Den lokale smittebølgen som slo over Bergen i starten av september ble dramatisk for kulturlivet, og institusjonene som hadde satset gjennom sommeren for en høst med mindre begrensninger og større produksjoner, måtte stoppe billettsalg tvert. Vi hørte med bergenske jazzprofiler om hvordan en lokal smittebølge påvirker jazzen, og hvordan vi kan ruste oss mot frykten for framtidige bølger.
Av Susanne Lohne Iversen
– Da vi fikk beskjeden om nye innskrenkninger 8. september klarte vi akkurat å stanse billettsalget til Benedicte Maurseths HÁRR på 50, og resten av turneen gikk utenfor Bergen, forteller Audun Humberset, produsent i Vestnorsk jazzsenter.
– Men da melder det seg plutselig nye moralske spørsmål: Kan vi sende musikere fra Bergen rundt i kommuner som har hatt smittetall nede på null? Jeg begynte selv å kjenne forkjølelsessymptomer på vei hjem etter første konsert, og angsten for konsekvensene av om jeg selv hadde blitt smittet meldte seg fort. Heldigvis var det ingenting!
Etter en vår med enorm tiltakslyst har høsten med sin økte smitte for mange blitt ekstra mørk og dystopisk. Hvor lenge må vi leve i denne versjonen av virkeligheten egentlig?
– Det har jo store økonomiske konsekvenser for oss, sier Humberset, og fortsetter: – Når det gjelder produksjoner som Solveig Slettahjell og Tord Gustavsen for eksempel, så er det konserter hvor vi budsjetterer med langt høyere billett-inntekter enn det vi kunne få nå. Nå ser vi også at vi trenger nye løsninger på nye problemer som oppstår, for eksempel har det mye å si om vi kan selge uavhentede billetter på nytt, dersom folk ikke ønsker å komme på konserter de har billett til likevel.
Fra det offentlige blir man oppfordra til å holde seg hjemme, mens arrangørene prøver å lokke folk ut og på konsert. Den 11. september ble årets Vill Vill Vest avlyst, Vestlandets bransjefestival som henter inn et stort antall musikere, bransjefolk og publikum fra fjern og nær. Til tross for at festivalen tidlig gikk ut og garanterte for streaming-alternativ dersom de måtte avlyste, blir heller ikke dette gjennomført i år.
– Situasjonen i Bergen var så kritisk at til og med en streamingproduksjon på 50 personer hadde bydd på problemer. Også streamingløsningen hadde krevd at vi måtte flydd inn artister og foredragsholdere fra hele landet, og det ville heller ikke samsvart med FHI sin anmodning om å ikke reise til Bergen, sier Simen Korneliussen i Vill Vill Vest i en sms.
Lokale smittebølger kan altså være veldig skadelig for kulturlivet generelt, og særlig de delene av bransjen som baserer seg på større arrangementer. Humberset tror korona generelt og kanskje særlig lokale smittebølger er aller verst for artistene. Mange arrangører i jazz-Norge er heldigvis velsignet med offentlige midler.
– De arrangørene vi har kontakt med klarer seg foreløpig ganske bra, fortsetter Humberset. – Man ser også at folk fortsatt får nye ideer, det er samarbeider mellom ulike arrangører og musikere som initierer nye konsepter som fungerer. Her i Bergen arrangerte jo Paal Nilssen-Love og Jens Borge en ny improfestival i august, som sprang ut av ren kjedsomhet og ble en kjempesuksess. Men heller ikke det fungerer jo hvis vi bare kan ha 50 stykker i et rom.
Man må møte opp tidlig for å få plass på Bergen Improklubb sine konserter denne høsten, og for oss som liker smal musikk i små formater, og går på konserter der publikumstallet sjelden overstiger 50 uansett, kan det fremdeles koke på konserter. Aksel Øvreås Røed arrangerer Bergen Improklubb og Tedans og studerer på Griegakademiet, og mener at det ikke hjelper at det er gøy på konsertene når de ikke får noen økonomisk hjelp til å overleve.
– Vi er jo en sånn arrangør som får veldig lite midler, og bruker fra egen lomme når det går tomt. Så vi trenger jo egentlig å selge så mange billetter som mulig for at det i det hele tatt skal gå rundt. Jeg skjønner at de må hjelpe store venuer og arrangører, men vi tilbyr jo en type konsert som funker kjempebra under disse forholdene. Så er det ikke verdt å bidra til at vi klarer å overleve, når vi faktisk tilbyr et kulturprodukt som fungerer akkurat like bra i koronatiden som ellers?
Likevel har altså Bergen improklubb hatt et heftig program de siste månedene, og høsten ser også veldig bra ut.
– Nå har vi vært heldige og samarbeider med Playdate med Stephan Meidell og Victoria kafé her i Bergen, og det er vi jo veldig glade for, det er jo ingen selvfølge at to arrangører som begge sliter økonomisk skal finne sammen på den måten, sier Røed.
Aksel Øvreås Røed studerer også på Griegakademiet, og de har merket restriksjonene veldig godt der. UiB stengte all undervisning i begynnelsen av september, og det er ikke noen nåde for Griegakademiet, uansett om de gjerne opererer i veldig små grupper og smittefaren i utgangspunktet bør være tilsvarende lavere.
– Nå har all undervisning gått på video hvis man ikke får tak i et av de to store rommene vi har på skolen. Da mister man mye av det praktiske med håndverket “jazz”. Vi har egentlig opplevd at fakultetet ikke er så veldig gode på å ivareta våre interesser overfor UiB, og i tillegg gjør jo denne situasjonen at det blir ekstra tydelig hvor underdimensjonert områdene våre er i utgangspunktet.
Men selv om mye ser mørkt ut, vil kanskje også jazzen reise seg som en nyfødt føniks fra asken etter koronapandemien?
— Det er en spennende tid å tenke nytt, mener Humberset. — Jeg var nede på Sildajazz i år, og det blir jo et program på anabole steroider i forhold til publikumstallene. Men likevel så føltes det som en helt fullverdig festivalopplevelse, bare at alt var i mindre format. Og det kunstneriske nivået var ikke lavere selv om det ikke var booket internasjonalt. Nå ser vi jo at man får til ordninger der artister kan ha kortere karantenetid dersom de tester negativt flere ganger og så videre. Men det kan hende vi blir nødt til å tenke annerledes, særlig når det gjelder internasjonale artister. Man kan jo for eksempel begynne å se på løsninger med residenser. Men musikere jeg har snakket med har også sagt at de ikke vil tilbake til sånn de hadde det før Korona. Klimamessig er det jo kanskje heller ikke noe mål å gå tilbake til at artister er i ny storby hver dag halve året.
