UKAS JAZZPROFIL: Eldbjørg Raknes

Hver uke presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Eldbjørg Raknes

Hei, Eldbjørg, sammen med Tone Åse så fikk du nylig opprykk til professor ved jazzlinja på NTNU. Gratulerer!
– Hei! Tusen takk! Jeg er veldig glad for min 50% stilling på Jazzlinja som del av mitt musikkliv! Det å kontinuerlig være i nærkontakt med supertalentfulle, unge musikere er inspirerende, krevende og givende. Og ja, det var jo fint at Tone og jeg fikk opprykk til professor samtidig. Vi er begge del av Institutt for musikk, NTNU, Trondheim. Hun har sine arbeidsoppgaver hovedsakelig på musikkvitenskap. Jeg har min hovedbase på Jazzlinja, og er nå altså professor i «jazz, formidling og entreprenørskap». Det var et fint lyspunkt denne vinteren å lese den internasjonale professor-sakkyndigkomitéen sine grundige og fine ord om mitt arbeid!

Det er ikke mange kvinnelige jazzprofessorer i dette landet, så på høy tid. Et viktig signal å sende unge musikere, for det er ingen tvil om at kjønnsbalansen er skjev i jazzen. Men på NTNU Jazzlinja har dere tatt noen grep og opplever en økning av kvinnelige studenter?
– Ja, det tar utrolig lang tid å jevne ut den balansen! Men på rett vei er den jo. Da jazzlinja startet var det jo INGEN kvinnelige søkere, i år er cirka 1/3 av søkerne kvinnelige. Nå skal det sies at de aller fleste av disse er sangere – og på sang er det utrolig få mannlige søkere. Man må fortsette å jobbe der ute i kulturen, med barn og unge, for at dette skal bli «orden på». Vi går jo glipp av masse spennende musikk når så få jenter kommer på banen!
Når søknadsfristen gikk ut 15. desember i fjor hadde vi 214 søkere, av disse er kun 18 kvinnelige instrumentalister … De siste årene har vi hatt i gjennomsnitt to kvinnelige instrumentalister i hvert kull.
På Jazzlinja har vi et uttalt mål om å vektlegge POTENISAL i opptaket av nye studenter, – mer enn «ferdigheter og prestasjon». Å bevisst på å lytte med det perspektivet utvider rommet for mangfold på flere vis – og er smart og bra.
Konkret arbeid for godt, inkluderende og ikke-diskriminerende arbeidsmiljø har blitt jekket opp flere hakk de siste årene også. Studentene driver også fram samtaleforum m.m.  med fokus på disse tematikkene. Hurra for det og dem!

Du har vært tilknyttet NTNU helt siden du selv ble uteksaminert i 1994. Er dagens unge jazzstudenter noe annerledes enn da du selv studerte?
– Hm… Nei, vi er helt like! Og alle er forskjellige! Da, som nå. Verden, feltet og Jazzlinja har jo forandret seg mye, så klart! Men. Tiltrekningen til – og drivkraften fra – selve musikken, er nok ganske så lik. Og det kreves jo like mye nå som da å gjøre godt musikalsk arbeid og utvikle et profesjonelt musikkliv – og det tar tid. For mange nå, som da, er det på Jazzlinja man møter musikere man gjerne spiller med «resten av livet»! Jazzlinja, nå som da, er som en slags lang (arbeids)leirskole der man lever tett, på alle vis, det meste av døgnet – med musikken i midten.

Eldbjørg Raknes solo. Foto: Rene Jakobson

Nå er det straks ett år siden koronapandemien og smittevernrestriksjonene slo inn over oss. Hvordan har dette siste året vært for deg?
– Oi og uff. Jeg vil helst ikke tenke på det! Jeg skulle på turne 13. mars og alle vårens konserter måtte avlyses – og deretter høstens, i det store og hele. Jeg har ikke gjort så få konserter på et år siden jeg var 10 år. Jeg er jo også bandleder med ansvar for alle de praktiske sidene av konserter og turneer, så det ble masse oppryddingsarbeid med alle billetter på fly, hurtigrute, leiebiler og alt – og kommunikasjon med arrangører om hvordan forholde seg videre etc. UTROLIG slitsomt og nedstemmende. Vi skulle også feiret Hva kommer nå…? sitt 10-års-jubileum med mange konsertforestillinger…men, sånn ble det ikke.

Jeg hater å bruke tid og energi på arbeid som ikke kommer noe ut av/ blir noe av etc. Så jeg bestemte meg utpå våren for å fokusere helt og fullt på det jeg helt sikkert kan få gjennomført – som ikke vil vise seg å være sisyfosarbeid: øve, utvikle materiale og jobbe mot nytt solo-album. Jeg har prioritert gå rett inn i øve- og komponere-bobla hver morgen mulig, før jeg har tatt fatt på de andre arbeidsoppgavene – undervisning, møter og andre ting livet kan bestå av. Jeg har ikke øvd så mye siden jeg var student:)

Undervinsningsmessig har det jo ført til situasjoner som definitivt er utfordrende for alt og alle – med en god del digital undervisning. Men. Det har jo også tvunget fram oppfinnsomhet og en ny bevissthet i forhold til det vi «bruker å gjøre» også. Så, noe positivt har nok kommet ut av det. Jeg skulle selv følge opp avgangsstudentene sine individuelle eksamensenseble i fjor vår. Så ble jo eksamenskonsertene – som er et høydepunkt i Jazzlinja-året! – bestemt avlyst. De kunne heller ikke være på campus. – Jeg valgte å bruke tiden på å sirkle inn solo-formatet med dem, på forskjellige måter. Og ga dem oppgaven «Solo, 3-5 minutt, med film». Det kom det utrolige mye fint ut av! Hele Jazzlinja ble invitert til fellesvisning, digitalt, når eksamen skulle ha vært. Det ble veldig fint og rørende, faktisk. HØR OG SE!:)

– Men jeg føler veldig med studentene og de nybakte musikerne i denne tiden – så det er sagt!

Tror du pandemien vil påvirke ditt kunstneriske virke også en stund framover?
– Ja, klart. Siden jeg har bestemt meg for å ikke booke (særlig med) konserter før det er sikkert at de kan la seg gjennomføre, så tar det nok sin tid. Utenlandstråder/planer tar enda lengre tid å ta opp igjen. Babykonserter og interaktive barnekonserter tror jeg blir vanskelig å gjennomføre på veldig, veldig lang tid. Så. Da legger alle mine krefter i solo-jobbingen min. Og så tar jeg ett steg av gangen….Siden jeg har den 50%-stillingen min på Jazzlinja, så har jeg iallfall den inntekten, så jeg kan velge å prioritere uten å følge kulturministerens sine krumspring og «bø-titt-titt-lek» i forhold til hvilken aktivitet man «skal gjøre» til enhver, plutselig, tid…Jeg er personlig for at vi er forsiktige, og for alle strenge tiltak for å holde smitten nede, så færrest mulig blir syke og dør av dette. Det å ikke reise utenlands på så lang tid er jo helt tullete rart – men jeg tror det blir lenge til man kan det, trygt. Dette viruset er tydeligvis også veldig oppfinnsomt i sin mutasjonsdans, så… Vi får se…

Opp igjennom årene har du samarbeidet med en rekke musikere og ensembler, men nå for tiden er det solokonseptet og baby- og barnekonserter du konsentrerer deg om?
– I «nå» som i siste årene, ja. I «nå» som i NÅ, så er det solo-konseptet jeg jobber med – siden de andre konseptene er så interaktive og «fysisk tette» at de er umulige å se for seg, på samme måte iallfall, på lang, lang tid.

Jeg var så heldig å observere en av babykonsertene dine for noen år siden. Utrolig fascinerende å se babyenes ulike reaksjoner på musikken. Er det en annen måte å improvisere på enn for et voksent publikum? Hva tror du dette gir de små?
– Ja, herlighet, det har vært et eventyr å gjøre de, etterhvert mange, babykonsertene, over flere år. Jeg feller nesten tårer av å tenke på dette nå, altså… Det var så mye glede og så mye overraskende og så mye fint! Babyene har jo helt åpne sanser. Det å «gå disse i møte» gjennom å forholde meg, improviserende, til deres responser og være i interaksjon med dem har vært helt utrolig fascinerende og lærerikt! Å se babyer danse etter sekunder med groove, ha 25 par baby-øyne på seg og oppleve at ALLE blir stille når du gjør noe de reagerer (sånn) på. Jeg har ikke ord for det, faktisk. Men altså, veldig intime med krabbing over hverandre, slikking og sikling på perkusjon og hverandre og tett fellesskap – det tar nok sin tid før slikt blir mulig å gjøre. (Og nei. Jeg skal ikke gjøre det i streamingformat!)

Intens kommunikasjon: babykonsert i 2017. Foto: Thor Egil Leirtrø

– Jeg har jo sett tydelig at babyene tar inn masse – de er med, kommuniserer med meg, foreldre, andre babyer, lydene i rommet. Og er helt utmattet etterpå av alle inntrykkene. Noen har reist seg for første gang på konsertene, faktisk – for å danse! Så jeg oppfordrer alle med baby til å la dem høre masse musikk og syng og dans og lag lyder med dem, ja!
Kort kan jeg oppsummere at det er TIDEN man kan bruke til utvikling av musikken der og da som er hovedforskjellen for meg. Noe jeg kan bruke 5-15 minutt på for voksne, må jeg kanskje lage kontrast i etter 1 minutt for babyer. Det gjelder også barn generelt. Og selvsagt må man være veldig forsiktig med lydnivået – de har jo nettopp åpnet dem for verden og er skjøre og totalt åpne! Og så har JEG valgt i mine konsept for barn at de er veldig interaktive – så jeg får lekt på ordentlig, danset og hoppet litt jeg også! Jeg har – til nå – ikke hoppet så mye rundt, eller budt opp til allsang, på voksenkonsertene mine:)

Har du noen nye spennende planer og prosjekter for året som du vil dele med oss?
– Hm. Jeg får håpe det blir et spennende album, da! Og spennende solokonserter når det blir mulig! Jeg har sagt ja til én konsert i vår – for Trondheim Jazzforum, i slutten av april. Så får vi se.

Til slutt, har du en konsertanbefaling?
– Magellan! Denne vårens 2.klasse-påJazzlinja-turné! (Om det blir noe av, da… ) De har booket seg konserter over det ganske land fra 11.mars, og med avslutning på Vossajazz. Med fire bassister og tre strykere i tillegg til to vokal, sax, trombone, piano og trommer er det en ultraspesiell besetning og blir spennende!

Og en plateanbefaling?
– Kan jeg anbefale min egen siste, da? (Ja! red.anm.) Man kan sette seg ned i en fluktstol og ta på headset og bli med på konserten. BUMBLEBEE er live album fra Jazzfest 2019 – der publikum satt i sirkel rundt meg og Tor Breivik (lyd og opptak) – en veldig intens setting! Det finnes på alle digitale plattformer.