Now's the time

NTT: Rare soul (ikke sett deg på en benk)

Tone Østerdal hamrer løs på fastmonterte seter, Alexander Riris forteller om Barrage og Trondheim, Ketil Ramberg introduserer sjangeren skaisoul, og vi ser, lytter og tenker på Billie Holiday.

God fredag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i remseform som hver uke tar tak i det som skjer – og ikke skjer – i musikken. Det kommer atter gufne nyheter på løpende bånd her – denne uken skulle vi selvsagt hatt vår hundrenummers-feiring på Victoria East, men den er blitt utsatt. Akkurat dét skal man klare å finne seg i, det må være langt bitrere for Kongsberg Jazzfestival som for andre gang dette året så seg nødt til å komme med en fryktelig lei beskjed – Kongsberg Jazzweekend, som skulle gått av stabelen neste uke, er avlyst. Mange steder i Norge er det helt stengt for arrangementer nå – det gjelder blant annet Oslo, der vi bor. Vi trøster oss med at det fremdeles for eksempel skjer live musikk i Trondheim, noe vi kommer tilbake til lenger ned. Men nye merkelige regler gjør fremtidsprognosene mer usikre enn de kanskje hadde trengt å være. Det har vi straks et intervju om.

Men hva skal man gjøre ellers? Det er en god tid å lytte til musikk på. Både ny musikk – de neste ukene kommer til å ha mye av det i NTT – men kanskje man her og nå også skal unne seg å grave litt i arkivet. Denne uken starter vi NTTs nye soul-serie, og vi har rett og slett en liten  featureseksjon om den nye Billie Holiday-dokumentaren. Det er alltid noe å se frem til. Vi minner om at det går an å tegne et Jazznytt-abonnement her og at vi har et nyhetsbrev du kan melde deg på her. Og nå setter vi i gang!

 

Fram med slagborret? Tone Østerdal om fastmontering


Tone Østerdal. Foto: Andreas Feen Sørensen/Norske Konsertarrangører

Hvordan blir det fremover? Det ser svært usikkert ut, vi er i gang med nye drakamper om hjelp til selvstendig næringsdrivende og overlevelsesgaranti til bedrifter – for ikke å nevne hvordan vi får – eller mister – kontroll over smittebølgen vi er inne i nå. Du er tilgitt om du ikke tenker at spørsmål om hva som skjer med julefeiringa, eller konsertlivet på nyåret, er det viktigste akkurat nå.

Men den kampen er også viktig for mange, ikke minst oss. Og tildelningene fra kompensasjonsordningen og stimuleringsordningen åpner for nye diskusjoner om hvordan krisehjelpen til musikk-Norge bør innrettes. Det er diskusjoner som er for viktige til å drukne i store navn som får store summer eller for den saks skyld rynking på nesa over julekonserters kunstneriske verdi – julekonserter er viktige, både økonomisk, men også simpelthen som konsertopplevelser veldig mange mennesker i Norge hvert år tar del i. I mange tilfeller er det kanskje den første konserten man drar på (på samme måte som juleforestillinger i teatre er manges første møter med de institusjonene) Jeg vet ikke hvordan konsertbesøkstatistikken i Norge vil se ut uten november og desember – men det vil være magrere.

Nei, da er det nok viktigere å snakke om fastmontering av stoler. Denne formuleringen, som har vært regjeringens anbefaling, har ulmet en stund, og nå har vi fått en gjeldende definisjon som er svært streng, og som blant annet utelukker kirkebenker. Det har påkalt en rekke reaksjoner – samtidig som stimuleringsordningen er rettet inn mot å få folk til å arrangere konserter der det er mulig, blir en lang rekke lokaler i landet simpelthen avskiltet. Det stemmer også dårlig med arrangørers oppfatning av hva man faktisk kan gjøre for å skape trygge liveopplevelser nå. Amfier – som i stor grad er det som blir stående igjen med denne forskriften – er tross alt bygget for at folk skal sitte tett. Det finnes mange andre måter å organisere sitting for 200 stykker i lokaler som til vanlig rommer langt flere, og som kunne vært mer forsvarlig. Hva skjer nå, og hva vil denne regelen bety om den står? Vi snakket med Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører (tidligere Norsk Rockforbund) for å bli litt klokere.

Allerede før den nye, strenge definisjonen av “fastmontert” er det mange som har stusset over forskjellen på den formuleringen og for eksempel reglene som har rådet i Oslo om faste, anviste sitteplasser. Hvordan kom vi hit?
– Det er viktig å skille mellom lokale og nasjonale føringer. I utgangspunktet sa staten noe, mens Oslo Kommune sa noe annet. Regjeringen gikk ut med en anbefaling til kommuner med høy smitte om å stramme inn arrangementer der de brukte ordet “fastmontert”, men i forskriftene til Oslo Kommune, for eksempel, valgte de å anbefale fast seteplassering. Vi berømmet Oslo for det, siden det er en langt mer nyansert tolkning med tanke på hva som er problemet.
Da de nye nasjonale innstrammingene kom, holdt de på formuleringen med fastmonterte seter. Ikke bare det, de har kommunisert at det skal tolkes strengt. Ikke en gang en kirkebenk kvalifiserer. Nå er det sånn at nasjonale regler gjelder, og selv når Oslo åpner er det den som vil gjelde. Jeg er redd for at vi er stuck med den strenge definisjonen i lang tid fremover, og vi mener det er helt urimelig. Hovedproblemet med notatet til helsedirektoratet er koblingen de gjør mellom fastmonterte seter og profesjonalitet. De avskriver alt annet som lokale, uprofesjonelle arrangører. Det er helt tullete – jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Det fører til en vanvittig konkurransevridning. Og selv kulturhusene som har lokaler med fastmonterte seter, har også rom hvor de ikke har det. Jeg snakket med Stavanger Konserthus, som har boltet stoler i gulvet, men det holder ikke. De er nødt til å bruke amfiet sitt, hvor det er trangere fremkommelighet. Det er et eksempel på hvor paradoksalt regelverket er innrettet nå. Tanken om at de skal være proffe i den ene salen, men ikke den andre, faller på sin egen urimelighet. Vi mener det er svært tynt faglig fundament Helsedirektoratet har rådet Helse- og omsorgsdepartementet til, også har regjeringen lyttet i stedet for å være nyanserte. Så nå er Abid Raja på den ene siden med stimuleringsordningen sin som oppfordrer arrangører til å gjøre noe, vi har Erna som ber oss om å holde oss hjemme, og vi har dette regelverket – det er et håpløst landskap å navigere i, uavhengig av sjanger og type arrangør. Alle er selvfølgelig opptatt av å begrense smitten. Og selv om vi vet at det ikke er hos profesjonelle konsertarrangører smitten sprer seg, er det aksept for harde grep. Men dette fremstår som desperat. I stedet for å ta skrittet ut, innfører regjeringen et usaklig krav.

