Nils Petter Molvær runder 60 på scenen

Fredag, på selve 60-årsdagen, skal Molvær spille to duokonserter med perkusjonisten Mino Cinélu, samarbeidspartneren på deres nylig utgitte og allerede sterkt kritikerroste album «SulaMadiana». Som for å understreke at «60 er ingen alder», har Molvær en ny dobbeltgig på Victoria dagen etter, da med sitt faste band – gitarist Johan Lindström, bassist Jo Berger Myhre, trommeslager Erland Dahlen – som musikalske følgesvenner. Fire konserter på to kvelder tyder ikke akkurat på at trompeteren akter å tilbringe 60-årsdagen i fullt tilbakeblikk-modus, hvilende på en etter hvert godt stappet madrass av laurbær?
– Nei. Tilbakeblikk er ikke noe jeg er veldig opptatt av, innleder Molvær. – Men likevel…det er ganske rart å skulle bli 60, så kanskje, når man sitter der og tenker litt for seg selv…
Setningen blir hengende. Døra til et privat rom er så vidt satt på gløtt.

Avlyst, avlyst, avlyst
Vi sitter ca. 104 centimeter fra hverandre på en seinsommersolbadet benk i Oslo, på et tidspunkt da duoen Molvær/Minélu egentlig skulle ha vært i gang med en lang, kontinent-hoppende lanseringsturné for «SulaMadiana». Kanselleringene svir litt.
– Det røyk nok minst 60 jobber bare denne høsten, etter en vår og sommer der også det aller meste ble kansellert, sier Molvær. – Som alle andre i denne bransjen har jeg mistet mye av den inntekten jeg skal leve av, og jeg vet at andre har det enda verre. Jeg er ansatt i mitt eget A/S og kunne permittere meg, men musikerkolleger som er frilansere med enkeltpersonforetak sliter. Særlig går det hardt ut over dem som har nesten hele inntekten sin fra spillejobber i utlandet, for tapte utenlandsinntekter blir ikke kompensert. Utenlandsinntekter skattlegges, men utenlandsinntekter som blir borte som en følge av korona-kanselleringene blir ikke kompensert. At dét er rettferdig, skjønner jeg ikke, den bestemmelsen må det gjøres noe med.

SOMMER 2010: Nils Petter Molvær er Artist in Residence på Moldejazz og konserterer med tre trompetkollegaer i Sula Art Ensemble, f.v. Jan Magne Førde, Kåre Nymark jr. og Jarle Førde. Foto: Terje Mosnes

Tok noen år
Tittelen «SulaMadiana» er en navnefusjon av Sula, Molværs hjemsted utenfor Ålesund, og Madiana, et tradisjonelt navn på den karibiske øya Martinique, hjemsted for Cinélus farsslekt. Albumet er et resultat av at Molvær og Cinélu begge hadde spillejobb på Cappadocia-festivalen i Tyrkia i 2015, der Cinélu hørte Molværs solokonsert. Perkusjonisten, som har spilt med alle fra Miles Davis og Weather Report til Kate Bush, tok kontakt, og et gjensidig ønske om «å gjøre noe sammen en gang» oppsto.
– Men vi møttes ikke igjen før i 2017, da vi var med i Ibrahim Maaloufs «drømmeband» på en konsert i Paris, sier Molvær. – Året etter spilte vi konserter i Tyskland og Polen med den polske pianisten Vladyslav Sendecki, og da bestemte vi oss for å sette i gang. I 2019 fikk jeg tilbud om å gjøre en sommerkonsert i Trondheim og kontaktet Mino. Han hadde tid, og kom til Trondheim der vi øvde i tre dager før vi spilte duokonsert på Dokkhuset. Uka etter spilte vi på en stor utendørskonsert i Marseille, og dro til Oslo der vi var i studio i noen dager, prøvde ut ting og lagde en slags pre-prod. På nyåret dro jeg over til ham i Brooklyn, der holdt vi på vi en uke i studioet hans og fikk gjort veldig mye. Så måtte jeg dra hjem for å få unna en hel del arbeid, og før jeg rakk å dra tilbake til Brooklyn, var verden nedstengt. Dermed ble det å sende filer fram og tilbake, og sånt er forferdelig slitsomt, spesielt når det dreier seg om finjusteringer. Jeg dro til Ocean Sound på Giske og satt i studio i tre dager for å få det til å låte som jeg ville ha det, Mino gjorde en fantastisk jobb med sine ting der borte, og til slutt ble vi ferdige.

– Skal dere fortsette samarbeidet når/hvis det kommer en vaksine og verden blir normal igjen?
– Det håper jeg! Vi har fortsatt noen få konserter i høst, men sånn som situasjonen er, virker jo alt å være usikkert.

Jazz-Punk  og «Labyrinter»
Om ikke Nils Petter Molvær selv er noen utpreget mimrer, er en anledning som denne likevel et godt påskudd for en punktbeskrivelse av en bemerkelsesverdig karriere. Etter musikkutdannelse ved Toneheim og Trøndelag Musikkonservatorium dukket den unge sunnmøringen  med hornet fullt av Miles Davis opp i Oslo tidlig på 80-tallet, og var snart medlem av tilsynelatende alle band i byen. Etter hvert innskrenket aktiviteten seg til blant andre Masqualero, Oslo 13, Chipahua, Jazz-Punk Ensemblet og bandene til Marilyn Mazur, Jon Eberson/Sidsel Endresen og Sidsel Endresen, samt band som han co-ledet.

HØST 1982: En jazzens Knoll & Tott dukket opp i strøkene rundt Club 7 og gjorde seg stadig mer bemerket – Nils Petter Molvær og Tore Brunborg. Foto: Terje Mosnes

SOMMER 1983: På Kongsberg Jazzfestival midt i Jazz-Punk Ensemblets førsterekke sammen med (f.v.) Jon Eberson, Jens Wendelboe, Torbjørn Sunde, Tore Brunborg, Erik Balke og Frode Alnæs. Foto: Terje Mosnes

I 1996 leverte han bestillingsverket «Labyrinter» til Vossa Jazz. Året etter dannet dette grunnlaget for det stilskapende ECM-albumet «Khmer», og siden det har Nils Petter Molvær, med og uten band eller en lang rekke meritterte samarbeidspartnere, vært en skinnende stjerne på den norske og internasjonale stjernehimmelen, avdeling for improvisert musikk med sterk egenstemme.
Dessuten har utøveren/instrumentalisten Nils Petter Molvær år for år fått sterkere selskap av film-, teater- og ballettmusikkomponisten ved samme navn. Opuslista, både den platedokumenterte og den ikke-innspilte, begynner å bli anselig, og det samme gjør lista over utmerkelser, med bl.a. Buddy-statuett og flere Spellemannspriser.

I øyeblikket
Og dermed tilbake til mimre-temaet: Om vi glemmer tilbakeskueren Molvær, hva da med i-øyeblikket-Molvær kontra alltid-se-framover-alltid-søke-nye-utfordringer-Molvær?
– Som musiker er jeg nok begge deler, tror jeg, begynner Molvær. – Noe av det jeg synes er deilig ved å være improviserende musiker, er at du alltid er veldig i øyeblikket. Når du spiller på ditt beste i full interaksjon med medmusikerne dine, er det som en times meditasjon der du bare er totalt i øyeblikket. Andre ganger prøver jeg ofte å se framover. Hva har jeg lyst til å gjøre, hva kan jeg høre for meg, hvordan kan jeg få det til, hvem har jeg lyst til å samarbeide med…sånne ting.

– Nylig så og hørte jeg på triokonserten din på «Jazz på sentralen», og det slo meg at spillet ditt, hele uttrykket, virket så enormt lett og uanstrengt? Når du spilte, var bildet «riktig» og naturlig; når du tok hornet vekk fra munnen, var det som om noe ble «feil» i bildet. Du er blitt veldig ett med instrumentet ditt?
– På ett vis er jo instrumentet min poetiske stemme, og når du har spilt i mange år, blir det på en måte en integrert del av den du er. Christian Wallumrød sa noe fint: «Musikken, eller hvordan du spiller, blir en del av deg.»

– Av både fortellerstemmen din og av det skapende?
– Ja. Jeg merker at det jeg forsøker å fokusere på før jeg begynner å spille, er at jeg må prøve å være presis i uttrykket. Jeg tenker aldri på hva jeg skal spille – jeg må selvfølgelig spille låtene, hvis det skal være låter – men konsentrerer meg om det å forsøke å gi rom og ta rom. Salige Miles – jeg tror det var han – sa jo at de tonene du ikke spiller er like viktige som dem du spiller. Det er også noe med å bli eldre, kjenner jeg, man gir mer rom, det handler ikke om noe annet enn å skape noe sammen.

«Feil»
– Hva med det reint håndverksmessige i det å spille trompet? Instrumentbeherskelsen? Hvis verdens beste trompetlærer skulle analysere teknikken din i dag, ville han eller hun si at du har fantastisk teknikk, eller at du har en fantastisk teknikk til det du ønsker å spille?
– Sannsynligvis det siste. Jeg gjør mange ting «feil», blant annet har jeg noe arrvev i leppa etter at jeg kræsjet på sykkel, og det gjør at jeg må legge munnstykket litt «feil». Og så er det dette med trompetlyden, en klassisk trompetlærer vil nok hige etter en helt annen farge på lyden enn meg. Jeg liker at den nesten har stemmekvalitet, som ney-fløyte, duduk eller rett og slett bare stemme, at det er en type varhet der som egentlig er veldig ikke-trompet.

– Ikke akkurat dette Haydn hadde tenkt seg da han skrev trompetkonserten?
– Neppe. Og trompet er jo en krigsinstrument, ikke sant? Men for meg handler det mest om å få den lyden som er meg.

– Spiller du på en trompet som du har brukt i alle år?
– Nei, den jeg har nå er ganske ny. Men det er samme merke som jeg har brukt lenge, Eclipse. Jeg trykker litt skjevt på ventilene, da blir de etter hvert skjeve, og den forrige trompeten min begynte å henge seg opp på første ventil. Det er helt grusom når du står og spiller, så jeg var nylig over i Luton hos instrumentmakeren som håndlager trompetene. Han hadde noen nye som han ville at jeg skulle prøve.

– Nye munnstykker også?
– Nei-nei, samme gamle. Jeg prøvde et nytt, som egentlig er veldig bra, men det er litt kvassere i kanten. Det lager litt større tone, og jeg vurderer å øve masse på det for å venne muskulaturen til det. Men foreløpig bruker jeg det gamle.

– Går det så hardt for seg at du spiller deg til blods?
– Vanligvis ikke, men det har hendt. Og jeg tror jeg spilte på meg navlebrokk og måtte ta en operasjon på det.

– Sånne ting tilhører den usynlige historien bak en hver konsert. Og når jeg tenker på hvor lett og ubesværet det kan se ut…det er som å se et perfekt skihopp på 160 meter: Tilsynelatende uendelig lett og enkelt, men du vet at det ligger tusenvis av helt nødvendige timer med alt fra styrke- og spensttrening til mentale øvelser bak?
– Selvfølgelig må man også som trompeter ha styrke for å kunne gjennomføre det man ønsker å få til. Men jeg mener likevel at det kanskje viktigste når det gjelder å øve, er å lære seg å lytte og å være intuitiv på en bra måte. Jeg merker at hvis jeg blir for opptatt av det tekniske…det er en balansegang der.
En gang for lenge siden satt jeg i et hotellrom i Tyskland og så på tv, en trumpet summit med Chuck Mangione, Maynard Ferguson, Al Hirt og Don Cherry, og med Herbie Hancock, Ron Carter og Billy Higgins i kompet. Kompet ligger der og gjør jobben, og hos trompeterne går det noe fryktelig unna, med Al Hirt som spiller opp ned og Ferguson som hyler høyt der oppe. Så kommer Don Cherry. Han spiller tre toner, tre enkle toner, og du ser hvordan kompet bare bråvåkner og samler spillet sitt rundt ham på en helt annen måte. Han spiller disse tre andre trompeterne ut gjennom døra med tre enkle toner, og det var så j…deilig å overvære. Jeg tenker at dét er musicianship.

Mye på tapetet
– Om vi til slutt skal se litt framover, hva ser du for deg som nyslått 60-åring?
– Det står fortsatt noen foreløpig ikke avlyste jobber på programmet i Tyskland, blant annet en i Elbphilharmonie i Hamburg med kvartetten i begynnelsen av oktober. Så da blir jeg en stund der, og går i karantene når jeg kommer hjem. Så har kvartetten vært i studio og spilt inn en masse materiale som vi skal jobbe videre med fram mot en plateutgivelse neste år, og jeg har lyst til å spille inn et soloalbum.

– Du går på ingen måte i dvale?
– Nei, jeg har masse på tapetet. Jeg er nettopp ferdig med musikk til en film som Per Maning har laget om Thorvald Steen, og skal forhåpentligvis i gang med musikk for «Peer Gynt» på Gålå neste år, og teatermusikk for en Petter Næss-oppsetning. Og ikke minst har jeg lyst til å gjøre mer ut av solist-samarbeidet med KORK, der de fikk flere flotte norske arrangører til å skrive litt edgy arrangementer for noen av låtene mine. KORK er jo på en måte ett instrument selv om de er 80 musikere, og det å stå inne i et så stort orkester og spille, er en helt fantastisk følelse. Jeg har ikke gjort så mye av det, men har lyst til å gjør mer.