Trommeslager Roger Johansen ble nylig utnevnt som ny kunstnerisk leder for Bodø Jazz Open, og skal nå klekke ut en plan for hvordan resten av Bodøs 50.000 innbyggere også blir die hard jazzfans. Som musiker savner han livejobbene, klubbene og samholdet på turne, og har flere prosjekter han gleder seg til å koke videre på når verden normaliseres.
Hver uke presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Roger Johansen
Hei, Roger, og gratulerer som ny kunstnerisk leder av Bodø Jazz Open!
– Tusen takk! Det er veldig hyggelig. Jeg har jo visst om dette en stund uten å kunne fortelle det til noen, så det var fint å få det offentliggjort. Jeg er nok den største jazznerden i Nordland, trolig med god margin, så sånn sett føler jeg meg på rett plass, haha! Nå skal jeg bare klekke ut en plan for hvordan resten av Bodøs 50.000 innbyggere også blir die hard jazzfans. I alle fall en langhelg hvert år. Og så jobber vi målrettet mot 2024, året Bodø skal være Europeisk kulturhovedstad. Spennende tider er bare fornavnet!
Jeg antar du har rukket å gjøre deg noen tanker om hva du ønsker å gjøre med festivalen. Hva slags preg vil du sette på Bodø Jazz Open, blir det et tydelig Roger-stempel i 2022?
– Det viktigste nå tenker jeg, er å videreforedle det gode arbeidet festivalen har gjort i 10 år, og det er jeg allerede godt i gang med sammen med administrasjonen og styret. Det betyr å jobbe med relasjoner opp mot lokalt og regionalt nærings- og kulturliv, samarbeidspartnere, frivillige og jazzlivet, samt finne de gode nasjonale og internasjonale bookingene som passer inn, som begeistrer og som skaper stolthet og glede.
I tillegg til Bodøs flotte publikum har Bodø Jazz Open også hatt tilreisende festivalgjengere. Bodø lufthavn er som mange vet kun 800 meter fra sentrum og nærmeste jazzklubb, så man kan tusle fra bagasjebåndet og rett på Balla Jazzhus i løpet av 10 min. Det er det ingen byer i verden som kan matche. Så er Bodø også endestasjon for jernbanen der man kan gå fra perrongen til konserthuset på 5 minutter og samtidig oppleve ekte vind. Gratis «wind-ensemble» på vei til konsert? Samme med Hurtigruta som anløper fra både sør og nord. Dette er fortrinn vi må utnytte bedre.
Jazz er feeling. Improvisasjon. Lek. Tradisjon og nyskaping i realtime. Kommunikasjon. Groove. Beat. Glimt i øyet. Inkluderende og mangfoldig. De beste formidlerne berører hjertene uavhengig av om lytteren har forkunnskaper eller ikke. Man kjenner det på kroppen når man er i samme rom som de sterkeste formidlerne. Det er verdens beste feeling syns jeg, når man blir grepet av musikken. Det er sterkt enten jeg sitter på scenen eller i salen som publikummer. Gleden over dette er en viktig livskraft for meg.
Du tok over vervet nå i begynnelsen av februar, akkurat da årets festival skulle vært arrangert, men som ble avlyst pga koronapandemien. Hvordan tenker du i planleggingen av neste års festival? Må du tenke alternativt og ta hensyn til eventuelle smittevernrestriksjoner?
– Jan Garbarek og et par andre har vi flyttet til 2022. Så ønsker vi i løpet av to helger i mai og oktober i år, å få presentert deler av programmet som vi skulle presentert i februar. Samtidig jobber vi med helheten i et 2022-program vi håper kan gjennomføres tilnærmet normalt. Skulle 2022 likevel komme med noen restriksjoner, så har vi sammen med våre konsertarenaer planer for dette slik at alle skal føle seg helt trygge både på scenen og blant publikum.
Nå er det straks ett år siden koronapandemien slo inn over oss. Hvordan har dette siste året vært for deg?
