Jon Christensen, nestor blant norske trommeslagere og en stilskaper med internasjonalt ry, døde tirsdag 18. februar, 76 år gammel.
Det var et kapittel i ikke bare norsk, men i internasjonal jazzhistorie som ble lukket i dag morges med Jon Christensens bortgang. Svekket helse holdt ham borte fra aktiv musisering i de siste par åra, men så sterk og omfattende var hans tilstedeværelse i jazzen gjennom mer enn 50 år at begrepet, om ikke rent fysisk personen Jon Christensen inngår i atmosfæren og møblementet overalt hvor folk med hjerte og øre for jazz møtes og snakker sammen. Sånn har det vært i årevis, og sånn kommer det til å vedvare, opprettholdt av håndfaste minner som plater og bilder, og et vell av oftest muntre historier om en musikant som forente kreativ galskap og lekelyst med originalitet, store ferdigheter og velutviklet fingerspissfølelse for den nødvendige balansen mellom det voldsomme og det sarte i musiseringa.
*
Jon Christensen var bare så vidt i skolealderen da han begynte å spille til «Ønskekonserten» med visper på en stol i barndomshjemmet. Som 15-åring spilte han «ute» på skolesoireer og dansejobber, og var hele 18 år da han debuterte som internasjonal jazztrommeslager, som komp-musiker på Metropol i Oslo for den turnerende Bud Powell. Deretter ble det flere jobber med amerikanske gjester, blant dem Dexter Gordon, for unggutten som allerede var innlemmet i det gode norske jazzselskap og gjennom 60-tallet spilte med størrelser fra Rowland Greenberg til Egil Kapstad, Karin Krog og – fra 1964 – Jan Garbarek. Noen stikkord for Jon Christensens videre karriere er «Afric Pepperbird»-kvartetten med Garbarek, Terje Rypdal og Arild Andersen; Garbarek/Stenson-kvartetten med Garbarek, Bobo Stenson og Palle Danielsson, «Belonging»-kvartetten med Keith Jarrett, Garbarek og Palle Danielsson, Buddy-prisen i 1967, medvirkning i Masqualero med Arild Andersen, Tore Brunborg, Nils Petter Molvær og Jon Balke, og gruppene til Terje Rypdal, Radka Toneff, Sidsel Endresen og Ketil Bjørnstad. Internasjonalt samarbeidet han også med blant andre Stan Getz, George Russell og en lang rekke ECM-artister – han ble ofte betegnet som ECMs «hustrommeslager» på 70- og 80-tallet – og andre internasjonale stjernenavn, både på plater og turneer. En utfyllende gjennomgang av Jon Christensens lange kunstneriske merittliste er å finne på www.jazzbasen.no. og viser et aktivitetsnivå som knapt overgås av noe.
*
Som trommeslager ble Jon Christensen kjent for å utvide den tradisjonelle «time keeper»-rollen med rik fargelegging og en ofte overrumplende rytmisk tilnærming som integrerte trommespillet i musikken på en ny og mer kammermusikalsk måte. Ved noen anledninger kunne nok enkelte medmusikere ha ønsket seg litt mindre farger og litt mer «support», men det forhindret ikke at den i det ene øyeblikket ekspressive kraftperla, i det neste den knapt hørbare vispehviskeren, forble så godt som alle musikeres favorittrommeslager. Reaksjonene, blant så vel publikum som musikere, da han ble hedret med Oslo Jazzfestivals Ella-pris under festivalåpningen i 2018, fortalte da også hvor høyt verdsatt han var blant flere generasjoner jazzfolk, og han kommer til å bli dypt savnet, langt ut over kretsen av sine kjære, musikerkolleger i inn- og utland og nærmeste venner.
