Now's the time

NTT: Er Lars Elling den eneste som kjenner panikken stige?

Vi snakker med Kongle Trio og Master Oogway som skal spille på nyvinningen Nasjonal jazzkringkasting, en gjesteskribent øver på munnharpe, det lyttes til Carla Bley og vi får billedkunstner Lars Ellings betraktninger om å miste årets store høydepunkt i Kongsberg Jazzfestival.

God ettermidag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i fredagsremseform, remsa blant venner! Vi er fremdeles her, og vi regner med at det samme gjelder dere. I det siste har vi skrevet mye om situasjonen akkurat nå, det er sånn det må bli. Selv om de klare beskjedene om forbud på store ansamlinger ikke kommer fort nok for blant annet konsertarrangører, er signalene nokså tydelige fra de som forstår seg på situasjonen. Det blir potensielt lenge til vi sees igjen på konsert, rett og slett. De siste ukene har vi snakket med festivaler, folk som driver scener, folk som jobber i jazzens organisasjoner og musikere om følgene. Men det er fremdeles mange flere spørsmål å stille. Ennå har vi for eksempel ikke sett ordentlig nøye på hva følgene for scener rundt omkring i Europa er – steder hvor også norske musikere har en del av arbeidshverdagen sin. På den andre siden har vi kanskje ikke gravd dypt nok i hvordan dette kan endre musikken. Vi snakker ikke utelukkende om diverse digitaliseringsprosesser, selv om det også spiller inn på sitt vis – vi snakker også om tematisk inspirasjon, en dyrekjøpt bevisstgjøring om hva konserter og fysiske scener egentlig er, og vi snakker om musikere som til nå har levd og jobbet i frenetisk tempo, som plutselig er nødt til å gå gjennom andre prosesser. 

En del av det går i og for seg på den skjøre håpskvota oppi all jævligheten. Men kjernen i saken er et virus som også tar liv, noe som også preger jazzlivet. Lee Konitz døde av viruset denne uken, tidligere har dødsbudskapene om blant andre Ellis Marsalis og Wallace Roney kommet. Det kommer mer om gamle helter – og ny musikk – neste nummer! Vi skynder oss å minne om at Only Connect-festivalen avvikles på nett fra torsdag neste uke – vi kommer med mer stoff i neste nummer. Men nå må vi videre, og vi  minner som vanlig om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Som å feire at vinterstøvlene endelig skal av, og oppdage at foten har koldbrann


Lars Elling. Foto: Niklas Lello

Kunstmaler, hobbymusiker og jazzdigger Lars Elling er et kjent fjes i norske salgsutstillinger, i oransje jakke på Sthanshaugen og syklende rundt fra gig til gig på  Kongsbergfestivalen. Vi portrettintervjuet ham i Jazznytt for etpar år siden, verd å sjekke ut for abonnenter (vi trenger penga), dessuten er han en kunstner av sorten som folk faktisk har på veggen, og mange musikere har brukt ham til sine plateomslag også. Det var i den anledning vi ble påminnet hans eksistens.

Jeg kunne ikke unngå å se at din karakteristiske, besnærende strek og palett prydet plateomslaget til jazzsanger Kurt Ellings seneste plate på Edition. Hva er bakhistorien her?
— Tipper Kurt har googlet seg selv og at algoritmene har sendt ham i min retning. Han må ha likt det han så, og deretter bedrevet litt slektsgransking og funnet ut at vi deler gammalt blod fra Danmark. Det var et bilde med ei jente bak et tre som sniker på en intetanende rev han hang seg opp i. Ved hiet, heter det. Han sendte en hyggelig mail og koblet inn managementet. Dette var i vinter og jeg var i Sør-Afrika. Livet ble plutselig pandemisk, så jeg glemte å sende regning, og da jeg omsider kom på det var jo all lukrativ musikkvirksomhet tørket inn, og jeg sendte et krav om en gjentjeneste istedet. Så hvis jeg får korona nå så kan fetter Kurt synge i begravelsen min, via Zoom, eller hva det heter.

Mannlig jazzvokal i vår tid — mange har etterlyst samtidsrelevans og rekruttering der. Det kan lett bli mye «stilig dress». Hva skyldes dette tror du?
— Mannlig jazzvokal idag lever fortsatt i slagskyggen av Sinatra. Alle som prøver seg får et retropreg med en gang. Noe de fleste håndterer med lett ironi ala’ Robbie Williams eller Paul Anka. Harry Connick jr., med sin New Orleans-oppvekst står seg godt, synes jeg. Og Bryan Ferry sin nostalgiflørt med sag, banjo og klarinett er riktig fin. Elvis Costello kan gjøre egne låter med troverdighet og full jazzfeel i sin pressa rocketenorstemme. Det var jo han som skrev «Almost Blue», som Chet Baker covra i 1988. Men, ellers er det ikke mange. Blir lett mye pastisjer med dress og fingerknips. Rod Stewart har jo lagd tre knokemagneter av noen storbandplater som det er klokt å unngå. Kurt Elling tar ansvar og dytter tradisjonen litt videre. Den siste skiva, Secrets are the Best Stories, er riktig bra. Flytende og sløy og sobert spill av pianist Danilo Perez.

Som kunstner og jazzdigger, vil du si at jazzen i dag, den norske, har et konsekvent estetisk uttrykk, at du eller folk flest ser noe og assosierer det med jazz? Eller må vi da tilbake til tiden med strikkegenser og pipe-Arild?
— Norsk jazz er jo all over the place, heldigvis. Som sekstenåring begynte jeg å høre på det folk gjerne kalte polsk frijazz. Og det var jo faktisk det det var. Det var ikke det at jeg likte det så godt, i starten, men det var det at folk jeg ikke likte hatet det så intenst, som var attraksjonen. Senere utvidet jeg preferansene fra poly-urytmisk perk og rasende sirkulærpust på barytonsaks til mer figurative ting. Lyriske og kontemplative ting. Jeg liker band. Folk som har spilt sammen lenge og er solidariske omkring sitt prosjekt. Og jeg liker låter. At man bare riffer på en til to akkorder, og at alt bare er dynamikk og klang låter faktisk veldig retro i mine ører. In a silent way kom i 1969 og er fortsatt den kuleste ambientplata som fins.
Norsk jazz har fått inn gode doser prog og pop de siste åra, og det har den bare godt av. For tiden hører jeg på råmikser fra Stian Carstensens Vossajazzverk som kommer ut snart. Surfbarokkbalkanpopbluegrassfunk, og frijazz (under ansvar). 

Kongsberg avlyst. Dette er symbolsk og reellt meget ille. Fortell litt om ditt forhold til Kongsbergfestivalen, der har jeg jaggu sett deg noen ganger.
— Kongsberg er avlyst. Hva faen!? For meg er det som å være i en skobutikk for å feire at vinterstøvlene endelig skal av. Og så viser det seg at jeg har koldbrann i foten og må amputere istedet! Gå sommeren i møte på krykker. Overdriver jeg? Nei. Jeg, og fast makker Svein, har 32 Kongsbergfestivaler på rad. Et faktum som får meg til å føle meg både  gammal og litt hipp samtidig. Forresten er det upresist. For fem år siden valgte min yngste datter å bli født fredag tredje juli, midt under en Joe Lovano-solo. Den soloen fikk jeg ikke hørt. Så trettien festivaler, da. 

Noen spesielt sterke konsertminner derfra?
— Jeg har masse minner og favorittøyeblikk fra Kongsberg, selvsagt. Roy Haynes midnattskonsert i kirken i 2000. Slik jeg husker det så kom ikke rigget og de måtte spille tørt i kirkerommet, og det ble stille og stort og vakkert. Vi satt i en av nisjene oppunder taket og under oss sovnet utslitte musikkskolestudenter som hundehvalper i benkeradene. Det musikalske Kongsbergpublikummet kunne høre hvert knirk i trommekrakken og hver fingertupp på basstrengene. Pat Metheny og Michael Brecker i hallen glemmer jeg aldri. Tretten år gamle Mathias Eick satt inn med Airamero på jam og spilte Chet-låter i Grandkjelleren. Atomic kan godt spille hvert år, for min del. 

Kongsberg står også for den verste konserten jeg har vært på. Jeg ser jo stort på ting og aksepterer de fleste sjangre. Men, reggae, det går jeg ikke med på. Selv gode folk, som Marley, blir jeg helt rasende av. Og jeg er også litt allergisk mot folk som liker reggae. Derfor ble Kirketorgkonserten med min gamle helt, svikeren Sting, og det karibiske marerittet Shaggy, det aller verste jeg har hørt. Jeg burde holdt meg unna, men det er litt som å se en hjerteoperasjon på TV. Horribelt, men man klarer ikke se vekk. Da Shaggy, ikledd dommerkappe ropte ordah, ordah in da courtroom! Og Sting ble ført inn som samvittighetsfange i striper, til inntekt for Amnesty, og bandet hektet «Bombastic» på riffet til «Roxanne» må jeg ha svimt av. Ihvertfall husker jeg ingenting før jeg lå og drakk øl med sugerør og Mats Gustafsson blåste meg i øret. Overdriver jeg? Fint lite.  Men, altså — en festival er ikke en sum av enkeltkonserter. Det er en tilstand man hensetter seg i. Jeg lar Kongsbergjazz ta over livet mitt fire døgn i året. Det er dealen. Vi går på alt, sover aldri, spiser og drikker tilstrekkelig for å være oppmerksomme. Hva i helvete skal vi gjøre i sommer?

I starten på din karriere gjorde du deg bemerket som konserttegner. Det har jeg tenkt på mange ganger å spørre deg om å gjøre igjen. Kanskje jeg til og med har gjort det. Når konsertene starter opp igjen, vil du gjøre det? Hvorfor er jazz ekstra egnet til å bli tolket med den umiddelbare tegningen?
— Jeg tegnet for Klassekampen og Bergens Tidende i noen år. Mest på Festspillene og jazzfestivaler. Det er en fryktelig vanskelig disiplin. Stemningsportrettegning på levende blink. Noe av det jeg gjorde ble brukbart, annet ikke. Arne Nøst var alltid hakket over. Jeg hadde også en tendens til å få sparken. Dagsavisen, BT og KK har det tilfelles at de har gitt meg fyken. En gang var jeg innkalt til Redaktøren i BT. Jeg hadde tegnet dirigent Bjarne Amdahl, med ryggen til. ‘Jeg ser du har tegnet dirigenten bakfra, Elling. Vi tegner ikke folk bakfra her i Bergens Tidende’. Ta opp konserttegning igjen? Tja, ikke med det helt første. Får ikke konsentrert meg om musikken med penn i hånd.

Du skulle ha utstilling som ble avlyst akkurat i det den skulle åpnes. Det er litt heftig å tenke på alle kunstverkene som henger rundt på gallerivegger nå, som ingen ser på. Litt som med trær som faller i skogen når ingen er der …
— Jeg skulle åpnet min største utstilling til nå, Blindkontur, på Galleri Brandstrup 19 mars. Istedet gikk jeg rett i karantene og bildene gikk rett tilbake på lager. Bildene, som er ca to års arbeid, handler delvis om tapet av min far, som døde raskt og grufullt i fjor. Jeg har som regel alle eggene i samme kurv, går fra utstilling til utstilling annethvert år, med lite inntjening imellom. I år blir jeg reddet pga salget av min fars bolig. Bailet ut, fra graven. Jeg ser ironien. 

Tror du denne isolasjonen mange har vært i nå vil påvirke kunsten på noe vis?
— Det virker som om kunstnere, innenfor hele feltet, ser ut til å fikse denne isolasjonen bemerkelsesverdig godt. Såfremt man tror på det man ser i sosiale medier. Brakkesjuke artister Koroneruller brakkesjuke publikummere ut av melankolien, fra scenen i tomme konsertlokaler. Digitaliserte bilder henger på virtuelle vegger i stengte gallerier og kan nytes i full HD på din hjemmemaskin. Er jeg den eneste som kjenner panikken stige? Sitte hjemme hos seg selv, med Skybert-kompisene i sofaen og slå et slag for den felles saka, antidugnaden det er å sitte aleine. Hjelpe til ved å ikke gjøre noe. Har jeg malt noe siden jeg satte meg i solidarisk husarrest? Ingenting. Min ensomme virksomhet på atelieret gir altså ingen mening uten møtet med dere. Jeg har ikke klart å manne meg opp til å se en eneste virtuell konsert. Men, jeg har sett LiveAid to ganger på Youtube. Programlederkomiker Trevor Noah fortalte at han brukte mye tid på å se gangbang på Pornhub. Ikke fordi at det er opphissende, men fordi det er så koselig å se folk gjøre noe sammen. Ja, jeg tror kunsten og vi tar skade av dette. Vi nordmenn hadde jo endelig blitt utadvendte, herreklemmende, tillitsfulle festmennesker. Nå er du landsforræder hvis du gir etter for impulsen. Jeg vil ikke sitte i sofaen og se direktesendt konsert. Jeg vil sitte en meter fra scenekanten på Victoria og irritere meg over det paret bak meg som ikke klarer å holde kjeft. Og jeg vil skumpes øl på av en fyr i baren som ikke klarer å balansere serveringsfatet. Og jeg vil vise fram bildene mine i et fullt lokale.

 

Liv Andrea Hauge har funnet fokus inntil videre


Liv Andrea Hauge. Foto: Torill Krook Karlsen/Oslo Jazzfestival

Når Nasjonal Jazzscene i kveld setter i gang med den nettsendte konsertserien de kaller Nasjonal Jazzkringkasting, gjør de egentlig ikke noe annet enn de har gjort i årevis, noe vi snakket med sjef Jan Ole Otnæs om for noen uker siden. Det ligger en bråte konserter ute for den som har lyst til å grave i arkivet. Men det er klart, nå er det dette eller ingenting. Og det som også er nytt, er å oppleve konserter spilt for et helt tomt Victoria. Rekka med artister de har annonsert er uansett innholdsrik – fredag 17.04 – altså i dag – er det Master Oogway, onsdag 22.04 er det Kongle Trio, torsdag 30.04 spiller LILJA, som har utsatt plateslippet sitt, i forbindelse med International Jazz Day. Så er det mai, og første mai spiller POING! og Maja Ratkje, lørdag andre mai spiller Håkon Kornstad Trio, søndag tredje spiller Hans Mathisen – Moving Forward og torsdag 14.05 spiller Natalie Sandtorv

Hvor skal man starte? Med de to første konsertene, selvsagt. Rett under har blogghalvdel Vinger en prat med Master Oogways Håvard Funderud, mens andre blogghalvdel tok en prat med Liv Andrea Hauge i det man kanskje kan kalle den nyeste lenken i en egenartet, norsk pianotriokjede, nemlig Kongle Trio. Les også vårt store rasleposeintervu med bandets trommeslager, Veslemøy “Skjerfet” Narvesen

Hvordan får du tiden til å gå?
– Jeg syns tiden går veldig fort av seg selv, det er heller det å få fylt den med noe. Det har kommet seg litt, de første ukene var alt uklart, det var nesten sjokkartet. Da gjorde vi lite, men nå er det lettere å få øye på noen mål å jobbe mot. Det er jo avsluttende eksamen på skolen, jeg har fått skrevet litt musikk, lest noen bøker, og den nye aktiviteten, selvsagt, som er å gå tur. Det går bra, men jeg gleder meg til det blir normalt igjen. Jeg er jo en rastløs type. 

Det er mange musikere, og noe NTT har vært preget av er jo det frenetiske tempoet i konserter, utgivelser, reiser og så videre på den norske scenen. Nå har alt stoppet opp. Tror du det vil prege arbeidsmetoder når man får åpnet scenene og samfunnet igjen? Det er jo ingen tvil om at mange musikere også har snakket mye om den biten, at det er mye reiser, mange prosjekter også videre.
– Absolutt. Jeg tror ikke man har vondt av den biten i seg selv. Å kjenne på hvordan det bare er å sitte i en stol. Det er mange ting man ikke gjør ellers. Jeg merker det jo selv – det er noe hele tiden til vanlig. Det å kunne jobbe med det samme, flere dager i strekk, å kunne få en idé, komponere og sitte med det i dagesvis er noe man ikke gjør ellers, og det blir en litt annen arbeidsmåte som kanskje har noen fordeler. Det å høre på musikk også. Jeg hører jo mye til vanlig, men det handler ofte mer om å høre på noe når man springer til skolen. Nå har jeg sittet med partitur når jeg hører, for eksempel. Det er kanskje en klisjé, men en del av tilstanden nå handler om at man setter pris på det man ellers tar for gitt. Det er utrolig å gå på konsert, og vi har jo vært bortskjemte i Oslo – nesten daglig. Og plutselig er det ingenting. Jeg savner liveopplevelsen. Det er noe å sette pris på. 

Hvordan blir det å spille med Kongle igjen – og for et nesten helt tomt Victoria?
– Godt spørsmål, jeg har aldri gjort det før. Men vi har forsåvidt spilt mest på øverom, så kanskje vi føler at det en kjent setting. Jeg gleder meg uansett til å spille med de andre. Det er noe av det jeg savner aller mest. Man kan jo øve alene, men når man spiller jazz, handler jo også øving mest om å spille i band. Jeg er spent på følelsen av konserten – blir det som på øvingslokalet, eller blir man påvirket av at det blir strømmet? Jeg har jo sett på en del ting den siste måneden, så det blir artig å gjøre det. 

Hvor er Kongle nå, egentlig? Om man for eksempel sammenligner med tingene som ligger ute på Soundcloud.
– De klippene på Soundcloud ble tatt opp i begynnelsen av mai i fjor, så det er nesten et år siden. Det var på et øverom på NMH og da hadde vi ikke spilt sammen så lenge. Siden da har vi spilt mye, vi er samme band, og det som er litt artig med Kongle er at det klaffa ganske fort. Vi syntes det var artig å spille i lag tidlig. Vi spiller fremdeles låtene som ligger ute, men det er noe med å holde på overraskelsesmomentene, at ting føles nytt. Så vi har ikke faste former, og sist gang vi spilte, som var i Estland i mars, hadde vi ikke setliste. Det var på en måte et fritt strekk, men hvor vi hadde masse låter som vi kunne gå inn på om vi ville. Vi prøver å få det til å handle om fokus, og tilstedeværelse, og vi koser oss når vi spiller live på den måten. Så på Victoria kommer vi nok ikke til å planlegge så mye. Når vi øver til konsert, handler det mer om å være samspilt, å kjenne at det er fint å spille sammen. Også må vi stole på den tryggheten vi har i lag. 

Du nevnte at du leser partiturer når du hører på musikk nå for tiden – hva går det i?
– Jeg har hørt på mye klassisk musikk. Det siste kicket er ikke no annet enn Vårofferet av Stravinskij. Det går litt opp og ned hva som er artig å høre på. Stravinskij er ekstremt rytmisk, det er ting der som er relevant helt uavhengig av sjanger. Så er det en plate som heter Brooklyn Babylon, det er storbandmusikk, skrevet av Darcy James Argue. Litt fordi jeg skulle skrive for storband, og jeg har ikke egentlig hørt så mye på den typen musikk. Det var kult å høre at det gikk an å bruke den besetningen til noe nytt. 

Hva slags storband er det du har skrevet for?
– Jeg skrev for en måned siden, for NMH-storbandet. Det var i februar, for Serendip-festivalen. 

Har Kongle noen planer fremover, i den grad det i det hele tatt er mulig?
– Det er vanskelig å planlegge. Og det verste er på en måte at ting blir utsatt. Vi skulle spille en del i sommer, både på Sildajazz og Oslojazz. Det henger kanskje i en tynn tråd. Vi skulle til Edinburgh også, men det skjer vel ikke. Vi hadde uansett tenkt å spille inn album til høsten. Nå skal NMH åpne litt igjen, sånn at man får mulighet til å øve. Vi er heldige som er et band på tre, det gjør jo at studioarbeid og sånn kanskje er mulig. Og det å leve i den bobla vi er i nå, kan kanskje være en fordel i en sånn prosess. Å kunne spille, øve og høre uten at det er så mye annet som skjer. Jeg håper vi får til det. Vi har prata om at det er vanskelig med improvisert musikk i studio, og var enige om at vi ville ha en del mer live-erfaring, vi har ikke stressa med å komme oss i studio. Men nå som det ikke er så mye annet som skjer, er det en fin ting å gjøre. 

Hva er eksamensprosjektet, da?
– Planen var Kongle, meg, kanskje noen andre musikere. Men nå er det restriksjoner på hvor mange det kan være, så da tror jeg det blir Kongle trio, ikke noe mer spennende. Men målet er å skrive noe ny musikk. Vi vet ikke, vi har ikke fått noen datoer og informasjon om hvordan det blir. Vi får se! 

 

Hvorfor kan ikke jeg bli når Carla Bley?

Den platen jeg utvilsomt har hørt oftest den siste måneden, nesten daglig, gjerne grytidlig om morgenen, før resten av familien våkner og med den der første kaffekoppen som bare er så innmari god, nesten så man sier takk til kruset, har vært Carla Bleys bemerkelsesverdig beroligende album Life Goes On. Alle elsker Carla, hun er en av jazzens fineste og mest særegne komponister, med en seriøs letthet og alvorstynget ironi som passer helt ypperlig i vår nåværende tilstand. Hun er ikke nødvendigvis den mest sprelske pianisten, men de melodiene hun tryller ut av flygelet, kommer jazzinteresserte til å lytte til i generasjoner, det er jeg rimelig sikker på. Sveisen burde også kopieres for hva den er verdt. Det var synd å gå glipp av konserten hennes på Kongsberg i forfjor, da hun avlyste pga sykdom.  Folk ble faktisk veldig overrasket da, det er ikke vanlig at noe som helst stopper disse gamle kjempene. Kanskje vi er nødt til å tenke annerledes om det der i fremtiden, uff, kanskje vi aldri får sett Carla turnere, slepe koffertene sammen med bassmann Steve Swallow gjennom flyplassen mens saksofonist Andy Sheppard venter på den over en generisk espresso på en italiensk kafe ved gaten … men vi kan håpe. Trioens siste plate holder meget høy kvalitet, intimiteten som oppstår mellom tre musikere som kjenner hverandres lynne, lytt til den og dykk ned i Bleys vidunderlige og rare katalog om dere ikke kjenner den, men det gjør dere vel. Hennes tonespråk er lettgjenkjennelig, men to klare ekstra assosiasjoner denne gangen, på grunn av Shepphards tenor og sopran, er britisk kniplingskrim a la Hercule Poirot … det er så mystisk jazzet og pensjonistskummelt. Siste avdeling i suiten «Life goes on» sender også tankene til Grace Jones og «I’ve seen that face before», basert på Astor Piazollas «Libertango», filmiske stemninger med røykringer fremskapt av sterke kvinner foran sjabre menn med lange beige frakker. Men det er også fundamentalt rystende å lese kortprosaen i omslagsheftet i den tilstanden vi befinner oss i nå:

Life goes on.

On and on.

And then one day …

 

(sung to the melody of «And The Band Played On»)

 

Carla was hit by a bucket of shit

and the band played on.

She opened the door and was hit with some more

and the band played on.

Could this be the ending or just the beginning

of life withour music and fun?

But wonderful stuff had just barely begun

and the band played on.

 

Kung Fu Pandemi


Master Oogway. Foto: Jan Tore Eriksen

Det blir endelig gig på Victoria igjen i kveld, med releasepartyet for Master Oogways andrealbum Earth & Other Worlds, utgitt på Rune Grammofon. Som de fleste har skjønt blir det neppe mange som får glede av det i samme rom nede på Karl Johan, men vi kan se de alle sammen som startskuddet for Nasjonal jazzscenens sesong med Nasjonal Jazzkringkasting på internett. Digg at noen av konsertene i vår ble noe av. Oogsa er jo et veldig fett band da, husker godt jeg så dem da de var med i Jazzintro-konkurransen, spesielt var det fett å høre dem i finalen i Molde, da satt jeg på første rad rett foran Håvard Funderud på gitar, som hadde noe veldig tøff headbanging med sitt lange narverhår, nesten mer Dave Mustaine enn Terje Rypdal, men musikalsk nærmere sistnevnte. Første halvliter hadde akkurat begynt å legge sin varme arm rundt skulderpartiet mitt, og bandets psykedeliske teppeveggoppheng sendte tankene bakover i tid, og jeg så for meg Funderud på søttitallet, sittende litt atal på setet på en trimmet moped med et strå i kjeften mens han ventet på Andersen-søstrene for å be med en av dem på dans på samfunnshuset på fredan. Jada. De tapte forøvrig for I like to sleep, som også har strømmekonsert i kveld og kommer med skive på Rune.

Etter den konkurransen har Master Oogway bare vokst, vil jeg si, og de har rukket å få et større navn for hver gig de gjør. Og de fremstår mer utviklet på dette albumet, som både inneholder den full pinne med damplokomotivet-grooven så mange digger her i landet, samt mer utforskende partier. 

Legg spesielt merke til ti minutter lange «Er vi framme snart?», som avslutter plata, den ville fått det til å skvulpe i halvlitersglass, og både jazz&heavy ville nærmet seg scenekanten fra hver sin side. Vi regner med at den blir feit selv på streamingskjermer i kveld, men skaff også plata, da, det går absolutt an med fysisk produkt i denne tiden, og viktige kronasjer blir omrullert i systemet som får jazzhjulene til å gå rundt. Håvard Funderud ser jeg rett som det er på konsert, gjerne med gitaren i gigbag på ryggen, tilsynelatende alltid på vei hjem fra øving, og da nikker vi alltid til hverandre, og dermed var det ikke vanskelig å opprette kontakt for denne remsa.

Gratulerer med ny plate. På Rune Grammofon og greier. Hvordan skiller denne seg ut fra den barske plata dere ga ut på Clean Feed forleden år?
— Takk! Det er stor stas. Den nye plata skiller seg nok fra den første på flere områder. Vi prøvde å lage en plate som er litt mer variert enn den første, så denne plata har et litt større dynamisk spekter og litt mer variert instrumentasjon. Vi har gjort impro-partier friere der det er rom for det, og komposisjoner strammere der de kan være det. Man kan nok høre noe lignende på den første plata, men jeg tror vi har tatt det litt lengre denne gangen. Også er lyden litt tørrere på den nye plata. Litt som en jazz-plate?!


Håvard Funderud

Hvordan var dere starta opp bandet, og er det dim sum-interessen som fikk frem bandnavnet?
— Vi starta opp bandet i 2015 da vi gikk på NMH. Da hadde vi med Ingvald Vassbø på trommer. Vi hadde blitt litt kjent på skolen, og ville spille sammen for å jobbe med improvisert musikk ikledd en slags rockedrakt. Bandnavnet har kanskje ikke enorme referanser til den type musikk, og en slags dim sum-interesse har i tilfelle oppstått seinere, tror jeg! Bandnavnet kommer fra skilpadde-karakteren i Kung Fu Panda. Lauritz og Karl Erik akkurat hadde vært og sett en ny Kung Fu Panda-film i tida da vi starta opp bandet, og skilpadden Master Oogway var nok den feteste karakteren. Seinere har vi sett alle Kung Fu Panda-filmene sammen, så vi skulle vite hva det går i.

Du nevnte etpar navn nå. Bandet består utover deg altså av Lauritz Lyster Skeidsvoll på saksofon, Karl Erik Horndalsveen på bass og Martin Heggli Mellem on the drums. Prøv å beskrive dine medmusikanter, deres spillestil og personligheter.
— Musikalsk har Lauritz en helt enorm energi, og en veldig god evne til å ta med bandet dit han vil. Han er en sånn musiker som gir veldig mye av seg sjøl, og er ikke redd for å ta sjanser. Det er veldig digg! Det er litt artig det der, for jeg tror ikke han har vært så interessert i akkorder med mange tall i og den type ting, men det gjør liksom ikke noe når han har disse andre kvalitetene. Lauritz slår meg som en slags livsnyter! Han veit å kose seg, og ta vare på dem rundt seg.
Martin er også en som gir veldig mye av seg sjøl. Han tar masse initiativ og er god på å skape utvikling og framdrift. Han har sagt til meg at han «øver bare på det han har kick på», og jeg syns han ofte uttrykker et kick også. Jeg får i alle fall veldig kick av spillet hans! Martin er også en nysgjerrig type i livet generelt. Han er glad i å finne både ny musikk og nye ting å holde på med. Han er nok den i bandet som har hørt flest Coltrane-plater også!
Karl Erik er en stødig bassist, han er alltid med på det som skjer i bandet, og får det til å låte solid. Også har han jo et utrolig bra sound, da! Han har også massevis av kreative innspill og initiativer, som er veldig bra. Han er en type som er god på å holde orden og struktur, og tar veloverveide avgjørelser. Også er han nok den av oss som er best på dim sum!?

Men du da, åssen var det du plukka opp gitaren, hold på med det siden du var en guttonge? Noe musikk som fikk deg til å ville bli musiker?
— Jeg plukka opp gitaren da jeg var omtrent ti år, vel. Det var etter å ha spilt trompet i noen år, og som de fleste andre norske musikere spilte jeg i korps. Etter noen år med trompet, begynte noen kompiser av meg å spille gitar, og jeg kunne ikke være noe dårligere! Å spille gitar ga egentlig et kick helt fra starten, men det var da jeg oppdaga Led Zeppelin at jeg fikk det store kicket tror jeg. Kanskje en del av ønsket om å bli musiker kommer fra Zeppelin, men det er nok i større grad summen av alle impulser og inspirasjon opp igjennom. Jeg har noen ganger tenkt på hva jeg skulle gjort om det ikke var musiker jeg skulle bli, og har ennå ikke klart å komme på noen alternativer!

Det har vært mye vekt på bortfall av inntekt denne tiden, men for deg som er en musiker i starten av karrieren er det kanskje andre ting som svir like mye. Hva er det med konsertlivet du savner mest?
— Det har vært utrolig mange konserter å gå på i Oslo generelt. Jeg savner jo det generelle konserttilbudet som er her i byen og fellesskapet i musikkmiljøet. Spesielt savner jeg nok å gå på Blow Out for å høre nye band og konstellasjoner, eller på Victoria og høre hva enn de viser fram. Generelt savner jeg å kunne oppleve musikk som jeg ikke hadde fått oppleve uten å gå på konsert. Nå har vi jo streaming-varianter av både Blow Out, Victoria og andre konserter, som er en god erstatning. 

Ganske potent og allsidig jazzgenerasjon du er en del av. Det er en av grunnene til at denne konsertstillheten føltes så øredøvende, synes jeg. Er det noen ferske norske band leserne burde savne ekstra mye nå, men som vi kan høre på plate så lenge?
— Det er jo endel kule ferske band som ikke har sluppet noen plater ennå, men av ferske band man kan høre på plate enn så lenge er jo i alle fall I Like To Sleep! De slipper ny plate samme i dag på Rune Grammofon de også. Det er helt mega! Også liker jeg godt de nye platene til Juno og Owl

Dere skal være med på Victorias jazzkringkasting i kveld. Er det en utfordring å spille sånn tøff musikk uten å føle på temperaturen og intensiteten fra publikum?
— Det blir jo i alle fall en spennende og ganske annerledes konsertsituasjon enn vi er vant med. Når det er sagt så har vi spilt konserter for både én og to publikummere før! Forskjellen her er kanskje at det (forhåpentligvis!!) er fler enn to som hører musikken, uten at vi kommer til å få vite noe om det. Så utfordringen blir kanskje hele situasjonen, både å ikke kjenne temperaturen fra publikum og å spille for filmkameraer! Men jeg håper og tror at det blir en fresh opplevelse. Det kan jo være digg å variere konsertformen iblant, og kjenne på en annen situasjon. Vi gleder oss i alle fall masse!

 

Grip munnharpen!


Brakkesyke: Hans Hulbækmo hjemme hos mor og far (skjermdump)

Vår faste leser, tividse bidragsyter og kjære konsertvenn Eyvind Fredriksen, har latt seg inspirere til å peke grevet i retning av en del av musikk- og instrumenthistorien som virkelig får det til å røske i nasjonalfølelsen. Og det er noe inni oss på NTT-desken som håper at dette bare er første del av en lengre serie her i musikkavisremsa.

Noen skrev et eller annet sted at disse siste ukene har vært et rart tiår. Treffende. Og her vi sitter, litt gråere i håret og småsprøe av det som virker som flere skoleår med hjemmeundervisning, blir man nesten nostalgisk ved å tenke på de første dagenes «dette-klarer-vi-sammen»-holdning og den sjarmerende knotingen på begynnelsen av en av de aller første Brakkesjuk-konsertene sammenlignet med de helproffe produksjonene som har kommet etterhvert. Det er som en liten evighet. Den konserten som garantert kommer til å sitte best i hukommelsen er en av de første: Hans Hulbækmos munnharpebonanza og familiekonsert med mor Tone Hulbækmo og far Hans Fredrik Jacobsen. Jeg ble helt målløs. Rytmikken, melodiene, drivet. Hvordan han lukket øynene, forsvant inn i slåtten og gjennom sin tilstedeværelse i musikken overskred den digitale barrieren der i stua på Tolga og gjorde at jeg klarte å glemme premissene for konserten et øyeblikk. Herregud, tenkte jeg, det er jo nærværet og følelsen av musikken jeg savner mest! Jeg fant fram den enkle, masseproduserte munnharpen jeg kjøpte hos Norsk Musikkforlag på Karl Johan midt på 90-tallet og prøvde å spille «Fanitullen» helt til fjæra brakk. Så hva gjør man da? Jo, da går man hen og kjøper seg en munnharpe på nett og går og dagdrømmer om å oppleve overtoner i sitt eget hode mens man venter på posten, som et barn før middagen på julaften. 

Mens jeg ventet, hørte jeg på opptakene Hans anbefalte (Fille-Vern, NRK/ta:lik 2007) og søkte på noen av navnene på spelemennene, som for eksempel Mikkjel Kåvenes. Det var ikke mange treff å få, men det finnes et flott bilde på Nasjonalbibliotekets nettsider av ham, struttende stolt i bunad på en stein. Leter man litt dypere i tekstsøk på nb.no finner man noen setninger om ham i boka Setesdal spelemannslag 50 år: 1930-1980. Han var født i 1872 og var altså 46 år da spanskesyken, som var svært dødelig for unge voksne, på tampen av 1918 kom snikende oppover Setesdal, og var sånn sett kanskje utenfor risikogruppa? Kanskje han isolerte seg og spilte munnharpe? Kanskje han bare hadde flaks? Han overlevde i alle fall, og fikk på 30-tallet spilt inn blant annet «Fanitullen» som 70-år senere inspirerte Hans Hulbækmo, hvis versjon av samme slått nå også er å finne der ute i den digitale evigheten.

Harpa ankom. Den spenstige mykheten i den fjæra og rikheten på overtoner er til å få kriblinger av, men jeg står foreløpig verken ikke i fare for å påkalle fanden eller gjøre Hans Hulbækmo arbeidsledig. Noen naturbegavelse hadde jeg ikke regnet med å være, men jeg fatter likevel ikke hvordan Mikkjel og Hans får til et så vanvittig fargerikt spill. Man blir jo ikke noe mindre nysgjerrig. Den fysiske utgivelsen av Fille-Vern CD innholder visstnok 104 sider med liner notes. Jeg tror jeg må handle på internett igjen.

Eyvind Fredriksen

* * *

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: To horn i kjeften og ett cymbalslag, takk!

André Roligheten er konsertaktuell, Håkon Mjåset Johansen er dobbelt plateaktuell, vi leser kortprosa om en obskur duett, tenker på Jimmy Cobb og lytter til nye skiver og signaler fra Kulturdepartementet.

Now's the time

Jazzintro-startskudd på Moldejazz

Koronakrisen avlyste alle fire innledende runder av Jazzintro 2020, men nå legges det et nytt løp med konserter. Startskuddet går på Moldejazz i juli med finale i Oslo i desember.

Meld deg på vårt nyhetsbrev