NTT: Knut Reiersrud fant uutgitte Dr. John-låter i en fryseboks i Asker

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! La oss for én gangs skyld gå noenlunde rett på sak.

Vi tar med oss den fjortende konserten i serien ARC, som foregår i St. Edmunds Church i Møllergata, den gamle stamkirken til Dronning Maud, nærmeste nabo til manges gamle stamsted, nemlig Revolver. Det er pianotrioen Moskus som spiller, og hvis været holder bør det ligge bra an til en fin dag på uteserveringen før og etter konsert også. På tirsdag er det sesongavslutning på Blow Out med kvartetten Emmeluth/Lauvdal/Johannesdottir/Buck samt Lasse Marhaug, og i kveld er det noe som heter Nattelys på Grønlandsutestedet Godthåb, et klubbkonsept hvor musikere improviserer dansemusikk, preget av tankegangen Åsmund Skuterud har tatt med seg fra tidligere konsepter som Koeju og Jazz in Khartoum. Vi anbefaler ikke det neste arrangementet, det får være grenser for habilitetsutfordringer, men vi nevner at én halvdel av NTT spiller noen gamle favoritter fra sin laptop på uteserveringen før konsertene med Dr. Kay and his interstellar Tone Scientists og La Redada under PIP-natt på Blå i morgen.

Hvordan skal man få tid og råd til alt dette her? Tja, si det, kanskje det ikke går. Men det skader jo ikke at feriepengene er kommet.

Er du abonnent, forresten? Nytt Jazznytt ute nå, med Molde-resident Gard Nilssen, lytteressay om Ornette Coleman, Endre Dalen nærleser bokutgivelsen Charleston i Grukkedalen, en prat med Selma French Bolstad, anmeldelser og alt som er gøy her i livet. Tegner du abonnement nå, spanderer vi sommernummeret!

 

Liveplateaktuelle Knut Reiersrud om Dr. John

Knut Reiersrud tok med bandet sitt til Røverstaden midt i februar og spilte en varmende konsert man godt kan gjenoppleve en litt hutrende junimåned. En filmversjon sendes på NRK nå på søndag. Opptaket er også ute på strømmetjenestene, vinyl kommer seinere, begge deler på Jazzland. Foto: Per Ole Hagen

Vi er ikke helt ferdige med Dr. John, som vi rakk å skrive litt om bortgangen til i forrige ukes blogg, og som blant annet ble feiret med en second line-parade i New Orleans som det virkelig er verdt å se en smakebit fra om du har litt tid til overs. Forrige uke skrev vi at det er mange her til lands som kjenner til Dr. John veldig mye bedre enn oss, og det stemmer fremdeles – en av dem er Knut Reiersrud, som også spilte med legenden på åttitallet, og som den dag i dag har låter han har fått av musikeren i settet sitt. Hvordan det låter kan du blant annet høre på den én uke gamle Life – Live at Røverstaden, et sprell levende dokument som bidrar til å fylle det som hittil har vært et stort, liveplateformet hull i Reiersruds katalog. Det er noe helt spesielt å oppleve ham og bandet hans – og selv om vi først og fremst liker å be folk om å ta turen på konsert i denne bloggen, nevner vi at NRK på søndag sender programmet 40 år i blå dress, hvor vi får en tv-versjon av konserten fra Røverstaden presentert av Hovedscenens Arild Erikstad i samtale med Reiersrud selv.

Noen som vet hvor på Østlandet dette bildet er tatt? Livealbumet fra Røverstaden stiller med kledelig sydlige toner på coveret sitt.

Undertegnede var så heldig å havne på konserten som ble tatt opp, og det var en svært fin opplevelse – den klassiske lyden av Reiersruds elektriske bluessett, en kunst han har finpusset på i alle de nevnte 40 årene, men også med en følbar forseggjort twist her og der. Høydepunktet kom sent, men godt, med en nydelig versjon av den seige, sørgmodige og lidenskapelige “I can’t stop” med lettantennelig gitar og et band som hvisker, buldrer, bruser og freser om hverandre. 14 minutter du godt kan unne deg allerede før søndagen. Nevnte låt er også en av Reiersruds Dr. John-låter. Det var i det hele tatt mye som gjorde at det føltes som et godt tidspunkt å ta en telefon til Reiersrud på.

