Now's the time

NTT: Smellet i Kongsberg

Jazzfestivalen avslutter et sponsorsamarbeid, blir massivt fordømt og bestemmer seg for å snu. Også i NTT: Spellemannominerte Stian Westerhus er blitt ciderprodusent og Evan Parker er blitt covid-skeptiker.

Én ting er sikkert – det er ikke blitt lettere å lage jazzfestival på Kongsberg denne uken. I går kveld kom en pressemelding fra Kongsberg Jazzfestivals styreleder Juel Helge Rye som fastslo at styret omgjør vedtaket om å ikke fornye sponsorsamarbeidet med Kongsberg Gruppen og at de stiller plassene sine til disposisjon.

Det skjedde en liten uke etter offentliggjøringen av vedtaket. I løpet av den uken har jazzfestivalen fått høre det fra ordfører Kari Anne Sand (Sp) og lederen i Kongsberg Høyre. De ble nærmest latterliggjort av tidligere LO-leder og styremedlem i Kongsberg Gruppen Roar Flåthen, som mente at “et så negativt signal for Kongsberg ikke kan forbigås i stillhet” og at byens politikere måtte “avgjøre hvordan de skal forholde seg til det”. Ansatterepresentantene i KOGs styre og LO Kongsberg var kritiske. Festivalveteran gjennom 50 år, NATO-motstander og pasifist Gunnar Sembsmoen, ga seg i protest og varslet at andre funksjonærer vil gjøre det samme mens Ronny Lie, kommunikasjonsdirektør i KOG, reagerte med bortimot jomfruelig overraskelse.

At det kom reaksjoner, kan ikke ha overrasket. Når man snakker med folk som bryr seg om både byen og festivalen, som vi for eksempel gjorde for to år siden i forbindelse med en debatt med Motvind, kommer det mange likelydende advarsler: Selv om historien om sponsing av Kongsberg Jazzfestival er av relativt ny dato, vil motreaksjonene trekke linjene til 200 med stolt industrihistorie. Man skubber opp mot en svært stolt og tydelig lokal identitet og mot arbeidsplassen til mange av de som både deltar som funksjonærer og som møter opp ellers. Det er åpenbart ikke sånn at folk i Kongsberg er utpreget glade i våpen – men så lenge selv byens radikale miljøer lever med paradoksene industrihistorien bringer med seg, ligger det en slags forventning der om at byens viktigste kulturelle institusjon gjør det samme.

Det var rått parti, og styret virket rådville. At den avgjørelsen ble tatt av folk med hjerte for både byen og festivalen, kom knapt nok frem. På forespørsel fra Laagendalsposten ville de selvsagt ikke navngi musikere som per i dag boikotter festivalen, men de klarte heller ikke å få fram at det ikke bare handlet om hvem som har hevet stemmen tidligere, men om årene fremover. At det er en strategisk beslutning, like mye som den er moralsk, og at den handler om å verne om det som, publikumsvekst og folkefest eller ei, forblir festivalens kunstneriske og faglige kjerne.

Kongsberg Jazzfestival var nødt til å avlyse to ganger i 2020. Både den normale festivalen og jazz-weekenden de hadde planlagt i november, gikk med i dragsuget. Veien frem (eller tilbake) mot en festival preget av folkefest og bredt internasjonalt program, virker lang. Selv om man skulle komme seg fort på fote i Norge igjen, er det ikke godt å si hvordan den internasjonale turné-infrastrukturen vil se ut i årevis fremover. Det endrer forholdet mellom den delen som handler om folkefest og den som handler om det som på Kongsberg i årevis har vært knyttet til kjælenavnet særinger. Før den store veksten de siste ti årene ble festivalen sett på som et tydelig eksempel på at det virkelig gikk an å dyrke den dype interessen side om side med men-er-det-jazz-avgjørelser. Slitesterke fyndord om ungdom, norsk kompetanse og talentutvikling knyttet seg til festivalens profil (deler av selvbildet til norsk jazz som forøvrig også lettest lar seg pakke inn i næringslivets språk).

Det originale særingkortet, som lot spesielt interesserte se en hel masse av godsakene som foregikk på festivalens mindre scene til en svært overkommelig pakkepris er riktignok borte. Men festivalen har bevart en omhu, både gjennom den designerte særingfesten, hvor mange av disse konsertene samles i en kveld på Smeltehytta, og gjennom oppvakt booking ellers. Det er et arbeid som burde være spesielt nyttig i årene fremover, og bidratt til at festivalens identitet og fasong holder seg gjennom vriene år. Men da er man desto mer avhengig av hva som rører seg innad på den norske scenen. Og steinen i skoen er åpenbart blitt vondere de siste årene. De kjenner på et omdømmetap, symboleffekten av at for eksempel Serendip-festivalen, arrangert av musikkstudenter ved NMH, ikke ønsket å samarbeide i 2019 var direkte guffen – og fløy i motsatt retning av morgendagens helter-retorikken nettopp kommersielle samarbeidspartnere gjerne benytter seg av. Selv om vi også er godt forspent med musikere i dette landet, er scenen såpass krysspollinert, med musikere som spiller på kryss og tvers med hverandre, at det ikke skal nekting fra så fryktelig mange nøkkelpersoner før oppgaven med å booke et program som svarer til festivalens ambisjoner er blitt fryktelig mye vanskeligere. Det er lett å bli nærsynt og kanskje overdrive slike tendenser når man følger med på dem, men situasjonen var åpenbart vanskelig nok til at styret i fjor høst så seg nødt til å fatte en avgjørelse de må ha visst ville utløse ramaskrik. Og jeg har til gode å lese en eneste stemme fra byens for tiden taletrengte politiske liv som har forsøkt å ta det innover seg.

Kanskje vil mange nok, blant musikere og publikum og lokalbefolkning, være villige til å sette en strek over uke 7 i 2021, slå seg til ro med at “diskusjoner må tas på politisk plan” og glede seg over gjensynet med festivalen når det kommer. Det høres ikke usannsynlig ut, på samme måte som man kan se for seg at noe lignende hadde skjedd om festivalen hadde stått på den opprinnelige avgjørelsen og kommet seg frem til festivalavviklingen. Men kanskje ikke. Kanskje har utviklingen festivalledelsen var bekymret for tatt et uvelkomment, stort byks fremover den siste uken. Lokalavisa etterlyste eksempler på artister som faktisk ikke ønsker å la seg booke, for å få en mer håndfast forståelse av det de opplevde som styrets halvkvedete viser. I ukene som kommer kan det godt hende de får viljen sin, at vi får en langt mer konkret oversikt over omfanget.

Hva er det eventuelle hinderet i festivalens arbeid verdt? Kongsberg Gruppen samler næringlivstopper i Kongsberg under festivalen og bidrar med festivalens egne ord til å bringe de største navnene til byen. I 2018 kom 3% av inntektene til festivalen fra sponsoravtalen med KOG. Da diskusjonene om samarbeidet kokte året etter, satte daværende festivalsjef Kai Gustavsen tallet i kontekst – andelen hadde vært større om ikke denne grunnfinansieringen hadde vært med på å muliggjøre en voldsom vekst, fra 9000 solgte billetter tilbake i 2012 til nesten 40.000 i 2018. Når byens næringsliv har støttet festivalen i 2020, har KOG også vært helt sentral. I tillegg kommer gaveforsterkningsordningen, hvor sponsing fra utløser offentlige tilskudd (en ordning som gjør næringslivets slegge større enn det de selv legger i potten i slike situasjoner). At forutsigbarheten en stor samarbeidspartner bidrar med er verdt mer enn andelen avtalen utgjør i et godt festivalår, er åpenbart.

Men mange vil uansett tenke at andelen ikke står i stil med beskrivelsene av hvor avhengig festivalen er av Kongsberg Gruppens bidrag. Historien om sponsing av Kongsberg Jazzfestival startet med museskritt på starten av 90-tallet, etter mange år med diskusjoner – den gang om et eventuelt tap av den kunstneriske friheten. Før det var festivalen, i likhet med det meste annet i festivalsektoren, drevet på innsatsvilje, kløkt,  engasjement, billettsalg og kanskje en og annen redningsaksjon og så videre. I løpet av nittitallet endret landskapet seg i hele kulturlivet. I Kongsberg kom det som i dag heter TechnipFMC inn tidlig, de er i dag det som heter generalsponsor av festivalen. Etter hvert startet samarbeidet med Kongsberg Gruppen, som sammen med DNB og Toyota er hovedsponsorer. Det er mye ved norske festivaler og ved jazzen som er nytt siden nittitallet, også dette: Forestillingen om at store norske kulturarrangementer er fullstendig utenkelige uten disse tunge sponsorsamarbeidene.

Ukas mest velkjente og platteste argument sto Høyres stortingsrepresentant Kristin Ørmen Johnsen for, da hun så sitt snitt til å nevne at selskaper som Kongsberg Gruppen betaler skatt, noe som rett og slett gjør det prinsipielt underlig å være imot sponsorsamarbeid samtidig som man mottar offentlig støtte.

Det siste er mest av alt en langdryg måte å si at vi lever i et samfunn på. Andre lignende paradokser: Offentlig støtte til avholdsorganisasjoner og alkoholavgiften er del av det samme kretsløpet. Bergensere må betale for skisport. Noen mennesker hever offentlig lønn for å sitte i folkevalgte forsamlinger og jobbe for færre skatter og avgifter. Skatteinntekter fra – blant annet – norske musikere går til svære krisepakker til selskaper som ikke betaler inn til det norske fellesskapet.

Det høres billig ut, fordi det er billig. Men det er også drøyt i bruken – dette poenget dukker opp hver eneste gang slike samarbeid diskuteres, en guffen gevinst statseide selskaper får ut av slike samarbeid. Selvsagt er de også motivert av samfunnsansvar, lokalt engasjement og stolthet innad i bedriftene. Men hver eneste gang slike sponsoravtaler er blitt diskutert har den samme leksa kommet uten at de har trengt å løfte en finger: Hør her, ro deg ned, disse selskapene er en del av samfunnsveven, og av oss alle, enten du vil det eller ikke. De er bakken du står på, og ikke tro det finnes noe rom i norsk samfunnsliv hvor gravitasjonen er opphevet. Har du lest DN eller sett NRKs Brennpunkt-dokumentar om Equinors USA-fiasko hvor 200 milliarder ble svidd av og lurt på hvordan vi ble så inn i hampen servile og desinteresserte at noe sånn i det hele tatt kan skje? Det passiviserende likhetstegnet mellom selskap og samfunn som settes i forbindelse med sponsing – og som gjentas til det kjedsommelige i diskusjonen om en avtale blir kontroversiell, sånn som den for eksempel ble i forbindelse med Statoilstipendet som tidligere ble delt ut under Bylarm – er en del av omdømmebyggingen. Du trenger egentlig ikke være så fryktelig radikal for å lure på om den innpakningen er noe Norge i stort og smått faktisk tjener på.

Men selvsagt ser ting annerledes ut i nettopp den byen. Den opprinnelige avgjørelsen ble karakterisert som symbolpolitikk. Selvsagt. Alle diskusjoner om sponsing handler om symboler. Hvis ikke hadde det gått mindre dramatisk for seg, beslutningen om hvilke logoer som dukker opp på roll-up-bannere til en musikkfestival hadde ikke vært i stand til å ryste en by,  stortingspolitikere hadde ikke gått ut og tilbudt et svært selskap trøst i mediene.

Det vi ennå ikke vet, er symboleffekten av at byens politiske liv klubbet festivalens avgjørelse rett ned denne uka. At de fremsto som helt uvillige til å diskutere hvorfor en institusjon som har navigert norsk musikkliv og lokalt kulturliv i femti år så på dette som nødvendig. Det som inntil nylig var en kilde til ubehag og ambivalens er blitt en styggere historie. Nå varsler styret nye runder med “lydhørhet overfor Kongsbergs innbyggere, næringsliv, artister og andre samarbeidspartnere”. Kanskje vil de få anledningen til å komme med en grundigere virkelighetsbeskrivelse. Mange i byen vil sikkert betakke seg for det de opplever som lettvinte utenfraperspektiver også i en sånn runde. Men denne gangen vil de snakke om – og til – arbeidskraften festivalen er helt avhengig av. Er det noe vi har lært av sist uke, er det at den slags er brennbart.

 

– Styret kunne kommet veldig mye bedre ut av det

Redaktør i Laagendalsposten, Jørn Steinmoen mener at det er naturlig at festivalstyret går av etter håndteringen av sponsorsaken. Foto: Laagendalsposten

I går ba ansvarlig redaktør i Laagendalsposten, Jørn Steinmoen, festivalstyret om å stille plassene sine til disposisjon. Han rettet særlig kritikk mot at det årlige funksjonærmøtet i november, der blant annet nytt styre ble valgt, ikke fikk vite om beslutningen som ble tatt på et styremøte i oktober.

– Om man er for eller imot avtalen med Kongsberg Gruppen er litt underordna. Styret har hatt en introvert holdning til hvordan man skal behandle et sånt tema. Enhver organisasjon bør bestemme selv hvem de skal samarbeide med, men det er kritikkverdig at de ikke har spilt med åpne kort. De burde involvert funksjonærmøtet, generalforsamlingen, og vært åpne om dilemmaet de står i – at det er en drakamp mellom friheten musikere er på jakt etter og kravene som stilles til festivalen ellers. Debatten om Kongsberg Gruppen skal være samarbeidspartner eller ikke må gjerne komme, men det trenger skikkelig saksbehandling, sier Steinmoen. Han peker både på byens industrihistorie og festivalens nyere historie når han forklarer hvor brennbar saken har blitt.

–  Da Kai Gustavsen kom inn fra 2013, skulle man bygge opp mot jubileet, og sammen med blant andre Kongsberg Gruppen har man bygd opp folkefesten som en av pillarene i jazzfestivalen. De har på en måte fridd til innbyggerne. Når styret vender ryggen til det som oppleves som flertallet, føler folk seg provosert, rett og slett.

Men hva burde de sagt til lokalbefolkningen?
– De kunne gått ut og sagt at de stadig vekk møter på den typen krav og at det er et dilemma. At det reduserer tilgangen på artister. Hvis det er slik at de ikke når målsetningene for programmeringen, burde lokalsamfunnet lytte. Det er også sant at det er vanskelig å diskutere våpen i Kongsberg. Men nettopp derfor hadde styret tatt samfunnsansvar ved å invitere til åpenhet rundt dilemmaet og etterlyst synspunkter på både fra lokalsamfunnet og jazz-Norge. Det har endt opp med  halvkvedete viser og det er vanskelig å helt finne hvem som setter disse kravene utenom Motvind.

Men det er ikke lett å få øye på aktivister i festivalens styre – er det noen grunn til å tvile på at de også så på dette som helt nødvendig?
– Nei, og det kan godt være at de fremdeles må ta det valget. Det er i kommunikasjonen de feiler, og det gjør at de er med på å skape ondt blod. De kunne kommet veldig mye bedre ut av det.

Er reaksjonen i byen såpass sterk at man kan se for seg at et brudd får konsekvenser for festivalens forhold til annet næringsliv?
– Nei, jeg tror ikke det, det kommer ikke noen kollektiv boikott. Andre partene ser helt klart en stor verdi i jazzfestivalen og hvilken betydning den har, det vil ikke falle som et korthus. Men det vil komme nye spørsmål hvor jazzfestivalen setter sine grenser – du har aktører innenfor oljebransjen som også har vært en del av denne debatten tidligere. Så det er andre aktører som sikkert lurer på jazzfestivalen og styret mener, rett og slett.

OK. Hva nå?
– Det er blitt et sår, samme hva man måtte mene ellers. Det må jazzfestivalen selv ta ansvar for å reparere. De har vokst veldig mye de siste 7-8 årene. Noen ganger har det gått bra, andre ganger har det gått på en millionsmell. Det kan godt hende det er klokt å nedskalere noe, både på grunn av tiden vi er inni og på grunn av risikoen for en smell. Og det er opplagt at kjernen er å fremme jazzen og å presentere jazzmusikere på en scene, det hører med – men det gjør også vurderingene som gjøres av jazzfestivalen og av styremedlemmene, sier Steinmoen.

Kongsberg Jazzfestivals styreleder, Juel Helge Rye, har takket nei til å gi et intervju.

Dette sier daglig leder i Norsk jazzforum, Gry Bråtømyr: – Dette er en lenge vurdert sak som vi vet slett ikke har vært lett for festivalen. Avgjørelser rundt avtaler og reforhandlinger med sponsorer er styrets ansvar, og vi ser nå med bekymring på presset som blir lagt på styret i Kongsberg Jazzfestival fra lokalmedia og ikke minst fra politikere og offentlig hold om å endre styrets beslutning. For festivalen er det mange hensyn å ta, og vi er redd det vi er vitne til her kan sette festivalens eksistens i spill.

 

Covid nonsense?

Meme: Observations of Deviance på Twitter

«Driver du med kultur, får du drive med kultur og ikke politikk», var et av de grelle sitatene som dukket opp i Laagendalsposten denne uken i kjølvannet av bruduljene med Kongsberg jazzfestival og Kongsberg Gruppen. Mon det. Politikk er noe vi alle forholder oss til. Men noen ganger er det kanskje også ålreit å ikke vite. Sist lørdag var NTT vitne til den faste demonstrasjonen utenfor Stortinget, der en broget forsamling fritenkere, vaksineskeptikere, hesteskoteori-radikalere, freakere, individualister, didgeridoo-spillere og andre ytrer sin motstand mot myndighetenes inngripen i forbindelse med koronatiltakene vi alle lever under nå. Plakater med frihet og hjertetegn i kompaniskap med anti-5G-budskap og andre meningsytringer. En nordnorsk Blitz-rapper spyttet litt spydig om smittevern, og Nordahl Grieg-dikt ble deklamert. Hvordan stiller frijazzens radikalere og nå arbeidsledige kunstnere seg til dette, kunne man saktens spørre seg. Noen dager senere kom et mulig svar, da en av våre favorittmusikere, den gamle radikaleren Evan Parker lanserte et stykke som går rett inn i diskusjonen om det han omtaler som «this covid nonsense». «Rockets for Kary Mullis» blander Parkers vindunderlige sirkelpustspill med uttalelser fra den nå avdøde ikonoklastiske amerikanske biologen Kary Mullis, som fikk Nobelprisen i 1993, og som fant opp PCR-testen, som enkelte mener nå påstår er en stor bløff når brukt for å teste for Covid-19. Blir vi lurt av Big Pharma, Dr. Anthony Fauci og de andre? Disse teoriene blir debunked i en faktasjekk, men det hindrer ikke Parker i å bruke hans gamle uttalelser om AIDS i en lettere konspiratorisk, kunstnerisk sammenheng. Flott musikk, da, og vår tanke er vel fri.

 

Stian Westerhus for én gangs skyld med lavt volum


Stian Westerhus. Foto: Erling Sand

What a difference a year makes … Cirka på denne tiden fjor, i begynnelsen av mars, snakket vi med gitarist og komponist Stian Westerhus, som var i ferd med å utgi albumet Redundance, skulle ha lanseringskonsert, og store, internasjonale, kunstneriske planer. Men, som det heter i pressen: Så kom korona. Westerhus har ikke lagt all sin frustrasjon ned i instrumentene og sangstemmen, denne uken ble vi kjent med at han viser sin kvalitetsbevissthet også som skaper av en kritikerrost sider. Fra gården Sandvollan lages en limitert lekkerbisken som kalles PYRUS, som ikke er kjøpt inn av Kulturrådet ennå, men som i alle fall er tatt inn, hele opplaget faktisk, av Norges beste restaurant, Credo. Mer enn god nok grunn til å ta kontakt med Westerhus. Forrige uke ble det også klart at han ble nominert til Spellemannprisen for plata Redundance.

Gratulerer med Spellemann-nominasjon! Det er så som så med offentligheten for annen musikk enn pop i Norge i dag. Lar du deg affisere av en slik anerkjennelse, og føler du deg som en del av «bransjen»?
— Tusen takk! Jeg kan ikke si at jeg ikke er en del av bransjen i og med at jeg sitter i styret til både TONO og Norsk jazzforum, men rent kunstnerisk talt så har jeg ramlet mellom de fleste bransjestolene. Når det gjelder Spellemann så må jeg, for å være helt ærlig, innrømme at jeg synes det er stas å bli nominert, og spesielt når det gjelder solo utgivelsen Redundance. Jeg tror det sitter igjen litt gammeldags ærbødighet hos meg knyttet til Spellemann. Soloplatene mine er selvfølgelig det nærmeste jeg kommer et noenlunde uhildet uttrykk, det er et ensomt lite lunt helvete å lage de platene, og ja, det er en grunn til at det var 4 år siden Amputation. At det da sitter noen i andre enden, om de har rippa musikken fra Pirate Bay eller om de disponerer nominasjonspoeng i en Spellemannsjury, så klinger det likt.

Hvorfor er det slik?
— Hvis noen blir berørt av musikken betyr det mye for meg. Det er fint å lage noe som andre kan få noe ut av, og jeg er veldig glad i den musikken som jeg selv får noe ut av til tross for all forgjengeligheten som herjer til enhver tid. Jeg lytter ihjel plater over flere år. Hører mye på få utgivelser. Og når jeg får eposter fra folk som har slitt ut pickupen på plata mi og kommet seg gjennom koronaen løftet av et par låter blir jeg forundret. Det sitter noen andre et annet sted i verden og lever med platen min slik jeg lever med musikken til noen andre igjen. Det slutter aldri å fascinere meg. Å holde på med de solo-greiene er personlige prosesser og et ensomt arbeide. Og ja, da er jeg glad for at det er noen som er mottager i andre enden, selv om det ikke betyr noe når jeg lager musikken. Jeg vet jo hva som er i det for min egen del. Hva som betyr noe. Den boksen er skravert for lenge siden. Jeg er fanget i dette, jeg er ikke en del av noe annet. Og Spellemann er kanskje en bransjepris, men for min del er det en ære å stå på en liste sammen med de folka som er nominert. Spesielt når man vet av så mange fantastiske plater som ikke blir nominert også.

Men ja, den nå litt aldrende nye medievirkeligheten. Finnes det en offentlighet utenfor de små nettforumene for alternativ musikk i Norge? Du har jo representert en utdøende rase i så måte, Audun. Musikkskribenter som ikke bare anmelder, men skriver om, tar inn og formidler. Og ikke minst klarer å evne å steinlegge broer mellom undergrunnen og high street news. Ser du en forandring hos folk eller var det bare slik at kulturnyheter aldri fikk nok klikk i utgangspunktet?

Når det gjelder offentligheten og kultur kan man vel se at det både er blitt bedre og verre. Monokulturens tid er omme, vi ser ikke lenger på samme Dagsrevy, men kanskje de mange bekker små er vel så viktige? Jeg prøver å holde motet oppe. Now’s the time! Men så til saken. Det er viktig med lokal stolthet. Hva skulle vi gjort uten Calles Riesling, sa lydmannlegenden Torsken på en backstagefest jeg var på i november.
— Fantes det backstagefester i november?!

Jada, med litt avstand på Dokkhuset så gikk det bra. I alle fall den gangen! Restauranten Credo og deres lokale råvarer og tidlige fremheving av rieslingdruens fortreffelighet var startskuddet på Trondheim som moderne matby, og har vel vært med på å forandre Trondheims standing litt, vil jeg si. Det er liksom det og jazzlinja som er de store stolthetene?
— De var jo tidlig ute alle sammen da, hvertfall i Trondheim. Jazzlinja går jo tilbake til steinalderen i norsk jazzsammenheng og må kunne sies å være banebrytende på jazzdidaktikk. Og ja, det var ikke noen andre som jeg vet av som dro på såpass som Credo da de var i startgropa. Det var andre bra restauranter i Trondheim også, bevares, men Credo var så mye mere enn en restaurant. Da jeg kom tilbake til Norge etter mine fem år i eksil i London var Credo i Ørjaveita, en liten trang bakgate i Trondheim. De kjørte «fine-dining» nede og bar i etasjen over. Vi brukte å spille der oppe ganske ofte, det var Tor Schjoelberg som booka, og han var ikke spesielt mørkeredd. Jeg husker for eksempel at Kenneth Kapstad og jeg spilte der med Ståle Storløkken en gang. Kenneth og jeg hadde duoen Monolithic som var kjent for to ting; nok energi til å utvinne tungtvann og et lydvolum som fikk luft til å virke viskøs som rieslingen i glasset. Scenen var kanskje 2,5 x 2.5 meter og det var lavt under taket. Det var kabler overalt, amper overalt, mikker og cymbaler, stativer, synther og pedaler overalt. Og midt oppe i dette altet, så dro Torsken opp en PA og hang i baren og kjørte lyd. Herregud, så gøy det var! Svetten rant av veggene, og det må ha vært litt av et syn og en lukt for de som hadde vært nede og spist da de etterhvert utpå kvelden kom opp for en bedre cognac. Stappfullt lokale med 110db. Credo er noe annet i dag selvfølgelig. Nå er det Heidi Bjerkan som har tatt tilbake skuta, hun var også med fra starten, men nå har hun løftet Credo til å bli en verdensberømt restaurant med Michelin-stjerne, og ikke minst en grønn Michelin-stjerne for bærekraft! Det er klart at det er viktig for Trondheim, og hele regionen.

Sjefskokken Heidi Bjerkan er jo et moderne ikon. Sjelfull dame. Jeg husker jeg ikke kom inn på den legendariske Pom Poko-debutkonserten på Moskus fordi jeg ble sittende for lenge og snakke med henne mellom serveringene en gang. Antall retter og glass spilte vel også inn.
— Ja, ikke sant. Heidi er helt rå, helt dedikert, har så enormt mye spennende detaljkunnskap, og ikke minst en arbeidskapasitet som får de fleste andre til å se ut som vi har ME!

Hvordan ser du på dedikasjonen til råvarer,  i en kunstnerisk sammenheng?
— Detaljkunnskapen om råvarene er helt lik slik jeg selv tenker på hvordan jeg oppfatter musikk. Detaljrikdommen i råvarene eller musikken, og evnen til å benytte seg av den litt abstrakte hukommelsen som ligger i det å ta inn, enten det er via å lytte eller smake og lukte er veldig lik. Etter at jeg begynte å eksperimentere med fermentering kjenner jeg at jeg har et hukommelsesapparat som utvikler seg i forhold til lukt, for eksempel, som ligner på hvordan jeg kan huske lyder. Det er nesten umulig å beskrive dybden av en lukt eller en spesiell lyd i bare ord, men om jeg tenker etter kan jeg kjenne den eller høre den. Det er det samme.

Men hva med orienteringen rundt lokale råvarer?
— Alle restauranter må ha tilgang til gode råvarer, men nettopp tanken på at råvarene skal ha en stedstilhørighet – at nettopp fordi de vokser akkurat her, i dette klimaet, i denne jorda og at denne tilhørigheten kan overføres til smaken synes jeg er sammenlignbar til hvordan jeg selv tenker at artister som «bruker av seg selv», som ikke forsøker å være noe annet enn den de er og hvor de kommer fra, som skaper sitt eget uttrykk med de midler de har, artister som tar sine egne valg – det er sammenlignbart. Før var det slik at folk flest hadde lite tilgang på råvarer, men det var et fokus på at råvarene skulle være bra og at man skulle utnytte og tilberede maten på en bra måte som tok vare på smaken og næringen. Nå er det slik at det er tilgang på nesten alt, hele året, men det aller meste smaker nesten ingenting. Med en gang vi reiser til Italia så synes vi alle sånne små matbutikker som kun selger det beste kjøttet eller osten er så fine, ting som har tatt flere år å lage og som innbyr til en andektighet ovenfor råvaren. Men hjemme handler vi på Rema, spiser tomater som blir plukket mens de ennå er grønne, stresset masseprodusert kjøtt som knapt ser dagslys og laks full av lus. Hvor mange har ikke fått tilgang til opptaksutstyr til en billig penge de siste tjue åra. Har vi sett at plateproduksjonene over hele linja har blitt mere differensierte eller mer strømlinjeformede? Hva tenker du om det, du som hører mye nytt?
For å sitere Heidi, da jeg spurte om hun hadde et godt norsk ord for «fine-dining»: «Nei, jeg har ikke det, men vi driver jo egentlig ikke med fine dining heller. Vi driver bare med bra dining.»

Mye musikk nå låter lekent men noe hastverk- og budsjettpreget, kanskje? Det er forresten litt spess det «nye» området i Trondheim der Credo er plassert nå. Som om det har vokst opp av jorda rundt restauranten.
—  Ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg var der mens det enda var en byggeplass overalt og restauranten sto der som en slags diamant i en grøft. Det var nesten umulig å skjønne hvordan man skulle komme seg inn dit bak alle byggegjerdene overalt. Men nå er det boliger rundt hele og restauranten og den lille parken rundt virker å være et yndet tilholdssted for den nye bydelens unge. Jeg syns det er helt fabelaktig. Og i tillegg at de har fått i gang et samarbeid med Geitmyra i nabohuset med matkurs for barn og unge. Det er så viktig. Apropos det vi snakket om nå nettopp.

Men så kommer også Westerhus inn fra venstre. Hvor lenge har du og dere vært involvert i siderproduksjon?
— Ja, det kan du si! Jeg er novise så det holder, men det med landbruk er ikke så ukjent. Jeg vokste opp på gård. Vi, altså min kone, Berit Sofie, og jeg tok over familiegården på Sandvollan i Inderøy for snart fem år siden. Den har vært i slekta hennes siden 1700-tallet og man tror vel at gården går helt tilbake til 500-tallet, men nok om det. Gården er ganske stor, og det har vært en lang prosess å finne ut av hvordan man skal få alt til å henge sammen med eksisterende karrierer, barn og reising, men midt oppi dette hadde vi gleden av at det sto en hel del eple- og pæretrær rundt omkring på eiendommen. Noen på tunet, andre rundt åkrene, på de forskjellige åsene og på de varmeste og mest solrike stedene. Mange av trærne er over 100 år gamle og 10-12 meter høye. I og med at jeg i lang tid har vært interessert i vin og hvordan vin lages, så tenkte jeg at jeg kunne jo prøve å lage noe sider selv siden råvaren var der allerede. Så ja, derfra har læringskurven vært konstant bratt og jeg har nerdet en hel del på dette siste 4-5 år.

Hvor store partier er det snakk om? Går det an å fjernbestille dette for NTTs lesere?
— Vel, vi forpakter nå også en 5 dekar stor eplehage av Mære Landbruksskole, så volumet har økt litt siste par år, men den sideren vi lanserte nå nettopp, PYRUS, som er av frukt kun fra de eldste trærne på gården, finnes kun i ca. 250 flasker og den er helt utsolgt. Credo kjøpte like godt hele lageret!
Den er den første vi har lagt ut til salg, og frukten ble høstet i 2019. Frukten har ikke sett sprøytemidler, og har gjennomgått naturlig gjæring. Sideren er lagret i omtrent 18 måneder og ble ferdig først nå i 2021. Alt vi gjør er i det som kalles den tradisjonelle champagnemetoden. Vi tilsetter ikke kullsyre eller søtstoffer, og filtrerer ikke. Det er en langsom prosess som går ut på å ivareta og foredle det den lokale frukten har. Vi har sommere her oppe som skiller seg fra det meste annet. Sol nesten hele døgnet, men temperaturer som svinger fra lavt til høyt i flere måneder. Det gjør at frukten får den karakteristiske syra, men også det høye sukkerinnholdet.

Det er viktig å finne det riktige balansen mellom sødme og syre, det vet jeg alt om!
— Vi håper å slippe den andre sideren fra 2019 i sommer, men den blir ikke tilgjengelig før den er ferdig utviklet. Den blir det omtrent 600 flasker til salgs av, og med mindre noen kommer og kjøper hele partiet så kommer vi til å selge den kun ut fra gården. I 2020 presset jeg nok til ca. 2500 flasker så vi øker, men det er klart det er rimelig eksklusive dråper i den store sammenhengen. Det er veldig gøy å lage fine ting som andre kan ta glede av da. Og vi har en voksende liste med de som har bedt om å stå på venteliste for å få kjøpe en flaske. Kan du skrive opp en mailadresse? Det er storbjorka@gmail.com

Det kan ikke sammenliknes med kjendis og musikervin dette, eventuelt DDE-cognacen?
— Dessverre er jeg verken kjent nok, eller har nok volum til å selge store kvanta, men jeg gjør det fordi jeg er interessert i hvordan Sandvollan smaker.

Du pleier ikke være plaget av for lavt volum, vel Stian!
— Tenk på navnet da: Sandvollan. Sett i tysk vinkontekst kunne man jo tenke at det er et sted med et spesielt jordsmonn, terroir, stedstypisitet, historie og kultur. Jo mere jeg dykker inn i det, det geologiske, det mikroklimatiske og det biologiske mangfoldet i regionen, jo mer overbevist blir jeg om at dette er et sted som er ulikt alle andre, og ikke bare fordi vikingene brukte å dra langskipene sine mellom fjordarmene på det nederste jordet vårt som da lå under grunt vann. Sandvollan har et terroir som rett og slett er en anomali.

Anomali er forøvrig et nydelig navn på en drikk. Eple er jo både ikon, myte og mat, for å sitere Øyvind Hånes’ bok om eplets kulturhistorie. Kunnskap, teknologi, farlig fristelse. Men det er litt pære inni her også. Hva symboliserer den?
—  Ja, nå var det vel ikke før på 14-1500 tallet at Eva ble tillagt en hang til spesifikt epler som overgikk hennes dedikasjon til Gud. Men hvis vi går lengre tilbake, og apropos langskip, så var jo de hedenske gudene avhengige av Idun’s epler for å holde seg unge. Visse kilder hevder også at pærer var et udødelighetssymbol for kineserne på et tidspunkt. Uansett tro har nok fermenteringen av frukt og mat vært viktig i tusener av år som konserveringsmetode. Det er f.eks ikke mange bakterier og uhumskheter som overlever i alkohol. For meg er pærene et bevis på at vi bor på en klimatisk grense der vi er. Det er bare såvidt at pærene modner. Jeg vokste opp en halvtime lenger nord. Der hadde vi ikke hatt sjans, men her vi ligger, midt mellom to fjordarmer går det såvidt. Den grensen holder på å flytte på seg, selvfølgelig. Om noen ti-år er vi kanskje lik Champagne på 60-70 tallet, klimatisk. Å drive med dette, å faktisk gro frem frukt uten klimaforbedrende hjelpemidler som tunneler, plastdekke og lignende, er et statement i seg selv i at det beviser at klimaet er i ferd med å forandre seg. Til tross for at pæretrærne våre er over 100 år gamle, så ser vi at det er så utrolig lite som skal til før frukten plutselig modner én uke, to uker, én måned tidligere enn før. De ser det i Champagne og i alle vinregionene, og vi ser det hos oss. Den frukten som tidligere ble plukket når frosten kom og måtte ligge og mørne til jul fordi den ikke var moden, kan vi høste og sende rett i pressa nå.

Hvordan kan du forklare blenden, er det noen smaksnotater?
–Når vi snakker om Champagne, så er det ingen tvil om at jeg har latt meg inspirere av fransk vinmakerkunst fra den regionen, men det passer også godt med smaksprofilen til frukten vår. Syrlige epler med tykt skall gjæret på vår egen gjærstamme, annengangsgjæring på flaske og langtidslagring bringer frem en dybde og en bredde i smaken som gjør at vi er mer over i vin enn det folk forbinder med sider. PYRUS, som er 50/50 eple og pærer fra de gamle trærne på gården, har en bred og nesten litt fet munnfølelse, konsentrert duft av syrlige epler, vått gress og jord, brød, høstluft, lette tanniner balansert med en myndig, frisk syreprofil og med en lang utgang av gråpære. Boblene er små og tette og PYRUS har en ganske «rund» følelse av kullsyren i motsetning til mange champagner som har svært hardt trykk og sterkt driv av co2.
2019 var slik som sideren smaker. Alt hang til ganske sent på høsten. Det var perioder med ekstremt mye varme som ga sterk modning og som gir den karakteristiske smaken av modenhet, og det var perioder med regn og kulde som ga frukten tid til å henge. Resultatet ble en sider med mye konsentrasjon og mye karakter.

Er det noe musikk du vil assosiere til smaken og opplevelsen av dette nytelsesmiddelet?
— Det første glasset nytes best i stillhet. Det siste til… Neida, jeg er ikke helt i stand til å trekke de direkte paralellene sånn umiddelbart, men hvis jeg kan være så freidig så ønsker jeg at min sider skal være som Clash’s Combat Rock uten «Should I stay or should I go». Det er i hvert fall et komparativt mål. Den da etablerte punken døde i det albumet, budskapet var tydeligere enn noen gang, låtene og tekstene helt fantastiske, produksjonen legendarisk og albumet inngår i en ny tidsera hvor 70-tallets analogitet og energi møtte det digitale og kunsten å produsere en plate var i rivende utvikling rent teknisk. 1981-1986. Hvis det jeg lager kan være i det bruddpunktet der mellom håndverk og den nye virkeligheten så er det ok for meg.

Det trengs jo litt virkelighetsflukt nå, både musikere og publikum. Du involverer deg mye i musikeres rettigheter og arbeidsvilkår. Hvor forbanna eller frustrert er du nå? Det er litt mindre koseprat om hvile og lading av batteriene nå enn i fjor vel?
— Har det vært prating om hvile og lading av batterier?! Ha ha, det har jeg faktisk ikke fått med meg i det hele tatt. Jeg må si at jeg har vært ganske frustrert over mange ting. Helt fra jeg skulle slippe soloplaten min Redundance i fjor, ja, releasekonserten min på Blå var den første konserten som ble kansellert der, så har det bare vært lag på lag med komplekse problemstillinger rundt hvordan det offentlige forholder seg til oss som musikere, komponister og til feltet generelt. Det har vært hektisk møteaktivitet for å prøve å imøtegå KUD og gi innspill på ordninger og pakker, og bare det å prøve å forstå hvordan prosessene bak henger sammen, har vært vanskelig. Å nå inn til de som utgjør en forskjell med reell kunnskap har vært svært utfordrende.
Musikere er flinke til å snu på flisa, få til mye av lite og få økonomien til å henge sammen til tross for at de ikke har vært en del av lønnsøkningen i dette landet. Det er klart det har kommet mange midler i spill, fra kompensasjoner til stimuleringspakker, som har truffet og ikke truffet, men for mange har nok de midlene som har kommet vært redningen til tross for at de ikke har dekket det de burde.

Men er vi på vei mot lyset igjen nå, eller?
— Jeg tror nok dessverre den virkelige prøven kommer nå i 2021 og 2022. Jeg tror vi kommer til å se en økning i konkurser på spillesteder i Norge og i utlandet, og flere historier om at musikere selger instrumentene sine. Gjennomsnittslønnen for en jazzmusiker eller musiker generelt i Norge er forsvinnende lav, og hvis økosystemet rundt klubber, festivaler og frivillighet som finnes i feltet forvitrer, så har vi et kjempeproblem. For de av oss som spiller 90% i utlandet så har vi ikke fått kompensasjon for tapte inntekter, vi kommer til å få tilbake muligheten til å spille konserter igjen mye senere enn de som spiller i Norge, og mange risikerer nå å stå uten vaksine og kanskje også da uten vaksinepass og dertil mulighet til å reise. Når man da i tillegg begynner å tenke på karanteneregler i Norge og i utlandet, risiko for smitte og dertil mulighet for å bli sittende i isolasjon i et eller annet land og forsikring… Det er mye som skal være på plass igjen før kulturministeren kan sole seg i glansen av utenlandssuksesser igjen. Heldigvis for ham virker det ikke som det er så viktig.

Men det finnes heldigvis dem som jobber for saken, vi har snakket med flere her i NTT siste året.
— Nå fikk vi i TONO endelig gjennom at komponistene skal få kompensasjon for 2020. Det har tatt et år å få til. Jeg sitter også som nestleder i Norsk jazzforum og der flyttet vi midler fra aktiviteter som ikke gikk å gjennomføre pga covid til stipender, for eksempel. Administrasjonen i Njf har gjort en skikkelig bra jobb der. Vi må alle være med å dra lasset nå, holde hjulene i gang såpass at man kan starte opp igjen når det blir mulighet til det. Vi kommer ikke til å komme ut av dette og rett inn i den virkeligheten vi hadde før. Vi må ta høyde for den forandringen og da er det ekstra viktig at vi som er ute i felten, vi som er musikere og kulturarbeidere engasjerer oss i arbeidet slik at den reelle kompetansen og kjennskapen til feltet er der.

Jeg velger fortsatt å være mildt positiv. Har du noen plate eller streaming/scene-aktiviteter vi kan glede oss til fremover?
— Jeg driver og lager en film sammen med en belgisk regissør. Eller er det et album? Jeg er ikke helt sikker på hvor linjen går lenger. Det blir i hvert fall noe man kan både høre og se på samtidig mens man drikker Sandvollan Cider i sofaen og drømmer en verden pre-covid-19.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Is i rubben

Kunst og musikk med Jo David Meyer Lysne, dikt og jazz med Karl Seglem, fiolinist Tuva Halse og Magellan legger ut på tokt og Parkteaterets Dan-Michael Danino beskriver den pågående krisen i utelivet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev