Et varmt vennskap

Om kort tid, 6. august i år, ville Egil Omar Kapstad fylt 80 år. De to andre musikerne, Ole Jacob Hansen og Bjørn John Johansen, ville ha fylt 80 henholdsvis 16. april og 23. mai i år. Alle tre svært sentrale musikere, som dessverre ikke er blant oss lenger. Fjerde medlem av denne kvartetten, Bjørn Alterhaug, er fremdeles aktiv musiker (75), og står her som forfatter for å gi et bilde av disse tre og «Friends»-innspillingen, i håp om at en hyllestkonsert kan realiseres i 2020. Platen “Friends” ble innspilt i Nidaros Studio og utgitt i Trondheim i oktober 1980. Store norske leksikon skriver: «…Bjørn Johansen ledet en fremragende kvartett sammen med Egil Kapstad (…) kvartetten gjorde seg sterkt gjeldene 1978-1985.» Platen ble i Ballade 2007 rangert blant de 20 beste og mest betydningsfulle jazzplatene i Norge og fikk strålende kritikker i landets aviser.

Innspillingen av «Friends»
Innspillingen i Trondheim tidlig september 1980 skjedde i forbindelse med en av kvartettens mange turneer i denne perioden. De tre Oslo-guttene hadde alle et nært og godt forhold til Trøndelag etter mange besøk, de hadde gode venner her og Alterhaug bodde i Trondheim.
Plateselskapet Arctic Records hadde året før, i 1979, mottatt Spellemannpris i jazzklassen for Bjørn Alterhaug’s plate «Moments». Lederen for selskapet, Gunnar Hordvik, var positiv til å presentere mer jazz, hvilket åpnet dørene for innspillingen av «Friends». Uten hans velvilje ville vel neppe denne innspillingen blitt realisert.

Kvelden før innspillingen tidlig september 1980 spilte kvartetten på Trubadur jazzhus i Trondheim for et stort, engasjert og lyttende publikum. Det ble en musikalsk flott kveld, hvor musikerne var i toppslag og publikum responderte med varm applaus. Etter slike fine og minnerike kvelder, var det ikke lett for musikerne å gå rett til sengs. Oslo-guttene bodde på Phoenix Hotell, og det ble selvsagt en «night-cap» på rommet til Johansen. Ingen i bandet tenkte der og da så mye på at kvartetten skulle være i Nidaros studio i Fossegrenda utenfor sentrum, ferdigrigget og klar for plateopptak kl. 10.00.
Det ble en lang, lattermild og trivelig natt med mange historier og latter så tårene trillet. Morgenen kom plutselig. Med hotellnavnet Phoenix og skulpturen Fugl Fønix foran hotellet, som ennå kan ses reise seg fra asken foran hotellet, er koplingen av nattens muntre samling og plutselige morgen ikke så lang til Fugl Fønix …
Mandag morgen kl. 10.00 var imidlertid kvartetten med instrumenter på plass i studio, da Jan Erik Kongshaugs rolige stemme sa at alt var klart til opptak. Vi hadde ikke merket at Jan Erik stilte lyd mens vi satte opp instrumentene; typisk Jan Erik – umerkelig gjorde han en grunnleggende og viktig forberedelse.  Jan Erik Kongshaug, som allerede da var regnet som en av verdens beste lydteknikere, bør få mye av æren for at innspillingen og atmosfæren ble slik. Innspillingen kunne starte med en gang. Vi slapp den slitsomme og ofte uendelige lydprøvingen som ofte tar mye energi og kreativ kraft. Alle hadde gode lytteforhold og det var en positiv energi fra første opptak, «take», og gjennom hele innspillingen. Latteren satt løst, og godlynt fleiping i pausene holdt liv og humør oppe i søvnhungrige kropper.

Kvartetten hadde på den tiden et stort repertoar, så det var mye å ta av. Det var imidlertid ikke satt opp noen klar plan og rekkefølge for hvilke låter vi skulle spille, men i denne kvartetten var det lite stress rundt slike ting; den som kom først med forslag fikk som regel sitt godkjent. Slik jeg husker det spilte vi inn hele plata, seks låter, på en formiddag.

Det som gjorde inntrykk på meg var den type konsentrasjon som var tilstede under hvert «take». Etter et opptak går vanligvis musikerne til kontrollrommet for å lytte på resultatet. Første låt var «Medium 24», men Bjørn J. var ikke så interessert å lytte, han ville spille neste låt umiddelbart, og kommenterte: «Vi har spelt, det får holde». Han visste intuitivt at dette låt akseptabelt og ville ikke bruke unødig energi på å lytte på detaljer som neppe ble bedre ved nytt opptak av samme låt. Følgelig ble ikke gjort mange opptak av hver låt, flere ble gjort ved første opptak. Slik jeg husker det, ble de fleste låter beholdt slik de som ble spilt; ikke mye reparering og klipping, som ofte var vanlig og som tok mye tid. Dette er kanskje en av grunnene til at hele innspillingen preges av en type umiddelbarhet – friskhet.

Bjørn Johansens vakre ballade «Friends», tilegnet vennen Egil, ble et naturlig valg av tittel på plata. Jeg husker godt kommentaren fra Bjørn J. i kontrollrommet da vi under miksingen lyttet til Egils fine solo på denne komposisjonen. Bjørn syntes åpenbart at Egils solospill var meget bra, og kommenterte: «Omar, den var’u heldig med». Brøl av latter – ingen tvil om at opptaket var godkjent.

Repertoaret på plata består ellers av komposisjoner av Egil, Bjørn J., og Bjørn A, pluss noen standardmelodier. Egils komposisjon «Medium 24» åpner plata, den etterfølges av «My one and only love» i et arrangement av Egil. Neste komposisjon er signert Bjørn A., «Poire Williams», som er navnet på meget godt fransk pærebrennevin. «Arizona blue» er Egils komposisjon som han tilegnet Charles Mingus, så kommer omtalte komposisjon av Bjørn J., «Friends». Siste melodi er en standardmelodi av Cole Porter, «I love you».

Etter opptaket dro vi hver til vårt og tenkte vel ikke så mye på at det nå forelå en plate som skulle bli en av to viktige platedokumentasjoner av det samarbeidet denne kvartetten sto for gjennom de syv årene dette bandet varte. Den andre dokumentasjonen var en utgivelse i 1979 med revyartisten Einar Schankes melodier: «Egil Kapstad, Bjørn Johansen, Ole Jacob Hansen og Bjørn Alterhaug – Spiller Einar Schanke». Randi Hultin sendte plata til Sonny Rollins, som i brev roste plata og spesielt Bjørn J’s saxofonspill.
Selv om «Friends-kvartetten» opphørte mer eller mindre i 1985, fortsatte samarbeidet i ulike konstellasjoner i mange år framover, og det var alltid varm gjensynsglede og topp stemning de gangene vi møttes.

På turne i Tromsø i 1982.

Om samarbeidet, hvordan vi møttes og «Friends-kvartetten»
I ettertid har jeg tenkt på hva det var som gjorde dette samarbeidet så spesielt, rikt – fullt av gode, mangfoldige og underfundige minner. Kvartetten var jo et møte mellom tre venner og musikere fra Oslo og en fra et lite sted utenfor Mo i Rana, Åga. Det var kanskje noe i forholdet sentrum – periferi, som gjennom samarbeidet virket utviklende på alle?

Egil møtte jeg i 1964 på en privat samling av jazzmusikere i Oslo kvelden før jeg skulle spille for Oslorussen på en av båtene til København. Begge båtene hadde hvert sitt jazzband, bla Jon Christensen, Knut Riisnæs, Bernt Steen, Terje Bjørklund, Jan Berger mfl. På stedet var det jamsession, og jeg overtok bassen etter Knut Güttler og fikk spille en låt med Egil. Deretter fikk vi en kort prat, men ble ikke ordentlig kjent før i 1972 på et seminar i Surnadal, der Egil spilte trio med Carl Haakon Waadeland og meg. Vi var sammen i en liten uke, fikk spilt en del og utvekslet mye interessant rundt musikk og liv.
Ole Jacob møtte jeg da jeg var i Kongens Garde i 1965-66, bla som medlem av Ditlev Eckhoffs kvintett, som hadde mange jobber på Club 7 i gamle Edderkoppen teater. Ole Jacob og jeg fant hverandre godt musikalsk og sosialt, og han anmodet meg sterkt om å bli værende i Oslo etter militæret. Jeg reiste imidlertid til Trondheim for å studere, og ble der, selv om Osloturene ble stadig hyppigere fra slutten av 1960-tallet.

Bjørn Johansen møtte jeg også under Garde-oppholdet i Oslo, og spilte med han et par ganger, men ble ikke kjent med han før på tidlig 1970-tall. Vi spilte ikke så mye sammen, men når vi møttes hadde vi mange gode samtaler om musikk, spesielt om Dexter Gordon og Joe Henderson, som Bjørn kalte henholdsvis «far» og «mor».

1977-78 spilte «Friends-kvartetten» en del jobber på Amalienborg restaurant, «Malla», og det ble fort klart at kjemien i denne kvartetten var meget god. NRK plukket så ut kvartetten for å representere Norge ved den årlige EBU-konserten i 1978 som skulle være i Middelheim, Belgia. Denne konserten, med påfølgende nattlig bytur i Antwerpens varierte tilbud av ulike slag, ble vel den egentlige starten for dette bandet, og knyttet kvartetten tettere sammen på alle måter. Assosiasjonene fra denne turen førte tankene mine til et ordtak av den romerske komedieforfatteren Terents, (185 f. Kr), også kalt «afrikaneren»: «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed.» Å gå nærmere inn på Belgia-detaljer eller sitatet synes ikke formålstjenlig, men at det brede spekteret av opplevelser sammen la grunnlaget for varig vennskap, kan kanskje anes her.

Mottakelse av «Friends» og om de tre Oslo-guttene
Kvartetten opplevde mange forespørsler om jobber rundt om i Norge fra 1978 fram til innspillingen av «Friends» i 1980. NRK-personligheten Johs Bergh skrev baksideteksten på plata som han avsluttet slik: «No nonsense music by a group of friends that really are together.»
Da «Friends» ble gjenutgitt i 2003 skrev en annen sentral NRK-person, Erling Wicklund, om Bjørn Johansen som døde i 2002: «Bjørn Johansen never received the international acclaim he deserved. This fact only shows the haphazard of commercial success in the music business. With Bjørn Johansen, Europe has lost one of its greatest jazz musicians».
Ser man på omtaler av disse tre er det mange superlativer, her fra Norsk Jazzarkiv. Ole Jacob: … «en av de mest sentrale musikere i norsk jazz». Bjørn J: … «en av Norges mest innflytelsesrike saxofonister gjennom tidene, inspirator for generasjoner av musikere, bla Jan Garbarek.» Egil: … «status som en av Norges fremste jazzpianister gjennom tidene.» Alle musikerne på «Friends-plata» har for øvrig blitt tildelt Buddy-prisen.   

Coveret fra gjenutgivelsen i 2003 (Ponca Jazz Records). Egil Kapstads komposisjon «Arizona blue» er feilaktig kreditert Bjørn Alterhaug.

Ole Jacob, Bjørn og Egil ville altså fylt 80 i 2020. Når man i ettertid betrakter disse tre musikerne, som dessverre døde for tidlig, er det ingen tvil om at alle har vært svært viktige brikker for at Norge i dag har en musikerstand som rangeres kvalitativt høyt i den internasjonale jazz verdenen. På hver sine instrumenter har alle satt sine spor, og i sin tid vært foregangsfigurer for yngre musikere, lenge før jazzutdanning var tenkt på her i landet, og i stor grad internasjonalt.
Overraskende få innen jazzmiljøet synes i dag å kjenne navnene til Ole Jacob Hansen, Bjørn Johansen og Egil Kapstad. Det kan selvsagt ha mange årsaker, ikke minst den endrede mediesituasjonen hvor jazzen i de siste 5-6 årene ikke har hatt særlig plass i verken riksaviser eller lokalaviser. I tillegg den såkalte «nyhetiseringen» som vel for alvor tok til på 1990-tallet: avisenes flokkjakt på siste nytt, om det var av betydning eller ikke. Dette førte nok til en marginalisering av jazzen som kulturelt viktig uttrykk, til fordel for det lette og kulørte i underholdningslivet.
Jazzhistorikeren Ted Gioia skriver i «The History of Jazz» at 1975-80 tallet var en generelt vanskelig tid for musikere født rundt 1940-45, da deres mest kreative og aktive musikalske periode sammenfalt med det han kaller «The Fragmentation of Jazz Styles». Nye retninger og stilistiske påvirkninger fra ulike deler av verden førte oppmerksomheten noe bort fra det som inntil da hadde vært en nokså enhetlig oppfatning hva jazztradisjonen innebar. Selv om våre musikere i sin tid spilte moderne jazz, riktignok forankret i jazztradisjonen, kan det være grunn til å påpeke at våre tre musikere også til en viss grad ble utsatt for den tids fragmentering av jazzuttrykk, dermed kan det være lett å overse deres betydning i et historisk perspektiv.

Vennskap og musikk
Avslutningsvis vil jeg for egen del betone den betydningen mine tre medspillere har hatt for min egen utvikling som musiker og pedagog gjennom mange år. Dyp seriøsitet, ønsket om å gjøre så god jobb som mulig, kombinert med en sårbarhet og følsomhet kan være utfordrende. Men, som oftest var jobbene i «Friends-kvartetten» pur glede og alltid noe man kunne lære av og reflektere over. Ikke minst har denne perioden i «Friends» for meg vært viktig ikke bare som musiker, men også som pedagog: Å være årvåkent lyttende til det riktige øyeblikk der du kunne finne plass til en ytring, og med det i beste fall tilføre samspillsituasjonen noe meningsfylt. Det krever mye av alle i en gruppe musikere eller pedagoger: tålmodighet, vilje til uttrykk, evne til å tilgi og å bruke såkalte «feil» som inspirasjon til nye muligheter. I de beste samspillsituasjonene hadde denne kvartetten noen av disse egenskapene som vel dypest sett hadde rot i et varmt vennskap: «Friends».

Bjørn Alterhaug