5. februar utgir Mats Eilertsen soloalbumet «Solitude Central» på sitt eget selskap, Hemli. Alenere blir det ikke.
«Solitude Central» er Mats Eilertsen på Sentralen i Oslo, uten publikum, men med kontrabass, bue og litt elektronikk. Og det første spørsmålet gir seg selv: Hvorfor starter han sitt eget plateselskap nå når det meste, platebransjen inkludert, sliter med å navigere trygt lengre enn et kvarter av gangen? Han har jo i en årrekke fått ut sin musikk verden over på prestisjeselskapene ECM og Hubro?
– For å lære litt mer om hele utgivelsesprosessen, begynner den Eidsvold-bosatte bassisten fra Trondheim. – Jeg har vært, og er fortsatt veldig fornøyd med å være ECM- og Hubro-artist og har stadig kontakt med dem om nye plater, men nåløyet er trangt der, med lang kø og mange om beinet. Og jeg har også tenkt at jeg har vært fjernt fra, og derfor visst lite om den delen av plateutgivelsesprosessen som ligger bortenfor innspilling, miks, mastring og til dels cover. Det ville jeg gjerne finne ut mer om, og det har jeg gjort nå med «Solitude Central».
– Har det vært en interessant opplevelse?
– Så langt, ja. Men det har vært veldig mye jobb med det.
– Hva slags distribusjon opererer Hemli med?
– Diger Distro distribuerer fysisk (cd og vinyl) samt digitalt i Norge, og albumet blir også lagt ut for nedlasting på Bandcamp. Bandcamp er ikke så utbredt i Norge, men er ganske vanlig i for eksempel USA og England.
– Hva med Spotify?
– Nei, du kommer ikke til å finne «Solitude Central» på Spotify. Jeg synes de har en genial løsning for å gjøre musikk tilgjengelig for lytteren og forbrukeren, for oss artister i undergrunnen er Spotify en økonomisk katastrofe.
– Tror du at framtida for frilansmusikere som deg selv vil bli å måtte ta mer og mer hånd om hele plateprosessen selv? Inkludert det å få ut musikken til publikum i digitale og fysiske formater?
– Jeg vet ikke om det er framtida. Men det er en forbindelse der nå, via sosiale medier, ved at du kan nå direkte ut til akkurat dem som er interessert i det du holder på med. Ved å holde «Solitude Central» unna Spotify, frir jeg på en måte til dem som virkelig har lyst på dette albumet, og det skal ikke så veldig mye til før det blir like mange kroner av det som av en million streams på Spotify. Nærmest for hver eneste solgte cd, eller hver enkelt solgte download, tjener jeg mer enn jeg gjør et helt år på Spotify.
SOLO: Mats Eilertsen på Sentralen. Nå utgir han musikken fra konserten på albumet «Solitude Central». Foto: Per Ole Hagen.
– «Solitude Central» er opptaket av Koronerulling-konserten din på Sentralen tidlig i april i fjor?
– Ja. Musikken slik den ble spilt der og da, uten annet etterarbeid enn mastring. På digitalutgaven er det lagt til en ekstra låt, et annet Sentralen-opptak fra Norwegian Digital Jazz Festival seinere på året.
– Hva slags elektronikk brukte du på konsertene?
– Ganske enkle saker. Looper, noen små klang-ting, litt forvrenging – sånt som jeg kan spille videre på, og som får kontrabassen til å låte litt annerledes.
– Er kombinasjonen kontrabass og elektronisk lydmanipulering noe du har holdt på med helt siden dagene dine på Jazzlinja midt på 90-tallet?
– Ja, egentlig. Men mest for meg selv, og ikke nødvendigvis så mye i de bandene jeg har vært med i. Jeg brukte en del elektronikk i Food for 20 år siden og har hatt lyst til å gjøre mer av sånne ting, og nå dukket sjansen opp.
– Er det prøving og feiling som er metoden din når du jobber med elektronikk?
– Absolutt. Og det å spørre folk, ikke minst på konserter der jeg kan gå bort og spørre: «Hvordan får du til det der?» Så er det hjem og prøve det ut. Én ting er å få det til å funke på kontrabass i soloformat, da har jeg liksom alle rettigheter og kan gjøre akkurat det jeg vil, men hvis jeg spiller sammen med andre, skal det jo passe inn i en annerledes helhet. Det jeg holder på med når jeg spiller solo, er ikke alltid direkte overførbart til andre sammenhenger med flere musikere involvert.
– Når et album heter «Solitude Central», er det fort gjort å tenke at tittelen sier noe om musikkens stemningsleie. Men dette er ikke akkurat melankolsk musikk?
– Nei, det er kanskje ikke det? Men det er kanskje ikke festmusikk heller, som gir lyst til å danse eller hoppe?
– Nei, jeg tenker mer på en form for meditasjoner, som kan ha både vakker og positiv utstråling?
– Ensomhet er jo også alenehet, og det er kanskje mange som kjenner på det nå. Men å være alene er ikke ensbetydende å være deprimert. Det går an å være alene, men trygg på selv eller sin egen tilstand med alle dens stemninger. Jeg tenker at når jeg spiller, så er jeg jo melankoliker selv, og liker å bevege musikken i den retningen.
– Hvordan?
– Det handler om hvordan jeg kan bidra instrumentalt til den stemningen som er der. Jeg har ikke noe program med licks eller fraser jeg skal igjennom, det er mer spørsmål om hva som trengs, og om: Hvor mye trenger jeg å legge på for at det skal være nok? Eventuelt: Hvor lite kan jeg gjøre, og likevel gjøre nok?
– Det tror jeg kanskje er noe som kommer med alderen? Det å skrelle vekk mer og mer av det som du selv etter hvert oppdager ikke nødvendigvis må være der?
– Kanskje jeg bare begynner å bli eldre og fåmælt? Spesielt med loop-pedal er det en stor fare for å låse seg fast i lag på lag av lyd inntil det låter helt massivt.
– Har du spilt solokonserter der elektronikken har slått seg helt vrang? Hvor det rett og slett har blitt krise?
– Ikke krise, men jeg har vært med på at det har skjært seg, ja, og der jeg har måttet gå til plan B.
– Så det finnes en plan B?
– Ja, plan B er å late som ingenting. Eller jeg kan le av det når det skjærer seg, jeg vet jo at publikum er på min side og vil meg vel. Dessuten spiller jeg akustisk også, så jeg er ikke avhengig av å fortsette et program med elektronikk.
TIDSBILDE: Munnbind, håndsprit og avlyste spillejobber inngår i hverdagen anno 2020/21. Foto: Matija Pužar
– Hva med konseptet kontrabass-solokonsert? Var det en idé hos deg allerede da du begynte på Jazzlinja i 94, eller var det helt utenkelig?
– Jeg tror ikke den ideen var i tankene mine i det hele tatt. Den skogen man skulle gjennom på det tidspunktet var så svær og uoversiktlig at det egentlig bare var å gyve løs. Jeg var egentlig en slags bebop-spire som drev med en blanding av fusion og bebop da jeg begynte å spille, og jeg har gått utrolig mange omveier fram til i dag, men det har vært vel verd å omfavne såpass mye forskjellig musikk.
Nå føles det som om jeg har snevret inn, men det er fortsatt veldig mye rom der, og jeg vet at jeg har lyst til å gjøre mye mer enn akkurat det jeg har drevet med de siste åra.
– Er det sånt som må komme av seg selv, eller kan du forsere det?
– Jeg vet ikke om det lønner seg å forsere. Sånt må skje litt i sin egen rekkefølge der flere forhold spiller inn: hvilke konserter jeg spiller, hvilke musikere jeg spiller med, regninger som skal betales – det lager sin egen rekkefølge, og akkurat dette året er alt snudd opp-ned.
– Tilbake til solokonseptet igjen: Kan du huske når du begynte å leke med ideen om å løfte kontrabassen fram som et solistinstrument uten forstyrrende kolleger på scenen?
– Det kan ha vært rundt 2007 i forbindelse med «Short Stories»-albumet. Jeg tror jeg spilte den første solokonserten på jazzfestivalen i Trondheim i 2009, og jeg synes fortsatt at det er veldig skummelt. Det er ikke sånn at jeg har en utrolig dragning mot å stå opp og spille solo, jeg foretrekker å spille sammen med folk, dra veksler på dem og få input på scenen. Det føles ganske alene å spille solo, men samtidig synes jeg det er en utrolig cool utfordring å innimellom teste seg selv på den måten, prøve å fylle formatet uten hjelp fra andre.
– Er musikken på «Solitude Central» improvisert fra første til siste tone?
– Forespørselen om å spille kom bare et par dager før konserten, så det var liten tid til å forberede noe nytt, og jeg hadde jo spilt solokonserter før. Jeg hadde en slags stikkordliste, men hvordan musikken skulle komme ut, med bakgrunner og hvordan jeg skulle spille over dem, hadde jeg ikke bestemt på forhånd.
– Snakker vi om improvisasjoner, godt forberedt gjennom 20 – 30 år?
– Ja. Man forbereder seg over veldig lang tid for å få til ting i øyeblikket. Av og til går det, av og til går det ikke.
– Du spiller veldig mye med bue på «Solitude Central», og bassen kan ofte låte som en cello?
– Det er mye buespill, ja, og det er litt morsomt, for buespill er egentlig akilleshælen til nesten alle jazzbassister. Jeg har kvia meg for det i mange år, og har tatt litt timer sånn oppigjennom, men jeg er jo pizzicato-bassist, og det tok mange år før jeg turte å spille med bue. Jeg var så utrolig klar over at jeg ikke kunne det, og at jeg ikke var klassisk utdannet.
– Hvordan overvant du bueskrekken?
– På et tidspunkt bestemte jeg meg for at nå må jeg bare lære dette, for det er så fin lyd. Selv om jeg ikke kan strøkene og spiccato og ikke får jobb i noe orkester, har jeg hatt mye glede av å holde på med det, og øver masse bue. Og nå er jeg der at jeg ikke synes det er så farlig om det låter «riktig» eller om det dukker opp noen skurrelyder her og der. Jeg prøver å få ut spillegleden, og så får det bli som det blir.
– Nå kommer albumet, men hva med konserter framover?
– Jeg har et par i Norge i april med trioen min – Harmen Fraanje og Thomas Strønen – men det ser ikke lyst ut for de jobbene nå. Det blir vanskelig både å få utenlandske musikere inn i landet og å reise ut selv for å spille med utenlandske musikere, så akkurat nå er hele det markedet jeg vanligvis opererer i borte. Men jeg tror det vil komme tilbake en gang, selv om det kommer til å ta tid, og dessuten er det folk jeg har lyst til å samarbeide med og prosjekter jeg kunne tenke meg å gjøre her i Norge.
– Ser du en utfordring i det å prøve å benytte denne koronaperioden til noe fornuftig?
– Ja, men jeg synes det har vært vanskelig. Egentlig ligger det en ufattelig mulighet der, men samtidig hviler det en slags tung forbannelse over det å skulle være kreativ selv om alt står på hue. Jeg tror uansett ikke at musikk kommer til å gå av moten, så kanskje bør vi heller se koronaperioden som et etterlengta pustehull før vi alle skal tilbake til hamsterhjulet på hvert vårt vis?
Terje Mosnes
FAKTA
Mats Eilertsen
4.3. 1975, Trondheim. Bosatt på Eidsvoll.
Bassist, komponist, bandleder, utdannet ved Jazzlinja, NTNU, 1994-97.
12 album som leder/co-leder, medvirkning på ca. 100 andre.
Bestillingverket «Rubicon» for Vossa Jazz i 2014.
Spellemannpris 2019 for «And Then Comes The Night».
