Professor Lunds landing

I slutten av september spilte Lage Lund Kvartett – Lage Lund, gitar; Håkon Kornstad, sax; Ole Morten Vågan, bass; Gard Nilssen, trommer – på Nasjonal jazzscene Victoria. Selv om det handlet om verdenspremiere for et splitter nytt band, låter kanskje navnet kjent likevel?

Jazzinteresserte new york’ere, for eksempel, ville straks ha gjenkjent «Lage Lund 4» fra metropolens jazzklubb-scene. Gitaristen fra Skien, fersk vinner i Down Beats kritikeravstemning, har vært en svært synlig musiker i New York med egne og i andres band i nærmere 20 år. Men Victoria-utgaven ville ha vært ny for dem. «Et veritabelt norsk all-star-band» het det med rette fra Nasjonal jazzscene, og hvor og når konstellasjonen blir å høre neste gang, er i skrivende stund usikkert. Men det som er sikkert, er at Lage Lund (42) er tilbake i Norge, med amerikansk, norsk-ættet kone, døtre på fem og sju og nøkkelkort til Norges musikkhøgskole som professor ved Fagseksjon for improvisert musikk, jazz og folkemusikk.

Og: At konserten på Victoria ga mersmak.

 

Fast gig

– Ja, vi snakker om å finne et sted hvor vi kan spille en gang i måneden, bekrefter Lage. – Om det blir i år eller på nyåret, vet jeg ikke, men vi har lyst til å få til noe regelmessig.

– Selv om dere vanligvis har mye å gjøre, alle fire?
– Ja, vi får heller stille med vikar hvis det blir nødvendig.

– Du har bodd i USA i over 20 år. Kjente du Håkon, Ole Morten og Gard før du flyttet tilbake til Norge på tampen av fjoråret ?
 – Gard gjorde en turné med trioen min i 2018, da var Kit Downes med på orgel. Ole Morten har jeg også spilt litt med, riktig nok ikke på lenge, men vi har flere ganger snakket om å gjøre mer. Håkon og jeg hadde snakket om å spille sammen, jeg er stor fan av trioen hans med Mats Eilertsen og Frode Haltli, og har tenkt at det ville ha vært moro å prøve å gjøre noe sammen med ham.

– Jeg antar at dere har nedlagt forbud mot at han bryter ut i sang i kvartetten?
– Jeg hadde vært helt for det! Noe av det vi spilte på Victoria var musikk jeg skrev for Theo Bleckmann, så jeg bare ventet på at Håkon skulle tilby seg å synge. Han bestemmer selv, men jeg ville vært for!

 

Grep sjansen

Musikkhøgskolen: Lage Lund er professor ved Norges musikkhøgskole, og hovedlærer for et titalls vordende jazzgitarister dette semesteret.  Foto: Terje Mosnes

For Lage Lund var det ingen spontan, korona-utløst impuls som utløste overgangen fra Brooklyn til Lier.
– Nei, kona mi og jeg hadde snakket mer eller mindre seriøst i 10 år om å flytte til Europa en eller annen gang, sier Lage og fortsetter: – Ikke fordi vi hadde spesielt lyst til å flytte fra New York, men for å prøve noe annet mens vi hadde sjansen, før barna grodde for fast i skole og vennekrets. Jobb- og reisemessig ville ikke flytting ha så mye å si for meg, jeg turnerer mye mer i Europa og Japan enn i USA, så da det åpnet seg en jobbmulighet på Musikkhøgskolen i fjor, virket det som en «nå eller aldri»-anledning.

– Trives du i professoratet?
– Ja, jeg gjør det, selv om jeg fortsatt er litt på begynnerstadiet. Egentlig skulle jeg ha tiltrådt i fjor høst, men da var allerede turnékalenderen blitt såpass tettpakket at det ble vanskelig, og det ble litt for kort tid på å flytte hele familien. Vi løste det ved at jeg var her i noen perioder i løpet av høsten, og startet for alvor på nyåret. Men så stengte jo alt ned like etter, så jeg forsøker fortsatt å skaffe meg et overblikk over alt som skjer på Høgskolen og hvem som er der. Jeg er jo først og fremst gitarlærer og har god oversikt over gitaristene, og satser på å bli kjent med de andre i fagseksjonen i løpet av semesteret.

 

Boston og New York

Lage Fosheim Lund var 18 da han, etter å ha fullført musikklinja på videregående, reiste til Boston og byens velkjente jazzutdanningsinstitusjon Berklee College of Music i 1997.
– For å finne ordentlig ut av den amerikanske jazzen som jeg var fascinert av og likte lyden av, men ikke forsto. Da virket det som en god idé å dra dit hvor musikken kom fra, sier han.

– Hvorfor akkurat Berklee?
– Det var enten Berklee eller The New School i New York som gjaldt. Siden Jeff «Tain» Watts, Branford Marsalis og andre musikere jeg var opptatt av gikk på Berklee, og jeg fikk et veldig bra stipend-tilbud derfra, ble det Boston, sier han. – Egentlig var jeg ferdig med bachelorgraden i 2000, men jeg ble på Berklee til 2001. Jeg hadde begynt å spille ganske mye i Boston, og prøvde å trekke ut oppholdet litt mens jeg fortsatt hadde studentvisum. Så fikk jeg et Fulbright-stipend til et masterstudium på Queens College i New York, og dro dit. Mange av dem jeg var blitt kjent med i Boston, og en god del andre musikere som jeg hadde lyst til å spille med, var allerede i New York, og mens jeg var på Queens, tipset noen av dem meg om at The Juilliard School var i ferd med å åpne et diplomstudium for jazz. Etter prøvespill kom jeg inn i 2003 som den første el-gitaristen, og var ferdig der i 2005.

– Samtidig som du vant The International Thelonious Monk Jazz Competition, som gjaldt gitarister det året, og hadde skarpe folk som Bill Frisell, Stanley Jordan og Pat Martino i dommerpanelet? Satte den triumfen en umiddelbar fart på frilanskarrieren din i retning «gjennombrudd»?
– Nei, jeg registrerte ingen særlig effekt sånn sett. Jeg spilte stort sett allerede med de folkene jeg hadde flyttet til New York for å spille med, og som jeg fortsatte å spille med. Men det var flott å kunne starte som profesjonell uten å være helt blakk.

– Det var på den tiden vi her hjemme begynte å ane at en norsk gitarist var i ferd med å gjøre seg positivt bemerket på klubbscenen i New York?
– Det var noen år der jeg sikkert spilte fem kvelder i uka. I etableringsfasen spiller du så mye du kan – barer, restauranter, klubber – hva som helst. Så lenge du kan få spille med bra musikere, er det god mengdetrening, og lærerikt.

– Og når etableringsfasen er over? Det virker som om det er beinhardt å klare seg som jazz-frilanser i en by som renner over av gode jazzmusikere? Vi leser om kjente musikere som spiller inn plater for ECM, men omtrent må spille for døra i New York? Fruktbart, men nådeløst?
– Det stemmer nok, det. Men når New York har vært et sentrum så lenge, tror jeg ikke grunnen er at «alle jobbene er der», for det er de ikke, men at «alle» musikerne er. Musikalsk er New York-scenen veldig grenseløs og åpen, men det virker som om de fleste av kollegene mine, folk jeg spiller med, ikke henter en stor del av inntekten sin på å spille i New York. Visse jobber betaler som om man er på turné; en uke på Village Vanguard, Jazz Standard, Blue Note eller liknende. Men det er det eneste stedet hvor for eksempel jeg kan spille en jobb på 55 Bar med Mark Turner, Bill Stewart og Matt Brewer på tre dagers varsel og prøve nye låter.

– Er det sånn at du i tillegg til å være en god nok musiker også må være pålitelig for å få jobber? Pålitelig i betydningen: Alltid stille på jobb til avtalt tid, være skjerpa, ikke kaste bort tida til de andre?
– Til en viss grad. Men sånn tror jeg vel at det generelt er overalt, og jeg vet ikke om akkurat dét er mye strengere i New York. Det som kanskje er forskjellig fra her, er at du som musiker ikke først og fremst er med i ett band med ett repertoar. De fleste frilansmusikerne i New York spiller veldig mye forskjellig musikk, skrevet av forskjellige folk, og det er ikke sånn at du kan ha 10 øvelser før hver jobb. Du må kunne oppfatte poenget ved hver låt veldig kjapt, og være i stand til å improvisere med musikk du ikke har hatt mye tid til å bearbeide på forhånd.

Egen trio: Lage Lund med Joe Sanders og Jorge Rossy på Herr Nilsen under Oslo Jazzfestival 2015.

 

Stil og sjanger

– Så vidt jeg har forstått, gikk du grundig til verks når du skulle finne ut av jazzen, og startet ved den tidlige jazzen for å se hvordan musikken har utviklet seg gjennom tidene?
– Når jeg tenker på musikk, tenker jeg at «stil» betyr ingenting, «sjanger» betyr ingenting, og at inndeling i «ulike epoker» ikke innebærer at musikken gradvis er blitt bedre og bedre og bedre over tid. Da jeg begynte å sjekke ut jazz som jeg ikke var så kjent med, oppdaget jeg at det gjennom tidene finnes veldig mange utrolige musikere og artister som kan være en inspirasjon i en helt annen sammenheng enn den du hører dem i. For meg handler det om å bruke dette når jeg prøver å få en stadig rikere palett av ideer og et vokabular med stadig flere nyanser. Jazz er ikke en «stil».

– Hva med de amerikanske trioene og kvartettene dine? Skal du prøve å holde dem ved like når verden forhåpentligvis vender tilbake til mer normale tilstander?
– Absolutt. Da vi kom til Norge i slutten av desember i fjor, hadde jeg bevisst valgt å ikke reise så mye i de to neste månedene, men være desto mer hjemme sånn at hele familien kunne «lande». Fra og med mars var det lagt opp til mer vanlig turnering igjen, og det første jeg hadde på kalenderen var en turné med trioen min, med Joe Sanders på bass og Greg Hutchinson på trommer. To dager før den turneen begynte, stengte alt ned. Så forsvant jobber med Melissa Aldana, turnéer med  Mark Turner – alt. Jeg har fortsatt noe på kalenderen, men alt er veldig usikkert.

– Men du satser på å vedlikeholde New York-nettverket ditt selv om du har flyttet hit?
– Ja. Da må jeg til New York med jevne mellomrom, men for de fleste bandene jeg spiller i, er det sånn at musikerne treffer hverandre på turné, og ikke i New York.

Med David Sánchez Quartet: Lage Lund med Sánchez, Orlando le Fleming og Henry Cole på MaiJazz i 2009.

– Hvem er det du spiller mest med der borte, i tillegg til dine egne band?
– Det siste året har det vært hovedsakelig med Melissa Aldana. Jeg spilte med Maria Schneider Orchestra i fem år, med David Sánchez siden 2009…og mange flere.

– På «Terrible Animals», det nyeste albumet ditt, har du med deg Sullivan Fortner, Larry Grenadier og Tyshawn Sorey. Kan det bli en fast Lage Lund Quartet?
– Sullivan, Tyshawn, Matt Brewer og jeg spilte jevnlig i New York, mest på Smalls og Jazz Gallery i tre-fire år, og utviklet et repertoar og et vokabular. Det håper jeg å bygge videre på fremover.

– Da er det enklere med Lage Lund Lonely Band som spilte på Herr Nilsen for noen dager siden?
– Ja, meg og en gitar er et lett og praktisk konsept som kan aktiveres på kort varsel. Det er  noe jeg har gjort de siste årene, å spille solokonserter med jevne mellomrom er som å ta en årlig legesjekk. Det er ikke alltid så gøy, for når det ikke funker, kan jeg ikke skylde på noen andre. Men det blir en veldig intim utveksling med publikum.

– Hjemmesiden din, lagelund.com, antyder at en soloplate er i kjømda?
– Ja, men tidspunktet er fortsatt TBA. Derimot kom nylig «Life of the Party», et album med OWL Trio – saksofonist Will Vinson, bassist Orlando le Fleming og meg – og med Kurt Elling som gjest.

– Mens vi venter på vaksiner og normalitetens tilbakekomst: Du er 41 og kommer tilbake til Norge som NMH-professor, med akademiske grader fra tre velrenommerte amerikanske institusjoner, med familie og ikke minst en strålende utøverkarriere som for noen uker siden gjorde deg til klar vinner av Down Beats årlige og tungt USA-dominerte kritikeravstemning, klasse «Rising Star, Guitar». Var det sånn du så for deg at det skulle gå da du dro til Boston for 23 år siden?
– Jeg tror ikke jeg så så langt framover. Da jeg kom dit var det «ah, jeg liker denne musikken, la oss prøve å finne ut hva som skjer.» På Berklee merket jeg at det meste av det jeg hadde hatt lyst til å høre på, skjedde i New York, og at de beste av dem jeg skulle ønske jeg kunne få spille med var der. Så dro jeg dit, og sånn ble det i 15 år. Men så, med to barn, kunne det være ok å prøve noe annet, å ikke bo i leilighet i en stor by, men i hus med hage på et mindre sted. Og nå er det sånn.

Terje Mosnes (tekst/foto)

***

Diskografi (utv.)
I eget navn:
«Standards» med Orlando le Fleming, Rodney Green, Jaleel Shaw (2007).
«Early Songs» med Marcus Strickland, Danny Grissett, Orlando le Fleming, Kendrick Scott (2008).
«Unlikely Stories» med Edward Simon, Ben Street, Bill Stewart (2010).
«Four – Live at Smalls» med Pete Rende, Ben Street, Marcus Gilmore (2012).
«Foolhardy» med Aaron Parks, Ben Street, Bill Stewart (2013).
«Idlewild» med Ben Street, Bill Stewart (2015).
«Terrible Animals» med Sullivan Fortner, Larry Grenadier, Tyshawn Sorey. (2019)

I Owl Trio:
«OWL Trio» (2013)
«Arts and Letters» (2015)
«Life of the Party» feat. Kurt Elling (2020)

Medvirker på album med Seamus Blake, Jimmy Greene, Jaleel Shaw, David Sánchez, Maria Schneider Orchestra, Marcus Strickland, Ingrid Jensen o.a.