NTT: Braut! Haaland! JUNO!

Hei, god ettermiddag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time også kjent som NTT, også kjent som Remsa, en fredagsmusikkavis i scrolleform om jazz og det berømmelige gåtefulle grenselandet vi kaller for omegn.

Som vanlig har vi både stoff om musikk som har vært, musikk som skal komme og musikk som har kommet ut akkurat nå. En nyankommen jazzsingel som er verdt den 2 minutter og 20 sekunder lange lytten, er kvartetten Wakos smakebit fra sitt kommende, ambisiøse album, med et vell av gjesteartister. “Stjerneskipet” heter den, og byr på store mengder Kyrre Laastad på space echo i tillegg til bandets samspill.

Om du er en av dem som skal på Kim Myhr-konserten på Blå i morgen, kan vi for eksempel anbefale å lese NTTs intervju med Myhr, hvor han har satt sammen en spilleliste med ulik musikk han er påvirket av og forteller om den. Om du skulle trenge mer relatert lesestoff kan du snuse på Sondre Lerches ferske bokutgivelse, Alle sanger handler om deg, hvor det står et essay om musikken på You | me som i sin tid sto på trykk i Jazznytt.

Det later til å bli en fin konsertuke ellers også – Paal Nilssen-Love og Sten Sandell spiller både på Urijazz og Inderøy Jazzforum. The Real Thing spiller både lørdag og søndag på Herr Nilsen, og et lovende ensemble som kaller seg for Atomic skal spille på Dokkhuset på søndag. Og ta en titt på åssen det var da Patricia Barber var på Victoria i 2017, da – denne uka skjer det igjen.

Djangofestivalen er en av musikknorges mest særegne årlige hendelser – et sted for konsertmagi. Vi tok en god prat med Jon Larsen om den lange og bemerkelsesverdige historien til festivalen i fjor – og i helga skjer det igjen.

Men vi må videre! Now’s The Times avdeling for sjølpromo og mas minner som vanlig på at det går an å abonnere på Jazznytt. Vi er også veldig glade for hver eneste abonnent vi får til NTTs nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her! Meld deg på nå, så får du i tillegg til bloggen vår best of-spilleliste fra jazzbloggmåneden januar 2020 i postkassen i neste uke.

 

Jorden rundt med Fredrik Ljungkvist: Foreløpig Atomic-rapport

Hans Hulbækmo og Gard Nilssen Foto: Tord Krogtoft

Konsertdager er forskjellige, sånn er det bare. Både som lytter og medmusikant har jeg opplevd å støte på opptak av ting jeg har vært med på, som snur på hvor dårlig eller bra jeg trodde det var. Ting som føltes litt forknytt kan fremstå kledelig nedpå, disiplinert, ha en eller annen klarhet i seg som ikke resonnerte når det ble fremført – ting som føltes energisk der og da kan virke overtent, altfor frampå, og spekket med fyllstoff som ble kastet inn i lydbildet i pur ekstase. Og så videre og så videre. Jeg syns egentlig det er litt ålreit at det er sånn – det betyr jo at man kan oppleve én og samme konsert på flere forskjellige måter, og det er også en påminner om at det uansett bare handler om å finne seg til rette i rommet og bli med på det som skjer – det finnes ingen konsertsannhet som det er verdt å lete etter uansett. Selvsagt er det noen steder i et lokale som man kanskje ønsker å stå ved om man har vært der mye – det finnes folk å møte som kanskje løfter enhver konsertopplevelse ved sin blotte tilstedeværelse. Når jeg tenker på det finnes også steder du ikke har lyst til å stå, og folk du simpelthen ikke har så lyst til å støte på.

Grunnen til at jeg nevner alt dette er at jeg forsøker å motstå trangen til å rangere konserter – selv når man får dem servert på rekke og rad, slik som i Atomic Total på Hærverk, der bandet har spilt i en uke som avsluttes i kveld. Det kan jo hende at all denne musikken på et tidspunkt gis opp, hele uka er blitt tatt opp av Hærverks hustekniker Jens Ole Bjerkan, som i det hele tatt har hatt litt av en arbeidsuke – og da kan ting få andre valører igjen. I neste uke kommer en mer utførlig konsertrapport her i Now’s The Time, som tar for seg hele uka, og som for min del blir et sorts førsteutkast på hva alle disse rare greiene her egentlig dreide seg om.

Men når alt dette er sagt – tirsdagen var spesiell. Det er for eksempel sjelden man på en såpass liten sjappe kan oppleve to-tre minutter med applaus, etter siste låt. Det tok ikke slutt, for sånn følte publikum seg. Det er noe helt særegent med å være en del av en sånn forsamling, hvor det er åpenbart at du ikke er alene om å føle at du har opplevd noe utenom det vanlige. Det er en frigjørende, og egentlig nokså sjelden opplevelse. Det er ofte gøy på konserter, men når man opplever det der skjønner man at bygget har en toppetasje som man bare får kommet seg innom en gang i blant. Johan Hauknes fra Salt Peanuts skulle vi gjerne hatt der hver eneste dag – men når han nå en gang kun rakk én av konsertene, er jeg glad det ble tirsdagen. Hans gode rapport kan og bør leses her.

Hva var det som gjorde at akkurat de tre settene på tirsdagen stakk seg ut i strømmen av musikk denne uka? Det vet jeg egentlig ikke. Kanskje var det at lyden virkelig satt, gjennom mandagens sett tok ting litt tid på å virkelig sette seg, men nå var små og store knuter løst, inkludert en litt lumsk bass-feed, og musikerne begynte virkelig å skjønne rommet. Kanskje var det publikum, som helt fra starten av reagerte med glede, og en innstilling om å bare ha seg en helsikkes god kveld – hele konseptet med katalogfremføring kan jo få noe svimlende og nervepirrende over seg, men på tirsdagen var det bare gøy. Det var også noen virkelig store, melodiske Atomic-låter som liksom rammet inn settet. Nest først kom en slående vakker versjon av “Longing for Martin”, i starten av andresettet spilte de “Do It” med sitt idiotisk fengende hook og på tampen av tredje sett kom en versjon av “Cleaning the dome”, et prima eksempel på Atomic-låtkategorien “sydlandsk”.

Det er et band med mange stemninger, vi har fått kjent på litt av hvert denne uka, og det helt sentrale poenget om at dette er et sosialt band – med munter tone og godlynt prat på scenen, musikk det går an å digge og ta seg en øl til – sto kanskje ekstra klart fram. På tampen av en solo slang Fredrik Ljungkvist inn en flott frase, en sorts ettertanke som både han og Håvard Wiik tydeligvis fikk et stort kick av, og Ljungkvist tok rett og slett en piruett i pur glede oppå scenen.

Hver dag har liksom hatt sin egen musikergjeng i salen – man kunne lett kuratert spontane fjerdesett med gjengene som har vært innom og kalt det en mellomstor norsk jazzfestival. På samme måte som settene og kveldene har tegnet litt forskjellige, men også nokså like, portretter av orkesteret, har crowden føltes som ulike utsnitt av generasjonene som har kommet i Atomics levetid. På tirsdag var blant annet Gard Nilssen der, en av musikklivets utpregede Solan Gundersen-karakterer, en kar som stråler musikkglede både når han spiller og lytter. Det ble tatt et veldig fint, uskarpt bilde av Gard, jeg tror det må ha vært like før enten andre eller tredje sett, hvor han klapper Hans Hulbækmo på hodet. Så opprømt og glad var han rett og slett, over å høre et av de bandene som virkelig har formet ham grave i skattkisten sin – over å høre en trommeslagerkollega han virkelig er glad i gi form til materialet på sin egen måte. “Jeg har fått minst fire av mine absolutte favoritter i kveld”, sa han et sted inni der. Jeg sa at han gjerne kunne sende over hvilke det gjaldt, det hadde vært morsomt å lese. Dagen etterpå sendte han en melding:

“”Do it”, “Longing for Martin”, “Feets from Above” og “Db Gestalt” var mine fire hits i går som var helt utrolige!!! Fantastisk band ass!! De fem første platene Feet Music, Boom Boom, Bikini Tapes, Happy New Ears og Retrograde var de som slo meg hardt i bakken da de kom. Særlig de to første, for da var jeg 19-20 år. Herregud for et samspill og for noen låter og for et groove og for noen musikanter!! Jesus og Maria! Har sikkert hørt dem 10 ganger live opp igjennom og i går var det som å skru tida tilbake! Og Hans gjør en fantastisk fin figur som seg selv oppi det hele! Magic!!!”

 I kveld spiller Atomic de tre siste settene av maratonprosjektet. Eliminasjonsmetoden forteller oss at de fremdeles har et par hits i ermet – deriblant låta “Boom Boom”, i vår verden et riktig ikonisk stykke skandinavisk jazz.

Blogghalvdel Vinger legger kort til på tampen av denne think, noe mørbanket etter fire dagers musikkekstase (men ganske tidlig hjem på puta hver dag for dét, det er altså ikke festinga som tar på, det er kunstkickene, de følelsesmessige påkjenningene, alle minnene av tyve år med dette bandet, mitt favorittband over alle fra “min” tid, og forbløffelsen over den rike katalogen og hvor innstendig fantastisk den føles. Alle tre sett hver dag er sammensatt som en drøm, alle konsertdagene er fullverdige opplevelser i seg selv for den som bare har anledning til å velge én dag. Jeg levde ikke på 40- og 50-tallet, ei heller 60-tallet, men i moderne sammenheng må da dette være musikk som ikke står tilbake for noen som helst epoker i jazzhistorien. Kanskje litt hybris og nærhet til stoffet her nå, men jeg velger å tro det i alle fall. Å for eksempel se det salige smilet på publikummer Lars Martin Dahl i visse solopartier, eller når det er full kok, er å se et menneske som er der jazzen er, han har funnet kjernen av det han søker. Og slik er det med alle oss som sitter der eller står og smiler. Det er sjelden man ser slik digging, hører mmmmming, glis og kroppslige aaaah-bevegelser i så ublu form, og dette gjelder også de oppsiktsvekkende mange musikerne som oppsøker konsertene (de gamle høvdingene glimrer med sitt fravær, men folk fra 45 og femten tyve år under, danner hovedstammen. De ser musikerne som formet dem, og de elsker det. Kommer tilbake med flere betraktninger neste uke, det blir mye snakk om Hans sitt spill denne uken, og de forskjellige låtkategoriene (“Håvard goes to Darmstadt” er en av favorittene, og ikke minst det jeg kaller “verden rundt med Fredrik Ljungkvist”). Men først må vi få med oss kveldens siste tre sett, det går ikke an å skrive ordentlig om dette før det. Og jeg evner vel heller ikke gjøre det i min nåværende tilstand. OK, Boom Boom!

Buddy til Stoken!

Foto: Pål Dybwik

Alle hjerter og ører gledet seg da Ståle Storløkken mottok Buddy-prisen forrige helg. Enhver pris som går til en norsk jazzmusiker er i sin natur høythengende vil vi si, og et kjapt blikk på tidligere mottakere bare understreker dette. Han ble overrumplet med prisen ved en konsert sammen med Stian Westerhus, og gitaristen sa det som det er:  Å spille med Ståle Storløkken var et av mine «lifetime-goals» som ung ivrig musiker. Jeg kan i all ærlighet si at det er det fortsatt. Ikke nok med at Ståle har den unike evnen å transcendere instrumentet han er i besittelse av, være det seg kirkeorgel eller synth, på en slik måte at instrumentet liksom ikke eksisterer i seg selv lenger, det er bare Ståle som høres – men han har også hele tiden et musikalsk gir til, og et til, og et til. Det stopper aldri. Aldri. Må det aldri stoppe.

Vi gratulerer! Og benytter anledningen til å publisere et hyperkort intervju med Storløkken, gjort for den lille, engelskspråklige boka «This Is Our Music», som ble utgitt av Jazznytt i sammenheng med norgesbonanzaen på gigamessen Jazzahead! i fjor.

Ståle Storløkken
Født: 22 februar, 1969, Lillehammer
Instrument: Orgel, piano, synth. I store mengder.
Info: En hovedskikkelse i norsk jazz, som del av mirakuløse Supersilent, jazzrockkjernekraftverket Elephant9, stadige samarbeid med Terje Rypdal, Humcrush sammen med Thomas Strønen, og en drøss andre prosjekt, inkludert collabos med Motorpsycho.

Hvordan og hvorfor ble du en jazzmusiker?
— Jeg sa at jeg skulle og ville bli musiker, helt fra jeg begynte å spille som niåring. Og da jeg ble rundt femten, seksten år gammel hørte jeg Weather Report for første gang, og jeg bestemte meg der og da for å bli jazzmusiker. Det å høre plater med Jimmy Smith og Keith Jarrett ga også fyr på bålet.

Finnes det noen typisk «norsk» feeling i spillet og musikken din?
– Det kommer litt an på. Det stemmer nok i noen av tilfellene. Jeg vet ikke helt om det er en typisk norsk feeling eller ikke, men mange musikere i Norge er uredde når det kommer til å mikse sjangre og gjøre crossover-prosjekter, og jeg synes det er flotte verdier i norsk musikkliv. Og det der har alltid appellert mye til meg, dette med å søke etter inspirasjon i alle former for musikk. Og jeg er heller ikke redd for å bedrive vidt  forskjellige typer musikk, så lenge jeg får anledning til å tillegge min egen stil og identitet til den.

Du har vært tungt involvert i norsk jazzliv siden tidlig på 90-tallet, i flere forskjellige prosjekt. Men Supersilent har vært en konstant tilstedeværelse siden debuten i 1997. Hvordan har musikken forandret seg siden den gang?
– Du mener musikk i sin alminnelighet? Da vi startet Supersilent, tror jeg ikke det var så veldig mange band i vår omkrets som spilte totalt improvisert og med åpne sluser mot hva enkeltmedlemmene brakte til bordet hver gang vi spilte. Dette har klart forandret seg, og det er heldigvis mange flere musikere og bandprosjekter som opererer på den måten nå.

Du utga ditt første soloalbum for ikke lenge siden, og det er et veldig bra et. Men hva handler det om?
— Stor takk! Det handler om mange ting. Jeg hadde lyst til å lage et album hvor musikken kom så nærme meg og mitt musikalske univers som mulig, ja rett og slett bare lage musikk jeg er veldig glad i. Og det er også en slags reise i en fantasiverden, der musikken forflytter seg fra ett rart sted til et annet. Litt som når du har sovet dårlig en periode, da kan hjernen din oppføre seg litt merkelig. Denne musikken er litt sånn.

*

Og Jazznytts eminente essayist og plateanmelder Tore Stavlund var helt riktig inne på noe av det samme i sin omtale av Storløkkens album, som ved en nylig test helt klart bestod søvntesten også en stund etter utgivelse. Det gjelder både plata og anmeldelseteksten forresten.

Ståle Storløkken
The Haze of Sleeplessness
(Hubro)
Søvnløshet kjenner du til. Langt ut i natten ligger du, den søvnløse, uten å få sove. Kanskje kjenner du på hvordan tankene spinner på greier du ikke klarer å legge fra deg. Heldigvis finnes det måter å takle det på. Som diverse former for selvmedisinering. Men det sunneste er nok bruk av musikk. Ikke hva som helst, riktignok. Det bør være noe uten store overraskelser, noe som flyter av gårde og er behagelig å høre på. Biosphere og Pete Namlook kan fungere fint – såkalt ambient, musikk med mange dvelende synthesizere og drivende arpeggioer, gjerne ispedd landskapsopptak og klipp fra filmdialog, liksom for å skape en illusorisk drøm. Behagelige bilder å flyte inn og ut av, som tar fokuset bort fra stresset. Nå har vi fått et nytt bidrag til dette komplekset: Ståle Storløkkens soloalbum The Haze of Sleeplessness.

På The Haze of Sleeplessness, som er Storløkkens første soloalbum under eget navn (og derfor en aldri så liten begivenhet), tar keyboardisten pause fra den progressive jazzen han bedriver med band som Elephant9, Humcrush, Møster! og Supersilent, og roer ned med å utforske klang- og farge-mulighetene i den analoge synthesizerriggen sin. Resultatet er et uttrykk ikke så langt unna de tidlige synthesizer-komposisjonene til Daniel Lopatin aka Oneohtrix Point Never eller Steve Moores Tangerine Dream-inspirerte New Age-pastisjer.  Åtte spor spiller seg ut som én lang komposisjon, og med titler som «Orange Drops», «Stranded At Red Ice Desert. Remember Your Loved Ones» er det klart Storløkken ikke motsetter seg musikkens potensial for å fremkalle episke landskapsbilder og romfartsromantiske stjernetåker i hodet ditt. Snarere dyrker han det. Det glitrer og skimrer og spraker omkring langtrukne melodilinjer som får vokse fram, strekke seg ut og tvinne seg sammen til formidable sløyfer av lys og skygge. Et stykke ut i det nest siste sporet, «Skyrocket Hotel», kommer det til en seig trommerytme som bidrar til å løfte lydbildet enda et hakk og gjør deg vektløs, liksom svevende på en technicolor-farget sky. For en stakket stund kan du drive fritt i atmosfæren, men ikke for annet enn å bli trukket ned igjen i sistesporet og plassert i et mildt dystopisk landskap, i «Nitro Valley», hvor skyggene pakker seg tettere rundt deg, men det går bra, for snart er du lullet inn i den deilige tåken som hvisker ut grensene mellom søvnløshet og drøm. Neste gang du ikke får sove, vet du hva du skal gjøre.

Tore Stavlund

 

Baba rara cucu dada!

When. Foto: presse

Søndag avslutter Henie Onstad Kunstsenter i Bærum den enorme utstillingen «The Great Monster Dada Show», en av de store høydepunktene i kunstløypa den siste tiden, og en virkelig kuratorisk kraftanstrengelse. På både nyskapende og historiserende vis fremskapes dada-tanken på nytt, med sterk representasjon fra Historien i (trekk pusten) Jean Arp, Hugo Ball, Andre Breton, Marcel Duchamp, Max Ernst, Elsa Hildegard Baroness von Freytag-Loringhoven, Hannah Höch, Francis Picabia, Man Ray, Kurt Schwitters og Tristan Tzara, og nyere norske navn som Marthe Ramm Fortun og Are Mokkelbost. Det har vært en rekke happenings og konserter der ute, og det blir det også søndag, og det er en liten sensasjon at konsertkurator Svein Terje Torvik har fått stablet en eksklusiv opptreden fra unike WHEN på beina igjen, mange år siden forrige gang. Dette er prosjekt-hjertebarnet til den meget talentfulle Lars Pedersen, som har lusket rundt i  Oslos rockeundergrunn siden tidlig på 1980-tallet. Han var medlem i Andrej Nebbs eiendommelige band Holy Toy, og senere i det usedvanlig melodiøse  popbandet Last James med Lars Lillo-Stenberg og Haakon Ellingsen. Pedersen har også jobbet Ulver, og som komponist og musiker for Grusomhetens Teater.

When er vanskelig å beskrive og har en særs allsidig katalog, på den ene siden er det collage-musikk i dadaens ånd, det er dyster industrial, men også fantastisk fengende psykedelisk pop, full av sprelske innfall og nydelige harmonier. Hør hudfillene flagre i det mektige lyduniverset The Black Death (1992), inspirert av Theodor Kittelsens uforglemmelige bildeserie om Svartedauen, eller all verdens musikk bli kastet oppi kverna i Psychedelic Wunderbaum (1999), eller hva med XTC-aktige Trippy Happy fra 2007? Hva som ventes søndag er uvisst, og slik bør det være. When opptrer denne i duoformat, med Pedersen på programmering og synth, og Nils Arne Øvergård på programmering og gitar.

Men så var det jazzen, da, den finner vi for eksempel på den eventyrlige collage-utgivelsen Homage Series vol.1: Sun Ra, der Pedersen har gått bananas i Sun Ras katalog og univers, og klart å elte frem en trolldeig som er knadd med samples, cut-ups og nye pålegg fra Pedersen, der det på samme tid blir et nytt verk fra Pedersen, og kan ses på som en essens av Sun Ras virke, fra doo wop til det ytre verdensrom.

 

Det er ikke katter på coveret til JUNOs debutalbum

I dag kom Young Star, det første albumet til den trondheimsbaserte kvintetten JUNO, ut. Tidligere har vi blant annet intervjuet bandets saksofonist, Mona Krogstad, og bandets bassist, Georgia Wartel Collins, men den som setter på albumet vil jo fort merke at det er en god del forskjellig som skjer her – fra en kanskje tidstypisk, låtbasert jazzpop-sensibilitet i det ene hjørnet, til en ukuelig frihetstrang i det andre. Akustisk og livebasert, samtidig som etterarbeidet, ledet an av produsent Kristoffer Lo, som kom inn underveis i prosjektet, har en tydelig plass. I kveld er det også slippkonsert på Studentersamfundet i Trondheim, så det passet godt å få noen svar fra én av bandets to vokalister, Malin Dahl Ødegård.

Malin Dahl Ødegård. Foto: Markus Nymo Foss 

Da vi intervjua Mona Krogstad om «They See You» fortalte hun litt om skiveprosessen, fra dere spilte inn i Øra til Kristoffer Lo kom inn. Hva tenker du er den største forskjellen på plata dere startet å lage, og Young Star sånn som den fremstår i dag?
– JUNO var i utgangspunktet et band med et typisk akustisk jazz-sound, og det var også det vi tok med oss da vi gikk inn i studio den første gangen. Som produsent kom Kristoffer Lo utenfra og turte å ta tak i musikken vår uten et like sentimentalt blikk som oss; han kom med (i våre øyne) ganske drastiske forslag og muligheter i musikken som vi ikke ville ha sett ellers, og både gjorde om på og la til en del elementer som gjorde at soundet vårt etterhvert ble mer «elektronisk» og i retning popsjangeren. Vi valgte å ta med oss en del av disse forslagene videre, som nå har formet Young Star til det den er idag. Sammen med Kristoffer har vi funnet frem til et JUNO som fungerer både live og på plate, og det har vært en veldig spennende og inspirerende prosess.

En gjennomgående tråd i albumet er de fire Mood-stykkene, improviserte instrumentallåter som på en måte gir albumet en slags ramme av improvisasjon, selv om det også er mye tight låtskriving. Hvordan dukket den ideen opp?
– Sporet som heter “Mood 2” var opprinnelig den originale Mood-en, som i livesettet vårt ble brukt som en slags atmosfærisk, improvisert intro til en låt. Mood betyr jo humør eller stemning, og derfor tok vi med oss tittelen inn på plata ved gi navnet til fire forskjellige interludes. De er like mye egne spor som de andre, men i tillegg fungerer de også som en presentasjon av stemningen og tematikken som kommer videre på plata.

Er det på en måte viktig for Juno å også på plate understreke at denne utforskningen er en helt sentral del av bandet på plate? Live preges jo musikken nettopp av skiftene mellom det nokså stramme og låtbaserte og improviserte røsk, i mangel av et bedre ord.
– Absolutt! Det er på mange måter akkurat utforskningen og disse skiftene som utgjør grunnlaget for oss som band, fordi alle de forskjellige aspektene av musikken – alt fra fri improvisasjon og rap til innslag av typisk pop- og jazzform – representerer all den forskjellige musikalske bagasjen som hver enkelt av oss har med oss inn i bandet. Hurtige skift mellom gjennomkomponert og fritt, og mellom forskjellige stemninger, gjør også at vi får mange impulser å spille på live, og det gjør at det for hver konsert skjer nye ting, noe som gir mye energi og holder seg interessant, både for oss og lytterne.

Tittelen på albumet er Young Star, og låta – antar jeg – dukker opp som en hale eller “hemmelig spor” på tampen av sistesporet, “Baby I’m Shocked” – er det noen spesiell grunn til det?
– Ettersom plata etterhvert utviklet seg til å få et litt annet sound enn det akustiske som vi startet med, ble det tydelig at noen av låtene vi hadde spilt inn ikke fulgte med oss videre i prosessen. «Young Star» var en låt som vi gjerne ville ha med på albumet, men som dermed ikke fikk en naturlig plass blant de andre sporene – derfor kom vi frem til at et hemmelig spor var den perfekte løsningen. Og kanskje er den også et (hemmelig) hint til neste slipp?

Hemmelig spor er jo koselige greier, lenge siden jeg har støtt på. Har dere noen favoritt innenfor denne smale sjangeren?
– Baklengsvokalen på «By The Pain I See In Others» av Opeth trekker Ingvald frem. Mona har latt seg inspirere av sin ungdomstid, og vil trekke frem My Chemical Romance sitt hidden track «Blood» på albumet The Black Parade.

NTT var enige om å holde antall Konsen-relaterte spørsmål til et minimum, men vi var nysgjerrige på det med å utvikle seg som rapper – er det noe du har gjort i undervisningen, eller er det mer noe du har holdt på med “på siden”? Og hvordan startet du med det?
– Rapkarrieren min startet i 2010 da André Hadland (Son of Light) og Petter Langfeldt (i Vågsbygd Handy) holdt rap-kurs på selveste Åndalsnes Ungdomsskole. Tidligere i barndommen min hadde jeg hørt mye på hip hop, og da jeg på kurset ble pushet til å skulle skrive tekst for første gang fant jeg ut at rap føltes som et ganske intuitivt og naturlig format for meg å uttrykke meg i. Så det har jeg fortsatt med! Det er en så fascinerende måte å skrive tekst på; både selve lyrikken, ofte med intrikate rimmønster og ordvalg for å få god «flow», i tillegg til den komplekse rytmikken og bevissthet rundt time.
Med tanke på utvikling er det vanskelig å si annet enn å bare lytte mye og skrive mye, men et viktig grunnlag for å være i stand til å uttrykke seg på et annet språk er jo selvfølgelig grunnleggende ting som ordforråd og forståelse. Og igjen, der blir det også å lytte og lese mye, noe jeg har jobbet med på siden av jazzlinja. Men på konsen får man uansett et solid musikalsk fundament som kan brukes i alle sammenhenger – så rytmikktimene med Ernst-Wiggo har nok kommet godt med på rap-veien de også, hehe.

Hvordan fordeler dere tekstarbeidet? En låt som “They See You” hadde jo en veldig tydelig tematikk – er det sånne ting dere snakker om i fellesskap, eller dukker tekster og temaer opp mer hver på deres kant? Jeg skjønner jo at musikken er laget i fellesskap.
– Tekstarbeidet er stort sett fordelt mellom Thea og meg – enten har den i bandet som har skrevet låta med en tematikk fra før, eller så kommer den frem mens vi jammer på materialet. En av oss tar med oss det inputet derifra, finner frem til et budskap og så skriver vi hver for oss.

Det er noen meget flotte katter på omslaget til Young Star. Hvem er det som har laget den tegningen?
– Det er fantastiske Jenni Friis Bjørgli! Jeg tror nok dessverre ikke at det er katter det skal forestille – egentlig vet vi ikke helt hva slags skapning det er, men for oss i bandet har figuren blitt en JUNO i fast form.

Jo, og til sist – hva er planene fremover?
– Vi har en skikkelig plateslippfest på Studentersamfundet i Trondheim i kveld, med både DJs og Kristoffer Lo som oppvarming, og så følger vi opp med en del konserter utover våren som blir vår releaseturné. På siden av det jobber vi med nytt materiale – så følg med!

 

Ryley Walker Black Label

Den særegne og i noen kretser dypt respekterte singer/songwriteren Ryley Walker fra Chicago, en kar med hjertet utenpå skjorta men i godt lune om dagen, skal opptre på Blow Out sammen med trommis Ståle Liavik Solberg kommende tirsdag. Jeg tillater meg å sitere fra en tidligere anmeldelse av en Walker-plate, trykket i Dagens Næringsliv for noen år siden:
Chicago. The windy city. Bynavnet assosieres umiddelbart med Al Capone og gangstere, med Howlin’ Wolf og elektrisk blues, med Curtis Mayfield og hans Curtom Records, med Frankie Knuckles og housens fødested. Og, med et stort miljø musikere og band som spesielt på 90-tallet sto for en dekonstruert og improviserende, fortryllende musikalsk sensibilitet som gikk under navnet postrock. Det var jazzmusikere, utøvere fra den improviserte samtidsmusikken og folk fra alternativ rock som møttes på meget fruktbar grunn, med artister som Tortoise og Jim O’Rourke i front, og en rekke vitale plateselskaper, mange av dem i full aktivitet i dag. Det er verdier fra denne æraen bysbarnet Ryley Walker forvalter på det nye albumet «Golden Sings That Have Been Sung». Et knippe låter som byr på flere givende opplevelser. Helt klart som en del av en musikalsk tradisjon og med en gammel manns frakk, men med flere avstikkere som gir ham en egen musikalsk identitet.

Walker ga først lyd av seg med en rekke kassettutgivelser (slik gjør man det i dag) der hans gode, plukkende gitarstil var det sentrale, der det føltes som om spøkelset fra obskur amerikansk folkemusikk og britiske foregangsmenn som Bert Jansch sev ut av fingrene hans. Han tok opp syngingen, med den stemmen han har, ble en del av Dead Oceans-familien og utga det meget britiskklingende, og tidvis John Martynesque albumet «Primrose Green» ifjor. Det ble svært godt mottatt, og den britiske hederskaren og veteranbassisten Danny Thompson ble så imponert at han tok kontakt og dro med Walker på duotur. På årets album slår chicagosensibiliteten ut i full blomst, og det føles tidvis som en hyllest til de mer singer/songwriter-relaterte og varsomme platene som sprang ut av det nevnte postrockmiljøet etter noen år, noen av dem med et hint av abstrakt bossanova. Ryley Walker fremkaller ikke minst vibrasjoner fra de klassiske popplatene til Jim O’Rourke, spesielt på den fabelaktige åpningslåten «The Halfwit It Me». Platen er produsert av Wilco-tilknyttede Leroy Bach, som spiller flere av instrumentene. Det er et deilig sound, som fremelsker renhet og god separerte instrumenter i tørr luft, og en viss følelse av undren i verden. Samtidig er det noen mudrete, neopsykedeliske innslag, som «Sullen Mind» og «A Choir Apart».

Ryley Walker fremstår som en klassisk rufsete trubadur, med krøllete skjorte, avvæpnende scenehumor, godt bevæpnet med gitaren i sin ferd alene gjennom verden. Folklåter som «The Roundabout» er strålende, selv om hans tekster nok ikke vil bli utgitt i bokform med det første. Han kan også være bedårende, som i giftesyke «I Will Ask You Twice».

 Norgesvennen Walker har det siste året eller så også turnert mye med europeiske musikere (…) og tilknytningen til denne skjulte men essensielle delen av dagens musikkliv dytter Ryley Walkers folkrock i stadig interessante retninger. Sistelåten «Age Old Tale» kobler innledende improknitring med seig og god vestkystrock og en klar farge av tidlig Alice Coltrane og hennes hypnotiserende jazzharpe. Verd å lytte til.

For å fukte tungespissen og gjøre dere mer interessert i hva Walker har å by på, klarte vi å kryste ut tre lydeksempler på Walkers stil, valgt av hans rytmiske sparringspartner Solberg, vær så god:

 

 

 

Braut og Haaland tøyer psychmusklene

Action & Tension & Space, med bassist og riffmaker Julius Lind i spissen, kom i fjor ut med albumet Explosive Meditations. En flott skive med langstrakte psykedeliske improvisasjoner, det er mye som skjer her, med andre psychrock-valører enn det som kanskje er vanlige når det berømmelige grenselandet blir erobret av jazzband – og de nyanseforskjellene er noe vi har hatt lyst til å begynne å skrive om lenge. Det å lage fredagsmusikkavis dreier seg uansett svært ofte om å finne på både gode og dårlige anledninger til å plukke opp noe man har glemt – det viktigste er at det blir plukket opp. Etter forrige helgs sjokk-hat trick av Erling Braut-Haaland for Borussia Dortmund, sto det klart for oss – kan vi ikke bare ringe gitarist Øystein Braut og trommeslager Ørjan Haaland, akkurat nå, a?

Hvordan er det ting starter med Action & Tension & Space når dere skal spille inn, Øystein?
– Stort sett er det Julius Lind som kommer med kontrabassriff – han er fundamentet i bandet, og drar frem riff fra sekken. Enkle, monotone riff som holder på en toneart. Så prøver vi to-tre ganger og tar opp mens vi gjør det. Om et av takene ble bra, går vi videre. Tanken er umiddelbar, det er ikke så mye arbeid med låtskriving. Det føler jeg at hele greia er, det er et bilde av det som skjedde der.

Preger det etterarbeidet også, hvor mye man fikler og filer?
– Ja, vi prøver å holde det til et minimum. Men det er ikke noe mål at det skal være 100% live, man kan forsterke noen ting, pusse litt på noe. Det kan være pålegg som forsterker følelsen av det som skjedde live. I mitt hode ødelegger ikke det den umiddelbare feelingen, det understreker det, markerer det med gul penn. Så kan man gå inn og snurpe inn noen deler, gjøre ting litt mer konsist, kanskje. Vi er ikke veldig dogmatiske.

Jeg opplever deg som en kar som kommer til improvisasjonen fra rocken – og det preger det du spiller i både Action & Tension & Space, Electric Eye og Dig Deeper. Når ble det deg?
– Det kan hende at det stammer fra en manglende evne eller vilje til å lære seg ting. Jeg har alltid syntes det var en spennende ting – livemusikk, og det som skjer når det er på den måten. Det er jo masse improvisasjon også i rock, og jeg har egentlig aldri tenkt på noen skiller der. Men akkurat i Action, er de fleste unntatt Julius rockere, vi kommer fra en bandtradisjon, men har kanskje lyst til å ta på en annen drakt. Og så kan man spørre: “Hva betyr det egentlig”, og det er vel akkurat det som er gøy å leke med. I Action har det vært et uttalt mål å finne noen vibber som man holder i så lenge man kan, og ikke stresse med nødvendigvis å ta det noe annet sted. I formidlingen av en vibb føler jeg det er veldig vanskelig å stå helt stille, og spille det samme om og om igjen. Det er mer et tidsaspekt som beveger seg og som man jobber med. Og man må reagere på det som skjer. Men i mange band jeg spiller i er jo mye gitt, og det er viktig med knagger, både for oss sjøl og lytteren, tror jeg. At det er noen punkter man er enige om.

I et band som Dig Deeper kan det flyte ut, men det er som regel noen gyldige sluttpoenger.
– Ja, og om man gjør det en del ganger får det en viss form. Det er kanskje ikke så fritt som det gir seg ut for alltid. Man vet cirka hvor de trinnene kommer og sånn. Men jeg har uansett alltid likt variasjonen, for meg gjør det det spennende å høre på.

I pressemeldingen til Action & Tension & Space nevnes blant annet The Necks. Hører du på dem?
– Ja. Det er teit å kalle det meditasjon, men det har noen sånne kvaliteter ved seg. De er ekstremt dyktige – jeg vet ikke hvordan de jobber, men resultatet føles som rene vibber. Retningen er ikke nødvendigvis målet, men det å kunne holde på en stemning lenge, å holde det interessant. Det føler jeg de er enormt gode på. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan de spiller inn ting, jeg mener å ha hørt at det er mindre ett-take-stemning på plate enn man tror det er. Akkurat hvordan det er blitt laget har jo ingenting å si for opplevelsen.

Hvordan jobber du med effekter?
– Jeg tester ut veldig mye nytt, jeg jobber i gitarbutikk og er på et vis tvunget til det. Jeg prøver å teste ut ulike sammenstillinger, målet er å ikke ha hundre prosent kontroll. Sånne switchesystem som jeg ofte monterer på effektbrett for folk, hvor du enkelt kan kontrollere en hel masse planlagte kombinasjoner, er litt det motsatte av mitt mål. Med et sånt system handler det om å låte akkurat sånn og sånn i refrengene og versene – men jeg trenger hjelp til nye ideer av effektene. Det må være målet å bruke dem som ekstra medspillere. Noen tinger blir faste, men jeg prøver å bytte dem ut og ikke bli for komfortabel. Samtidig som det selvsagt er mange ting jeg er trygg på.

Du, følger du med på fotball?
– Jeg var skikkelig interessert da jeg var yngre. Jeg heide på Blackburn og den interessen avtok da de ble kjøpt opp og det gikk dårlig, men heier fortsatt på dem. Jeg har Shearer-trøye og sånn.

Det har ikke gått NTT hus forbi at du heter Braut og trommeslageren heter Haaland. Om Norge kommer til EM, er det aktuelt med en duo?
– Det var en skikkelig god idé. Det må vi gjøre – hvis han blir toppscorer i Tyskland og sånn. Faen, for en fyr. Jeg er også fra Jæren, så vi er kanskje i slekt mange slektsledd tilbake.

Jeg så forresten at noen hadde gått inn på twitter og sett hva han har favorittmarkert, og ting kan tyde på at den unge superspissen har et oppheng på Donald Trump.
– Kanskje han setter pris på den skyte-fra-hofta-vibben til Donald. Hvis det er en lissepasning må man bare kline til.

Ørjan Haaland, trommeslager i Action Tension Space – hva tror du om improrock-powerduoen Braut-Haaland?
– Det er artig du nevner det, for kona kaller ofte Øystein for broren min. Vi er så himla like hverandre. Men ja, man vet jo aldri? Jeg er ikke fremmed for tanken!

Hvordan er din tilnærming til improvisasjon i en rock-kontekst? Har du alltid jobbet med det, eller er det noe du har vokst inn i?
– Det er egentlig en smak jeg har vokst inn i, på en måte. Jeg har forsåvidt alltid likt jazz, jeg begynte med John Coltrane, for det føltes som det nærmeste rocken. Men så har jeg flyttet meg mer og mer inn i alle mulige andre slags former for jazz. Den psykedeliske veien inn i materialet, sånn som med Alice Coltrane, åpenbart vært viktig.

Hvordan påvirket det deg som musiker?
– Jeg husker jeg så et klipp fra Moldejazz på NRK av Element, med Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love og sånn, og de var så vanvittig rocka i uttrykket. Jeg så det klippet og syntes det var så sinnsykt fett, og tenkte at “dit skal jeg og”. Det var så vilt, det hadde en galskap, og hvis jeg skulle prøve å nærme meg den musikken, var det dit jeg ville. Det ble noe å strebe etter – og så ble jeg bevisst på å jobbe med å både spille med folk, men også mot dem og ved siden av dem. Det var veldig inspirerende når en spiller, på en måte.

Jeg har inntrykk av at nettopp opplevelsen av energi, er noe som gjør at mange rockere får kick på improvisasjonsmusikk – en vei inn i materialet.
– Ja, jeg føler det, det er viktig for meg. Det handler ikke nødvendigvis om volum og sånn – du kan spille rolig med energi, men du kan også spille rolig uten. Hvis jeg for eksempel hører på et band som spiller rolig med energi, blir jeg mye mer dratt inn i det. Det er den følelsen jeg prøver å overføre til rock, selv i kontrollerte former. Jeg er ikke skolert, det er det som har falt meg naturlig. Å spille trommer, ikke bare slå, å bruke hele slagverket.

I ATS, handler mye om å la ideer utfolde seg langsomt – det er ikke så mange brudd, mer lange bølger. Er den typen tålmodighet noe man utvikler over tid?
– Det er et vanskelig spørsmål, det kommer tilbake til det med energi. Om det er energi i strekket, blir du sugd inn, men hvis ikke blir det veldig fort kjedelig. Du må på en måte være frampå selv om det går sakte, du må jage ideen selv om du har god tid. Det har vært ideen når jeg drev med postrock tidligere, vi hørte på Can og sånne ting. Det er en voldsom kraft i det, de bare bygger og bygger og bygger. Can og Neu! har vært viktig for forståelsen min av sånne ting, det samme har låter som “My Favorite Things” med Coltrane. Det er også en plate av Herbie Mann som har betydd mye, At the Village Gate, hvor han har med seg en gjeng på congas. Det er takras av et perkusjonsopplegg, som går og går og går og går, folk spiller rundt og oppå, mot hverandre, med hverandre. Men alle gir også plass til hverandre hele veien. Første gangen jeg hørte den plata, tenkte jeg “det er akkurat her vi skal være”.

Johan Lindvall er en luring

Johan Lindvall Trio. Foto: presse

Den herlige konsertserien Kampenjazz nede på Caféteatret i Hollendergaten på Grønland, har et minst like sterkt vårprogram som tidligere sesonger, om ikke sterkere. I fjor hadde de en liten fokusperiode om The Art of The Trio, og man kunne absolutt tatt med Johan Lindvall Trio der. Søndag kan denne spenstige gruppen oppleves, og dette var hva blogghalvdel Vinger skrev om deres debutalbum No City, No Tree, No Lake i Jazznytt (du er vel abonnent? støtt jazzskriving nå!) i fjor høst:

Johan Lindvall Trio
No City, No Tree, No Lake
(Jazzland)
Det var meget gode nyheter da den norskboende svensken Johan Lindvall nylig fikk en million kroner og en gigbooking som krever usedvanlig mye planlegging og øving forut for Molde-festivalen neste sommer. Jazzstipendiatet (det er vel noen flere rare z-er inni der, men jeg orker ikke fullføre skrivestilen) er en av de mest høythengende prisene man kan få i jazz-Norge, og det bærer som regel også meget velsmakende frukter, både for komponisten, for Trondheim Jazzorkester som er dypt involvert, og for oss som sitter og hører på. Mange ble nok slått i bakken av ambisjonsnivået som ble fremvist av den unge komponisten Alf Hulbækmo og hans kirkeverk «Skumringsbarda» for noen uker siden, først i Molde domkirke og så i Oslos mest sjelfulle kirkefilial på Grønland. Det loves ikke færre ambisjoner nå når det er Johan Lindvall som skal til pers, og det snakkes om multimedia og andre merksnodigheter. Søknaden var sterk. Det er lov å glede seg, for Lindvalls signatur som pianist og komponist er sterk, men kan også settes på mange forskjellige linjer. Han er en luring, rett og slett.

I høst er han klar med trio i eget navn og med tittelen No City, No Tree, No Lake. Musikken er langt mer letthåndterbar enn tittelen, man havner liksom rett inn i stemningen fra første sekund i åpningslåten «The Last Time You’ll See Me». Heldigvis medfører heller ikke den tittelen riktighet. Man blir veldig glad av å høre pianotrillene hans, det minner meg også om en fin opplevelse i sommer da man kunne høre ham sitte ved klaveret med en fin liten bøttehatt på hodet mens han fremførte nye tolkninger av Georg Riedels musikk for Albert Åberg-filmene. Også triomusikken hans har tidvis noe av dette barnlige preget ved seg.

Besetningen i trioen hans er også mycket nice. Trommeslager Andreas Skår Winther snuser på en nominasjon til utmerkelsen «Årets trommeslager» senere i år. Ikke bare på grunn av det strøkne bildet av ham tatt i fjæra under årets Sommarljom-festival på Ørsta, som skriker etter den jazzikalske bildeteksten A Great Day in Ørsta, men på grunn av hans allsidige tilstedeværelse i mange av de bandene som har gitt finest lyd fra seg i år: Aila Trio, Megalodon Collective, Morgonrode og flere til. Det er mye superkul vispebruk her som er meget kledelig og som dytter de sjarmerende komposisjonene Lindvall har skrevet fremover.

Når man ser de karakteristiske krøllene til Adrian Fiskum Myhr duve rundt på en scene, vet man at man snart skal få høre noe eget, enten det er med Harpreet Bansal, Dr. Kay eller i det sinnrike You I Me-bandet til broren Kim, for kun trekke ut et lite antall av hans prosjekter. Han var eller er også med i Johan Lindvalls omfangsrike og temmelig melodiøse motorik-bandprosjekt TORG, som utga en finfin plate ved navn Palms, Beaches, Dreams i fjor. Kokt ned til de tre essensielle bestanddeler i denne pianotrioen, er det et perfekt møte mellom klaver, trommesett og basskasse. Det er merkelig at man aldri later til å klare å gå lei av dette formatet i jazz. Denne sesongen er det en rekke store trioutgivelser i norsk jazz, fra den atletiske farrisreklamejazzen til suverent dyktige Espen Berg Trio, til den overveldende melodiøsiteten og ryddige roen hos Kjetil Mulelid Trio, der forøvrig Andreas Skår Winther også spiller trommer. For dette settet med ører som jeg er blitt utstyrt med, er det aller mest glede å finne i Johan Lindvalls tilnærming til triomusikken. Blandingen av lekenhet og eleganse, tilgjengelighet og en svakt underliggende følelse av humoristisk eller underfundig holdning, er totalt uimotståelig. De uttrykker affinitet for blant andre Ahmad Jamal, Blossoom Dearie og Herbie Nichols, og legger ikke skjul på mange siteringer og hentydinger til jazzhistorien, men det er også fristende å nevne dem i forlengelsen av den smilende tilnærmingen til jazzidiomet som vi har hørt i den suksessive utviklingen i norsk triojazz med Svein Finnerud Trio – Close Erase – Moskus. I sistnevnte tilfelle den tidlige utgaven. Det er dypt og intrikat, men smilet er aldri langt unna. Den mekaniske urverksfølelsen man noen ganger merker hos Jonas Cambien Trio er også merkbar i et av de aller fineste sporene på plata, den taktfast slentrende «Someday You’ll Remember», der Lindvall også har lagt en bitteliten synth oppå flygelet i studioet. Det passer godt til den plystrende stilen i den låten, og til hele  opplevelsen av No City, No Tree, No Lake, egentlig. Det er lov å være blid, men slapp helt av, det er alltid en liten sky ved solen.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger