NTT: Je er itte grov, je er bare på kænten!

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform om musikk. Vi har et svært nummer denne uka – i starten er det preget av at vi er nødt til å følge utviklingen i musikkbransjen for øyeblikket – vi vender tilbake til disse hersens seteforskriftene, vi snakker med Bendik Hofseth om støtteordninger og vi tar en svipptur innom Victoria, der de kveldsansvarlige har fagorganisert seg. Utover dette har vi strødd små korn, vi anbefaler utstillinger, lanserer en liten NTT-hitliste og vi har fått leserbrev fra en vaskekte legende! Til slutt kan vi rett og slett by på en liten innlands-spesial der vi i tur og orden er innom en Hamar-trommeslager om Kongsberg-avlysningen, en Gjøvik-bassist om AC/DC og en nasjonalskatt fra Eidsvoll om GT-Sara, som gikk bort denne uken.

Vi håper det høres greit ut – og før vi setter i gang har vi litt reklame:

Jazznytt-abonnement! Kjør!

NTT minner også om at vi blir meget begeistret over hver eneste abonnent vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

NTT: Ti tette

Vi introduserer med dette vår nye Spotify-chart med nøye utvalgte låter fra nye plater fra (i hovedsak) norske jazzrelaterte album.  Navnet kan du like godt lære deg med en gang: NTTs Ti tette. Følg den gjerne.

Det kommer veldig mange nye plater hele tiden, og gode, men vi har altså likevel valgt å holde denne listen til kun 10, som vil bli forandret hver annen uke. Det er ikke anledning til å stemme med mentometerknapper, men håpet er likevel at dette skal være en god refleksjon av hva som rører seg der ute i jazzplatemarkedet. Husk å kjøpe disse platene i fysisk form eller på Bandcamp der dette er mulig.

 

Roter vi oss bort nå? Bendik Hofseth om konsekvensene av pengestrømmen

Bendik Hofseth. Foto: Rune Bendiksen

Diskusjonen om de ulike støtteordningene for konsertfeltet går sin gang – noe som både preger disse og andre spalter. Det er en vanskelig diskusjon, både på grunn av feltets kompleksitet, på grunn behov som står opp mot hverandre og som kommer i konflikt med manges ønske om å stå sammen som felt. Det at det til dels er svært kjente artister som får tilslag gjør at den også er blitt noe mange, også utenom bransja, bryr seg om. Et innlegg som virkelig er verdt å lese, og som har skapt mye diskusjon den siste uka, er Bendik Hofseths kronikk Kurt, Karlsen og kulturministeren, som sto på trykk forrige lørdag i VG. Der skriver musikeren, som også har mange års fartstid som byråkrat i musikerorganisasjoner om hva som kan skje i møtet mellom kultur og næring for øyeblikket – og advarer mot uheldig konkurransevridning. Vi tok kontakt for å be ham utbrodere litt mer.

Det jeg er ute etter her, er hvordan ordningen kunne vært rigget annerledes.
– Jeg har enorm respekt for håndverket som ligger bak å hente så mye penger i Stortinget til kultursektoren. Den eneste som har klart det før er Trond Giske. Og jeg er redd for at det som skjedde da, skal skje igjen. For å trekke det ned til essensen: Før Giske, kunne en musiker som meg ringe til en konsertarrangør, også kunne jeg spørre om de var interesserte. Så sa de ja eller nei, alt ettersom. Etter Giske, når jeg ringer, spør de “hvor mye støtte har du?”. Det som skjedde der var at midler ble skaffet, men de ble brukt på en måte som skapte en samrøre. Det er ikke noe skille mellom hva som er markedsøkonomi og subsidiert økonomi og da har vi ikke kulturpolitikk, vi har ikke næringspolitikk, vi har et sammensurium. Det er problematisk, det tvinger fram et mer påtagelig byråkrati for oss som er i feltet – kort sagt mer tid brukt på søknader – og det fører til et byråkratiserende mellomledd som ikke hadde trengt å være der.

Men hva burde gjøres annerledes?
– Det som burde skje når vi skaffer så store midler fra Stortinget, er å bygge infrastruktur. Kompetanse på hvordan vi kan bringe musikken til markedsplassen. Enkelt sagt: Da jeg jobbet med Bylarm, så jeg tydelig at alt fram til Bylarm i grunnen er i orden i Norge – du kan komme deg dit, og da er du understøttet av investeringer vi har gjort i kulturskoler, rockebinger, jazzbinger og så videre. Men når talentet er modent, har vi ikke infrastrukturen til å ta det til en internasjonal markedsplass – da er det i større grad internasjonale aktører som tar over. Og da klarer vi ikke å høste av det vi sår. Det er tydelig nå at vi ser oss blinde på hva som er populært i Norge og hva som er populært internasjonalt. Jeg så det i Tono da jeg så på eksportinntektene. Der er ikke en artist som Kurt Nilsen, for å ta han som eksempel. Det kan heller være folk som Bugge, som Nils Petter Molvær, og en rekke andre som er ute og spiller og som har internasjonal karriere.

Den skjevheten forsterkes av tildelingene som Kulturrådet gjør nå. Det er blant annet derfor jeg fikk lyst til å si ifra. Jeg tror intensjonen er god, men effekten er ikke tilsvarende. I stedet for å få midler som fører til større utbredelse, får vi et sett med virkemidler som gjør at vi som har muligheten til å bygge infrastruktur blir stilt enda mer tilbake. Det er ikke sånn vi skal drive kulturpolitikk. Vi har en velferdsøkonomi, og i den inngår kultur. Vi må unne oss det – konserter på sykehus, gamlehjem, rikskonserter og så videre. Så har vi en markedsøkonomi, store artister som tjener godt, enten det er  Kurt Nilsen, Jan Eggum eller DDE. Vi har store, lønnsomme festivaler som Øya, også har vi små arrangører som ikke klarer seg uten offentlig støtte. Det er epler og pærer, og om vi blander de risikerer vi stor skade.

Tone Østerdal mente i et intervju i forrige uke at en del av tildelningene i kompensasjonsordningen kan tyde på at Kulturdepartementet rett og slett har undervurdert summene som finnes i festivaløkonomien.
– Jeg tror det er noe av bildet. Det er i grunnen den samme kritikken jeg kommer med. Det nytter ikke å bruke en one size fits all her.

Men har du gjort deg noen tanker om hvordan man skal unngå store skjevheter i tildelingene?
– Jeg mener det burde vært et tak i stimuleringsordningen. Det er det som gjør meg så sint – jeg syns ikke det er riktig at enkeltartister får kompensasjon på 150.000 per konsert. Det kan godt være at han hadde gjort det i normaltilstanden, men i og med at dette er velferdsmidler, syns jeg man skal tenke annerledes. Kanskje det hører hjemme i en form for næringskompensasjon at firmaet i Karlsen burde få en støtte. Men jeg mener at Karlsen har vært ublu, og han har vært det fordi han kunne vært det. Det er min kritikk av Kulturdepartementet og Kulturrådet.

Du skriver om måtehold i bransjen. Det kan stemme, men når man snakker om offentlige støtteordninger, enten det er musikk eller forskningsmidler eller hva nå enn, er en uoffisiell læresetning man støter på tidlig som fersk søker er, søk om mer enn du trenger, for du får ikke innvilget alt. Og kanskje kan man si at noen av tildelingene her er resultatet av denne holdningen, blåst opp til det parodiske. Det er lett å være etterpåklok – men burde vi også på et tidligere tidspunkt hatt en diskusjon om samsvaret mellom søknadssummer og tildelninger, og hvordan vi forholder oss til det?
– Jeg er helt enig i det. Tilllitsbaserte ordninger, som vi har i Norge, bør være lavterskel. Og for å få til det, må vi være måteholdne og sannferdige. Da er det dumt om stipendordninger favoriserer løgner. Om det å “ta i” lønner seg, er vi på en farlig vei. Da får vi søknader som ser bra ut på papiret og som ikke lar seg realisere, eller prosjekter som er billigere enn det de gir seg ut for å være i beskrivelsene. Det er en måte å ødelegge vår egen mulighet til å operere tillitsbasert. Det bryter med en kodeks som ligger til grunn for at vi kan ha disse ordningene og at vi slipper å bruke mer tid på det. Vi burde ha en dialog mellom de som er aktive utøvere og de som lager budsjetter om hvordan vi kan få budsjettbeskrivelser som er realistiske og sannferdige. Om du har ordninger som ansporer til overdrivelse, er vi med på å sprenge rammene for denne politikken.

Et moment her, for å snakke mer generelt om støtteordninger, er det Christer Falck tok opp for en tid tilbake på facebook, og som er noe mange utøvere stusser over – nemlig at mange støtteordninger til innspilt musikk har som krav at man må søke før man setter i gang med prosjektet. Noe som er lite tilpasset mange innspillingsprosesser, og som kanskje bidrar til å skape mer “tipping” om utgiftsnivået. Kanskje man kunne kommet nærmere sannheten om det hadde vært mulig å søke underveis i prosjektet – til delutgifter, for eksempel.
– Christer har et godt poeng der, og ganske ofte er søknadsformen i seg selv prohibitiv – du bli jo bedt om å legge ved demoer, og vi som jobber med musikk vet jo at det ofte er vanskelig å skille demoer fra sluttprodukt. De som skal vurdere søknaden forholder seg til det klingende resultatet, og derfor gjør jo folk mye av produksjonen på forhånd samtidig som de blir bedt om å ikke gjøre det. Jeg skulle ønske vi hadde lavterskelordninger, og flere ordninger som går inn i en del av prosjektet og utbedrer det – slik som i filmverden, hvor du for eksempel har midler til manusutvikling. Jeg tror vi trenger å restrukturere disse ordningene, med mål om å få en så sannferdig og lavterskel kultur som mulig.

Hvordan kunne man jobbet her og nå for å styrke bransjen internasjonalt?
– Svaret på det er tofoldig. Det ene er at de som skaper og fremfører musikk burde fått penger nå. Komponister, musikere, band – de som er på feltet og står for innholdet. De faller lett fra nå, for de finner ikke muligheter for å overleve innenfor rammeverket som eksisterer. Jeg mener det er for mye oppmerksomhet på å støtte arrangørledde. Kulturhusene og konsertarrangørene opererer ofte innenfor sikrere rammeverk, med offentlig støtte, eller så er de kommersielle og dermed næringsaktører. De burde man enten finne andre ordninger for eller være litt mer forsiktige med å gi ut store summer til. Mange av disse festivalene opptrer på vegne av musikere og management – tonen nå er at alle liksom skal ivareta hele næringskjeden. Det tror jeg ikke stemmer – jeg tror de er flinkere til å passe på seg selv. Derfor er jeg redd for at ordningene favoriserer folk som er flinke til å skrive søknader og tenker business, og i mindre grad ivaretar de mer sårbare aktørene som er innholdsleverandører og har kompetanse.

Men hva er det du egentlig legger i infrastruktur?
– Jeg tenker at forlag, plateselskap som jobber internasjonalt, er de som har mulighet til å stå for eksportdelen. Det Raja vil her er å bygge kulturnæring, men siden ordningene er utformet som de er, er jeg redd for at den tilgodeser management og konsertarrangører som står for den delen av markedet som har effekt i Norge. Dermed får det en litt sånn navlebeskuende effekt. Vi er nødt til å leve av den nye musikken og de nye uttrykkene uansett, men sånn det er nå svekker man eksportmulighetene. Det er min argumentasjon.

Hvor er vi om to-tre år?
– For å tenke litt mer langsiktig, tror jeg vi kan bruke litteraturfeltet som eksempel på hvordan man kan gjøre det riktig. Siden Kulturrådet kom i stand, har halvparten av midlene gått til litteratur. Det har skjedd fordi man har vært opptatt av å skape et levende norsk språk. Det har vært en politisk villet satsning. De siste tiårene ser man at den langsiktige investeringen, i innkjøpsordninger, i stipender, i det å ha en stor og aktiv grasrot og i det å bygge forslagsmuskler har gjort at man har fått en tidsalder som både økonomisk og innholdsmessig er veldig relevant og sterk. Jeg tror man må tenke lignende på musikkområdet – det finnes ingen quick fix. Vi må innse at nordmenn er lite interesserte i norsk musikk, vi har et svakt hjemmemarked. Det fikk vi jo se da strømmingen kom, norsk musikk utgjorde 12-14% av forbruket. Det å fortsette investeringer i møter sal og scene, det å insentivere det å skape og framføre musikk på utøvernes premisser, er viktig. Driver du et kulturhus i Ål er det bedre å få etablerte og store artister dit hele tiden. Det er ikke noe insentiv i det eksisterende systemet til å dyrke fram en mangfoldig musikalsk kultur rundt omkring. Det jeg er redd for er at denne ordningen fører til at kommersielle kulturhus, festivaler og aktører scorer stort, styrker sin posisjon og får et klapp på skulderen – fortsett som dere har gjort før. Da får vi en enda mer stivnet masse som det tar lenger tid å komme seg ut av når ting er tilbake til det normale igjen.

 

NTTs leserbrevspalte

Om ordet freebag
Jeg ser ofte ordet freebag blir brukt i norsk jazzpresse. Selv synes jeg dette ordet, som ikke er et ord, men en misforståelse, begraves en gang for alle.
Bakgrunnen er slik: Dexter Gordon var i Oslo på begynnelsen av 1960-tallet og ble intervjuet. Der ble han spurt om hva en eller annen samtidig musiker gjorde for tiden. Dexter svarte «he is into the free bag». Oversatt: han driver med den frie greia. Å være into a bag betyr å holde på med en viss greie.
Ordet freebag ble da tatt i bruk fordi vedkommende ikke forsto amerikansk språk og heller ikke hva hva Dexter egentlig sa.
Ordet freebag/fribag (egentlig enda verre: en miks av norsk og amerikansk til et ord eller en mening som ikke finnes) eksisterer ikke i noe annet språk enn i østlandsk musikerslang. Og heldigvis knapt nok der.
Jeg vil derfor foreslå at ordet begraves i stillhet. Det er pinlig at noen fremdeles bruker dette ikke-ordet!
Mvh
Frode Gjerstad

Hei Frode
Er enig i dette, forsåvidt, men i tilfeller som Bjørn Stendahls bok om jazzmiljøet i Norge på sekstitallet, er det også litt innafor som sosiolekt, eller? Vi har noen liknende problemer med amerikanernes bruk av begrepet «Improv». Det ligger for breialt i munnen.
NTT

 

Et møte uten resultat: Musikk-Norge forblir fastmontert

Tone Østerdal. Foto: Ellen Lorenzen/Norske Konsertarrangører

Forrige uke snakket vi med Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører om den strenge regelen om fastmonterte seter (heretter omtalt som FMS i dette bransjetidsskrift). Da snakket vi også om møtet representanter for musikkbransjen skulle ha denne uka med Kulturdepartementet, Helse og Omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og FHI. Møtet kom og gikk – uten lemping på regelen. Det i seg selv var ikke uventet slik situasjonen er akkurat nå – men det som gjorde at vi har tatt kontakt med Østerdal igjen, er opplevelsen av at helsemyndighetene heller ikke tok innover seg de faglige innsigelsene fra konsertarrangører om virkningen av FMS-regelen.

– Det var et strevsomt møte, det er ikke noe å legge skjul på sånn sett. Det var en ganske tøff front vi møtte fra helseministeren.

Inntrykket mitt er at dere ikke egentlig forventet å få noen lemping på regelverket akkurat nå – men at dere er overrasket over at innvendingene ikke ble lyttet til.
– Alle som gikk til møtet hadde en avmålt forventning til endringer nå, men min bekymring er at dette skal bli stående som en regel regjeringen tyr til hver gang en ny smittetopp kommer. Om det er sånn det skal bli, har vi et behov for å få motargumentene hørt. Ingenting ved kommunikasjonen til Høie i forkant av møtet tilsa endringer nå, men for oss var det viktig å tenke framover og få brakt våre synspunkter fram til høyeste hold. Det viste seg å være vanskelig. Et tredje aspekt vi ikke ble møtt på var å få en forklaring på det de hevder er faglige begrunnelser for tiltakene. Det vil jeg si er ganske oppsiktsvekkende i seg selv. En overlege fra Helsedirektoratet var der, men han sa ingenting som forklarte hvordan de hadde kommet fram til konklusjonene som ligger i notatet. De sier at det ligger helsefaglige begrunnelser bak, men de blander arrangørfaglige begreper inn i konklusjonene, og det gjør det urimelig – vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsene de gir, som for eksempel at det er mindre sosialisering og høyere profesjonalitet ved arrangementer med fastmonterte seter – vi ser ikke hvor de finner holdt for det, og det er alvorlig at de ikke ønsker å gi en forklaring på hvor de tar det fra. Det var derfor vi hadde bedt om møtet med et så bredt apparat, og vi hadde ventet noe mer innsikt i de faglige vurderingene.

Høie ble spurt om poenget med profesjonalitet, og svarte at det uansett bare er et tilleggsmoment. Hva tenker du om det?
– Det er vanskelig å forholde seg til. Det sa representanten fra Helsedirektoratet også i møtet – at det er en høyere sannsynlighet for profesjonell arrangør på arenaer med fastmonterte seter. Og ja, når vi snakker om FMS, snakker vi som regel om institusjonsteatre, kulturhus og så videre. Men de utelater da også en hær av andre minst like profesjonelle aktører som tilfeldigvis holder på i andre saler. Når de blander inn profesjonalitet må de også basere seg på feltets forståelse av profesjonalitet. Og de stopper ikke der – de sier at alt annet er å betrakte som mindre, lokale arrangører hvor folk møtes for å hygge seg. Det er ikke riktig.

Hva slags annen instruks mener dere hadde egnet seg bedre for å nå de overordnede målene her?
– Hvis du ser brevet vi har sendt til departementet ser du det konkrete forslaget vi har kommet med. Der foreslår vi en definisjon som går på “sitteplasser i et statisk oppsett, hvor en profesjonell arrangør tar ansvar for at stoler ikke flyttes og smittevernfaglig avstand opprettholdes,” og at profesjonell defineres som de som arrangerer noe i formidlingsøyemed, snarere enn en sosial funksjon, på vegne av en organisasjon eller bedrift – altså noe annet enn en privatperson. Da har vi også inkludert vi mange frivillige arrangører – vi har frivillige festivaler som i høyeste grad er profesjonelle. Vi argumenterte mer for å skille mellom typer arrangementer.

Med “tilleggspoeng” er det nærliggende å se for seg at Høie kanskje mener denne definisjonen er grei selv om den bare treffer litt.
– Ja, og jeg skjønner argumentasjonen hans i NRK også – det han prøver å si, er at han vil bort fra sosialt motiverte arrangementene. Han har forsøkt å holde en åpning for formidligsarrangementer, og det er vi glade for, men han utelukker for mye. Vi støtter intensjonen, men vi mener det må defineres på andre måter.

Hvordan jobber man med dette fremover nå – sikter dere mot et nytt møte med de samme aktørene, eller er det noe annet som må til?
– Vi håper på et nytt møte, og det har Høie også antydet. Jeg opplevde at han åpnet for at vi kan bli tatt med på lag når smittesituasjonen er annerledes. Det er vi glade for. Inntil videre er det dette vi forholder oss til. Vi må prøve å jobbe med det vi har, det er et energisluk å være frustrert. Men på organisasjonsnivå vil vi fortsette å komme med jevnlige påminnere. Runden vi hadde i sommer med meterdefinisjonen startet med møter i begge departementene, og så møter med fagfolkene i Helsedirektoratet og FHI en uke senere. Fagfolkene har andre innganger enn politikken og vi håper på en dialog med dem nå for å få diskutert realiteten i de reglene som finnes, rett og slett.

Det kan være greit å få med seg noen eksempler på steder som er rammet nå.
– Det er dessverre altfor mange. I møtet brukte vi jo ulike kulturhus som eksempel på urimeligheten. De aller fleste har jo saler både med og uten FMS, og med tanke på profesjonalitetsformuleringene i notatet, faller det på sin egen urimelighet. Det snakket vi om i sist intervju. Så er det klubbscenene. Oslo er jo stengt ned i utgangspunktet, men steder som Byscenen i Trondheim, en stor, proff aktør som får mye til å skje, og som nå er nede på 50 publikummere. I Oslo kan man nevne Parkteatret, Vulkan Arena, Rockefeller, Sentrum Scene… alle rammes av dette. I Stavanger er det både Folken og Tou – det er snakk om arrangørmiljøer med lang erfaring. Terminalen, Byscenen i Ålesund. Scener som er ekstremt viktige i lokalmiljøene sine. Du har Grieghallen og noen av teatrene i Bergen som kan ta opp til 200. Men USF Verftet er et eksempel på en stor, flott scene som er sjanseløs nå.

Noen av disse stedene har jo både FMS og “ufaste”. Ta for eksempel Sentrum Scene, som har galleriet sitt i tillegg til gulvplassen nede. Selv Victoria East har jo noen dønn fastmonterte stoler oppe på galleriene. Finnes det et annet regnestykke der?
– Nei, det gjør det ikke. Det hadde vært fint å si ja, men nei.

Det kom et ganske intenst eksempel på uforsvarlig drift denne uka, da opptak av noe russefest-aktig virksomhet på Gamla, rett før kranene stengte i Oslo, kom frem. Har du tenkt noe på effekten av den typen eksempler, om de også oppstår i konsertsammenhenger?
– Jeg vil si at 99% er veldig bevisste på situasjonen nå. Det har Gamla flagga tydelig selv, og jeg ser støtteerklæringer i sosiale medier som sier at de faktisk har hatt koll, men at det gikk fullstendig over styr siste kveld med kranene. Det er åpenbart ikke OK i en by som er i ferd med å stenge ned. Det er synd, og vi er jo selvfølgelig redde for at sånne episoder kan være ødeleggende for vår troverdighet som bransje – både servering og arrangement – i møte med myndighetene. Men en annen ting er jo hvordan folk opplever oss. Den generelle kredibiliteten i befolkningen, særlig når vi samtidig er en bransje som roper etter krisehjelp. Jeg kan ikke se for meg at opinionens tommel opp ble styrka av en sånn episode. Og man skal selvsagt være bekymret for at den slags inntrykk fester seg.

Det er jo lett å si for folk som tross alt har benyttet seg av konserter og uteliv etter første lockdown – at de aller, aller fleste arrangører og utesteder har vært svært dyktige. Men man må kanskje finne seg i at det er mange som holder seg hjemme, og føler de gjør en innsats som andre gir blaffen i.
– Ja, folk skiller seg mellom de som har tilnærmet seg “normale vaner” i perioden imellom, og de som tross alt dro hjem 12. mars og har holdt seg mer i ro. Det er klart sistnevnte gruppe ser annerledes på ting.  Jeg vet ikke om du har sett på undersøkelsen Norsk Publikumsutvikling foretok. Deres målinger i august viser mørkere tall for publikums holdninger enn i mai. Folk er blitt mer skeptiske over sommeren. Og episoder bidrar til at noen holder seg hjemme. Det sier enkelte arrangører, at mange som har kjøpt billett ikke kommer. Det er nok en kombo av at folk gjør som de får beskjed om hvis de kjenner på symptomer, men det kan også være folk som mister lysten.

Mange konsertarrangører erfarer at det går spesielt trått en uke eller to etter at det er kommet en ordentlig seriøs runde med pressekonferanser om situasjonen – men at det også har vært litt større bevegelse i billettsalg når avstanden fra sånne beskjeder øker.
– Ja, det er en ganske felles opplevelse for feltet. Også kjøper folk billetter tettere på nå. Flere av festivalene til neste år sier at de ikke flytter en eneste billett nå. Folk ser det an. Det har noen konsekvenser også, det har noe å si for likviditeten. Og det er et eksempel på korona-konsekvenser som ikke handler om her og nå, men som handler om totalen.

I denne utgaven av Now’s The Time snakker vi med Bendik Hofseth, som ønsker å diskutere de mer langsiktige virkningene av grepene som gjøres nå. Det sprøytes jo mye penger inn i feltet, og man må se for seg at det også vil prege musikklivet i Norge i lang tid fremover. Ser du for deg at man kommer til å få pusterom til en mer prinsipiell diskusjon om de store linjene i kulturpolitikken mens dette foregår?
– I Kulturdepartementet opplever jeg at de fortsatt driver med akutt krisehåndtering. Problemene er ikke løst for perioden vi er inne i en gang. Jeg forstår hvor Bendik Hofseth kommer fra, også i kronikken han skrev. Krisepakkene har også utløst umiddelbar kritikk mot alt som har kommersialitet i seg – og den er blitt fokusert rundt enkelte store artister. Men denne delen av musikkbransjen står for en enorm verdiskaping, og den muliggjør mye av det smalere feltet. Det er poenger det hoppes raskt over når man diskuterer slike enkelt-tildelninger. Jeg mener det er forståelig at det er den akutte krisehåndteringen som opptar både myndighetene og enkeltaktører i bransjen nå. Men feltet må diskutere lange linjer parallelt. Vi jobber med Vossa Jazz, Creo og Norsk jazzforum om en ny kulturpolitisk møteplass i forbindelse med Vossa Jazz til neste år. Vi snakker med Kulturytring i Drammen om denne tematikken, og planlegger noe med tanke på Arendalsuka. Kanskje det er på tide med en musikkmelding også, for å løfte en del overhengende momenter. Her er forskjellene mellom institusjonsfeltet og det frie feltet et sentralt tema. Det finnes også skjevheter mellom sjangere internt i det frie feltet – vi har nok diskusjoner å ta av.

En sammenligning han kommer med er jo utfallet av kulturløftet som skjedde da Giske var kulturminister. Og hvor jeg tror det går an å si at kulturfeltet ikke var gode nok til å diskutere konsekvensene av den økte pengebruken – så lenge bevilgningene økte, hadde man en tendens til å sette to streker under det og gå videre.
– Ja, og nå kan man se på hvordan eksisterende strukturer forsterkes i kompensasjonsordningen, for festivalene kan få kompensert tapet av store overskudd, mens helårsarrangører som i få tilfeller går i pluss kun får hjelp til å gå i null nå også. Organisasjonstettheten i musikkfeltet kan også diskuteres. Der må feltet begynne med seg selv – trenger vi ni organisasjoner med arrangørledd? Trenger vi alle kororganisasjonene, korpsorganisasjonene – her er det så mye å snakke om at vi kunne holdt på i timesvis. Og det er kjærkomment med perspektiver på det. Men å holde det mot Kulturdepartementet akkurat nå, er jeg ikke med på.

Det virker i det hele tatt tydelig, både av din kommunikasjon før og etter møtet denne uken, men også i ting Hans Olav Rian fra Creo har sagt, at det er et behov for å understreke at dere er relativt fornøyde med kulturministerens innsats for øyeblikket. Det kan nesten virke som en reaksjon mot en litt personorientert kritikkform – typ “kjære Abid”-brev – som har vært veldig synlig dette året.
– Jeg har kritisert Raja x antall ganger siden mars, men vi må også si ifra når han leverer. Han er eksempel på en statsråd som har tatt innover seg nye aspekter, som jobber for å se problemstillingene vi løfter frem, og som gjør som han har sagt – som er å følge med og justere ordningene etter behov. Og ingenting er perfekt. Vi kommer ikke til å få ordninger som treffer hundre prosent, det kommer til å være urettferdigheter. Vi er masse i kontakt med kolleger ute i Europa. Og i Danmark ser vi en runde nå hvor politikere får spørsmål om hvorfor de ikke gjør som i Norge. I en del andre land er det hit de ser. Den realitetsorienteringen er viktig. Det å følge med underveis og justere er det beste vi kan få til. Når det skjer må vi også evne å sette pris på det. Men de skal stadig få høre om hva som funker og ikke funker. Men det som også kommer til overflaten i noen diskusjoner og enkeltutbrudd er at folk er slitne nå. Det har vært oppoverbakke i 8,5 måneder, noen har mistet livsverket sitt, andre står uten inntekter. Det er ikke så rart at det tærer på. På toppen av det hele er vi i følelsesbransjen – på godt og vondt. 

 

Ariana el Grande

Blant verdens største popstjerner i dag, er det få som skinner sterkere enn lille Ariana Grande, hun med den enorme stemmen, som får en dose klassisk 90-talls R&B inn i dagens megapop. Vi har tidligere skrevet at length om henne i en lengre utlegning om virkningshistorien til «My favorite things» som Coltrane gjorde minneverdig så mange ganger, og som også dukket opp i Grandes verdenshit «7 rings». Hun kommer til å eksperimentere veldig mye i fremtiden, det er vi helt sikre på, derfor var det egentlig ingen stor overraskelse da hun dukket opp i en liveopptreden på nettet nylig, da shredmaster Thundercat skulle fremføre sin moderne klassiker «Them Changes» for Adult Swim. Det er en definerende groove fra vår tid, selv om den forsåvidt også peker nese til Isley Brothers’ perle «Footsteps in the dark». Ariana hopper inn og gjør så godt hun kan, og se hvordan hun hoderystende usikkert koser seg under de ville solopartiene her:

 

Scenen er stengt, men det er ny klubb på Victoria

Fagorganisering diskuteres overalt for tiden – i Harald Eias hyllest til Norge oppfordrer han folk til å organisere seg, det er et vesentlig moment når Thomas Seltzer viser fram sitt UXA og når musikk- og utelivsbransjen er blitt kastet ut i utryggheten i år har arbeidet Creo – og diskusjonen om manglende organisering, for eksempel i barbransjen, vært noe som har fått fornyet – og betimelig – oppmerksomhet. Derfor var det ikke en direkte overraskende nyhet at de kveldsansvarlige ved Nasjonal Jazzscene, Victoria East, har tatt initiativ til en Creo-klubb på spillestedet. Vi tok en telefon til den nye tillitsvalgte, Emilie Hafskjold Thoresen, for å høre mer.

Emilie Hafskjold Thoresen. Foto: privat

 Når startet diskusjonen om å starte en klubb for kveldsvaktene på Victoria?
– Jeg tror vi har holdt på med det halvannet år, faktisk. Grunnen er at vi egentlig innså at fra å være en arbeidsplass hvor det har vært gjennomstrømming av ansatte, er det blitt mer stabilt. Vi som er kveldsansvarlige på Victoria har jobbet der i noen år og har i grunnen lyst til å fortsette med det. Da vi begynte å snakke om det, handlet det om å rydde opp og strukturere det litt mer for vår egen del. Creo sa at for at de skal kunne være vår støttespiller, må vi danne en klubb – og da var det selvsagt. Så kom korona og det ble mye greier, men nå fikk vi ut fingeren.

Situasjonen de siste åtte månedene har jo også satt fart i diskusjonen om graden av organisasjon i uteliv og konsertliv. Hva tror du er årsaken til at den ikke har vært sterkere tidligere?
– Det kan komme litt av at både utelivsbransjen og musikkbransjen har bestått av folk som brenner for det de gjør på en måte som har skapt aksept for at ting blir til etter hvert som man går. Det er mange som legger mye sjel i arbeidet, men som ikke nødvendigvis tjener mye penger på det. Det er kjedelig å snakke om profesjonalisering hele tiden, men det er ikke til å komme bort fra at det har skjedd mye. Hos oss er det folk som jobbe med konsertarrangering profesjonelt, som har grader i kultur og ledelse og så videre. Jeg tror også at det er en naturlig forlengelse av det. Men med unntak av teknikerne som i stor grad er organiserte, er det mange yrkesgrupper i kulturbransjen som ikke har noe tradisjon for fagorganisering. Det handler om produsentroller og kulturorganisatorer, vage titler som kan innebære alt mulig rart, egentlig ledd for å holde orden der andre ikke klarer det, og som har dukket opp underveis, etter behov. Men det føles som at tiden er inne for å organisere seg litt bedre. Jeg håper det kan være til inspirasjon for andre steder. Victoria er en institusjon i bransjen, og hvis ikke vi kan gjøre det, kan vi for eksempel ikke forvente at mindre spillesteder skal tenke nytt.

Langtidsperspektivet er gjenkjennelig fra utelivsbransjen. Det har nok vært en sorts aksept for at dette er “unge personers jobber” – at man jobber i bar i en fase av livet, men så flytter seg videre. Det er noe som har sine fine sider – men som også kan skape en beklemt situasjon for de som finner ut av det er dette de faktisk ønsker å holde på med resten av yrkeskarrieren sin.
– Ja, absolutt. Mange har kanskje sånne jobber i bar som en deltidsjobb ved siden av studier eller andre ting. Da er det også begrenset hvor mye man kanskje orker å investere i jobben – det kan være et veldig hyggelig sted å være, sosialt viktig, men den tar kanskje ikke så mye plass resten av tiden. I barpersonalet på Victoria er det få som slutter. Selv de som ikke kan jobbe så mye tar seg gjerne en vakt her og der for å være i systemet. Det er nesten en utfordring å få plass til nye. Men da blir det viktigere å ha det ordna.

Rollen du ofte har nå, som kveldsansvarlig som møter publikum, har stadig fått nye ting å forholde seg til siden mars. På Victoria åpnet man uten alkoservering først, det har vært litt ulike varianter av sitteregler, munnbindregler og så videre. Hvordan syns du det har gått å være i den rollen?
– Hva skal jeg si, jeg tror mange arrangører har fått for lite skryt for hvor utrolig mye arbeid det medfører å måtte stenge, omstillle seg og få nye retningslinjer fra kommune og stat annenvher uke. De som arrangerer hos oss har vært dyktige, og jeg har følt meg veldig forberedt når jeg har gått på jobb. Men det er slitsomt å føle at man må møte publikum og musikere med nye retningslinjer hver dag – “nå gjelder ikke det lenger, nå gjør vi det på denne måten” – det er ganske belastende egentlig. Tilbakemeldingene fra publikum er positive, da – folk er takknemlige for aktiviteten. Den har vært stor, syns jeg, og den har gjennomgående blitt opplevd som trygg av de på jobb og de som er på besøk. Man må gå mye rundt og mase på folk og minne om meteren, men det blir stort sett tatt med et smil. Det har vært runder med frustrasjon – men det er vanskelig å vite hvor man skal rette den. Dette er jo ingens feil, på en måte. Det er bare et år som er vanskelig.

Som musikkfan, hvordan har du opplevd stemningen på konsertene sammenlignet med sånn det er ellers?
– Det er mye snakk om hvor heldige vi er som opplever livemusikk, i hvert fall. Og kanskje man blir litt blasert når man kan få høre ting fire ganger i uka. Jeg må ta et steg tilbake og ta inn over meg at det ikke er så mange som har den muligheten. Det har satt begrensninger på de største ensemblene vi skulle ha presentert, men ellers opplever jeg ikke at det har hatt noen stor effekt på det som skjer på scenen. Det største er at jeg tror vi har fått et perspektiv på hva livemusikk betyr for oss. Særlig etter den runden med streaming i vår, som var en slags trøst, men nå føler jeg at den ballen i stor grad er lagt død, for det er jo ikke det vi vil. Vi vil være i rommet og vi vil se de folka, liksom.

Vi intervjuer Tone Østerdal fra NKA om det resultatløse møtet kulturbransjen har hatt med myndigheter om fastmontert-regelen denne uka. Du jobber med konserter i et rom som nå må sette en øvre begrensning på 50 publikumere – dere har hatt oppe i litt over 100 i denne perioden med tommel opp fra næringsetaten. Har du tenkt noe over den nye regelen?
– Det er mye man kan si, men akkurat det forstår jeg virkelig ingenting av, haha. Jeg lurer på hvor det kommer fra og hvorfor de mener at akkurat fastmontering er så viktig. Min opplevelse er at med stoler som man kan flytte på og møblere som man vil, har man større mulighet til å lage avstanden man ønsker. Det har man ikke med fastmonterte seter, per definisjon. Jeg forstår hvor frustrerende det må være for mange. Hva administrasjonen tenker vet jeg ikke, men jeg håper det er noe det går an å gå tilbake på. Det virker vilkårlig, rett og slett.

Okei, da får vi ta et vilkårlig spørsmål til slutt – alt er stengt og dritt for øyeblikket. Hva slags musikk gir deg glede akkurat nå?
– Dette skulle jeg kunne tenkt litt mer på! Det er flaut å jobbe så mye med jazz og ikke trekke frem det akkurat nå… men jeg gleder meg til 1. desember og kunne blaste julemusikk med god samvittighet, hahaha! Det er det som får meg gjennom dagene nå.

 

Ekte kunst på og for TV-skjermen

Foto: Tor Simen Ulstein

På Atelier Nord i Oslo åpner denne helgen utstillingen «Mediafest. NRK som laboratorium for ny kunst», som tar for seg NRKs rolle som aktiv kunstformidler og -skaper, i alle fall slik det manifesterte seg i gamle dager. Det er Lars Mørch Finborud som er kurator for utstillingen, og kraftigere kvalitetsstempel finnes vel ikke. I årene 1960-1990 var statskanalens studioer et kunstnerverksted og høyteknologisk laboratorium hvor flere pionérverk innen norsk medie- og lydkunst ble unnfanget. NRK arrangerte til og med kurs og seminarer hvor billedkunstnere, komponister og dansere ble invitert inn til å utforske hvordan TV-mediet kunne brukes til å formidle kunst. Navn som Karin Krog, Rolf Aamot, Kjersti Alveberg, Arild Boman, Bjørn Fongaard, Jan Horne, Per Kleiva, Kåre Kolberg, Kjartan Slettemark og så videre dukker opp i utstillingen. Det er også laget en liten katalog til utstillingen, med sedvanlig sterk tekst fra Finborud.

Av spesiell interesse for NTTs lesere finner vi verk som «Utenfor Rekkevidde (Eyeless in motion)» laget av Karin Krog, John Surman, Kjersti Alveberg og Jannike M. Falk i 1984. Et originalverk basert på poeten Paul Rowlands dikt.

Ellers er det denne godbiten hvor Arne Nordheim har laget musikken, «Til Karin Boye» av Jannike M. Falk og Arne Nordheim – hvor musikerne er ukreditert, men det lukter velkjent … Vi ser også emaljebilder laget av herlige Sidsel Paaske.

 

Kongsberg ble avlyst igjen, men Ståle Solberg ser fremover

Ståle Liavik Solberg. Foto: Svetlana Selezneva

En av dem vi har mest å gjøre med som konsertgjengere er helt klart den utmerkete trommeslageren og konsertarrangøren Ståle Liavik Solberg. Det må være rimelig bittert å se Kongsberg måtte avlyse atter en jazzfestival dette året, den skulle gått av stabelen denne helgen. Samtidig har han gjennomført en ypperlig sesong med konsertserien Blow Out, og er aktuell med ny plate med John Butcher og Kaja Draksler live at Kafé Hærverk, så da måtte SLS inn i NTT igjen.

Vi hadde gledet oss til Kongsberg Jazzweekend denne helgen, med Særingfest og mye annet. Mange i jazzbransjen er tapre for tiden, og tar nederlagene med et smil og stå på-vilje, men det må da være fryktelig fortvilende at dette inntreffer to ganger på ett år?
— Jeg hadde også gledet meg veldig! Det er utrolig kjipt at man må ta en slik avgjørelse samme hvor riktig den er. Det er vondt når man har jobbet for å lage et kult program at man ikke får oppleve det og dele det med andre, og det er ikke minst utrolig kjedelig for de musikerne som skulle ha spilt. Noen har nye prosjekter og bestillingsverk som de har jobbet med i månedsvis som nå har blitt satt på vent, og andre har denne perioden som den mest aktive på lenge, og i begge tilfeller blir det et antiklimaks som er vanskelig å forholde seg til i en allerede presset situasjon.

Håper ikke all arbeidsinnsats og økonomiske utlegg går helt i vasken. Er det noe kjære Abid å håpe på?
— Jeg vet ikke helt hvordan disse tingene ser ut, men det er i hvert fall en søknad inne til stimuleringsordningen. Når det er sagt er jeg ikke spesielt imponert over hvordan de forskjellige ordningene fungerer. Det kan virke som det er mye uklare føringer fra KUD her, og det er foreløpig uklart hvordan det vil slå ut for festivalen. Creo og flere peker på svakheter ved hvordan ordningen blir forvaltet her.
For Kongsbergjazz var det et poeng å avslutte flest mulig av kontraktene rundt Jazz-Weekend nå. Dette for at etterslepet til festivalen ikke skal bli alt for stort, men enda viktigere er det at musikere og andre såkalte underleverandører faktisk får en inntekt nå. Vi er i en situasjon hvor det for mange vil bli veldig vanskelig å få gjort både de utsatte konsertene for 2020 og de man normalt sett skulle gjort i 2021 samtidig, og så er det jo noe med at penger man får til neste sommer ikke betaler for så mange poser tomatsuppe nå i desember.

Hva tror du om neste sommer da, satser alle på at det skal bli som i 2019 eller er det den hyggelige lille jazzsommeren 2020 som mer og mer blir sammenlikningsgrunnlaget?
— Jeg håper på en mellomting. Det blir spennende å se hvordan det blir med tanke på reiser mellom europeiske land, og jeg tror det blir færre av de store amerikanske navnene på norske festivaler. Forhåpentligvis blir det mulig å få inn noen ting utenfra. Om ikke annet hadde det vært veldig bra om med noen av de glitrende samarbeidsprosjektene med norske og utenlandske musikere kunne bli presentert igjen.

Jeg har vært på en drøss konserter i sommer og høst, og har utelukkende gode erfaringer. Hvordan har det vært å arrangere, på Blow Out for eksempel? Mange hindringer i veien?
— Enig! Det har vært veldig mange fine opplevelser i denne perioden! Når det kommer til det å arrangere konserter er det en god blanding. Det er til tider ekstra slitsomt og mer usikkerhet og stress rundt det å arrangere konserter, og det er jo heller ikke spesielt gøy å løpe rundt å være «smitteverns-politi» og mase på at folk ikke kan henge sammen og kose seg. Jammen flaks at det er så mye bra musikk å samles rundt også, det gjør det mer enn verdt det uansett!

Er det lavere hyrer og kortere booking-frister og en ad hoc-følelse av unntakstilstand hele tiden?
— Jeg har inntrykk av at alle prøver så godt de kan hele veien. En del ting har kortere frister, men det tenker jeg er helt naturlig. I noen tilfeller bidrar det også til litt mer trøkk rundt, så sånn sett kan det være bra også.

Noen, for eksempel jeg, vil si at musikk-kickene bare er blitt større. At det er en enorm takknemlighet blant de som får anledning til å være med, både de på scenen og de i publikum?
— Jeg har også hatt den følelsen mange ganger. Jeg tror det handler om den takknemligheten du nevner, og også det at vi har blitt enda mer bevisst på hvor viktig det er med den levende musikken og det som pakker inn opplevelsen. Og det at miljøet står sammen og backer hverandre og går på hverandres konserter er veldig fint og viktig i ei trøblete tid.

Du var nylig med på den superbe utgivelsen Gemstones med Tony Buck og Anja Lauvdal, og det er en ny knallskive ute nå, At Kafé Hærverk med John Butcher og Kaja Draksler. Husker du hvordan den konserten forløp, og kommer de samme tankene tilbake når du nå hører dokumentasjonen av den? Eller er dette to helt forskjellige følelser?
— Takk for det! For meg er det ofte litt enten eller i måten jeg husker konserter på. Denne gangen har jeg en ganske abstrakt opplevelse av hvordan det var. Ofte opplever jeg at jeg får en ganske annerledes følelse av å høre opptak av konserter enn jeg hadde underveis, mens denne gangen ble jeg tatt med tilbake til hvordan jeg opplevde konserten med en gang jeg begynte å høre på opptakene. Det er en veldig kul følelse!

Du har spilt mye i duo med Butcher, og har funnet en felles forståelse med ham. Det må være tilfredsstillende? Hva er hans fortrinn?
— Det er veldig kult å spille med John, både i duo og i de forskjellige andre settingene vi har gjort. Vi har snakket mye om hva det er som gjør at vi føler det fungerer godt, og en ting som vi stadig kommer tilbake til er at vi ofte kan være ganske konfronterende, i den mest positive betydningen av ordet, med oss selv og hverandre begge to. Det gjør at vi blir pushet videre i samspillet, og det er også kult at vi begge er komfortable med at den ene eller begge for eksempel slutter brått om vi føler at det er det som er riktig for musikken. Det gjør at paletten vår blir større og mer allsidig. John er en enestående musiker og det er skrevet og sagt veldig mye om hva som gjør han så bra. Det er en klisjé, men har er veldig bra på å være forutsigbar i det uforutsigbare samtidig som han er uforutsigbar i det forutsigbare. Det synes jeg er veldig hipt!

Hva skjer når dere inviterer en tredjepart inn i parforholdet? Som med Kaja her, og Barre Phillips i fjor?
— Jeg tror og håper vi greier å være åpne og lyttende både når vi spiller duo og i de forskjellige trioene vi gjør. For meg handler det om å både ta og gi plass i musikken, sånn at det føles som en unik trio med de musikerne som spiller, og ikke som en duo med en tredjepart eller en solo med komp. Det er i hvert fall en målsetting for meg, men så varierer det selvfølgelig i hvor stor grad vi lykkes med det.

Noe annet musikalsk du gleder deg over for tiden?
— Tja… Jeg synes verden er ganske tung for tiden, men det er heldigvis ikke like ille hele tiden. Jeg prøver å høre på mye musikk og det hjelper ofte! Jeg hører en del på gammel soul og funk mens jeg går turer. Også prøver jeg å høre både ny og gammel jazz og impro. En ny favoritt er Tony Oxleys February Papers som nylig er å finne på internett og cd, originalt utgitt på Incus i 1977.

 

En «vanlig fyr» som bare går opp på scenen og gønner 100%

Eskild Myrvoll. Foto: Sarah Lilleberg Safavifard

Det basses iherdig fra Eskild Myrvoll i en rekke prosjekter innen jazz, stoner-rock, impro, punk og actionpop, med band som Mall Girl, Kanaan, Daufødt, Nordatlantik og mye annet. Face, som han blir kalt på gatene, er også hyppig observert med en t-skjorte påtrykket I love free jazz. Men vi mistenker at det putrer andre grooves under topplokket hans også, og da de australske rocklegendene i AC/DC denne uken kom med et nytt album, var vi nødt til å finne ut etpar ting.

Jeg hørte noen rykter om at du hadde et pasjonert forhold til AC/DC i oppveksten, stemmer det? Hvordan ga det seg til uttrykk?
— Det er helt riktig! AC/DC var vel det første bandet som det ble skikkelig viktig for meg å regne meg som fan av, fra elleve til tretten-årsalderen. Det fungerte vel litt som min motkulturelle identitetsmarkør og det føltes veldig som mitt opprør mot mainstreamen, men det var også et band jeg hadde oppdaget selv som føltes litt som mitt, og det tror jeg hadde ganske mye å si – i den grad et av verdens mest kjente rockeband kan oppfattes som ens eget, men verden er jo som kjent litt mindre når man er elleve. Hadde masse t-skjorter og kjøpte ganske store deler av diskografien på CD. Dette var i gitarperioden min og et par år før jeg begynte å spille bass, så jeg tror også den litt folkelige «gitarhelt»-rollen som Angus Young hadde var ganske viktig. Husker også godt at jeg tegnet AC/DC-logoen med penn på murveggen i klasserommet i syvende klasse og pent måtte vaske det vekk med stålull siste skoledag. Jeg og to kamerater var også nede på Platekompaniet på Gjøvik og kjøpte Black Ice på dagen den kom ut i 2008, husker det var veldig viktig for meg å få tak i det nye albumet så fort som overhodet mulig!

Det virker egentlig som om veldig mange har sympatier for bandet, og det er jo få band som representerer Enormt Tiltrekkende Rockevibb bedre enn disse standhaftige karene. Hva er hemmeligheten?
— Noe av grunnen til AC/DC’s enorme popularitet tror jeg er at de har en veldig bra forståelse for hvordan man skriver catchy riff/refreng/gitarsoli og at de rett og slett er et tight rockeband som svinger helt utrolig bra. Både med tanke på sound og groove låter det på en måte så fett som et sånt band kan låte. Det er jo først og fremst et band hvor alle involverte groover veldig fint. Den æren tilskrives jo ofte de solide rytmeseksjonene de har hatt opp gjennom årene, men det er veldig gøy å se øvingsopptak og se hvor dedikert alle i bandet jobber rytmisk og dynamisk med å holde grooven og gjøre riffet så fett som mulig. Det er nok mange som lures litt av de enkle låtene og kanskje ikke forstår hvor vanskelig det er å få den musikken til å låte så vanvittig bra, det krever rett og slett helt sinnssykt mye arbeid over mange år og den helt riktige kjemien musikerne imellom.

Jeg tror også det er kjempeviktig hvordan de fremstår som veldig upretensiøse og med masse humor, selv om de åpenbart tar faget sitt dødsseriøst (som man må for å kunne operere på det nivået de gjør). Det fremstår rett og slett som et skikkelig morsomt band å spille i og det at de har unngått de store ego-konfliktene som mange av syttitallsbandene slet med, men derimot fremstår som en veldig felles prosjekt hvor bandets fremtid alltid er det viktigste tror jeg har hatt mye å si. Selv om de kanskje ikke har drevet så mye musikalsk nybrottsarbeid har de på en måte både knukket koden og skrevet manualen for hvordan man får et bluesbasert rockeband til å låte dritbra, og fra veldig tidlig av fant de nok noen musikalske roller i bandet hvor de utfyller hverandre på en veldig bra måte. Samtidig er jo bandet et produkt av en annen tid på godt og vondt, og det er en del tekstlige ting som ikke ser så bra ut i dag.

Cliff Williams versus Mark Evans, hvordan vil du analysere bass-spillet egentlig?
— Vil vel først og fremst si at jeg synes det er veldig mye mer som knytter dem sammen enn skiller dem, og synes de begge funker veldig bra sammen med trommeslager Phil Rudd og har skjønt at det viktigste er å holde det enkelt og ryddig. Det er jo et veldig fint minimalistisk prinsipp bak alle rytmeseksjonene i AC/DC med å holde grooven, spille minimalt med fills og fokusere på det felles uttrykket heller enn egen prestasjon. Men når det er sagt opplever jeg Evans som en som har litt mer «rufsete» beat (i veldig positiv forstand). På et detaljnivå har Evans kanskje en smule mer aktiv stil, han gjorde litt mer ut av seg med tanke på variasjoner og fills, men de er definitivt begge å regne som veldig ryddige «no-nonsense» rockebassister. Synes Williams har litt fyldigere lyd og kanskje litt tyngre beat, og synes det kler produksjonen de fikk av Robert «Mutt» Lange på Highway to Hell og Back in Black veldig bra.

Synes også det er veldig mye spennende med bassrollen i AC/DC når man går litt i dybden. Cliff Williams kan nok få litt av æren for revitaliseringen av orgelpunktet i rockemusikken (hvor bassen blir liggende på samme tone mens de andre instrumentene beveger seg oppå). Han tar også noen ganske interessante valg i mange låter hvor ofte han spiller unisont med gitarene på deler av riffet før han legger seg på et orgelpunkt midtveis (men ofte på et litt ulogisk sted), og skaper veldig mye fin dynamikk under ganske statiske riff og akkordrekker ved å variere underdelingene og hvorvidt han ligger på orgelpunkt eller følger kordene.

Som improvisasjonsmusiker, er du ikke litt skeptisk til band som gjør «det samme om og om igjen»?
— Synes det er fett med folk som har funnet sin greie og bare står i det! I hvert fall i et karriereperspektiv, enten det er å finne sin nisje innenfor fri-impro eller sitt eget hjørne av rocken. Når man tenker på å spille de samme låtene på samme måte hver kveld i årevis så er jeg glad for at jeg ofte forholder meg til publikum og kolleger som er ganske åpne for variasjon og endring. Men den måten AC/DC arbeider med en låt live og i studio fremstår for meg som ganske likt med hvordan veldig mange popmusikere jobber. Man kan kanskje se på det som en slags improvisasjon på mikronivå, hvor variasjonen kommer av hvordan man legger seg på beatet og hvilken energi man får inn i refrenget av akkurat det fillet – med et mål om å gjøre den ultimate versjonen av den låta hver eneste kveld. Sånn sett tror jeg man kan få veldig mye ut av den måten å jobbe i band på – selv om formen er satt er det veldig mye å jobbe med på mikronivå med tanke på groove og sound.

Fenriz fra Darkthrone har en legendarisk tattovering: «gammal AC/DC». Lett å forstå det, og jeg har f.eks vært med i paneldiskusjon på Bergen Offentlige Bibliotek om Bon Scotts rolle i populærkulturhistorien. Susanna var i tillegg musikalsk innslag. Greit nok. Men Brian Johnson har sunget der siden 1980 … hva kjennetegner uttrykket i hans periode?
— Må innrømme jeg synes det er litt vanskelig å vurdere det hele under ett, men føler kanskje de ble litt strammere regissert på skivene etter at han kom inn. Det er veldig fin og spontan vibb på en del av de tidlige albumkuttene, med litt jammer som strekkes ut og litt ustemte gitarer. Det er ting som kanskje ikke er så fremtredende etter 1980, så man kan kanskje si at de ble et litt proffere band, noe som jo er en naturlig konsekvens av og kanskje en forutsetning for å selge millioner av plater på internasjonal basis. Personlig synes jeg kanskje også at Bon Scott hadde et litt bredere dynamisk spenn og samtidig den litt nasale, hese stemmen som gir veldig inntrykket av en «vanlig fyr» som bare går opp på scenen og gønner 100%.

Har du noen deep cuts eller personlige favoritter som godt fremviser bandets unike appell for deg?
— Synes innspillingen «Problem Child» på Dirty Deeds Done Dirt Cheap er en liten skattekiste i seg selv! Jeg har det med å få veldig hangup på enkeltøyeblikk i låter, og her er det mange å ta av! Nevner i fleng: Når de modulerer opp en heltone inn i gitarsoloen på rett før tominuttersmerket, det sinnsyke drivet i verset når perkusjonen kommer inn etter soloen, og på det siste halve minuttet av outroen (før den lille reprisen) når Angus bare gir opp å spille blueslicks og går i full støyrockmodus!

Apropos oppvekst, åssen var det på Gjøvik egentlig? Jeg er født der, og onkelen min var høyt på strå i Mustad fabrikker. Men hvordan kom musikk og sånt inn i livet ditt.
— Veldig ålreit sted å vokse opp, og som musikkinteressert ungdom var det veldig viktig å være i en by med et levende musikkmiljø og gå på en bra musikklinje med veldig bra lærere og medelever. Faren min er hobbygitarist og veldig musikkinteressert, så det har alltid vært mye lyd i huset, men det var nok først i ti-/elleveårsalderen at jeg begynte å oppsøke musikk på egenhånd, kom over Beatles via skolen og fikk superkick og ville gjerne høre alt, før jeg i løpet av de neste årene forsvant inn i syttitallsrock og senere punk og jazz. Har det nok fra den tiden at jeg samler litt på lytteopplevelser og gjerne vil ha hørt alt hvis det er noe jeg får kick på. Etterhvert utover videregående ble jeg mer og mer interessert i mer eksperimentell musikk og støy, og da lengtet jeg litt etter en større by der flere delte den samme fascinasjonen for sånne ting.

Talentprisvinnerkonsert, Dølajazz 2020. Foto: Lasse Vig Syrversen/Dølajazz

Jeg så din prisvinnerkonsert i Lillehammer forleden, bandet Nordatlantik med Veslemøy Narvesen og Christian Winther og Maja S.K. Ratkje som gjest. Fantastisk fett. Hvordan opplevde du det selv? Håper det kan bli mer av det prosjektet til neste år!
— Tusen takk! Hadde en veldig fin opplevelse og synes alle de tre andre er superinspirerende musikere som er veldig morsomme å spille med. Hadde et helt fantastisk øyeblikk et sted uti der hvor Veslemøy og jeg lå tungt på en eller annen kraut-groove og Maja begynte å spille munnspillsolo oppå. Veldig gira på å få til mer med det prosjektet!

Det munnspillet var rått! Oslo er verre enn resten av landet, men det ser dårlig ut for mye intens gigging med bandene dine,  eller er det noe bevegelse? Skjønte at Ingvald i Kanaan var ute av spill en periode pga senebetennelse også. Noe studioting eller andre aktivititeter i stedet som kan holde oss og deg varme frem til jul?
— Lite bevegelse for tiden, men vi har en konsert med Mall Girl på Folken i Stavanger 28. november som vi fortsatt håper kan gjennomføres! Ellers skal vi en kort tur i studio med Kanaan for å spille inn en låt til et spennende plateprosjekt med litt internasjonalt tilsnitt — forutsatt at benet til Ingvald holder, krysser fingrene! Vi skal også i studio med Mall Girl for første gang på en stund, og jeg har mye tid til å spille inn egne ting for tiden, håper det kan resultere i et eller annet etterhvert!

 

Je er itte grov, je er bare på kænten – Stian Carstensen minnes GT-Sara (1924-2020)

Denne uken kom nyheten om at tømmerhøgger, husholderske, gartner, vaktmester, servitrise, cateringansvarlig, bibliotekar, økonom og entertainer Gerd Miriam Thoreid, bedre kjent som GT-Sara, er død. Musikeren fra Hamar, var første gang å se på norske skjermer på 70-tallet, men hadde også en fascinerende slutt på karrieren, der hun som 83-åring ble Norgeshistoriens eldste platedebutant, og der hun traff mange i nyere generasjoner med sitt vesen, sitt enorme forråd av gamle viser og vitser av det grovkornede slaget. En av hennes gode medspillere var det musikalske faktotumet Stian Carstensen fra Eidsvoll. Helt til slutt i ukas NTT snakker vi litt med ham om hans gamle venn.

Forrige gang jeg så deg spille konsert, på Victoria, skulle du videre og spille i GT-Saras bursdag – og derfor tenkte jeg å snakke med deg nå.
– Ja, den feiringa var ikke den kvelden, men noen uker før. Da jeg dro til Strømmen etter solokonserten hadde vi spillejobb på en restaurant. Men litt før det feira vi dagen hennes på gamlehjemmet – det var stappfullt, snitter, kaker, standup og musikk. Det er det vi kaller for rått og røte på Eidsvoll – et veldig sammensatt repertoar. Faren hennes var pinsepredikant, så hun kunne bedehussanger av det lystige slaget, og gamle skillingsviser som har forsvunnet helt nå og som jeg er lei for at jeg ikke fikk tatt opp. Hun kunne utrolig mye – hun var jo en intellektuell også.

Jeg snakket med en venninne som har lyttet til GT-Sara hele livet, og hun foreslo nettopp å snakke om den blandingen. At hun var personlig kristen og aktiv i Frelsesarmeen, men at hun også levde av å fortelle kukvitser.
– Hahahaha, ja! Jeg har vært opptatt av det å være mangefasettert. Jeg har vært mye i Øst-Europa og der er det som om høy og lav går hånd i hånd på en annen måte. Drosjesjåføren har vodkaflaske og Stravinskij-partitur i hanskerommet, har lest Dostojevskij og er glad i sine egne folkesanger. Gerd var sånn, noen ganger kunne hun bli advart, du får itte ta dei verste i kveld, det er endel religiøse folk her. Da kunne hun svare,  Je er itte grov, jeg er bare på kænten, og hvis di har stygg fantasi, så får dom gå ut. Hun var glad i tatere, hadde vokst opp med dem. Det er jeg og. Det er liksom en egen sjanger å være taterkristen – du er det når det passer seg, og om det ikke passer, så gir du faen. Det er en måte å være religiøs på som jeg har sansen for.

Det er jo noe som går igjen i konsertopplevelser med deg også – gapskratten og veldig vakker musikk kommer tett på hverandre. Og det virker som at latteren åpner oss for det vakre.
– Ja, jeg ser ikke den store motsetningen mellom å le og grine. Man skal ikke velge seg ut bare ett spekter – får publikum ledd og grini, har de tatt en ordentlig rundtur. Det handler om å engasjere forskjellige deler av hjernen. Jeg har en kamerat, en gammal sjømann som er senil,. Han husker ingenting, men om jeg tar med trekkspill,  synger han plutselig syv vers av Evert Taube. Det er interessant, og noe jeg tror det kommer mer forskning om. Gerd begynte å bli litt surrete på slutten. Ikke så veldig, men litt. Stort sett var hun jævlig sharp, og hun var jo så frekk. På siste gig sa gitaristen til henne, veit du åkken som kom der – det er treneren til Ham Kam. Han må de bytte ut så fort som mulig, smalt det tilbake. Det er en form for musikalsk timing hun hadde som er et gammalt fag ikke så mange har. Den typen musikalske komikere er daue, revyfolk med en spesiell type timing. Min far hadde sin første spillejobb med Gerd i 1960. Mannen hennes var trekkspiller og standuper han også, faren min syntes han visst var enda morsommere. De var skilt i 40 år, men de bodde sammen, for han var sjåføren hennes, haha! Han drakk like mye som hu, og han mista førerkortet da han kjørte i motsatt retning på motorveien. Det var et festlokale på Eidsvoll som het Maltes Minde, og der var Gerd faktisk vaktmester. Det kosta 43 kroner å leie der helt  frem til nittitallet, og da kom hun ned, fikk drekke og underholdt gjestene. De hadde gratis børst i mange år.

Når var det du begynte å spille med henne?
– Ja, når var det? Det må være 25 år siden, tenker jeg. Det første vi gjorde var at jeg og skuespiller Jan Gunnar Røise lagde et bygdeoriginalunivers. Et sted som het Spyttmyra, og som vi lagde filmer om. Da debuterte Gerd som skuespiller. Hun spilte bordellmamma som prøvde å få gifta bort en transseksuell som ble spilt av William Kristoffersen, intet mindre. Hun var en kjempebra skuespiller, aldri vært på film før. Hun var en kunstnersjel, med på alt. Jeg skulle hatt henne med på video til nye plata, men det var så strengt med corona. Og så døde hun, hun brøt lårhalsen, fikk hjernerystelse og lungebetennelse.

Du beskrev henne som en intellektuell tidligere.
– Ja, hun kunne sin filosofi, masse historie, hun leste bøker og holdt seg oppdatert. Hun hadde lest alle klassikerne og kjente det. Vi snakka mest om skillingsviser og taterviser, men jeg merket at hun hadde full peiling. Det er interesssant – folk som driver med buskishumor blir jo undervurdert. Akkurat som Carsten Byhring – han gikk i klasse med André Bjerke, og var en høyst intellektuell person, men det kjenner liksom ingen til.

Husker ikke hvem som har formuleringen, men jeg tror noen har sagt at “du trenger ikke være smart for å le av grisevitser – men du er dum om du ikke gjør det.”
– Haha, ja!

Hva er det med buskishumoren som er så essensielt i livene våre?
– Hva skal en si – jeg har aldri greid å velge hva slags humor jeg liker best. Det handler om det muntlige, jeg kommer fra en familie med storytellers. Det å sitte rundt et bord og fortelle historie må jo være verdens eldste underholdning. Og da dukker grovisene opp. Tabuer er gøy å le av, selv i 2020, selv om det er rart å tenke på. Men Gerds groviser hadde stil, altså. Min favoritt: Det var en hedmarking som kom til Oslo for å få seg litt fremment. Også går en til en av gatens løse fugler. “Hvor mye koster detta?” “200 kroner,” svarer hun, også går de på hotellrommet og gjør de dette gode. Da de var ferdig, la han 100 kroner på bordet. Damen protesterer, “men jeg sa to hundre”. “Ja,” svarte mannen, “men vi betaler kvår for øss”. Det er en vending i siste replikken som du ikke ser komme, og sånne vitser er ikke bare grove, de er smarte. Jeg tror hun fant på mye selv. Jeg kommer til å savne henne. Jeg var hos henne jævlig ofte siste tiden, hun likte ikke kjøpbrød, som hun sa, så jeg bakte til henne. Hun var i grunnen ikke redd for å spørre om tjenester. Hun ringte meg to timer før en spillejobb hun hadde i Trøgstad og spurte om jeg kunne kjøre henne og spille trekkspill. Og da ble det sånn. Etter konserten var vi på restaurant og drakk vin. Etter en konsert på Latter var hun på byen med frisøren til Sonja og sjarmerte kelnerne – med rullator.

Du nevnte at hun kunne veldig mange viser som er glemt i dag – i tillegg til alle historiene. Hvordan bevarer vi kultur, trenger vi liksom en ny Asbjørnsen og Moe-runde?
– Ja, vi gjør i grunnen det. Jeg begynte for meg selv for 15 år siden og har reist rundt i Edsvoll og snakket med folk, mange av dem er borte nå. Folk som fant på egne ordtak. Jeg møtte en gammel snekker i Habberstad, han hadde drukket heimbrent hele livet. Satt og drakk med lensmannen når han fortalte denne historien, om at han hadde gjort ferdig et hus. Byggherren kom for å feire, og helte opp et lite fingerbøl med akevitt. Da svarte snekkeren, Lite men godt, sa mannen, han patta katta. Sånne ting. Han kunne også mange illegale viser fra kriger, nidviser om tyskere som kona var redd for at noen skulle oppdage og brant opp – men som han husket. Det er ting som aldri har vært på trykk. Neste uke skal jeg besøke en gammal gubbe som bor ved Odalen. Han er 93 og har så mange historier. Ting blir jo borte ellers – da Gerd døde, forsvant det 10.000 historier og like mange sanger. Hun er født i 1924. Og de tingene er helt andre ting enn folk befatter seg med nå.

Finnes det en gerd-skuff i arkivet ditt?
– Ja, jeg har noen opptak av sanger og stubber, fra siste uken før hun døde. Jeg skal spørre døtrene om det er greit å legge ut noe av det, for det er veldig morsomt. Det finnes en liten bunke.

Vil ni se en stjärna, se på meg
Rødlakkert på tærne det er jeg.
Ute på et jorde der opptrer jeg.
Folk blir spenna gærne,
Innimellom epletrærne
Mjøsas lilla tärna,
Eidsvolls stora stjärna,
Blir dere spenna gærn’a
Takk for meg.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger