskuterer hvordan det er for kvinner på jazzscenen nå, og reflekterer over den maskuline energien som ofte kan føles  så overveldende ved jam sessions. »Du må satse hardt og vise frem til alle hva du er god for,» sier hun og legger raskt til: «Jeg mener ikke bare menn som sådan, maskulinitet er ofte uavhengig av kjønn». Likevel, det å spille med Garcia og Maurice-Gray føltes som et safe space bort fra alt dette: «Jeg slet, hadde litt dårlig selvtillit for meg selv og spillingen min, og jam sessions er tøft når du føler at du ikke er god nok.»

Noe Tetteh har jobbet med hele karrieren, er hvordan man kan prøve å distansere seg selv som person fra evnen til å spille og være en utøver. «Det har tatt år å finne ut av, men det har gjort øvingen min bedre,» forklarer hun. «Jeg kan fokusere på det jeg fortsatt trenger å lære og øve på, uten å bebreide meg selv for mye. Den du er handler ikke om hvor bra du gjør det du holder på med, uansett hva det er,» sier hun. «Det handler om å lære og å ikke ta kritikk så personlig.»
Vi er nysgjerrige på hvem Tetteh inspirerte av for øyeblikket? Leende svarer hun at hun er i dypt inne i en «kreativ forelskelse» i Miranda July, den tverrfaglige amerikanske kunstneren.
«Jeg har nettopp begynt et dypdykk i diskografien hennes. Fra musikk-EP-er, album og kortfilmer til litteratur og performance — arbeidene hennes er veldig interessante.»

Etter å ha blitt valgt ut som en av artistene i Sound and Music’s komponist-serie New Voices, utforsker Tetteh å blande musikken sin med det visuelle, og legger til: «Ikke bare presentere musikk med flott grafikk og illustrasjoner til, men å lage noe der man ikke kan skille musikk fra det visuelle, hvor komposisjonen er begge elementene og ingen av dem kan forstås uten det andre.»
Tetteh er både beskjeden og nysgjerrig, og er opptatt av å lære og vokse, ikke bare når det gjelder sin musikalske utvikling, men også som person, og prøver å forstå seg selv i sammenheng med hva det er hun skaper.
Man får et inntrykk av at i uansett hva Shirley Tetteh strekker seg etter, vil hun forsøke å utmerke seg – og at hun uten tvil kommer til å gjøre akkurat det.

Tekst: Amy Sibley-Allen/London Jazz News

(Oversatt av Audun Vinger)