KRONIKK: For hundre år siden introduserte studentene jazz i Norge, gjennom uke-navnet «Jazz». UKA 2019 inneholdt lite fra musikksjangeren. Kanskje burde man ha hedret det hundre år gamle navnet?
Den 29. november 1919 var det premiere på ukerevyen i Trondheim. Navnet var «Jazz», som her for første gang ble introdusert i Norge. Historisk sett var ordet overraskende, og måtte nok fortone seg fremmed for mange her i byen og ellers i Norge. Jazz ble brukt som betegnelse på en musikkform i USA rundt 1915 -16 som hadde «pepp, driv og energi», gjerne med konnotasjoner til «seksuell aktivitet», og ofte i nedsettende betydning kalt «vrøvl, unødvendig prat». I 1919 visste vel få hva jazz egentlig var, men musikken med røtter i Afrika var i sin spede begynnelse og på full fart til en større del av verden. I løpet av 100 år har jazzen blitt en viktig del av all musikk globalt, og en stor inspirasjon i måter å lære på. Trondheim har vært og er en viktig del av denne historien, derfor er det viss flukt over uke-navnet i 1919.
«Do not fear mistakes. There are none.» – Miles Davis
Det trønderske jazzmiljø fra slutten av 1940-årene, Studentersamfundet og ikke minst etableringen av jazzlinja her i byen i 1979, la grunnen for at det i Trondheim er et sterkt miljø for skaping og utvikling av musikk i alle sjangere. Studentene og lærerne har markert seg på ulike scener og plateinnspillinger verden rundt, hvilket har gjort at jazz i Norge anses på høyt internasjonalt nivå.
Til tross for stor anseelse rundt om i verden, virker det ikke som jazz i dag har særlig appell eller interesse i mediene eller blant folk flest. Jazzen blir ofte oppfattet som usammenhengende, rar og uforståelig. Det fremmer neppe de kvalitetene som bor i denne musikken som vanligvis blir skapt i øyeblikket, basert på tidkrevende og grundig forberedelse.
Når man betrakter uttalelser rundt jazz gjennom historien, er det liten tvil om at de ofte har skapt underlige og negative assosiasjoner som nok ikke har fremmet holdningen til jazz.
«Originalt var jazz akkompagnement til voodoo-danseren som stimulerte den halvgale barbar til de villeste gjerninger, som stimulerte til brutalitet og sensualitet. At jazz har en demoraliserende effekt på den menneskelige hjerne har blitt bekreftet av mange forskere.» Ladies’ Home Journal 1921. «Jeg anser den typiske jazzmusik som smagsfordervende, men den gaar over. Lignende vrøvl som f.eks kubisme i maleriet er alt gaaet over. At europæere svinge seg mens en neger «spiller» det ellers edle instrument violinen, er meg en vederstyggelighet. De sorte fingre maa ikke besudle strengeleken. En neger skal slå tam-tam. Punktum. Og den hvite mand og kvinde skal ha civiliserte fordringer til musik». Dr. med Carl Schiøtz 1926.
«Det gjør meg ondtat tænke paa, at virkelig talentfulde Komponister av den højere Musik , Folk med Navn, har ladet sig friste til en kort tid at give seg af med Jasseriet … Thi den er ækkel og dødningeaktig – den er ens fordi alle stjæler fra hverandre.» Komponisten Carl Nielsen 1930 og filosofen Theodor Adorno 1936: «Jazzen er et samlebåndsprodukt hvor alt er planlagt i minste detalj.»
I dag er det lett å se det komiske i disse beskrivelsene, da de er skrevet under andre historiske kontekster, men de forteller noe om holdningen til jazz, både blant høy og lav. De av oss som har vært med i denne historien rundt 50 til 60 år, kan bekrefte at liknende beskrivelser ikke var uvanlig på 1960-70-tallet i Trondheim og ellers i landet.
Hva er det i det i det trønderske jazzmiljøet og jazzlinja som har vært så utviklende at det internasjonalt skues til Trondheim?
I kortform: Fokuset på hvordan man lærer og sosialiseres er viktig; et sted hvor unge musikere finner sin identitet og originalitet. De er gitt muligheten til å søke selv, sammen med sine mentorer, for å finne det uttrykk som passer dem. Og ikke minst, å lære hvordan på egen hånd å gå videre og dypere inn i dette feltet, som aldri vil bli uttømt for nye innfallsvinkler og løsninger, fordi disse må skapes på nytt hver gang man spiller sammen.
Å bli auditivt kjent med jazzhistorien, og hvordan sentrale personer med sitt særegne og personlige uttrykk har brakt denne stolte tradisjonen videre. Gehørtrening, respekt, innsikt i og kunnskap om ulike musikkuttrykk har stått i sentrum. En nysgjerrig og improviserende holdning er viktig fordi den gir mening og motivasjon til å undersøke nærmere, gå dypere inn i musikken og i andre livsområder, et bevissthetsforhold som forsterker opplevelsen av å være del av en større sammenheng. Kombinasjonen av å kunne noe veldig godt og ha et nysgjerrig generalist-perspektiv på områder utenfor dette, bidrar trolig til at man blir mer raus, åpen og ydmyk. Det er avgjørende for å spille godt sammen med andre. Alle bidrar årvåkent med sitt i handlingen, noe som gjør de andre bedre, og som det viktigste leddet i fruktbart samspill: alle tar ansvar for sluttresultatet.
Uke-navnet i 1919 var Jazz. Revyorkesteret var et mandolinband kalt «The Jazzband». På 100 år har det skjedd mye i jazzen. Uke-navnet i 2019 er Vivillé. Revyen og programmet inneholder lite jazz. Kanskje burde man i det omfattende programmet ha løftet frem ulike sider ved det 100-årige jazz-navnet?
Uansett, det kan konstateres at Studentersamfundet har vært viktig for at jazz i Trondheim i dag er en internasjonal aktør i verdensklasse.
Bjørn Alterhaug
Musiker og pensjonert professor ved Jazzlinja NTNU
Denne kronikken stod først på trykk i Adresseavisa 28. oktober 2019.