– Oi. Det er et stort spørsmål. Hvor mye tid har du, hehe? Altså, det har jo vært et ettertankens og tilbakeblikkenes år. Når pandemien stoppet musikklivet hadde jeg knapt sagt nei til noe siden jeg var 18 år og gjorde mine første betalte jazzjobber med folk som Terje Venaas, Kåre Garnes og Jan Gunnar Hoff. Nå er jeg 48. Og jeg har nok innimellom kjørt med litt høy marsjfart i løpet av disse 30 årene, uten egentlig å merke det. Det er rart med det. Det man går til med den største glede sliter ikke like hardt på kroppen som mye annet. Det er jo en av oppsidene ved å drive med kultur. At det er så utrolig lystbetont, i alle fall for meg. Men skal jeg være ærlig så har det vært godt å være hjemme. Kroppen og familien har definitivt satt pris på det. Trolig fastlegen også, haha! Skikkelig time-out er faktisk ikke usunt.
Men nå føler jeg meg klar igjen. Jeg savner livejobbene, klubbene, samholdet på turne med musikervenner som man står veldig nært når man reiser. Man deler jo mye av livet, på godt og vondt. Det er veldig utviklende. Inspirerende. Det samholdet savner jeg veldig. Turnebilprat er viktig. Det lader opp batteriene. Og så er det jo så lærerikt! Jeg kom jo for eksempel i skade for å nevne i turnebilen mellom Arendal og Kristiansand, at jeg kanskje ikke hadde all verdens fot på Cream (Ginger Baker, Eric Clapton og Jack Bruce). Ørene til Rob Waring holdt på å ramle av. Dette mente Rob var såpass graverende at han har innkalt meg hjem til seg, der vi sammen skal gjennomlytte de riktigste livealbumene deres, for å få arbeidet meg sakte ut av kunnskapsløshetens kvalmende lavmål og opp til et adekvat nivå.
Foto: Synne Tømmerberg
– Med koronaen kom også tid til å reflektere over dypere temaer jeg ikke har brukt tid på før. For de siste ti årene har veldig mange av de som brukte å hyre meg, gått bort, eller så spiller de ikke mer. Jeg tenker på folk som Halvard Kausland, Frode Thingnæs, Kjell Karlsen, Eivin Sannes, Egil Kapstad, Atle Hammer, Jan Erik Kongshaug, Einar Iversen, Totti Bergh, Nora Brockstedt, Alfred Janson, Harald Gundhus, Erling Wicklund, Hans Marius Stormoen, Ditlef Eckhoff, Laila Dalseth og flere andre.
Disse hedersmenneskene spilte selvsagt også med flere av mine trommekolleger på andre jobber enn det jeg var med på. Men jeg hadde hvert år noen jobber med disse, og i sum lagt sammen med det andre jeg drev med, ble det en inntekt, samt et givende og utrolig lærerikt trommisliv.
Etter hvert ble jeg ganske god til, tror jeg selv i hvert fall, å spille disse personlighetene gode slik at de slappet av og koste seg både på scenen og backstage. Når alle de nå er borte, så er det flere titalls jazzjobber hvert år som er borte for meg. Dette er musikklivets gang og noe mange musikere erfarer når årene går. Det jeg også erfarer er at jeg nå sitter på en jazzfaglig bandkompetanse som ikke lengre er etterspurt. Fordi noe av det jeg kan ganske godt rent stilmessig, er det færre og færre som driver med. Fordi de er døde. Det er overhodet ikke synd på meg, så ikke misforstå. Jeg har fine jobber med nydelige band og gnistrende medmusikere. Men, jeg savner å spille med de eldste. Det mangler noe når de er borte. Det mangler noe i musikken. Jeg hører tomrommet. Det var et annet beat. Et beat som var større og med mer plass i hver takt, en annen ro med en litt annen underdeling. Vanskelig å sette ord på en sånn fysisk følelse, men jeg likte det sååååå godt! Einar «Pastorn» Iversen f.eks. var født i 1930, og spilte andre tempi enn yngre pianister. Balladene var raskere. Mediumtempoene saktere. Og mye vanskeligere å få til å swinge! Det de holdt på med kan du ikke lære fra en bok.
Jeg savner telefonene fra dem (de fleste var ganske analoge. De var på fastlinjetelefon, drev lite med e-post, leverte brevgiro og visste ikke hva en «app» var) De tilhørte en brev- og telefongenerasjon, og kunne prate lenge, hvis de hadde fot. Det var en jazzlinje i seg selv å ha dem på tråden.
Mest av alt jeg er takknemlig for det de har gitt meg uten at de visste at de ga noe som helst. Den feelingen som ikke står i RealBook, som ikke finnes på YouTube eller som finnes på en utdanningsinstitusjon. Og det slår meg når jeg tenker på dem nå, at jeg burde tatt opp snikksnakket MELLOM låtene på øvingene. Der kom det gull, det kan jeg love deg!
Den muntlige tradisjonsoverføringen jeg selv måtte fange opp var en jazzmusikalsk og menneskelig gavepakke av innsikt fra den generasjonen som faktisk var nær jazzkildene. Pastorn hørte Charlie Parker og Clifford Brown på nært hold i NYC i 1949. Han hørte en 23 år ung Coltrane på 2.tenor i Dizzy Gillespie Big Band. Han jobbet med Coleman Hawkins. Halvard Kausland hang med Bill Evans på frikvelder i NYC i 1963, han turnerte med Ben Webster i 1970 og kjørte ham rundt i sin egen Ford Capri hver dag i tre uker. Eivin Sannes spilte med Kenny Dorham og Dexter Gordon kveld etter kveld i 1964, og kompet både Anita O’Day og Monica Zetterlund. Store opplevelser som betød mye. Disse møtene var med videre i deres musikalske utrykk, og det jeg blant annet har brukt tid på i pandemien, er å finne ut HVA det var nærkontakten med disse norske jazzmusikerne har gitt meg. Det er spennende, for det er både abstrakt og konkret på samme tid.
Så til spørsmålet om hvordan året har vært vil jeg si at: Den kompetansen jeg er og har, er ikke synlig som studiepoeng eller eksamener. Jeg er selvlært som trommis gjennom mange år bak jazztrommene sammen med folk som var mye bedre enn meg. Det løftet meg. Hva jeg lærte har jeg tenkt skal få utløp i tiden som kommer. I en eller annen form.
Kanskje jeg med dette har fått en slags klarhet rundt mitt eget jazzvirke som jeg ikke har hatt før? Det kan jeg i så fall takke en smittebærende flaggermus i Kina for. Det er jo ganske speisa, haha.
Ditt foreløpig siste soloalbum, Straight Ahead, som fikk en fin anmeldelse her på Jazzinorge.no, kom på tampen av 2019. Er det noen nye utgivelser på trappene?
– Straight Ahead er en trioskive med Magne Arnesen på flygel og Hans Backenroth på bass, inneholdende standardlåter. Jazz av typen norske jazzfestivalfolk oppskriftsmessig blir flakkende i blikket av og får allergiflammende utslett over å høre om. Og det er greit. Jeg lagde det albumet for meg selv og ikke for å være kalkulert. Men jeg ble faktisk invitert til flere svenske jazzfestivaler. Er det rart jeg elsker Sverige? Dit skulle jeg for å gjøre flere konserter sommeren 2020, også med den svenske tenorsaxofonisten Nisse Sandstrøm som gjest, som jeg har jobbet med før. Disse er nå flyttet mest sannsynlig til 2022, sammen med et par gigs i Danmark. Dansk jazznytt var også svært hyggelige i sin anmeldelse av innspillingen, det gjorde godt.
– Og så gjorde jeg opptak i Stormen konserthus høsten 2019 med Roger Johansen Group. Marit Sandvik, Tore Brunborg, Hedvig Mollestad, Rob Waring, Jan Olav Renvåg og jeg mosa inn et album med kun nye låter på en kveld etter en liten turne. Så skal Jon Eberson og Finn Sletten få gjøre noen deilige pålegg med klarlakk for meg, så håper jeg et splitter nytt album kan glede massene utpå høsten en gang.
Har du nye spennende planer og prosjekter for året som du vil dele med oss?
– Rett før nedstengningen i fjor var jeg på turne i England med gitaristen Eirik Berg Svela fra Oslo, sammen med min gode venn saxofonisten Dave Edge fra Liverpool, samt Hammondorganist Ross Stanley fra London. Vi skulle spille inn plate i fjor høst, det ble jo åpenbart utsatt. Men det er et prosjekt jeg har forventninger til og som jeg gleder meg til å koke videre på når verden normaliseres. En super kvartett med bra originalmusikk og fine folk.
Ellers spilte jeg trommer på flere album som kom ut i det stille i løpet av «the dark year» blant annet med den fabelaktige vokalisten Sigrid Brennhaug og debutalbumet til bassisten Oddmund Finnseth. Begge de to bandene har potensial som ikke er utløst på grunn av koronaen. Noen festivaljobber har vi gjort, men mest masse avlyste jobber, så jeg gleder meg til å spille mer med dem.
– Så har jeg en splitter ny trio med Ebers på gang med hemmelig tredjeperson, det blir stas, litt semiskurrgitar kanskje, med halvåpen hihat og høye cymbaler med god wash, samt et par andre konstellasjoner jeg heller ikke kan snakke høyt om enda.
Når alle har fått de sprøytene de trenger, så foreligger det også gigplaner sammen med Knut Riisnæs, Staffan William-Olsson og Sture Janson og meg, og også med min trompetbror Tore Johansen og Ebers, så her må øves!
Og så driver jeg jo fantastiske Bodø Big Band, min utvidede storfamilie hver mandag. Nå går jeg inn i mitt 8. år som musikalsk leder. Veldig givende og lærerikt, og vi har supre planer vi skal realisere med publikum i salen når det er mulig. Jeg elsker storband! Ikke på Buddy Rich-måten, det får jeg harahjerte og innbytterpuls av. Men andre band, klangene, feelingen, formatet. Wow. Storband er et fantastisk rammeverk å lage jazz med. Jeg er heldig som får lede et så fint storband som Bodø Big Band. Neste produksjon er med fantastiske Kirsti Huke og Vigleik Storaas som gjester.
Og apropos storband. Sjekk ut Duke Ellington her fra innspillingen «Such Sweet Thunder» fra 1957. Hør klangene og voicingene. Storformen, dynamikken, foredraget, den sparsomme orkestreringen. Moderne og tradisjonelt på samme tid. Jeg fryser på ryggen hver gang over «Half The Fun»:
Til slutt, har du en konsertanbefaling?
– En bra konsert er som en fotballkamp. Du må oppsøke den selv. Du må slå av TV-en og komme deg ut for å ta del i det som skjer. Du må stå/sitte nært for å kjenne trykket, føle dynamikken og kunne ta inn det som skjer med hele sanseapparatet. Akkurat nå vil jeg bare be alle om å oppsøke konserter igjen, så snart det er mulig. Musikantene trenger det, arrangørene trenger det, leverandørene trenger det, og verden trenger det mer enn noen gang. Musikk heler.
Og en plateanbefaling?
– Charles Lloyd «Voice In The Night» (ECM) fra 1999, med John Abercrombie, Dave Holland og Billy Higgins. Abercrombies årvåkne gitarspill er som fløte og honning rundt en intuitiv Lloyd som tar sjanser, og som blir båret på kompfaglig gullstol av Holland og Master Higgins. Billy Higgins. Min helt. Som viser hvordan man kan spille lite og likevel akkurat det musikken trenger. Hipt. Samspill av internasjonalt kaliber.
– Denne innspillingen var den direkte årsaken til at jeg ringte Jon Eberson når jeg kom til Oslo og spurte om vi skulle lage band. Det syntes han vi skulle gjøre. Og vi spiller fremdeles sammen! Yeah! Så ringte jeg også de den gang unge løvene Atle Nymo og Ole Morten Vågan (de er unge enda) – min egen lille superkvartett som kan høres her, fra mitt første soloalbum «Evening Songs» spilt inn i 2004.
– Så, da sees vi om ikke før, i Bodø i februar 2022? Og hvis noen vil snakke om cymbalbeat, så er det bare å ringe, haha!
