En mild mogul blir 70

Av Audun Vinger

Helge Westbye er en av norsk musikkbransjes viktigste veteraner, og har spesielt med utviklingen av plateselskapene rundt Grappa vært fødselshjelper for enorme mengder kvalitetsmusikk som jazz, folkemusikk, samtidsmusikk, klassisk, viser, pop og alt mulig annet. Westbye kunne nylig feire sin egen 70-årsdag, og det var derfor på sin plass med et intervju med han om sin eventyrlige tid i norsk musikk, og litt om ståa i dag og veien fremover.

Du er en av musikk-Norges mest respekterte bransjemennesker, og Grappa er landets store indie-paraply, som har bistått et stort antall norske musikere og underselskap i snart 40 år nå. Hvordan kom du deg selv inn i bransjen i utgangspunktet?
— Etter realartium på Grefsen Gymnas i 1969 var lysten til å studere videre laber. Jeg fikk jobb som «nattassistent» i Morgenbladet og etter det post som journalistlærling i Morgenposten og Arbeiderbladet. Særlig i min tid i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) intervjuet jeg mange norske artister og ble etterhvert godt kjent med flere. De etterlyste alle en større profesjonalisering i platebransjen og mente jeg kunne fylle en rolle der. Litt tilfeldig fikk jeg en vikarjobb i Polydor i 1972, som den gang var en svært stor utgiver av norsk musikk. Sammen med Phonogram som var i etasjen over, drevet av Mikkel Aas og etterhvert Audun Tylden. Polydor-sjefen var Totto Johannessen, en leder som var enkel å forholde seg til. Ubyråkratisk. Korte beslutningsprosesser.

Hva jobbet du mest med i starten der?
— Mitt opprinnelige arbeidsområde var promo/markedsføring, men det var få ansatte og alle gjorde alt. Jeg ble fort involvert i lokal artist/produkt-utvikling i tillegg til at jeg var labelansvarlig for flere av de utenlandske lablene.

Hva er de største forskjellene og likhetene fra den gangen, slik du opplever det?
— Jeg har ikke lenger så tett kontakt med internasjonal «platebransje», men jeg opplever det meste som relativt likt. Formatene har endret seg hele tiden. Vinyl , singler, kassett, 8-spors, streaming og vinyl igjen. Musikken endrer seg også hele tiden. Det oppstår nye trender og nye sjangere. Den gode musikken overlever. Maktbalansen har endret seg. Artistene og andre aktører har mer makt. Før var plateselskapene viktigere. For egen del, slik jeg driver i dag, er de økonomiske vilkårene blitt mye tøffere. Jeg tror ikke dette gjelder nødvendigvis for de tre store. De tror jeg gjør det bedre enn noensinne, men mange av de mellomstore og mindre selskapene sliter økonomisk.

Det er noe jeg lurt litt på. Du jobbet for ECM i Norge i første halvdel av 70-tallet. Hvordan gikk det rundt om i norske platebutikker gjennom vårt langstrakte land med f.eks. «Belonging» og de norske musikerne som nå er historiske giganter. Ble det noe særlig salg?
— Jeg har aldri vært opptatt av salgstall, men vi følte allerede den gangen at ECM ville bli noen stort og banebrytende. Ikke minst var de tette relasjonene til det norske studio- og musikermiljøet spesielt velkomment. Alle var svært entusiastiske over å få lov til å være med på dette lille eventyret. Jeg har bare gode minner fra denne perioden, og mener at vi også lyktes kommersielt med ECM-samarbeidet i disse årene. Det ble utgitt endel album i denne perioden som jeg tror vil overleve det meste.

Etter dette gikk du over til å jobbe med Polydor i Tyskland, med ansvar for Verve-katalogen i Europa. Det var kanskje ekstra lærerikt?
— Jeg ble ganske umiddelbart etter ansettelsen i Polydor i Oslo spurt om å jobbe for Polydors hovedkontor i Hamburg. Jeg var ofte i Hamburg ettersom alle internasjonale kampanjer ble koordinert derifra. Etter å ha organisert et stort internasjonalt møte for Polydor-ansatte i hele verden i Oslo i 1973, følte jeg presset så hardt at jeg i 1974 valgte å flytte til Hamburg, og ble der i 5 år. Det var en svært god periode av mitt liv. Jeg elsket byen og mine kolleger og all den fine musikken jeg fikk jobbe med. Jeg har hatt det privilegium å få jobbe svært tett med tre store utgivere av jazz. Først Manfred Eicher på ECM. Og så Norman Granz på Verve – og senere Pablo. Jeg har også siden midten av syttitallet hatt en nær relasjon til Siggi Loch. Først som Europa-sjef for Warner, og så senere hans egen label ACT.

Ja, det er tre store profiler i jazzen!
— Mest interessant og lærerikt var nok samarbeidet med Norman Granz. Sikkert mye ulikt som sies om ham, men jeg mener han var en betydelig pioner innenfor jazzen, for Europa først og fremst for sitt arbeid med å introdusere amerikanske jazzmusikere i Europa som igjen var til stor inspirasjon for utviklingen av den europeiske jazzmusikken. Norman Granz og jeg jobbet tett med forvaltningen av Vervekatalogen og jeg var med på å lage flere flotte samlinger. Enda mer spennende ble det når Granz bestemte seg for å etablere Pablo, oppkalt etter hans gode venn Pablo Picasso. Picasso tegnet logoen, og jeg var med på hele introduksjonen av denne labelen i hele Europa. Vi hadde mange minnerike konserter og opplevelser på førsteklasse rundt i de europeiske metropoler med Ella Fitzgerald, Oscar Peterson, Joe Pass, og mange, mange flere. Når det ikke var jazz var det østers, rågode hvitviner og tennis. Alle de fem årene i Hamburg var inspirerende og livsbejaende og lærerike. Jeg besøker Hamburg så ofte jeg kan.

Høres ut som et godt liv. Dette ga deg også lyst til å starte noe selv. Hvordan, hvorfor og med hvilke artister begynte du med å starte label selv, etter dette?
— Polydor ville at jeg skulle flytte fra Hamburg til Paris for en periode. Det var noen uker mellom der. Jeg ble spurt om jeg ikke kunne lansere Dollie i Norge i denne perioden. Det ene tok det andre. Så var det Jannicke Jarlum, Unit Five, Tramteatret og så videre.
Det kom også opp en privat situasjon som gjorde at jeg valgte å bli i Oslo. Jeg ble spurt av et par venner om å starte eget selskap. Det ble Studio B som for min del varte svært kort. Da jobbet jeg 24 timer i døgnet og det fungerte ikke. I 1983 startet jeg Grappa for meg selv. Igjen – slik det var i 1972 – var det et behov for artistene å ha mer og bedre oppfølging. Artistene ønsket seg alternativer til de store internasjonale selskapene. Jeg var også etterhvert fascinert av muligheten for å skape noe helt eget. Det gav en god følelse av frihet. Når det gjelder artister vil jeg først og fremst nevne Lillebjørn Nilsen, som jeg har samarbeidet med helt fra tidlig syttitallet. Først på Polydor og senere som første artist på Grappa. Lillebjørn har vært en stor inspirator og det var faktisk han som mente at Grappa i større grad burde utgi norsk folkemusikk. Lillebjørn snakket også varmt for Jan Eggum. Så varmt at vi etter noen år skrev avtale med Eggum. Grappa hadde også fra selskapet ble etablert stor salgssuksess med Bjøro Håland. Hver utgivelse solgte flere hundretusen. Grappa var også tidlig ute med å produsere og utgi musikk for barn.

Helge Westbye lanserte to album med Karin Krog tidlig på syttitallet på Polydor i Norge, og de to har siden hatt et nært samarbeid. Her for får år siden i forbindelse med lansering av samleboksen hennes på Jazzahead i Bremen. Foto: privat

Grappa-labelene tar ansvar, føler jeg, når ingen andre av de større selskapene ser ut til å være villige. I tillegg til business-impulsen, føler du et spesielt ansvar for å bevare en spesifikk norsk musikk-kultur, jeg tenker da på folkemusikk og så videre?
— Ja. De siste 25 årene har jeg følt på et stor ansvar for de smalere sjangerne som jazz, samtidsmusikk, klassisk og folkemusikk. Det har å gjøre med at det er få andre aktører som er villig til å ta dette ansvaret, det vil si det er noen, men det er i ganske begrenset omfang.
Først startet dette forsiktig utifra egeninteresse i de første ti årene. Så kjøpte Grappa nesten samtidig både Heilo, som var den store folkemusikklabelen, og deretter Simax Classics som stod for en lang rekke utgivelser av de store norske klassiske utøverne. Vi tok over representasjonen av ECM i Norge. Alt skjedde midt på nittitallet.

Svært ekspansivt!
– Ja, dette ble et stort vendepunkt for Grappa, på godt og vondt. Selskapet var ikke rigget for å påta seg alle disse utgivelsene og de administrative oppgavene ble større utfordringer enn de kreative prosessene. Til tross for tildels smertefulle erfaringer er jeg glad for å at vi tok dette ansvaret. Både Heilo og Simax var på konkursens rand, og det var veldig få selskap som var villige til, og i stand til, å påta seg utgiveransvaret for de smale sjangerne. For oss har aldri penger vært noen drivkraft. Vi har alltid drevet Grappa med svært lave faste kostnader. Alt av ressurser er brukt på artist- og produktutvikling. Vi har fått jobbe med landets fremste utøvere innenfor jazz, viser, folkemusikk, jazz, klassisk og samtidsmusikk. Det har vært et stort privilegium. I dag kan vi se tilbake på en katalog med nærmere 37 000 innspillinger. Målsettingen får være 40 000 spor og 4000 album i forbindelse med 40-årsjubileet i 2023. De siste årene har utgivelsesfrekvensen vært på nærmere 100 album pr. år.

Det er fantastisk innsats for norsk musikk. Du har også gitt godt spillerom til Rune Kristoffersen og Andreas Meland med deres etiketter. Hva synes du om hva de har fått til?
— Både Rune Kristoffersen og Andreas Risanger Meland har vært ansvarlige for ECM i Grappa. Begge to svært kunnskapsrike, inspirerende og dyktige medarbeidere og begge to med sine label-ideer i maven. Begge gangene ble jeg like overrasket over at først Rune ønsket å etablere Rune Grammofon og deretter Andreas med Hubro. Jeg ble overrasket over at det faktisk fantes sjangere og ideer vi ikke allerede favnet under Grappas paraply. Er det noe her Grappa ikke har? Jeg følte vi virkelig vi hadde full kontroll. Ikke desto mindre ble jeg gledelig overrasket over hva de to fikk til på relativt kort tid. Både Rune Grammofon og Hubro har stor integritet og er respekterte indielabels både nasjonalt og internasjonalt. For meg — i den grad jeg har bidratt — har det vært en stor ære å få lov til å være med på dette. Det var aldri noen diskusjon om hvorvidt de fikk lov til å gjøre dette. Tvert om. Jeg ønsker alle slike initiativ velkommen. Det bidrar til mangfoldet.

Så til litt tristere saker. Arbeidet med fysiske formater her hjemme må da være tyngre etter frafallet av Platekompaniet-filialer og liknende. Jeg hører rykter om enorme varelagre som går i kverna hvert år. Har du satt en indre frist for hvor lenge dette kan holde, eller går det rundt med små kvanta og litt rusk fra streaming?
— Grappa har vært en betydelig aktør i etableringen og driften av Musikkoperatørene og Diskos Distribusjon, som igjen har vært en viktig plattform for en rekke små norske indie-selskaper. Omsetningen til Diskos har de siste 20 årene falt fra nesten 100 millioner til nærmere 10 -15 millioner kroner. Det har hopet seg opp med CD-er de siste 20 årene. Diskos hadde på det verste et lager på nærmere 2 millioner cd-enheter. Dette er ikke bare Grappas CD-er, men nå ryddes det. Det er smertefullt, men jeg tror det er kastet nærmere én million CD-er det siste året. Jeg har sett konteiner etter konteiner fylles opp med flotte utgivelser som det har kostet blod å lage. Ryddesjauen var påkrevet, men det betyr ikke at vi gir opp det fysiske formatet. Vi rigger oss for minst tre nye år. Kanskje fem. Vi opplever at det selges mer og mer rett til forbruker gjennom våre egne nettsider. Og ikke minst har Bandcamp blitt en viktig salgskanal. For egen del har graden av optimisme vært litt varierende etter at vi ble tatt av strømmen, men det er fristende å tenke mot 2023 og 40 årsjubileum.

Jeg ser også en trend i jazzen med små vinylopplag og bruk av tjenesten Bandcamp, og økende grad av selvpromotering. I disse lavere divisjonene, kommersielt sett, kan det være slik at det er mindre behov for det klassiske plateselskapet enn tidligere?
— Jeg tror helt klart at artister fint kan klare seg på egen hånd uten et «plateselskap», men vi opplever oftere og oftere at de som har prøvd seg kommer tilbake til selskapene. Og ikke minst: skal man klare seg i et litt større format og et større marked må man ha noen hjelpere. Det kan værer management, booking, promobyrå eller plateselskap. Rollene flyter litt i hverandre.

Men nok businessprat. Er det noe musikk på selskapene du alltid kommer tilbake til og som du finner likevekt av å lytte til og vil anbefale oss å høre på i høstregnet?
— Oi. Det var vanskelig. Hvis jeg må velge sjanger vil jeg nok si jeg vender oftest tilbake til jazz. I skrivende stund hører jeg på Erlend Apneseths Fragmentarium. Kan anbefales. Erlend vant Grappas debutantpris. Jeg tror ikke det har vært noen pris noen gang som har truffet bedre og gitt oss så fantastiske artister. Prisvinnerne har vært Valkyrien Allstars, Frida Ånnevik, Siri Nilsen, Moskus og Gjermund Larsen Trio. Dette er ei gullrekke det ikke finnes maken til. Det har vært et stort privilegium å få lov til å jobbe med disse begavede artistene og musikerne og følge dem gjennom flere år og flere album. Det gir mening.

Norske lyttere er takknemlig for innsatsen du og dine har lagt ned for alle disse artistene også. Gratulerer og stå på videre!