Dette er første gang du kommer ut med et helt livedokument?
– Ja, med min musikk er det det. Jeg har vært med på disse liveplatene til ACT med Berlinerfilharmonien, hvor det har vært Bugge, In the Country og Solveig Slettahjell og sånn. Men det var ikke utelukkende min musikk. Det var ikke egentlig meningen at dette skulle bli plate heller, vi ble litt overraska av at det ble såpass bra. Vi skulle bare lage tv-program. Det har med Odd Geir Sæther å gjøre, som hele tiden blir plukka på av Christer Falck om alle prosjektene han driver med. Jeg er blitt kjent med ham via de tingene. Han er en pensjonert NRK-kameramann, rett og slett, som gjorde veldig mye av fjernsynsteateret på 70-tallet. Nå filmer han ting sammen med en kameratgjeng, og en i den gjengen, en danser, hadde lyst til å lage film med meg siden jeg var såpass aktiv på scenen. De tok kontakt og foreslo en film. Vi hadde ganske bra flyt med NRK, og derfor ble det også et tv-program som blir sendt på søndag. Men så hørte vi på dette her, og då tenkte vi “fy søren, det var ganske bra”. Vi hadde med flinke folk på lyd også, så det låt så fint, og vi tok det i studio med Christian Engfelt hvor han gjorde en formidabel jobb.

Var settet lagt opp annerledes siden det var et opptak, eller er dette det dere spiller til vanlig nå for tiden?
– Det var litt spesielle tanker siden det var et tv-opptak, vi gjorde en del endringer. La oss si at  70 prosent av gigen var en vanlig gig med låter, særlig fra den siste plata, men også helt tilbake til den jeg gjorde med Paolo og Audun og Bugge, som heter Soul of a man.

Ja, og på den plata dukker det opp låter med signaturen Mac Rebennack.
– Vi gjorde flere på den plata, ja. Jeg turnerte en del med ham i Europa. Det hendte at Dr John kom til Oslo og ikke hadde band. Han spilte blant annet på Club 7 samme kvelden som Radka Toneff døde, med et svensk band. Publikum visste hva som hadde hendt, så det var en veldig melankolsk og spesiell stemning. På åttitallet hadde han vel ikke så veldig mye fore, han sleit voldsomt med heroinavhengigheten og reiste rundt alene med en datter. En av de gangene fikk jeg i oppgave av Club 7 eller Sardines om å sette sammen et band sammen med Jørun Bøgeberg. Så jeg spilte med ham der i åttitre, med Sigurd Køhn blant annet, kjernen var vel et band Sigurd hadde som het Son of Sam.

Året etterpå ble jeg spurt om å komme til London og reise på festivaler i England med ham. Det var med et engelsk band som heter Diz and the Doormen, med Diz Watson på piano og Kieran O’Connor i bandet. Da reiste vi i en måneds tid. Den måneden bodde jeg i en leilighet i Brixton sammen med ham. Han var ganske junka rett og slett, vi bodde hjemme hos bassisten i bandet som akkurat hadde fått et barn, så det føk sosialtjeneste inn og ut og sjekka åssen det gikk. Han sa at han skrev låter med Doc Pomus, og at han skulle ha med noen når han kom til Oslo. Og det hadde han, altså, når han kom utpå høsten. Dr. John var jo superbra på gitar, så jeg kom opp på hotellrommet hans hvor han spilte låter som jeg tok opp. Han satte i gang, stoppet, sa “aww, shit”, og startet igjen, og så videre. Det var en utrolig kassett å ha. Jeg har mista den nå, jeg er dårlig på sånne ting. Den ble borte én gang tidligere også, da jeg bodde i Asker, jeg fant den først da jeg rydda ut av kåken for å flytte til Oslo og den lå nederst i en fryseboks, sammen med et tekstark. Det er derfor de låtene der først ble med på Soul of a Man i 1998.

Jeg var i New York året etter også, og da fikk jeg også masse flere låter av ham, men ikke var jeg noe flink til å ta vare på de heller. Jeg var oppi en leilighet og møtte Doc Pomus og en sånn kontordame, Dr. John var ikke der. Han levde vel et liv på den tiden hvor han enten var på sykehus, rehab, eller var på turné absolutt hele tiden. Men låter hadde han. Jeg har bare gjort et dårlig arbeid med å ta vare på dem.

Hvordan var han å spille med?
– Det er så bra som det kan få blitt, det er ikke noe annet å si. Han var en sinnsykt bra pianist, en bra type, en aura, og han setter i gang en måte å spille på hos de han har rundt seg. Det faller på plass gjennom hvordan han gjør det. Det var skjellsettende bra. Vi fikk kjeft i starten, vi var kanskje ikke helt modne nok, så det var skriverier i Nye Takter om det. Dét likte de ikke. Da var jeg ung nok til å skrive et motsvar, det var på den tiden kritikk av kritikken var noe man drev med.

Har han betydd noe for deg som lytter utover det at dere samarbeidet?
– Absolutt. Noe av det første som dukket opp for meg var en konsert fra Montreux, hvor han nesten spilte mer gitar enn piano. Han var veldig bra på gitar, men fikk skutt av seg litt av fingeren. Han spilte ganske mye gitar med Diz and the Doorman også, da var det kanskje 50/50 gitar og piano, siden Diz spilte piano. Men jeg hørte på ham fra jeg var 12 år, rett og slett. De låtene der er noe av det første jeg virkelig satte meg inni av musikk. Det var svensk tv som sendte det opptaket, tror jeg. De var flinke på det. Det er de kanskje fremdeles.

Så når du begynte å spille med ham, hadde du egentlig hørt på ham halve livet allerede?
– Ja. Da hadde jeg hørt ham, og sett ham i New York med The Meters også, og med BB King i forbindelse med en plate han produserte King, med låter av ham og Doc Pomus. Jeg så dem på en utekonsert i Central Park. Så jeg har sett ham på topp, altså. Det var i nittenåtti og det var helt forjævlig bra.

Det er åpenbart en helt særegen blanding av en hel masse forskjellige impulser som dukker opp i Dr. Johns musikk og spillemåte. Har du tenkt noe på alt det den egentlig består av?
– Ja, jeg vet ikke hvor gjennomtenkt dette her er… men var det ikke Gottschalk han komponisten het, som skrev karibisk-inspirerte verker? Den gamle New Orleans-musikken hadde også et musikklitteratur-forbilde, stormannsmusikk fra den kreolske kulturen, fra øyene og fra cubansk musikk. Det var litt salongaktig, gjerne skrevet ned på noter. Blandingen av den litt sofistikerte kunstmusikken og det folkelige dukker opp hos Dr. John og min andre virkelig store New Orleans-favoritt, James Booker, som er den store inspiratoren for Dr. John også, ville jeg tro. Jeg vet ikke om det var et slags svar?

Det var det!

 

Fra Sisi til Sarah

Sisi har sunget så lenge hun kan huske og fikk dørene åpnet til soulen av Tina Turner, Whitney Houston, Erykah Badu og Lauryn Hill. Foto: Harald Opheim

Suzanne «Sisi» Sumbundu er et kjent fjes der mikrofoner ferdes, som en av hovedstadens mest brukte korister, og med sitt arbeid innen forskjellig bra rock, pop, psykedelia og hiphop. Og selvfølgelig som soul og R&B-artist — hennes album Don’t fall in love er en svært underkjent perle bak et underbefolket skillekort i platebutikken. Allsidig dame! Denne helgen skal hun derimot på sammen med Sandvika Storband i Bærum Kulturhus på fredag, og på Herr Nilsen på søndag, for å begrave krøllene og sjelen i låtskatten etter Sarah Vaughan.

Sisi spiller sammen med Sandvika Storband i Bærum Kulturhus og på Herr Nilsen – det blir trangt – nå i helga. Foto: Harald Opheim

Du er en av Oslos fineste soulsangere – er det en stor omstilling å skulle tolke Sarah Vaughans stil og uttrykk? Hvordan har du jobbet med det?
— Takk for det! Du setter lista høyt for meg her. Jeg vil ikke si det er en stor omstilling, egentlig. Det er låter fra en tid og sjanger som jeg vanligvis hører på. Nå var det riktignok kun to av de elleve sangene jeg skal fremføre jeg kunne fra før, men det har kun vært en fryd å fordype seg i dette materialet. Når jeg øver inn andres låter pleier jeg rett og slett å finne teksten på nettet, skrive det for hånd i boka mi (det er veldig viktig for meg å skrive det for hånd, for da husker jeg det), finne låta på f.eks Spotify og så går jeg med det på øret hver dag, overalt, hele tiden. Og så vipps så har jeg lært meg det, på magisk vis. Når jeg føler at jeg kan låta godt kan jeg begynne med selve tolkningen. Da vil jeg helst prøve å gjøre det litt til mitt eget, samtidig som jeg prøver å beholde noe av de særegne tingene Sarah Vaughan gjør.

Hva er det med hennes syngemåte som fascinerer deg?
— Sarah har en teknikk og en presisjon som er helt utrolig. Hun får det selvfølgelig til å høres lekende lett ut, men det hun leverer er teknisk ekstremt krevende. Det er for eksempel store vokale sprang, tone- og taktskifter i låtene, vill scatting og masse annet snadder som jeg virkelig har fått bryne meg på. Det er egentlig helt galskap å skulle prøve seg på å synge som henne, men det blir jo endel Sisi i det, så klart. Når man skal tolke en så stor sanger, må man bare være ydmyk og godta at det selvfølgelig aldri blir helt det samme. Men det betyr ikke at det ikke kan bli bra for det!

 Når du og Sandvika Storband har øvd inn materialet, er det som å forberede seg til en teaterforestilling og prøve å være in character, eller går man dypt inn i låtene som om de var laget i dag?
— Som nevnt er dette musikk jeg hører mye på til vanlig, så jeg føler vel egentlig at det ligger meg nært og faller meg ganske naturlig å skulle framføre. Det er mer nerver, og rett og slett litt ærefrykt over å få være med på et slikt prosjekt. For meg er dette en drøm som går i oppfyllelse! Allerede i barneskolealderen har jeg minner om at jeg har jeg vært oppriktig frustrert over å leve i «feil tid» med tanke på hva slags musikk jeg har ønsket å få synge. Man har jo fått høre opp igjennom karrieren at man kanskje burde gå i en mer kommersiell retning med musikken, men for meg er denne musikken som blant annet Vaughan driver med absolutt tidløs. Det spiller absolutt ingen rolle for meg når musikken jeg hører på er laget. Men det er bare noe med måten de formidler den på, hvordan de synger og besetningen i orkesteret, som rett og slett trollbinder meg. Det er helt rått å få lov til å bidra til og videreføre denne arven i dag, 80 år senere.

Har storbandmusikk noe å fortelle til unge interesserte musikklyttere i vår tid?
— «Storbandmusikk» er kanskje ikke det beste begrepet da storband er et orkesterformat og ikke en musikkstil. De fleste sjangere framføres av storband; klassisk, jazz i alle former, pop, funk, hiphop. De fleste kjenner nok til Frank Sinatra eller Ella Fitzgerald, for å nevne noen kjente navn. Jeg tror de fleste kan finne musikk de kjenner til framført av storband. På årets Spellemannutdeling for eksempel, framførte popkometen Sigrid en av sine store hits «Strangers» med strykeorkester. Vi hører det også ofte på tv, i filmer eller i serier uten å kanskje tenke så mye over det. Store orkesterformat er ikke vanlig i dagens popmusikk og veldig mye lages digitalt. I et orkester syns jeg musikken blir mye mer organisk og levende. Man formidler ikke historien bare med tekst men har mye større muligheter til å variere med dynamikk og samspill av høydisiplin.

Når og hvordan begynte du å synge i utgangspunktet? Er det noen soulsangere som har vært ekstra viktig for deg?
— Jeg har sunget så lenge jeg kan huske. Det har alltid vært musikk rundt meg, både hjemme, på skolen i korps og i kor, på dans, hele mitt univers egentlig! Jeg har ikke alltid hørt på soulmusikk, men jeg tror de første soulsangeren som virkelig åpnet universet for meg var Tina Turner, Whitney Houston, Erykah Badu og ikke minst Lauryn Hill. Mamma hadde mye vinyl hjemme og Tina Turner var godt representert i samlingen. Den aller første CD’en jeg fikk var soundtracket til The Bodyguard og den gikk i ganske høy rotasjon på pikerommet. Men da The Miseducation of Lauryn Hill kom, var jeg helt frelst. Jeg blir aldri lei av å høre på henne, og jeg blir heller aldri helt klok på hvordan hun får det til! Og så har vi selvfølgelig Erykah da. Hun lærte meg nok jazzaspektet ved det hele. Jeg tenkte nok at jeg var en såkalt «rnb-jente» på 90-tallet som digga nymotens musikk som Whitney Houston, Mariah Carey, Usher, Destinys Child, Boyz II Men, osv, men hadde nok ikke på den tiden reflektert så mye over hvor denne musikken egentlig hadde sine røtter. Det var den store Amy Winehouse som introduserte meg for Sarah Vaughan. Jeg må nok si at Amy Winehouse er mitt aller største idol.

Du er også involvert i trioen SiNoRi, og det er litt av en bøtteballett. Fortell litt om dem!
— Haha! Vi er tre, ganske forskjellige ballerinaer som spinner rundt, den ene mer høylytt enn den andre og tredje! Neida, vi liker å si at vi er tre musikalske sjelevenner som har funnet sammen via koristjobber og som nå lager musikk sammen. Sinori består av Rikke Normann, Nosizwe Baqwa og meg selv. Julen 2017 ga vi ut låta «Håp i Mørket» og koret for selveste John Legend på Nobelkonserten. Julen 2018 slapp vi låta «Santa Baby» og hadde en heidundranes, utradisjonell julekonsert på Sentralen i Oslo. Hvem vet hva vi finner på i år? Kanskje blir det Sinori med fullt storband neste gang?

 

I want Harpreet Bansal to play at my art center!

Svein Terje Torvik er godt i gang med jobben som musikk-kurator på Høvikodden og smeller til med minifestivalen Ambient Roots i helga. Foto: Ole Kaland

Forholdsvis fersk musikk-kurator ved Henie Onstad Kunstsenter ute på Høvikodden, Svein Terje Torvik, gleder seg veldig til søndag. Da går hans første store arrangement av stabelen. Under paraplytittelen Ambient Roots kan vi glede oss til en minifestival med Harpreet Bansal, Bendik Baksaas og Geir Sundstøl — dette er jo noe av det fineste i Norge nå. Når man i tillegg kan se den sanselige utstillingen med Zdenka Rusova, den helt ferske fotoutstillingen med Richard Avedons bilder og senterets veldig diggbare femtiårsutstilling Turn And Face The Strange på samme inngangsbillett, sier det seg selv at dette er helgens smarteste billett. Det har vært mange sitrende musikkopplevelser der ute de siste femti årene. Noe av dette kan oppleves i den flotte boken og DVDen I want the Beatles to play at my art center!, og denne herlige uttalelsen kom selvfølgelig fra Sonia Henie selv. Men hva sier Svein Terje Torvik? Det var bare én ting å gjøre.

Du er dypt savnet på radio, ikke bare for din suverent karakteristiske diksjon, men på grunn av at det var en av få muligheter til å høre Now’s The Times artistkjepphester på DABen. Hva fikk deg til å slutte i eteren, eller er det bare en pause?
— Takk for det! For halvannet år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle slutte med musikkradio i NRK. Det var jo en drømmejobb! Men så formaterte P13 seg bort fra musikken jeg synes er gøy og viktig å formidle. I P2 vil de helst ikke ha spesialprogrammer om musikk lenger og det å presentere hardt formatert musikk i såkalte flytradio-kanaler som NRK Jazz er ikke noe jeg finner særlig mening i. Da jobben som musikk-kurator på Henie Onstad plutselig ble ledig, grep jeg sjansen begjærlig og gønna på med alt jeg hadde i søknad og intervjuer. Utrolig nok landa jeg enda en drømmejobb som det bare finnes én av i landet, i en institusjon jeg har elsket og respektert i årevis! Dessuten er det sikkert lurt å skifte beite etter 19 år i samme sjappe. Eterpause – tja, vanskelig å si. Jeg elsker å lage musikkradio. Nå er det nye tider med podcaster i bøtter og lass. Ser noen muligheter der, men ingenting konkret foreløpig. Etter hvert har jeg for øvrig en ledig dag i uka som kan brukes til noe sånt. Bare å ta kontakt!

Lars Mørch Finborud hadde jobben din de ti foregående årene, og gjorde en strålende jobb — jeg vil nesten si han har vært en epokegjørende skikkelse for norsk musikk og kunst i denne perioden. Noen favorittøyeblikk fra hans arrangementsrekke?
— Enig! Lars er en kul fyr og ekstremt dyktig på veldig mange ting. Han og kollegaene hans har gjort utrolig mye fint på Henie Onstad etter at de revitaliserte musikkfokuset på senteret på 2000-tallet. En av mine aller beste opplevelser her var i fjor da Buchlasynth-legenden Morton Subotnick serverte en ny utgave av verket Silver Apples of the Moon. En helt perfekt dag der vi også fikk et foredrag om det Buchla-baserte musikkstudioet som fantes her ute midt på 1970-tallet. En strøken og eksklusiv totalpakke jeg satte umåtelig pris på! Ellers svir det jo med alt det flotte jeg har gått glipp av av gull her ute. Men det trenger vi ikke rippe opp i nå.

Det er med andre ord store sko. Hvordan har du tenkt å angripe oppgaven?
— Store sko ja, gjett om. Tenk på de navnene som har gjort ting på senteret gjennom tidene også: Cage, Stockhausen, Nordheim, Xenakis, Yoko Ono, Laurie Anderson, Finnerud Trio som husband og så videre… Blir mo i knærne og svett av tanken. Må ikke tenke for mye på det, hehe… Fundamentet her har vært så solid de siste 10-12 årene at det blant annet handler om å videreføre denne innstillingen, bruke den tidlige HOK-historien for hva den er verdt samtidig og selvsagt ha en veltrimma nese for det nye som kommer. Det er jo som du vet mye kvalitet å ta av her i Norge og Lars og Lasse Marhaug har fått inn det meste av det beste fra 2000-tallet og fremover. Det spirer og gror blant de unge fremdeles selvsagt, så nå er det min jobb å bidra til å få en ny generasjon opp og frem.

Vil konsertene være separat fra utstillingene eller er det noen forbindelsespunkter?
— Det er et uttalt ønske om å bringe kunstartene nærmere hverandre på Henie Onstad fremover. Så det blir en del konserter og performance som knyttes opp mot utstillinger og noen konsert/forestillings-hybrider i tida som kommer. Jeg jobber blant annet med å kle Henie Onstads Dada-satsning til høsten med musikk og performance. Veldig morsomt!

Gleder meg til å se hvem som skal gjøre ursonaten! HOK kan noen ganger sies å være et museum eller et monument over tidligere tiders modernitet. Skal du forsøke å gjenskape historien eller skape ny samtidskunst for ørene?
— Viktig poeng. Jeg føler at det viktigste er å se fremover, prøve å ha en finger på pulsen og være i tiden vi er i nå. Hvem er det nå som sparker oss inn i fremtida med musikken sin? Det er jo de vi må prøve å finne frem til og gi en scene. Det er det som er gjort fra starten her på Henie Onstad. Men historien er selvsagt også viktig og inspirerende for yngre komponister, artister og musikkinteresserte. Det var fett å se aldersspennet på publikum på Subotnick-gigen – en god del yngre elektronikafans og kommende synthgeeks der også! Er ikke alt som går fremover vøtt, mye går i sirkler, spiraler og loops.

Det blir bra på søndag. Bendik Baksaas, Harpreet Bansal og Geir Sundstøl er alle store NTT-favoritter, og unike musikere i norsk sammenheng. Hva er det som likevel binder dem sammen?
— Jeg lot magefølelsen og musikken sjøl føre litt an her, som jeg ofte gjorde i mitt P13-program Atlantis. Snurra disse nydelige artistene sammen under paraplyen Ambient Roots siden norsk folkemusikk og eksperimentell amerikanskinspirert roots møtes her i lange buer og utflytende ambiente elektroniske teksturer. Harpreet utforsker sine røtter i gjennom Nord-indisk raga-tradisjon, musikk som klart er en inspirasjon for tidlig ambient. Og det er sterke innslag av improvisasjon hos alle tre. Noe som også klinger fint sammen med Henie Onstad-historien synes jeg!

Hører du noe annen ekstra bra ny musikk nå?
— Gøy å høre at labelen Hubro holder koken så til de grader med flere favoritter av året, som Øyvind Torvunds The Exotica Album og soloskiva til Ståle Storløkken. Anbefaler dessuten den nye skiva til Torgeir Vassvik. Mye ungt talent og guts å høre på den fine debuten til Morgonrode. Ellers går det mye i mørk og skitten techno og elektronisk for tida. Kan det funke i Studio en søndag ettermiddag? Verdt et forsøk! Her om dagen var jeg så heldig å få høre et par kommende Sassy 009-spor– det låt knall – bare å glede seg!

Jazznytt var med å arrangere «Moskus tolker Plastic Sun» i fjor ved juletider. En stor opplevelse. Jeg så jeg et kamera der — kanskje det til og med kan bli en kortfilm? Får vi lov til å skape noe mer jazz der er det bare å ringe!
— Enig, det var en strøken booking på så mange måter, takk for den! Konserten ble tatt opp, så vi kan jo håpe den blir gitt ut en gang. Er fan av både denne bloggen og rebooten dere gjorde av Jazznytt for et par år siden – godt jobba! Så la oss holde kontakten!

Vettu hva, vi skal tenke ut noe smart og.

Harpreet Bansal, Geir Sundstøl og Bendik Baksaas er alle store NTT-kjepphester og utgjør lineupen på minifestivalen Ambient Roots på Høvikodden på søndag. Foto: Sara Övinge/Jørgen Nordby/Jan Tore Eriksen

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger