Petter Wettre og balladen om «The Last Album»

– Om jeg følte et oppdemmet behov for å lage et balladealbum? Nei, egentlig ikke, sier den for tida Paris-bosatte saxofonisten, og fortsetter: – Men da jeg forsonte meg med tanken på at jeg skulle lage den siste plata mi, fant jeg ut at det var ett konsept jeg hadde oversett, og det var balladene. Jeg har jo laget soloplater, duo-, trio- og kvartettplater, spilt inn med Kringkastingsorkestret, skrevet all musikken og improvisert all musikken, men balladene hadde jeg knapt nok tøtsja, enn si fordypet meg i. Og hvis jeg skal tillate meg å tenke litte grann business og være litte grann kynisk, så tenkte jeg at hvis jeg først skal gå ut av platebransjen med et brak, så kan jeg iallfall prøve å gjøre det med en plate som folk har lyst til å høre på, en som er litt mer kommersiell enn en vanlig jazzplate.

– Likevel slår ikke «The Last Album» meg som et pinlig kommersielt produkt?
– Nei, men det er meg du prater med! Det blir ikke mer kommersielt enn dette fra meg.

Siste platerunde
I så vel intervjuer som på sin egen blogg har Petter Wettre gjennom måneder forklart hvorfor han ikke lenger kan forsvare konseptet albumutgivelse som økonomisk bærekraftig forretningsidé. Den krevende kreative, økonomiske og arbeidsmessige investeringen i et plateprosjekt lar seg ikke lenger rettferdiggjøre av en avkastning som er høyst usikker og i beste fall minimal, og som en logisk konsekvens av denne ubalansen gir dermed platedirektør og utøver Petter Wettre platebransjen på båten. Men først skal svanesangen, «The Last Album», som utgis på den hederskronte Odin-etiketten, forhåpentligvis lanseres med konserter i Tønsberg (Urijazz) 26. mars og Oslo (Nasjonal jazzscene Victoria) 27. mars.

SISTE PLATE: Omslaget på Petter Wettres balladealbum levner ingen tvil.

– Det er iallfall meningen, men alt er jo usikkert for tida, sier Wettre på telefon fra terrassen til NOPAs leilighet i Vence. For en stakket stund har han byttet ut Montmartre med Provence, middelhavsutsikt og godt varmende vintersol i ansiktet.

– Usikkert, som det har vært hele veien med dette albumet? Skal vi ta historien fra starten av og begynne med  balladene?
– Bortsett fra én, som jeg skrev i 2012, er alle fra 2018/19. Da begynte de å piple fram etter at jeg hadde vært igjennom en ganske lang komponisttørke der jeg ikke syntes at jeg fikk til noe vettugt. Da det først løsnet, kom låtene ganske fort, og planen min var å gå i studio ganske raskt sammen med pianist Jason Rebello, bassist Daniel Franck og trommeslager Dejan Terzik. Så ble vi forsinket på grunn av manglende finansiering, men vi holdt bandet og avtalen om innspilling gående. Selv om jeg flyttet til Paris 1. mars i fjor, omtrent da pengene omsider kom, fortonte alt seg ganske uproblematisk, nå skulle vi i studio, det var helt klart.

– Inntil….
– Nettopp. Nedstenginger, Brexit, restriksjoner. 14 dager etter at jeg var installert i Paris, startet det, og det ble raskt verre og verre. Med Jason i England, Daniel i Danmark, Dejan i Tyskland og meg i Paris ble alt det praktiske med å skulle samles uløselig. Samtidig tenkte jeg: «Jeg bor i Frankrike, er i ferd med å etablere meg, og begynner å kjenne en del musikere her. Det virker litt bakvendt å skulle hente folk fra andre land for å spille inn en plate i Frankrike når jeg bor her selv.»

– Hvordan løste du den floken?
– Jeg måtte rett og slett spørre bandet. Jeg sa: «Dette blir vanskeligere og vanskeligere, jeg vet ikke hvordan vi skal få det til. Hva gjør vi nå?»
Jason ga meg carte blanche til å spille inn med lokale musikere. Han forsto problemet, og hadde ikke noe problem med å tre til side, som han sa. Daniel og Dejan var veldig, veldig innstilt på å gjennomføre innspillingen, sikkert også som et alternativ til en nedstengt tilværelse i sine respektive hjemland. De var liksom urokkelige på at «dette her skal vi få til». Men det ble helt umulig, det krevdes omtrent en negativ koronatest mindre enn tre kvarter gammel for å komme inn i landet her.

UMULIG: Petter Wettre skulle egentlig ha spilt inn «The Last Album»  med sin «International Quartet» – Jason Rebello, Daniel Franck og Dejan Terzik – her på MaiJazz i 2017. Covid-19 stanset den prosessen, men «reservelandslaget fra Paris» ble et godt alternativ. Foto: Terje Mosnes

Paris-band
Petter Wettre endte med å spille inn balladene med den franske pianisten Fred Nardin, den svenske bassisten Viktor Nyberg og den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio. Alle tre har Paris som base og er godt etablerte i et mangfoldig jazzmiljø der utøverkvaliteten er til dels skyhøy. Kjente han dem før han flyttet dit selv?

– Nei, og jeg er litt stolt av dette, for noe av hensikten med å flytte til Paris var å bli kjent med nye musikere, sier Wettre. – Viktor traff jeg her ganske tidlig, og skjønte at han spilte med en god del folk som jeg kunne tenke meg å høre. Blant dem var Fred, som jeg tidligere hadde hørt i Paris sammen med Seamus Blake og derfor hadde litt peiling på, og da jeg var på en jamsession 13. mars, dagen før Paris stengte ned, var jeg så heldig at Francesco var der den dagen. Da det seinere ble klart at jeg antakelig ikke ville få til noen plateinnspilling med Jason, Daniel og Dejan, fikk jeg samlet Viktor, Fred og Francesco til en øvelse, nærmest for å prøve ut låtene, og da sa jeg det som det var: «Egentlig skal jeg i studio sammen med tre andre for å spille inn denne musikken, men sånn som alt er nå, kan det være at jeg må spørre dere. Er det greit?»
Det var det. De tok raskt til seg låtene og ga dem en identitet, og i midten av januar, etter enda en utsettelse fordi lydteknikeren fikk korona, kunne vi endelig dra til et studio midt ute på et jorde i Bretagne. Studioet ligger i en ombygd barneskole der vi bodde, spiste, spilte og var i bobla i fire dager.

– Er platebandet også i ferd med å bli et working band for deg, iallfall i Frankrike, når ting forhåpentligvis normaliserer seg?
– Ja, det er jeg ganske sikker på at det blir. Sånn som jeg har oppfattet det, syntes de at dette var interessant, utfordrende og bra musikk. Det fungerte veldig bra oss i mellom, også, de tok på en måte eierskap i prosjektet. Om jeg får dem med meg til jobbene i Tønsberg og Oslo, vet jeg selvsagt ikke, det kommer seg an på hvilke innreisebestemmelser som gjelder da. Jeg håper vi får det til, men jeg er halvt forberedt på at jeg må spørre noen norske musikere om å bli med isteden.

Melodien
– Tilbake til fenomenet ballade igjen: Hvem og hva tenker du først på hvis du hører ordet ballade?
– Jeg kommer jo ikke unna «Ballads», balladeplata til Coltrane-kvartetten. Det er selvfølgelig også det enkleste svaret, for den står der som en påle. Men da konseptet med å spille inn ballader begynte å ta form hos meg, gikk jeg litt i meg selv for å finne ut hva som var viktig. Hvis du hører på «Ballads», spiller Coltrane strengt tatt nesten bare melodien på flere av låtene, det er ikke noe særlig improvisasjon der. Og det var vel kanskje den eneste instruksjonen jeg kom med da vi var i studio, at her er det komposisjonen som er viktig, lange soloer skal vi til en hver tid prøve å unngå.

PÅLE: John Coltranes 1963-klassiker «Ballads»

– Du ønsket å holde musiseringen tettere på hovedfortellingen, med stram dramaturgi i fortellerstilen?
– Ja. Jeg setter pris på å improvisere i mange sammenhenger, men jeg vet også at for meg selv er det en langt større utfordring i å være tro mot melodien. Nå skal det jo sies at jeg har laget 21 plater der jeg har improvisert i det vide og brede, så sånn sett syntes jeg det falt naturlig å la improviseringen få lov til å hvile denne gang, til fordel for å spille melodien.

– Nå har du hatt Paris som base i et år, hvor lenge blir du der?
– I utgangspunktet skulle jeg være i Paris ett år, noe som ville ha vært altfor lite, korona eller ei. Ett år virker veldig lenge på papiret, men ett levd år er veldig kort, har jeg innsett. Nå har det seg sånn at ikke bare har jeg fått blod på tann og øyner noen muligheter her, men kjæresten min har flyttet hit og fått jobb her, og det er selvfølgelig utrolig bra. Hennes engasjement er for to år, så det betyr nok at jeg blir i Paris et par år til om ikke noe uforutsigbart skulle skje.

– Har du rukket å gjøre deg noen erfaringer om livet som jazzfrilanser i et delvis nedstengt Paris?
– Det er sykt mange musikere her, og nivået er veldig høyt. Det er selvfølgelig megainspirerende, du kan gå ut og høre nye bra folk sju dager i uka, først og fremst på de små barene og sånt, der folk spiller for døra borte i en krok. Det går veldig mye i standardjazz, synes jeg, med mange gamle og for mitt vedkommende uspilte låter. Hver gang jeg trodde jeg hadde forberedt meg før en jam, spilte de bare Duke Ellington-låter som jeg aldri hadde hørt før. Så var det å lære seg dem til neste gang, bare for å innse at de spilte ikke de samme låtene to ganger. Det hendte at jeg følte meg som om jeg var 24 år, ny i byen og på jam for å presentere meg, og det var også noe av det jeg dro hit for å oppleve, men jeg må innrømme at det har vært ganske utfordrende og til tider ganske tøft, om ikke annet så for mitt eget ego. Så jeg har fått det jeg har betalt for.

– Og apropos dét: Jamsessions, ja vel, men hva med betalte spillejobber i Paris?
– I den grad det har vært åpent, har jeg vært på de jam’ene som det har vært mulig å gå på, og i tillegg er det drøssevis av sessions der folk bare ringer rundt og spør om man er hypp på å spille litt. Så dukker man opp på en eller annens øvingsrom og spiller sammen et par-tre timers tid, for å holde spilleglede og chops og alt det der ved like. Sånn sett er det over hodet ikke vanskelig å få spilt her, men å få en betalt spillejobb er en helt annen historie.

– Så…?
– Nå hadde jeg forut for dette året spart opp og budsjettert med å kunne bo et år i Frankrike uten å tjene en eneste euro. Det var nok greit å ha tenkt den tanken.

Terje Mosnes