Now's the time

NTT: Your bass sounds like a banjo!

POING og Maja S.K. Ratkje anbefaler arbeidersanger, John Pål Inderberg snakker om ny plate, Lee Konitz og gir tips til unge musikere, Kanaan kommenterer ny plate spor for spor og DJ Strangefruit har laget fusion-mixtape.

Hei, god 1. mai og velkommen til ukas utgave av Now’s The Time, en ukentlig kulturblogg som hittil har hatt et oppheng på musikkformen jazz. Slik vil det også fortsette – selv om det å dyrke interessen, i likhet med det aller meste, har artet seg annerledes denne våren. Det føles som at vi kanskje rykker nærmere den forjettede normaltilstand nå – fra 6. mai oppheves skjenkeforbudet der vi bor, i Oslo – såfremt du har matservering og bordservering. Og fra dagen etter, torsdag 7. mai, har regjeringen åpnet for arrangementer med opp til 50 deltagere. De vil vurdere arrangementer med inntil 200 personer fra 15. juni, har de varslet. Forbudet mot arrangementer med over 500 personer er tydelig, og gjelder ut sommeren. Hvilket etterlater alt mellom 201 og 499 mennesker, som man enten kan regne som avlyst, antar vi – eller hvor det nettopp er meningen at folk ikke helt skal vite hva som skjer. Hvorfor det, egentlig? Det er vanskelig å tyde disse signalene, og det har vært det en stund nå. 

Det er også vanskelig å vite hvilke steder som egentlig kan åpne med kravene til smittevern – som blant annet innebærer én meters avstand mellom deltakerne. Spøken om at “hehe, makskapasitet på 50 ja, det betyr at all jazz er tillatt”, som er like morsom nå som den var for halvannen måned siden, er dermed jazzfaktisk upresis. Slik det står seg i Oslo, med krav om bordservering og forsvarlige avstander, er det kanskje mulig for steder som Blå og Victoria å huse 50. For mindre steder, som Herr Nilsen og Hærverk, er det langt mer uklart hva det er mulig å gjøre fremover. Om kravet til matservering gjør at steder kan bli kreative, finne frem et toastjern og bare la det stå til, eller om det gjelder stedene som har sånne “besøk fra mattilsynet”-klistremerker i vinduene, fremstår heller ikke klart. 

Men, for mange steder i landet hvor ting er mindre restriktive enn i hovedstaden, kan dette for en god del arrangementer bety at noe som faktisk ligner på en gjenåpning. Og trass i alle hindrene, og trass i en øverste ledelse i Kulturdepartementet som til tider virker nokså frakoblet fra de langsiktige store utfordringene alt dette kulturlivet står overfor, i tillegg til alt for optimistisk om hva denne delvise åpningen egentlig betyr økonomisk sett, er det noe vi knytter en viss optimisme til. Publikumsmøter blir mulig igjen. Noen får arbeidsplassen sin tilbake. Og kanskje går det blant annet an å bedrive høyttenkning om hvordan musikk og annet kulturliv også kan benytte seg av utearealer i sesongen som kommer nå. Om folk har innspill der, setter vi pris på å høre dem! 

Det går ikke en uke uten sørgelige nyheter også – dødsbudskapet om Tony Allen, den store nigerianske trommeslageren, kom i går. Forhåpentligvis blir det gode anledninger til å dykke ned i musikken og innflytelsen hans fremover – der har du en arv som i høyeste grad lever, innenfor all slags musikk. Men vi må videre, og minner bare helt kort om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Så samles vi på veven – tre arbeidersanger fra Maja og Frode


Håkon Thelin, Maja S.K. Ratkje Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm hever fanen på Nasjonal jazzkringkasting i kveld Foto: Geir Dokken

Det er første mai i dag, opp alle jordens bundne trelle, men noen skal få lov til å arbeide, og det har de gjort i en årrekke, godeste POING med Maja S.K. Ratkje som gjest. I kveld går deres tradisjonsrike konsert ikke for fullt hus med agitert publikum, men Nasjonal Jazzkringkasting skal i det minste gi muligheten til å la budskapet resonnere langs hele vårt langstrakte. NTT ba Maja og trioens Frode Haltli om å velge ut tre arbeidersanger som kan være til inspirasjon i dag og resten av året:

Dette prosjektet har 20-årsjubileum i år, så vi har rukket å le og gråte oss gjennom bunker med sanger med revolusjonært eller sosialistisk innhold og annet som vi har assosiert med dette. Utgangspunktet var Brecht/Weill, men vi har beveget oss laaangt ute fra denne kjernen kan man si. Her er tre som står høyt i kurs hos oss, og som du mest sannsynlig vi få høre både førstkommende 1. mai og i årene framover:

1. «Die Seeräuberjenny» (Bertolt Brecht/Kurt Weill)
Ikke akkurat en arbeidersang, men definitivt en revolusjonær sang. Utgangspunktet for 1. mai-prosjektet vårt var jo repertoaret fra samarbeidet mellom Bertolt Brecht og Kurt Weill, og der er vel Tolvskillingsoperaen det mest kjente eksemplet. I denne sangen, som er litt utafor selve handlingen i stykket, møter vi tjenestepika Jenny. Hun arbeider flittig på herberget, men likevel blir hun sett ned på av både gjester og andre. Så kommer det et sjørøverskip til havna, og det viser seg at Jenny står i ledtog med piratene. Ikke nok med det, hun er selve sjefen for sjørøvergjengen, og plutselig blir ting snudd på hodet i det lille samfunnet! Sangen er helt klart revolusjonær, men det er jo, for å si det mildt, en viss bismak i det at hun beordrer alle i havnebyen drept! Pol Pot, liksom. Bob Dylan har visst sagt at akkurat samspillet tekst og musikk i denne låta var til inspirasjon da han skrev sin egen ballade basert på den sanne historien om Hattie Carroll – tjenestejenta som ble drept av tobakksarvingen William Zanzinger i Virginia. Den sangen har vi forøvrig også gjort vår versjon av ved mange anledninger. I vår versjon av «Seeräuberjenny» pleier vi dessuten å legge inn en instrumentalversjon av Rage Against the Machine’s fantastiske låt «Wake Up», den bare dukket opp midt i Kurt Weill da vi øvde, uten at vi husket tittelen der og da, men det gir fantastisk nok enda en tilknytning til Brecht, og tittelen på vår første plate Wach auf!, som også er fra Tolvskillingsoperaen, og som vi ofte har hatt som åpningslåt på konsertene våre!

2. «Slipsteinsvalsen» (Alf Prøysen/Bjarne Amdahl)
Er ikke dette en arbeidersang så vet ikke vi! Her står hovedpersonen ved slipesteinen og vet at jobben må gjøres, selv om det betyr å meie ned både jenter og blomster med drømmer om alt som er gildt. Her er det skjebnens uunngåelige veier som blir besunget. Og samtidig gir det makt til den arbeideren som er underlagt oppgaven, nesten litt som hos Sjørøver-Jenny fra Tolvskillingsoperaen, er det nå den nyslipte ljåen som snur det bildet vi tror vi kjenner på huet, og som avgjør hvem som skal leve og dø. Alle blir i alle fall skjært over samme kam, enten det er rødkløver eller brureslørgras, sånn sett er det jo demokratisk! Er det bitterhet i at alle de rare blomstene bare blir meid ned av Systemet? Prøysen selv var jo en sjelden blomst, og han følte kanskje på det og? Vår tolkning av sangen legger ikke skjul på det brutale, men vi åpner også for en grenseløs undring i versene med alle blomstene og de drømmende jentene. Vi spilte inn sangen på den siste plata vår, Kapital & Moral, og sist vi gjorde sangen, i Berlin, spontanoversatte vi den til tysk, og det er mulig vi tar med oss videre. Sangtolkningene går alltid bare videre hele tiden.

3. «Solidaritätslied» (Bertolt Brecht/Hans Eisler)
Som med mange andre Brecht-sanger, fins denne i ørten versjoner, og den vi gjør er slik de gjør den i den venstrevridde filmen Brecht skrev, Kuhle Wampe, fra 1932. Etter en grå uke følger en rød helg, så kom ut av hullene alle sammen, stå sammen, og ikke glem solidaritet! Ikke glem hvor vi kommer fra, og hvem sin gate er gata, og hvem sin jord er jorda? Slik går teksten. Melodien kverner rundt B-A-C-H, hva gir du for det! Her er det også på plass å trekke fram Rudolf Nilsen, som er den som matcher det revolusjonære innholdet best i norske tekster, men han var tidligere! I «Revolusjonens røst» , som også er blant de mest framførte røde låtene i vårt program (med melodi av Toril Brekke), manes det til kamp blant de bitre og steile, og de som ikke har frykt i sitt blikk. Og i «Løfte», er de de som intet eier, men som grov gull og salt, bygget skip og veier, og avlet unger for å se dem dø som engang skal hevne. Voldsomme greier. Når vi står der og gjør slike sanger, er det som fortolkere, ut i fra vår egen smak, og fra vår egen tid, og slik kan vi også løfte fram alt dette eksplisitte tekstmaterialet uten at det bare blir en klam hyllest. Vi må problematisere hva alt dette betyr, og det gjør vi gjennom vår kunstneriske frie harselering eller hyllest, alt ettersom. Og samtidig vil vil ta vare på det budskapet vi syns er tidløst og bra: å stå sammen, og vise solidaritet, og ikke glemme de svakeste. Vi er rustet, er dere klare?!
Maja S.K. Ratkje og Frode Haltli

Hvordan lærer vi klingende lyd til å bli en del av personligheten?


Trygve Waldemar Fiske, John Pål Inderberg og Håkon Mjåset Johansen. Foto: presse

Norsk jazz’  cooleste cat og barytonsaksofonist John Pål Inderberg har satt et tungt preg på norsk jazz med sine liflige linjer og pedagogiske filosofi med sin tilknytning til Jazzlinja. Denne helgen er saksofonkollossen aktuell med trioen Håkon Mjåset Johansen på trommer og Trygve Waldemar Fiske på den herlige platen Radio Inderberg (AMP) — hør på den. Vi tok kontakt for å snakke med ham om den, og om Lee Konitz som gikk bort forleden.

Gratulerer med ny plate!
– Takk skal du ha. Jo, jeg hadde en god opplevelse i studio. Tekniker, og trommis, Kyrre Laastad møtte jeg første gang som student ved Jazzlinja på NTNU. Han skjønte hvilken klang jeg var ute etter. Jeg har vel sjelden hørt barytonklangen i mitt indre øre så likt med opplevelsen i mitt ytre øre.

Den er rett og slett nydelig, og har rullet og gått i karantenetiden her. Det er en fin blanding av spretne jazzkomposisjoner og tradisjonstoner.
– Ja, meningen er å få lytteren til å oppleve sammenhengen mellom afroamerikansk og nordisk estetikk. Særlig med tydeliggjøringen av intonasjonsfenomener. Blåtonebehandling!

Jeg tenker alltid på junaiten når jeg ser og hører deg, det er noe utpreget JAZZ over utstrålingen.
Interessant. Min mor lyttet til amerikansk radio på 30-tallet og sang mange standards for meg. Min inspirator Per Asbjørn Hegdahl (mattelærer, storbandleder, konditorutdannet i Sverige, korpsdirigent og kontrabassist) mente jeg skulle kjøpe jazzplatene hos musikksentralen i Steinkjer. Jeg kjøpte Coltrane, Getz, Garner, Konitz og imiterte så godt som mulig. Jeg har mange slektninger som reiste til US tidlig på 1900-tallet, og leter stadig etter en oldefar som kom bort i Chicago.

Men føler du også en spesiell tilknytning til det norske tonespråket og folkemusikken?
Hilmar Alexandersen sin dansemusikk hørte jeg på dansefester … gammeldansmusikken ble viktig, men også amerikanske jazzlåter og kommersiell populærmusikk. Jeg prøvde meg på det meste på min nye Selmer-tenorsaxofon. Prøvingen og feilingen var det viktige! Senere var møte med Henning Sommero, Torgrim Sollids SØYR, Sondre Bratland, Aly Bain, Hanne Kjersti Yndestad, Asmund Bjørken, Oline Sofie Bakkom med flere viktige inspirasjonskilder som gir meg nye lyttererfaringer.

I sistesporet «Presentasjon» virker det også som du blir besatt av fortidens og naturens ånder, og bryter ut i noe trønderbetonet kaudervelsk?
– Ja, det muntlige og skriftlige språket opptar meg. Hvordan lærer vi bruke det muntlige språket til å bli en del av personligheten? Hvordan lærer vi klingende lyd til å bli en del av personligheten? Steinkjer-dikteren Kristoffer Uppdal sitt språk har gjort inntrykk, og i kombinasjon med egen dialekt, tyske dadaisters språk i uptempo og Tristano-linjer i enda høyere tempo gir trioen en ekstra dimensjon. Dette språket aktualiserer, også i forbindelse med Lee Konitz’ død, at det muntlige og skriftlige språket ikke alltid er egnet til formidling av tanker og meninger. Når Ole Martin Ihle ønsket Kontiz velkommen til Oslo Jazzfestival i 2005 med å betvile at «han mener det han spiller», betviler jeg at Ihle er interessert i å uttrykke sin egen mening. Han ønsker derimot å skape debatt og dermed bidra til å selge Klassekampen. Han bruker samme type retorikk i VG i 2020 der han «beviser at musikken var bedre før enn i dag. Dette er jo også en språklig funksjon, men skaper avstand mellom forfatter og leser. Mitt mål er å skape nærhet mellom lytter og musiker.

Kondolerer med Lee Konitz, forresten.
– Jo takk, og i like måte. Har brukt mye tid på konstruktiv mimring og samtaler med med folk i ulike miljøer verden over. Jeg skal blant annet streamintervjues av John Fenton fra New Zealand i dag 1 mai.

Du har jo spilt mye med ham i forskjellige sammenhenger, noe som også foreligger på CD.
– Ja, på to CDer. På den første tente han på «You are too beautiful» til tross for at han i neste øyeblikk uttrykte at han mislikte «schmaltzy melodies», et jiddisch slanguttryk om altfor smektende balladeføleri. Han likte Erling Aksdals akkordbehandling og 90-tallssynthen hans. Den andre CDen er et konsertopptak med Espen Rud og Bjørn Alterhaug. Vi gikk på scenen uten en eneste avtale og i trygg visshet om at alle ønsket å lage spontan musikk som gjennom en årrekke var godt gehørsmessig forberedt.

Hvordan kom det møtet først i stand, og hva er ditt inntrykk av hans spillestil og musikksyn?
– Første musikalske møtet var på en EP (An image, Lee Konitz with strings) som 16-åring. Jeg hørte allerede den gang hans høge intonasjon. Undret meg over dette, senere fortalte han meg at en av grunnene til at han intonerte høgt var å bli bli hørt i samspill med medmusikere.
Vossajazz, skal ikke forundre meg om det var Lars Mossefinn, tok i 1983 initiativ etter at New Cool Quartet spilte på samme vossascene i 81 eller 82. Tror planen var at NQC skulle spille med Gerry Mulligan (som meldte avbud). LK ble vikar. Dette sitatet er typisk og viser et tilsynelatende paradoks: — That’s my way of preparation, to not be prepared. And that takes a lot of preparation.
Han snakket mye om hvor viktig Parker var for ham og derfor hvor viktig det var å ikke spille som Parker. Parker satte stor pris på Konitz’ spill. Konitz forandret spillet sitt kontinuerlig mht. klang, vibrato, tonale ideer, samspill, rytmikk (både individuelt og i samspill) …  og intonasjon. Han beundret Parker, Lester Young, Armstrong og låt ikke som noen av dem. Selv om han ofte sa at han ikke «øvde» mye, brukte han mye tid på imitasjon og sang andres akkorder, improvisasjoner og rytmiske ideer. Når vi reiste ville han gjerne synge sammen med oss. Gjerne Lester-soloer. Han ønsker å være en «real improviser» og ikke tekkes publikum gjennom «prepared playing». Han hadde som mål å overraske seg selv i sin melodiimprovisasjon. Når han hører at han selv spiller noe han har spilt før, tar han munnstykket ut av munnen og venter til tiden er moden til å fortsette det spontane spillet. Misunnelsesverdig!

Fortell litt om gutan i trioen din og hvordan de spiller, og hvordan du hanket  inn dem? Vanskelig å si nei til deg, kanskje.
— Det var vel gutan som hanket inn meg. Tidligere studenter som ønsket å utfordre gammelprofessoren med egne komposisjoner, unisone linjer mellom bass og baryton og jazzlinjemetodikken (hva enn det er) i praksis. Vi fikk ikke spilt mye sammen under studiene, så det er forløsende å få tydeliggjøre målene ved undervisningen. De er hardtarbeidende karer som jeg hver gang gleder meg til å spille med, og stjeler mye av. Interesse for samme musikk til tross for aldersforskjell. Det er ikke mange muligheter for publikum verden over å få høre slike unisone linjer spilt på kontrabass og barytonsaxofon med kalveskinnstrommeskinn som tredjepart.

Dere spiller to Konitz-låter på denne nye plata, «No splice» og «It’s you», hva var det med disse låtene?
— «No Splice» er en av mange linjer som er bygd på den tonale forløpet til «You’d be so nice to come home to». En låt som min mor ofte nynnet. Begge disse linjene gir muligheter til å sitere historien og samtidig gir de oss tonal frihet uten piano i formutvikling som går på tvers av standardformen.

Har du et eller to andre låteksempler på Konitz—spill du er ekstra begeistret for?
— For å skape sammenhengen til Radio Inderberg velger jeg «You’d be so nice to come home to» fra Motion ned Elvin Jones og Sonny Dallas, og for å skape kontrast «Nicolette» med Kenny Wheeler, Bill Frisell og Dave Holland.

Det er mange historier om Konitz på veien, han var både snill og tverr. Har du noen sterke historier på lager?
— Han mislikte sterkt min stampende høyrefot og plantet sin venstre med stor tyngde på min høyre midt under mitt kor på «317 East 32. Street». Han likte ikke forsterkere og mikrofoner og ropte ut til Bjørn Alterhaug, og publikum, under konserten: «Your bass sounds like a banjo!!!»

Han har også, sin opphøyde status til tross, vært en åpen kar som har likt å spille med yngre musikere. Hvorfor er det viktig å gjøre?
— Han framsto aldri som opphøyet, men oppriktig interessert i oss som musikere og mennesker. Bjørn Alterhaug intervjuet ham i 2008 under et besøk ved NTNU. Mange unge studenter var til stede og han ville gjerne besvare spørsmål og gi råd uten at han virket belærende. Da jeg møtte ham for første gang om medmusiker (33 år) uttrykte han at han følte seg beæret over å få spille med oss unge som var interessert i hans musikk, og var hele tiden ute etter humoristiske innslag med dans, kommentarer, plystring og overraskende svømmeteknikker (han svømmer på rygg med føttene i svømmeretningen?!)

Du er selv en mester på baryton og sopran, mens Konitz valgte seg altsaksofonen. Hva er de fremste karakteristika og kvalitetene ved alten, slik du hører det?
— Mange imitasjonskilder innen de forskjelligste stilarter. Alt fra de tidligste franske klassiske, via ballroom, pop til ulike jazzsjangre og gjennomkomponert ikke-tonal musikk. Her er mulighetene til selvrealisering stor.

Hva tror du er grunnen til at saksofonister velger seg «sin» type sax? Har det noe med personlighet å gjøre?
— Jeg startet med tenor som 12-åring, utvidet med sopran som 21-åring, var innom klassisk alt som 28-åring og bestemte meg for baryton som jazzimpro-hovedinstrument som ca 30-åring. Hele tiden på leting etter en kombinasjon av min «sang»-stemme og indre gehøranelse. For å egge grunnlag for denne letingen etter anelsen er imitasjonen av samtidig musikalsk helhet avgjørende. Opplevelsen av Lars Gullin sin klang i kombinasjon med hans orientering innen klassisk komponert musikk, folketradisjonen og afrikansk-amerikansk jazz, satte varige spor som la grunnlag for mitt valg av hovedinstrument.

Hvordan får dere løst undervisningssituasjonen på NTNU nå, da, er alle på internett dagen lang? Jazz handler om det personlige møtet mellom musikere, jazzen må da bli veldig skadelidende av denne isolasjonen?
— Jeg avsluttet all undervisning ved NTNU for 8 år siden, men jeg har undervist enkeltstudenter i gehørtrening per Skype, Teams, Facetime og telefon. Dette har jeg forresten gjort i mange år, så ikke noe problem. Jeg har siden 2000 besøkt Mindelo på Kapp Verde en gang i året for å spille alene, imitere og finne ut av de meget inspirerende kreolske prosessene på de 10 øyene.

Du har gjort en nettkonsert fra Hotell Britannia, det kommer sikkert flere. Hvordan synes du slike aktiviteter oppleves?
— Nesten som en studiojobb, spennende. Men her er det ikke en kommentar fra teknikeren en gang! Jeg skaper publikum i min indre forestilling.

Avslutningsvis: Har du noen råd til unge musikere i 2020?
— Tenk langsiktig. Du har 80 år igjen og skal forandre deg hver dag. Lytt til helheten: Bevisstgjør og kroppsliggjør rytmiske, klanglige, formmessige, tonale, samspillmessige delelement i musikk som du setter stor pris på. Gjør dette med mål å ikke spille som lyttekilden.
I samspill: Lytt til alle andre enn deg selv, så deg selv, så på helheten. Jeg vet ikke hva jeg har spilt før du har spilt tilbake til meg. Jeg vet ikke hva jeg har sagt før du har svart og du vet ikke hva du har sagt før jeg har svart, for å avslutte med sosialpsykologen Johan Asplund.

Jazzfusk med DJ Strangefruit!


DJ Strangefruit, her under fremmaning av ballardianske rytmer på taket av The Thief i 2014. Hør hans nye miks her på NTT. Foto: Thomas Ekström.

Pål Nyhus
er en av landets viktigste og mest eventyrlige veteran-DJs. Hans grønne miks-CD Mixed under navnet DJ Strangefruit i 1996 er en av mine norske favorittplater noensinne, og overgangene  og de musikalske sammenhengende der, tenker jeg på hele tiden. Men han har jo bare blitt en enda bedre musiker med årene, og har vært med å forandre norsk jazz og tilstøtende musikk med sitt arbeid med folk som f.eks. Nils Petter Molvær, og hans eget prosjekt Mungolian Jetset. Pål har laget en ny miks nå, som alle burde høre. Her har vi noen ord rett fra hestens munn for oss her i NTT. Takk, Pål! Fortell:

Jeg skal ikke gå for mye inn i fusionmusikkens historikk, men vi snakker nå om en høyst omdiskutert sjangerblanding hvor linjene er smale mellom virtuos ekspertise og langdryg selvronk. Oppleste og vedtatte klassikere fra den eksperimenterende, rockflørtende 60-70-talls perioden til Miles Davis, Weather Report og Mahavishnu Orchestra står fjellhøyt i rang over den glattpolerte «flinkis»-delen som ble fusionens varemerke fra slutten av 70-og inn i 80-tallet. I midten finner vi jazzfunkens glansperiode hvor hybridene tidvis smeltet perfekt sammen. Som den diplomatiske djen jeg innbiller meg at jeg er, har jeg satt sammen en miks med personlige favoritter som omfavner alle sidene, det er jo tross alt fusion dette, men med groovet og drivet som katalysator. Min personlige fusionfavoritt George Duke glimrer med sitt fravær, men Steve Gadd trommer seg på funky vis gjennom Cedar Waltons rhodesreise og svensk-polske Wlodek Gulgowskis sitt moogdrivende nummer. Mer spacey er Lalo Schifrins «Ring Around The Moon» og utdragene fra den japanske gitaristen Katsutoshi Morizono og de blåsersterke danskene i  Iron Office. Mer blås og orkestrering finner vi i David Axelrods progga klassiker «Ken Russel» og i enda mer eksotisk-eksentrisk utfoldelse gjennom The Mystery Kindaichi Bands myteomspunnede discojazz. Jeg har hatt stor glede av å putte sammen «Jazzfusk» som på «Bitches Brew»-vis er gjort via to live tagninger med krydrede overdubs for den lille ekstra dj-piffen. 

Hør Jazzfusk her! Låtliste

Solar Plexus: The Earth Laughs In Flowers (Fra Solar Plexus Inner City Records-1979)
David Axelrod: Ken Russell  (to l) (Fra Seriously Deep Polydor-1975)
Cedar Walton: Off Minor (Fra Moebius RCA-1975)
Maze Featuring Frankie Beverly : Roots (Fra Joy and Pain Capitol-1980)
Lalo Schifrin : Ring Around The Moon (Fra Gypsies Tabu-1978)
Mike Mandel : Indians (Fra Utopia Parkway Vanguard-1980)
Wlodek Gulgowski : Manhattan Vibes ( Fra Soundcheck Polydor-1976)
Katsutoshi Morizono w/Bird`s Eye View: The Cadillac Kid ( Fra Escape Electric Bird-1980)
Iron Office: Strunck (Fra Ambience 1978- Sonet )
The Mystery Kindaichi Band – Yattsu haka-mura (Fra The Adventure Of Kohsuke Kindaichi  Gorilluminati -1977)
The Mystery Kindaichi Band – Honjin satsujin jiken (Fra The Adventure Of Kohsuke Kindaichi  Gorilluminati-1977)
Dale Jacobs & Cobra – Scouting Party (Fra Dale Jacobs & Cobra Epic-1979 )
Manfredo Fest – Slaughter On Tenth Avenue (Fra Brazilian Dorian Dream ) T&M Productions-1976 )
David Axelrod – Ken Russel (Fra Seriously Deep Polydor- 1975 )

Låt for låt på Kanaans Double Sun 


Double Sun av Kanaan er ute nå, og er gjenstand for denne uken spor for spor-intervju.

Hei og velkommen tilbake til Now’s The Times “Spor for Spor”-spalte som heter “Låt for låt”, hvor vi prater med musikere om utgivelser, spor for spor. Forrige gang besøkte vi Wako, mens vi denne gangen har hatt et chatterom-intervju med Eskild Myrvoll og Ask Vatn Strøm i psychrock/stonerjazz-trioen Kanaan, som vi i NTT i likhet med veldig mange andre er svært glade i. Kanaan er ute med sin andre skive for året, Double Sun heter den, du kan for eksempel bestille vinylutgaven fra plateselskapet El Paraiso eller ta kontakt med bandet, for eksempel på facebook. Men vi startet like med selve tittelen. 

Double Sun, er det en Star Wars-greie?
Eskild: Nei, det er det absolutt ikke. Hva er Star Wars-referansen der? 

Ørkenplaneten Tatooine, der Luke Skywalker vokser opp, har to soler. Og det er blant annet en kjent scene fra episode IV, altså første filmen, hvor Luke står og lengter ut i universet og ser på den doble solnedgangen.
Eskild: Ah, nei, det er det ikke. Det hadde jo egentlig vært bra, både sci fi, space og ørkenvibber er bra stonerrockmateriale. Navnet kommer fra da vi spilte i Sveits på europaturneen vår. Vi var i byen Vevey og der dyrker de vindruer. Verten vår skrøt av at druene fra området var utrolig bra fordi de fikk “double sun”, de fikk både lyset fra solen og sollyset som speilte seg i Geneve-sjøen opp mot åssidene. Da vi spilte inn plate tenkte vi at vi kunne knytte det til noe vi hadde opplevd. 

Var det et uttrykk som bevegde seg inn i bandlingoen?
Eskild: Det er kanskje først og fremst noe man bruker når man beskriver vindruer. Vi har googlet det masse, og vi har ikke lest det begrepet noe annet sted. Kanskje det bare var noe han hadde fått for seg – eller kanskje vi må henge mer inne på fransk google. 

Vin og musikk brer om seg – i norsk rap dukker det for eksempel mye opp, med fremskutte eksempler som Vin og Rap-intervjuserien og tekstene på Tøyen Holdings nye plate. Er Kanaan et vinband? Vin-stoner?Eskild: Vi kan ikke skryte på oss å være et naturvin-stonerband? 

Det gir jo mening å være det! Jura-rock.
Eskild: Vi er snobbete nok fra før med jazzbakgrunnen og sånn, så vi må forsøke å ikke ta det for langt.
Ask: Det får holde med kaffe og øl. 

Det var ærlig!
Eskild: Ja, vi er et industripilsstonerband. 

Forsåvidt også en ny/nedsnobbete innfallsvinkel – stoner som passer til crispy, frisk industripilsner.
Eskild: Ja, vi kan skryte på oss at vi er ferdige med den kompliserte ølen. 

Men apropos det der – jeg fikk ikke sett Hærverk-gigen deres under Bylarm, men jeg så Blå-settet. Og da tenkte jeg at dere definitivt spiller “skronk du kan ta en øl og vugge til”. En liten reise, liksom, litt lugnere og sløyt enn mye av det andre man finner i det ståkete veikrysset vi kaller nøkkelhullstemplet norsk jazzrock. Er det noe dere har tenkt på? Det er høylytt, men det er også en mykhet som kommer fram på denne skiva her.
Ask: Jeg vet ikke om vi har snakket så mye om det?
Eskild: Nei, men selv om det er høyt og mye trøkk, legger vi oss bevisst på ting som låter håndterbart, på en måte. Det er veldig tydelig tonalitet, det swinger, og det gjør kanskje volumet og trøkket litt mer spiselig. Man kan nikke med litt. 

Det er et par lyttertyper som ikke nødvendigvis er opptatt av bråk som kan hekte seg på dette.
Eskild: Jeg føler det er folkelig musikk – så mye som 12 minutter lange instrumentallåter kan være det. Det appellerer også til folk som tenker at det ikke er noe for dem. Det handler om balansen mellom det høye og bråkete og diggbarheten.
Ask: Mamma syns det er altfor høyt og litt langt. Men med én gang vi hadde sluppet plater, kunne hun høre på det på sitt volum. Og da kan det appellere til litt andre folk. 

1. Worlds Together

Vi kan gå på låt nummer én. Her har jeg notert at “Solen går opp”. Starten på en reise. Var dette masse materiale dere spilte inn og tilpasset etterpå, eller var dette tenkt som en åpningslåt?
Ask: Det var tenkt som en åpning. Jeg hadde den med på min eksamen som en intro, og vi tenkte at det var fint med noe sånt på plata, noe litt episk før det raser sammen.
Eskild: Det kan være en fin ting på plater i alle sjangere. En prolog som setter stemningen for det som skal skje. Det er en låt vi ikke har spilt live, vi har følt at den trenger det litt større arrangementet som den har fått her. 

Kassegitarer preger starten og slutten på skiva – der er det litt mer widescreen, mens det er mer kjerne-Kanaan i midten. Men det er fere kassegitarer, synth-pålegg, perk og sånn her. Er dere i utgangspunktet forsiktige med å skape et for stort skille mellom album- og live-estetikk?
Eskild: jeg føler vi har en ganske åpen holdning til materialet. Alt det andre har vi spilt masse live uten å bli hemmet av at vi mangler folk på synth og perk og ekstra gitar. Det handler om to måter å angripe det å spille både live og skive. Vi skulle spilt på Blå nå snart, og da tenkte vi å ha med folk til å spille alt. Men i et liveformat står også en strippa besetning seg bedre. Ting får mer plass, og du får uansett livedynamikken som er vanskelig å fange på plate.
Ask: Energien også. På denne lente vi oss mot å gjøre masse ekstra, og gi de som hører det live noe annet i stedet. Ikke nødvendigvis dårligere, men annerledes. 

En typisk ting med musikk man kan rubrisere under “energimusikk” er jo at det er vanskelig å gjenskape det i studio. Det blir ikke nødvendigvis dårligere, men det er en kjennsgjerning at de siste prosentene av det som skjer på konsert skjer i rommet. Og da kan man angripe studioarbeidet som at man bytter ut den x-faktoren med studioets x-faktor, mulighetene til å illustrere litt ekstra, skape andre fortellinger. Få kontrollen man har i en sånn setting til å tells på andre måter. Ser dere for dere det mer på Kanaan-skiver fremover?
Eskild: Akkurat nå er i hvert fall det veldig gøy. Vi kommer nok til å utforske det litt. Men da vi gjorde denne, hadde vi ikke vært i studio siden vi spilte førsteskiva. Den første gangen forsøkte vi å finne oss selv som studioband og var redde for å lage noe vi ikke kunne gjenskape. Den er nesten hundre prosent live med unntak av litt perk og noen små gitarpålegg og litt synth. Nå prøvde vi å gjøre mer. Det er jo mye kul psykedelisk musikk som er veldig produsert, eller som er veldig mange folk – enten man snakker om Hawkwind eller astral jazz. Jeg tror vi er blitt tryggere på at folk ikke kommer for å høre akkurat det riffet spilt på den måten når de ser oss, det handler om å oppleve pakka. 


Ask Vatn Strøm, Eskild Myrvoll og Ingvald Vassbø er Kanaan Foto: Jenny Berger Myhre.

2. Mountain

Lytteravtalen et band som dere har, handler ikke om “gjenskapning av skiver”, men å bli tatt med på en reise. Bruddet med kontrakten vil på en måte egentlig være det mange andre forventes å gjøre, å spille løsrevne “hits” – jeg mener å huske at Motorpsycho hadde en turné hvor de forsøkte å gjøre nettopp det, for å markere et slags jubileum, og det ville ikke fly i det hele tatt. Folk forventet noe annet. Og apropos det bandet – låt nummer 2 har den mest stoner-aktige tittelen av alle, “Mountain”, en tittel som også dukker opp i deres diskografi som låt og EP. Hva er det med fjell og denne musikken?
Eskild: Det er jo kult med alt som er stort og mektig… jeg har ikke tenkt så mye på parallellene til Motorpsycho-låta Mountain, selv om vi har jammet litt på den. Jeg hørte på den for en stund siden og tenkte på hvorfor ikke det bandet ble regnet som en del av bølgen med ørken- og stonerrock på begynnelsen av nittitallet. Men et minutt inni låta begynner de å legge et bluespiano oppå, og da tenkte jeg “ah, det er derfor.” 

Hallvard Gaardløs er med på denne låta?
Eskild: han har bare vært med på å skrive den. Han og Vegard Bjerkan.
Ask: Historien der er at trommeslager Ingvald og jeg prøvde å starte et prosjekt med Hallvard og Vegard. Da skrev vi hovedriffet, og de skrev b-partiet. Vi spilte inn noen ting på NMH som aldri ble noe av. Den ble kanskje ikke kalt “Mountain” da, men bassriffet på starten er inspirert av “I Cover the Mountain Top” av Elephant9. Selv om vårt riff går i fire. Også har den åpna seg litt mer.

Så man skal ikke tenke så mye på låtstruktur for eksempel, i møte med låttittelen? Alle låtstrukturer av denne typen kan få en til å tenke på fjell, forsåvidt. Uansett – denne låta er litt lengre – eller, den er 12 minutter, som vel er standardformatet i det dere spiller, improrockens svar på 3.30. Hva skal til for at et sånt take sitter i studio, hva lytter dere etter?
Ask: Jeg tror vi lytter etter roen. Live er det lett å gasse på, men i studio sier produsenten “nei, nå må dere ta det med ro”. Og så prøver vi det noen ganger til, og får fremdeles beskjed om å ta det mer med ro. Så ender vi opp med noe som vi kanskje føler er litt kjedelig – men litt i ettertid hører vi at det er det taket som funker.
Eskild: Den låta har fellestrekk med formtenkningen i det andre vi gjør. Åpne strekk rammet inn av mer definerte ting. I studio handler det om balansen mellom å være frie i de improviserte tingene, men tighte nok i de komponerte delene. Det er mye jam, men det er også en låt der som må komme tydelig nok fram. 

Hvor vanskelig er den omstillingen er? Du har livefølelsen av hva som er bra, og så må man lytte etter det som funker i studio. Kommer det naturlig for dere?
Eskild: På alle de studioinnspillingene vi har gjort, har jeg følt på at vi spiller mer konserter enn vi er i studio. Det tar litt tid å omstille seg. Man starter med å gønne på, og finner ut at det låter overilt. Det handler om å finne en slags nerve som ikke finnes på første take, men som kommer når man har landet litt i studiosettingen.
Ask: Gjennomsnittlig er det kanskje det tredje taket. Det er ikke så ofte vi holder på en hel dag, men det er heller ikke det aller første. Det handler om å komme i sonen og spille oss inn. Men det er ikke noe poeng å ta for mange takes, for det er en live feeling. Så om det er noen som spiller litt feil, må vi tåle med.
Eskild: Å svelge de tingene man personlig ikke er fornøyd med, har vært en prosess. Det var et sted på den Windborne-skiva Ask var misfornøyd med, på vei ut av en solo hvor han er for sein med å trykke på wah-pedalen, så den er med på de første fire sekundene av riffet.
Ask: Ja, på vei ut av soloen på “Act upon the Mundane World” hvor pedalen sto i full tåposisjon og jeg glemte det, og hvor man hører en lyd i taket når den skrus av. Jeg tenkte “Faen.” Men under europaturneen i fjor sommer satt vi i bilen til en kar som hadde arrangert en av gigene og som vi skulle sove hos. Og han sa “Det beste på den skiva er når du skrur av wahwahen inni det riffet”. Og da tenkte jeg “Det er greit å spille litt feil”. 

3. “Öresund”

Vi går videre til Öresund.
Eskild: Tittelen er en tribute til Öresund Space Collective, som er et bra psych-jammerock-band. Den låta fikk den tittelen da vi begynte å utforske lengre, syrete jammestrekk. Så ble tittelen bare værende.
Ask: Den minnet rett og slett om måten de griper det an.
Eskild: Vi sier ofte låttitler når vi spiller konserter, og folk kjenner dem også igjen, knytter egne ting til det. Så det har en funksjon. Men det endte opp mye mer prog enn det de gjør, de spiller jo helimprovisert.
Ask: Det var en anmeldelse som hadde skrevet noe om den singelen, og syntes det var en fin tittel, for den passet til å kjøre over Öresund-broa. Det er tydelig at noen legger noe i det. 

Den broa har jo kanskje noe krautete over seg, et psych-vennlig landemerke. Inni her kommer vi inn i et mer groovy uptempo landskap. Peker det på den konkrete innflytelsen fra bandet dere nevnte?
Eskild: Det er kanskje de syrete gitar- og basstingene oppå som peker dit. 

Her kan man også få følelsen av at det er et av stedene hvor dere har funnet fram produsenthatten. At det er et langt strekk hvor man har tenkt på fasongen mer bak miksepulten.
Eskild: Det var veldig sånn. Det var en av de låtene vi ville skulle ha et annet uttrykk enn den har hatt live. Jeg har en synth-greie som jeg kicker inn før vi går inn i improsettet.
Ask: Ja, og det virkemiddelet kommer seinere. Og vi har spilt mer kontrollert på grunntaket for å gi plass.
Eskild: Det er en av låtene vi har spilt mye live, på nesten alle konsertene det siste året. Vi endret på sånne ting litt for å presse oss selv til å gjøre noe annet. 

Livefavoritter kan jo være en nøtt i studio – de skal bety så mye forskjellig siden man har spilt dem så mange gangger, at man kan ende opp med å spille inn noe som faller mellom alle stoler. Det kan være enklere å treffe med låter uten så mye baggasje. Men vinylmessig er vi på siste låta på side A her. Hvor mye tankegang gikk det inn i å se på sidene som egne enheter?
Eskild: Vi hadde en ganske tydelig idé om hvordan hver side skulle virke da vi gikk i studio. Det er mest tydelig med introen til hver side, “Worlds Together” og “Worlds Apart”. Det er kanskje det som er mest prog, de låtene er den samme låta, men to forskjellige måter å angripe kompet på.
Ask: Den siste av dem ble egentlig tenkt som en outro til A-siden, men så ble A-siden lengre og B-siden kortere, og da ble det intro på hver sin side.
Eskild: For meg gir det veldig mening. Om man ser på de to introene, syns jeg de oppsummerer mye av det spennet vi ville ha med på skiva. Et slags mikrokosmos, fra det litt pastorale på introlåta til det gritty garage-fuzz-messige. 

4. “Worlds Apart”, 5. “Double Sun pt. 1” og 6. “Double Sun pt. 2”

Samtidig oppleves “Worlds apart” litt som et brudd. Kurven til da har vært langstrakt, men så kommer det en kompakt full guffe-greie. Om man trekker den ut av konteksten er den veldig bra, men det er også interessant å høre på skiva uten den låta i ett strekk, reisemessig. Det er nok en annen opplevelse å høre de som åpningen på en LP-side. Hva gjorde at B-siden låter ble kortere?
Ask: Det handlet om del 1 hvor vi spilte den inn som en åtte-ni minutter lang låt. Men så sa Roar Nilsen som var produsent på skiva at den ikke funka i det langformatet. Så prøvde vi en kortere versjon, og da ble vi enige. Vi brukte ikke så mye tid på den første delen, Bjørn Klakegg var med og spilte live med oss i studio. Og de tenkte kanskje at det ikke var vits i å bruke hele dagen på det. Bjørn sto egentlig og kløyva ved og ble med inn og jammet. Men han hadde ting han skulle gjøre ellers.
Eskild: Det er noe rart som skjer med balansen mellom konsert og på plate. Live har det vært superdigg å ta det ned og gjøre rolige ting på Part 1, med syra og ekspressive ting. Men på skive er det en annen tidsfølelse. Studioøvelsen har generelt sett vært bra for å koke ting ned, å spørre oss selv om hva som er det viktige. Essensen av den låta, selv om den har vært lengre live, er i stor grad beholdt.
Ask: Det er lettere å tillate en lang intro på en skive. Man stusser kanskje ikke like mye over det på en konsert. 

Hva ligger det i Double Sun-materialet som gjorde at det er tittelsporene?
Eskild: For min del, handler det litt om reisen. Det er inspirert av et band som heter Acid Mothers Temple som har en konsert-nøkkellåt som heter “Pink Lady Lemonade”. Den har en rolig del i starten, og så går den inn i en helt crazy spacerock-bonanza. Og alle som er på de konsertene vet når den starter at “Oh yeah, vi skal helt dit”. Det var litt gøy å kunne beholde jammepreget, men beholde en tydelig form, og la folk vite hvor man skal. 

Det er interessant det du sier der. Selv om man sier at “alt kan skje”, at dette er musikk som er improvisasjonsbasert, har man også den typen låter hvor man kan starte i et utprøvende hjørne, hvor publikum kan stå og glede seg i tjue minutter, for de vet hva som kommer. I motsetning til mange andre sjangere er nettopp det å glede seg sentralt, snarere enn umiddelbar tilfredsstillelse. Da dere fikk godteri da dere var små – var dere folk som klarte å få skålen til å vare hele lørdagskvelden, eller var dere folk som bare innhalerte hele driten i et to minutters ekstremt sukkerkick?
Ask: Kan jeg gjette på deg, Eskild?
Eskild: Jeg tror du gjetter feil…
Ask: Jeg tror du er en fyr som sitter med Bamsemumsen helt til klokka ni.
Eskild: På kino pleide jeg i hvert fall å spise opp alt godteriet under reklamen før filmen. Men det svingte kanskje litt, avhengig av situasjonen. 

Det er noen ganger litt vanskelig å si hvorfor noen avgir en “sparsom godtepose”-vibb.
Eskild: Jeg er kanskje blitt sånn etter hvert. Men tilbake til det du sa, om å glede seg. Dette er en veldig eksplisitt måte å gjøre det på, å starte en gjenkjennelig låt med et definert sluttpunkt, men den forventningen ligger der implisitt i veldig mye musikk som det her. Den starter forsiktig nede og svevende, og folk kan si “Ja, dette er fett. Men; det blir jæææææævlig fett senere!”. Det nærmeste man hadde kommet publikumsopprør i sånn musikk er jo kanskje om et band hadde startet nede i noen sånne fifle fofle-ting. Og så bare blitt der.
Ask: Det er utrolig forutsigbart at det skal opp og fram. Men det er tilfredsstillende når det skjer.
Eskild: Det er deilig å ikke bryte med forventninger, men å bare oppfylle profetien liksom. 

Det går litt tilbake til et ord du nevnte i sted, Eskild, og det er “folkelig”. Det ligger en greie i bunn av psychrock. Ja, det er eventyrlystent og det går hit og dit, men til syvende og sist er det et basic løfte der, som gir tilfredsstillelse, og som sikkert er grunnen til at musikken står veldig sterkt. At folk fra hele Europa sjekker ut et ungt norsk band, så lenge man vet at det smellet kommer, at man får kicket sitt.
Eskild: Ja, det er noe veldig fint med det. Vi spiller dette fordi vi syns det er fett, det er også fordi vi vet det funker. Det er som DJ-rollen. Man er der ikke bare for seg selv, det handler om å gi en opplevelse for alle. At det er musikk å kose seg med. 

Jeg opplever at Kanaan er ganske bevisst på det. Mye norsk musikk har dette til felles, men en del av bandene, ta for eksempel Elephant9 som dere nevnte i sted, er morsomst midt i. Langt unna begynnelsen og slutten på låta, når det bare står og dirrer. Hvis låt er åtte minutter lang, vil jeg anta det er helt villt rundt fireminuttersmerket. Men dere ligger kanskje nærmere den lytterkontrakten om at ting skal skje på slutten, snarere enn at det dreier seg om improen i midten.
Eskild: Det høres riktig ut, og det er kanskje derfor vi ser på oss som et psykedelisk rockeband mer enn et jazzrockband. Det er noe der. Det er grusomt å snakke om “reiser” i musikk, men det handler om en form for utvikling og at fokuset er på den linja, enn på “WOW, interplay!”. Å plukke ut fire sekunder underveis gir ikke så mye mening hos oss, du kan nok ikke hoppe inn etter seks og et halvt minutt og sjekke ståa. 

Det er kanskje veldig annerledes også enn lytterinnstillingen man må ta med seg på en del annen improvisasjon – ta friimpro i en Blow Out-setting, hvor det handler om å sette pris på øyeblikkene mens de er der. Og kanskje skifte litt fokus, noen ganger være veldig inne i det, andre ganger la tankene fly – men fjerne seg litt fra forventningen om at det skal lede et sted. Det viktigste sekundet for deg som lytter kan være når som helst.
Eskild: Ja, og det gir mening at annen musikk i samme landskap som oss kanskje med fordel kan lyttes til mer med den innstillingen. 

Men fortell litt om Bjørn Klakeggs deltagelse. Han sto og hugget ved, sa dere? Det er jo en veldig stoner/progrock-aktig aktivitet, må jeg si.
Ask: Vi var på landstedet hans i Sverige, rett over grensa. Vi trodde kanskje at han skulle være med litt som produsent, men han var ikke det. Han gikk rundt og gjorde ting, kom inn og fyret i peisen. Men så spurte vi ham om han ville være med og spille inn. Han er min gamle gitarlærer fra videregående, så det var veldig stas å få ham med. Vi hadde ikke spurt ham på forhånd, vi håpet bare at det ville ordne seg. 

Hvordan var det?
Ask: Det var utrolig fett da han spilte live på Part 1, men det største øyeblikket var på Part 2 da vi spurte ham om å legge litt ting her og der. Det endte med at han satt i åtte minutter og spilte det sjukeste jeg har hørt på gitar noen sinne. Han spiller med fingrene, og det høres ut som at han spiller kora, han får alltid to og to toner til å klinge samtidig. Og jeg satt der og tenkte er det mulig. Det var åtte minutter med full fres, så vi måtte klippe litt.
Eskild: Men det er noen helt rå Klakegg-øyeblikk i miksen der. Han er en helt sinnssyk gitarist, fet lyd og veldig bra forståelse. Og han er veldig annerledes enn oss, så det var en veldig kul kontrast.
Ask: Råopptaket av alt han spilte finnes, og jeg har spurt om å få alt fra han som mikset det. Det må jeg få, det skal plukkes. 

Det høres ut som fint stoff til en Kanaan-rarities-samler etter hvert. Men hvordan ser det ut fremover? Ingen vet hvor lenge ting varer. Har dere snakket noe om hvordan dere skal jobbe?
Eskild: For lenge siden booket vi studio i overgangen mai/juni. Det er fremdeles planen, vi har masse materiale og er gira på å spille inn en ny skive. Det kommer til å skje, og det har vært fint å ha. Vi skulle på en europaturné i sommer, som ble flyttet til neste vår. Men vi har fremdeles noe vi faktisk kan gjøre, og noe å henge fingra i. 

Det blir jo et annerledes fokus av mange grunner. Mye forsvinner, og det som er igjen får mer plass i folks huer. Er det nyttig for dere? Dere har ikke noen turneplan å stå og prate om i studio, det er ingen praktikaliteter dere må fikse underveis og sånn.
Eskild: Jeg håper det, men det er ikke så lett å si. Man må konsentrere seg om det man kan gjøre noe med, og det er å lage fet musikk der man her.
Ask: Jeg gleder meg enda mer til å dra i studio, vi har ikke spilt sammen siden Bylarm. Det blir utrolig stas. Kanskje det vil bære preg av ekstra spilleglede. Det blir nok en tyngre plate.
Eskild: Ja, det blir beinhardt. 

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: To horn i kjeften og ett cymbalslag, takk!

André Roligheten er konsertaktuell, Håkon Mjåset Johansen er dobbelt plateaktuell, vi leser kortprosa om en obskur duett, tenker på Jimmy Cobb og lytter til nye skiver og signaler fra Kulturdepartementet.

Now's the time

Jazzintro-startskudd på Moldejazz

Koronakrisen avlyste alle fire innledende runder av Jazzintro 2020, men nå legges det et nytt løp med konserter. Startskuddet går på Moldejazz i juli med finale i Oslo i desember.

Meld deg på vårt nyhetsbrev