Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: Miroslaw «Carlos» Kaczmarczyk

For gitaristen og bandlederen Miroslaw «Carlos» Kaczmarczyk har det vært flere grunner til feiring i 2019. Loud Jazz Band har hatt 30-årsjubileum, og den polske musikeren kan markere 25 år i Norge.

Spalten Jazzprofil gjenoppstår etter noen år i dvale. Hver uke vil vi presentere en aktuell musiker, arrangør eller storband som Ukas Jazzprofil på Jazzinorge.no. Har du tips om noen som fortjener litt ekstra oppmerksomhet, send oss gjerne en epost.

Miroslaw «Carlos» Kaczmarczyk

– Gratulerer så masse med 30-årsjubileet for bandet ditt Loud Jazz Band. Kan du fortelle litt om hvordan dette har vært feiret i år?
– Takk. Jeg skal formidle dette til alle mine musikere, til alle i de siste 30 årene. He, he, lista er veldig lang. Vi feiret 30th Anniversary med to konserter i september: Cosmopolite scene i Oslo og Rådhusteatret i Ski. Konsertene ble filmet og vi tok opp lyden på flersporsopptaker. Nå jobber vi med redigering. Låter fantastisk bra. Creo og Den polske ambassaden gitt oss økonomisk støtte. Kulturrådet takket nei, slik de alltid pleier å gjøre. Polske musikkmagasiner har vært veldig flinke til å skrive om den spesielle 30-årsdagen. Bandet ble jo dannet i Warszawa i 1989.
Å feire er kun en liten del av prosessen. LJB er stor gruppe av fantastiske norske og polske musikere med sine egne internasjonale karrierer. Den største utfordring var å fikse at alle ville klare å komme på datoene som ble valgt ut.

– Du startet opp i ditt hjemland Polen, men begynte å spille i Norge og med en lang rekke norske musikere på nittitallet. Hvordan begynte det?
Jeg er utdannet på Jazz Akademiet i Katowice som den gangen var den eneste jazzutdanningen i Polen. Jeg vokste opp i Warszawa, og da jeg begynte med jazzmusikk på ordentlig så hentet jeg inspirasjoner fra to steder: Jazz Club Akwarium og Remont Jazz Club. Tomasz Stanko vandret allerede i samme traktene før meg. Jeg ble tatt av den spesielle atmosfæren som hengte over disse stedene. Jazz Jamboree Festival var bare to minutter unna med sine jam sessions. Der fikk man se sine forbilder på nært hold, og av og til spille med dem og. Jeg opplevde å stå med gitaren på samme scene med Pat Metheny Group. Pat spilte trommer da.
Veien til jazz var en konsekvens av min forelskelse i klassisk musikk. Store former og stor besetning. Det er jo det jeg prøver å etterligne i musikken til LJB. Musikkskolen jeg gikk på, lå i gamlebyen i Warszawa, i kort avstand fra operaen og filharmonien. Hver eneste helg gikk vi på klassiske konserter til Nasjonal Filharmonia. Det satte stort preg på det musikalske livet mitt.

På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet jobbet jeg som frilansmusiker på Warsaw Opera, som studiomusiker og gjorde masse turnéjobber med kjente polske artister. Jeg ble tatt med til Broadway, New York og spilte i et amerikansk orkester. Der, allerede på begynnelsen av 90-tallet, ble jeg introdusert av lokale New York-musikere for dataprogrammer som etterhvert utviklet seg til det som brukes av den unge generasjonen jazzmusikere i dag. På samme tid ble jeg invitert av Jazz Jamboree Festival, der Jan Garbarek startet sin store karriere, til hovedscenen for å spille med det berømte Wojciech Karolak Trio. Det er sikkert mange i Norge som er kjent med Karolak. Han står jo ved siden av Michal Urbaniak og Urszula Dudziak på bildet i Randi Hultins bok. Og takk til Randi Hultin som var utrolig flink til å veilede meg i det norske jazzmiljøet da «landet jeg i Norge» i 1994.

Jeg begynte å føle meg klar for å lage egen musikk og få eget band, og musikere som jeg jobbet med på disse forskjellige stedene i Warszawa dannet grunnlaget for Loud Jazz Band. Bandet fikk ordentlig start i Akwarium Jazz Club i 1989 i Warszawa, og så ble det flere viktige oppdrag for oss, og vi spilte blant annet support for Mike Stern Trio i 1993. Vår første plateinnspilling «4 ever 2 U» ble gitt ut av Mercury rec og ble nominert til Fryderyk pris i 1995. Alt det skjedde samtidig som jeg var på vei mot Norge der kjæresten min Danuta studerte på NMH i Oslo.

Jeg var heldig som raskt ble kjent med de beste unge norske musikerne da jeg kom til Norge. Per Mathisen og Olga Konkova var mine første musikervenner. Vi bodde fem minutter fra hverandre, så vi øvde og spilte sammen mye. I samme perioden ble jeg helt tilfeldig kjent med Tord Gustavsen. Han øvde i en periode på flygelet vårt, hjemme hos oss, min kone er jo pianist.
Men alt tar tid. Etablering av Loud Jazz Band Norwegian Edition måtte vi vente ganske lenge på.
Erik Johannessen (trombone) og Kristian Edvardsen (bass) er to fantastiske musikere som er kjempeviktige for meg personlig, og for alt som har skjedd med Loud Jazz Band i den norske perioden fra 1999 og frem til nå. Eliten av norske jazzpianister, som ble med fast eller bare gjestet LJB, tok oss til nye musikalske høyder. Helge Lien er jo på våre to første norske plater. Han var vår gjesteartist i 2004-2005 og hans innsats setter jeg veldig stor pris på.  Andre er Erlend Slettevoll, Jonas Cambien, Øystein Skar, Michael Bloch, Knut Løchsen, Lorenzo Nardocci og ikke minst Olga Konkova. Er det rart at jeg er stolt å kunne være en del av dette? Trombonister har vært Øyvind Brække, Even Skatrud, Henrik Nørstebø og allerede nevnte Erik Johannessen. Så har vi Ivan Makedonov med hans eksepsjonell trommespill. Og Pawel Panta, Grammy-vinner, ble plutselig med på bass. Så kom Kenneth Ekornes —endelig falt det også på plass. Disse to musikere hadde jeg hatt i tankene lenge.

 Hvilke planer har du fremover? Blir det 30 nye år?
Takk for oppmuntrende spørsmål. Mine planer styres av samspillet mellom drømmer og virkelighet. Hver dag blir jeg konfrontert med en mengde situasjoner som egentlig stimulerer til å gi opp alt. Jeg opplever dette som en slags kamp mellom to virkelig store krefter, hver eneste dag. Idealisme og ansvar for hele prosjektet med hele historikken, fantastiske minner og opplevelser, gjør at jeg reiser meg opp igjen og går videre med håp at denne gangen så nærmer vi oss idealet. Da er det dumt å slutte, ikke sant…he,he. Jeg jo er «ansatt» i LJB i følgende «stillinger»: kunstnerisk leder, daglig leder, produsent, manager, kontorarbeider, road manager, gitarist, komponist, noteansvarlig, koordinator av øvelser, og til slutt økonomisk ansvarlig for alt dette. Jeg har blitt gradvis flinkere til å takle alt, og får mye mer glede av mestring. Her må jeg virkelig si takk til bestevennen min Kuba Karlowski, vår designer, for gode samtaler. Han er den eneste personen som virkelig kjenner til hverdagen i LJB. Jeg har også lært meg å være mer tålmodig. Det er kanskje viktigste aspektet for å oppnå noe.
Ellers så forsøker jeg å bli bedre på det viktigste i å drive et så stort kunstnerisk prosjekt: å respektere mine fantastiske musikere og gi dem kunstnerisk frihet basert på definert struktur. Jeg setter utrolig stor pris på den fantastiske innsatsen som mine musikere leverer til LJB. Punktum.

– Hva driver du ellers med om dagen? 
Jeg husker samtalen med Tord Gustavsen sånn midt på nittitallet. Temaet var «hvilken vei videre skal man velge». Jeg holdt på anbefale Tord det valget jeg tok, he, he. Han bet ikke på det, da.
Fast jobb på Kulturskolen. Etter mange år som frilansmusiker hadde jeg virkelig behov for å roe ned litt, å være hjemme og lete etter andre aspekter i livet som musiker. 25 år på Kulturskolen har gitt meg utrolig mye erfaring med ansvar, logistikk, planlegging og kanskje det viktigste: lære å kommunisere med mennesker. Kommunikasjon er nøkkelordet. Jeg har lært mye på det området, og kanskje er det derfor jeg klarer å takle alle utfordringer som driften av Loud Jazz Band bringer.
Jeg har følelsen av at man velger retninger i livet ut fra det man sliter med, ting som man har lyst eller behov for å forbedre. Å skape seg en slags hverdagens arena for å få kontinuerlig trening.
Det er å bli leder og å ta så mye ansvar, ha visjoner, egentlig å være en slags magnet for alle disse menneskene i LJB, det er ikke nok å ta et kurs eller utdanne seg, man må ha det «i blodet».
Det krevende arbeidet med unge mennesker på Kulturskolen har paradoksalt gitt meg veldig mye energi. Hvert år føler jeg meg bedre kvalifisert. Takk.

– Er du i gang med noen andre prosjekt du har lyst til å dele med oss?
I fjor så begynte jeg å skrive anmeldelser av plater til Jazz Forum Magazine i Polen. Ikke noe fast, men av og til. Veldig spesiell erfaring. Å skrive om andres musikk gir meg mulighet å formidle litt mine perspektiver av å være komponist selv, og samtidig å forsøke å sette meg på en måte i deres situasjon som skapere.

– Kan du nevne noen høydepunkter fra året som gikk? 
Endelig et veldig enkelt spørsmål: 30-årsjubileum for LJB. 25 år i Norge siden min bosettelse i 1994. 10 år som kunstnerisk leder for Thanks Jimi Festival, Kolbotn. Juryformann i internasjonal jury på en jazzkonkurranse i Polen. Japan-turne i juni med AHTO (tysk tangoorkester) som spiller i verdens beste konsertsaler med mange tusen tilhørere. Der slapper jeg virkelig av og lager batterier. Til slutt, og kanskje det viktigste, grunnen til at jeg flyttet til Norge: min kone Danuta. Vi giftet oss i Oslo i 1994. Vi er fortsatt sammen.

 – Har du en konsert du vil anbefale?
Hvis den eventuelt kommer, så den første jazzfestivalkonserten med Loud Jazz Band i Norge. Det har jeg ventet på i alle årene her, men har ikke kommet enda… Oslojazz, Molde, Kongsberg, vi er klare!

– Plateanbefaling?  
Her kommer jeg til å skuffe dere veldig, og det kan oppfattes også litt frekt og arrogant. Men eneste plate som jeg vil anbefale dere er nettopp «The Giant Against the Girl» av Loud Jazz Band. Musikk og et band som fortjener mye mer oppmerksomhet.

Mer om Carlos her og Loud Jazz Band her.

Loud Jazz Bands musikere gjennom 30 år:

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

Inderøy jazzforum er Årets jazzklubb 2020

Inderøy jazzforum i Trøndelag ble tirsdag kveld tildelt prisen Årets jazzklubb 2020. Klubben har med sitt høye kunstneriske program og sin solide lokale forankring, opparbeidet seg en helt spesiell status hos både et trofast publikum og hos entusiastiske musikere.

Meld deg på vårt nyhetsbrev