Det som er overraskende, sett utenfra, er jo at regelverket like gjerne kunne vært omvendt uten å gi særlig mindre mening. Lokaler uten fastmonterte stoler tilbyr en fleksibilitet med tanke på avstander og ferdsel som er nyttig nå.
– Absolutt, du kan ha større avstander, bedre renhold, bedre framkommelighet. Med fastmonterte rader må alle reise seg når noen går forbi. Og skal man forby folk å gå på do? Det er ingen rasjonell forklaring. Det vitner dessverre om inkompetanse, at det er folk som ikke går på konserter og lignende arrangementer som har utformet reglene. Nakstad sa i et intervju at det er mer sannsynlig at det er god ventilasjon på steder med fastmonterte seter. Hvor har han belegg for det fra? Det er ute å kjøre. Jeg kjenner meg dårlig igjen i dette med tanke på saler jeg har vært i. Salene som ikke har fastmonterte seter er jo ofte store og med den lave kapasiteten man har nå, vil man ofte ha stor plass å løse ting på. Man blir rådvill i møte med såpass ekstrem arroganse. Høie har sagt at han ikke kunne se at dette var konkurransevridende – da har du ikke prøvd å sette deg inn i det. Arrangører uten fast hus flytter ting til steder med fastmonterte seter nå. De har dårlig samvittighet, vi får telefoner om det også –  men hva skal man gjøre? Vi får også telefoner om hvordan man skal få en konsert med 200 ned i 50 uten å få uvenner for livet. Det er blitt gjort så mye arbeid dette året, med nye regelendringer. Etter at  stimuleringsordningen kom har folk brukt krefter de kanskje ikke har på å følge opp den anbefalingen. Og nå slås beina under på det. Det er ganske mørkt.

For noen som har gått på en del konserter etter gjenåpningen kan poengene om at fleksibiliteten “løse” seter tilbyr faktisk gjør det mulig å gjennomføre sikre ting virke selvinnlysende. Men det er jo mange i befolkningen – og kanskje i direktoratene og departementene – som ikke har sett det med egne øyne. Har det vært et større opplysningsbehov her som også bransjen ikke har klart å dekke?
– Det er et betimelig spørsmål. Vi har brukt sommeren på å diskutere hvor lang en meter her, og imøtegå en rekke sånne praktiske, banale problemer. Da var vi i møte med Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Kulturdepartementet. I denne runden har vi ikke fått det, selv om vi har bedt om det. Adgangen til dialog om disse tingene er ikke til stede. Året har vært en gigantisk voksenopplæringsjobb om kompleksiteten i bransjen – det gjelder politikere, det gjelder oss selv også. Vi må erkjenne at vi som bransje at vi ikke har gjort en god nok jobb før dette med tanke på å synliggjøre hva vi representerer av verdiskapning. Der står jeg først i rekka på å ta selvkritikk.

Kultur er et lite prioritert politisk område, det er the cherry on top – det har ikke noen stor status i regjering eller i storting. Vi hører det fra kollegene våre ute i verden – alle har brukt store krefter på å forklare myndighetene det som står på spill. Og noe vi har erfart er at regjeringen har mindre kjennskap til delene av bransjene som til vanlig ikke bruker de kulturpolitiske virkemidlene. Det er bransjedelen som trenger det mest nå. Du ser det på kompensasjonsordningen hvor festivaler har søkt om store beløp. Når ordningen er rigget sånn, er det nok fordi Kulturdepartementet ikke har skjønt hvor stor omsetning det er snakk om, hvor store overskudd de går med. Det er en bransjeinnsikt de trenger, og arbeidet med å få den er tosidig. Vi er ikke gode nok til å snakke om det, vi har ikke gode nok tall på verdiskapningen vi står for. Det mangler god statistikk på antall ansatte og så videre. Det svekker oss som bransje, og det naturlig at jeg og Norske Konsertarrangører er blant de som tar selvkritikk på det nå.

Tilbake til fastmonterings-ordningen. Er det noen som gjør noen grep nå, som står og driller stoler ned i salgulv rundt omkring i landet?
– Ja, det er noen som prøver det som desperat siste utvei. Men det er blitt tydelig at det ikke hjelper etter Helsedirektoratets instrukser. Men den første tanken for mange var nettopp, ok, det må vi fikse. Det sier noe om hvor løsningsorienterte man er der ute. Men det er utmattende for mange. Disse reglene endrer seg hele tiden. Vi har medlemmer som akkurat hadde skaffet seg ståbord mtp å oppfylle kriteriene for bordservering, og så kom beskjeden om alle som måtte sitte. Hva gjør du da? De som har stått i det og prøvd å arrangere er heltene her, de har måttet legge om planene sine veldig, veldig mange ganger.

Disse siste regelendringene, i tillegg til nye nedstengninger gjør det enda tydeligere at stimuleringsordningen, som skal belønne det å faktisk arrangere ting, kan bli vanskelig å bruke fremover. Hva slags endringer trengs der?
– Vi har sagt hele tiden det er positivt med stimuleringsordning. Ingen vil unngå aktivitet, det er det alle strekker seg etter. Men den må ledsages av kompensasjon som må gå langt inn i 2021. Det har ministeren tidligere sagt at ikke er aktuelt. Men det skal Raja ha, han har skaffet penger til feltet, og han har fulgt med og justert. Han har fulgt på med ordninger og åpnet for det med at kompensasjonsordningene ikke legges vekk, og at vi også må se på fordelingen mellom de ulike ordningene. Stimuleringsordningen er vel og bra for noen, men man får for eksempel ikke stimulert seg til internasjonale artister nå. For de virkelig store aktørene som driver med produksjoner som ikke lar seg skalere, er det ikke noe å gjøre nå. Der skjer mye av verdiskapningen også, når det kommer til sysselsetting av det store apparatet. Så lenge de ikke er i sving, vil man trenge en kompensasjonsordning, også for selvstendig næringsdrivende. Den virkemiddel-miksen må være opp til diskusjon hele tiden. Og som sagt, akkurat der holder kulturministeren ord. Så kan vi godt peke på at det ikke skjer fort nok og at det ikke treffer nok. Jeg er enig, men ingen menneskeskapte ordninger er perfekte og vi må også anerkjenne at det er kommet særordninger til vår bransje og vårt felt som andre næringer ikke er i nærheten av.

Det er vel noe som også henger sammen med at det er mange veier til rom i kulturbransjen – mange forskjellige suksesskriterier, også i normalår.
– Ja. Det er mange nyanser og vi må ta innover oss at ikke alle kommer til å klare seg. Det er noen brutale enkeltskjebner, og det er hjerteskjærende og urettferdig. Men disse ordningene kan umulig rigges for å treffe absolutt alle, og det må vi snakke i tydelige ordelag om. Det handler om å få flest mulig gjennom dette, sånn at vi har et kulturliv på den andre siden. Dagen man åpner grensene og begynner å samle over 200 kommer det til å være en eksplosjon av ting som skal skje. Jeg er ikke bekymret for at det ikke er noe på andre siden. Men hvor lenge skal vi vente? Vi kan ikke se langtidseffekten ennå. Mister vi en sommer til – med mindre vi har veldig gode krisetiltak som berger oss gjennom. Det kommer senvirkninger, opphavere vil få smellen neste høst på grunn av tapte vederlagsinntekter. Det er ting vi ser komme i sakte film, men som vi per i dag ikke har svar på.

Når man skriver om jazzfeltet, er man nødt til å minne seg selv på at det er et musikkfelt med en solid organisasjonsstruktur – og at det er et felt som har hatt en plass i den offentlige kulturpolitikken lenge. Det er ikke alle felter av livemusikken som har det sånn – og mange av de feltene opplever også større hindre med tanke på å få utøvd virket sitt nå. Har Norske Konsertarrangører opplevd medlemsvekst i år, og er det nye behov som har meldt seg?
– NKA har hatt medlemsvekst de siste årene, også før Covid, som har vært veldig stor. Vi har både store og små på laget, og deler oss noenlunde 50/50 mellom frivillighet og bransje. Arrangørfeltet er godt organisert. Vi ser hvordan management og bookingagenter ikke var rigget til å drive politikk har samlet seg i NEMAA, det samme med Bransjeforeningen for sceneteknisk produksjon. Jeg er råimponert over måten de har kastet seg rundt og drevet interessepolitisk arbeid side om side med oss med 30 års fartstid.

Det vi har sett og som er en svakhet er den manglende tradisjonen for trepartssamarbeid i kulturlivet. Det er interessant. Det er noe folk flest hører om når det er lønnsoppgjør, men i de aller fleste sektorer handler det også om at partene samles mange ganger i året og diskuterer ulike saker. At det mangler handler både om at det ikke har vært tradisjon for det i Kulturdepartementet, og at vi i kultursektoren ikke er godt nok organisert i hovedorganisasjonene. Det er langt fra alle som er organisert i arbeidsgiverorganisasjoner, for eksempel. Creo har vært veldig viktige nå, og ser også en medlemsvekst. Men der har vi et stykke å gå. Om trepartssamarbeidet hadde vært grundigere etablert før dette, hadde terskelen vært lavere for å bruke den kanalen. Vi har måttet kjempe oss til det på litt andre måter. Dette er viktig når vi snakker om profesjonaliseringen av bransjen – vi er ikke ferdige, og dette er et bilde på at det er mye som ikke er på plass.

 

Det magiske nord

I Trondheim er det i skrivende stund fortsatt lov med konserter, selv om de også der sliter med nye bestemmelser om fastmonterte benker. Det er nok talentfulle musikere + 1 til at man kan leie Lerkendal, sikkert, men enn så lenge er det steder som Dokkhuset, og på mandag er det en ny utgave av konsertserien Fri Form der, med megafint program. Det er en trio bestående av den majestetiske perkusjonisten Matilda Rolfsson flankert av Hild Tafjord på horn og Michael Duch på bass. Og i dette året hvor så mange nye band har sett dagens lys, en av de mest fristende sammensetningene av musikere har funnet sammen under navnet Trio North: Mette Rasmussen på sax, nyinnflyttede Veslemøy Narvesen på trommer, og tilbakeflytteren Ingebrigt Flaten på bass. Gjeng! Her er et psykedelisk opptak av trioen gjort på Mettes sted Stillverk1 helt nylig:

 

Skaisoul, en introduksjon

Vi har et uttalt ønske om å spre og skrive mer om  soulmusikk her i NTT, og det er virkelig mange kroker å undersøke når man først får ferten av det. Det er få musikkstiler der folk er gladere i å finne frem til nye undertitler enn i soul, og det er derfor en glede å kunne introdusere en egen tolkning. Til å introdusere skaisoul har vi meget kompetent assistanse i Ketil Sellæg Ramberg, partner ved SANDS advokatkontor og DJ.

Hør spillelisten her

Hvor soulmusikken hadde tatt veien uten Storbritannia vet ingen, men ingen andre steder står den så sterkt og er så feiret som der. Og at musikkens overlevelse til dels skyldes enkelte britiske entusiaster, er vel ingen for stor overdrivelse. Over femti år etter at Storbritannia fikk sine dedikerte miljøer for amerikansk soulmusikk, lever den fortsatt. Nå gjennom sine dedikerte radiokanaler (Solar, Global Soul, Mi-Soul og Starpoint), weekenders, alldayers og allnighters. Disse har flyttet vekk fra byene, og avholdes gjerne på hoteller eller på ymse forfalne resorts i forlatte britiske feriebyer. Ønsker man Northern og Modern Rare Soul? Da er Ady Croasdells Cleethorpes Northern Soul Weekender ditt valg (nå solgt til Neil Rushton). De største gjenlevende artistene? Blackpool International Soul Festival. Soulful dance? Colin Curtis’ Vybe Weekender. Og ønsker man Southport slik det en gang (kanskje) var, ja det er det Richard Searling og Ralph Tees Luxury Soul Weekender som gjelder.


Blogghalvdel Vinger nyter skaisoul i sofaen på The Blackpool Grand, januar 2020. Foto: Ketil Ramberg

LSW avholdes den første helgen i januar, og skulle førstkommende januar bli avholdt for 26. gang. Møblementet på Blackpool Hilton (nå Grand) er så luksuriøst som det kan bli i Blackpool. Drinkene serveres i plast, ikke glass. Sofaene er av skai, ikke skinn. Dette møblementet er særlig fremtredende i hotellets lounge, en lounge som er åstedet for en rekke distinkte sessions under Luxury Soul Weekender-helgen. Der lydbildet under LSWs fredag er utpreget luxury, det vil si gospel-steppers, moderne modern soul-klassikere (tenk Cornell «CC» Carter, Ann Nesby eller Kenny Lattimore, ikke OT Sykes, Nicky Newarkers, Flowers eller Mark IV). Og lørdagene har sine sessions med årets låter (som det fortsatt lages betydelige mengder av, får jeg ånden over meg skal jeg skrive en sak om 2020-soulen), har søndagene sin helt egen sound. Siden søndagene begynner sittende i de skaibekledde sofaene, før man umerkelig beveger seg over i introverte små dansesteg, blir sjangeren av noen kalt skai. Det er ikke ballader, og det er heller ikke quiet storm. Selv om det er likheter med begge. Og selv om noen av låtene nedenfor sikkert kunnet bli spilt i et rare groove-sett, er kategorien altfor vid. Skai er sulten, lengtende og nødvendig vokal – gjerne med et stort refreng. Grooven er saktegående, men presis. Det er i så måte musikk det opplagt kan danses til, men som neppe er tenkt som dansemusikk. I en tid hvor dansegulvet ikke lenger er som dansegulv var, og tempoet kan dras ned uten sutring fra et gulv som vil raskere og hardere, er skai kanskje svaret.

Gary Taylor – «Read Between the Lines»
Det kunne vært valgt mye fra Gary Taylors katalog (en katalog som det er verdt å høre gjennom), men «Read Between the Lines» er arketypisk skai. Denne låten er hentet fra hans 1993-album Square One, et album som kan plukkes opp for noen få pund. Annen skai fra Gary Taylor: «Moon Over Carolina» m/Najee og «No Me Without You» m/Doc Powell og Gerald Spikes.

Gerald Alston – «Slow Motion»
Alston var hovedvokalisten i The Manhattans, men har også en fin solokarriere. I motsetning til andre vokalister født på tidlig femtitall, med gruppesuksess og senere solosuksess, f.eks. L.T.Ds Jeffrey Osborne, er Alston sørgelig underkjent. Og det uten at stemmen hans skulle tilsi det. «Slow Motion» er hentet fra hans 1990-album Open Invitation. Alt er ved det normale her. Rolig, sjelfull start. Så åpner hele verden seg, og man får bare gi seg hen.

Ronnie McNeir – «Is This What Happens To A Love»
Nå om dagen er McNeir fast medlem av The Four Tops (han startet som stand-in for Levi Stubbs, som er illustrerende for hans evner). McNeir gjør også utvalgte solokonserter, jeg var så heldig å få oppleve ham live for et års tid siden, og det sammen med noen tusen andre. Uforglemmelig selvsagt. «Is This What Happens To A Love» er hentet fra hans glitrende EP The Ronnie McNeir Experience.

Shaila Prospere – «Let’s Be»
Utgivelse fra i år. Shaila har de siste årene levert noen av de flotteste nye indiesoul-låtene, og har tapetsert kjenneres årsbestelister. «Let’s Be» er ikke noe unntak. Jeg ser frem til å vagge rundt til denne.

Rosie Gaines – «Crazy»
Nok mest kjent som vokalist i New Power Generation, eller for garage house-versjonen av hennes «Closer Than Close». «Crazy» ble utgitt i 1987, og var ment som en singel for hennes debutalbum No Sweeter Love. Albumet ble satt pent tilbake i hylla, før det ble gitt ut på Expansion i 2000. Obligatorisk album, og obligatorisk låt. En av Richard Searlings store favoritter, og da blir mine ord overflødig. Essensiell.

Atlantic Starr – «I’ve Fallen In Love»
Ingen liste uten Atlantic Starr. Også her kunne mange kutt vært valgt, men siden det sjelden snakkes om Legacy-albumet fra 2000, tar jeg med en låt derfra. Hørte på låta over Dovrefjellet forrige dagen, og fikk den samme følelsen jeg får når jeg sitter i skaisofaen. Et sterkt innslag av sentimentalitet, med et inderlig ønske om å bevege meg sakte i takt med låta.

Anita Baker – «Will You Be Mine»/Chapter 8 – «Ready For Your Love»
For meg er Anita Baker en av de største. Bak Aretha, bak Phyllis og også bak Gladys, men så er det hennes tur. Meget leit at sommerens turné ble avlyst, vi får krysse fingrene for at hun gir seg i kast ved neste mulighet. Hadde egentlig tenkt å ta med «No More Tears» her, men den tipper for skarpt mot balladen. «Will You Be Mine» passer derimot den følelsen jeg er på jakt etter perfekt. Helt essensielt. Før Baker gikk solo, var hun vokalist i gullgruppa Chapter 8. Og når hun kommer inn etter noen minutter i «Ready For Your Love» skjønner alle hvorfor hun ikke kunne gjemme seg bak andre navn enn sitt eget.

Teddy Pendergrass – «Love is the Power»
Fra Pendergrass’ Joy-album. Skrevet av Reggie og Vincent Calloway fra Midnight Star, som også står bak Leverts «Casanova» og Gladys Knights siste store hit «Love Overboard». På «Love is the Power» får vi brødrene i en nedstrippet utgave, synth-funken fra Midnight Star er forlatt og Pendergrass’ baryton får rusle av sted, før det hele åpner seg i et av de større refrengene jeg er kjent med.

David Sea –» Your Touch»
Det har sine fordeler å bruke store deler av livet sitt på soulmusikk, unike stemmer finnes overalt. Alltid noe nytt å finne. Alltid en stemme som kunne blitt den neste. David Sea er en av dem. Nok et navn i uendeligheten av navn, som kun ble en soul survivor. «Your Touch» fra 1995 er et bra eksempel på skai, og et bra eksempel på David Sea.

Hari Paris – «You Hit My Love»
En annen fordel med å bruke store deler av livet sitt på soulmusikk, er at sjangeren er breddfull av arkivarer, platesamlere og DJer. Og det finnes vel knapt en sjanger som har like mange compilations, selv om det har bremset noe de siste årene. En av mine favorittsamlere er Richards Searlings  Music From The Soul. Samleren ble gitt ut i 2005, og jeg overdriver ikke hvis jeg sier at livet mitt ble aldri ble helt det samme etter jeg hadde hørt gjennom første gang. Ett av samlerens beste spor er Hari Paris’ «You Hit My Love».

Tekst: Ketil Ramberg

 

Jaga Ririsist!

Det er så mye musikk! Bare ny norsk jazzrelatert lyd er egentlig nok til å holde motet oppe. Kommer det til å ta slutt noen gang? En av platene som har kjempet seg plass i bevisstheten dette året, og som nå er tilgjengelig i en særdeles flott LP-utgave, er Barrage med The Was And Is To Come (Øra fonogram). Jeg ble oppmerksom på bandet på grunn av personlige favoritter som Ingvald Vassbø på trommer og Signe Emmeluth på sax, men gruppen har en virkelig spennende sammensetning, og med materiale skrevet av kontrabassist Alexander Riris var det bare å knytte kontakt med atter en begavet musiker og komponist.


Alexander Riris. Foto: Thor Egil Leirtrø

Barrage er et kraftfullt bandnavn. Det var Paul Bleys fødselsdato tidligere denne uka, har han hatt noe betydning for ditt spille- og lytteliv?
— Jeg må nok innrømme at jeg ikke har et sterkt forhold til Paul Bley. Jeg hørte mye på plata Barrage (Eddie Gomez!) da jeg hadde en intens ESP-disk periode, men utover det har jeg ikke hatt en grundig gjennomgang av musikken hans. Men jeg ville jo lage musikk med mye kraft, og da lå dette perfektet navnet foran meg.

Hvordan havnet du selv først ned i denne deilige gryte som kalles jazz?
— Jeg gikk fra å være en rebelsk rockegutt til… en sær sekstenåring, da jeg hørte Mr Bungle. Plutselig oppdaga jeg folk som John Zorn, og da var ikke veien særlig lang til både Coltrane og Cage. Jazzgreia ble vel blodig alvor da jeg begynte på Sund folkehøgskole og plutselig kom inn i et miljø med flinke, engasjerte og jazzinteresserte folk, og jeg møtte etablerte og utdannede musikere som Espen Bjarnar og Ola Høyer.

Den er en veldig deilig veksling mellom avantgarde-jazz og mer tradisjonelle gester på Barrage-plata, nå er jo alt i bunn og grunn bare MUSIKK!, men hadde du en programerklæring med utviklingen av materialet på denne plata?
— Noe av materialet på plata er fra en tidligere syklus med musikk jeg skrev for gruppen, som jeg har endret på og finpusset. På den tiden var Anthony Braxton en stor innflytelse på musikken som ble produsert, og hans musikk er fremdeles et slags utgangspunkt for hvordan jeg skriver for gruppen. Jeg skrev også noen en del nye låter som kommer fra en friere sinnsstemning, sånt rent programmatisk. Det er jo noen nikk til andre gamle helter på plata.

Men det er kanskje ikke bare så enkelt heller?
— Så mye som jeg liker jazz og formene i den musikken, så er soundet i ensemblet det viktigste for at jeg blir fornøyd med en låt. Selv om musikken helt klart går under en slags «jazzprofil»,  er mitt ønske å bare kunne vende litt på den og teste ut noen former og lyder man kanskje ikke forbinder med et mellomstort jazzband. Det mener jeg vi har klart med den utgivelsen. Vi er ikke et sjangeroverskridende band, men jeg syns musikken stiller noen seriøse spørsmål.

Du skriver materialet, men Barrage er jo et ensemble. Klarer du å karakterisere dine bandkolleger?
— Uten å gå inn på enkelte medlemmer, så tror jeg noe av det kuleste med gruppen er de kontrasterende styrkene til hvert medlem. Det er en vanvittig fargerik og flink gjeng som møter mine tidvis snåle ideer med eksemplarisk og unik musikalitet. Dette gir meg stor frihet i hvordan musikken blir skrevet. Noen ting er skrevet med et spesifikt medlem sine styrker tatt i betraktning og med mine personlige preferanser, mens andre ting er såpass vage at det blir ensemblets jobb å tolke og det blir et mindre fokus på meg som komponist.


Barrage. Foto: Thor Egil Leirtrø

Fin gjeng er det uansett. Du er involvert i et par andre prosjekter også, så klart, og fredag skal det være Trondheim-konsert med Cosmic Swing Orchestra. Det høres ut som noe store, morsomme greier, hva er det for noe?
– Min gode venn Petter Dalane, fra det legendariske Petter Dalane sekstett og primus motor bak Petters Jazzjam, tok initiativ til å starte et stort men ikke for stort band. Tenk Monk Orchestra at Town Hall og Birth of The Cool. Vi har holdt på siden 2018 og greia utvikla seg plutselig i alle mulige retninger, hvorav Sun Ra ble et felles referansepunkt. Nå har klimakamp og et antikapitalistisk levesett blitt vår agenda, formidla gjennom den helt råe musikken som fantastiske Petter, Jenny Frøysa og Aksel Rønning skriver. I tillegg har vi fått hjernen bak Hitra-bunaden til å sy kostymer for oss.

Og det er vel ekstra viktig med noe morsomt nå. Mange byer er blitt stille, hvordan skal vi klare oss uten livemusikk? Har du noen studioting du holder på med for tiden?
— Cosmic Swing Orchestra jobber med sin første utgivelse for tiden, som jeg gleder meg til å vise frem. Ellers har jeg vært heldig og fått spilt en del de siste månedene med ØyvindLAND (som også slapp plate i år), Cosmic og noen andre småprosjekter. Samtidig prøver jeg å legge planer med Barrage og kvintetten min, og vil forhåpentligvis debutere en ny trio om ikke altfor lenge… Men jeg lever i usikkerheten som alle andre – kan jeg spille konsert neste uke eller neste måned?

Er vi tilbake til vibben fra slutten av mars nå?
— Jeg kasta meg aldri på streaminggreia. Det føltes rart og ikke så kult å oppleve musikk sånn. Kanskje det hadde med sinnsstemningen jeg hadde i mars-april-mai. Men nå sitter jeg og krysser fingrene for at folk kan fortsette å spille konserter og at alle de fete festivalene, scenene og klubbene klarer å overleve. Er det noe jeg har lært av å ikke kunne dra på konsert, er det at jeg MÅ dra på konsert.

Enig. Men jevnt over, også observert fra Oslo-bobla, virker det som det er ekstra mye fruktbar aktivitet i Trondheim nå, og gode initiativ fra flere generasjonsledd?
— Jeg syns det er friskt å bo i Trondheim for tiden! Til tross for restriksjoner og usikkerhet, så klarer byens aktører å få på plass program og publikum higer etter å få høre musikk. Jeg opplever at miljøet i byen samler seg mer og vil ha ting til å skje. Trondheim er jo ikke akkurat verdens største by, så miljøet er naturligvis ganske intimt. Det kjennes ut som det har blitt enda tettere de siste månedene. Og det finnes noen jævlig kule folk som står på og sørger for at miljøet eksisterer. Sett vekk fra pandemi, så har jazzmiljøet i Trondheim lidd av et fraflyttingsyndrom. Jeg tror de tendensene aldri kommer til å forsvinne helt, men flere velger å bli og noen har valgt å flytte tilbake! Det lover bare bra. Vi har også bedre pizza enn dere i Oslo.

Blitt litt lei av reinsdyret på Loftus, ja.  Norwegian er i krise om dagen ser jeg. Hvordan har det gått med instrumentet ditt og det flyselskapet så langt?
— Tog ftw!

Noen andre ting du vil fremsnakke mens du har muligheten?
— Først vil jeg nominere Mette Rasmussen som president av verden.
Jeg hørte nylig musikk av en kar som heter Yusuf Olatunji. Hvis noen har peiling på musikken hans og lignende, gjerne ta kontakt. Dette må jeg høre mer av!

Dette året har blitt bedre takket være plata til Kaja Draksler Octet:

Og denne høsten har jeg hørt vanvittig mye på to visesangere. Alf Cranner og Rolando Alarcón.

 

Det var da flott musikk. Takk for denne gang, vi ses i Trondy etterhvert!

 

Billie Holiday på Colosseum

Her er et vidunderlig klipp av Billie Holiday som synger “I love you Porgy”. Fremføringen er fra en av Holidays siste TV-opptredener, på et program som het Chelsea at nine og som gikk på Granada TV. Det er fra februar 1959, da var hun fremdeles 43 år gammel. I april fylte hun 44 år, i mai ble hun innlagt på sykehus – og så anholdt for besittelse av narkotika – og i juli døde hun. I den nye dokumentaren Billie, som ble vist på Colosseum forrige uke, kan du se dette opptaket i fine farger. Men det er ikke så halvgærent i svart-hvitt heller. Se for eksempel på hvordan sceneteppet bak henne begynner å svaie et par sekunder etter at hun setter i gang låta.

Eller se på hvor vever hun ser ut. Det er innlysende grunner til det – men er det noe Billie får seeren til å tenke over, så er det hvordan Billie Holiday kunne se så ulik ut. Filmen kretser rundt opptak av intervjuer journalisten Linda Lipnack Kuehl gjorde med Holidays kolleger på 70-tallet – og forteller også historien om Kuehls mystiske endelikt som offisielt ble forklart som et selvmord, men som på sedvanlig true crime-vis blir antydet å ha andre forklaringer, mulig knyttet til hennes opprulling av Holidays skjebne. Store deler av filmen er bygget opp av kryssklipping av lydopptak, hvilket gir oss god tid til å dvele ved det rike bildematerialet som finnes av henne. Og i likhet med kollegenes fortellinger, ser vi her hundrevis av forskjellige Billier. Uangripelig og cool, på sitt kommersielle peak, med solbriller og drapert i hele pelsdyrfarmer. Vektløs og vemodig vakker, med en hvit gardenia i håret. I hverdagsklær med naturlige krøller, på en øving eller en bandbuss, leende blant kolleger. Bilder fra starten av karrieren, hvor det er noe åpent og nesten keitete ved henne, hvor hun rett og slett ser liten ut der hun står i blomstrede kjoler foran store båndmikrofoner, og hvor du liksom bare sitter og venter på at maskineriet, den nådeløse bransjen, misbruket, mennene og narkotikapolitiet skal spise henne opp. Men også bilder der hun står med jointen i munnviken, med sterke overarmer og sultent eller infamt blikk, og du lurer på hvem det er som kommer til å spise opp hvem.

Du har lyst til å løfte skikkelsen ut av skjebnefortellingen sin. Som seer, lytter og sikkert som medmenneske også. Det er noe utgjort over måten vi gjenforteller disse historiene på. Kanskje kan man si at motstykket til den popkulturelle fortellingen om store menn, de som liksom trosser alt, ofrer mye og som med nådeløs genialitet endrer verden – kanskje er motstykket til den arketypen er den tragiske kvinneskikkelsen. Holiday kaster skygger frem til historiene om Whitney Houston og Amy Winehouse, men også Marilyn Monroe og Prinsesse Diana – forenklede fortellinger om en grusom verden som liksom sluker rene sjeler som er for gode for den. Fortellinger som lar oss forbanne måter samfunnet henger sammen på, virkelig hate mishandlere, men som også fratar hovedpersonene det som på dårlig norsk heter agens, egen vilje.

Dokumentaren Billie gir riktignok et langt mer nyansert portrett enn det. Respekten kollegene har for henne og utfordringene hun møtte – strukturelt og på mer personlig – er dyp og skinner gjennom i opptakene. Hun blir også skildret som arkitekten bak sin egen skjebne – en person med gedigne appetitter, kunstnerisk, på rus, på sex, og med en livslang dragning mot forferdelige menn, med røtter helt tilbake til barndommen. Det er en historie hun også fortalte selv, og et vesentlig poeng filmen også på sitt vis understreker er at hun i stor grad er forfatteren av sin egen skjebnefortelling. Billie Holiday var et mytebegjærlig menneske. Jeg lever hundre dager hver dag, sier hun med spak stemme i et intervju. Det er ikke like lett å lirke henne ut av tragedien når den er så omfavnet i kunsten hennes også.

Et øyeblikk under visningen satt jeg og tenkte, herregud. Hun har “Strange Fruit” – et slags musikalsk motstykke til Paul Celans Dødsfuge – hun har “Gloomy Sunday”, en ikonisk, gruvekkende selvmordslåt. Og så har hun tilsynelatende uendelig mange sanger om å elske menn som skader henne. Riktig så ille er det ikke – i diskografien hennes er det plass til det kokette og lekne, til gleden. Men det er også urettferdig å si at Lady Day-skikkelsen, en sanger med nærmest uendelig kapasitet for menneskelig smerte og sorg, er en misforstått popkulturell konstruksjon. For det er hun selv som har laget den og som har gjort Lady Day til  en skikkelse som dukker opp i andre menneskers sangpoesi, som hun for eksempel gjør i Magnetic Fields-låta “My only friend” fra 69 Love Songs:

Billie you’re a miracle and God knows I need one
Sing me something terrible that even dawn may come
You and me, we don’t believe in happy endings

Hey, Lady Day, can you save my life this time
Can you cry so beautifully you make my troubles rhyme
Hey, Lady Day, can you save my life again
My only love has gone away
Will you be my only friend

Billie you’re a genius enough to be a fool
a fool to gamble everything and never know the rules
Some of us can only live in songs of love and trouble
Some of us can only live in bubbles

Jeg kan også vanskelig se for meg at hun hadde hatt spesielt mye å utsette på scener som denne, når hun dukker opp i kapittelet som handler om Lester Young i Geoff Dyers But Beautiful: They stood at the street corner, waiting for a taxi. Taxis—she and Lester had probably spent more of their lives in taxis and buses than most people spent in their homes. The traffic lights hung like beautiful Christmas lanterns: perfect red, perfect green in a blue sky. She pulled him closer until her face was shadowed by the brim of his hat and her lips touched the side of his face. Their relationship depended on these little touches: lips pecking each other, a hand on the other’s elbow, holding his fingers in her hands as if they were no longer substantial enough to risk firmer contact. Pres was the gentlest man she had ever known, his sound was like a stole wrapped around bare shoulders, weighing nothing. She’d loved his playing more than anyone else’s and probably she loved him more than anyone. Perhaps you always loved people you never fucked more purely than anyone else. They never promised you anything but every moment was like a promise about to be made.

She looked at his face, spongelike and gray-tinged from drink, and wondered if their lives had had the seeds of ruin in them from birth, a ruin they had cheated for a few years but could never evade. Booze, junk, prison. It wasn’t that jazz musicians died young, they just got older quicker. She’d lived a thousand years in the songs she had sung, songs of bruised women and the men they loved.

Ettermælet er ikke det Billie bruker mest tid på. Her og der ser vi noen klipp av folks betraktninger om henne, det er blant annet et intervju med Charles Mingus om hvordan “Strange Fruit” tente en gnist. Mot slutten foretar dokumentaren et slags tidshopp i form av en overtydelig montasje som viser hvordan kampen mot rasisme på ingen måte er over. Jeg tviler på at noen som har sett filmen opp til det tidspunktet ikke har skjønt de lengre linjene. Men utover det holder filmen seg til Holidays nære ettertid og rammefortellingen om Kuehls opprulling blant Holidays kolleger. Det er ikke en film hvor du får høre dagens store musikere eller for den saks skyld musikkjournalister fortelle om hva hun har betydd. Vi forblir i syttitallets åpne sår, i et øyeblikk av ettertid som etter hvert er blitt til fortid, hvor det er vanskelig å vite noe som helst.

Men det er jo selvsagt sant at på samme måte som hun selv fikk næring fra Bessie Smith og Louis Armstrong, følger sangere den dag i dag i fotsporene hennes. Du aldri og alltid høre henne i andre. I likhet med mange store vokalister har hun en merkelig stemme. Når Billie dveler ved en sen framføring av “Strange Fruit” er det – som alltid med den låta – ingen steder å gjemme seg for lytteren. Den er et av de tilfellene hvor floskelen like sterkt den dag i dag faktisk stemmer. Man følger hver eneste fakte i stemmen hennes, teatralsk og ekte i like stort monn.

Stemmen er fri og skjebnesvanger – fri i måten det rytmiske geniet hennes får det til å føles som at hun har uendelig med tid når hun fraserer. Skjebnesvanger i måten hun ofte intonerer helt presist og uanstrengt, men så lar tonen dale igjen, som om gravitasjonen trekker den mot landjorda. Det er ingen andre som låter sånn. Det er vanskelig å si om vi hadde syntes det var en vakker måte å synge på om det ikke var for at hun var sånn. Det er jo det fine med det, noen stemmer er endrer hva vi tenker at en stemme skal være. Du kan finne noe lignende hos blåseinstrumenter, og kanskje alt som har med den menneskelige pusten å gjøre. Du finner det igjen hos Holidays kollega Lester Young som sto unna for samtidens forventninger om at saksofonen skulle høres ut som Coleman Hawkins. Det handler om personlighet å gjøre. Det som i starten høres pistrete, eller puslete ut, som har for mye luft i seg, som låter for hardt eller for mykt sniker seg inn i jakkefôret når du ikke følger med og blir en del av hvordan vi hører for oss at folk er.

 

Ikke av medlidenhet, men av gjenkjennelse

Introduksjon til visningen av Billie på Colosseum ved blogghalvdel Vinger

Billie Holiday har en historisk tilknytning til norsk kinodrift. Når dokumentarfilmen Billie settes opp senhøsten 2020, er det rundt 65 år siden hun sto med skjelvende knær på scenen i Colosseum Kino på Majorstua i Oslo.

Den 16. februar 1954 avholdt hun to konserter der oppe, en matinéforestilling og en kveldskonsert, som en del av turnéprogrammet JAZZ CLUB USA, frontet av impresario Leonard Feather, med Red Mitchell på bass, Carl Drinkard på piano og, den gang noe så uvanlig som en kvinnelig trommeslager i Elaine Deighton. Hun hadde på det tidspunkt allerede hatt en lang og strabasiøs karriere, sittet et år i fengsel på grunn av det amerikanske narkotikapolitiets kampanje mot henne (og selvfølgelig også på grunn av hennes egen destruktive livsstilkamp mot egen helse), og klart å sette sitt usedvanlig personlige preg på den amerikanske jazztradisjonen, med en fryktinngytende, styggvakker og leken syngestil. Det var ikke snakk om noe akademisk jazzvokalutdannelse der i gården, unge Billie Holiday emulerte snarere kraften fra bluessanger Bessie Smith og den sprelske improvisasjonen fra Louis Armstrongs trompet, slik hun oppfattet den gjennom morens grammofon. Som om hun sang med en sprukken mute. Etter debutinnspillingen tyve år før oslobesøket, hadde hun rukket å gjøre viktig arbeid med musikere som Teddy Wilson, Count Basie og Lester Young, og levd et stormfullt liv, som det i kjent kultur- og underholdningsstil er lett å romantisere over. Men det er hennes høyst individuelle musikalitet og evne til å personifisere en tekst og en melodi som er det sentrale her, hennes biografiske detaljer kun fascinerende krydder. I den beryktede selvbiografien Lady Sings The Blues smurte hun tykt på til sin ghostwriter om oppvekst i harde kår, barneprostitusjon og annet, nesten som for å iscenesette sin egen elendighetsaura. Men hvem kan vel egentlig glemme, eller motstå åpningslinjene? Mom and Pop were just a couple of kids when they got married. He was eighteen, she was sixteen and I was three.

For norske jazzfans var det enormt å oppleve en av jazzens største på så tett hold, i bittelille Oslo, på midten av femtitallet. Nesten så de ikke trodde at det var sant. Som den evig jazzelskende forfatteren Olav Angell skrev, i bittersøtt lune:

Stemmen var dypere enn man var vant til å høre på plater, hesere, fraseringen nærmest slepende, der hun omskapte sin lidelse og sitt forfall til genuin sangkunst og bekjennelseskunst. Hun var 38 år, og hadde seks små år igjen å leve … Vi deltar i hennes smerte, ikke av medlidenhet, men av gjenkjennelse.

Angell kom tilbake til denne opplevelsen av å se henne i levende live i flere romaner og essays i tiårene som skulle følge. Vår egen jazzdronning Karin Krog, og vi tillater oss altså å bruke rojalistisk metaforbruk her, var en annen nordmann som befant i publikum på Colosseum, og husker at hun løp opp fra Nissen skole som 16-åring for å rekke konserten. I et intervju i Dagsavisen mange, mange år senere hadde hun mer rosenrøde minner enn Angell:

Billie Holiday hadde på seg sitt varemerke, en hvit gardenia i håret. Hun hadde lang hvit kjole, og så aldeles vidunderlig ut (…) Vi visste knapt hva narkotika var, og vi visste ikke så mye om hva Billie Holiday slet med. Men Billie Holiday virket helt oppegående og normal, det var ikke sånn at hun kom ravende inn på scenen.


Foto: Michael Ochs Archives/Getty Images

Amerikanske jazzprofiler som Billie Holiday var ruvende i Norge på den tiden, celebriteter med en gedigen aura, og spesielt Holidays aura har ikke akkurat blitt noe mindre med årene. Jazzen mistet riktignok ungdommen i Norge allerede på midten av sekstitallet da det farlige viruset The Beatles utløste noe som kaltes for «jazzkrakket», da publikum forsvant og jazzmusikere slet med å få spillejobber, og jazz har vært en vital sjanger for spesielt interesserte siden. Men heldigvis finnes det mange spesielt interesserte også. Og en sanger som Billie Holiday bryter alle slør av nostalgi og sjangertilknytning, ja hun skjærer rett gjennom og blottlegger hele den menneskelige eksistens i all sin frynsete skjørhet, og uten å bli altfor påståelig på vegne av historiens kraft vil jeg si at ingen noensinne vil kunne høre låter som hennes egen «Don’t Explain» eller «My Man» uten å bli dypt rystet av dem, og ikke minst av Holidays hudløse fremføring av dem. Som gigantiske musikalske mesterverk, og direkte, menneskelige henvendelser. Men også som en innledning på en trist rekke med skjebner i popbransjen, med medsøstre som Amy Winehouse og Whitney Houston som sammenlignbare skikkelser. Ikke bare om rus og stjernestatus, men også om deres avhengighet av menn som behandlet dem dårlig.


Foto: Hulton-Deutsch Collection/CORBIS/Corbis via Getty Images

James Erskines dokumentarfilm viser intervjuer, fotografier og lydklipp som frembringer en annen mosaikk over hennes liv, det er virkelig medrivende, i musikkhistorisk sammenheng, og for å følge et liv utfolde seg mot sitt uunngåelige endelikt. Hun fremstår på samme tid mer levende, og evig døende, som den stjernen hun var. Det er også et annet grep regissøren gjør som fremstiller Holiday som en kvinneskikkelse nærmere vår tid, i kraft av parallellhistorien om Linda Lipnack Kuehl, som brukte de åtte første årene av 70-tallet på å skrive en viktig biografi over Holiday, og satt på 200 timer med intervjuopptak med mennesker som møtte og arbeidet med Holiday. Boken hennes kom aldri ut, men nå i denne filmen våkner disse opptakene til liv og kommer til sin rett.

I 2020 er det fortsatt sterkt å oppleve Billie Holidays fremføring av «Strange Fruit». Den gir en forferdelig gåsehud, i hvert fall med tanke på at lynsjing av svarte antakelig fortsatt foregår i USA. Det er ikke mange låter i låtenes verdenshistorie som er sterkere enn denne.

Southern trees bearing strange fruit / Blood on the leaves and blood at the roots / Black bodies swinging in the southern breeze /Strange fruit hanging from the poplar trees

Samtidig er låten interessant i et karriereperspektiv, spillestedet der hun pleide fremføre denne låten gjorde et stort nummer av det, nesten så det ble en performance folk måtte dit for å oppleve, og Holiday en “larger than life” scenekunstner.

I tiden etter hennes død har det vært vanskelig å løse henne fra fantasier om hennes tragiske liv, triste sorti, og selvmytologiserende biografi. Hun er blitt presentert som et offer, og som svart kvinnelig rusmisbruker hadde hun virkelig kortene mot seg i livet på den tiden. Men gnisten fantes hele tiden et sted der inne, som et glimt i øyet eller en iling ned langs ryggmargen. Og som det sies i et av de mange minnerike og sterke sitatene dokumentarfilmen er pepret med: Billie was only happy when she was unhappy. Ja, det er mange dystre øyeblikk i denne filmen, men når vi ser bildene og filmene av henne i farger, er det som hun river tak i armen vår, nå i 2020, og ser oss dypt inn i øynene. Ikke som en historisk skikkelse, men som en kvinne her og nå.

Avslutningsvis går ordet igjen til Olav Angell, fortsatt hentet fra hans roman Oslo i demring (Gyldendal Norsk Forlag 2002).

Billie Holiday sang i Colosseum. Hun sto på scenen i en lys champagnefarget taftkjole med vidde i skjørtet, som rakk henne til midt på leggen. Hun var elegant og ble mer selvsikker etter hvert som programmet hennes skred frem. Hun forlot mikrofonstativet, tok et skritt tilbake og holdt hendene foran seg. Stemmen ble mer intens. Hun gikk over i «The Man I Love» uten pause. Det var til tider mer resitativ enn sang, men den dramatiske intensiteten var overveldende. Hun var vakker fremdeles, vi elsket henne fremdeles, vi vil alltid elske henne.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Få freebag tilbake på menyen!

Maria Kannegaard forteller om trio-comebacket, Harald Lassen går gjennom sin nye plate spor for spor, freebagdebatten raser videre i spaltene våre, konkursras truer utelivet, Barack Obamas musikksmak kommenteres, souldekningen lever og mye, mye mer i ukas NTT.

Meld deg på vårt nyhetsbrev