NTT: Santa Buddy!

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredaglige musikkavis i remseformat som hver uke plirer ut mot musikkverden fra sitt utkikkspunkt på de grønne kollene i jazz og omegn.

Det går mot jul, og på torsdag fikk vi i Oslo beskjed om at byen – som ventet, får man vel nesten si – ikke blir gjenåpnet før jul. Den mest brennbare nyheten for våre grendestrøk – i dette tilfellet konsertscener og utesteder – var Aftenpostens avsløring av spillet om unntaket i karanteneregler for utenlandske arbeidstagere. Flere partier vil åpne kontrollsak i Stortinget. Dette skjer også samtidig som ekstra tiltakspakker rettet inn mot utelivet blir stemt ned. Linja fra næringsministeren er at ordningene som foreligger treffer godt nok. Virkelighetsbeskrivelsen i bransjer som er blitt stengt ned etter å ha hørt om denne forskjellsbehandlingen kan på sin side oppsummeres i ett ord: Svik. Hvilket er et sterkt ord, som ikke bør brukes i utrengsmål – men kanskje det treffer godt nok her.

Skal du handle julegaver denne helga? Vi anbefaler selvsagt å støtte lokalt næringsliv og steder som må holde stengt nå. Det popper opp mange ulike tiltak før jul, det gjelder å kikke seg rundt i sitt eget nærmiljø her – men vi tillater oss å nevne to som står våre  hjerter nær. Revolver og Kniven har et merch-og vinylmarked i ettermiddag og i morgen – i tillegg til samme dager neste helg. I morgen og på søndag arrangerer Kafé Hærverk popup-butikk, hvor Motvind og Dugnad og en hel masse andre stiller opp og selger musikk og andre godsaker. Gløgg har de også – og etter å ha vært innom både én og to julekafeer de siste ukene kan vi varmt anbefale det å møtes i trygge omgivelser for førjulssosialisering, også uten alkohol. Selv om det hadde smakt no innforjævlig med en servert pils akkurat nå. Om du har lyst til å lese et ampert hjertesukk om hva som skjer med utelivet, anbefaler vi denne harangen Torgrim Eggen kom med forrige helg.

Det skjedde noe hyggelig denne uken – vi satt i Jazznytt-skyskraperen sammen med vår redaktør Rob Young, designer Nick Alexander og Gry Bråtømyr for å gå igjennom året som har vært, og planlegge neste år. Plutselig ble møtet avbrutt, og vi mottok Tonos Formidlerpris for 2020! Overraskende, og svært gledelig. Vi har snakket litt om prisen, både med Jazzinorge, Ballade og Subjekt – men det er jo hyggelig å si noe her også. Det er utrolig gøy å lage Now’s The Time hver uke. Selv om det er mye vi ikke rekker, føler vi at vi kan gjøre nesten alt her inne – det er en sjelden frihetsfølelse, og mye av årsaken til at den har bygd seg opp er at vi helt fra starten av har hatt lesere som skjønte greia, og som ikke bare godtar, men oppmuntrer overskridelsene våre. Så vi føler virkelig – uten falsk ydmykhet (vi er, for the record, jævlig stolte av egen innsats) – at prisen er en anerkjennelse av det lesermiljøet. Vil du hjelpe til, setter vi selvsagt pris på at du sprer ordet, liker og deler og anbefaler nyhetsbrevtjenesten vår til folk som kan være interesserte i å lese om musikk hver uke – et abonnement på Jazznytt, vårt moderskip, er også en viktig måte å støtte arbeidet på – det er med på å styrke norsk musikkoffentlighet, samtidig som man får gode leseropplevelser hele året. Men vi håper virkelig at dere først og fremst fortsetter å lese.

NTT skrives av blogghalvdelene Filip og Audun og deskes av Camilla Slaattun hver uke. Men vi har ikke vært helt alene i arbeidet heller. Støtt og stadig har vi hatt gjesteskribenter innom – takk til folk som Lars Martin Dahl, Terje Mosnes, Anja Lauvdal, Ketil Sellæg Ramberg, Mats Eilertsen, Karoline Ruderaas Jerve, Jørgen Sørgaard Egeland, Lars Mørch Finborud, Johan Hauknes, Ørjan Nilsson og Endre Dalen. Det er utrolig generøst av dere! Vi får også hjelp til illustrasjoner fra Nick Alexander også, Fredrick Arnøy har bidratt med konsertskisser – og det hele har skjedd med Jazznyttredaktør Rob Youngs velsignelse. I tillegg har musikkmiljøene, enten det er snakk om musikere, lydfolk, bartendere eller konsertgjengere, bidratt med å lage noe å skrive om, uke etter uke, samtidig som vi sjelden eller aldri har fått nei når vi har spurt om noe, selv idiotiske ting, og selv på svært kort varsel. Måtte 2021 bli et bedre år for alle sammen.

Når man driver med musikkjournalistikk for tiden, er det ofte at folk spør om vilkårene for dette feltet. Institusjoner kollapser, aviser legger ned dekningen sin, NRK er alltid omdiskutert, og så videre. Det er lite eller ingen penger i det, de fleste Narvesen-kioskene selger bare pølser og munnbind, og FT Weekend når ikke Continental før på onsdag, dra te hælvete. Alt det der er sant, men NTT har fra starten av vært drevet av en motstand mot gullalder-tenking. Ikke fordi vi nødvendigvis lever i en så staselig nåtid, men den er nå den vi har. Det var mye dritt i musikkjournalistikken før også, og når vi har bra ting å se tilbake på er det som regel fordi folk brant litt ekstra for det og tok saken i egne hender – enten innad i redaksjoner eller ved å starte på noe nytt. Og da NTT startet opp, fantes det en jazzoffentlighet i Norge vi kunne føye oss inn i – i tillegg til Jazz i Norge og Jazznytt finnes det anmeldere i flere aviser, dedikerte steder som Salt Peanuts og journalistiske miljøer som også er interesserte i musikkformen. Om vi bruker dem alle sammen, om vi leser, lytter og stikker på konsert, vil det vare. Now’s The Time!

 

Buddy til Slettahjell!

Tidligere denne uken var det prisras i musikken. En av de lykkelige mottakerne var sangerbautaen Solveig Slettahjell, som mottok AS norsk jazz sin største utmerkelse, Buddy-prisen.

Grattis med Buddy-pris! Det burde egentlig ikke være noen stor overraskelse med tanke på alt du har gjort i musikken til nå, men ble du sjokka likevel?
— Tusen takk! Og, altså —  jeg ble jo rundlurt! Trodde jeg skulle gjøre et lite intervju med Jazzforum hvor hensikten var å prøve å lete opp noe godt corona hadde ført til, og jeg hadde jo tenkt meg om og stilte selvfølgelig forberedt til det. Syntes riktignok de var litt mange der de ramla inn 5 pers i tallet, men ble altså fullstendig tatt på senga da jeg forstod hva de egentlig hadde fore. Sett bort i fra det rent praktiske lureriet, hadde jeg heller aldri vurdert meg selv som en potensiell Buddy-prisvinner, og når jeg nå leser lista med tidligere prismottakere, blir jeg virkelig ydmyk og om mulig enda mer takknemlig. Synes også det er en stor ære å motta prisen fra «mine egne»: kolleger og samarbeidspartnere i Norsk jazzforum – det er virkelig et fint laug!

Buddy Bolden — verdens beste kornettist som ingen har hørt. Sånn føles det kanskje å tilhøre jazzfeltet noen ganger, men når du ser på karrieren og kollegene dine så langt, synes du at musikkformen når ut til folk?
— Jeg har jo jobbet i mange ender av jazzutrykket og opplevd både at ting får veldig blest og at ting blir forsvinnende små, så min opplevelse er at det varierer. Og jeg må jo si at jeg synes det er fantastisk mye bra musikk som går under radaren hos media i dette landet. Når det er sagt, har jeg og mange andre i vårt felt vært heldige og fått oppmerksomhet nok til at vi kan leve av dette her, og for meg er det i bunn og grunn det det handler om: at jeg får synge og spille med folk.

Hva var det med jazzen som tiltalte deg da du oppdaget musikken for alvor, og har forståelsen din av musikkens kraft og muligheter endret seg med årene?
— Oj, det er jo virkelig ikke lett å si noe presist og dekkende om, men altså: jeg husker da jeg hørte Fairytales med Radka og Dobrogosz første gang i 1. klasse på musikklinja på videregående og opplevde hennes direkthet og samtidig det forfina og liksom valgte i uttrykket hennes. Det utvidet uttrykksrommet mitt, og var nok på mange måter en døråpner til musikk mere vekt, på et vis – og var et godt insitament til å våge å stole mer på mitt eget.
For meg var studietida veldig viktig når det gjaldt det å utforske musikkens forskjellige uttrykk og oppleve kraften i den – kanskje også forsøke å finne språk for noe av det vi opplever med musikken og i hvert fall finne musikere og kolleger å utforske dette sammen med. Denne jakten på øyeblikket og kraften, for å bruke det uttrykket, har heldigvis fortsatt inn i alle mine samarbeider siden og er det bærende i alle mine prosjekter. Samtidig opplever jeg stadig slike kick, slike utvidelser i møte med musikk jeg ikke jobber med selv og det er jeg virkelig så takknemlig for. Musikkens kraft er konstant, vil jeg si!

Jazzvokal kan være så mangt, og det er bra at folk tøyer i grensestrikkene. Er det å tolke tidenes låtskatter og finne sin personlige temperatur i den det sentrale, eller burde artister først og fremst prøve å lage nye låter og utvide tradisjonen innenfra?
— Jeg synes virkelig ikke at folk bør noe som helst! Sånt blir det ikke musikk av. Jeg tror derimot på å følge egen motor og egne ideer og våge seg utpå der det brenner mest. Og selvfølgelig å la seg utfordre – kanskje særlig av sine medmusikanter. Så får vi se hvor musikken bærer.

Du ga ut en ny plate på ACT nå under koronaen, det er kanskje ikke blitt nok konserter, men hva var kongstanken bak den innspillingen?
— Absolutt ikke nok konserter, men aldeles vidunderlig med de vi får gjort! Har drodlet med tanke om et nytt band veldig lenge og gikk meg nok en stund vill i ambisjonen om jeg skulle skrive ny musikk selv. Saken er jo at jeg i bunn og grunn er mer drevet av og interessert i det rent utøvende, i samspillet og i hvordan jeg kan flytte en sang fra et sted til et annet. Når jeg jobber med eget materiale, opplever jeg liksom at jeg «blir» låta og at det er vanskeligere å finne det rent sanglige og samspillsmessige kicket som er så viktig for meg. Så jeg bestemte meg for legge vekk alt annet enn det og lage meg et band hvor rein musisering var hele poenget. Og jeg fikk så til de grader det jeg ba om på alle måter – inklusive innspillingsmessig, hvor vi spilte inn på bånd! Og sånn sett virkelig måtte jakte øyeblikket også i innspillingssituasjonen.

Samtidig med deg mottok Maja Ratkje pris. Dere uttrykker dere litt annerledes, men har du en gratulerende blurb om hennes kunstnerskap?
— Maja er en fabelaktig bra dame på alle vis! Utrolig sterk idémessig og villig til å utforske ting langt. En sann ære å mota prisen samtidig med henne. Vi studerte jo samtidig på NMH og har til og med en kort karriere sammen i den sagnomsuste vokalgruppa 4 ferme og 1 flat – husker ikke lenger hvem som kvalifiserte til hvilken betegnelse!

Du har også bakgrunn fra kirken. Er det noen låter og musikkstykker derfra du føler at du MÅ høre nå som det drar seg mot jul? Eller kan det lydsporet like gjerne komme fra andre typer musikk?
— Det lydsporet kommer vel i hovedsak fra annen musikk, så som Bachs julekantater med English Baroque Soloists og Gardiner, Annie Lennox sin A Christmas Cornucopia og Frank Sinatras julealbum. Må alltid synge julesalmene, dog.

 

og Buddy til S. K. Ratkje!

Det føles riktig at det ble utdelt to Buddy-priser i år – regelboka gikk jo på peisen for lenge siden – og jubelen i mange hjørner av musikken var stor da Maja S.K. Ratkje også mottok statuetten denne uken. Majas mangslungne virke kan dere lese mye mer om i det nyeste nummeret av Jazznytt, der hun blir portrettintervjuet av Ando Woltmann, men vi måtte også prate med henne om dette.

Hei, Maja, gratulerer!
– Tusen takk!

Det blir litt sportsjournalist-spørsmål i starten her. Ble du overraska?
– Det var helt fullstendig julekveld på kjerringa – jeg skjønte ingenting, hæ, hvorfor får jeg denne fine statuen til jul av dere? Jeg kjente den forsåvidt igjen, da, men kobla ikke før de sa hva det var.

Hva har du tenkt på etter at du fikk den?
– Jeg er overvelda over alle de hyggelige meldingene fra folk som har fulgt med på musikken min. Mange der ute syns det er stas, og det er kjemperørende – så jeg har jo egentlig svart på alle de tingene,, mer enn jeg har rukket å reflektere. Jeg følte meg forsåvidt ferdigtygd etter intervjuet med Ando, da fikk jeg anledning til å tenke på hva mitt virke består i. Man er i nuet som skapende musiker, det er ikke så mye tid til å få satt seg ned og gjort opp regning, selv ikke i koronaen. Men det er også sunt å se seg litt tilbake – man husker hva som var kick, hva som var viktig og riktig på ulike tidspunkt. Det er fint å se det, og prøve å ta litt lærdom av det.

Har du noen eksempler?
– Det er mye som jeg ikke “vet” at jeg har gjort, men som jeg kommer på tilfeldigvis – oj, det har skjedd. Jeg tror man lett kan bli opptatt av tingene man har gjort før som ligner på, eller passer inn i der man er nå. Sånn sett skrives historien hele tiden om i lys av der man er. Og det å komme på det som ikke passer inn kan være veldig viktig. Men måten vi jobba med SPUNK må kanskje være det viktigste, egentlig. Den åpenheten vi har hatt, det er litt grensesprengende i det arbeidet vi gjorde der. Det startet til venstre for alt – og jeg måtte ha noen år med etterpåklokskap for å se hvor radikale vi var. Jeg hadde nok ikke vært utøver hvis det ikke hadde vært for SPUNK, det er på en måte de jeg må takke for det, og en del av prisen føles på vegne av dem. Jeg vet at jeg ikke hadde vært utøvende uten det.

Hva hadde du gjort hvis du ikke gjorde det?
– Jeg er jo en musikklagende person, så noe ville det ha vært, men alle de årene med øving er vanskelig å se for seg på samme vis. Du må ha det grunnlaget for å bli bra, og jeg hadde ikke nødvendigvis hatt det uten den setting. Det er så mye man kan bruke tiden på. Til syvende og sist har det å bli en mer lydhør og fleksibel musiker vært utrolig viktig. Jeg har alt å takke de for.

La oss si at en del av Buddy-prisen var at du fikk et helt år til – et 2021 som går paralelt med det vanlige – og du må bruke det på musikk, men ikke på det du holder på med til vanlig. Hva ville du gjort da?
– Da skulle jeg gått årsstudie på folkemusikkakademiet. Jeg skulle gått der og lært meg ordentlig å spille fele. Det kunne jeg svare på én gang, haha! Man bør lære seg noe nytt hele tiden, jeg tror det er veldig bra for hjernen. Mormora mi lærte fransk etter hun ble pensjonist. Så det kan være hva som helst, det trenger ikke være musikk. Men det er nyttig å holde hodet i gang.

Du er jo også med i Svartskog Spellemannslag.
– Ja, det har vært hobbyprosjekt hele veien. Det er bare et vanlig gammaldans- eller folkemusikkorkester. Frode (Haltli, journ.anm) er den eneste som er proff på instrumentet han spiller. Vi er 20 stykker nå, og øker stadig. En av naboene lærte seg å spille kontrabass for å være med, han kjøpte en kontrabass av Mats Eilertsen, hahaha! Uten at det bare gjelder spellemannslag er det fint å holde med musikk på mange nivåer, og også jobbe med musikk på en måte som ikke er så “farlig” – det skal ikke på operaen, liksom. Musikk kan jo brukes som dans, på gamlehjem, til film… til utrolig mye. Det er fint at ikke alt skal være det største formatet, men at man kan leke litt og ha rom hvor det er lov til å kose seg. Derfor sier jeg også ofte ja til nye konstellasjoner om noen har lyst til å ha meg med. Ofte klaffer det ikke, men plutselig har jeg tid, og det er veldig gøy. Jeg var med en gjeng på lillehammer, med Eskild Myrvoll nå nylig – det er bra å gjøre.

De fleste av oss starter jo med musikk som en aktivitet, og det er fint å holde på at ikke alt skal være en del av en stor plan – men at noen ting bare kan være det du gjør tirsdag klokka 5, om det gir mening.
– Ja, i dag har jeg brukt på julaften i kirka. Jeg er ikke noe religiøs, men vi tok med ungene og spilte inn – det føles viktig, og det er kjempefint. Det skal være sånn – ikke overprodusert. Det skal være sosialt. Musikk er noe man gjør med noen andre. Man blir med – eller man hører noe på radioen og synger med. Og så må det selvsagt øves, men jeg har aldri vært noe flink til å øve alene, haha! Bortsett fra da jeg fikk jobben med å lage musikk til Sult, da måtte jeg øve som en gal og da var jeg enmannssorkester, så jeg kunne ikke lene meg på andre!

Under Motvind-festivalen i år holdt Andreas Hoem Røysum en innledning for ditt sett med Lasse Marhaug hvor han snakket om inspirasjonen fra deg, som en musiker med sosialt engasjement og som også har satt i gang ting selv. Tenker du på om du har satt et godt eksempel?
– Det er vanskelig å sette fingeren på. Jeg hørte ikke talen til Andreas, men jeg hørte rykter om den. Det var veldig hyggelig, og vi har snakket masse om de tingene her – jeg snakket til og med med ham i går. Jeg kan ikke påberope meg så mye ære for ting, mye hadde kanskje skjedd uansett. Men det er bra at en ny generasjon er opptatt av store spørsmål, ikke bare kulturpolitikk, men plassen jobben vår har i samfunnet, og påvirkningen vi har. Det kan man ikke kimse av. Selv om det til tider har vært å rope mot en kjempestor vegg, har det funka. Det har vært gjennomslag for ting.

Ett poeng er politikken, men en annen ting er mandatet musikere har for å få ting til å skje selv – som arrangører, og så videre.
– Det var en dyd av nødvendighet – måten jeg har valgt å jobbe med musikk på er å være aktuell, hvor ting skjer. Og hvis ikke det er i interaksjon med samfunnet, virker det fake. Jeg ble nødt til å gjøre ting, og forholde meg til det jeg så rundt meg som jeg syntes var urettferdig. Det første var oljesponsing og måten vi snakket om det på. Da tenkte jeg det var viktig å si noe der, og vi var veldig aktive en stund, i samarbeid med flere også. Vi så jo også at ting skjedde der, det var mulig å få endring. Jeg vil ikke ta æren for det, men det er mulig for kulturen til å endre beslutning. Du får heller ikke mer moro enn du lager sjøl, og hvis det ikke finnes en plass i mainstream, må man lage en. At noen fra feltet vil gjøre sånne ting er positivt.

Hvor tenker du vi er nå – og hva slags kulturliv ønsker du deg fremover?
– Jeg håper på et mer bærekraftig kulturliv – at man ikke fortsetter å akselerere trafikken verden rundt for enkeltoppdrag. Det må vi slutte med – vi må reise saktere og gjøre flere ting når vi kommer til et sted. Man må se på bestemmelser om eksklusivitet, at band eller artister har i kontrakten at de kun kan spille ett sted i området de kommer til. Vi må slutte med det. Vi trenger et mer bærekraftig konsertliv – det handler ikke bare om miljø og økonomi, det er også psykologisk. Det kan jeg si etter mange års turnévirksomhet, jeg har brukt opp min kvote for lengst og har trappa ned – det er ikke alle som er lagd for noe sånt. Jeg syns støtteordninger bør reflektere det litt mer. Å sende ned folk på underskudd til Japan for å gjøre få konserter er ikke bra, det er ikke der vi bør bruke kulturpengene. Jeg ønsker ikke mindre penger til kultur, men ønsker å bruke det smartere. Det er en type diskusjon vi må kunne ha samtidig som vi ikke blir underdanige eller skjemmes over et statsstøtta kulturliv.

 

Jazz on a winters day at Newtone

Forleden satt jeg og studerte en deepfake digital julekonsert-invitasjon med Kurt Nilsen, det var en av de klareste tilfellene av dystopia jeg har opplevd på en stund. Heldigvis finnes det bedre ting å ta seg fore, slik som de driftige sjelene i det ypperlige studioet og flerbruksanlegget Newtone Studios ved Kalbakken i Oslo. Mye bra musikk er kommet ut derfra allerede, og blogghalvdel Vinger var til og med tilstede på innspilling av Ole Morten Vågan & TJOs nye opus der tidligere i sommer, mens Flu Hartberg drev med live panting, og det duftet deilig fra det tilstøtende verkstedet der Hammondorgler repareres. Moro.
Neste uke, fra 16 til 21 desember, starter deres egen jazzfestival, som kan oppleves med ypperlig produksjon og i samarbeid med vierlive.no på digitale flater. Sjekk Facebook og andre steder for digital-billetter. Visstnok håper de på et lite publikum også, dette vet jeg ikke helt hva Raymond sier om, men hjemme må det være lov å være fri vel, mens NHO er i Marka. Assholes.
Artistlisten er imponerende: Bushman’s Revenge, Game of Drones, Mats Eilertsen kvartett (nytt band med Thomas Dahl, Tore Brunborg og Hans Hulbækmo!), Open String Department, Sidiki Camara og Team Hegdal.

 

NTT SOUL: nytt om Leroy Burgess

Cirka annenhver uke har vi et gjestespill her i bloggen, der musikkelsker Ketil Sellæg Ramberg oppdaterer oss om nytt og gammelt i den for mange skjulte verden av fantastisk soul og dansemusikk. Nå må vi snart få høre slik musikk på et kraftig anlegg ute blant andre mennesker igjen! Ukens hovedperson er en fantastisk musiker, rett og slett:

Leroy Burgess’ karriere er mangslungen, fra harmonisoul med sin første gruppe Black Ivory (ofte i tett samarbeid med Patrick Adams), til de utallige avantgardistiske discoproduksjonene han har skrevet, sunget eller arrangert. Burgess er naturligvis ingen ukjent størrelse, i alle fall ikke innad i miljøet. Samtidig, har du viet det meste av livet ditt til dansemusikk i en eller annen form, Burgess laget house allerede i 1976 – hør på «Walking Downtown», et av de siste sporene han gjorde med Black Ivory hvis du ikke stoler på meg – så er det langt frem til universell heder og ære. Burgess kan i så måte stille seg pent bakerst i rekken, men helt rettferdig er det ikke. Noe sier meg at verden hadde sett annerledes ut for Burgess, om at han hadde brukt sitt låtskrivertalent i de lavere BPM-regioner, og fortsatt karrieren innen mer tradisjonelle retninger.
Et av mine favorittkutt med Burgess er «Heartbreaker», som ble gitt ut på Salsoul i 1983.

Fra samme studiotur finnes det også andre låter, som tidligere ikke er utgitt, og forrige uke slapp Burgess, via Dave Lees Z Records, «One Plus One». Her møter vi Burgess i toppform, og det slår en jo, hvor mye gode låter han må ha sittet på når dette ikke ble gitt ut før nå. Rett og slett 10/10. Med ham på låta er hans favorittmusikere James Calloway, Sonny Davenport og Stan Lucas. På vokal? Jocelyn Brown og Me’lissa Morgan, i tillegg til Leroy selv.  Det hele er så  New York som det kan bli, uhøflig og polert på samme tid.

Om det var i anledning «One Plus One» vites ikke, men Louie Vega hadde for kort siden en Burgess-spesial i programmet sitt. Her går Vega kronologisk til verks, og tar oss med fra Black Ivory, Burgess’ første gruppe, til Burgess’ samarbeid med Patrick Adams og hele rekken av hans store danselåter. Det hele sydd veldig fint sammen, og ispedd Burgess egne fortellinger om sitt liv og om de konkrete innspillingene. Vel verdt de drøye to timene det hele varer.

 

Selv hadde jeg den udelte gleden å oppleve Burgess, med Lyon-baserte Saving Coco, på jazzklubben New Morning i Paris en mandag for noen år siden (for en fantastisk klubb!). En sjelden god konsertopplevelse, konserten er tidligere omtalt av NTTs Audun Vinger.

Omtalen står seg fortsatt, en av mine mest minnerike mandager. NTT Soul må sørge for at Burgess og Saving Coco får seg en tur til Victoria etter hvert. Vedlagt har jeg satt sammen en spilleliste med noen av de beste låtene Leroy har skrevet, produsert eller sunget på. Enten alene, eller sammen med noen av de utallige gruppene han har vært deltaker i (LOGG, Convertion, Black Ivory etc.). God fornøyelse!

Tekst: Ketil Sellæg Ramberg

 

Swing, karbonadesmørbrød i kiosken og sikkert en del HB på innerlommene

Nå savner vi Sofie, ass. En av nedstengningens kjipe konsekvenser er at det er mange mennesker man pleide å se rundt, som man rett og slett ikke har fått sett på en stund. Kanskje du er en sånn, eller at noen savner deg. Uansett, da vi så at Sofie Tollefsbøl, vokalist i Fieh og ivrig musikant, skulle opptre på julekonsert på Toten i helga, var det på tide å fiske frem telefonen.

Long time, Sofie! Hva i alle dager har du holdt på med denne sesongen, dette året? Jeg så for så vidt en gig med dere på SALT i sommer, men det var vel det.
— Hallå, Audun! Grattis med formidlerpris, den er velfortjent! Tja, jeg har jo tilbragt en del mer tid innafor leilighetens fire vegger enn jeg vanligvis gjør, i likhet med mange andre. Sjøl om tingenes tilstand dette året åpenbart har hatt noen uheldige bieffekter, har jeg egentlig kost meg fælt på mange måter; I hektiske perioder pre-korona har det hendt jeg har drømt om alt jeg skulle drivi med om man bare hadde fri i et halvt år. Nå har tiden kommet for å oppfylle de drømmene. «Hva om jeg bare kunne sitte og lage ting i logic i en uke i strekk, uten å gå ut?».  Eller, «hva om jeg fikk spilt litt mer (insert et bi-instrument)?» og så videre. Now’s The Time! Jeg starta året med å sitte mye inne og skrive ny musikk til Fieh-plate nummer to. Så kom mars, og den «sitte i logic på kjøkken/stuebordet»- perioden ble brått forlenga, og har vel egentlig vart ut året nå, kun avbrutt av to plateinnspillinger i Athletic Sound i Halden i september og oktober denne høsten.

Det er altså julekonserten «Jul på Toten» denne helga. Hva skal skje der?
— Vi er en kompisgjeng fra Toten som spiller to julekonserter denne helga, en i Eina kirke og en i Balke kirke. Vazelina-faktoren er ganske høy.

Det høres jo unektelig litt gubbete og mainstream ut med julekonsert, men så kom jeg på at det er mye jul i ungjazzen også, med Sunnmørsjul og Romsdalsjul og i det hele tatt. Hvilke tunes er det som skriker «juuul» for deg?
— Hehe, det er sant, julekonsert er kanskje en rimelig gubb/trad/sellout/Kurt Nilsen-ting å gjøre. Jeg synes dog det kan være kjekt å gjøre et par julekonserter i hjemtraktene, julekonsert med lokale musikere har jo en sosial og tradisjonell dimensjon for både oss som spiller og publikum, og det synes jeg er fint. Såpass gubb er jeg!
Mine topp juletunes er samtlige låter fra Vazelina Hjulkalender, all musikken fra Jul i Blåfjell, plata Ella & Louis Christmas, og så sier jeg ikke nei takk til litt Sondre Bratland, f.eks Rosa Frå Betlehem. Ellers er jeg ikke sååååååå glad i julemusikk.

Du skal kanskje spille litt på klarinett når resten av familien går rundt treet?
— Har ikke klarinett, dessverre, og kan ikke spelle det heller! Men i mine drømmer trakterer jeg en bassklarinett på julekvelden, det er et flott instrument.

Jul på Toten, hva innebærer det egentlig? Sparkstøttingulykker i HB-fylla, koselig skøytestevne, eller andre faste innslag i høytiden?
— Blant de fremste tradisjonene er fæst. I fjor var jeg på en «annendagsfest» på Grendehuset hvor GT-Sara underholdt. Hu var sylskarp og hadde mange spontane kommentarer som umulig kan ha vært planlagte, utrolig komisk timing. Det var trist å lese om bortgangen hennes i høst. Etter GT-Sara var det swing, karbonadesmørbrød i kiosken og sikkert en del HB på innerlommene. Det er en egen festkategori, sånn grendehusfest. Fest på tvers av generasjoner, hvor en plutselig drekker side om side med foreldra til klassekamerater etcetera, og så lenge du er konfirmert slipper du inn. Sånn var det før, i alle fall. Det er fine muligheter for å gå på skøyter på Einafjorden. Pilkekonkurransen er i påsken!

Hva ligger på tallerkenen julaften. Ribbe, fylt paprika, eller kanskje gjeddekaker? Sistnevnte tenkte jeg på litt på grunn av myten om at det var totninger som satte ut gjedda i Jaren-vatnet på Hadeland der jeg vokste opp og gjorde det ufiskbart. Eller var det omvendt? Det husker kanskje ingen. Begge fikk gjedder i hvert fall.
— Hehe, jeg har hørt den historien, ja! Jeg tror fotballtrener’n min fortalte den en gang, sannsynligvis for å motivere oss til kamp mot erkerivalene fra Vestre Gran, vil jeg tro. Nå var det på tide at Eina J14 skulle hevne de der gjeddegreiene, liksom. Haha, for et opplegg. Uansett, dere ga oss lemons (gjedder), men vi lagde lemonade (gjeddekaker), og faktisk har vi hatt Gjeddefestival med konserter og gjeddekaker på Eina Grendehus. Jeg har flytta til by’n og vørti veggetarianer, så det blir verken gjedde hæll ribbe. Har ikke lagt slagplanen.

Fieh var med på Blue Note-coversamleplata nylig, med en frekk tolkning av Wayne Shorters «Armageddon». Åssen var det dere fant frem til den låten av alle det var mulig å velge mellom?
— Det var en oppgave vi gikk løs på med litt ærefrykt, i alle fall jeg. Å covre låter som allerede er dritbra er ikke verdens enkleste oppgave. Jeg kikka litt på Blue Note-utgivelser med vokal, men kom fram til at det kunne være kult å ta en låt som var instrumental i utgangspunktet. Jeg vurderte noe Horace Silver, og Donald Byrd. Vi spurte om tips fra venner, Ola ringte gamlelærer’n vår Carl Erik Hedløv fra musikklinja på Gjøvik. Carl Erik foreslo noe fra Night Dreamer, og jeg hadde også tenkt på den skiva. Vi prøvde oss på et par forskjellige fra den plata på øving, og endte opp med «Armageddon».

Har dere dype platesamlerforhold til de klassiske Blue Note-utgivelsene, eller er det mer sånn at musikk og inspirasjon plukkes opp litt mer rundt om kring og ikke så leksikalsk?
— Jeg tror ingen av oss har noe leksikalsk type forhold til Blue Note, sjøl om vi alle selvsagt har hørt og satt stor pris på mye av den legendariske musikken som er utgitt der. Fytti katta så mange bra plater! Nå kom jeg på at den aller første gangen jeg og Andreas spilte sammen, jeg tipper i 2008, spilte vi faktisk «Footprints», det var på Kolbu. Hjælpes.
Lyder hadde visstnok en slags Blue Note-hologram-plakat, eller noe sånt, hengende på veggen under oppveksten, så det gir ham kanskje status som den med «dypest» forhold til Blue Note? Hehe. Men jeg har sett CD-hylla hjemme hos Lyder i Bergen, og det var mange Blue Note-plater der.

Dere var i studio med Lars Horntveth for å lage plate i sommer. Åssen var det?
— Vi var 14 dager i strekk i Athletic Sound i Halden, med Dag Erik Johansen som tekniker. Det var fint å dra ut av Oslo og få jobba skikkelig intensivt med innspillinga i to uker, kun avbrutt av noen turer på Per & Bahares Grand Bar, Siste Reis og O’Brian. Lars er rå, han har jo vært med på utrolig mange innspillinger, og når man har jobba med ham i et par minutter skjønner man hvorfor. Han er ekstremt idérik og produktiv, med en eventyrlig arbeidskapasitet. Det var noen skikkelig lange dager i studio, ofte over 12 timer jobbing om dagen. Det var inspirerende å få et innblikk i hvordan Lars jobber. Han kunne sitte og klippe i ProTools i en time, og så løpe ned og spille inn noe sax, og så dra fram noen klangstaver, legge noe vibrafon – han har et utrolig digert repertoar av skills.
Han hjalp oss også med å løse noen låtnøtter. Det var noen låter som vi satt fast med, som vi hadde mista helt kicket på. Da kunne Lars komme med noen forslag, «Hva med å bare spille låta sånn her?» (viser en fet referanse med helt annet feel/lydbilde). Og så løste det hele problemet med låta. Speaking of å få drømmer oppfylt: Jeg er opphengt i harpe og alskens harpe/zitherlignende strengeinstrumenter, og hadde en drøm om noen harpelignende lyder på en låt, og da er Lars såklart en fyr som har med en latvisk kokle til studio – og kan spille det.

Latvisk kokle, det høres ut som navnet på en rovfisk i ferskvann, men låter sikkert fett!
— Det føltes litt som å ha med en trollmann som kan trylle fram hva som helst, så man ble litt unge i godtebutikk, kanskje. Kan vi få på noe harpesamples her? Strings her? Mellotron? Baklengslyder her? Hehe. Og Lars trylla fram snacksen vi ønska oss.
I dag var vi i studioet til Lars og fulgte via Skype med på innspilling av stryk på noen av låtene, som Lars har arra. Det å høre en melodi man har nynna seg fram til på det svette øverommet for 6 måneder sia, plutselig bli spilt av 40 strykere…det var sjokkerende. Med hjelp fra Lars, som på en måte kom utenfra og så musikken fra et annet ståsted, har mange av låtene fått vokse seg ganske mye større, og det er dritkult å oppleve at noe man har laga vokser slik.

Blir det en radikal ny retning for Fieh på grunn av dette?
— For meg føles plata som en naturlig etterfølger til den første, så noen ekstremt radikal ny retning synes jeg vel ikke det er snakk om. Men den er ganske annerledes enn den første, litt flere stryker-mellotron-blåser-alt mulig-drømmer går i oppfyllelse for min del, mer lydsnacks. Vi hadde Henriette Eilertsen, Andreas Rotevatn og Peder Simonsen på besøk i studio en dag også, og sammen med Solveig, Lars og Lyder utgjorde de en kick ass-blåserrekke.

Om pandemien er litt mer i sjakk til våren, når kan vi vente oss å se gigs med dere igjen? Jeg har vel sett ti-tolv konserter med dere, men i år ble det altså litt magert.
— Konsertene i 2021 som jeg veit om per dags dato er Bodø Jazzfestival i februar, en gig på Balejazz i mai og Hedalen Kulturfestival i august.

De andre bandene du er med i da? Det var heftige tak med Vegard & Ivar Band i Bergen i fjor, det tenker jeg ofte på.
— Jasså, du minnes den konserten ofte, altså? Vegard & Ivar Band kommer med en singel veldig snart, tror jeg –  Iver, Vegard og jeg designa coveret ved hjelp av penn, papir og en del smågodtbiter her en kveld for noen uker sida. Den andre plateinnspillinga jeg har gjort i høst i Athletic, er ei plate med et band som springer ut av min nevnte kjærlighet for harpe. Jeg lagde noe musikk for band med harpe i anledning eksamenen min på NMH. Bandet heter Harp Band Of My Dreams. I det bandet har jeg med meg den flotte gjengen Ola Øverby, Torstein Slåen, Henrik Sandstad Dalen, Abigail Millar Todd, Henriette Eilertsen og Lyder Røed. Jeg håper å få gitt det ut i 2021!

Harpe diem, Sofie! Hva slags ting ser du ellers i kaffegruten når du skal spå om ditt 2021?
— Er det en ting 2021 har lært meg, er det at man aldri veit hva som finnes i kaffegruten. Lilli Bendriss og Snåsa får ta seg av spådommene. Men jeg håper jo det blir noe sang og musikk i det nye året!

 

Vær så god, dette er det rareste vi har hørt denne uken

– Hvordan blir det når robotene tar over? Tidligere i år hadde vi en interessant samtale med forsker og musiker Tejaswinee Kelkar som blant annet sneiet innom kunstig intelligens. Kanskje burde vi plukke opp den tråden igjen snart, for menneskedyret kan finne på å spille snooker på seg sjæl når som helst, og da vil det være opp til maskinene å bringe fakkelen videre. Jørgen Sissyfus Skjulstad, som vi tidligere har hatt et svært intervju med i NTT, går for tiden på Machine learning for sound-makers workshop, et kurs om kunstig intelligens i regi av BEK i Bergen og har laget denne lille snutten i Open AI jukebox – det er nokså selvforklarende: “Seinfeld theme but an AI is trying to make it sound like Timbaland”

 

Fem av Sidiki

I det ferske nummeret av Jazznytt, kan dere lese et intervju med den store perkusjonisten fra Mali ved navn Sidiki Camara, som faktisk bor på Løren i Oslo. Kult at vi har en musiker av rang blant oss. Intervjuet er gjort av Endre Dalen, redaktør for Samora Forum og rådgiver for Melahuset og Melafestivalen, og en ypperlig musikskribent og forkjemper for internasjonal musikk i Norge og utover. Han har også den frekke spalten On The Other Side of Time i blekka, og han stilte vennlig opp med fem choice cuts fra Sidiki Camaras karriere for oss her i NTT:

Habib Koité & Bamada
«Kunfe Ta» fra Muso Ko
Habib Koité & Bamada var et av de mest aktive og populære bandene i Bamakos klubbscene på 1990-tallet. Sidiki Camara er med på perkusjon på de to første albumene deres, der det feiende fine tittelsporet fra Muso Ko og denne energibunten av en låt stikker seg ut.

Rokia Traoré
«Yèrè Uolo» og «N’gotolen» fra Wanita
Sidiki er spesielt fornøyd med jobben han gjorde på albumet Wanita av Rokia Traoré fra år 2000, der han spilte perkusjon og var med på å lage det musikalske arrangementet. Gitar-helten Boubacar Traoré, som Sidiki også spilte mye med på denne tiden dukker også opp på albumet, det samme gjør kora-mesteren Toumani Diabaté.

Sex Judas Feat Ricky
«Sidiki’s Jam» fra Go Down Judas
Med bandet Sex Judas feat. Ricky og albumet Go Down Judas vant Sidiki Camara Spellemannsprisen, sammen med bandkompiser som Tore «Jazztobakk» Gjedrem, Ivar «Snuten» Winther, Kristian «Gesse» Edvardsen og Tore Brevik. På denne låta er det Sidiki som regjerer i Sex Judas-universet med praktfull og taktfast perkusjon, forsiktig vokal og sjelerensende ngoni.

Bugge Wesseltoft, Sidiki Camara, Oddrunn Lilja Jonsdottir, Charles Mena, Sanskriti Shrestha og Lasse Weeden
Jamsession på Mela x Oslo Jazz i 2018
Sidiki Camara møtte Bugge Wesseltoft først i Paris tidlig på 2000-tallet, men deres veier skulle krysses igjen. Sidiki forteller at da han senere tilfeldigvis møtte Bugge i Oslo, og han spurte om hvor han bodde, der han bare måtte bryte ut: «Men jeg bor jo her». Sidiki forteller brumlende at da Bugge skjønte at han hadde bodd i Oslo i over fem år, bare ristet han på hodet.

Sidiki Camara
«Kokadjè Clean Up» fra Yafa
På Yafa har Sidiki med seg Jacob Young, Audun Erlien og Bendik Hofseth, som sørger for et mykt og trygt lydbilde der Sidiki foruten kalebass og djembe spiller strengeinstumentet ngoni. Spesielt ngoni-klangen, men også den lune, brumlende spoken word-vokalen virker helende for den travle bysjelen.

 

Ukas låt: Helga Myhr & Avant Folk: «St. Morten»

Når det kommer til julemusikk er det mange forskjellige skoler så klart, men jeg tror jeg snakker for både bloggen og flere når jeg slenger inn Helga Myhrs nydelige og tidvis noe dystre fjorårsalbum Natten veller seg ut som en moderne juleklassiker i ånden etter Rosa fra Betlehem. Hadde forøvrig flere store opplevelser med Myhr i sommer, først i den strålende Mari Slaattelid-utstillingen på Kunstnernes Hus som jeg skrev om i NTT, så i et ganske sparsomt besøkt og nydelig innredet bedehus i Haugesund. Men gleden var stor da det i dag ble lansert nettopp en julesingle med Myhr, og det i samarbeid med Frode Haltli’s Avant Folk, innspilt i Svartskog kirke for bare noen uker siden. «St. Morten» er en tradisjonell variant fra Hallingdal av «The Twelve days of Christmas». Haltli foreslo et arrangement av sangen som også tok opp i seg to instrumentalpartier: Irske «The Lochaber Badger» og svenske «Back-Marits vallåt».

Se vakker video her:

 

Truls Heggero ønsker oss alle en god fugl

Javisst går det uker hvor vi ikke nevner fugl i Now’s The Time, men det er BORTKASTA UKER, og bloggen er i sitt rette element når den inneholder litt kvitring, enten det er metaforisk eller helt bokstavelig. I vår løpende fugledekning kan du for eksempel lese:

1. Pianist Espen Berg om fuglelyder.
2. En liten samling med fuglerelatert jazz i forbindelse med forskning som tyder på at fugler lager jazz når de er rusa
3. En kort tekst om Nils-Aslak Valkeapääs fuglesymfoni
4. Spor-for-spor-spalte med Harald Lassen hvor han funderer rundt hvorfor fugler stadig vekk dukker opp i musikken hans.

Men få artister i den norske faunaen er mer opptatt av fugl enn Truls Heggero, for mange kjent simpelthen som Truls, for andre kanskje kjent som “Truls fra Truls & the Trees” og så videre – rett og slett en kar som har hatt mange jern i ilden oppigjennom, og som de siste to årene har gledet faste seere og tilfeldig forbipasserende med sin fuglekalender, som hver dag på facebook forteller litt fugl facts om en ny, bevinget krabat. Fuglekalenderen kommer med NTTs varmeste anbefalninger, og vi ville høre mer.

– Var det sånn at du ringte fra Jazznytt nå? Og at du ville snakke med meg?
Ja, en av tingene vi stadig vekk skriver om er fugl.
– Ja, fuglesang er jo jazz, da, hahahaha! Det har jeg ikke tenkt på. Det er i hvert fall ikke noen annen musikk som ligner mer.

Var det i fjor fuglekalenderen startet?
– Ja, dette er sesong to.

Hvor mange sesonger har du fugl til?
– Nei, jeg veit ikke. Jeg har ikke hatt problemer med å finne til sesong 2, det blir ikke et problem i sesong 3 heller. Jeg har ikke googla hvor mange forskjellige fuglearter som finnes i Norge. Men det er 200 forskjellige bare på Østensjøvannet, for eksempel.

Er det viktig med en god miks av forskjellige typer fugler når man lager fuglekalender?
– I fjor var det nok preget av mange av mine favorittfugler, men jeg tenker jo også bare 1. til 24. desember og forsøker å fylle det opp. Det er viktig å vise litt mangfold, så jeg trekker for eksempel inn fugler som ikke nødvendigvis er de mest spennende, men som er en del av bildet. Kalenderlukene er på ett minutt hver, så noen fugler som egentlig er ganske kjedelige høres like entusiastisk ut på ett minutt som det favorittfuglen gjør. Det er litt deilig. Ett minutt er i grunnen perfekt, det er mye info på det minuttet. Om det hadde vært lenger hadde det vært slitsomt.

Når ble du fugleinteressert?
– Jeg var glad i rovfugler da jeg var liten. Faren min jobba på et trykkeri som het Falck, og på den tiden var vandrefalken litt utrydningstrua. Siden trykkeriet het det de het, sponsa de en forening som jobbet med å verne vandrefalken. De lagde blokker og bilder med fugler på, og det var sånn jeg ble interessert. Vandrefalken er jeg fremdeles opptatt av. Da jeg flytta inn i nordmarka i 2010 eller rundt der, ble jeg interessert i småfugl også. Jeg begynte å notere, lære meg de jeg så. Og så er det sjøfuglene på Hvaler, hvor jeg alltid har vært opptatt av de forskjellige måkene. Men det å gå litt dypere, og lese fuglebøker, var noe jeg startet med for under ti år siden.

Har du noen fugleboktips?
– Det er noen som er veldig poetiske, og noen som er veldig konkrete. Jeg liker Gyldendals store fugleguide. Den bruker jeg som kilde i kalenderen også. Den er fin, med illustrasjoner av fugler. Jeg syns det er bedre enn fotografier. På foto kan fugler se veldig forskjellige ut, for eksempel når det ikke er sol og når sola skinner. Grønnfinken er helt grønn når det er sol, men brun når det er overskyet. Gyldendals store fugleguide har gode tegninger i stedet.

Har du noen tips for å sette i gang med fugletitting?
– Først må man ha litt interesse for det. Det krever litt, men om du klarer å tenne den, vil du automatisk når du går inn i en skog være mer orientert mot det du hører og ser. Hvis du vet hvilke fugler som holder til i et område kan du ha de i bakhodet når du går rundt. Jeg var i Finnmark i fjor, og da var jeg veldig obs på visse fugler som var der. Det førte til at jeg så to arter jeg ikke har sett før. Å google der man bor, hva slags fugler som er der, kan være en start. Hvis det er mye spurveugle, f.eks., kan du få øye på den i toppen av trærne. Men hvis du ikke hadde visst at den er vanlig, kan spurveugla se ut som en spurv. Jeg vil også anbefale å ha en liten kikkert med seg. Jeg er mye på kanotur, og da ser man ender, men de kommer ikke nært nok til at du får sett dem ordentlig. Hvis du får fugler i kikkerten skjønner du også hvor sinnssykt fete alle fugler er. Jeg så lappugle i fjor, og det var helt villt se den fly. Da jeg var i Skjåk i sommer så jeg en fugl en dag som så ut som en falk, og da googla jeg området, og da fant jeg ut at det var tårnfalk. Da er jeg obs på det, og det øker jo sjansen for at jeg får sett den igjen. Fuglene gjør på en måte det samme som oss, de legger egg, spiser, leker med ungene – de er der og gjør de tingene de pleier å gjøre. Også stemmer ofte det som står om de forskjellige fuglene. Du ser for eksempel ofte gjerdesmetten på et gjerde.

Blir du inspirert av fuglen når det kommer til musikk?
– Jeg tror det, og jeg lagde noen låter for noen år siden hvor jeg prøvde å jobbe med fuglelyder. Det ble aldri gitt ut. Men det er absolutt noe der. Fuglesangens historie er fascinerende, det er ikke mer enn noen hundre år siden at mange trodde at fuglesang var vakker musikalsk underholdning Gud hadde laget for mennesker. Men det er som regel ramme alvor, enten det er kurtise eller farevarsling. Det er deres språk, det er ikke musikk. Og derfor er det spennende at det er såpass musikalsk. Det er fantastisk på våren, når de er mindre sky. En fugl som måltrosten ser du bare når den synger i toppen av et tre, fugler er ofte sky, og gode på å gjøre seg usynlige for oss mennesker.

Men det som inspirerer meg musikalsk er de sterke driftene deres, de korte livene deres som gjør at de tilpasser seg hurtig. Jeg har også kjent på effekten av fuglesangen letter sinnet, det finnes forskning som tyder på at det hjelper mot angst. Jeg syns det er fantastisk å være i Nordmarka og høre gjøken si koko i skogen – det er noe av det vakreste jeg veit. Og kattugle, som er en annen av de vi hører mest. Jeg blir inspirert av det vakre vesenet, mer enn sangen deres konkret. Jeg er en nokså streit fire flate-musiker. Men det er mye jeg liker, arten vipe lager noe som minner om en synth-lyd.

Har du en favoritt-fuglelyd?
– Det er veldig vanskelig å si én favoritt. Men jeg er veldig glad i svarttrost. Det er den fuglelyden man hører mest i Oslo. Svarttrosten kan finne på å synge en mild januardag, slik at du nesten føler at det blir vår. På natta, når du går hjem fra byen om sommeren, hører du den også. Jeg har nytt måltrosten, og den var fin i seg selv, men svarttrostens sang er jeg blitt godt kjent og levd med i mange år. Strofene til svarttrosten gjentar seg også nesten aldri, mens måltrosten har mer vers-aktige greier hvor den gjentar partier.

Hva er ditt forhold til måker?
– Jeg syns måka er interessant. Jeg har en kompis som sier at hans beste oslogreie er å gå hjem fra byen når det er tomt i gatene og se måkene spise kebab. Etter at han fortalte meg det har jeg tenkt at det er noe fint, selv om jeg har sett på den oppførselen som nokså rottete. Måka er tydelig, rett i trynet, litt voldsom. De er et bilde på hvor sinnsykt drøye fugler er på å tilpasse seg. Se på svaner, hvor aggressive de er mot mennesker. Eller slagugle – plager du den, kommer den og slår nedi huet på deg. Og måker har ikke planer om å dø ut, for å si det sånn.

Én av sommerens mest selsomme opplevelser var å gå ut fra Oslo S og spise en liten hamburger, og plutselig bli dultet i noe som kjentes som en fotball-skuldertakling og oppleve at en svær måke hadde flydd ned og tatt burgeren.
– Er det sant? De er brutale. Kan det være litt pga corona, at de har tatt over torget og blitt tøffere i trynet? Fy faen. Men man skal liksom klage på måker, du har den jævla sangen til Odd Børretzen… den er forhatt. Jeg har en kompis som plukker plast på sørlandet og smelter om det til kunst og bruksgjenstander og diverse. Han sendte meg en dokumentar om albatrosser hvor noen tar bilder av likene som råtner, og fram dukker det opp hauger med plastikkbiter. Så du ser dødsårsaken til fuglen. Da kan vi ikke hate på måker, fuglene skal være mye verre enn det de er før vi kan kalle dem “irriterende” og “kjipe”. Jeg syns ikke veldig synd på deg fordi måken takla deg og tok burgeren din. Det er et større bilde her. Med fugler er det mye tall – vekt, fart, lengder, du kan tilegne deg mye geografiaktig kunnskap av den typen. Jeg liker å ta et større overblikk over fugler, og tenke på måtene de er som oss mennesker. Jeg skriver om en fugl som er dobbeltbekkasin. Den flyr i 90 km/t i to-tre døgn for å komme ned til Kongo. Det er helt sjukt. Den har gjort det alltid, uten karbonavtrykk. Det er et interessant, de lever et hemmelig liv parallelt med menneskene på jorden. De er avhengige av vinden, av tilpasning til ustabilt vær.

Tilbake til kalenderen – i fjor var dompapen fuglen på julaften. Skal det noe spesielt til for å bli fuglen som gjemmer seg bak luke 24?
– Jeg vurderte å ta dompapen igjen. Men jeg tror jeg har landa på en fugl som har noe julete i navnet sitt, og som er veldig vakker. I fjor var det enkelt. Jeg skal filme resten av kalenderen i morgen, så jeg sitter og gjør den siste finpussen og forsøker å finne ut mye av akkurat det du spør om. For de som følger fuglekalenderen er det nok en forventning om at siste fugl er noe spesielt. Det presset kjenner jeg på. Men det er også fint – jeg gleder meg til jul på grunn av denne kalenderen. Folk kommer med tilbakemeldinger fra overraskende hold – det er litt hevet over å gi ut musikk og liking av bilder, livet man lever til vanlig. Jeg føler jeg får backing fra folk som kanskje ikke er så opptatt av musikken min. Det er hyggelig at man samles rundt dette!

Hva er så julete med dompapen?
– Jeg har arvet noen broderibilder av bestemor, og da er det dompapen det går i. Dompapen har den feteste lyden (plystrer) hørte du det? Innorverplystring. Den holder seg langt inn i skogen om sommeren, men om vinteren trekker den mot oss og eksponerer seg mer for mennesker. Og da er den fargesterk mot den hvite snøen. Det er nok derfor den er blitt julefuglen. Du ser den også i par, de er monogame, den grå hunnen og røde hannen. Når de sitter i grantræner de to.. .det er sinnssykt visuelt. Og sånn har det vært i mange tusen år.

Godt svar – da gjenstår det bare å ønske deg en riktig god fugl!
– God fugl i lige måde!

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger