NTT: Jazz plus / Sas pussy

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en blogg som setter passerspissen i jazzens glødende hjerte og swinger seg rundt i store og små sirkler til vi ikke orker mer. Denne uka har vi en fyldig utgave til dere – vi avslutter Spellemann-dekningen vi startet i forrige nummer med å intervjue tre harpeinnehavere, og vi er innom den gledelige nyheten om at Moldejazz blir gjennomført i år.

Søndag er det 17. mai. I fjor gikk vi ut av vårt gode skinn i NTTs gigantiske korps-extravaganza, som lar seg lese om igjen hvis du er hypp på å korpse opp stemninga noe alvorlig. Vi huket tak i et av intervjuobjektene fra det nummeret, saksofonist og korpsinstruktør Alexander «Bosse» Bosrup Karlsen, som den siste tiden har gledet mange med tegninger av ulike folkerike situasjoner vi ikke har tilgang på for øyeblikket. Han har vært så generøs å låne oss fire av tegningene, som på sitt vis illustrerer NTTs velkjente fire elementer:

1. Jazz 2. Omegn 3. Konsertliv 4. EKSPORT OG NÆRING.

Tegningene, og Bosses forklaringer av dem, kan du kose deg med utover i nummeret. Vi er glade, ja, nesten litt trassig stolte i remseformen vår. Men noen ganger blir det fryktelig langt, vi er klar over det – så denne gangen har vi faktisk lært oss å lage en innholdsfortegnelse som gjør at dere ved hjelp av wordpress-redigeringens magi, kan hoppe rundt i bloggen vår, som et barføtt barn på varme steinheller. Sjå her:

1. Moldejazzsjef Hans-Olav Solli forteller om hvordan de bestemte seg for å gjennomføre årets festival.

2. Musiker Hans Hulbækmo ser frem til konserter på Moldejazz og forteller om den kommende liveplata til Moskus.

NTTs Spellemann-spessial del 2:

3. Vinner av årets hederspris, hundreåringen Oslo-Filharmonien, ved administrerende direktør Ingrid Røynesdal som snakker om planene fremover og drømmen om nytt konserthus.

4. Akkordeonist Frode Haltli om å vinne Åpen Klasse, om å få seg høne og om å lede korps på 17. mai.

5. Stort intervju med Chirag fra Karpe, som snakker om SAS PLUS / SAS PUSSY, utgivelsen som vant prisen for årets album.

Før vi spenner på oss sløyfa og begynner bloggfesten må vi også nevne at denne ukens fremleggelse av revidert nasjonalbudsjett forsterket inntrykket av at den øverste ledelsen i kulturfeltet har enorme blindsoner i sin håndtering av utfallet av korona-epidemien. Det er satt av 300 nye millioner til en kompensasjonsordning for tapet av bilettinntekter i kriseperioden. Men hensynet til hele næringskjeden – som i dette tilfellet blant annet betyr underleverandører av ting som lyd og lys, infrastrukturen som gjør at det er mulig å arrangere ting over det ganske land – er umulig å få øye på. Ideelle stiftelser som ikke tar utbytte, faller utenom kontantstøtteordningen. Kompensasjonsordningen rettet inn mot selvstendig næringsdrivende har rett og slett skapt raseri, noe du blant annet kunne lese Mats Eilertsen snakke om i forrige nummer av NTT. En aksjon for å endre kompensasjonsordningen, startet av Kunstnernettverket, sprer seg på nettet. For poenget er jo, nok en gang, at år ser ulike ut i kultursektoren, og det perverse med å basere en ordning for inntektstap på fjorårets inntekter alene, er at mange av de som nettopp skulle hatt måneder som ga gode inntekter nå fremover, hadde lave inntekter i fjor, for å mekke noe nytt som nå skulle presenteres. Det riktige ordet for der vi er nå er tillitskrise.

ALL RIGHT! Spenn setebeltene, stryk skjorta og gjør klar scrollefingeren, for nå går vi videre! Neste uke er det innspurt for bladet, og vi minner om at det går an å bli Jazznytt-abonnement. Vi  nevner også nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Element no. 1 – Omegn, hvori opptatt leikaring

“Jeg har ikke noe sterkt forhold til leikaringer, jeg så det i grunnen kun på 17. mai. Mormor var glad i folkemusikk, og mor ble drasset rundt på landskappleiker og sånn. Det var bare én leikaring i Larvik såvidt jeg kan huske, og der spilte for eksempel en trio med fele, trekkspill og en altfor fancy elbass – en Warwick med 114 strenger. Sikkert fretless også. Vi har diskutert om fancy basser er et utkantfenomen. Jeg tror det. Det kan handle om at den ene musikkbutikken hvor enn du var tok inn det nyeste. De tenkte “det her er det neste folk skal ha”. På Vedvik i Sandefjord hadde de jo stratocastere og sånne instrumenter, men det gikk mye i Ibanez, Warwick også videre. Jeg var i en musikkbutikk på Ål, og observerte eksepsjonelt mange Stingray-basser. Og musikken jeg kjenner fra Ål er ikke forenlig med Flea, liksom. Så det har kanskje en annen sammenheng der. Men det kan hende at det har forandra seg litt de siste tjue årene, jeg er ikke så mye i musikkbutikker som jeg var. Folk har fått mer penger, og før var det kanskje også et større samsvar mellom snåle instrumenter og små band. Jeg syns det er rart om du som aspirerende bandmusiker har vintage Ludwig-trommer. Hvordan har du penger til de tinga? Jeg har en saksofon jeg kjøpte for konfirmasjonspenga, det er den jeg fortsatt spiller på mest. Jeg har ikke råd til å kjøpe noe mer fancy, for det koster jo 40.000, og det har man jo aldri penger til – eller, de pengene bruker jeg på noe annet. Bassisten på bildet spiller på en Trace Elliot også, det er viktig. Den spiller like bra samma hva slags musikk det er.” 

 

Sånn Moldejazz blir i år, har den ikke vært siden sekstitallet

Tidsnok skal vi nok få kjenne på begrensningene i både 50, 200 og 500 mennesker i månedene fremover, men det er ingen tvil om at det er en lettelse å se folk melde om store og små konsertplaner igjen. Vi vet kanskje ikke hvilken bøye som er rundet riktig ennå, men noe er det, og i NTT-land finnes det knapt en mer betydningsfull beskjed enn at Moldejazz har bestemt seg for å avholde festival i år. 

Det så vel ikke egentlig sånn ut forrige gang vi snakket sammen, festivalsjef Hans-Olav Solli.
– På det tidspunktet var det nærmest overtydelig at det gikk mot avlysning. Jeg husker ikke den nøyaktige datoen det var, men vi var nokså langt nede i kjelleren. Men den 30. april, på International Jazz Day, hadde vi begynt å eksperimentere, vi arrangerte en konsert med Espen Berg Trio. Og vi så egentlig for oss at det kanskje skulle være den første i en serie med konserter. Det var hyggelig, og jeg syns det ble veldig fint selv – det fristet til gjentagelse. Den dagen kom også spesifikasjonene om hva som skjedde med arrangementer på under 500. Det litt spennende i det, var at i stedet for å snakke om ytterligere innstramming, tok myndighetene en litt annen innfallsvinkel. De snakket om hva som kunne være lov – om 50 konsertgjengere nå i mai og så opp til 200 fra 15. juni. Da tenkte vi på hva vi kan gjøre med antallet 200. Det er ingen tvil om at med våre cirka seksti billetterte konserter er det langt over halvparten som faktisk går på en arena med rundt det antallet. Tanken festet seg. Det handler selvfølgelig også om et intenst ønske om å avvikle en festival, å unngå et hull i rekka og å kunne gi jobb til norske musikere. Ikke minst med tanke på mengden av bestillingsverk og spesialkonserter i rekka. Det føltes synd å skulle la ligge.

Men hvordan kom dere fram til den endelige avgjørelsen?
– Vi begynte å jobbe med det og fikk en voldsom respons. Vi var jo nervøse for om det ville føles riktig, men alle var gira. Styret ble også fokusert på økonomien i det. Den så ved første øyekast ikke særlig bra ut, men så har vi jobbet intenst med å se på alternative måter, å ikke nødvendigvis koble på hele apparatet, som hadde blitt en for stor kostnad for en liten festival. Det handler om å produsere en liten festival så effektivt som bare mulig. Når vi kunne presentere noe for styret som gikk noenlunde rundt, sa de ja, og da var det egentlig bare å ferdigstille programmet for min del. Tilbakemeldingene er helt overveldende – vi gjør ikke noe annet enn det som er naturlig. Men vi blir jo nesten hylla som både nyskapende, endringsledende og det ene med det andre… Det som til syvende og sist er veldig fint er at vi har gått fra å være seine med å avlyse, til å bli tidlige med å gjennomføre. 

Moldejazz er en av våre store institusjoner. I jazz-Norge, selvsagt – men også i festival-Norge generelt. Tenkte dere på den samfunnsmessige betydningen av å enten avlyse eller arrangere noe?
– Helt klart. Der må styret også berømmes, i administrasjonen var vi langt på vei der at vi ikke så mulighetene. Men styret ville se på det. Så da muligheten for 200 kom ble det ganske åpenbart at den måtte vi gripe. Det er pussig, vi har lenge følt på at vi kanskje var litt gammeldagse med alle våre enkeltkonserter og enkeltbilletter, men akkurat nå ser vi jo at det er en god tilpasning i dag som gir oss fleksibilitet. Ok, noe er avlyst – Herbie, McLaughlin, de store konsertene på Romsdalmuseet, folkefesten, tingene i Victoria-parken – men vi har mye som lar seg gjennomføre, i Domkirka, Plassen og Bjørnsonhuset. Festivalen vår viste seg å være ganske fleksibel. 

Med alt det man vet nå om usikkerhetsmomentene fremover, stiller en ting som force majeure-klausuler seg annerledes om det går mot ytterligere innstramminger. Hvordan er dere stilt for en eventuell avlysning av all publikumsaktivitet nå?
– Vi kjenner på forpliktelsen vi allerede har hatt med tanke på artistene som var booket til den opprinnelige festivalen og det er de som blir reengasjert nå. De har vi et sterkt ønske om å kunne honorere ut ifra den avtalen som var, uansett om det blir en strømmet festival eller om det som er signalisert nå blir mulig. Vi tenker at vi på en eller annen måte skal gis jobb – de konsertene vi setter opp nå, skal avholdes om det så er null i salen. Det juridiske du er inne på der er sånn sett ikke noe vi bryr oss om. Så får vi håpe at vi kan ta inn noen inntekter selv om vi ikke skulle ha publikum i salen overhode. Det er ikke alle som kommer med i den nedskalerte versjonen av festivalen, men de gir vi jobb uansett til neste år. 

Hva slags lærdommer man kan dra fra i år?
– Det å ha en fleksibel struktur, som gjør at man kan arrangere konserter i mange ulike størrelser fremstår i hvert fall som veldig tilpasset den nye virkeligheten. Det er det kanskje mest åpenbare. Og alle sånne kriser bringer med seg også noe endring, ikke minst på teknologisk side. Jeg tror det vil være med oss også i fremtiden på en helt annen måte enn før. Det syns vi er spennende som et supplement. For oss handler det om nye publikumsgrupper, ikke minst internasjonalt – vi har ikke hatt behov for noe særlig mer markedsføring i og med at byen har vært full, men vi ser jo for oss at vi har muligheten til å spre det vi gjør i større grad. Det er mulig at det blir litt spesielt for denne festivalen vi gjør i år, men det er ikke noe tvil om at vi som den mest internasjonalt kjente festivalen har vært et utstillingsvindu, og det kan vi jo jobbe mer med nå.

Noe som bekymrer festival-bransjen nå, er jo tanken på 2021. Det er slettes ikke sikkert at man er oppe på normal kapasitet da heller.
– Nei, og det er noe av det som er viktig med tanke på avvikling nå.

Ja, hvordan ser dere på 2021-festivalen?
– Vi er i og for seg godt i gang med den – det er faktisk tiden for det uansett. Vi tenker littegrann på det med tanke på innslag av utenlandske artister. Det er en mulighet for at vi er nødt til å være littegrann forsiktige. Vi har så mye bra i Norge at det å ikke gjøre seg for avhengig av utenlandske i en situasjon med så mange usikkerhetsmomenter er en av mange ting vi er nødt til å tenke litt igjennom. Det er mange ting som kan endre seg, men at situasjonen kan være nesten den samme som nå, er vi nødt til å ta høyde for. Og det er derfor det er ekstra viktig for oss å jobbe allerede i år. Det blir nesten som en restart, du må tilbake til sekstitallet for å finne en lignende variant av festivalen.  

Moldejazz er også viktig for byen, det er en folkefest som har vært med byen i mange tiår. Og det er vel også den delen man vil se størst begrensninger på. Hvordan føler du at byen ser på avviklingen deres i år?
– Der vi er nå, tror jeg folk er veldig glade for at det skjer noe som helst, at det blir festival. De er opptatt av det, de har forståelse for situasjonen og skjønner åpenbart at det utpregete folkefestpreget ikke blir snakk om i år. Det er som med fotballkamper som blir avholdt under normale forhold nå. Folk er glade for å se at kjernen av det vi holder på med lar seg gjennomføre. Og folk i Molde er veldig bevisste på at det som tross alt ligger i bunn her er jazzmusikken, uansett hvor mye de tar del i det selv. 

Men ok, la oss høre litt om programmet!!
– Det er ingen stor overraskelse at flere av de konsertene vi allerede har sluppet blir å finne, deriblant Hanna Paulsberg Concepts tiårsjubileum med gjester, og likeledes konserten med Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli, som John Zorn hadde vært med å kuratere. Sånn sett blir det en flik av Zorn her, selv om han ikke kommer selv. For Moskus og Maja Ratkje med Stian Westerhus, som også var blant hans valg, blir også avholdt.

Har dere mye kontakt med Zorn?
– Absolutt, hele veien. Det er i grunnen blitt veldig personlig og hyggelig. Han var veldig gira over å få residencyen, og er åpenbart veldig trist over at det ikke går. 

Men i og med at dere også vil benytte dere av teknologien, kan man jo se for seg et sorts Zorn-besøk allikevel kanskje?
– Tanken er der, men det avhenger også av muligheten for en senere residency. Men det er tenkt på, så vi får se. 

 

Hans Hulbækmo har en gig – og Moskus slipper liveplate

Hans Hulbækmo. Foto: Niklas Lello

Våre må lekkasjer fra Moldejazz-rebooten innebærer blant annet at trommeslager Hans Hulbækmo har fått to spillejobber – med Hanna Paulsberg Concept og med trioen Moskus. Sistnevnte band har også kunngjort at de slipper albumet Live at Victoria på Earthly Habit, i et meget eksklusivt opplag på 150 fysiske eksemplarer, i digital nedlastingsform – men ikke på strømmetjenester. Den kan forhåndsbestilles her, blogghalvdel Vinger har skrevet liner notes og greier, og den kommer utpå høstparten. Så la oss snakke litt, da, med en festival-aktuell artist. 

Skal du spille noe før Moldejazz live?
– Ikke som jeg vet om, jeg tror ikke det. 

Åssen føles det å få de konsertene på stell?
– Det er deilig. Jeg har stort sett vært på Tolga fram til nå for et par uker siden. Så jeg har ikke spilt med så mye folk, men etter at jeg kom til Oslo er det blitt litt jamming og øving med noen ting. 

Hva har du gjort på Tolga?
– Jeg har gått på ski, og så har jeg spilt veldig mye hardingfele. Litt trommer, men mer hardingfele. 

Er det noe du alltid har spilt?
– Nei, det er noe jeg har begynt å lære meg nå under korona. Jeg lånte en fele av Anders Røine rett før det begynte, og hadde den med meg til Tolga. 

Du har det vanligvis svært travelt, med mye reise og spilling i en rekke forskjellige sammenhenger. Hvordan har det vært å skru av bryteren?
– Veldig deilig egentlig, jeg har likt det skikkelig godt. I mange år har jeg bare drømt om å ha mer fri enn jeg har, å gå i fjellet mer, være mer i naturen. Men da merker jeg at det er ting jeg savner, særlig det å møte venner. Å ha et liv som er preget av at du får inntrykk, eller at du ikke må ta alle avgjørelser selv. At det du gjør er i et fellesskap. 

Det er en situasjon hvor veldig mange tilfeldigheter er fjernet. Det er blitt færre uventede møter, man merker det nå som stedene åpnes også. Ting må avtales, man må finne sin kohort, det går ikke an å ramle inn i en situasjon, å bli dratt med videre.
– Det er spesielt. Jeg føler virkelig jeg har fått smakt på at gresset er grønnere på den andre siden. For meg viser det seg så jævlig ofte. Jeg har så mange tanker om hva jeg tror jeg vil, men så viser det seg at den gyldne middelvei, balansen, er det beste. 

Jeg har tittet gjennom gamle NTT-utgaver og innser at frykten for hvor lenge all aktiviteten kan vare preger skrivingen også før noe som helst skjedde. «Hvordan slutter dette» har lurt i kulissene som en angst her. Mangfoldet av scener, aktiviteten til ulike miljøer. Tror du man får det tilbake?
– Jeg tror det kommer til å komme tilbake omtrent sånn det var. Jeg vet ikke når det kommer til å skje, men de som har drevet med tingene har ikke blitt noe mindre gira på å drive med det. Folk gjør det jo ikke av rent kommersielle hensyn uansett. Det handler om glede og kicket man får av å spille mange konserter. Det har vært noen jammer nå der man blir veldig rørt av å sitte og spille med hverandre for første gang på lenge. 

Har du spilt noe med Moskus?
– Ikke nå. Det har vært litt med Hanna Paulsberg, Marius Klovning og Bárður Reinert Poulsen. Det er bare for å ha det artig. Vi tar med egne låter, og har spilt litt Paul Motian / Bill Frisell-aktig repertoar, og en Bass Desires-låt som heter “Samurai Hee Haw”. Og så har jeg øvd med Hans Kjorstad og Magnus Nergaard, vi skal spille på eksamenskonserten til Hans i slutten av måneden. 

Over til Moskus-skiva! Jeg husker den konserten, jeg har blant annet et mentalt bilde av et trekkspill som ble festet til hihat-stativet underveis. Hva var det med konserten dere spilte der som gjorde at det ble en utgivelse?
– Det var ikke noe vi tenkte etter konserten, i hvert fall. Vi fikk jo mye positiv tilbakemelding fra publikum, men hadde ikke noen ekstatisk følelse selv. Ingen av oss tenkte at det her var dritfett. Jeg tror vi jobba ganske hardt gjennom hele konserten. Men så ble det gjort opptak, og da vi hørte på det syntes vi det var kul musikk. For min del minner det meg om innspillingen av Ulv Ulv, det var nesten aldri sånn at noe kom lett. Men det er ofte at det mest interessante oppstår i den følelsen. 

Er det noe du kjenner ofte på? Overraskelsen over forskjellen på hvordan det føles å spille og hvordan det ender opp?
– Veldig, jeg blir ikke klok på det. Jeg har tenkt på det mye. Det er et behov for å finne en fasit, jeg vil vite hvordan jeg kan være helt sikker. Men det går ikke an, tror jeg. Det kan være at man spiller en konsert hvor man har det artig og det føles bra – også er det så bra. Andre ganger er det ikke det, det blir uinteressant. Andre ganger igjen, kan man ha lyst til å gi opp, grine eller klikke, men så er det megakult. 

Albumet har fire uavbrutte platesider?
– Ja, på a-siden er det et strekk som vi avslutta – åtte-ni minutter. På andre siden er det et lengre strekk, på 22 minutter. Og på c- og d-siden er det ett langt strekk, som er andresettet. Det er helt improvisert og har ingenting med noe annet å gjøre. Jeg føler vi lærte mye av å lage Mirakler og tok med oss noe vi lærte da. 

Hva var det dere lærte på Mirakler?
– Godt spørsmål, egentlig. Noe med byggeklosser, jeg føler at å spille musikk kan tenkes på som å bygge noe. Men hva bygger du med, det kan være større eller mindre biter. Knøttsmå biter. På Mirakler er det mange store biter som utgjør musikken. Litt sånn Duplo. Ikke Lego, for det blir for…. eller, det er en blanding. Det går vel an å blande Duplo og Lego, faktisk, når jeg tenker meg om. Den plata er litt psykedelisk, noen ting, kanskje litt Sun Ra-inspirert. En blanding av elektrisk og akustisk som det er mer av der enn på tidligere album. 

Mirakler er en fascinerene skive å forsøke å låse opp som lytter. Noe musikk har veldig velkjent dramaturgi, den spiller seg frem mot sluttpoenger. I Mirakler føles det som at det fortelles litt andre historier. “Nå er vi her”. Det er en tydelig plate når du kommer inn i den, men det føles som at det handler mer om steder å være enn en reise gjennom landskapet. Eller noe.
– Jeg er enig. Det er litt skisse-aktig preg også, det tiltrekker alltid meg. Jeg liker det, sånn som Family Tree–plata av Nick Drake, som er en blanding av opptak han har gjort selv, og noen ting med mora og søstra hvor de spiller klassiske stykker i stua. Det liker jeg. Det er noe dagligdags ved det. Noe ikke uttenkt, nærmest. Noe du bare gjør uten å tenke. Og det er det hverdagen handler om mye, å ha rutiner som du gjør noe rundt i stedet. 

Musikk og historiefortelling har gjerne konklusjoner, men livet er ikke sånn alltid – hovedsakelig bare fortsetter det, på en måte. Det er som å stoppe  å hikke. Kan musikk imitere de forløpene også, snarere enn klassisk historiefortelling? Mirakler er musikk som får meg til å tenke på den typen ting. Den har også noe veldig enkelt over seg, samtidig som den er en slags tilvenningssak, for den forteller ikke rett ut hvordan den skal “brukes”. Man merker ikke at man får den under huden.
– Jeg tror jeg skjønner hva du mener. På den plata er det en blanding, halvt om halvt ting som er spilt inn av alle tre live på øvingsrommet til Anja og ting som er spilt inn i studioet til Marcus Forsgren. Og noen av de tingene er improvisert de også, men gjort annerledes, for eksempel den låta som heter “Ludvig XIV”. Der gikk jeg inn og spilte trekkspill og trommer samtidig og spilte lengden til låta. Så gikk Anja inn, og så gikk Fredrik inn, uten at vi snakket noe om det. Det kan være en bra måte å utvide hvordan vi lager musikk, å gjøre rollene våre litt annerledes. Det er lett å gå opp de samme mønstrene, og det er vanskelig å bedømme veis. Men om man for eksempel gjør det sånn, kan man ta noen andre valg over ti sekunder, eller et minutt, eller ti minutter. 

Snakker dere mye om sånne strategier?
– Njææ, eller, vi snakker om mye forskjellig. Vi har også øvd masse på sånne improvisasjons- og samspillsøvelser. Det er en bok av John Stevens som heter Search and Reflect. Stevens grunnla Spontaneous Music Ensemble med alle de der folka, Evan Parker, Dave Holland, Kenny Wheeler og Derek Bailey. Den boka har vi brukt en del, også snakker vi også.

Etter Cafeteateret-konserten i fjor høst sa du at den var litt annerledes enn de andre dere hadde spilt på den runden, og at det hadde noe med at dere hadde snakket mye om musikk på veien ned til Oslo. Hvordan preger sånt musikken?
– Det er vanskelig å si. Hvis vi har snakket lenge, og alle har fått kommet til orde og man føler at det er en balanse, kan det være bra, for da er vi trygge på hverandre. Snakking kan bidra til at man føler seg både mindre og mer trygg. Det med språk og musikk er interessant, og det er mange sensitive folk og sarte sjeler i musikkmiljøet. Jeg er jo det selv, og man må være litt bevisst på hvordan man formulerer seg. 

Husker du settingen for Moskuskonserten på Victoria, og er det noe du reflekterer over når du hører på opptaket?
– Det var sikkert en litt nervøs stemning. Jeg tror Oslo, hvert fall Victoria, med Moskus alltid blir litt nervøst. Liten besetning, null avtaler, det er Oslo… og Victoria er vanskelig. Det er vanskelig å spille der, jeg tror mange synes det. 

Er det en lyd-ting?
– Ja. Det er lett å føle seg litt ensom, på en måte. Jeg tror det er ganske tørr lyd der. Det er mest det. Det er jo veldig hyggelig å være der, så det er ikke det. Også handler det sikkert om Oslo, man vil jo spille fet musikk når så mange man kjenner er der og sånn.

Vi må snakke litt om liveplater også. Har du noen favoritter?
– Av jazz eller generelt?

Det kan være generelt.
– Det er ekstremt mye Miles Davis-plater jeg har hørt på som er live. Da jeg gikk på Sund hørte jeg “Four” and More i hjel. De senere årene er det en plate fra 1969 i Frankrike, fra Festiva de Juan Pins, med Holland, DeJohnette, Corea og Shorter. 

Det er når de er midt i overgangen, fremdeles spiller “Milestones”, men med ringmodulator?
– Jaja, og den Milestones-versjonen er helt vill. Den og den første låta, “Directions”, som starter med at DeJohnette blæster helt vilt. Jeg har hørt at de var sinte i bandet fordi de ikke hadde fått lov til å ha med kjærestene eller noe sånt. Og det høres kanskje i spillet. 

Det er jo også en historie før konserten som ledet til “Four” and More og My Funny Valentine om at Davis hadde sagt at deler av honoraret skulle gå til et veldedig formål. Så bandet var visstnok kok forbanna når de gikk på, og trodde de hadde spilt en drittkonsert etterpå. Men så ble de sjokkerte da de hørte opptaket.
– Wow. Jeg kom på en til, det er jo Live at the Plugged Nickel. Den har jeg hørt masse på. Men nå ble det bare Miles Davis. Men herregud, så klart, Atomics Bikini Tapes. Det er jo en av de feteste platene jeg vet om, og noe av det som betyr mest for folk som liker Atomic. 

Jeg er spent om dere skal bruke noen av opptakene fra den uka på Hærverk.
– Ja. Vi har fått dem, så vi skal snakke om det etter hvert. 

Har du hørt noe på det?
– Litt. Men jeg tror jeg kommer til å la det gå litt lengre tid før jeg hopper inn i det. Jeg kom på en liveplate jeg hørte mye på da jeg var yngre… jeg har hørt på et band som heter Marillion, jeg har hørt så mye på det at det er skummelt. De har et album som heter Real to Reel. 

Er du ren Fish-era-Marillion-fan, eller har du hørt på det de ga ut etter at Steve Hogarth tok over som vokalist?
– Jeg hørte litt på han nye også. Men du kan nesten kalle meg ren Fish.

 

Element no. 2: Konsertliv, hvori opptatt utendørsfestivaler

«Dette er jo en byfestival, det ser man på bebyggelsen bak. Det kan være Øyafestivalen eller Piknik i Parken. Det er den festivaltypen jeg har vært mest på som publikummer. Jeg kan bo i telt, men helst ikke sammen med mange på hver side av meg. Så jeg har aldri vært på Roskilde for eksempel – jeg vet ingenting om det, jeg har aldri orket. Det her er en popfestival, eller en mainstream-festival. Kanskje ikke Stavern, mer poprock. Én ting er å få med seg konserter på festival, når det er dritbra blir jeg jo slått i bakken. Det mye som bare er hyggelig, jeg hater det ikke, men det er ikke opplevelser jeg kommer til å tenke tilbake på. Det jeg syns er mest gøy, er å treffe folk i den situasjonen. Alle er så gira på å ha det fint, og man klarer liksom å gange opp moroa så lett.

Tumultene vi ser her, hvor politimannen kommer løpende, handler om at jeg ønsket å være universell og implementere noe fra bygdefestivaler. Det har vært steder jeg har spilt hvor jeg rett og slett har vegret meg for å gå ut fra backstage. Jeg liker også at det kan skje noe bevegelse i bildet jeg tegner, og da er en Asterix-slåsskamp en god greie. Det prates mye her. Jeg prøver å ikke gjøre det for mye selv. Det er jo en uting. Jeg husker jeg var på Bon Iver på Øya, og der var det ekstremt. Jeg hadde lyst til å høre konserten, men hørte mest av alt en oppsummering av hvordan noen hadde det på Roskilde. Man kan jo gå i stedet. Men det gjør ikke de folka her, de vi ser på bildet er en saueflokk som har skjønt at det er her de skal være. Vi vet jo ingenting om kvaliteten på bandet som spiller heller, det kan godt hende det er en litt daff halv fem-spot, hvor beskrivelsen av dem i programmet ikke helt står i stil med hva de egentlig har fått til. Det er mange sånne.” 

 

Oslo-Filharmonien: da snakker vi band

Ingrid Røynesdal. Foto: Rune Bendiksen

Vi har mye å være stolt av i landet vårt, også dem som befinner seg i hovedstaden. En billig inder på Grønland, en benk på StHanshaugen, et snitt på Last Train, en engelsk pocket på Tronsmo, en is foran rådhuset, en vennemiddag nede på Brasserie France, inngangspartiet til Kunstnernes Hus … det er så mange gleder å ta inn over seg, gang på gang. Og så har vi musikken. Under Spellemannprisen forleden, ble det klassiske musikkfeltet viet litt ekstra oppmerksomhet, og de færreste burde klage over at årets hedespris gikk til hundreårsjubilanten i Oslo-Filharmonien. De er bra nok i som de er, men symfoniorkesteret har også vist vilje og evne til å fornye formidlingsformen med en rekke spenstige aktiviteter. Vi snakket litt med administrerende direktør Ingrid Røynesdal.

Gratulerer med Spellemanprisens Hederspris. Usedvanlig fortjent. Dere har hatt en omfattende kreativ jubileumsfeiring så langt. Hva er det som best karakteriserer Filharmoniens musikalitet i dag?
– Tusen takk, det er en stor ære! Filharmonien er kjent for å ha en spesielt vital og levende strykerklang og veldig gode enkeltmusikere. Vi er opptatt av å rekruttere musikalske personligheter som utvider og utvikler nettopp klang og uttrykk. Det er interessant å høre mange ulike orkestre jevnlig. Vårt ensemble er veldig egenartet. Og helt objektivt – de blir bare bedre og bedre!

Det har vært mye snakk om nettkonserter og liknende de siste månedene. Jeg er litt lei av Macen min. Finnes det andre typer ad-hoc aktiviteter dere kan gjøre det nærmeste året?
– Lei av det digitale universet tror jeg det er mange som er. Vi håper å kunne spille konserter med et fysisk publikum rett etter sommeren. Det er dét som er kjernen i det vi gjør, og det vi lengter mest etter: Å skape tette og lyttende møteplasser og fellesskap. Noen av våre musikere uttrykker at de lengter sånn etter publikum i salen at de kommer til å strigråte neste gang de går inn på et podium med salen full av folk. Det er interessant med alt vi normalt tar for gitt og som i dagens situasjon gir en intens følelse av stort savn. 

Vi som tilhører kunstfeltet er vant til å være misfornøyd med ting, det er svak politisk oppfølging, for lite seriøs oppmerksomhet i media, bare skvip på TV og så videre. Men har du noen positive betraktninger om ståa for det du representerer i dag?
– Jeg er kjempeoptimist. Tenk at vi har nesten 90 % gjennomsnittlig publikumsbelegg, uke etter uke, år etter år, at vi samlet smekkfullt hus i Spektrum i februar og 30.000 på utekonsertene våre den første uken av 100-årsjubileet i august. Vi lever i et mer fragmentert samfunn, men med helt nye muligheter. At The Times denne uken kåret våre «Mellomspill»-konserter til det beste som er å oppdrive digitalt i vårt felt for tiden viser hvordan man også kan få oppmerksomhet over større geografiske områder og på nye måter enn tidligere. Når man har stor kjærlighet til noe, vil man alltid ønske seg mer oppmerksomhet rundt dette. Det gjør vi også, men at det er stor kamp om oppmerksomhet i offentligheten gjør oss samtidig mer fremoverlent! 

Hvordan går det forresten med planene for nytt konserthus?
– Vi venter i disse ukene på at politikerne i Oslo kommune vedtar områdereguleringen på Filipstad. Når de forhåpentligvis får flertall for den, begynner detaljreguleringsprosessen. Vi er takknemlig for all den støtten vi opplever, og har fortsatt stor tro på at prosjektet skal la seg realisere. Dét er inspirerende å tenke på. 

Vi skriver mest om jazz og relatert musikk her i Now’s The Time. Har du i ditt arbeid, eller på fritiden, vært i kontakt med noen utøvere og komponister derfra som du har ekstra stor respekt for?
– Jazzmusikere generelt, tenker du? Det er flere. En del av dem spiller jo tennis også, noe jeg drev med i mitt forrige liv. Det er også lett å peke på Mathias Eick og hans ulike ensembler. Men det er etter hvert så mange gode, med uttrykk som passer til ulike livssituasjoner. Etter lange arbeidsdager registrerer jeg at jeg er særlig glad i å sette på sobre jazzpianister som både Bugge Wesseltoft og Tord Gustavsen. 

Hva er egentlig ditt syn på fri improvisasjon og frijazz? Din kollega Lars Petter Hagen har ytret skepsis.
– Haha! Hagen har alltid sterke og reflekterte meninger. Jeg har en litt nerdete kjærlighet til musikalsk arkitektur og form og opplever ofte at akkurat dette kan glippe når både klassiske musikere og jazzmusikere improviserer. Men bevares, virkelig gode musikere kan skape gull av det aller meste. I alle sjangre. Noe av det vakreste jeg vet er når jeg overveldes av akkurat dét, i intense, korte øyeblikk – på live-konserter. 

Element no. 3: Eksport og næring, hvori opptatt pågripelsen av Arne Treholt på Fornebu Lufthavn

«Jeg har ikke egentlig noe “Treholt-nostalgi”, jeg var to år da han ble bura inne. Mitt første møte med ham var et program hvor Alex Rosén skulle gjenskape arrestasjonen og endte opp med en Die Hard-aktig scene ute på rullebanen. Men jeg har faktisk lest både biografien til Treholt og til Ørnulf Tofte, politiinspektøren som pågrep ham. Det er en spennende sak. Treholt benekter det så innmari. Jeg tror han har gjort det han gjorde, men at han ikke så for seg at det var det han faktisk gjorde. Generelt sett er jeg glad i spionlitteratur, John Le Carré og sånn. Men grunnen til at jeg tegna dette er at flyplass er gøy å tegne, det er all mulig slags folk som skal over alt. Jeg har vært på Fornebu uten at jeg husker det – men i ettertid har jeg innsett at det var en ganske kul flyplass, litt sånn Y-blokka-aktig, bortsett fra at Fornebu blir bevart.

Arne Nordheim er med på bildet! Han skal nok til Warsawa og klippe opp noen lydbånd. Selv om det kanskje ikke var dét han drev med mest på åttitallet. Muttern og fattern spilte i blåseensemble – som er det man kaller et korps som spiller fancy musikk. Da spilte de et Arne Nordheim-stykke på Farris-flasker. Jeg syns det var usannsynlig gøy, og ble dermed veldig opptatt av ham som barn. Jeg har aldri tenkt på musikken hans som rar i det hele tatt, den har bare alltid vært der. Jeg husker jeg masa om at de voksne skulle tegne Arne Nordheim. Han er en fyr som har fulgt meg som karakter hele livet, selv om jeg ikke har hørt så mye på ham hele tiden. Men Popofoni-plata er en flott plate. Jeg kjøpte den i CD-utgave etter å ha lest anmeldelsen i Jazznytt på tidlig 2000-tall. Det er en historie der som er helt merkelig, møtet mellom musikere og komponister. Det handler også om fascinasjonen over tidsbildet for meg, jeg er den typen som ser på Olsenbanden og lurer på hvor de er. Jeg er dessverre ikke noe flink til å høre på ny musikk. Hjemmet vårt bærer også preg av at både jeg og Ida er glad i vinyl og teak. Det henger sammen.» 

 

 

Haltli har fått seg høne og harpe

Frode Haltli og hans akkordeon har ikke sittet helt stille i disse alternative månedene. Han har vært å se i flere forskjellige formater i strømmekonsertøkonomien, og det var selvfølgelig også svært inspirerende å se hva hans Avant Folk fikk til med prosjektet Quarantine Quilt, sammen hver for seg. 

Ja, vi ble rørt av å se musikerne spille den gangen, og bra låt det jo også. Under Spellemannprisutdelingen ble Erlend Apneseth Trios sublime Salika, Molika harpevinner i Åpen Klasse-kategorien, og der smelter Haltli inn på usedvanlig naturlig vis, sammen med Apne, Øyvind Hegg-Lunde og Stephan Meidell. Det var stor å være vitne til premierekonserten på Bergen Kjøtt den gangen, men innspillingen er blitt en moderne klassiker, vil vi påstå.

Gratulerer med Spellemannpris som gjest med Erlend Apneseth Trio. Hva innebærer begrepet «åpen klasse» for deg?
— Tusen takk! Jeg satt faktisk i jury for «åpen klasse» for en evighet siden, og ble veldig overrasket over mengden CDer jeg måtte høre gjennom. Det var liksom lønna den gangen — at man fikk masse CDer! Siden den gang har jeg tenkt at det må jo være den kategorien hoveddelen av norsk musikkliv opererer i – mye rart, men også den mest interessante delen av musikklivet! Siden har jo «åpen klasse» nærmest blitt en sjanger, så jeg vetta søren. Hva var det du spurte om, egentlig? I en ideell verden så hadde det vært én klasse for popmusikk og 20 for diverse undergrupper som idag er stuet sammen i «åpen klasse». Uten at jeg egentlig er så veldig opptatt av det.

Dere fire er en perfekt match, vil jeg si. Hvordan arbeidet dere frem musikken sammen?
— Trioen hadde jo jobbet fram veldig mye allerede før vi møttes på Kjøtt, der vi øvde, gjorde konsert og spilte inn parallelt over flere dager. Så jeg ser på meg selv veldig som en gjest på denne plata! Trioen arbeider egentlig veldig kompositorisk, og litt «strengere» enn jeg selv gjør i tilsvarende prosjekter (som Avant Folk). Men vi arbeidet sammen noen dager, og det er klart det skjedde ting der, det var fine dager. Jeg elsker jo å smelte sammen med Erlends spill, og hadde vel egentlig en veldig fri rolle og fant morsomme koplinger med både Øyvind og Stephan også. I tillegg så satte Jørgen Træen veldig preg på produksjonen i etterarbeidet — jeg skvatt litt da jeg først hørte det! Jeg er jo mest vant til «akustiske»/dokumentariske live-innspillinger i Rainbow-tradisjon, også kommer Jørgen og legger på effekter på nesten alt jeg gjør, men det var kult det! 

Det er en ganske spesiell lydverden der som virker løsrevet fra tradisjonsmusikken samtidig som den innebærer en grundig undersøkelse av tradisjonen. Dere fikk jo «sølv» i popprisen Nordic Music Prize som ble utdelt rett før koronaen også.
— Ja, det er en spesiell lydverden. Jeg tenker at samspillet mitt med Erlend er mye knyttet til at jeg har spilt med felespillere fra folkemusikken i mange år, så der er det noe som er veldig i skandinavisk tradisjon hva gjelder samspill, ornamentikk og sånt. Men vi går jo gjerne utpå glattisen også, da! Også hiver jeg meg jo på total pling-plong med Øyvind i partier, eller bader i Stephans deilige lyder, noe som ikke har med folkemusikk å gjøre whatsoever. Så ja, det er jo det som er greia med den trioen, at det er vel egentlig bare hardingfela og de arkivopptakene som kan knyttes til folkemusikken, de har ellers skapt sin egen greie – klisje å si det, men sant!

Det er mange morsomme og givende research-kilder i opptaks form som dere så har spunnet videre på her. Nesten om en musikalsk arkivreportasje?
— Det er rart at ikke flere gjør akkurat det der! Men det er klart, det trengs faktisk noen med litt teknisk kompetanse og stor musikalitet for å bruke det så delikat som Stephan og Øyvind gjør – de trigger jo disse samplesene og spiller med de. Det gir selvfølgelig en helt fantastisk effekt, det knytter den musikken vi lager til fortid på en usentimental og kul måte, helt uten fordommer eller nasjonalromantikk involvert.

Frode Haltli. Foto: Knut Bry

Hvordan har du forresten hatt det de siste ukene og månedene? Mye tenders gnidsel?
— Jeg har med skam å melde hatt det veldig bra! Vet jo at mange sliter, så det gir meg nesten dårlig samvittighet. Sånn rett etter korona-situasjonen oppsto så fikk jeg arbeidsstipend, så det var jo bare helt fantastisk. Har jobbet bra, egentlig hatt ganske mye å gjøre, men også hatt det roligere enn vanlig, og veldig fint her hjemme med familie, turer i skog og mark, også har vi fått høner!

Du har vært med på etpar strømmekonserter som jeg har sett. Hvordan arter de seg for en utøver som deg? Vanskelig å finne feeling uten folk i salen?
—  Ja, vanskelig! Men like nervepirrende, kanskje mer, som en vanlig konsert! Jeg følte at vi fant formen litt mer mot slutten, faktisk, da jeg egentlig begynte å bli litt lei av formatet. Man må rett og slett ikke late som det er en vanlig konsert, tror jeg, men finne noe annet. På 1. mai-konserten løsnet det litt for meg da Ingeborg Olerud på lys rett før konsertstart sa at «åpningsbildet her ser ut som man kommer inn på øvingsrommet til POING». Jeg tror det kan være like kult å se på noe som er litt innadvendt, rotete og rart, at man får være med på litt prøving og feiling. Det rareste på konserter uten publikum er når man har sånne bravur-avslutninger, og så er det null respons etterpå, ha, ha! Totalt tomhet. Fantastisk med alt som skjedde på Sentralen, men jeg må innrømme at jeg er litt glad for at det ser ut som om det er litt over med rene strømmekonserter for denne gang. Jeg er i gang med litt innspillinger nå, solo i kirka her på Svartskog, og noe med Avant Folk i studio når jeg får samla folk. Det føles greit å fokusere litt på det nå. Bare lyd, ikke noe bilde, og ikke live, skikkelig uhipt! Konserter begynner å komme i gang litt igjen, men det vil ta lang tid før vi er på normalen igjen der, tror jeg. Håper på det beste for alle gode arrangører, festivaler etc. Først og fremst at de greier seg! Også føler jeg litt at musiker-dugnaden er litt over nå, så vi trenger at arrangører finner løsninger og greier å arrangere konserter utover høsten, på tross av all usikkerhet og vanskelige økonomiske rammer!

Vi står foran en uvanlig 17. mai helg nå. Hvilke nasjonalromantiske eller revolusjonerende toner vil du anbefale at vi fyller dagen med i stedet for alskens uteblevne skolekorps?
— Tja, her på Svartskog går det i korps, faktisk! Vi har et lokalt 17. mai-korps som samles etter påske hvert år, én gang i uka og fram til 17. mai. Jeg er vel en slags musikalsk leder for det. Også har vi et veldig bra julebord. Noen få er musikere, jeg spiller trombone og kona spiller lyre, dattera vår Marte er med på trompet i år! Ellers er det flest voksne med, mange har hatt tatt opp instrumenter fra skolekorpset igjen – tubaisten hadde et lite avbrekk på 42 år før han satte i gang igjen, låter bra det! Jeg er oppvokst i korps og nå i mai må det være klassiske Sousa-marsjer, eller Kronprins Olavs honnørmarsj, Norge i rødt, hvitt og blått og sånt. Kan ikke erstatte det, vet du! Husker det var noe snakk om «King Size» på denne bloggen i fjor, forferdelig marsj!

(I ALLE DAGER, HALTLI, red.anm)

(Vi unner oss én til, forts.red.anm)

 

Element no. 4: Korps, hvori opptatt jazz

«Dampen Janitsjar – dette er menn som spiller musikk sammen en gang i uka, av ymse kvalitet. Kaffepausen er like viktig som musikken, og de har nok et litt stort selvbilde, lever på gammalt rykte og diverse. Det har visse likhetstrekk med et annet korps her i byen. Om ryktet om at de spiller marsjer i lavt tempo på grunn av livsstilssykdommer stemmer, vet vi ikke, men i fjor spilte vi med Bongobandet på Kampen-dagene. Da klokka vi inn Kampen Janitsjar når de marsjerte på 105 bpm, som er rimelig sakte. Jeg tipper at det har noe med at de blir slitne å gjøre. Den gjengen der kan ikke marsjere i 120 opp og ned i timesvis. De hitsa deres spiller de bra. Og motargumentet er jo at hvis du hører på platene deres, spiller de marsjene saktere der også. Det er mye seks åttendedels-marsjer som får et swing-sug som jeg tror var noe Frode Thingnæs bestemte seg for, det ga det en stilistisk egenart. Og det funker som ei kule. Om jeg skal komme med en kritikk av janitsjaren går det mer på det sosiale, at de er litt reaksjonære. Og de må slutte å spille “Jenter” av Di Derre og “En solskinnsdag” av Postgirobygget. Det holder ikke.

Jeg jobber for tre korps nå, Lakkegata, på Grorud og på Siggerud. 17. mai i år skal jeg for første gang siden jeg var russ være i korps igjen. Det har jeg klart å holde meg unna, bortsett fra geriljakorps i gamledager. Vi deler Lakkegata i tre, og har hvert vårt lille korps som dukker opp rundt omkring. De skal spille masse småkonserter uannonsert, også møtes de i skolegården for å spille “Ja, vi elsker” klokka ett, sånn at Abid Raja blir glad. Jeg har inntrykk av at det skjer mye småkorps rundt omkring, at det er borettslag som betaler for at de kommer og spiller. Det er bra. Korps får en trøkk den dagen i år, det handler om alt fra salg av is og brus i skolegården til at det er den viktigste rekrutteringsarenaen, at man får færre apiranter. Og du får støtte, såvidt jeg vet, ut ifra antall medlemmer. Det er mange mekanismer i sving. Jeg håper man kommer opp med en god løsning. Jeg har alltid syntes fordelingsnøkkelen for tippemidlene er noe man kunne sett på, men da kommer vel Idrettspresidenten og tar deg. Det er ekstremt skeivt fordelt mellom idrett og andre ting. Men så vil jo jeg også at flest mulig mennesker skal spille i korps. «

 

Chirag joiner middelklassen i jazzbloggintervju. Eller gjør han det?

Chirag med en av snøkulene som fungerer som inngangsbillett til Sas Skien 2020. Foto: Michael «Mike» Ray Vera Cruz Angeles

Now’s The Times siste intervju med Spellemann-vinnere for denne gang ble gjort lenge før prisen ble utdelt. Intervjuet med vinneren av Årets Album ble gjort før krisa satte inn, eller kanskje det blir mer riktig å si rett oppunder. Vi møtte Chirag Patel fra Karpe under Bylarm i år.

Kan hende noen faste lesere stusser litt over at dette intervjuet er å lese her. NTT er jo til vanlig en blogg om jazz og omegn. Men for å parafrasere en kjær musiker, er “omegnen der du vil den skal være”, og i dette tilfellet omfatter den helt klart nåtidens største norske band. Det var så mye med deres siste utgivelse, SAS PLUS / SAS PUSSY, som pirret nysgjerrigheten. Vi snakker jevnlig med musikere fra ulikt hold om innspilt musikk, om bruken av ulike opptakssituasjoner, forskjellige måter å gjøre det på. Så hvorfor ikke snakke med noen som laget et slags hørespill, fullt av låter, men også feltopptak, false starts og en rekke andre ideer som flyr høyt og lavt? 

Siden det refereres til tidligere samtaler underveis kan det være greit å nevne at undertegnede, blogghalvdel Filip, møtte Chirag for første gang under siviltjenesten, på samme tid som Karpe Diem ga ut debuten Glasskår EP. Det var på en ungdomscafé i Oslo, og sammenfaller med første gang jeg støtte på bona fide fans av Karpe, som det var masser av. Siden har vi støtt på hverandre sporadisk og pratet om løst og fast. Det har vært interessant å følge med på alt som har skjedd underveis – det er ganske mye, helt frem til rekordforsøket de signaliserte for litt siden, om å fylle Oslo Spektrum ganger 10 i 2021 – et prosjekt som pågår samtidig som de inviterer 100 fans, nøye utvalgt gjennom flere søkerrunder, til et ombygd kulturhus i Skien for en totalopplevelse som griper dypt inn i bandets historie og forhold til lytterne sine. I disse dager mottar 100 mennesker rundt omkring i Norge noen kryptiske glasskuler som viser at de er blant de heldige. Willy Wonka-vibbene er tjukke, og det er i det hele tatt noe med måten Karpe på et tidspunkt vrengte bilen over i venstrefila og begynte å tenke i store konsepter, med et stadig mer kodet språk, som fascinerer. 

Det er jo tydeligvis også noe frustrerer folk som ikke blir grepet av dem, en skepsis som kan kokes ned til noe sånt som “hvis de er så viktige – hva er det de egentlig prøver å si?”  Mens vi var på vei ut fra Café Sara, der vi hadde møttes, var vi såvidt innom begeistringen og bismaken ved å for eksempel se et munnhell du har skrevet plutselig entre dagligtalen. Hvordan ting de har skrevet i enkelte tilfeller blir brukt som verbale slegger på måter Chirag sa at han ikke helt kjenner seg igjen i. Det er noe som interesserer meg her. Aller minst bør man gjøre kronikk ut av tekstene deres, om man på død og liv skal lese Karpe i en samfunnsmessig kontekst, ligger kanskje det mest interessante stoffet i de ulike rommene de har entret i løpet av de siste 15 årene, og måten de har tolket dem på. Handlinger som liksom sier “vi kan også være her”, og tankene de har gjort seg etter at de har tatt de skrittene. Det handler om ulike steder i kultursfæren, og det kan handle om symboltunge nasjonale settinger, for eksempel utstillingen på Nasjonalbiblioteket de nylig hadde vært med på åpningen av, hvor ting de hadde laget ble utstilt sammen med tekster og gjenstander fra hele den norske kulturhistorien. Dagen før intervjuet vårt hadde de vært i et annet, litt mindre symboltungt rom, på Bylarm som en av 12 nominerte artister til den på ingen måte direkte velklingende Hyundai Nordic Music Prize. I motsetning til Spellemann, gikk skaperne av SAS PLUS / SAS PUSSY derfra med uforrettet sak. Uten at Chirag virket direkte overrasket eller lei seg over det. 

– Jeg skjønte kanskje at han som delte den ut ikke hadde kommet helt hit for å dele ut prisen til rapgruppa vår… det var jo tre som vant, eller som ble nevnt, så vi vant jo virkelig ikke.

Dere er kanskje det største samtidspopfenomenet i Norge hvor “Eksportvare” ikke er noe man snakker om.
– Nei, og folk tenker ikke at vi må dit. Vi hadde den klubb-turneen hvor vi dro utenlands, men der syns folk det er befriende at vi kødder med det, at vi snakker engelsk én gang i løpet av konserten. For det er jo åtti prosent nordmenn og motvillige tyske kjærester, motvillige engelskmenn – du ser det med én gang når du står på scenen, at han eller han er sammen med en dame i crowden. Det er lettere å bare være ærlige om det for vår del. Du ser jo så mye av den skryten i måten folk presenteres for, “vedkommende skriver for David Guetta”, “spiller der eller der i utlandet” – og i det språket der er det mye fake it ‘till you make it. Gimmick. Det er jo noe nordmenn egentlig hater, måten det blir solgt til oss på Instagram, turné her eller der, sus og dus – musikkbransjen forsøker å lure oss med den innpakningen. Det får være en egen debatt om de lurer musikerne og seg selv også når de fremstiller livet på den måten. Men om du skal lure publikum, noe showbiz til en viss grad uansett handler om, så får du lure bra, liksom. Du må ikke bli tatt. “Du er ikke kriminell før du blir tatt”, det sa faren min til meg, og det gjelder her også. 

Når vi skriver om jazz er det også lett å falle i de fellene, skrive om “nivået”, “konkurrerer med de beste i utlandet” og så videre.
– Ta den Nordic-greia nå, hvor hun islandske komponisten (Hildur Guðnadóttir, journ.anm) vant for musikken til Chernobyl. Hun har også skrevet musikken til Joker. Noen kunne funnet på å sette det på CV-en vår, “Nå er Karpe der”, et slags kvalitetsstempel, vi var nominert med de og de. Og folk med vanlige kontorjobber kan tenke “Ah, det må være sant, nå er Karpe der”, men vi er jo ikke det. Hyundai har bestemt seg for å sponse en pris… men det gjør det ikke sant av den grunn. Det er lettere for oss å si det akkurat sånn det er. For folk kommer til å finne det ut uansett, siden dette er landsbyen vi opererer i. 

Mitt inntrykk er jo generelt sett at dere er veldig trygge på at dere har en egen base som er uavhengig av de mekanismene, både utenfor Norges grenser, men også innafor. Det var en del amper diskusjon da 10 x Spektrum ble annonsert, og hvor folk beskyldte Karpe for å være et NRK-skapt produkt. Man kan sikkert diskutere måten NRK P3 dyrker visse suksesser, men jeg opplever at det egentlig er vanskelig å sette dere inn i den kategorien.
– Jeg tror journalister er bevisste på den kritikken. Det vi kom med var et forsøk på en norgesrekord, og jeg syns det er naturlig å skrive om det. Hva skal jeg si, man må jo fortelle om en eller annen norsk bok gjør det kjempebra i Litauen. 

Alle kulturredaksjoner vil på en eller måte ha noen som har hjemmebane.
– Ja, og noen artister passer kanskje mer inn i det mønsteret for NRKs del, med backing først og payoffen når det blir pris, f.eks. på P3 Gull. Jeg har bare såvidt hørt den kritikken av oss – noe som er rart, for jeg pleier å få med meg alt som sies om meg, jeg er så selvopptatt at jeg følger med. Men jeg tror jo de som kommer med den kritikken oppriktig føler at vi er skapt på den måten. De lever kanskje i kretser der de er litt skjerma for oss ellers, og ikke vet om størrelsen vår helt organisk. De tenker kanskje, “hvis de skal få til dette, trenger de Skavlan på laget”, selv om det er flere folk i dag som hører på Karpe enn som ser på Skavlan. For oss er jo det å bruke våre egne kanaler det mest effektive i dag. Og det er det en frihetsfølelse i. 

En mistanke som blandet seg med dette, var at det er PK-Norge som skaper den suksessen. Men nå er vi der at den siste utgivelsen deres var et hørespill…
– Ja, vi har kalt det det når vi forsøker å forklare hva det er. Et rap-hørespill. Hørespill er så dølt at det kanskje gjør inntrykk. 

Ja, og da er vi inne på det jeg kaller Flåklypa-faktoren.
– Hva er det? 

Det er at nordmenn sikkert er streite på sine vis, jada, men vi liker å like det snåle. Vi liker å tenke at vi liker det snåle. Vi er glade for å bo i et land hvor den største filmklassikeren er en dukkefilm om dalstrøka innafor – og når årets kanskje mest omtalte plate i 2019 var et hørespill, syns jeg det var naturlig å sette det i den tradisjonen – snarere enn å snakke om en eller annen ny klam tendens.
– Ja. Det er kanskje ikke alle som tenker på det på den måten. Når man lager et kommersielt produkt, så gjør man kommersielle moves. Men at noen på høyden av karrieren sin velger å gjøre noe sånt, et tjueni minutter hørespill.. det er jo kanskje det spesielle med den utgivelsen? Det er jo en helt ute move. Jeg vet ikke om jeg klarer å formulere dette riktig. Men om et nisjeband gjør den greia, føles det kanskje ikke som at det er så mye som står på spill, og det utvikler ikke ungdommen på samme måte. Ungdommen går og venter på en skive – masse kids gjør det, viser det seg – også kommer den, “hæ? Ett spor? Hvordan skal jeg høre på dette her” og så krangler de i skolegården om det. Vi drar ikke til Senkveld med den, vi gjør ikke VG-bilaget, ingenting, det utfordrer måten man skal være kommers artist på. For oss var det et eksperiment, ikke et vondt ord å sitte i de sofaene på talkshowene, men tanken om at en kid på videregående tenker “ah. Jeg kan gjøre det stort, men på den måten”, det er viktig for oss. Jeg liker den blandingen, noe smalt med noe bredt og noe bredt med noe smalt. Når et underground band gjør en underground-skive, føles det lett. Det samme når en stor artist gjør enda en Pepsimax-reklame, det er dritkjedelig. Det som er fett, er når noen bruker posisjonen sin til å åpne noe. Det finnes bedre måter enn vår måte å gjøre det på, det er ikke kokettering, det mener jeg. Men akkurat nå føler jeg at det er det viktige med det vi har gjort her. 

Det å se for seg den skolegården som reagerer – er den tilstede på idéplanet hos dere?
– Ja, det er dritviktig. Og at det å få til noe stort, det gjør ikke at du må gjøre det alle de som har gjort det stort før deg må gjøre. Det på mange måter enda viktigere at du tester ut ting når du er i den situasjonen, for det skaper nytt spillerom, for kids som holder på med musikk. At de tenker “ah, det der var en papirvegg”. Det er målet. 

Alle band eller artister har nok et bevisst forhold til lytterne sine, de som dukker opp på konserter og så videre. Men helt fra tidlig av har jeg hatt inntrykk av at de som liker dere har en spesiell plass i bevisstheten deres. Både som noe dere må respektere på et vis, men også som en tanke det går an å skyve imot.
– Du kaller det Flåklypa-greia, jeg kaller det Robyn-effekten. Det gjorde stort inntrykk på meg i 2010, da jeg skjønte at det å bli så stor ikke nødvendigvis krevde at du måtte følge oppskriften og Camp Senkveld-grinde deg gjennom livet, liksom, bare fordi det er det som kreves av deg. Hun var på sin høyde og ga ut en skive i 100 eks eller noe. Det gjorde inntrykk på meg, for jeg visste at hun ikke trengte å gjøre det. Trekket ble mye sterkere. De fleste tenker “Nå har jeg så mye kake, og jeg har muligheten til å lage enda mer kake. Da gjør jeg det”. Hun tenkte, “Nei nei, nå går jeg og lager scones, som er en døll type kake, for jeg vil minne om at det også er en del av det å drive et bakeri.” Vi var i Stockholm og lagde skive på den tiden, og alle snakka om det Robyn hadde gjort, og jeg tenkte “OK, dette er spennende”. Det må være noe motstand i det. Folk sier, “ikke gjør dere til”. Greit det, men det er litt viktig å prøve også. Det er lett å havne i hit-mølla når man er i den posisjonen, så det er viktig å stritte litt imot. Da vi kom inn i å rappe, var motstand og å være vanskelig veldig viktig, det var så mye at det ble overveldende. Vi har nok dratt med oss litt av det, samtidig som det er blitt blanda med en desi oppdragelse og det å bli fika av de eldre. Det er en sånn blanding. Litt vrang, men fortsatt ikke lat. “Lat og vrang”, apropos Bylarm – det er mye lat og vrang som går rundt. Folk som har lagd masse turneer inni hodet, men ingen gjennomføringskraft. 

Men fortell mer om det Robyn-øyeblikket. Det er kanskje et klamt ord å bruke, men på et eller annet tidspunkt føles det som at det blir mer kunst. Da snakker jeg om de store ideene rundt de siste utgivelsene deres, det virker som at det er et ønske om at det dere skal gjøre må være noe mer – at dere må inn i steder hvor det er større bevegelsesfrihet. Er det et brudd?
– Jeg føler helt klart at det er et brudd for vår del. Det er ikke sånn at vi spiller konserter nå og opplever at folk vil høre en låt vi ga ut i 2008. Ingen vil det. Det er jo motsatt av hvordan det ofte kan være. Vi skjønte det egentlig litt seint. Eller, kanskje det ikke var seint, kanskje det var den helt riktige tiden å skjønne det på.    

For deres del, tenker du?
– Ja. Kanskje vi legger for mye ære i henda på Robyn nå, det var sikkert andre som opererte på lignende vis, men det var der jeg fikk inspirasjonen fra. 

Har lyttinga di endret seg etter det? Hvor du henter ideer fra, liksom. Hva har skjedd med kulturinteressen ellers, for å si det litt bredt?
– Jeg syns det fortsatt er vanskelig å snakke om kunsten. Magdi har vent seg til å si det, men jeg føler det er vanskelig. Og det er en trass i det også. Jeg har følt hele livet mitt at innenfor vår greie er folk som Vaular og Cezinando, det den hvite majoritetseliten gjenkjenner som kunstnere. Jeg og Tshawe er underholdning, mens Cez og Lars ble kunstnere veldig fort – i en alder av 20. Vi er oppmerksomme på hvordan folk omtales, og det der er et nokså tydelig skille. Jeg tenker ikke at det handler om rasisme – det er bare et spørsmål om hva de vi møtte på Nasjonalbiblioteket i går intuitivt gjenkjenner som en “kunstnernatur”, hvordan man ser for seg at de kler seg, hvordan de oppfører seg, hvilke referanser de har. Derfor vil jeg ikke bruke et ord som kunst, det føles som å bytte navn til Sander eller noe. Jeg vil ikke dit, nå vil jeg heller at folk skal si underholdningsartister… “guttene i Karpe Diem”. Jeg har retriever, det er fremdeles “guttene” – jeg er 35 år, liksom. Det er ikke noe bevisst i det, tror jeg, og jeg prøver ikke å lage noe sak ut av det. Det er bare tydelig. 

Det er jo noe som har vært veldig tydelig opp gjennom musikkhistorien, og som også preger jazzhistorien. Hva som får lov til å bli sett på som “kunst” er ladet, det har åpenbart mye med opphav å gjøre. Og musikkhistorien handler til en viss grad nettopp om når og hvordan de grensene flytter seg.
– Da vi begynte å si nei til ulike opptredener, var det fordi vi ikke ville gjøre det. Det var ikke sånn at vi ville gjøre de tingene før, men vi trodde vi måtte. Jeg visste at jeg måtte ha suksess. Hvis jeg ikke skulle bli lege i Polen måtte jeg ha suksess, og suksess har én målestokk, som er penger. Det er der jeg kommer fra. Da begynte man å si ja til ting som har med det å gjøre. Men så har du nivået over, som er å si nei til penger og VG-lista Topp 20 – at dét er suksess. Men de kretsene var aldri vi i, og hvert fall ikke foreldrene mine. Det kunne ikke de forstå. Men da får du ikke den kunstdelen. 

Foto: Michael «Mike» Ray Vera Cruz Angeles

I tekstene dine, både i Karpe og gjesteopptredner, har du på en måte gående et lite forskningsprosjekt på den norske middelklassen, føler jeg. Hvor du gransker de måtene du passer inn i det på, og de måtene du ikke har innpass.
– Ja. Jeg snakka med Arif, vi spiste middag. Vi var på samme sted, og så prøvde vi å imponere, få makt i samfunnet. Men mesteparten av livet har vi følt at vi er ingen av stedene. Utlendingene sier “dere er jo på Nasjonalbiblioteket”. Og så drar vi til Nasjonalbiblioteket hvor vi er de eneste brune. Ikke at det ikke betyr at også det er et mangfoldig rom på sitt vis, det er jeg egentlig veldig opptatt av. Men der kommer mindreverdighetskompleksene inn, plutselig sier man noe rart… og de greiene gir seg ikke. Det er nesten som om det å jage suksess har gjort at den mellomposisjonen blir enda tydeligere. Så jeg dypper foten min uti twitter og sånne ting, også spiser jeg middag med de som har på seg joggedress i restauranten. Også er jeg ikke egentlig med dem, men jeg er ikke med dem heller. Sånn tror jeg mange føler, selv om det ikke alltid er sant. Det finnes alltid nivåer man ikke føler man hører hjemme på – du føler det sikkert sånn også noen ganger. 

Ja, kanskje. Men det jeg tenker på når du sier det, er at det alltid vil finnes inneforståtthet og noen usynlige koder man ikke tar. Om man skulle pekt på noe som kanskje definerer øvre kulturkretser, så handler det om hvorvidt man skal vise arbeidsinnsatsen sin eller ikke. Jeg husker fra egen skolegang – det å komme inn på en god skole, men jeg prøvde ikke, at det var en sånn stolthet i å ikke være streber. Det var et selvbilde som hadde kollapset totalt om jeg hadde vært bevisst på den kolossale kulturelle smørebua som sto rett bak meg. Friheten til å snuble seg oppover til du når dit du skal, er tilgjengelig for noen, men ikke for alle.
– Ja, snuble oppover, det er en måte å si det på. Aslak Sira Myhre, som er sjefen på det biblioteket, spurte meg om det føltes feil. Tar det noe vekk fra oss å være utstilt sammen med vikingesagaene og den første bibelen i Norge – er det dølt? Da sa jeg at jeg ikke er priviligert nok til i det hele tatt å ha tenkt tanken. Mine barn igjen kan få sånne tilbud og de vil kanskje være på et nivå hvor de kan si nei til det, at de har friheten til å snuble seg oppover. Men vi… jeg gjenkjenner det veldig godt hos andre.  Det er Abid Raja-syndromet, liksom, hvis du får et brev fra en eller institusjon som heter “Nasjonal”, så er det en viss type pakkiser, og jeg kan si det, for jeg er en del av dem, som møter opp. De føler “dette er en sjanse til å definere noe, nå får vi makt”. Det er en hevn for alle de årene hvor tonen har vært “hæ?? Har du ikke hørt på Jokke eller Pink Floyd??” Nei, jeg har ikke det,  og drømmen blir at du blir en del av den bagen, at noen kan lene seg over et annet bord et eller annet sted og si “Hæ, har du ikke hørt den Karpe-låta? Da er du utafor samfunnet”. Det er liksom hevnen vår. En jeg kjenner har kanoen til Roald Amundsen eller noe sånt. Familien eier den, de har den på hytta, og de kan selge den til staten. Når barna deres blir invitert til en eller annen nasjonal setting, kan det hende at de sier nei, fordi det er så mye selvtillit der allerede. Der er ikke Abid Raja – og der er ikke jeg heller. Han er den eneste statsråden som gråter, og for min del kunne han godt besvimt. 

Det er et tegn på privilegie at man har frihet til å velge hvilke symboler som betyr noe for en. Jeg har blitt satt på plass noen ganger i diskusjoner om for eksempel kongehuset. For folk som kommer fra andre steder er kongen en enkel symbolgreie – det ligger en norskhet i å bare akseptere ham. Dét i seg selv gjør ikke nødvendigvis at man må bli monarkist, men det er kanskje et faktum at vi ikke har så veldig mange enkle symboler – koder ligger ofte skjult, hva det vil si å skjønne “det norske” kan ta en livstid å helt få grep om hvis man ikke er oppvokst med det. Visse talemåter finnes det ikke noe lærebok for, men en dude på slottsbalkongen…
– Ja, og i fullt alvor har dronningen på seg en tiara – ikke noe tull. Konflikten er hele tiden at du vil bli akseptert, du ønsker deg definisjonsmakt, men du vil ikke bli brukt. Det er to veldig vanskelige ting, for du er på en måte en dråpe i Nasjonalbiblioteket, og så kan du vurdere – hva har mest effekt? At jeg sier nei, dette er jeg ikke en del, og så blir det kanskje en debatt om det utenforskapet? Eller er det bedre at jeg sier ja, act accordingly, det er landet, liksom, og at jeg ser på den inkluderingen som en samlende greie. Det er en indre beef som pågår hele tiden. 

Du slår meg som en person som ikke alltid lander på en samme siden.
– Nei, det er sant. Jeg vurderer det hele tiden og er veldig ambivalent, egentlig. Jeg har ingen idé om kongehuset burde eksistere eller ikke, jeg har ikke noen problemer med det, men det går også an å tulle med. 

Det er så mange steder dere kan gå hvor det oppfattes veldig symbolsk, da. Men på den ene siden har man da slottsbesøk eller lignende ting, mens man i den andre enden av det har det å kunne gi ut ting på visse måter og vite at det har en symboleffekt.
– Utlendinger elsker jo det. De vil se meg med kongen. Jeg hadde en situasjon – vi hadde en situasjon, vi skulle spille inn en av videoene til Heisann Montebello-prosjektet ute ved Rødtvet, og jeg tok toget ut. Jeg dreit meg ut, så det var midt i rushtiden og det er veldig lyst der også. Så jeg sitter litt beklemt på toget med en pakistaner ved siden av meg og han sier “Unnskyld, du er han Karpe Diem”. Jeg sier “ja”, og han spør “Hvor er bilen din? Hvorfor har ikke du bil?”. Og da tenkte jeg, yes, nå har jeg ham. Så gal var jeg. “Nei, jeg har aldri eid en bil, jeg”, jeg sitter ved siden av deg, jeg er din likemann. Og han hørte på meg si alt det der og sa “Jævlig uinspirerende.” 

Det var noe av det folk som meg sikkert glemte litt med FMB-opprøret under valget i fjor, var at bilen ikke bare er et fremkomstmiddel, men fremdeles et statussymbol for mange.
– Ja, og når noen sier sånne poenger til meg, så sier jeg “ja ja ja”. Jeg skjønner det. Men så kan for eksempel bønder ta tak i meg og si “du sier ja, men det er ikke langt framme i pannebrasken når du vurderer ting. Så ikke si “ja” som om jeg sa noe du klarer å implementere”. “Bil er viktig for noen”, sier du, men du skjønner det ikke egentlig.” At det er jævlig viktig, at det oppleves som grunnlaget for videre formering. Men der har du opplegget. Gå på Nasjonalbiblioteket, spill ydmyk – men han på toget vil se bilen min. “Hvorfor har du ikke klokke”, blir jeg spurt om. “Hvorfor sykler du”. En indisk onkel satt utafor restauranten sin og stoppa meg da jeg kom forbi. “Hva er de greiene her? Shorts og sykkel? Er du ti år eller? Folk ser på deg liksom.” Det er en helt annen ball game. Og hvis jeg går for den, skjer ikke Nasjonalbiblioteket, på en måte. De to gruppene der skjønner ikke hverandre, og det slutter ikke. Det «kjipe» for meg er at begge gruppene forventer noe av Karpe. Hehe. 

Har du en annen rolleforståelse når du gjør gjestevers med andre artister?
– Ja, det er veldig befriende. 

Jeg får på en måte følelsen av at… jeg hører den private facebook-kontoen, da, for å si det litt klønete.
– Jeg har en måte å velge de greiene jeg gjør litt på samme måte som vi valgte Isah. Folk har spurt meg om vi gjorde det fordi han var “best i Norge”, men det vurderte vi egentlig aldri. Vi lurte på hvem det var som gjorde noe som var helt annerledes enn oss. Det er ikke noe vits i å ta med noen som er like som oss i studio. Sånn er det med de featuring-greiene ogs, at jeg vil gjøre noe som er gøy for meg selv. Tøyen Holding – det er noe i bunn fordi jeg kan rappe, men det er annerledes, det er veldig umelodiøst – mye beats, petnat og pizza. 

Ja, det er mye bro wining ute og går der.
– Helt klart. Jeg er heldig, jeg føler jeg klarer å skjønne stiler som ikke er min stil og klarer å tappe inn i det. Jeg føler meg fri både i de settingene og Karpe, men det blir en annen versjon. Og jeg føler meg fri på den måten at jeg snakker til en smalere gjeng. Du kan bruke helt andre referanser. Med Karpe vet jeg ikke nødvendigvis hvem jeg snakker til. 

I de settingene føles du som en indie-artist, på en måte.
– Ja, da bryr jeg meg ikke om at du ikke skjønner det. Men Sas plus/sas pussy skriker ikke akkurat medgjørlig heller. 

Da jobber du også en del med forbilder. Føler du deg som en historisk bevisst artist? Jeg husker at vi har snakket sammen om Karpe, seint på 2000-tallet, hvor du mente at dere hadde få år igjen. Det var basert på historien frem til da – at du ikke helt så hvor dere kunne gå, tror jeg. “Vi har to år igjen maks”, var tanken.
– Ja, hvis toppen er det, bør jeg ikke drive med dette tullet her i mer enn to år til. Det var ikke damer på konsertene, det var en gutteklubb da vi begynte. Masse gutter i en ring. Noen eldre sier til meg “Dere var bra på den måten at dere ikke sa at dere skulle bli størst, dere var ikke breiale”. Det var oppførsel de satte pris på. Nå er kidsa sånn at etter den første låta de spiller inn, kan de si “det skal regne penger på meg”. Snakk med en fyr som Dutty Dior – da Martin Bjørnersen skulle intervjue ham… Jeg kan si, “Ja, du gjorde et Klassekampen-intervju”, og han husker knapt hva jeg snakker om. “Ja… han spurte meg hvorfor jeg ikke kan si bitch, liksom… jeg vet da faen”. Det var holdningen hans, “hvem er han fyren som kommer og stiller meg disse spørsmålene”. De skal bli rike, de skal få det til og de institusjonene du og jeg har lært at er viktige, er ikke viktige for dem. Talkshowene, de store festivalene. Det er holdningen. Vi er nervøse før Øya, vi føler det definerer oss som artister å gjøre sånne ting, mens Isah drikker rødvin på lydsjekk. Og så kommer vi til Jugendfest på Color Line stadion, vi spiller med Tix, Postgirobygget den neste dagen – og da er han nervøs. “Jeg var litt nervøse” – han er fra Stavanger – og vi spør hvorfor det? “Fordi det er en stadion”. Det var mye fetere. Det er det idolene hans spiller på. Det er bare naturens gang, institusjoner faller. Vi også. Det er bare sunt. Der er jeg også splitta, nå som jeg er innafor. Skal jeg slåss for det? Skal jeg videreføre det? Hvis jeg virkelig vil, kan jeg sette meg ned med en del av de kidsa her og si “Hør, hvis dere respekterer meg, respekterer dere han som lagde den skiva i nittiåtte, og dere respekterer den og den institusjonen.” Men så tenker jeg hvorfor det? Jeg måtte krige for å bli akseptert av de tingene selv, la de finne på sine egne greier. 

Men gjør du det noen ganger? Det å etablere en legacy?
– Nei, jeg forsøker å minimere den praten, for jeg husker hvor mye jeg hata det selv. Og hip hop handler om å komme seg framover, framover – det er derfor det er uslåelig, og det er sikkert også derfor folk hater det. Det handler om en innstilling, det finnes én eller annen kid som kan vippe Kendrick Lamar – som har lært seg håndverket, som har holdt på i masse år – av pinnen om vedkommende finner den rette vinkelen. Vinkelen trenger ikke være å rappe bra engang. Det kan være at han bare er jævlig bra på internett og timing. Og det er garantien for at det fortsetter å utvikle seg. Det er bol progressivt, og det går jo egentlig imot min natur. Min natur er å spille med Tommy og Mae og Lyset. Det er vanskelig for meg å bli kompis eller ikke vise de folka den respekten. Det har vært konkrete øyeblikk hvor jeg har tenkt “sånn skal jeg gjøre, for jeg ser at de gjør det”. Det er en indisk greie også, hvis eldre folk kommer inn i rommet skal jeg reise meg og la dem sitte. Jeg er dratt mellom å like det, at det er en kulturell ting jeg syns er fin… jo eldre jeg blir, jo mer er alt konflikt. For jeg liker respektløsheten, den er ekstremt viktig også. 

Jeg var på Musti på Bylarm, på Sentrum Scene. Og da spilte hun låta si om Gro Harlem Brundtland – med svære bilder av Gro på storskjerm. For min generasjon, eller i mitt ekkokammer, så har det kanskje vært lett å fokusere på den delen av Gro som er politisk elite, Davos-greier og så videre – mens alle de tingene som gjør henne til en grensesprengende figur er blitt mer selvsagt, det har blitt bakgrunnsstøy. Og Mustis vinkling på det var på en måte en nyoppdagelse – “det er sjukt at vi ikke lærer om henne på skolen”, sa hun. Når man ser sånne ting, tenker jeg at nye folk ikke nødvendigvis kommer til å synes at akkurat det vi er opptatt av er det viktigste. Men før eller siden er det jo et eller annet i fortiden som vekker nysgjerrigheten.
 – En attenårig somalsk jente fra Tøyen, liksom. Ordentlig gate – hun er sånn på ekte. Problemet er at jeg ikke vet hvem jeg selv er – jeg blir jo veldig glad når jeg ser det. Hadde jeg sett det på Sentrum Scene hadde jeg blitt dritglad. Det har sikkert med å bli eldre å gjøre, at det varmer at noen graver i fortiden, viser respekt for det og kan la seg fascinere. 

Men litt tilbake til Øya. Dere spilte en svær konsert på gamle Øya..
– Når kan det ha vært, 2011? 2010? 

Sikkert 2010. Da diskuterte jeg med en person om det var en hjemmebaneseier eller en bortebaneseier for dere.
– Haha! 

Ja, men hvordan føltes det?
– Det var da mye snudde for oss. Men var det hjemmebane eller bortebane? Det er vanskelig å si. 

Allerede på det tidspunktet kunne det jo vært sånn at “Øya-aksepten” ikke var så interessant for dere. Men det virket som at det var viktig for dere.
– Det er derfor jeg alt i alt blir glad av å møte 22-åringer som ikke er så opptatt av noe av det der. De har sikkert sine egne drømmer, men det rockeveldet som var i Oslo da vi vokste opp var voldsomt. Det er helt weird å tenke på nå, men å gå inn på John Dee på den tiden – “boksmusikk”, kom du ikke med gitar så var det nesten sånn at lydmannen som sto i en demonstrativt utvaska band-skjorte, syntes det var flaut å skru lyd på oss. Ikke fordi vi var unge, det var sånn med alle. Og det merka man. Den bransjen var dominert av, hva skal vi si.. Mono. Det hadde ikke noe med oss å gjøre. Og det var tre rapgrupper som var akseptert fra USA, det å være skolert var viktig. Og det var vi ikke. Å være flink var viktigere enn nerve, de gjenkjenner seg ikke i det sikkert, men hip hop-messig føltes det sånn. Hva var det norske musikkjournalister syntes var det feteste? The Roots. Men så kom noen og tok grep. Hvis det ikke var for det journalistkorpset og det som måtte til for å få aksept på festivaler, tror jeg ikke at vi hadde skaffet oss band og brukt lang tid på å kjøre inn de greiene der. 

Det var det jeg lurte på – for du har vel ikke nødvendigvis vært noe mindre skeptisk enn andre til bruken av band i hip hop. Men den Øya-konserten er på en eller annen måte utenkelig med “bare” en DJ, ikke på grunn av det som kom ut av høyttalerne, men tanken om hva som ble presentert. Var det dét som dytta dere dit?
– Det var nok det, drømmen var å spille rundt. Og festivalsjefene var ærlige på det – “vi booker Paperboys, for de har med seg et band. Få gutta deres til å ha med seg et band.” Det er sikkert litt flaut for noen av dem å tenke på nå – og vi hata det, for når vi så folk vi likte som hadde band, så overdrev bandet. De hadde ikke gjort jobben sin på forhånd, de hadde ikke fiksa ting med pads og så videre. Vi var heldige, vi fikk noen som var med på å gjøre det samme i fire minutter. Det er noen breaks og noen hooks, men ellers er det ikke noe tid for hit og dit underveis – og med årene har vi minimert det også. Bandet vil ikke utbrodere heller, rap er blitt popmusikk, de syns ikke det er fett å gjøre det de kanskje syntes var fett før. Vi holder det her, vi søler ikke med cymbalene og så videre.

Det er sikkert mange gode grunner til å se med skepsis på band i hip hop – men én av årsakene som jeg syns virker helt åpenbart, er at bandene ofte har vært overspillende, dæljete, lite gjennomtenkt.
– Ja, og det ble kanskje dømt litt tidlig også. I Norge kom ikke de som spilte i de bandene fra den typen sjangere, og det var kanskje ikke en naturlig forståelse av hva soundet handlet om. Men nå er det umulig å være atten eller tjue og ikke ha et forhold til noe av den musikken.  Så sjansen for å sette sammen… band, faen, jeg føler nesten at ordet i seg selv ødelegger – men en gjeng folk, også låter det bra og usølete, er mye større. 

Hvordan jobba dere med det?
– Det var bare å gå inn i rommet og være veldig ærlige med én gang. At dette er loop-basert musikk, noen syns det er primitivt, men det er sånn den er. Noen lyder kan ikke gjenskapes av instrumenter så de må være på track. Godta det. Det er bass og trommer. Så gjaldt det å snakke med lydmannen og etablere en forståelse der også. Det tok nok tid før det ble ordentlig bra, men det ble bra nok tidlig nok, følte jeg. Og akkurat da var det kanskje også at vi skilte oss ut. 

Er det noen kick med å jobbe med en såpass stor gjeng som du er overrasket over? At det finnes nyanser du kan jobbe med som du ikke hadde hatt tilgang til ellers?
– Det er jo leken. At man kan dra ut ting man ikke kunne gjort før. Og det finnes ikke kids som er hypp på å være live hip hop-djs lenger. Hvor er de? De har dødd ut. Så det er spillerommet. 

Er improvisasjon viktig for deg?
– Definitivt i studio. Axxe er en weirdo, og Thomas Kongshavn er den strukturerte storebroren som drar ting i land. Skolert, LIPA og så videre. Å blande folk som ikke skal blandes har fungert bra for oss der. Det starter ofte med noe musikk først. Men vi lagde det mye mer klassisk før, vi skrev sangene på papir, kom i studio med vers og refreng. Men Axxe har tvunget oss ut i det spontane, det er sikkert derfor sisteskiva vår er helt annerledes enn de mer strigla før.

Det er øyeblikk der dere avbryter ting og starter på nytt igjen, dere har dokumentariske klipp og så videre.
– Jaja. 

Det er en av grunnene til at jeg tenkte å snakke med deg. Grovt sett har ikke en klassisk jazz-session endret seg på femti år. Et par dager opptak, og så en dag miks…
– Seriøst? Digg. Det er podcast-musikk. Jeg visste ikke at det var sånn. 

Men det finnes mange andre måter å improvisere i studio på, og generelt. Måter å vise fram virkeligheten på. Veldig mange musikere har favorittopptak tatt opp på mobiltelefonen sin. Jeg blir nysgjerrig av tanken på hvordan sånne ting også kan bringes inn i en utgivelse.  På deres skive hører man deg og Magdi prate sammen, takes må starte på nytt igjen og så videre. Hvordan fant dere fram til det?
– Der låta slutta begynte vi bare å fortsette å fortelle en historie, så til slutt var vi på tolv minutter på den første tracken. Vi bare bygde mer og mer og ble opphengt i at overgangene skulle være bra, men tenkte at vi skulle klippe det opp. Den ble en pølse som ble lengre og lengre, og het bare “Pølsa” i Dropbox veldig lenge. Kidsa til Thomas Kongshavn syns det er kjedelig at den ikke heter det, tror jeg. I bilen deres het den bare “pølsa versjon 1, 2, 3” og så videre, og for dem var det en historie som fikk nye elementer. Plutselig var det telefonsvarer-verdenen, så var det noe annet…. det er gøy, de er ganske unge, men det er da vi tenkte at det var en historiefølelse her, som de syntes var spennende. 

Det er noen øyeblikk hvor man er veldig bevisst på at man er i studio, man hører arbeidet underveis. Andre ganger er man definitivt utenfor studio, i “virkeligheten”, flue på veggen.
– Forrige gang bestemte vi at alle låtene skulle ha musikkvideoer. Ting vi ikke forklarte i låta skulle forklares der. Bilde og lyd og tekst samtidig. Denne gangen var regelen ingen musikkvideoer. Så begynte vi å male det universet, plutselig var vi hjemme hos foreldrene våre, så var vi i telefonsvarere. Og uten det følte vi ikke at det trigget fram nok. Bare låter kan jo lage bilder, men et hørespill tvinger fram scener, du skjønner rommet på lyden, om det er stort eller lite, ute eller inne. Vi ville prøve å gjøre det med lyd. Det er en nerdete obsession å se om vi klarer å få noen med oppmerksomhet på to sekunder til å høre på det. Det er en opphisselse og en risiko i det. Og en mestringsfølelse. 

Var det et kick?
– Ja, det å dunke mailen til de som jobber med det, at det blir ett spor. Du ler jo når du gjør det. Vi fikk en mail da vi gjorde det, “kødder dere?”. Det var god stemning rundt å eksperimentere til det ble real og de innså at de ikke kunne putte det i en eneste spilleliste. Forståelig, for det er jo businessen deres. Når Spotify får albumet til en artist som er kjent i et land, puttes det inn i “peiskoslista” der også videre. Med én lang track umyndiggjøres de som jobber med det. Det er tolv låter – og man kunne tjent tolv ganger så mye penger om man delte det opp. 

Jeg skjønner jo deres dilemmaet, men det kan jo bli en event.
– Ja, men de har ikke lyst til å fremstå som ikke innovative. Så de landa på at det gikk mot brukervennligheten, så da kom det ikke på noen lister. Som er enormt viktig om man skal blåse opp en låt. 

Hvor viktig tenker dere at antallet streams er?
– Det er en viktig inntektskilde. Vi er ikke sånne som spiller hele tiden heller, det kan gå år med bare utgifter, i studio og så videre. Vi strekker det vi har ut, Norge er lite og vi har ikke lyst til å spille oss ut. Det krever veldig mye planlegging. Det handler om å innse at du er en norskspråklig artist i Norge – du kan ikke dukke opp på den samme festivalen år etter år uten at folk til slutt tenker “de ser jeg hvor som helst”. Det å bevare eksklusiviteten som norsk artist, der føler jeg det finnes folk som driter seg ut. 

Det er ganske mye ambisiøs historiefotelling i popen nå for tiden, og det er mye ny “kunstmusikk” som lages av folk uten fobier for å også gjøre kommersielle ting. Det hadde vært interessant å se for seg mer samarbeid mellom disse miljøene. Hvordan er det med deg, hva følger du med på ellers?
– Jeg tror smaken min innenfor rapsjangeren er ganske bred. Men jeg tror, som du sier – om man liksom skal skjønne de kunstmusikerne og sånn, så anerkjenner jeg dem, men jeg har like lite forutsetninger for å forstå dem som de har for å forstå meg. Eller kanskje det er lettere for dem, jeg vet ikke. Men de kommer fra et annet sted, og det kommer til å ta tid å skjønne det de kommer fra. Hvor weird må det være? Jeg liker Einar Stray, og vi jobber med folk som spiller klassisk musikk. Emilie Nicolas er med på plata vår. Hva tenker du på, er det Jazzmatazz liksom? 

Njæ, det trenger ikke være sånn, det handler om å putte folk i samme rom. Ikke nødvendigvis å lage noe weird, eller å lage jazz-møter-hip hop eller moderne pop. Det handler mer om at menneskene, musikkhuene, skal møtes enn at sjangere nødvendigvis kombineres, tenker jeg.
– Men finnes det noe? 

Tja, man har jo verdenen til Fredfades og Mutual Intentions, som er et tydelig eksempel på et sted hvor både jazzmusikere og folk som kommer fra hip hop finner sammen.
– Den siste skiva vår kunne i en vanlig programmert Axxe-beat, kunne gått til et eller annet som var improvisert, og så tilbake inn i låta. Det er helt klart mye som er mulig. 

For meg er det i hvert fall opplagt at de to landsbyene er veldig levende, og det er pussig om de ikke blander seg sammen med på sikt.
– Det handler jo sikkert bare om smak. Selv jeg nå, som er i en ganske velvillig åpen del av rapen – du kunne nevnt ti navn for meg fra det du skriver om, og jeg vet ikke hvem de er. Og omvendt. Men det er det som har skjedd, Emilie har lenge hørt på rap og rnb og sånne greier og elsker det. Lenge nok til at hun skjønner hva hun kan implementere. Jeg tror det er mye purisme på begge sider. Purisme er det verste som finnes – eller, du syns det kanskje er fett?

Jeg vet ikke – purister finnes, som alle andre, er vel mitt synspunkt.
– Ja, de fins. Fredfades er en fin purist. Han lager klassisk limonade, og blir sur når folk grumser det til, har for mye sukker oppi og så videre. 

Under Bylarm i fjor var du i et panel om autotune, og du snakket om måten ditt forhold til indisk musikk har endret seg – at du liksom kan bruke det nå.
– Ja, der har det skjedd en reise. Jeg tenkte at det var der, mens rap var der, og jeg tenkte ikke på å parre det før på siste skive. Der kommer det sikkert til å skje mer og mer. Det er jo nesten en trist ting – eller, man kan se på det hvordan man vil. Men jeg hadde på en måte aldri anerkjent det som en del av det jeg kunne bruke før Axxe og Thomas Kongshavn  hjalp meg med det som et verktøy. Jeg har alltid tenkt at jeg må legge vekk den biten. Det handler litt om det vi snakket om, rockejournalister, The Roots. Det var våre omgivelser, men vi hørte på masse annet rart, men skjønte at om vi skal lykkes i en norsk kontekst, er det disse menneskene som må godkjenne det. 

Hvordan er det å endre perspektiv på det man kan bruke fra arven din?
– Hvis du hører på SAS PLUS/SAS PUSSY, forteller den historier på mange ulike språk, gujarati, arabisk, somali, hindi-ord brukes her og der og så videre. Det turte vi ikke så mye av før. Og det gjorde nok måten vi fortalte på litt fattigere enn den kunne vært. Vi skulle være tolken for samfunnet. Men fordi vi ville lykkes helte vi over på den siden som ikke var innvandrer, på en måte. Jeg tenker på Madcon også. Heng med dem – det de snakker om da er andre ting, de har et eget språk som de kalte Dalby, norsk blanda med alle mulige innvandrerspråk/lingo. De var kjent for det på nittitallet og de  spilte inn en plate på språket som de senere ikke hadde selvtillit til å bruke noe annet sted. Men nå har du sånne som Musti. albumet hennes betyr “familie” på somalisk. Det er mye mer selvtillit i begge identitetene der, det er en tryggere måte å være norsk på. 

Det er en del ting som blir tydeligere når man tar i bruk flere språk, og en av dem er noe jeg vet du er opptatt av – som er reisen din foreldregenerasjon har tatt.
– Ja, nå for tiden ser jeg Abid Raja snakke om det, “Pappa jobbet på spikerfabrikk, mamma kom fra landsbygda”, også ser jeg folk høre på ham. Og inni hodet sitt ser de kanskje for seg en blokkleilighet med dårlig råd… men de skjønner det ikke, han kan gjenta det og gjenta det, men bildene som lages i hodet kan på en måte ikke bli dekkende for det som faktisk har skjedd, hvor stor den reisen er. Mora hans kunne ikke lese og skrive… men han er advokat. 

Men en av måtene å fortelle litt mer om den veien er nettopp å ta i bruk de ulike språkene.
-Det kunne hendt at vi kunne tatt den sjansen før. Men vi hadde ikke selvtillit nok til å si “skjønner dere ikke det vi snakker om, og vil dere ikke skjønne, er det dere som taper”. Vi klarte det når vi hadde hatt suksess, fikk holde harpe også videre. Det tar lang tid å få den roen. Det er ikke en minoritetsting nødvendigvis, når kunstjazzeren får den bekreftelsen vedkommende kanskje trenger – det er da det blir spennende. Når en mann eller kvinne er rolig, oppstår det andre ting. Det er det som er dritt med mye av popmusikken, den skriker arbeidspress, desperasjon. Det er en forslitt kritikk, men allikevel. 

Lyden av press er jo det mest slitsomme med toppen av mainstreamen. Følelsen av at det er en masete arbeidsplass ligger ganske langt unna drømmen om stjernelivet og så videre.
– Helt enig. Det er bra at det er popartister som klarer begge deler, både kommersielle forventninger og det å gjøre noe eget. Det er det jeg virkelig syns er spennende når noen er i en posisjon og bruker den. Det er utrolig hvor lite folk er villige til å gjøre det, jeg kan ikke si det på noen annen måte. 

Norge er ikke nødvendigvis i ferd med å bli streitere, men det kan føles som at forståelsen av mainstream er blitt smalere.
– Jeg mener jo det. Jeg er vant med oppfatningen om at Karpe er PK. Men nå – de kidsa nå, se på køen inn til en Cezinando-konsert, det er ikke mye rowdy oppførsel der. Det er hyggelige folk som er lynende intelligente og ønsker det går bra med verden. Sånn er det nå – mindre punk, men friere på andre måter. Og for folk som er konservative kan det oppleves som ute av kontroll. Mindre hardt, men kaotisk. Sammenligner du åssen det er nå i forhold til da Warlocks patruljerte gatene utafor her… du kunne gå med feil caps, liksom. 

Men der kommer rockismen eller Mono inn.
– Nå høres det ut som jeg har problemer med Mono, det handler jo ikke egentlig om det. 

Nei, men uansett – i den perioden var det et ganske stort glippe mellom når man fikk øye på uholdbare holdninger i hip hop og når man fikk øye på det samme i sjangere man dyrket – ta syttitallet innenfor rocken som eksempel. Men nå er alle spørsmål om identitet – kjønnsroller også videre – uansett blitt mye mer flytende i musikk, på en måte som kanskje var vanskelig å se for seg for femten år siden. Er du overrasket over hvordan det har skjedd? Føles det som at det har gått kjapt?
– Jeg føler det er helt annerledes nå. I norsk hip hop har for eksempel maskulinitet blitt annerledes. Men det er så mye gategreier i Sverige og sånn, der er det litt annerledes enn Norge. Selv om vi som vanlig dilter litt etter. Danskene har også vært supermaskuline. Også har andre ting endret se, på et tidspunkt ble det å snakke som en amerikaner på norsk godtatt. Å være åpen på å ha en drøm om å tjene penger på det. Det har endret seg. Den musikerdelen er nesten det samme som å selge en kloss i gata. Det er hustlen, grinden som er romantisert. De har tatt til seg en amerikansk idé om å få suksess. 

Men det skjer jo i idretten, du har plutselig det som føles som en annen type “enere” i Norge. Magnus Carlsen, Ødegaard, Hegerberg og så videre.
– Jeg var i en bil en gang med en norsk rapper. Også tar DJ-en hans telefonen og snakker på engelsk, og da må han andre kommentere “å han er blitt så viktig, snakker på engelsk”. Det hadde ikke flydd i dag. Terskelen om hva som er “for mye” har endret seg. Det er lov å være litt flamboyant. Se på gamle opptak av Spellemann, folk kommer i dress eller lignende. I dag er det annerledes. Nøkternheten dominerer fortsatt norsk musikk, men hiphop hjelper oss hvertfall litt ut av nørrønajakka . Takk Gud.

Det er nok blitt et mindre bluferdig forhold jevnt over til å kjøre pakker når man er artister, og også flagge kommersielle ambisjoner i noe av driften sin – selv om det ikke gjelder alt.
– Jeg kan gå ut og møte en srilanker i frakk på et utested. Dette er en type komplimenter som har endret seg: “Jævlig bra det dere har fått til, ass”. Og så snakker du litt mer og skjønner at han ikke snakker om musikken, han snakker om suksessen. Han kunne dukket opp på konserten for å bli stolt og så dra igjen. 

Hva endret seg?
– Jeg tror mange innvandrerkids er blitt veldig ambisiøse. Vi spilte en ANSA-konsert i Budapest for folk som gikk tannlegelinja der, og etter første låt sa Magdi “Er det Mela-festivalen, eller hva er det som skjer?”. Hvis jeg kjenner noe i høyre ballesten om fem år har jeg et problem, for legen kommer til å være niesa til noen jeg kjenner… og taushetsplikt mellom indere tror jeg ikke noe på. Men sånn er det, det er eksplisitt suksessjag. Folk kan si “husk meg, bro”. “Husk meg”, er vi i Amerika, eller hva er det som skjer? 

***

Dett var dett. God helg alle sammen – NTT-redaksjonen ønsker alle en fin 17. mai!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger