NTT: Føler du deg snytt når Jazznytt blir Bassnytt?

God fredag og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsavis hvor vi lytter på musikk, gleder oss til musikk som skal skje og snakker med folk som lager eller legger til rette for musikk. Denne gangen har det – uten at vi helt bestemte oss for det – blitt en slags bass-spesial hvor vi intervjuer to plateaktuelle, sentrale norske firstrengte musikere. Ikke en fullblods basspesial – det kommer kanskje senere en gang, de er jo et gåtefullt folkeferd – men det er søren ikke langt unna.

Vi er også nødt til å vende nesen fremover – festivalsommeren er over oss, og det betyr blant annet at Now’s The Time vender nesen mot Kongsberg, hvor vi tre dager til ende under festivalen gjør nye forsøk på liveformatet. Programmet for disse timeslange seansene er ferdig nå, og ser sånn ut:

Torsdag
Anja Lauvdal, Hans Hulbækmo og Fredrik Luhr Dietrichson fra Moskus om Joni og Erlend Apneseths musikk.
Petter Wettre om Michael Brecker og seg selv
Bård Vegar Solhjell om klima og musikk

Fredag
Tine Asmundsen om Pastor’n og Kongsberg
Ståle Liavik Solberg og Barre Phillips om særinger og fest
Lars Martin Dahl (sokneprest i Grønland kirke) om jazz og Jesus

Lørdag
Eirik Hegdal om å være årets festivalmusiker
Tor Dalaker Lund musikalske minner fra Kongsberg
Ragnhild Menes om sin nye jobb som fagansvarlig i Norsk jazzforum

Det skjer også en annen festival samtidig som Kongsberg – noe vi har skrevet om før, blant annet her – nemlig Motvindfestivalen i Oslo! Den kommer vi også tilbake til, men sjekk ut programmet som blant annet inneholder den flotte duoen Xylouris White, PNL Large Unit, Les Filles de Illighadad og Sanskriti Shrestha Avatar.

Det er mye festivalrelevant stoff i siste Jazznytt, blant annet et intervju med årets artist in residence, Gard Nilssen. Tegn abonnement nå – vi har snille sommerpriser! Sånn, da setter vi i gang.

 

Jazz, bass og sjelen: Christian Meaas Svendsens nye ritualer

Du kan spille med en bleie på trommene og det er liksom greit. Men prøv å spille med hælen! Christian Meaas Svendsen tar i bruk hele kroppen under solokonsertene sine.  (foto: Odd Eirik Skjolde/Kongsberg Jazzfestival)

Det er unektelig en munnfull, men i det siste har jeg gått og brygget på en intervju/artikkelserie til NTT som har gått under arbeidstittelen “Jazz og sjelen”. Hvorfor det, mon tro? Sjelen – om man i det hele tatt er komfortabel med å bruke det ordet – er vel alltid til stede i all slags musikk, er det noe spesielt med der vi er i dag som gjør det spesielt relevant å snakke om? Det enkleste svaret er sikkert “kanskje”, eventuelt “kanskje ikke”.

Grunnen til at det allikevel har brygget, er at det finnes mye musikk, også på den livescenen vi skriver om, som synes å ha et nesten terapeutisk, eller meditativt tilsnitt. Ta Tord Gustavsens pinsefestival Dype Åndedrag, som vi nevnte for noen uker siden, som eksempel. Eller se på utgivelsene til det særs aktive platekollektivet Dugnad Rec, også nevnt i denne ukas blogg. Eller stikk innom Åsmund Skuteruds nye langjamkonsept Nattelys, som fortsetter i fotsporene fra tidligere eksperimenter på Jazz in Khartoum. Et besøk innom konserten deres på Godthåb forrige fredag viste et kobbel musikere som improviserte dansemusikk i fire timer og som ikke først og fremst lettte etter store individuelle øyeblikk – men felles sammenhenger. Først og fremst var det soundet de improviserte, for å si det litt loddent. Det var et godt rom å være i, hvor man kunne sone litt inn og ut av akkurat hva det var de holdt på med der borte i hjørnet. Jeg kunne fortsatt å liste opp eksempler – de strålende konsertene den unike australske pianotrioen The Necks har gjort i Norge de siste par årene er også hendelser der lytteren ikke nøvendigvis skal følge med på plutselige brudd og et mylder av spontane ideer, men hvor både publikum og bandet liksom følger med på den sakteflytende musikken, nesten uten motstand. Mange av utgivelsene på plateselskapet Hubro egner seg også til den typen lytting – ta for eksempel musikken til Kim Myhr, som vi har intervjuet her, eller den nye plata til Mats Eilertsen, som vi snakker med lenger nede i denne bloggutgaven. Tesen er egentlig ganske banal: Det er jævla mye uavbrutt og kaotisk støy overalt ellers – og det virker som at mye improvisert musikk i dag leter etter et annet tempo, eller andre rom å ta inn informasjon i. Det er ikke ferdigtenkt, men etter det som snart er blitt et år med NTT har vi lagt oss til praksisen om at spalter og serier starter forfra, for helsikke, så nu kör vi.

Coveret på New Rituals kan settes sammen på forskjellige måter og er designet av Mikkel Cappelen Smith, 3D-designer Jørgen Håland med god hjelp fra Fladby trykkeri.

En åpenbart relevant utgivelse i denne konteksten er nemlig det nye trippelalbumet til Christian Meaas Svendsen, New Rituals, gitt ut av musikkollektivet han er en del av, Nakama. Tre plater, bygd over samme meditasjonsrituale – den første er fremført av bandet Nakama sammen med chanting fra Rinzai Zen Center, plate nummer to er kun Nakama og den tredje er kun Svendsen. Men alle forholder seg til samme struktur, altså ritualet. New Rituals er foreløpig ikke er å høre på strømmetjenestene, men det finnes både som digital nedlasting og en ekstremt forseggjort trippel-LP-utgivelse. Forrige lørdag tok jeg en prat med Christian i Fengselsparken i Oslo, rett ved meditasjonssenteret i Grønlandsleiret, om den nye plata. Og jazz og sjelen, selvsagt.   

– Jeg tror ideen materialiserte seg mens jeg mediterte – selv om det er et litt vanskelig ord å bruke. Det skjedde mens jeg var med i zengruppa. Sakte men sikkert, mens jeg satt der, begynte jeg å høre løsninger, hvordan det kunne passe inn i musikalske sammenhenger. Jeg hadde masse ideer om hvordan jeg skulle forme det, det var det jeg gjorde med den plata – å skrive musikk som akkompagnerer chante-programmet og vise versa – at det også kunne være de som akkompagnerte oss. Men jeg ville ikke endre det de gjorde. Det var rammeverket mitt. De har sin egen form de følger, og så blir det en form på toppen av det også. Noen ganger spiller vi på tvers av programmet, vi følger ikke det de gjør slavisk, men det trengs kanskje en del lyttinger for å plukke opp det. Og det er viktig at musikken skal funke uten det perspektivet også. Men jeg er så dypt inni det.

Hvordan hører du på det?
– Ouff, det er lenge siden… og jeg har jo skrevet det. Men jeg prøver bare å høre på lyden av det. Samtidig liker jeg når jeg hører på annen musikk å finne ut av hvordan det er bygd opp, hvordan det henger sammen.

Det er musikkglede det også – selv om det kanskje noen ganger blir snakket litt ned, at det er overanalyserende.
– Jeg tror det er som med mat – om man har større kunnskap eller vokabularet kan man kanskje nyte det på en annen måte. Ikke dypere, altså, men det er også en nytelse i å plukke ting fra hverandre.

Det er veldig massiv musikk til tider. Jeg vil ikke si at den dreier seg om det, men var det den typen lyd som utviklet seg da du satt med de chantene, eller kunne det beveget seg i forskjellige retninger? Har det med hvordan de ritualene høres ut i utgangspunktet?
– Jeg tror ikke det måtte bli svært, om jeg skjønner det spørsmålet riktig. I utgangspunktet, da jeg tenkte på musikken, var vi ikke så mange i det rommet, vi var kanskje fem-seks stykker, det var mye mer definert og tydelig, du kunne høre enkeltstemmene bedre. Men på innspillingen er det femten-seksten stykker, og da blir det mye mer massivt, bare koret i seg sjøl. Det er også den romlige følelsen som er tatt opp, mer enn å sitte på en pute og mest av alt hører deg selv og de to du sitter ved siden av, ikke sant, og smelter sammen med de andre. Det er jo det den greia er, det er et uttrykk for en felles harmoni. Det er ingen som vet hva man sier, det er på et språk som ikke finnes – en japansk uttale av gammelt kinesisk. Det er som om vi skulle tatt en spansk tekst og fornorska den, eller noe sånt. Så fokuset er bare på lyd, og å varme opp pusten sin. Derfor syns jeg det auditive i seg selv er interessant. Men jeg ble også tatt litt på senga av hvor massivt det ble. Mine siste plater har ofte vært sånn at det første sporet er ganske langt og massivt, og så kommer det kortere ting. At du presenterer en helhetlig idé og så bryter det opp. Men denne gangen klarte jeg uansett ikke å ikke få koret til å høres massivt ut, for de er bare et tog, ikke sant.  Nå snakker jeg mye, men førstesporet til den første plata til Nakama, som heter Before the Storm. Sporet heter “Gyōdō”, og er også basert på en gammel måte å chante på. Vi spilte det på en konsert en gang, og da fikk jeg en kommentar om at, i starten var det “wow”, men så, etter fem minutter var det som om man måtte ut av rommet – for det er veldig få nyanser og variasjoner, og de som er der er helt tilfeldige, for de er bare basert på om det er en dobbeltstavelse eller vokalendring – det er ikke musikalsk gjennomtenkt, det er bare slave av formen. Men etter femten minutter, sa vedkommende at det var helt magisk. Når ting får lov til å vare, og man bare aksepterer det, trer andre dimensjoner fram. Men vi er så vant til at ting skal endre seg, at ny stimuli kommer.

Rinzai Zen Center, Nakama og Christian Meaas Svendsen var samlet i Rainbow Studio for å ta opp den første delen av Meaas Svendsens album New Rituals. Foto: Mikkel Cappelen Smith.

Når ting varer så lenge får man også lov til å tre inn og ut av musikken selv. Det er noe avslappende eller myndiggjørende med å få lov til det, å kunne velge selv hvordan man griper det an. Har du noen tanker om hvordan New Rituals skal brukes? Siden den er skrevet til en så spesifikk setting i utgangspunktet, kan man jo også tenke på den som bruksmusikk. Hvordan bør folk tre inn i den?
– Med et åpent sinn, tror jeg er det beste, haha!

Men burde folk høre én skive av gangen, eller noe sånn?
– Jeg håper folk sjekker ut alle tre platene. Det er ikke nødvendig å høre på dem med korte intervaller, men man kan kanskje se likhetene mellom dem om man gjør det. Selv om innholdet er ganske forskjellig, følger de en oppbygning som er lik. Den går ikke nødvendigvis på intensitet eller dynamikk, men i formen, som jeg føler at plata handler mye om. For å trekke en linje til zen-praksis, så er det at formen ikke skal gi deg frihet til å velge, men frihet fra å velge. Formen er så rigid at den bestemmer når du skal gå på do, hvor lenge du skal sitte og sånn. Du slipper å velge de tingene der, så det eksterne rommet snevres inn og gir anledning til at det indre rommet åpner seg. At du ikke bruker energi på andre ting. Det jeg har utforska med å skrive denne musikken er at jeg er helt fanga i formen på chantene, og jeg prøver å se om det kan gi meg frihet som komponist, som utøver, men også som lytter. Man kan godta at, ok, dette er mye musikk, men jeg skal bare lytte på det. Da jeg oppdaga vinylformatet, som ikke er så lenge siden egentlig, syns jeg det var fantastisk med det. Over alt ellers er det så mange valg, man kan hele tiden velge å skippe. Og det var fint med plater, for man blir liksom “tvunget” til å la det spille.

Det er vel noe som kjennetegner der vi er, mylderet av valg vi tar, mer eller mindre bevisst – bare ved å være tilkoblet, lese ulike ting, konstant også komme med en reaksjon på dem – og som er noe man får følelsen av at folk føler seg litt fanget av, selv om premisset hele veien er at dette er noe vi velger selv, det er vi som konstant trykker på “I agree”-knappen og så videre. Det er vi som hele tiden velger hva vi skal være publikum til, hva vi skal ha en mening om, men det er også sykt vanskelig å slippe unna. Vi får selvsagt masse ut av det, men jeg kan til tider bli litt gæren av det, og det syns jeg man kan se på andre folk også. Som om det er en måte å bruke valg på, konstant, som vi ikke egentlig er så fryktelig vant med.
– Nei, vi er vel ikke så annerledes enn vi var for hundre tusen år siden. Og det må jo gjøre noe med oss å bli stilt overfor det, og at vi blir gjort avhengig av det for å være med i samfunnet. Og vi blir vel lurt til å tro at vi sitter i førersetet også, selv når vi ikke gjør det.

Føler du at du tar valg når du improviserer, eller er det noe annet som skjer?
– Det tas masse valg hele tiden, men man vet også hva slags rammeverk man opererer innenfor. Om du snakker om improvisasjon i ambientmusikk, så har du et sett med byggeklosser man velger å bruke, eller ikke bruker, for å få opp det improvisatoriske reisverket. Det samme med en blues for den del. Du kan selvfølgelig også velge å ikke forholde deg til det i det hele tatt, men det er også et valg. Men jeg vil også påstå at det finnes et nivå hvor du går ut av det, hvor det bare skjer. At du bare blir ett med musikken, det er en romantisk beskrivelse av det, men det mener jeg virkelig er mulig. Ikke bare musikk, men alle aktiviteter hvor du har mestra det du holder på med og du bare gjør det, blir i ett med aktiviteten. Akkurat som et lite barn, som ikke nødvendigvis tenker “her er jeg og der er ballen”, men hvor de bare blir i ett med det de gjør. Det er det som er fantastisk med improvisert musikk på et terapeutisk nivå, det er ikke nødvendigvis det at det blir jævlig bra musikk av det, det er kanskje dritkjedelig å høre på, men for den som spiller kan det være fantastisk. Det kan være fantastisk for den som hører på også, altså, men det må kanskje være en felles forståelse der.

Hvordan tenker du lyttermessig da, må man rett og slett høre litt for å forstå ting?
– Eller forstå ting for å høre?

Ja, at man må bruke litt tid på det?
– Jeg veit ikke. Jeg syns det er vanskelig å si, men noen typer musikk snakker til noe i oss som man ikke trenger å forstå. Da er det typisk å nevne Coltrane, det han holdt på med på slutten, og sånn transeaktig musikk. Det trenger du ikke forstå, men det er jo langt fra alle det når inn til. Det kommer av holdningene man møter musikken med, om man er åpen, er det lettere å bli grepet av det. Hans musikk har også paraleller til ur-transemusikk hvor man holder på dritlenge med samme ting og blir revet med av det. Det trenger man ikke noe forståelse for å oppleve. Hvis du tenker på stammemusikk og sånn, er jeg usikker på om begrepet musikk eksisterte, at det ikke var “nå skal vi lytte”, det var en aktivitet, og tett forbundet med dans. Det er uatskillelig på samme måter som kroppen og sinnet er det, vi bare liker å dele det i to av mange praktiske grunner.

Danser du mye?
– Nei, alt for lite. Alt for lite, jeg er for kondisjonert, det er en terskel, dessverre. Men jeg liker å gjøre det når man først kommer i gang.

Med Coltrane kan man på en måte høre på handlingen hans uten å skjønne hvordan tonene egentlig henger sammen – å stå og streve med noe, å streve seg igjennom noe er gjenkjennelig på et grunnleggende menneskelig nivå. Det å bli sliten av musikk, er det viktig for deg? Å teste hva som skjer når man nesten ikke får til noe lenger og sånn?
– Ja. Jeg tror du har helt rett i at det ikke egentlig er noe å forstå i musikken i Coltrane, og at det er derfor noen kanskje misser det. Men jeg er inni en periode der jeg har utforsket det fysiske aspektet ved å spille – hva skjer når du egentlig ikke orker mer? Hva skjer når du har jammet i seks timer og ikke har noe mer å melde? Det er interessant. Lyd og bevegelse henger sammen, og jeg kan ikke lage lyd uten å bevege noe på meg. Den klassiske musikken var mye mer tilgjengelig før, og så ble den institusjonalisert, musikerne har musikken i hodet mer enn i kroppen, musikken skjer kun ytterst i fingrene. Men jeg mener at vi ser mye med ørene og hører mye med øynene og når du ser for eksempel meg være på vei til å slå an en streng har du en idé om hvordan det kommer til å høres ut før jeg treffer strengen, selv om du ikke rekker å tenke på det. Hvis du ser en stor armbevegelse ned mot strengene, er det en musikalsk gest i seg selv. Det er litt provoserende at det blir sett på som en gimmick å lage musikk med hele kroppen, å ønske å uttrykke seg kroppslig, spesielt når man har et så fysisk instrument som det kontrabassen er. Jeg føler at alt er greit innafor improvisert musikk så lenge du ikke har sånne kroppslige utskeielser, da. Du kan spille med en bleie på trommene og det er liksom greit…

…men prøv å spille med hælen, liksom!
– Ja, da er det helt ute, det er bare en gimmick. Men jeg skjønner det også, jeg har en lav toleranse for unødvendig kroppslige greier. Men jeg syns det er en stor forskjell på det som er unødvendig og det som er bevisst. Se på en trommeslager som Han Bennink, når han spiller, hvor mye av spillet hans som er bevegelsesmønsteret hans og kroppspråket. Det er jo en hel masse. Jeg føler at de unge som gjør en del sånne ting møter mye motstand. Som jeg kan skjønne, men allikevel.

Det er noe tilknappet i det. Mitt indre bilde av en friimpromusiker er jo en person som er kledt i hverdagslige klær og ikke gjør så mye ut av scenedelen av det de gjør.
– Ja, det er veldig sånn.   

Men det er kanskje noe som løser seg opp og går i bølger.
– Jeg tror absolutt det. For meg er det også viktig at lyden i seg selv er nok, selv om du ikke ser meg, skal lyden gi mening. Bevegelsene må også være sterke nok og definert nok til at de sier noe selv om man ikke hører det som blir spilt.

Hvordan bevisstgjør du deg på det når du øver?
– Jeg har ikke gått inn og jobba med det så veldig ennå, men jeg tenker at bevegelsene mine er et repertoar, og at om jeg vil løfte opp et bein, eller spille på den måten og få til den kombinasjonen av lyder, skal det skje på en uanstrengt måte, sånn at publikum ikke kan arrestere meg på at det er klomsete eller tivoliaktig. At det er presisjon i bevegelsen. Men jeg snakka også med en danser som syns at det røffe var fint. Men det er kanskje fordi hun er danser. Ikke poler, liksom, hahaha

Når jeg så deg spille, ble jeg slått av hvor mange steg som var avhengig av hverandre – for å få den ene buen til den eller den hånden, eller munnen, var det en rekke andre ting som måtte gjøres for å legge til rette for det, som en rubiks kube eller noe. I hvor stor grad blir formen på den musikken diktert av sånne nødvendigheter?
– Det er i hvert fall noe man er bevisst på, at nå er jeg i den eller den posisjonen, og akkurat den bua er på den andre siden. Og om jeg skal få tak i den, må jeg bryte det jeg gjør nå. Det gir en begrensning på valgmulighetene og dikterer helt klart konsekvensen av valgene mine, i hvert fall i den fasen jeg er nå, hvor jeg ikke har så god oversikt over hvor buene befinner seg til enhver tid. Også er det jo et musikalsk forløp jeg har starta på og som jeg har en idé om utviklingen av. Men hvor mye det fysiske skal diktere musikkens forløp… på førstesporet på første soloplata mi, Forms and Poses, skulle bassen bare få lov til å spille seg selv, jeg skulle bare spille spiccato og trekke meg ut av andre valg. Tanken er at jeg bare har startet en slags maskin, også skal bassen bare spille musikken. Jeg skal forsøke å ikke trigge så mye. Det er å sette noen andre begrensninger på hvordan musikken kan formes i en improvisert setting, som ikke har så mye å gjøre med vanlige valg å gjøre. Det kan være en fysisk begrensning, eller at jeg bare skal forholde meg til en teknikk, eller spille fem minutter og være stille i fem. Man kan lage noen sånne små regler, da.

Er det noen forskjell i måten du forholder deg til musikk nå, sammenlignet med før du startet med meditasjon? Eller er det vanskelig å skille fra endringer i deg som person?
– Det er kanskje det siste. Jeg kan i hvert fall ikke komme på noe. Det er lange prosesser, alt sammen, både zen-praksisen og det jeg holder på med musikalsk. Det henger sammen, utvilsomt, men det er på samme måte som alt annet i livet henger sammen. Men det zen-praksisen har hjulpet meg med, er å tørre å være meg selv mer på godt og vondt. Det er det jeg syns er interessant når andre uttrykker seg, samme hvordan de gjør det, er å få øye på en slags kompromissløshet og originalitet som man bare får med å være seg selv.

Strevde du mer med det før?
– Jeg har nok hatt en illusjon om at jeg ikke gjorde det før – og det kan godt hende at jeg lever i den illusjonen fremdeles. Men jeg husker at jeg, før jeg begynte på Musikkhøgskolen, hadde et sterkere, tydeligere ego. Det ble nok hardt dekonstruert der, jeg ble ydmyk, følte jeg måtte kunne det og det. Jeg er veldig glad for det, men det har tatt litt tid til å finne tilbake til en greie.

Jeg får også inntrykk av at du setter veldig pris på fagtradisjoner, kunnskap, og de strukturene man kan finne frihet innenfor der.
– Ja, helt kart.

Men fortell når du oppdaget den meditasjonspraksisen.
– Jeg har alltid vært fascinert av østlig filosofi og ulike praksiser, egentlig det romantiske synet på det. Og særlig japansk kultur. Jeg kan ikke sette fingeren på hvor det starta. Men om vi spoler mange år fram i tid, ender det med at jeg finner en tekst i kåken til Kjetil Jerve, som resonnerer veldig med meg og som fikk meg til å oppsøke det zen-senteret. Det hadde sikkert med mange andre ting i livet som jeg ikke vet hva er lenger også.

Men da kjente du ingen på det senteret, du gikk bare inn døra, liksom?
– Ja, jeg gjorde det. Jeg tok kontakt og hørte om jeg kunne komme. Jeg følte at det var en praksis som apellerte veldig til meg, noe som hadde med det jeg hadde lest i forkant. Jeg hadde en veldig intellektuell innstilling, det har jeg også hatt til musikk, men jeg har prøvd å komme litt vekk fra det. For musikk er jo mye mer enn den tilnærmingen, og det samme er den praksisen. Det kan være brainfood å lese om det og forstå det, men mest av alt er det en utholdenhetstrening og en fysisk praksis.

Men når kom ideen med å også bringe musikken i det – både albumet du har laget, men også konsertserien du har gjort på Zen-senteret det siste året?
– Jeg hadde en betaversjon av den serien for noen år tilbake, da var det ikke like finslipt som det er nå. Jeg hadde en sesong, så gikk det noen år og så tenkte jeg at jeg skulle begynne med det igjen. Jeg vet ikke når det kom, jeg bare tenkte at det var et fint rom å spille i. Jeg gjorde en først selv for senteret og de som brukte det, og tenkte “dette her er perfekt”.

Det er en spesiell opplevelse å være på Heida Johannesdottir-konserten. Å også merke at noen av tilskuerne brukte det til noe de gjorde hver uke, mens andre bare måtte finne ut av det, la seg ned rundt omkring inne i rommet.
– Det er bra! Jeg stresser noe helt sinnssykt med de konsertene, mat og alt det der. At alle skal ha det bra.

Men det føltes også som en veldig åpenbar påminner om, eller demonstrasjon av at musikken nå for tiden kanskje må lage noen andre rom som er litt utenfor støyen. Hvordan tenker du på den “vanlige” konsertsettingen ellers – burde den typen musikk du spiller med lete etter flere forskjellige steder å spille? Hvor bundet er vi til klubben?
– Den musikken blir jo også spilt på større scener på jazzfestivaler. Jeg har spilt en del i utlandet, spesielt med bandet til Paal Nilssen-Love, og da er det store scener, kanskje utendørs, og det kan bli en veldig distansert setting, spesielt til den musikken. For den ber jo liksom om et nærvær og en intimitet med publikum. Det er jo noe som er fantastisk med den, og det er der den føles mest hjemme og låter og oppleves best. Så det er ikke egentlig noe problem, tvert imot. Men det er vel et større spørsmål hvordan man skal få folk som vanligvis ikke assosierer seg med sånne steder til å føle at de kan dra dit. At musikken blir så knytta til stedet at, om man ikke føler man har noe tilknytning, så liker man ikke musikken. Nå motsier jeg meg selv litt, siden jeg sier at det ikke er noe problem at musikken ikke finnes andre steder. Om folk går på en festival og føler de er i et kjent rom, har de kanskje lettere for å like det, eller at de skjønner at musikken ikke er vanskelig å like. Om den er bra, da. Den er jo forferdelig når den er dårlig.

 

Ukas ECM-stein

Vi er straks inne i den siste uke av juni, og det har vært litt hustrig nå og da, eller? Har gått med en tynn ullgenser på hver eneste dag, føles det som. Klar for litt varme er vi nok. Og varme er det mer enn nok av på Juni, den siste av fire plater utgitt på ECM mellom 1992 og 1999 med trioen ledet av den lille trommeslageren med hår på brystet, amerikaneren Peter Erskine (bl.a. tidligere Weather Report) men vel så mye orientert rundt den britiske favorittpianisten John Taylor og nydelige Palle Danielsson på bass. Det er en veldig fin ansamling musikere! Litt corny med pianotrioer ledet av en trommeslager, men sånn må det bli noen ganger, og det er kanskje grunnen til at denne trioen føles såpass identitetsrik?

Materialet er hovedsaklig skrevet av Taylor, men de gjør blant annet også en medrivende versjon av «For Jan», skrevet av Kenny Wheeler for klassikeralbunmet Music for large and small ensembles, der forøvrig også Taylor og Erskine har flere minneverdige bidrag. Juni gir en noe luksuriøs følelse, tenk så viktig en CD-utgivelse var i 1999 da denne ble utgitt, to år etter innspillingen, og hør hvordan de avventende jager hverandre som dyr i skogen på den herlige låten «The Ant and The Elk», og i den vel så lurt swingende «Twelve». Platen er nettopp reutgitt i ECMs hendige lille digipackserie Touchstones, det kan være herlig med CD i våre dager også.

Peter Erskine, John Taylor, Palle Danielsson
Juni
(ECM 1999)

 

Droner observert over Kunstnernes Hus

Norske Ensemble neoN har konsert på Kunstnernes Hus i anledning den herlige nye Hubro-utgivelsen Niblock LambFoto: Anna-Julia Granberg

Og det blir lyd på ‘huset lørdag også, da det er lanseringeskonsert for den ypperlige utgivelsen Niblock Lamb av Ensemble neoN, også den utgitt av Hubro. Ensemblet har gjort mange hyperinteressante prosjekter opp gjennom, dette er to dronebaserte stykker, intense «To Two Tea Roses» av den viktige amerikanske komponisten og filmskaperen Phill Niblock, innspilt på Henie Onstad Kunstsenter i 2012. Dette er som å få en lyddusj av en høytrykksspyler, men det er underlig hva man klarer å bli vant til. Dette noen-og-tyve minutter lange stykket kombineres med den noe mer neddempede men utvilsomt beslektede «Parallaxis Forma» skrevet av den noe yngre komponisten Catherine Lamb. Stykkene fremføres på Kunstenernes hus lørdag, og mens vi prøver å kvesse beskrivelsesblyantene så godt vi kan, hvorfor ikke bare gi ordet til Ensemble neoN selv, slik de beskriver musikken selv i sine artist’s notes:

on the one side concreteness and chaos
sitting inside a cloud of sound
a cathedral, monumental
on the other, choice and control
and yet fragility, warmth and Cold
ears present and open
balancing on unstable tones

semblance through dissemblance
contrasts, two different viewpoints
almost Meeting
in a no-centre

listening/playing on a different mode

 

Vy tapte anbudet. Mats Eilertsen stiger på toget i retning åpen klasse

Men hvor var det jeg hadde lagt nøklene? Mats Eilertsen kommer med ny soloplate nå i slutten av juni. Foto: privat

Den usedvanlig vakre bassisten Mats Eilertsen er en av klippene i norsk jazz, og holder koken på tredje tiåret i fremste rekke i en rekke forskjellige konstellasjoner. Når du ser han er med på scenen i hvilket som helst band vet du at du har noe å konsentrere deg om. Noe av musikken er rolig, men aktivitetsnivået er frenetisk. Han kommer nå med soloalbumet Reveries and Revelations på Hubro, en ganske stor musikalsk venstresving for ham i retning den forjettede Aapen Klasse, med instrumentalmusikk som dufter av jernbanesviller og tuilipaner. Denne blogghalvdelen hadde ikke intervjuet Eilertsen siden han var med på en guide til Amsterdam i Natt&Dag i 2005, så det var på høy tid med en liten prat. Det blir garantert ikke den siste.

Dagdrømmer og åpenbaringer – hva legger du i tittelen Reveries and Revelations på ditt nye og noe annerledeslydende soloalbum?
— Opprinnelig så jeg for meg et landskap basert på det som inni hodet mitt kunne være Bouvetøya eller et sted virkelig fjernt fra folk, øde, forblåst, goldt, utilgjengelig. Jeg hadde masse knirk, belg, dyp bass, bølger, brus og «maritime» lyder, og ville lage sanger fra et sånt sted, assosiasjoner, stemninger, bilder fra en sånn verden. Men så har jo selvsagt Deathprod allerede gjort Imaginary songs from Tristan da Cunha, så da ble det noe annet. Og denne tittelen kom, og jeg likte den.

Klisjeen om instrumentalmusikk som dette er at det kunne vært lydsporet til en film. Men hvilken? Eller er det snarere en til en installasjon?
— Jeg liker musikk som har en tilstand og vedvarende stemning, men samtidig en dramaturgi. Der musikken ikke har en løsning eller alt for mye innhold som forklarer eller tar plass.  Mye filmmusikk er jo egentlig avhengig av bildene for å bli meningsfull nok. Kanskje installasjon er mer dekkende?

Det er også lett å assosiere på dine for noen velkjente «pyttogrammer», små fotos du legger ut på sosiale medier der bygninger, naturformasjoner og andre former speiler seg i vann.
— Jeg tenkte lenge på muligheten for å å kombinere med en bok eller et vedlegg av bilder til denne platen, men trakk meg. Jeg har veldig lyst til å lage en liten fotobok en gang, det hadde vært utrolig morsomt, forhåpentligvis har jeg til og med noe å si, og ikke minst ville det vært flott at det faktisk ble noe noe fysisk av alle bildene som fyller opp harddiskene mine. Ikke det at jeg påstår at mine fotografkvaliteter er så veldig store, jeg har dyp respekt for de som livnærer seg som fotokunstnere i dag, og som klarer bryte gjennom i den overfloden og overveldende mengden av bilder vi lever i og med. Fotomediet er jo totalt utvannet og selfiefisert nå.

Pyttogram 1, fra Ullensvang, Hardanger. Foto: Mats Eilertsen

Pyttogram 2, fra Sagene Kirke, Oslo. Foto: Mats Eilertsen

Begynte du med denne billedskapingen fordi du kjedet deg på turne? Hvordan er det egentlig å turnere mye, hele tiden?
— Jeg liker veldig godt å reise nå, og har gjort det de siste årene. Bestemte meg egentlig, husker jeg, for å like dette, ellers måtte jeg bare finne meg noe annet å holde på med. Men det aller viktigste for meg er vekslingen mellom på den ene siden turnering, konserter, aktivitet, kolleger, steder, musikk, aktivitet og flyt, og på den andre siden stille perioder, med ettertanke, lading, produsering, og selvsagt familietid.
På turné og reise ser jeg jo bittelitt av mye hele tiden. Ikke bare scener, bakrom, togstasjoner, bilvindu og raststätte, men også bydeler, bygninger, soloppganger, sølepytter og mange folk. Og med et kamera blir det for meg en annen type dagbok og et påskudd for å ta en ekstra sving rundt kvartalet eller i bydelen. Først og fremst for min egen del. Men jeg tar bilder av alt mulig, altså, ikke bare sølepytter! Jeg samlet i et par år på hotellromvindu-utsikter og hotellromdører.
I dette oppstår en hobby og jeg begynte å like å se gjennom kamera. Mest av alt er det jo en befriende hobby for meg som ikke nødvendigvis skal resultere i noe, men som jeg synes er inspirerende og morsomt å holde på med.

Du trenger vel noe utover musikken også.
— «Er du ikke heldig som kan leve av hobbyen din», sier folk til oss musikere. Men musikken er jo ikke hobbyen min. Det er hovedgeskjeften, en altomfattende virksomhet. Er det sånn at det er hobbyen din bare fordi du liker det du holder på med? Det er viktig å ha en lekeplass, et fristed utenfor jobbsammenhenger og arbeidsplass, syns jeg.

Du har gjort mesteparten på platen her selv, og det låter temmelig annerledes fra dine mer tradisjonelle jazzensembler. Hvordan gikk du frem under komponeringen og utformingen av materialet?
— På denne nye platen ville jeg utfordre meg selv til å jobbe på en måte jeg ikke hadde gjort før. Både rent instrument-teknisk ved å benytte mye mer buespill, men også utfordre meg selv innspillings-messig ved å gjøre mere selv.

Jeg begynte hjemme med å samle lyder, hovedsakelig konsentrert rundt kontrabassen, så etterhvert harmonium og flere instrumenter, som jeg klipte og limte sammen til nye stykker. Og jeg likte den verdenen. Vanligvis lager jeg låter, melodier og snutter som andre musikere skal forholde seg til og vi improviserer og lager versjoner der og da og ser hva det blir til. Men denne gangen ville jeg gjøre prosessen annerledes og langsommere, ved å klippe, editere og legge til, trekke fra etter som det lystet meg hjemme i studio. Det er jo på ingen måte en revolusjonerende metode og benyttes av utrolig mange ved plateinnspillinger. Det var bare nytt for meg, og en måte å arbeide på som var veldig givende for min del. Både det å måtte stå for det hele og stole på egen smak og kvalitet. Men heldigvis hadde jeg supermikser Daniel Wold i mikse og ferdigstillings-prosessen. Det var lurt.

Er det viktig for deg å ikke havne i en fast form som musiker, hvor enn vellykket det måtte være?
— Jeg tror det er viktig ikke å havne i en fast form. Jeg spiller jo musikk jeg liker å holde på med. Men det betyr ikke at jeg ikke har annen musikk i meg som kanskje også vil ut i en eller annen form. Jeg har egentlig ikke har noe imot å bli satt i bås. Eller betraktet som en som gjør akkurat dét der. Eller den type musikk. Det er lett for andre å betrakte deg som en spesiell type musiker/komponist basert på hva de kjenner til av din diskografi eller musikergjerning. Du er hva du gjør, sies det. Men jeg føler jeg har, og jeg tror mange andre musikere også føler det sånn, at de har mye forskjellig musikk i meg som ikke har kommet ut, som jeg vil se etter. Jeg vet jo hva jeg holder på med, og vet godt hva jeg ikke liker å gjøre. Men jeg tror, som kanskje også mange andre mennesker tror, at det bor mere i meg enn det folk har sett og jeg går rundt med en tro og liten drøm om at jeg kan gjøre både dette og hint. I alle fall liker jeg å tro at jeg kan gjøre alt dette! Så får vi heller se hva det blir til.

Selv om du spiller flere andre instrumenter her, er det fortsatt grunnfestet i bassen. Kan det instrumentets muligheter fortsatt gi deg åpenbaringer?
— Jeg vil gjerne fortsette å utforske instrumentet og gjerne mere på denne måten, i studio, produsert og editert og mere i en elektronisk sammenheng. Og så drømmer jeg om å kunne orkestrere dette videre i musikalske sammenhenger, kanskje gjøre det live med flere musikere, eller til og med orkester? Håper jo fortsatt på å finne nye innfallsvinkler og detaljer jeg kan spinne videre på på instrumentet. Ikke nødvendigvis nybrottsarbeids og geniale greier, men det er jo i de små detaljer jeg finner det inspirerende å jobbe videre i.

Noen nye bassister du har merket deg som gir disse åpenbaringene?
— Joel Illerhagen i København har en utrolig kul idé han har fått realisert, tegnet og bygd selv: en svensk harpebass med 38 understrenger, som hardangerfele. Det låter utrolig kult! Kanskje det kan være noe?

Du har noen få gjester her på albumet, hvordan valgte du ut dem og hvordan forløp arbeidet i studioet?
— Jeg ville legge til litt ekstra på det jeg hadde uten å produsere og orkestrere det helt i hjel. Ville beholde en nøktern tone. Det kan jo ta år å bli ferdig om man bare forandrer og legger til. Rep aeterna. Derfor spurte jeg et par folk jeg lenge har beundret om å riste av seg litt musisk stjernestøv over det hele. Eivind Aarset, Geir Sundstøl og Arve Henriksen. Heldigvis ville de stille opp. Jeg sendte filer til dem med mitt materiale og ba dem legge på hjemme hos seg. Og jeg syns de kom med magisk materie og er kjempefornøyd.

Hubro fyller ti år i år, du har vært med der lenge. Hvordan har musikk-Norge fått merker av dette selskapet? Er det vårt eget ECM, bare med andre farger og lyder, og med trøorgel istedet for Rainbow Studios beryktede flygel, som en annen blogghalvdel uttrykte det her om dagen?
— Hubro har klart å få fram en helt eiendommelig katalog i disse 10-årene, syns jeg, og det er imponerende fra et hardtarbeidende enkeltpersons-plateselskap! Andreas Meland gjør en fenomenalt god jobb, og klarer å komme gjennom og gjøre seg gjeldende i utgivelsesjungelen med musikk som synes og legges merke til. Bredden i produksjonene er enorm, men samtidig forholdsvis konsistent. Noe norsk ECM er vel tidlig å si, men klare tydelige spor har han utvilsomt etterlatt seg allerede.

Vi har en serie her på bloggen med ECM-steinbiter fra det store fjellet i sammenheng med labelets femtiårsjubileum. Har du noen skjulte steinformasjoner fra dette fjellet å anbefale våre lesere?
— Silent Songs med Valentin Silvestrov liker jeg veldig godt, en utrolig stemningsfull og kanskje ikke så alt for kjent utgivelse.

Du har allerede utgitt et annet album under eget navn i år, det er et heftig arbeidstempo på deg. Hva kan vi glede oss til i tillegg til dette fra deg fremover? Hvordan skal du slappe av i sommerferien?
— Dette nye albumet var jo faktisk ferdig for mer enn et og et halvt år siden, men måtte vente med det når vi gikk i studio med trioen for ECM i fjor. Litt tette utgivelser er det nok, og ikke optimalt, men samtidig, hvorfor ikke bare kjøre på?

Jeg har noen idéer jeg tenker gyve løs på framover og skrivebordsskuffen buler av ubrukte idéer jeg tenker kryste noe vettugt ut av. Er i en sånn det-er-bare-å-gyve-løs-fase. Forhåpentligvis overrasker jeg meg selv og andre og det kan bli til noe som er bra nok til utgivelse eller framføring. Men hvem vet. Jeg liker veldig godt balanseringen mellom å finne på og realisere egne prosjekter, og være med i andres band og spille og musisere. Den tosidigheten elsker jeg. Ellers er jeg veldig god til å slappe av innimellom, med små badeturer, foto-turer, gressklipping, lesing, graving i hagen. Lader lett opp batteriene hjemme. Og elsker norsk sommer, selv om vi drar helt til rett-over-grensa i Sverige denne sommeren.

Ta deg en stor stärk når den dagen kommer, Mats! Det har du fortjent.

 

The lady in the lake

Foto: Dugnad Rec.

Kunstnernes Hus har et veldig flott program i sommer, da mye av det andre kunst- og kulturlivet minus festivalene tilsynelatende går i dvale. Det er veldig spennende utstillinger med Morten Andenæs og Jana Winderen, der spesielt sistnevntes lydkunst av den dype naturen bør apellere for Now’s The Times oppvakte lesere. Det er til å få gåsehud av, rett og slett. Det burde også være tilfelle med Maria Brinchs utstilling Inya Lake som åpner i kveld fredag. Brinch opererer med fotografi og maleri i collage-veggtepper som så blir koblet til skulpturelle former i furu og smijern. Også her er det lyd og musikk. Ikke bare fordi det skal være en konsert med hennes partner, NTT-favoritt Bendik Baksaas, som en del av åpningsfesten. De to sammen har laget en LP til utstillingen, som ikke avspilles i utstillingsrommet, men som kan fungerer som et supplement i headset for den som går rundt og ser på Brincks kunst, den kan på nytt frembringe bilder inni skolten om den lyttes til når publikumsgjesten kommer hjem, eller den kan ligge der som et underlag i kroppen før du går opp de ærverdige trappetrinnene i Wergelandsveien. Platen er tilgjengelig digitalt, og i (omtrent) 20 eksemplarer på vinyl utgitt av Dugnad Rec som kan kjøpes på utstillingen. Det er Baksaas’ i karakteristisk ambient modus med dump elektronisk puls, surklende feltopptak og fuglekvitter, som sammen med Maria Brinchs nære vokal skaper en meget intim og 37-grader varm stemning i musikken. Noe av den ukunstlede nærheten man også ser på plateomslaget, et betydelig/ubetydelig øyeblikk mellom to personer blir fanget i et kjapt foto av Tove Sivertsen, to mennesker som møter hverandre som former inni et uspektakulært kjøkken der all konsentrasjon rettes mot et stilleben-aktig oppsett av former som likner menneskets indre organer. Litt som musikken på Inya Lake også høres ut som.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger