Now's the time

NTT: Harpreet og HAL med musikk under stjernene

Vi minnes Harald Are Lund med Thomas Felberg, ser frem til Ultima med Lene Grenager og Thorbjørn Tønder Hansen, snakker med Harpreet Bansal, minnes Gary Peacock med Trygve Fiske, snakker med Erlend Mokkelbost om Pekula, ser på kunst og hører på plater og ser tidenes mest sinnssvake konsertopptak på YouTube. Now’s The Time!

Tenk dere, da, det er liksom drømmen, det – et radioprogram der ny og gammel musikk møtes, der Penderecki og Howlin Wolf og det ene med det andre flekker tenner mot hverandre mens et gamelan-orkester glir forbi i natten… og hvor det helt nye, ubeskrevne omdannes til noe som beviselig har vært lyttet til, beskrevet og møtt av vidåpne ører og skarpe øyne som spotter musikalsk nerve selv i tykk skodde, men som er blind for ting som status.

Ja, det hadde vært noe, og det var det vitterlig også. Da Norge denne uka mottok nyheten om at den kanskje aller mest betydningsfulle musikkformidleren vi har hatt i nyere tid, Harald Are Lund er død, 73 år gammel, var det mange som også med rette påpekte at sånt noe har vi på mange måter ikke lenger. Så ja, hans arbeidsplass gjennom femti år, NRK, får finne seg i nye diskusjoner om sin rolle som musikk -og kulturkanal (den ballen har Vårt Land allerede vært på en god stund denne høsten, og det er naturlig å se for seg mer diskusjon bli inspirert av HALs eksempel) – det er en diskusjon som aldri kommer til å ta slutt, det er helt innlysende. Men det er også grunn til å stoppe opp og fastslå noe like innlysende, som er at man ikke kan vedta seg frem til den formen for musikkformidling. Uten å kjenne til hver eneste ting som er blitt mumlet i gangene på Marienlyst, er det umulig å se for seg at noen på sekstitallet sa, vet dere hva vi trenger? En Harald Are Lund. Det er først i ettertid vi kan si det, og så kan man selvsagt spørre hvordan den slags tilrettelegges for, det er fair, men på et eller annet tidspunkt kan man, for å sette det på spissen, også ende opp med å ha flere diskusjoner om musikkjournalistikkens kår enn man egentlig har samtaler om musikk. Poenget er at det ikke finnes noe startskudd for den gode musikksamtalen og for den intense lyttingen. Det virker i hvert fall ikke som at han som sa følgende ord, stående midt blant et vell av plater og bøker, sto i gropa og ventet:

Unnskyldningen for å ha alt dette stashet er ikke at jeg samler på ting, det er i hvert fall det jeg liker å si til meg selv. Men jeg samler på opplevelser. Vi tilhører i det århundret hvor det for første gang er mulig å gjenoppsøke så mange ganger du vil en opplevelse – enten det er musikk eller film. Det er jo helt utrolig, det er fantastisk. Det er min unnskyldning. Jeg kunne hatt færre opplevelser å oppsøke, men det at jeg har muligheten til å oppsøke alt jeg vil når jeg vil – er en frihet som er eksepsjonell. Da blir du så besatt som jeg er.

Sitatet er fra Lydverkets sending om HAL i forbindelse med sekstiårsdagen hans, et nydelig og ettertenksomt portrett alle i grunnen bør unne seg. Der finner vi blant annet en ubetalelig Dr. John-diskusjon mellom Harald Are Lund og det som ofte var hans makker i senere år, rockarkeolog Thomas Felberg, om ulike Dr. John-pressinger, etterfulgt av noen sublime opptak dypt inni natten hvor disse to musikkvennene sitter i et studio, synger med og lytter til “I walk on guilded splinters”.

– Det jeg vil savne er egentlig samværet. Han er eldre enn min far, men vi var som brødre allikevel, filosofisk og musikkmessig. Jeg vil savne å henge, samtaler med tusen digresjoner og som vi ikke husker hvor begynte, men som var en fin tur. Med hundre referanser, det kunne være musikalsk, eller ting som skjedde i nyhetsbildet da ting kom ut, hemmelige ting du bare visste hvis du levde da. Jeg måtte forholde meg til tiden som den var, men han forholdt seg til tiden sånn som den var nå. Det var lett å miste tråden i sånne samtaler, men det handlet om at han kunne gjøre bildet så stort. Han har vært som en slags far og mentor for meg, og jeg er blitt hans uekte sønn og læregutt. Vi møttes så utrolig på natta med musikk, og vi møttes i musikken, sier Thomas Felberg.

Jeg så Lydverket-dokumentaren om ham, og der er det noen fantastiske klipp av dere som småkjekler om utgavene dere eier av Gris Gris, og litt senere, når dere sitter og spiller albumet under sendingen og synger med. Det er noe pur musikkglede der, som smitter – man får jo lyst til å bli en sånn kis!
– Ja, men da må man tilbringe veldig mye tid i et mørkt rom, det koster det det koster! Og vettet kan gå med på veien, det var vel såvidt vi hadde det i behold.

Husker du ditt møte med ham?
– Jeg har hatt forhold til ham før vi ble venner, men det var gjennom Oslorocken på nittitallet. Da var han ofte hos meg og hørte på musikk. Plutselig så vi på hverandre og han sa, vi må jo lage program sammen. Det var i 2003 han inviterte meg og åpnet det universet. Jeg skylder ham hele radiokarrieren min, og sikkert det som skjedde på TV siden da. Han ga meg innpass. Før det hørte jeg selvsagt på ham i radioen. Jeg var jo heavyrocker, og jeg forsto nok ikke alt det eklektiske han spilte i begynnelsen, men det har jeg jo skjønt i ettertid. Han åpnet opp den musikalske forståelsen min også. Det sagt var ikke jeg en av dem som nilytta på ham hver uke, men det var kanskje noe av det som gjorde at vi passet sammen etter hvert. Vi møttes på hver vår musikksmak, og så hadde vi noen veldig sterke felles referansepunkter.

Jeg har sett utallige flotte minneord om ham i dag. Og noe av det som er så slående, er at veldig mange av de som sier noe, er musikere som har satt veldig sterk farge på musikklivet selv – folk som har det til felles at de virkelig har villet noe, og utforsket ting. Det får en til å tenke på hvor det norske musikklandskapet hadde vært uten ham.
– Vi hadde vært et fattig sted. Og han var like opptatt av ny musikk  til siste program – den higen etter hele tiden å være med på det nye som skjedde, preger radiokarrieren. Han har spilt alle norske band før de var store, jeg tror knapt det finnes et band som ikke fikk den første singelen sin spilt der. Vi må ikke glemme at Harald Are Lund representerer en tid før strømming, før youtube og så videre. Hvor mange steder kunne du høre noe bli presentert så uredd som hos ham? Hver eneste uke var han et vindu ut til verden. Og det tror jeg er litt vanskelig å forstå i dag når vi alle sitter hjemme og er verdensmestere med internettilkobling.

Kontakten mot utlandet startet tidlig også – man har historiene om da han var på lufta hos John Peel, jeg hørte et lite klipp av dem sammen på youtube. Det er virkelig en ordentlig innsats som ligger bak å være så tilkobla som ham.
– Ja, han var på hugget, han var en modernist, og han hadde en tidlig utviklet forståelse for hvordan kulturbildet henger sammen. Han var også en av NRKs første vegetarianere, han var det det siden 1970, og har spist pottitt og saus i kantina i årevis før de hadde et ordentlig veggistilbud. Det var en forståelse som drev han videre. Da Coltrane-kvartetten var i Norge i 1964, fikk han lov til å være med å å sette opp trommesettet til Elvin Jones. Der startet det, liksom og jeg tror nesten behandlingen han fikk fra Jones ga ham noe. Han er touched by magic. (Thomas nevner også et intervju HAL gjorde med Jones for skoleavisa, men etter det vi kan forstå sikter han til intervjuet Harald Are Lund gjorde med sin store helt Charles Mingus da han spilte i aulaen, journ.anm)  Husk på at han ble født rett etter krigen, og han oppdaget Elvis og Little Richard tidlig, da han satt på senga og hørte på Radio Luxembourg. Den sendinga var best om vinteren, da var det mørkere og mindre støyete… han var veldig glad i norsk jazz, og har spilt mye av det beste av ny musikk derfra gjennom årene. Det utgangspunktet i jazzen, sammen med forkjærligheten for rock og blues, gjør at du tidlig får et kunstnerisk helhetlig syn på den moderne etterkrigsmusikken. At man kan huske at Kind of Blue kom ut, liksom – da blir den forståelsen annerledes enn om det er noe man lærer seg til siden, tror jeg. Han var en pionér, og han fikk lov til å lage programmer som er uten sidestykke. Radiomessig drev han kulturnorge framover på et tidspunkt der det ikke var så mye annet som skjedde.

Tenker du at arbeidet hans har formet ny musikk også?
– Ja, det har han. Han ga folk stolper å gå etter, han ga folk aha-opplevelser som inspirerte til utvikling musikalsk og kreativt. Ah, de gjorde det sånn, kanskje jeg kan gjøre det…, det er ingen tvil. Folk tok jo også opp sendingene så de kunne høre det om og om igjen, jeg var sånn selv.

Det er naturlig å spille noe musikk nå. Hva vil du trekke frem fra platehyllen?
– Det første jeg går til er Captain Beefheart, som var sentral i det møtet mellom blues og annen moderne kunstmusikk, men også med støy og moro. Men man må ikke glemme punkrevolusjonen og nyveiven også, det er en veldig viktig del av det han gjorde som musikkformidler, så kanskje jeg skal høre på band som Wire og Bauhaus også. Brian Eno har en del av det samme kunstsynet som er representativt for HAL. Mellom ambient, kunst og rock, hele den pakka der. Og så må Mingus med, han var en av de aller største heltene, og Elvin Jones. Alt som er litt sånn sinnsutvidende, Impulse rundt 1965-land. Men han var også glad i frijazz – han hadde en utrolig bank å ta av.

Jeg bet meg merke i noe Andreas Risanger Meland skrev, om at det hviler et stort ansvar på de som er igjen – at man må brenne for mangfoldet, og for å formidle musikk.
– Det er godt sagt, det er et ansvar å være musikkformidler. Jeg har fått lov til det, og jeg har kunnet fortsette å nøste opp de trådene HAL og jeg startet på sammen. Man må ha samvittighet for lytteren og – noe HAL og jeg var veldig enige om – en samvittighet for musikken. En sympati og forståelse som skinner igjennom og en entusiasme for låtene du velger som gjør at det blir noe folk kan ta med seg videre. Radio er ikke bare de låtene du spiller, det er også de du velger bort. Det er ikke bare å sette seg ned og sette i gang, man må tenke, man må få en følelse av artisten. Da mener jeg ikke som person, men som artist – og så må du skjønne hvordan det kan videreformidles. Til sist handler det om den gode magefølelsen, og enten har du den eller ikke. Harald hadde den.

 

 

 

Hei, forresten!

Goood helg alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, din ukentlige fredagsremse med stoff om musikk og omegn. Vi gleder oss til sesongstart på Kampenjazz med OJKOS til helga og vi ser frem til gode gamle Moskus på Victoria East, og lenger ned finner du en rekke forskjellige ting å ta seg til i uka som kommer. Mye har skjedd og mye skal skje, så la oss like gjerne sette i gang. Vi minner som vanlig om muligheten for å tegne et Jazznytt-abonnement her. Om du også ønsker å motta nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene, kan du melde deg på her.

 

RIP GARY X


The Lesson of the Master: Trygve Fiske og Gary Peacock jammer i USA i 2013. Foto: privat

Noe jeg aldri trodde jeg måtte forholde meg til var ordene «Gary Peacock death hoax», men det var virkelig mye forvirring siste helg da nyheten om en av jazzens aller største bassister spredte seg fra en kort melding fra Jack DeJohnette og ut i det internasjonale jazzmiljøet og Wikipedia, for så å bli slettet og trukket tilbake. Var det uproff bruk av SoMe av godt voksne folk eller hva var dette? Eller var det Peacock selv som hadde regissert sin egen sorti, slik at han skulle få se all den massive respekten og kjærligheten til hans musikk og vesen få spille seg ut foran hans øyne og resten av verden? Det får vi aldri vite, men til slutt ble det bekreftet at kjempen var borte, 85 år gammel. Det er altså så mye å ta av om man skal minnes og lytte til Peacock, og heldigvis blir det ikke bare i denne anledning — CDspillere og minnepinner og alt mulig kommer jo til å ha Gary Peacocks musikk inni seg til evigheten og forbi. Om man ser bort fra de aller største og betydningsfulle innspillingene han var med på, har jeg denne uka hørt endel på plata Voices, spilt inn i i Tokyo i 1971 med japanske musikere, i en periode da han flyttet vekk fra amerikas ståk og bråk, en stund la vekk musikken for å konsentrere seg om østlig filosofi og naturmedisin. Bra mood der. Og jeg føler personlig varmt for Improvising Artists-utgivelsen Turning Point fra 1975,  med opptak fra 64’ og ’68 der han med Paul Bley og Paul Motian, og ikke minst med Sun Ra-saksofonist John Gilmore, fremfører et knippe høyt elskede schlägere av Carla Bley og Annette Peacock. Mange bassister føler nok en stor gjeld til og respekt for Peacocks arbeid, så bloggen strakte ut en hånd til Trygve Waldemar Fiske fra Frei for en liten prat.

Det var mye frem og tilbake i helgen, men det ser altså ut til at Gary Peacock er død. Hva føler du nå?
— Jeg ble litt satt ut først, nå gleder jeg meg over musikken vi fikk, at jeg var så heldig å få henge med han en hel halv dag (!), og filosoferer over hvilken innvirkning han har hatt på basshistorien, musikkhistorien og på meg som bassist.

På den flotte bandplata di av året starter ballet med komposisjonen «Gary X», hva var historien bak den igjen?
— Gary Peacock flyttet til New York og i løpet av veldig kort tid spilte han med Albert Ayler, Bill Evans, Paul Bley og var tidvis innom Miles sitt band. Peacock fortalte selv at det ble for mye å ta innover seg, i tillegg til andre ting han tok, så han bestemte seg for å flytte fra New York tilbake til vestkysten og bodde i kjelleren til moren sin. Ifølge ham selv var det egentlig for å berge livet. Han tok ikke imot noen telefoner, men da moren kom ned og sa at en viss Miles hadde ringt mange ganger, bestemte han seg for å ringe tilbake. Miles spurte om han ville bli med i hans nye band. Gary Peacock svarte: «I love you man, but I really can´t do it.» Miles likte ikke å bli avvist, og etter litt mislykket overtaling sa han: «From now on, I know no Gary Peacock, now you’re only Gary X.» Miles kalte ham det resten av livet, og de var visst gode venner etterpå også. Det finnes ikke mange som har sagt nei til en jobb i Miles sitt band for å jobbe på en fabrikk som lager kjeks. Syntes det fortjente en låt.

Hvilken låt eller plate var det som fikk deg til å virkelig føle bassinga hans?
— Det var rett og slett Keith Jarrett Standards, Vol.1. Jeg hørte helt avsindig mye på den da jeg gikk på Atlanten i Kristiansund. Jeg hørte på den plata igjen nå og ble overrasket/påminnet om hvor stor innvirkning det basspillet har hatt på meg. Hadde glemt det eller fortrengt det. Man tror man kommer på ting selv, men det er jo ikke sånn. Om man tror det hardt nok blir det kanskje sant, da.

Han var involvert i mye forskjellig opp gjennom årene, om du skal prøve å beskrive spillestilen, finner du noen konstanter der?
— Jeg hører en stor frihet i spillet, en lekenhet, lyttende, spontant og kreativt. Og selvfølgelig et herlig beat og en melodisk teft og egenart. Så har han det litt frapperende virtuose spillet som sin kompis Scott Lafaro, bare en smule mer «out» og litt mer fire. Veldig kult!

Er det noe med hans musiker-filosofi og livsanskuelse du har blitt grepet av?
— Han hadde en veldig åpen filosofi når det kommer til improvisasjon. Vi snakket mye om det da jeg møtte han i 2013. Han var jo en sentral skikkelse i utviklingen av frijazz og avantgarde på 60-tallet, og jeg har alltid elsket hvordan han kan spille med Albert Ayler, Bill Evans Trio, Paul Bley og Keith Jarrett, som har veldig forskjellig uttrykk og grunnlag de spiller på, men det føles ut som det kommer fra samme kilde. Med samme åpenhet, frigjort og kreativt. Og det høres ut som Gary Peacock hele veien. Peacock sier selv i et intervju at avantgardejazz og mainstream jazz/standards kommer fra samme kilde, og at man ikke trenger å sette de så langt fra hverandre. Det man må jakte er friheten til å uttrykke seg. Han fortalte at han flyttet til New York for å spille frijazz, men ble skuffet da han kom dit fordi de aller fleste spilte helt streit musikk. Han var veldig fan av Red Mitchell, og første gangen han var i studio spilte han et kor av Red Mitchell på en blues, bandlederen sa: «You sound great man, a lot like Red Mitchell.»– Gary Peacock responderte: «Yeah, It was Red Mitchell!» «But why do you play Red Mitchells solo?» GP: «Well, I can´t play anything better than that!» – etter hvert det begynte han å spille sine egne kor uten å låte som Red Mitchell. Litt jazzlinjefilosofi på tampen der, altså.

Det ble mye Standards Trio på ham i siste halvdel av karrieren, er det andre ting han gjorde på tampen som gikk innpå deg som lytter?
— Litt for lite, dessverre. Har ikke fulgt opp hans siste prosjekter. Han spilte jo med Marc Copland og Joey Baron på Victoria for noen år siden. At jeg gikk glipp av det angrer jeg på. Ellers er det jo så mye å utforske av det eldre, at man blir fortapt i det og glemmer å følge sine gamle helter i sine siste aktive år. Hadde gleden av å spille «I Fall in Love too Easily» med han. Det var faktisk et utrolig kick! Han var en bra pianist og jeg kjente på storheten i samspillet med han.

Det er ikke til å komme unna at vi vil miste mange høvdinger fremover på grunn av tidens tann.  Heldigvis kommer det hele tiden nye nydelige musikere, spesielt her fra Norge og du er jo en av dem, men samtidig begynner jeg også å føle en frykt for at vi mister en slags essensiell kontakt med historien, når tidsvitner frafaller. Platene vil jo alltid være der, men skjønner du litt den angsten?
— Ja, absolutt, man blir jo grønn av misunnelse når man snakker med noen som hørte Coltrane i Njårdhallen, Weather Report i ’78, eller Erling Aksdal som satt på Village Vanguard da Nude Ants ble spilt inn, eller de som sitter og klimprer med bestikket når Scott Lafaro spiller basskor. Da føler man at man vokser opp i feil tid. Samtidig lever jo disse storhetene så til de grader videre i de neste generasjoner og foreviget på et utall legendariske plater, som vil fortsette å nå unge lyttere i fremtiden også. Det som er deilig med å være ung jazzmusiker i dag er at man får muligheten til å komme veldig tett på sine forbilder, og kanskje også spille med noen av dem. Det har sine fordeler at jazzen ikke er alt for populær også.

Apropos, har du noe på tapetet for høstsesongen, noen innspillinger, sit-ins, eller koronaturneer?
— Skal spille fire konserter med Solveig Slettahjell i helga, så skal vi faktisk på en ukes (!) turné med John Pål Inderberg Trio neste uke, som inkluderer en dobbeltkonsert på Festspillene i Kristiansund hvor første avdeling er en basskonsert med Sondre Meisfjord, meg og Jostein Brødreskift. Tre basser der altså. Sener fortsetter vi tiårsjubileet med Hanna Paulsberg Concept, skal spille litt med Oslo Jazzensemble og Håkon Kornstad, til Berlin med Solveig og en uke til med John Pål. Så det er ikke så verst altså, om ting får gå sin gang. Måtte avlyse en jobb i Berlin med Waldemar 4, den turnéen gikk på et skikkelig magaplask rent bookingmessig da koronaen traff. Det blir spennende å se hvordan høsten utspiller seg. Jeg synes kanskje kulturnæringen må betale dyrt for harryhandel, sydenturer og andre utskeielser. Finnes det noen tilfeller av smitte på godt arrangerte konserter?

 

45 minutter med essensiell musikkjournalistikk

Ting er i emning. Diskusjoner om institusjonell rasisme, avkolonisering, kritisk teori og andre styggedommer har for lengst nådd våre grendestrøk, og diskusjonene ved Kunsthøyskolen i Oslo er av typen som lett kan påkalle både ivrig hoderysting og/eller ivrig hodenikking om man følger med på dekningen, der den dirrer et eller annet sted mellom offentlig diskusjon alle kulturinteresserte har en mening om og en sorts intern oppvask – en forvirring som blir godt hjulpet fram av den litt knappe tonen en kar som rektor Måns Wrange utviser når han uttaler seg om saken. Diskusjoner av denne typen vil nok alltid passe ganske godt med oppfatningene våre om vi betrakter dem med den halvt påskrudde og irritable interessen vi ofte anvender på nyhetsbildet.

Men det er genuint interessant stoff i materien også, og det finnes oppgjør som det er på høy tid å ta. Noe av det mest interessante å følge for tiden er i grunnen den delen av diskusjonen som handler om hvordan jazzutdanning er lagt opp i USA, og som peker på problemer med representasjon, ved hvem som ender opp med å undervise og hvordan undervisningen er lagt opp som helt opplagt er legitimt å diskutere. Og det bringer oss til Adam Neely, den New York-baserte bassisten og youtube-personligheten som vi har vært innom før i bloggen og som i årevis har publisert interessant stoff om ulike musikkteoretiske emner, samt ærlige betraktninger om musikkutdanning og musikerlivet ispedd nesten dødelige doser med fusionbass og internettete humor underveis.

Denne uka publiserte han en video som først gikk under tittelen Music Theory is Racist, før han senere endret den til Music Theory and White Supremacy. Begge titlene er sikkert egnet til å få en del folk til å reise bust, men ta en titt – det er verdt tiden.

Om man ser for seg at man støter på noen som ønsker at teoretisk undervisning skal byttes ut med holdningskampanjer eller noe tilsvarende, har man definitivt åpnet feil youtube-dør. Neelys utgangspunkt er i grunnen en teoretisk glupskhet, og hvor det rådende rammeverket, som han koker ned til the harmonic style of 18th century European musicians, simpelthen ikke holder mål. Underveis drar han veksler på jazzteoretikere, nord-indisk musikkteori og intervjuer med cellisten Philip Ewell, som har skapt tildels voldsomme krusninger med sin kritikk av musikkteoriundervisningen. Underveis kommer han oppsiktsvekkende nærme å sannsynliggjøre den originale tittelen på videoen. Det er mye å ta tak i her, Neely har også lagt ved en liste over lesestoff som berøres i videoen som er verdt å ta en titt på.

I forrige nummer av NTT intervjuet vi Mattias Solli, filosof og tidligere student ved Jazzlinja på NTNU, om hans forskning på den såkalte plankemetodikken som de baserer mye av opplæringen på der oppe. Der kommer han med flere betraktninger som virker veldig relevante i lys av denne diskusjonen. Kort sagt: Den gehørbaserte læringen er ikke noe nytt, den ligger i bunnen av utviklingen av jazz som kunstform og er noe musikere i grunnen tar for gitt. Men den er knapt nok blitt forsket på tidligere – selv om det åpenbart er et interessant emne, som grenser opp til hvordan vi utvikler gehøret vårt, hvordan vi lærer språk – og en rekke andre temaer. Har den manglende teoretiske interessen for så fundamentale musikalske temaer noe å gjøre med hvordan feltet musikkteori er skrudd sammen i utgangspunktet? Det må man vel kanskje kunne anta – det er i hvert fall svært interessant å lese Sollis betraktninger i lys av Neelys debattinnlegg. Det er en diskusjon som kommer til å vedvare – og vi kommer også tilbake med stoff når artikkelen Solli har skrevet sammen med John Pål Inderberg og Erling Aksdal ved NTNU blir publisert. Inntil videre anbefaler vi både intervjuet og Neely-klippet og legger som bonus ved et opptak av en musikktime med Barry Harris som setter spor.

 

Harpreet Bansal: Musikk med og uten grenser – og strikkegenser

Samaya, den smellvakre platedebuten til Harpreet Bansal Band fra 2018, er fremdeles en god plate å vende tilbake til en gang i blant. Men mye vil som kjent ha mer, og påfyllet vi fikk i form av bestillingsverket Parvat, som Bansal gjorde sammen med Kringkastingsorkesteret i år, var kjærkomment. Det er også nyheten om at oppfølgeralbumet Movements blir sluppet nå i september, og blir feiret med releasekonsert på SALT kommende onsdag. En god anledning til å ta en telefon til Harpreet og høre litt om arbeidet.


Foto: Matthis Kleeb

Når var det sankingen av materiale til denne skiva starta?
– Det er en god del av låtene som vi har spilt en god stund, kanskje to-tre år, som ikke er blitt gitt ut tidligere. Jeg har komponert ved siden av også. Hvis jeg nettopp har gitt ut en plate, vet jeg at jeg ikke trenger å skynde meg, men så blir det annerledes, og da må jeg bare lage musikk, så da skjer det.

Hvordan har materialet dere hatt med dere live utviklet seg?
– Én av de vi har spilt en stund, er en ganske avansert rytme eller syklus. Den må liksom jobbes med. Vi har veldig mange faste strukturer, unisone ting hvor det har vært mye terping, bare for å få spilt det som er komponert, å få det under huden skikkelig. Vi har kommet dit at vi er friere med materialet, og at vi kan gå andre veier med det. Et sted hvor jeg ikke trenger å lede musikken hele tiden, men ta meg en pust i bakken og si vær så god, på en måte. Det er gøy å jobbe over tid med låter. Jeg hører på gamle opptak av konserter og hvor annerledes den høres ut da og nå.

Men arbeidet med musikken du skrev for Kringkastingsorkesteret har vært en helt separat prosess?
– Ja. Arbeidet med bestillingsverket var ganske langvarig. Det var veldig svært, jeg har ikke gjort noe så digert før, med så mange musikere involvert. Jeg måtte prøve å tenke mitt materiale i det lydbildet. Det er annerledes å tenke at det skal være for et orkester når man skriver. Når jeg lager låter for bandet tenker jeg ikke så mye på det, det er tettere samarbeid og vi er frie. Men her skulle det være gjennomkomponert. Jeg hadde et ønske om at orkesterets rolle skulle være noe mer enn å spille noter, litt som den tradisjonen jeg jobber med er. Det kan virke spontant, ikke så forhåndsbestemt. Så det jeg gjorde, var å legge inn deler i verket som hadde åpne partier. Det var moduler som var nedskrevet, men hvor dirigenten kunne sette inn modul 1 eller modul 2, sånn at det hørtes ut som en respons på min solo. Og så responderte jeg på dét igjen. Min rolle var jo veldig fri, jeg lå og fløt over det som skjedde. Jeg hadde veldig lyst til at i hvert fall én i orkesteret skulle ha en friere rolle, så siste del startet med en fagottsolo av Embrik Snerte. Da hadde jeg workshoppa med ham på forhånd, vi jobba med den spesifike ragaen.

Hvordan tilpasser musikere seg til den tradisjonen du jobber i?
– Det tar tid, det er veldig komplekst. HBB har spilt sammen lenge og spilt mange konserter sammen. Nå merker jeg at om det kommer nytt materiale, tar det ikke så lang tid å komme inn i det. Folk skjønner grunnprinsippene, at dette er ragaen, sånn er reglene, sånn rytmen… så kan man vurdere hvor streng man skal være, forsåvidt. Det handler om små nyanser. Jeg  prøver også å velge ragaer som jeg vet kan funke for bandet. Vojtech Prochazka spiller harmonium, og det er et instrument som legger føringer på valg av tonearter, jeg prøver å velge ragaer som funker. Javid Afsari-Rad spiller santur, et persisk instrument, og for hver raga vi spiller forandrer hele kartet seg for ham. Det er på en måte ikke sånn det instrumentet funker og det er ikke sånn han er vant med å spille. Jeg må forsøke å ta litt hensyn til det. Før måtte Javid ta med seg 3-4 santurer for å få spilt alt, nå prøver han å ta med én. Han må stemme mer underveis, men det er litt mer praktisk. På den nye plata har jeg med Svante Svante Henryson fra Sverige på cello. Jeg ble kjent med ham gjennom Javid, og det viste seg at han har bodd i India i flere måneder og hadde spilt med en guru. Jeg hørte på spillet hans at det var autentisk ornamentering, og det var veldig interessant å jobbe med. Vojtech har også studert indisk klassisk musikk, og vi skal spille en god del med Sanskriti Shrestha fremover. Det er en veldig kul effekt med to tabla-spillere – inspirert av Shakti, selvsagt, med mye perk og melodier som kan flyte over det. Det er en retning jeg har lyst til å gå i fremtiden.

Er dere nødt til å snakke dere gjennom musikken?
– En del ting kan man diskutere, men det er bare noe med å spille nok sammen og å lytte. Det bruker vi ganske mye tid på. Vi pleier faktisk å synge en del når vi øver inn. Da kommer vi på lik linje, på en måte. Det er ikke noen instrumenter som kommer i veien, også med tanke på ornamenteringen, som vil være ulik på ulike instrumenter. Det er viktig for å få det samme uttrykket.

Hvordan ser liveplanene ut?
– Det er ikke så verst, vi skal spille en seks-syv konserter i høst i Norge. På grunn av ny plate hadde vi planer om å spille rundt omkring rundt i verden, men det måtte vi bare droppe. Vi prøver å planlegge konserter fremover, og så får vi bare se. Jeg opplever i hvert fall at arrangører og publikum vil ha konserter, så jeg ser frem til det. Jeg hadde opprinnelig planer om å gi den ut i mai. Korona er én ting, men vi har hatt sykdom i bandet også, så det ergrunnen til at vi utsatte plateslippet. Men alle er på beina igjen.


Harpreet Bansal Band med Svante Henryson og Audun Strype i Kampen kirke under innspilling. Foto: Marthe Engejordet.

Hva var årsaken til at plata ble spilt inn i Kampen kirke?
– Den forrige plata ble stort sett spilt inn i Rainbow. Den har veldig clean lyd – det er Rainbow-lyden, liksom. Denne gangen tok jeg kontakt med Audun Strype og prøvde å drodle litt på hvor man kunne spille inn. Han har en del erfaring med å spille inn på Kampen. Man kan vurdere det når man hører plata nå, men jeg opplever at den er hakket mer leken. Vi hadde det i hvert fall ganske gøy, haha! Den forrige var kanskje litt mer streng, med flere rammer. Den her er i større grad nesten en liveplate. Vi liker det preget.

Hvilke konsertsettinger trives denne musikken i best, tenker du?
– Det kan være forskjellige typer steder, egentlig. Det beste er mer intime scener, hvor man kan få kontakt med publikum. Musikken er jo veldig dynamisk og plutselig kan det være partier som er ganske nede, i lengre tid. Da er det fint å ha folk nærme, at man ikke føler at folk er langt der ute. Man kan gjøre det og, men da er følelsen annerledes. Da er det mer slik at vi spiller for og med hverandre og koser oss med det. Vi skal ha release på Salt i Langhuset, jeg har aldri spilt der. Det blir spennende.

Kjenner du på et pedagogisk behov når du spiller live? Jeg tenker på å gi publikum noen pekepinner på hva man skal lytte etter, hvordan musikken “fungerer”.
– Jeg pleier å se det veldig an, egentlig. Det handler om hva slags publikum det er og typen konsertsted. Noen steder føles det naturlig å si noe, men andre ganger liker folk bare å lytte. Og noen som kommer på konsert er jo også harde nerds som går på grunn av det, da trenger man ikke forklare noe. Men jeg føler ofte et behov for å si noe, bare for å si “hei”, på en måte. At vi er et band som ikke bare spiller rar musikk, men at jeg forklarer litt av det, kanskje noen bare har havnet på konserten. Da kan det være litt dumt om man ikke har noen preferanser og liker musikken, og sitter igjen med mange spørsmål. Bare det å si at noe av dette var våre låter, men så spilte vi en tradlåt fra India. Det kan hjelpe si at det er musikk med utgangspunkt i raga og fortelle hva en raga er. Jeg tror jo mange tenker at det er folkemusikk, og man kan forklare at det er en blanding… Det er noe med å spre ordet, det er fint for bandet også. På samme tid kan jeg bli litt lei av båssettingen – er det folkemusikk, er det jazz. Vi er jo ikke autentiske indere alle mann, det er heller ikke helt ekte raga. Det å sette en ramme eller merkelapp på det er vanskelig sånn sett.

Hadde det vært enklere bite i det sure eplet og si dette er det det er, og ferdig med det?
– Det hadde nok vært enklere, men da tar man liksom en snarvei. Man kjøper seg ut av problemet – i den grad det er et problem i det hele tatt. Det kan være en utfordring med tanke på booking. Jeg opplever at det er mange arrangører som går for det som er safe – dette er jazz, dette er folkemusikk – det er lettere å få publikum. Jeg kan savne en åpenhet, men samtidig har vi også opplevd at mindre konsertarrangører er kjempeåpne og vil ha variasjon og bredde. Vi har holdt på en stund nå, med både musikken min og bandet. Vi har spilt såpass mange konserter at det ikke er så uvant eller nytt for folk, det hjelper jo det og.

Hva slags innstilling håper du folk går til den nye skiva med?
– Det tenkte jeg på i stad. Med Samaya var det en veldig ren og clean lyd, mer arrangert. På  Movements er det en livefeeling, men du hører også for eksempel en del klær – under Adrians soloer kan du høre genseren hans mot bassen. Det er en del støy rundt musikken, og som som er helt naturlig. I starten var det litt uvant. Men vi er ikke de første som gir ut noe sånt, men det kler den plata.

Ja, tenkte du at du ville høre mindre genser?
– Jeg tenkte kanskje at garderoben hans tok litt overhånd, hahaha! At vi måtte dempe den litt. Men så tenker jeg, okei, han hadde på seg genser den dagen, og ingen andre av oss spiller akkurat nå, og om den genseren lager lyd, er det ikke unaturlig heller.

I noe improvisert musikk fremelsker man jo nettopp alle de andre lydene et instrument lager – klaffer og gnissing og så videre. Det kan forsåvidt være interessant i seg selv, det, men det aller mest givende er ofte å høre alle de tingene, pust og bevegelse, i forbindelse med at et instrument blir spilt på “vanlig” vis.
– Ja, det er sant. Å høre klaffene fra et harmonium… det er jo en del av instrumentet, jeg syns ikke det gjør noe. Det blir litt feil å filtrere det bort. Jeg hadde mange diskusjoner med Audun om det. Han er veldig fan av å høre at mennesker puster, at de spiller, at det er spontant… vi har lange låter, og begrenset med tid under innspillingen, så vi hadde ikke så mange takes av hver låt heller. Da må man tåle ting.

Det er kanskje ikke så lett musikk å redigere sammen ulike takes av?
– Nei. Og når vi spiller et tema og tenker oi, der er det en sur tone – er det lekkasje inn i andre miker som gjør det vanskelig. Vi spiller ikke likt hver gang. Det var lærerikt, jeg har brukt mange timer i studio på å fokusere på feil også.

Er det en del av prosessen med å lage sånne innspillinger å tilgi seg selv og godta at noe bare er den lyden det er?
– Jeg tror det, og det som er fint er om man har mye tid på seg. På grunn av korona ble det dårlig med konsertaktivitet, men desto mer tid til å jobbe med det her. Jeg har hørt den plata her en del ganger! Da godtar man også mer og mer. Først kan man være skeptisk, tenke at der må vi gjøre det om igjen, men jo dypere man graver jo mer finner man ut – plutselig syns man det er kult. Dette er uansett ting man kjenner på selv, det er ikke “feil”. Det er bare menneskelig. Ting skjer – og derfor skjer det også kule ting.

 

Når far dør

Kunstmaler Lars Elling har vi støtt på flere ganger i denne bloggen tidligere, jazzelsker og kverulant som han er. Han fikk den delte gleden av å måtte henge ned igjen alle bildene til utstillingen Blindkontur som skulle åpne på Galleri Brandstrup akkurat idet landet stengte ned i mars. Bittert nok i seg selv, men også ekstra sensibelt siden dette er en utstilling med bilder som pirker borti erfaringer fra da Ellings far gikk bort. Kommende torsdag åpner omsider utstillingen.
På det brutale dødsleiet kanaliserte Elling noe av energien som ble utløst ved å gjøre såkalte blindtegninger, der hånden skriver sine inntrykk uten øyets innblanding. Og dette er igjen utgangspunkt for malerier som har i seg Ellings karakteristiske farger, blanding av fiksjon og virkelighet, og alltid med en liten teskje skummelt oppi skjønnheten. Han snakker litt om utstillingen med Marte Spurkland i videoer som denne og til Now’s The Time valgte Elling en låt fra en plate som var i farens platesamling, og som gir Elling gåsehud den dag i dag, nemlig Bill Evans at Town Hall, innspilt i februar 1966 (forøvrig Ellings fødeår), der trioen gir Evans rom til å fremføre det usannsynlig vakre stykket «In Memory Of His Father»

 

Ultimas festivalsjokolade er byttet ut med Ultima-munnbind

De av oss som har hatt det privilegium å være med på noen av sommerens miniatyrmusikkfestivaler kan nok enes i en begeistring om at det faktisk er mulig, hvor vellykket kunstnerisk det har vært, og hvor knyttet man blir til hverandre i publikum og med utøverne på scenene. Det er heldigvis mange festivaler igjen, og nå er en av de aller best og mest oppfinnsomt programmerte festivalene i kunstfeltet, i hvert fall i Oslo, over oss igjen. Ultimas spennende historie kan også oppleves i bokform her, for den som trenger friske opp de små grå.
Vi havnet i snakk med kunstnerisk leder Thorbjørn Tønder Hansen om årets festival.


Thorbjørn Tønder Hansen. Foto: Ultima

Det blir heldigvis en slags Ultima i år også, med riktig mange arrangementer. Er det noe overhengende tema i år som de musikalske kunstnerne har måttet forholde seg til?
— Da korona lukket samfunnet i mars måtte vi umiddelbart tenke nytt rundt årets festival. Etter hvert ble det overordnede temaet tydelig: å be kunstnerne gjøre det umulige mulig. Utvide horisonten, tilpasse, finne nye løsninger og forbanne oss på at dette skal vi få til. Det har selvsagt vært en kjempeutfordring for alle, og vi er dypt takknemlige for den fleksibiliteten, tålmodigheten og staheten kunstnere, arenaer, institusjoner og andre samarbeidspartnere har vist.

Publikumet på Ultima er kjent for å møte presis og oppføre seg etter feltets protokoll. Er det ikke derfor bare perfekt med restriksjoner, håndsprit, avstand og etikette? Har dere måttet gjøre mye forarbeid mht publikums sikkerhet?
— Hehe. Det er langt fra en normal publikumsopplevelse hos oss heller i år! Vi har brukt mye tid på å utarbeide rutiner for å ivareta både publikum og medvirkende. På de etablerte arenaene vi benytter følger vi deres rutiner. Andre steder har vi vært med målebånd i salen, satt opp håndspritstasjoner og det som trengs. Vi har også fått en ny rolle i staben: smittevernansvarlig. Og nye rutiner i kjøreplanene med spritvask av mikrofoner osv. Ultimas festivalsjokolade er byttet ut med Ultima-munnbind som deles ut gratis.

Er det noen nye spennende venues i år? Jeg ser både min gamle arbeidsplass, det Sverre Fehn-tegnede Gyldendalhuset tas i bruk, men også nye Deichman. Er det viktig for festivalen å benytte seg av byens rom på en identitetssterk måte?
En viktig del i Ultimas arbeid handler nettopp om å være i kontinuerlig, aktuell dialog med byens rom. Nytt av året på det området er prosjektene våre på og utenfor nye Deichman Bjørvika. I år arrangerer vi Barnas Ultima-dag i biblioteket søndagen i åpningshelgen, og kvelden før har vi en festival i festivalen for å feire SPUNK-kvartettens 25-årsjubileum med konserter, film av Lasse Marhaug, gjesteopptredener og samtaler. Og i hele festivalperioden kan man oppleve Yoko Onos poetiske Wish Tree Garden på plassen foran biblioteket, der man kan skrive ned ønskene sine på lapper som man henger på treet. Etterpå blir de sendt til Yoko Onos Imagine Peace Tower på Island, der Wish Tree Garden-ønsker fra hele verden blir oppbevart.

Som før så kjøper man billett til hver enkeltkonsert? Er det noen arrangementer for fattige studentlommebøker eller uteksaminerte elever fra livets harde skole? Hva med dette streaming som alle snakker om? Med andre ord: er INKLUDERING et eget punkt på festivalens huskeliste?
Vi arbeider med inkludering på mange nivåer i festivalen. På scenen har vi år bl.a. første del av Sofia Jernbergs toårige prosjekt: Dreams of the Future. I dette verket har hun fått satt sammen et barnekor med barn fra ulike steder i Oslo, med forskjellig kulturell bakgrunn.
I prosjektet Oslo Musics har vi et nytt ensemble med norske og flerkulturelle musikere bosatt i Oslo, som sammen med den tysk-indiske komponisten Sandeep Bagwhati har lagd et helt nytt konsertforløp.
Så har vi Ultima Context-programmet med debatter og samtaler, som er gratis. Opplevelser til en hundrings, som installasjonen Memorial of Rebellion på Sentralen og Risto Holopainens text-sound verk i en brakke utenfor Deichman Grünerløkka, som presenteres i samarbeid med Notam.
En av mulighetene vi så på gjennom våren var en mulig heldigital festival med strømming av konserter. Da vi etter hvert øynet muligheten for å arrangere fysiske konserter med publikum valgte vi å fokusere på det, som selvsagt er det viktigste for oss. Og hvis strømming skal bli bra blir det jævlig dyrt, og vi ville ikke lage halvveis gode tekniske produksjoner.
Vi har derfor valgt en annen måte å presentere digitalt innhold på, bl.a. i en Ultima-podkast med intervjuer med festivalaktuelle kunstnere. Flere av våre Ultima Context arrangementer blir også tatt opp og siden produsert som podkast. Vi har også laget en del korte filmopptak som i første omgang inngår som en del av det kunstneriske innholdet i diverse produksjoner og som kan gjøres tilgjengelig digitalt senere.

Du skal få lov til å anbefale tre konserter helt til slutt, hva skal det være?
— Jeg gleder meg veldig til prosjektet Observation Room som kunstnerne bak Ways of Seeing presenterer på Blitz torsdag og fredag i neste uke. Nå som rettsaken med Laila Bertheussen har begynt er det høyst aktuelt å oppleve hvordan en rekke kunstnere fra ulike kunstarter forholder seg til dette forløpet. Det er et hybridformat mellom konsert og innspillingssession og prosjektet blir til et album som skal gis ut etter festivalen.
På festivalens avslutningsdag er det to konserter jeg virkelig vil anbefale:
Lørdag ettermiddag i Ekebergparken presenterer vi sammen med nyMusikk en konsert der den amerikanske komponisten George Lewis får fremført sitt verk Kulokker av Oslo Brass Band. Det blir også elektronisk musikk og samtidsmusikk fremført på lur!
Festivalen rundes av med en portrettkonsert av Kristine Tjøgersen, som mottar Arne Nordheims komponistpris for 2020. Hun er en av Norges klart mest spennende og originale komponister og jeg gleder meg til en kveld med musikk, video, performance, underfundighet, og feiring av Tjøgersen med et knippe av landets aller beste musikere som Tøyen Fil & Klafferi, Jennifer Torrence, BIT20 dirigert av Halldis Rønning og pianisten Ellen Ugelvik.

 

You wanted the best? You got The Best!

Ikke det at vi har så mye tid til overs her i bloggen, men tidligere denne uken satt vi og søkte på Youtube etter musikalske herligheter, og det er jo noe som inntreffer rett som det er. Men hva skjer om man plotter inn «the best» i søkefeltet? Jo, man kan risikere å dumpe over et av de mest sinnssvake konsertopptakene som finnes på hele verdensveven, det er ikke bare at det er dårlig, for det er det, men det er litt bra også, og det får hjernen til å spinne. The Best var nemlig navnet på en supergruppe, «short-lived» som det tørt omtales som, som gjorde én turne i Japan i 1990, den amerikanske ble av naturlige årsaker avlyst. Plus pluss pluss er lik pluss, trodde de da de satte sammen bandet med John «The Ox» Entwistle fra The Who på bass og brandy i fastmonterte drikkeflasker, Jeff «Skunk» Baxter fra Doobie Brothers og Steely Dan sittende med høretelefoner på gitar (blogghalvdel Vinger hadde forøvrig et minneverdig møte med Skunk i Ålesund for endel år siden), en totalt blandingsmisbrukdritings Joe Walsh på elgitar og skinnstøvler, snille Simon Phillips på trommer, en Keith Emerson fra ELP og The Nice på keyboardpark, som går langt over streken både motemessig og spillemessig (tørker han seg i ræva med den portable moog-tingesten?), tre australske brødre på kor, og en no-name hair metal/AOR-vokalist på sang og litt perk som vel ingen andre enn musikkekspert Jacob Holm-Lupo har hørt om — Rick Livingstone sang i en kort periode i det kanadiske AOR-bandet Agent, og fortjener vel knapt nok innpass i dette superbandet. Men han gjør det beste ut av det. Settlista var en blanding av de enkeltes største bragder som «Taking It To The Streets», «My Wife», «Rocky Mountain High», «Boddhisattva» og så videre, samt, for å sneie innom jazzen, et potpurri som blant annet inneholder Dave Brubecks «Blue Rondo A La Turk» (sjekk forøvrig Jazznyttet med Oddrun Lilja på coveret for et meget interessant, oversatt utdrag fra en ny bok om Brubecks snodige karriere).

Jeg lover dere at The Best-opptakene er av typen «bilkrasj men man klarer ikke la være å se på», samt at det får en til å tenke på disse rare årene i rockestjerners liv, overgangen mellom å være ung og relevant, og gammel og legendarisk. Denne midtfasen alle er i her, skjønner jeg godt at må døyves med stimuli og gutteturer til Japan i ferien.

 

Ultima: Drømmen om et SPUNK-gamlehjem lever hos Lene Grenager

En av tingene som skjer under Ultima, er 25-årsjubileumet til SPUNK som markeres på en rekke forskjelige måter i det nye Hovedbiblioteket i Bjørvika. Konserter med selve bandet, tolkninger fra flere gode musikkolleger og en film signert Lasse Marhaug. Vi intervjuet Kristin Andersen Høvin fra bandet for et par uker siden, i etterkant av en frapperende solokonsert hun spilte på Blow Out. Der snakker vi også om jubileumet, men det er jo nå til helga det feires, og det var en god unnskyldning til å snakke med nok et medlem av denne eiendommelige gruppa. Om du ønsker å høre et godt intervju med Maja Ratkje, kan du stikke bort til den fine kultursida Plnty, hvor hun snakker med Peter Berg. Vi benyttet på vår kant sjansen til å ta en prat med Lene Grenager.


Spunk. Foto: Kim Hiorthøy

Hva er viktig å få fram når dere markerer 25 år som band?
– 25 år er for noen av oss halvparten av livet. For andre kan det være mer enn det igjen. Og om jeg ser på det profesjonelle livet mitt, har SPUNK vært et prosjekt vi startet helt i begynnelsen, da vi prøvde å finne ut hvem vi var. Den delen av det har vært viktig, ikke bare når vi opptrer som SPUNK, men også for oss selv hver for oss, som individuelle musikere og kunstnere. Jeg vet i hvert fall for min egen del at det var essensielt arbeid, med tanke på å åpne opp nye måter å se på musikk på, og å skape musikk på. Det har hatt stor innflytelse på måten jeg har lagd aleine også.

Hvordan er det å ta med deg erfaringene fra andre steder inn i SPUNK igjen når dere møtes? Er det en spesiell form for refleksjon man kan ha som musiker i sånne band som har vart og vart?
– En konsert med SPUNK er alltid som å komme hjem, men hvor huset har forandra seg litt.  Det er alltid noen nye vinduer og dører. Nye farger. Det er et sted hvor du opplever gjenkjennelse, vi jo kjenner hverandre og kan dette, men hvor hver og en også kommer med noe nytt. Det er attraksjonen, at det skjer nye ting og at vi er fire personer som utvikler oss på utsiden av ensemblet. At vi stadig vekk er en ny konstellasjon, men også den samme.

Da jeg snakket med Kristin Andersen Høvin for noen uker siden, snakket vi om bandets historie og utgangspunkt. Og da går arbeidet med å etablere et improviasjonsspråk og metodikk igjen, noe det virker som dere alle vektlegger – kan du fortelle litt om det arbeidet? Er det sånn man først skjønner at man har holdt på med når man ser seg i bakspeilet?
– Det er ikke alltid så lett å se hvor man skal, og det er en stor kvalitet. Vi lette etter noe sammen, som vi ikke visste hva var. Improvisasjonen har ligget der som et premiss fra den første gangen, og det å gjøre dette sammen var problemstillingen vi ville løse. Men hvordan, visste vi ikke, det var bare å lete seg fram. Noe av forskjellen på sånn det var da i forhold til nå, er at det ikke var et så blanda miljø rundt oss som det som finnes i dag. Nå er det naturlig å jobbe innafor jazz, samtidsmusikk, støy – samme musiker eller komponist eksisterer i flere sammenhenger. Det var mindre vanlig for 25 år siden, og den blandingen, det å få plass til alt i et band var en ny ting. Når vi snakker om å “lage et nytt språk”, er det noe av det som ligger under. Vi forsøkte å forene ting som det på den tiden virket som ikke gikk an å forene. Det var veldig spennende, veldig morsomt, og til tider utrollig frustrerende, siden vi til ikke var enige om hva det var. Men det har jeg også lyst til å si at vi har vært flinke til – vi har vært uenige, men allikevel fortsatt. Det er en stor kvalitet ved SPUNK.

Dere virker som et “verbalt” band, i den forstand at det å diskutere disse problemstillingene, å sette ord på samspillet, har vært en naturlig del av måten dere har holdt på.
– Jeg tenker at det stemmer. Det har noe med hvordan det starta, vi begynte jo i øving. Det handlet om å ha øvelser, å ta det opp, lytte til det vi hadde gjort sammen og diskutere. Det med diskusjonen har ligget som premiss, å kunne sette ord på hva vi hører, hvorfor vi syns noe er bra og noe er dårlig.

Hvor startet dere med hva dere ville fortelle om SPUNK i forbindelse med 25-årsjubileumet?
– Utgangspunktet vår var at vi hadde lyst til å spille en konsert, haha! Men så tenkte vi at det hadde vært gøy å få noen andre til å se på historien vår. Komponisten Jon Øivind Næss har laget et arrangement for kor og blåserensemble, en nytolkning av et av sporene fra vår første plate. Det syns vi er veldig morsomt. Vi har også bedt MoE om å ta utgangspunkt i noe de forbinder med oss og det samme har vi gjort med Joëlle Léandre, som har spilt inn en video. Lasse Marhaug har sett på ting som har vært tilgjengelig av video og bildemateriale og satt sammen en personlig historie om hva SPUNK har vært.  Til syvende og sist har vi forsøkt å ikke styre så mye, men heller gitt dem anledning til å fargelegge sine bilder av hvem SPUNK er.

Da jeg snakket med Kristin Andersen Høvin, sa hun at arbeidet med Das Wohltemperierte Spunk – hvor dere hadde en konsertrekke hvor dere spilte de 12 tonene i den tempererte skalaen over 12 år, én time per tone, var noe som ga bandet en langsiktighet og bidro til at dere har vart i 25 år. Men hvordan er det nå – går det an å se for seg at dere slutter å være SPUNK?
– Jeg har en veldig sterk tro på at det kommer til å fortsette. Det har vært en så viktig del av utviklingen vår og jeg tror vi er forbi det stadiet hvor vi kan slutte, haha! Jeg tror også Wohltemperierte var et viktig prosjekt for å holde den jevne farta, men jeg hadde en følelse av at vi hadde vedvart uansett. Vi vet jo ikke, men min hunch er at vi fortsetter. Vi snakket allerede etter noen få år om at vi måtte lage et gamlehjem hvor vi kunne sitte og bråke når vi blir eldre.

Dere startet da dere var ganske unge. Kjenner du deg igjen når du hører tidligere opptak? Er det en følelse av at det er deg du sitter og hører på med, eller er valgene som tas annerledes?
– Det er spennende og utrolig vanskelig å svare på. Jeg er jo ikke en annen musiker, men jeg tror jeg ville valgt annerledes. I forbindelse med kvelden på Deichman, har alle laget en liste på fem favoritter, så vi har nylig vært gjennom alt. Det er morsomt, jeg kan bli overraska over ting vi gjorde, jeg vet ikke om jeg kunne gjort det samme. Men det ligger jo under der et sted, det er med i de vi er nå. Kanskje vi møter ting på en annen måte. Det er ikke sånn jeg tenker at jeg ikke ville gjort det i dag. Jeg står veldig for alt vi har gjort.

Går det an å trekke frem et spor eller to fra katalogen som vi kan legge ved i bloggen?
– Skal vi se. Det er jo vanskelig, det er så mye forskjellig. Sporene jeg har valgt til min favorittliste er fra hele produksjonen. Om man vil høre konsertopptak, er det den aller siste plata, Still Eating Ginger Bread for Breakfast fin. Men det er morsomt å høre gamle låter, “Hvis en kantklipper fikk lov til å synge”, eller “Wilderbeast”, eller “Antisolar point”… også er jeg kjempeglad i Wohltemperierte fordi det prosjektet er så stort og langvarig. Det å høre alle de tolv konsertene er noe som sier mye om SPUNK. Hvis man har lyst til å virkelig dykke ned i det.

Har du gjort det i nyere tid?
– Nei, men det skal jeg gjøre, det er det jeg skulle gjort under nedstengingen! Jeg har ikke gjort det siden rett etter plata kommer ut. Men det er en flott opplevelse også siden alle rommene i Oslo er så tydelige.

Kjenner du igjen SPUNK i ny musikk du hører?
– Det er vanskelig å se det selv, men flere har jo sagt at det vi holdt på med var viktig. Det som er lett å se er at overgangen mellom ulike innfallsvinkler er mye åpnere nå enn det var for 25 år siden. Det merker jeg, ikke bare i SPUNK, men i andre ting også. Jeg er veldig glad for det, det gir mening, også fordi at musikk ikke handler om regler, det handler om utforsking av alt menneskelig.

 

Ukas plate: Hegge trio

Bjørn Marius Hegge Trio
with Fredrik Lungkvist Live at Glenn Miller Café in Stockholm. Volume 2
(Particular Recordings)

Det er mange som har bursdag for tiden. I dag fredag ellevte september, blir for eksempel Bjørn Marius Hegge ett år mer enn han var i fjor, og bloggen gratulerer. Han skal ut på veien, tror vi, med det superdupre og skikkelig hyggelige bandet Hegge om ikke lenge, inkludert en svenske i bandet?, men han har sannelig mange andre band også. Et av dem, hans trio med Oscar Grönberg på herlig piano og Hans Hulbækmo på you know what, kom nettopp ut med en lekker liveplate. De gikk rett på volum to, for da blir jo sikkert opplevelsen av eneren bare enda bedre. Den er spillt inn på unike Glenn Miller Café i Stockholm, nå er det riktignok en stund siden jeg har vær der, men jeg husker det som et av de flotteste stedene på jord, med akkurat den patinaen man gjerne søker, deilig beuf bourgogne i skålen og noe rødt i glasset, og perfekt ildjazz på den vesle scenen. Det var det også den kvelden denne platen ble spilt inn, for da fikk trioen i tillegg besøk av local hero Fredrik Ljungkvist på saks og føn. Gjennom fire lange stykker opplever vi store erkjennelser folde seg ut på veldig liten plass, med en gjensidig tilit som oppstår når folk både kjennner til hverandre og er litt nysgjerrige fortsatt. Det er litt mindre swing og opplagt humor enn på enkelte andre av BMGs prosjekter, men det sitter rett i fletta likevel, noe mer influert av klassisk (europeisk) fri-impro-tradisjon men sett gjennom disse fire musikerenes musikalitet. Paul Motians «Abacus» kiler godt nedover ryggen, ellers er materialet signert BMH og bandets kollektive improviseringsdyktighet. Det er verd å oppsøke LP-utgaven av denne utgivelsen, i lite opplag og med finfine illlustrasjoner av Per Spjøtvold. Hegges eget Particular records er absolutt et samlerobjekt for fremtiden, men først og fremst er det objects of desire her og nå.

 

Pekula no. 4: Erlend Mokkelbost er på sporet av en ny balanse

Pekula, konsertserien på Parkteatret hvor Erlend Mokkelbost får frie tøyler til å samle musikere og teknikere han liker til å fremføre helt ny musikk hvor publikum ikke vet hvem som er med og spiller, eller hva de skal høre, er i sin fjerde utgave nå. Den heter Hydra, og det går ned i kveld. Om du lurer på hvordan tidligere utgaver høres ut, er både Vol. 1 – Arp og Vol. 2 – Oneness gitt ut, men noen nærmere pekepinn er de saktens ikke – hele poenget er jo å forvente det uventede, og selv om vi vet at hydraen er et litt uhyggelig trehodet monster, kan jo det bety så godt som hva som helst. Siden seriens start har Pekula også blitt navnet på et plateselskap hvor Mokkelbost gir ut musikk han brenner for – som Aiming for Enrike, Amgala Temple, samleplateserien IOTA og et påbegynt samarbeid med Han Gaiden. NTT-relevant stoff alt sammen, så det var i det hele tatt på høy tid vi besøkte Erlends studio for å ta en prat.

Det er litt kjedelig å starte med koronaen, men skitt au – er det noen tilpasninger du har måttet gjøre i dette arbeidet?
– Det råda først og fremst usikkerhet om vi kunne få det til. Situasjonen gikk hardt utover Parkteatret økonomisk, og når de måtte holde stengt så lenge var de og vi som drev med det på gjerdet om det var vits. Nå ser det ut som at vi har funnet en løsning på det her. De har gjort en sinnssyk jobb med å tilpasse seg. De har bygd og styra og stelt for å få det til å bli et så bra sted å oppleve konserter som mulig. Det var én ting, men jeg tror alle de som har vært med å spille også har følt på begrensningene. De har hatt mindre å gjøre, men når vi begynte å sette sammen det her i mai eller noe sånt, var folk ekstremt gira på å ha et prosjekt igjen. Det har vi tatt med oss inn i det. Et show som ikke er en reservert konsertopplevelse som det ofte må bli nå, med noen parcaner og en barkrakk og så er vi i gang. Vi går ganske langt her, og det tror jeg kommer til å være ganske kjærkomment. Også for de som spiller.

Det ligger vel i identiteten til Pekula-serien også? Jeg hadde stusset veldig om det hadde sett barkrakkete ut.
– Ja, med Jørn Hoel og Tom Pacheco?

Det hadde jo vært en ordentlig overraskelse!
– Nei, men det er sant. Jeg lider jo litt av stormannsgalskap også, og litt av grunnpremisset her er å ta uttrykk og prøve å skape en ramme rundt det som gjør at man får et forfrisket inntrykk av hva menneskene er gode for. Jeg er tilhenger av dramatiske virkemidler og har av og til følt på konsert at musikken låter dramatisk og fargerik, men det man ser er ofte litt kjedelig og reservert i framstillinga. Det har jeg hatt trøbbel med å forstå noen ganger. Hvorfor artistene ikke selv vil lage rammer som gjør at man opplever musikken sterkere. Det er jo både tradisjon og økonomi som gjør at det blir sånn, og det skjønner jeg. Men her har vi muligheten én gang i året til å gjøre noe ingen av oss har gjort før. Det tar jeg seriøst. Anonymiseringselementet har skapt en stor frihet til de som er med. Det er en lang rekke med folk som har vært med her, noen har spilt i større band, noen spiller i filharmonien, noen har spilt i mindre rockeband… folk kommer fra forskjelige verdener, men de har ikke vært med på noe som er anonymt og hvor ideen er at publikum går inn i noe uten å kunne vite hvordan det er på forhånd. Det gjør at det ikke er en ego-greie involvert, det er bare noe fantasifullt som kan pushe oss videre.

Anonymiseringen og det visuelle henger på en måte sammen – hvordan utviklet den tanken seg i forkant av prosjektet?
– Jeg følte meg beæret da Limita Lunde spurte meg da Parkteatret hadde femtenårsjubileumet sitt, om jeg hadde noen ideer. Da tenkte jeg på hva jeg savner. JEg er veldig glad i å oppleve konserter, jeg er på mye, og da ser man også gode og dårlige måter å fremstille ting på. Noen av de opplevelsene jeg har fått mest ut av, er de jeg har visst minst om på forhånd. Et år spilte jeg på Roskilde med JR Ewing og KILLL, og det gjorde at jeg måtte henge på festivalen i noen dager. Da gikk vi bare rundt som alle andre og så på masse ting, og mye av det hadde vi hørt om, men den største opplevelsen var med Toumani Diabaté, koraspilleren, som hadde med seg Symmetric Orchestra – det er kanskje ti musikere. Jeg var helt floored av den konserten, den satte i meg mye mer enn store konserter med artister jeg hadde hørt på i femten år, på en måte. Med KILLL spilte vi også på noe som heter Night of the Unexpected, som var et konsept de hadde på Paradiso i Amsterdam før i tiden. Da var det et gamelan-orkester rett før oss, så var det våre hysteriske greier og så var det noe ambient etterpå. Etter det var det noe helt annet igjen. Og da var det sånn at folk bare sto og snudde seg rundt etter hvert som stafettpinnen gikk videre, og fikk se noe nytt. Det likte jeg veldig godt, så jeg foreslo for Limita at, hva om folk ikke vet noe som helst? Hun var veldig positiv. Det lages jo bestillingsverk året rundt, utrolig mye flotte ting, men når man ser lista over de involverte kan man ofte ha en god hunch på hvor landet ligger. Så da ble ideen å ikke gjøre det. I promoøyemed er det ikke så lett, for de som er med kan for eksmepel ikke invitere ting til sin konsert. Folk må stole på meg, og det er jo slett ikke alle som vet hvem jeg er. Men det er blitt en tradisjon, og folk som har vært der flere ganger har forhåpentligvis fått en god opplevelse.

Det som går igjen hos mye bestillingsverk nå, er jo at folk er innstilt på gjenbruk. I mange tilfeller er det en måte å starte opp et nytt band på, å etablere noe musikk som man tar med seg videre. Men i Pekula-prosjektet ligger det noe som kan skje én gang. Selv om ryktebørsen kanskje ikke går så voldsomt av sånne konserter med tanke på hvem som er med.
– Første gangen var det mye spekulasjon og sånn, nesten litt for mye av det gode. Men etter hvert har folk godtatt konseptet mer, tror jeg. At det er en bedre opplevelse uten all gjettinga. Jeg har lekt med ideen om å gjøre det til et slags orkester. Neste år har vi gjort det fem ganger, om vi får gjort det da. Og kanskje man kunne kobla noen av de forskjellige konserter sammen i en slags endret versjon. Jeg vil ikke at musikken skal fremføres identisk på nytt. Det er viktig at det er den ene konserten hvor man får den rene versjonen av ideen. Men kanskje det i fremtiden kan bindes sammen med ny musikk og gamle innslag. Det er det eneste jeg har vært i nærheten av.

Første gang du gjorde et var det Parkteaterets jubileum, og da virket det som en engangsgreie. Hvordan var det da du kom tilbake år to – skjønte du at det da kom til å bli en lengre serie, eller er konsertene blitt hekta på etter hvert?
– Limita spurte meg om volum 2 fem minutter etter første konsert, og jeg sa ja på sekundet. Selv om jeg akkurat da hadde vært igjennom… jeg kødder ikke når jeg sier at jeg sov dårlig i tre måneder før den konserten. Jeg våkna av at mannen med ljåen sto over senga seks om morgenen hver eneste dag. Jeg var så stressa.

 Hva var grunnen til det?
– Det er jo sånn med alt man gjør første gang, det er så mye usikkerhet rundt det. Så er det et tidselement, har vi tid til å komme oss ajour? Men jeg har fått mye lavere puls på det, for jeg har skjønt at de folka jeg har med er helt forjævlig fantastiske musikere. At de kollektivt skal drite seg ut i løpet av den timen det varer, har ikke skjedd. Det har jeg lært meg å stole på.

Men føltes det som en reintroduksjon av det du driver med også? Som “bestillingsverkkomponist”.
– Jeg møter en del folk som sier bestillingsverkkomponist og kurator med glimt i øyet til meg. Som om det er en litt douchy egenskap! Men det handlet ikke om det. Jeg har ikke rukket å bli stressa av det. Etter konsertene har jeg vært helt euforisk, utmatta og glad. Jeg føler meg veldig fulfilled av dette her. Det er en kombinasjon av så mange egenskaper, og båndene jeg har med mye folk. Det er jo musikere jeg har jobba med før, på ulike prosjekter, og som jeg så kan gjøre noe helt annet med. Jeg får brukt min egen fantasi, stadig nye inntrykk og ting jeg tiltrekkes av men som det kanskje ikke er noen naturlig plass til ellers i året. I tillegg til de jeg kjenner kan jeg også ta med folk jeg har beundra på avstand. Så kan jeg benytte meg av deres egenskaper. Det er nesten perverst å få lov til å holde på med.

Når det er blitt en kjede med oppføringer, og du starter på nytt hver gang – hvor starter den musikalske planleggingen eller idésankingen?
– Første gang var Axel Skalstad med. Han er en av de råeste trommeslagerne som er kommet fra Norge, han er helt fantastisk. Og Simen og jeg fra Aiming hadde snakket om at det hadde vært kult, for vi var fans begge to. Da vi fikk klarsignal spurte jeg dem om å stikke ned til Palazzo Stabilie i Italia og lage musikk i en ukes tid. De var gira på det, heldigvis, men da prøvde og feila vi. Jeg kasta meg på jamming med de to med bassgitar, og det var ganske stygt å se på. Men så lot jeg de stå og noodle mens jeg lagde synth-tepper, arpeggiatorting som kunne være et bakteppe for koket de holdt på med. Så begynte vi bare å blande de tingene. Det var ikke en helt naturlig hybrid av to ting, egentlig. Men det fikk en bokstavelig tittel, det het bare ARP, for det var jo bare en vegg av arpeggioer, hvor det skjedde masse med de andre musikerne underveis. Men det var den første, det kom ut av leik. På den andre, Oneness-konseptet, handlet det om noe som nesten er litt følsomt å snakke om. Jeg har vært en del i diskusjoner med mennesker om religion, om åndelige ting. Og jeg har en side hvor jeg tror på god energi… jeg er ikke kristen eller noe sånt, men jeg har et forhold til energi, om det kalles det ene eller det andre vet ikke jeg, men jeg var i en del oppildnede debatter hvor folk tok en veldig alfa-hannete rolle med tanke på ateismen sin, som jeg syns var så stygg, så… kjedelig og avklart. Det ga meg et insentiv til å forsøke å lage noe som hadde en større åndelig slagside. Det skjedde i form av det visuelle, som var Frode Fjerdingstads vakre naturbilder og mindre harmoniske bybilder i front, og så å la det utspille seg noe som var veldig vakkert og abstrakt, med gonger og sånn. Det handlet om å gi ting mye mer tid, den hadde mer rom i seg. Oneness er selvforklarende tittel. Det satt langt inne å melde det… eller, melde og melde, jeg sier det første gang nå, men som en idé var det en gyldig ting å gjøre. Jeg ble rørt av den konserten. Fellesnevneren for alle oppføringene er jo at jeg heller ikke vet hvordan det blir før det setter i gang. Det er så mange løse tråder, og når folk setter i gang skjer det uante ting, helt annerledes enn på øvingslokalet. I fjor var det det vi kalte Hexagon, hvor vi ville inn i klubbmusikk, liksom. Og gjøre noe veldig fargesprakende visuelt og soundmessig. Finne vår lille variant av det.

Det er jo en profetisk tittel – hvis du ser bilder ute fra Salt hvor de har løst dansingen under markeringen av tredve år med klubbmusikk i Oslo med å bygge sånne heksagon-ruter som folk kan stå og danse inni. Tygg på den!
– Ja, det skal jeg tygge på. Der hadde vi dansere, og nedstrippa instrumentering.

Men tilbake til Oneness. Det er lett at det blir mye diskusjon om konkrete virkemidler i musikk, eller for den saks skyld økonomi og sånne ting. Er det lett å ha diskusjoner om den større himmelhvelvingen der? Hvordan er det nå sammenlignet med tidligere?
– Jeg tror ikke jeg reflekterte så mye med det i de første bandene, det var mer utagerende punk- og metalgreier. Og Montée var et pop-band. Men der var eskapisme et mantra. For alle involverte var det abstrakt å drive med popmusikk, og det skapte frihet med tanke på visualisering og tekster. Særlig den første plata, Isle of Now, var preget av et overskudd basert på eskapisme, tekstene handlet om å være et annet sted, drømmende scenarioer, og det med perkusjon, chorusgitarer og en vegg av vokaler var veldig annerledes enn det vi hadde holdt på med. Jeg kom fra en kantete punkbakgrunn og Anders Tjore kom fra sin mer rigide sekstitalls rockebakgrunn. Det skapte et sted der jeg kunne lage musikk som opplevdes som utenfor meg selv. Jeg husker vi kjefta og smelte i intervjuer, og det var gøy det, vi hadde så jævla selvtillit. Når vi ble stilt til veggs av realness-rockerne i Oslo som kom med pekefingeren fordi vi var cheesy, teite og uekte, gikk vår debatt på: Hva er ekthet? Dette er ekte for meg, og at det er mer ekte for deg at noen sitter på en barkrakk med en gitar får så være, men det oppleves ikke ekte for meg. Dette er noe som også kommer fra jazzen, med innpakning på plater. Man har alltid jobbet med å lage et assosiativt rom. Du kan se det på Herbie- og Miles-plater. Det er en fargerik palett i innpakningen, jada, de kan ha vært spilt inn hos Rudy Van Gelder på to dager akkurat som andre plater, mysteriet ligger ikke der – det ligger i ideen om hva man lager og hvordan man presenterer det. Jeg intervjua Herbie Hancock en gang, og hans kjæreste prosjekt var Mwandishi. For ham var det hvordan han følte det, det tappa inn i spiritualisme og et spillerom som ga musikere en helt annen frihet enn han var vant til. Sånne ideer, den fantasien som ligger i sånne prosjekter er så mye mer attraktivt for meg som musiker og komponist enn illusjonen om ekthet. Jeg er ikke noe mer ekte enn en singer-songwriter, og han er ikke mer ekte enn meg. Så kan han synge om at han er broken hearted, men så får han seg en ny kjæreste, og han føler det ikke sånn lenger – hva er ekte med det da?

Det er jo kanskje en åpning som har skjedd i improvisasjon også, en retning bort fra det tøffe og over til noe mer postmoderne og sjelelige. Nå er det nesten forfriskende å se noe som utlyser “kraftimpro”.
– Jeg tenker ja takk, begge deler. Noen ganger vil man se det som er tøft, andre dager vil man se en rosa blazer der oppe.

Det kler kanskje ingen estetikk å “vinne”, men det å være på vei opp og ned kan være givende å følge med på.
– Det kan hende. Det viktigste for folk som driver med kreative ting er jo å være så uredd som mulig og følge instinktene. Med en gang du later som, blir det gjennomskuelig. Og om man er nyutdanna jazz-student og føler at man “må” være på den ene eller den andre måten kan det være en hemsko. Men jeg føler at folk kommer fra steder hvor vårt referansespekter ikke gjelder. De har hørt så mye rart, hatt foreldre som har dytta på dem mye bra musikk og har en helt annen palett å spille på. De ville vært ansett som uekte jålebukker for kanskje ti år siden i en indie-nisse-kontekst. Det vi fighta mot med Montée var en litt annen tid. Folk gir litt mer faen, det er en større frihet til å bøye det dit man vil enten det er massivt eller spartansk.

Jeg koste meg med de Montée-intervjuene i sin tid. Dere målbar jo noe som mange musikkfans tross alt mente – det kan handle om flinkhet og sånne ting. Det har jo ikke vært uvanlig å digge den musikken dere kom fra, det var mer at det var underrepresentert i rockpresse og sånn. Men det som er slående, er at hadde dere gitt de samme intervjuene, med det opprøret mot rock-autentisitet, to år senere, hadde dere slått inn vidåpne dører. Dere rakk akkurat å ta den fighten.
– Vi rakk agget!

Folk har for eksempel fått et mye åpnere forhold til å like ting som er ganske shreddete de siste ti årene.
– Det er utrolig frigjørende. Det finnes jo gode og dårlige ting i de uttrykkene, jeg sto på Louis  Cole-konsert og tenkte dette liker jeg… dette hater jeg…. dette liker jeg… dette hater jeg og så videre, om hverandre under hele konserten. Det er veldig mye dårlig wank ute og går, men mye er bra også. Jeg jobber med Axel og bandet Hacker nå, og det er shreddete musikk, men det er også utrolig fett og helt koko opplegg. Jeg driver og mikser og hjelper det litt, men når jeg føler jeg har dratt det langt, ber de meg om å dra det mye lenger. Man har meisla bort noe av den eventuelle reserverte vibben som fantes. Den er borte. De viser meg ting de ser på på youtube, og det er helt fucka greier. Det er surrealistisk, dop-infusert high end-greier. Og om det er normalen, det er energien du feeder på, er det naturlig at det blir en del av musikken deres. Det gjelder alle artister man jobber med, de kommer fra hver sin skole. Men det jeg ikke tiltrekkes av, er folk som har et sett med regler veldig tidlig. Det er kjedelig, da melder jeg ofte pass. Alle er innenfor en sjanger, men om de har for høye skuldre på hva man kan gjøre med materialet.

Er det noen gang du føler du må være litt konservativ og sette en grense, skru klokka tilbake ti år og være restriktiv indiesnobb?
– Det handler sjelden om det, det er å finne essensen i låtene. Ofte kan man melde sterkere om man senker tempoet og spiller litt roligere. Jeg liker høyt tempo, men noe musikk skal ikke shreddes, det oppleves sterkere om chopsa ikke er der hele tiden. Det er litt kjedelig å snakke om corona og sånn, men i den tiden vi har vært igjennom tror jeg en del folk har klart å nulle seg ut, få litt mer tid til å reflektere. Spoler jeg tilbake til fjerde mars, kava jeg rundt som alle andre og hadde tusen ting i lufta. Det sier seg selv at ikke alle disse tingene lander støtt. Jeg snakket med noen folk som jobba med å skape innhold for artistene sine, og de sa vi måtte bare finne på noe hele tiden. Hver eneste dag var det noe nytt og det var fifty-fifty om det ble gangbart eller ikke. Jeg tror noen har fått mye godt ut av at det har vært stille en stund, at de prosjektene man gjør ikke kommer ut av at det skje akkurat nå. Det kommer fra et dypere sted.

Du støter på det når du intervjuer musikere for tiden. Uten å skjønnmale situasjonen, er det påfallende mange, i hvert fall blant de Jazznytt og sånn snakker med, som har hatt det ganske fint og kjent på at det å senke tempoet kanskje var viktig. Det kan hende vi går tilbake til en hverdag som er preget av andre syn på hva arbeidslivet skal innebære.
– Jeg har rukket å være hjemme til Dagsnytt 18, det gjorde jeg ikke på fire år. I stedet for å sitte og meisle utover kveldene, har jeg følt at jeg kan gi meg og gå hjem. Man er ikke like oppkava som man var. Jeg har en slags luksus i at jeg går i studio hver dag, men veldig mange musikere har sett på kalenderen sin, og om de finner en tom luke er de en taper, liksom. Det tror jeg ikke er sunt.

Det som havner under lupen enten man vil det eller ikke, er en sånn vekst-tanke i musikk. Og det handler ikke bare om pop-eksport, det kan handle om kunstmusikk og ulike nisjesjangere, hvor også ideen om utenlandssuksess, masse reisedøgn og så videre har vært en legitimerende greie – at det er derfor denne “satsningen” eksisterer. Det virker som at det lå et behov for refleksjon på trappene selv om vi ikke hadde fått en ekstrem situasjon.
– Jeg tror mental helse er underkommunisert. Folk er ikke rigga i hodene til å gjøre så mye. Jeg har møtt folk som har fått fysiske reaksjoner på å spille altfor mye – og da har du ikke hatt tid til å reflektere, til å samle deg. Alle folk i et normalt yrke klokker ut på et eller annet tidspunkt, og da har du ro. Musikk blir nesten idealisert som en grindete ting. Det å smake på en sorts normalitet i noen måneder er godt for et indre liv også. Du trenger ikke jobbe deg tom, du kan prøve å ha et overskudd, og gå inn i færre, men viktigere prosjekter.

I fjor var det mange diskusjoner om såkalt “flyskam” blant musikere, og da dukket også dette aspektet opp. I tillegg til et miljøengasjement så man på en måte at motviljen mot overdreven flying også handlet om å ønske seg en mer sammenhengende musikerhverdag.
– Ja, og det var jo mer normalt å gjøre sammenhengende turneer før. Jeg husker en tid hvor man dro på turné og var det i tre uker. Så er det blitt skrudd fra hverandre, at det er fra torsdag til lørdag og så er man tilbake i byen. Men hvorfor ikke ha en større kontinuitet – det er nok klubber til å sy sammen sånne ting. Man kan samle trådene i større grad, tror jeg. Det er typisk at man ikke klarer å reflektere over det før det skjer noe voldsomt, og det plutselig blir helt abstrakt å fly tre ganger i uka.

Hvordan tror du det blir utover, da? Tror du det går an å ta med seg de perspektivene tilbake i en normalsituasjon?
– Jeg kan ikke spå hva andre kommer til å gjøre, men for min egen del endrer det ting, tror jeg. De siste årene har jeg kjent at jeg nok har tygd over litt for mye, og med den roen som kom, kjente jeg at jeg fikk en tryggere forståelse av hva det er som driver meg. Det er jeg nokså sikker på gjelder flere. Jeg kjenner musikere som spiller mye med andre, og jeg håper jo kanskje de setter seg ned og lager den soloskiva de kanskje skulle laget for lenge siden, og som er noe de kan ta med seg videre.

Hva kjennetegner det du ønsker å ta tak i i Pekula som plateselskap?
– Det er artister som jeg har lyst til å jobbe med, og som kanskje trenger noen å sparre med. Jeg går aldri og selger inn det til noen som er på et sted der de trives godt og har plateselskap. Med Amgala Temple, Aiming for Enrike og Han Gaiden er det folk jeg har en kjemi med og hvor jeg syns de lager kjempespennende musikk og som det kan være interesse for internasjonalt. Jeg vil heller gjøre færre og veldig spennende ting – apropos det vi snakket om. Det kunne kanskje være mer businessvennlig å gi ut veldig mye mer. Aiming var et band jeg ble forelska i da jeg så dem, og da vi snakket kom de fra ti tusen steder. Selv om de er en duo som består av loops og trommer har de en fantasi til å utvikle det så mange steder. Og jeg tenkte, fy faen så kick folk kommer til å få i Tokyo eller New York eller på Gjøvik av å se disse greiene. Det er ekstremt tiltalende som liveopplevelse. Der var jeg veldig proaktiv, på en måte. Jeg så dem på Salt nå, og siden det var sittende publikum var det første kvarteret ambient og nedpå. De er mer enn et koke-band, de er i bevegelse og kan gjøre hva de vil. Det tiltrekkes jeg av. Han Gaiden har vi bare gitt ut en singel med foreløpig. Jeg tror kanskje dere skrev om dem, og så så jeg et bilde av dem, jeg likte bandnavnet og fant den ene låta som lå på soundcloud, som heter “Lullaby”. Da stakk jeg på Hærverk og prøvde å innynde meg hos dem, og nå skal vi lage musikk sammen. Det er ikke én tydelig idé som binder alt sammen, bortsett fra hva jeg får kick av, også er det folk som foreslår ting for meg.

Men jo flere utgivelser, jo mer ser man kanskje et slags avtrykk av smaken din i den helheten.
– Absolutt. På den IOTA-samleplata vi ga ut, var det en del amerikanske innslag også. Jeg har ikke noe behov for at det utelukkende skal være norsk musikk i fokus. Jeg er i dialog med flere spennende amerikanske ting som jeg gjerne skulle gjort noe med, og som jeg vil gi ut. Det kan være helt andre sjangere enn det som er gitt ut til nå. Det første vi gjorde med JR Ewing var å dra til utlandet, det er et naturlig sted å oppsøke med musikken sin. Vi er fremdeles et lite land. Kan man komme seg ut – og er det i så fall bra nok? Den skolen gikk vi med JR Ewing, man skal vokte seg for å snakke om konkurranseelementer i musikk, men for oss var det sånn da. Du vil stjele showet, vise deg fra din beste side. Vi fikk sjokk da vi dro til USA og turnerte, vi hadde alltid hatt en idé om at nivået var høyere, men det er jo ikke det – det er bandene som kom seg over hit. Jeg var med Aiming i USA da de spilte support for Jaga for noen år siden. Der klikka folk i vinkel, og det er noe av det mest snobbete publikummet du får i verden. Det er ingenting som tilsier at du skal få kjærlighet fra den gjengen, men om du fenger på det nivået er de med. Og det kjennetegner samleplata, det er mange jeg aldri har møtt, men vi har vært i kontakt fordi vi liker hverandres greier. Og nå er vi bare fans av hverandres greier. Jeg vil slå et slag for det å blande de tingene mer. Det er naturlig å turnere med et amerikansk band når man liker de samme tingene. At man kommer fra forskjellige steder på kloden eksisterer ikke som noe man tenker over. Det er viktig for meg å fortsette det arbeidet der, at det ikke bare blir dokumentarisk om den norske scenen.

Men du er også et konsertgående menneske. Hva tenner du på der, hva har vært lyspunkter de siste årene?
– Det er mye. Jeg er ikke talentspeider. Jeg hadde en litt ramsalt krangel med en venn som jeg tok med på en jazzgig. Fy faen så kjedelig dette var, hva er det de vil melde – og hvorfor tok du meg med? Mitt premiss er egentlig ikke at det skal bli tidenes beste konsert, men jeg er interessert i noen av de musikerne, jeg vil se hva de gjør. Har de fet lyd i instrumentet, spiller de fint, kobler de seg på de andre? Jeg er musikkfan, men jeg er også en musikerfan som kan dra på konsert for å se på hva en person gjør. Det kan være dårlige låter, men en rågod trommeslager, og i noen sammenhenger trenger jeg ikke mer.

Det er jo en måte folk som blir opptatt av musikkfelt hvor folk dukker opp i mange settinger – at man følger musikere gjennom aktiviteten sin, selv om man liker noe bedre enn andre ting.
– Jeg er jo også lykkelig uvitende ofte. Det er veldig mye jeg ikke vet hva er. Så jeg kan dra på ting hvor jeg ikke vet om hvem noen er, og det er sinnssykt givende. Hvem faen er den saksofonisten? Også er det typisk nok noen vennene mine vet hvem er, og på sikt får man mer oversikt. Men det er virkelig nye folk hele tiden. High end-musikere som pipler ut årlig.

Det er nesten litt stressende.
– Ja, for deg som må rapportere om alle disse greiene er det sikkert et fengsel. Men for meg er det helt strålende!

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Ernst Wiggo Sandbakk

Festivalsjef i Jazzfest, Ernst Wiggo Sandbakk, inviterer denne uka til helnorsk festival med topp program: - Trondheim blir landets tryggeste og hyggeligste sted å være 26. - 29. november!

Meld deg på vårt nyhetsbrev