NTTs gigantiske korps-extravaganza

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time – som denne uka er dedikert til vårens største forekomst av messingmøl, dagen musikken kommer til DEG, før den går forbi – selveste 17. mai. Det er å slå inn relativt åpne saloon-dører, men norsk jazz hadde ikke vært det samme uten korps. Jazz som sådan hadde vel saktens ikke vært det heller, når vi tenker over det – så dette skulle bare mangle. Oppladningen til årets 17. mai har vært ganske fri for forferdelige flagg-diskusjoner og sånn – kanskje ble vi for opptatt av sjamanen rett i forkant? – men det har vært mye frilynt korpsdiskusjon og content i avisene. Vi har lært at Egon Holstad ikke liker korps, vi har diskutert om NRK snakker korpsbevegelsen ned alle andre dager enn 17. mai, fast NTT-leser og -bidragsyter Audun Lunnan Hjort har blitt revolverintervjuet av Bergens Tidende om hans påstand om at “ingen skikkelige trommeslagere har spilt i buekorps” og P3 har intervjuet popartister som har bakgrunn fra bevegelsen. Slettes ikke verst!

NTT slenger seg på med litt forskjellig stoff – vi snakker med en dirigent som holder på i dag om hvordan nåtidens korps kan se ut, vi har et kurs for deg som ønsker å starte ditt eget korps og vi snakker med Øyvind Skarbø i Nattjazz-aktuelle Skarbø Skulekorps. I tillegg til mye mer. På tampen vender vi også tilbake til uka som kommer. Høres det greit ut? Er du abonnent på Jazznytt, snart aktuelle med nytt nummer? Da setter vi i gang!

 

Dirigent: Alle mine korps har én marsj på deling

På samme måte som det å ha fullført grunnskolen gjør store deler av Norges befolkning til eksperter på utdanningspolitikk, mener folk som har gått i korps at de dypest sett veit hva det handler om resten av livet. Men samtidig er det ting som endrer seg – en vandring rundt i byen på 17. mai avslører for eksempel fort at det improviseres mer enn før – at det er mer lek, færre tradisjonelle marsjer og mye riffing. Hva er det som skjer? Har korpspedagogikken gjennomgått en revolusjon? For å finne ut litt mer om det, tok vi kontakt med Marius Gjersø, trompetist og korpsdirigent i intet mindre enn tre korps – inkludert Marienlyst Skoles Musikkorps – MSM – som er blogghalvdel Roshauws alma mater.

For å starte på starten – fortell om ditt forhold til korps.
– Jeg har gått hele runden – under frivillig tvang gikk jeg i Lysejordet Skoles Musikkorps ut tredjegym. Det var sånn det ble musiker av meg.

Hva er annerledes fra da til nå?
– Det er så mye – jeg er ikke egentlig en stor fan av “korps” i utgangspunktet. Jeg spilte i et til tider veldig bra et, som tok norgesmesterskap, oslomesterskap og så videre – et korpsete korps, om du vil. Mye Sousa-marsjer, klassisk materiale skrevet for korps som jeg virkelig aldri har skjønt greia med. Det var min erfaring i utgangspunktet – og de siste årene jeg var med, hvor jeg var blant de eldste, raknet det litt. På den tiden var mange av korpsene veldig store, vi var 120 stykker på det meste. Det var ganske avskrekkende å være nummer 15 i kornettrekka. Nå er mange korps litt mindre, og bare det blir en stor forandring – du blir kjent med hele rekka.
Korps har vært nødt til å tilpasse seg tiden, det skjer mye på musikkfronten og korpset må som aktivitet konkurrere med andre tilbud i mye større grad. Det er litt av grunnlaget til min inngang, jeg prøver å gjøre det morsomt. Jeg er ikke opptatt av hva det egentlig er – men det skal være gøy.
Dette har jeg ikke egentlig dekning for å si, men jeg opplever at den verdenen er litt sånn som jeg beskrev nå – det er blitt mer todelt, med små korps som spiller på én måte, mens det også finnes store tradisjonelle korps. Det er flere dirigenter som er opptatt av å gjøre kule ting enn før. I år får vi besøk av en trommegruppe fra Brooklyn, over 30 stykker med dansere og trommiser som skal være med og gå. Og da får man en feedback om at folk er overrasket over at det også er korps, det føles som et kompliment. Og det betyr jo også at man har en forestilling om at korps er noe gammalt, trist og utdatert, for raringer. Men det er jo de samme kidsa i korpset som også gjør masse andre ting. Det føles ikke som en egen kaste.

Det som er slående når man går rundt i byen på 17. mai nå for tiden, er at mange korps spiller second line-rytmer, bringer improvisasjon inn i det, lar marsjheftet ligge og så videre.
– Ja, man ser mye mer av jazztradisjonen i korps nå. Mange av mine går jo på jazzkurs ellers, vi spiller soloer og har hatt masse prosjekter med for eksempel partyband, hvor vi øver ting utenat, et korps jeg leder har spilt inn cubansk musikk i studio med en gjeng cubanske musikere. Og så videre. Det er ikke det den en gang var. Jeg leder tre korps, og vi spiller én klassisk marsj på deling på 17. mai. Noe er utenat – vi skal gjøre “Tequila” inn i “Crazy in love” med koreografi på fredag, og da nytter det ikke med note. For meg handler det ikke om at noe er korps eller ikke, du skal lære et instrument og ha det gøy. Det virker som at flere også støter på noe jazz, at det er mer tilgjengelig – for meg var det lp-platene til faren min, men nå er det annerledes, ting flyter over i hverandre. Det ser man åpenbart i den profesjonelle delen av musikken, men også i korpsene.

Jobber dere mye med å spille uten det hersens marsjheftet når dere marsjerer?
– Vi spiller ikke mye uten noter, men vi oppfordrer alle til å prøve uten. Og skal det være koreografi og den typen ting, må man kunne det. Men om vi hadde satt ned foten og sagt at alt skulle være utenat, hadde vi mista mange. Det må balanseres med andre hensyn. Fotballen sier jo gjerne at du må møte opp til alt for å få sjansen, men korps har aldri hatt den luksusen – vi er til for alle, og det er en styrke, men også en utfordring. Man må balansere kravene til hva det skal være. Men å si “la oss spille Tequila utenat”, så åpner man den døren, og noen blir inspirert av at de merker at de klarer det, mens andre ikke gjør det. Jeg spilte også uten hefte da jeg var yngre – jeg fikk en tier for hver jeg lærte, jeg sparte til basketball. Fikk aldri kjøpt den, men det er en annen sak.

Er det barna som foreslår repertoar?
– Det er begge deler. Ofte er det jeg som finner ut hva som er mulig og gir dem noen alternativer, mens i andre tilfeller spør jeg dem. De må være involvert. I høst skal alle gjøre prosjekter med ting de mener hadde vært kult. MSM dro til USA i fjor på 17. Mai og spilte der, og da ville jeg bli kjent med noen lokale krefter. Vi kom i kontakt med Brooklyn United Music and Arts Program, som har det marching bandet som reiser over til oss i år. De spiller fast på Brooklyn Nets hjemmekamper i NBA. Det er en gruppe ungdom som enten faller utenfor, eller så driver de med det her, på en måte. Det er øvelser hver dag, og for dem er det et sosialt tilbud for å komme seg gjennom livet.

Dette fikk jeg lyst til å se.
– Ja, vi kommer til å gjøre et lite show i den svingen som kommer etter slottet, ved Drammensveien. Det kan kanskje være et sted å stå, der er det alltid mye liv.

Årets største konsertfilm, Beyonce fra Coachella, er tjåkfull av korps. Er det noe du får høre fra de du har i korpset ditt?
– Jeg har ikke hørt så mye snakk om det, det burde det jo teoretisk være. Vi gjorde et popprosjekt for et par år siden hvor vi spilte på Parkteatret som var mer inspirert av det. Da var det masse koreografi, scenografi, lys – alt skulle være en greie og jeg dro veksler på en del kontakter fra mitt liv for å få ting til å bli proft. Jeg er spent på hva de egentlig hører på – de hører jo på alt, om du drar på korpstur er det noen skikkelige drittlåter, smurfehits, liksom, så er det nye poplåter eller ting fra syttitallet og så videre. Det er en salig miks, og det virker typisk for hvordan de hører på musikk. Det er ikke så mange som har rendyrka musikksmak – om du for eksempel sa at du hørte på jazz da vi var unge, så var du litt rar. Men sånn virker det ikke lenger. Av og til har de lyst til å spille ting som er veldig elektronisk – korps låter så ekstremt akustisk, og det er ikke så hipt å spille det meste som går på radio med blåseinstrumenter. Det blir ikke det de ser for seg at det skulle være, om du skjønner. Og da blir det fort litt korps igjen.
Jeg har også i større og større grad begynt å sette pris på at de ser begge sider, de skal ikke bare lære improvisasjon og den typen lek, de skal også støte på det å spille med riktig ansats, at det skal være langt der og kort der og så videre. Å finne ut at det er nyanser i den verdenen der også, som kanskje virker rigid på overflaten, er viktig å få med seg. Noe skal være klassisk, du skal lære å spille instrumentet ditt og så kan du heller ta et aktivt valg senere om å gjøre ting med tonen din.

Er det lett å få folk til å improvisere?
– Det største hinderet er å begynne å tørre. Alle har en slags forestilling om hva det er, men de vet ikke hvordan de skal komme dit. Med noter kan man kanskje ikke spille ting med én gang, men man kan få øye på den trinnvise veien frem dit. Improvisasjon er mer en totalgreie, og det blir overveldende. Da skal man liksom spille som noen man har hørt og som er dødsflink. Men du skal ikke improvisere fantastisk for første gang, du skal bare improvisere. Så vi begynner med å spille én lang tone. Hvilken som helst. Det er impro det og, og så starter man der. Jeg underviste i dette også med klassiske musikere på NMH, og der er det det samme – de har en enorm kapasitet på instrumentene sine, men hinderet blir nesten enda høyere da. Når man åpner opp for det å tørre, og folk skjønner at det bare er å spille, kan man bygge på det. Det er mulig å lage en kontekst hvor folk skjønner at det ikke er vanskeligere enn du gjør det til selv. Notene stiller jo mye mer konkrete krav. Det er vanskelig å forstå at improvisasjon er lett.

Hva er det beste og verste med 17. mai?
– Oioi… for barna er det verste at det er en lang dag. Det stilles krav fra klokka åtte om morgenen til halv fem eller noe sånt. Da jeg spilte begynte til og med klokka syv, med morgentog før flaggheisingen. Du skal holde fokus gjennom at det skjer utrolig mye forskjellige ting, du skal oppleve alt det som skjer, prøve å spille når det står tusenvis av jublende folk rundt deg. Men det er jo også det beste – den dagen jubles det og heies på barn som kanskje ugleses litt for det valget ellers. Plutselig er de helter. Og det er litt rart og fantastisk med korps. Det er hovedingrediensen i 17. mai , men det vanskelig å drifte ellers i året.

Det er en slags sekulær og vårlig variant av behovet for kirker på julaften.
– Ja, hvor alle plutselig trekker inn dit og sier at presten er så flink og sånn. Det er litt på det viset, og det kan føles rart. Men det er også fint at det er så viktig på 17., og det er en utrolig opplevelse for barn. De føler seg litt som rockestjerner og så er de relativt utslitt selv om de får spise så mye is de vil.

…i grunnen akkurat som rockestjerner, med andre ord.
– Ja, og det er litt gøy å prøve å vise dem de andre sidene, hverdagsaspektene med å spille musikk som jeg kjenner fra resten av yrkeskarrieren. Ja, det er gøy å spille for folk, men du blir sliten. Og her skal vi jobbe for det, gjennom det slitsomme, for å få det til. Sånn at man blir stolt av innsatsen. Det er mange forelddre som er så redde for at barna skal bli slitne og ikke får nok vann og sånne ting – det renner inn av e-poster nå på forkant, særlig i år når vi skal gjøre litt flere ting enn vanlig. Det er mye dulling, og jeg syns nesten det blir en avveksling for dem å stille krav. Det kan være godt å møte.

De aller fleste korpsveteraner har jo også et nostalgisk forhold til de tingene som unektelig er veldig strevsomme med å spille i korps.
– Helt klart. Jeg er ikke personlig så glad i “korps” og “rett” og sånn. Men de siste årene er jeg blitt ivrig på å pugge hvordan garden gjør ting, sånn at vi også trener på det. Det er ikke så utrolig viktig for hvordan det ser ut at vi gjør det, men å øve på å stå helt stille er noe av det vanskeligste de gjør. De har utrolig godt av å kjenne på det, tror jeg. Nå skal du bare stå der, det er oppgaven din. Stå, stå stå – og så kan man slappe av igjen. Opplevelsen av at det går greit, selv om det er slitsomt – og at det er lov å være stolt av vannblemmene sine. Det er ingenting som er fantastisk hele tiden, jeg prøvde å slutte i korps fem-seks ganger. Det er ting man bare gjør. Det finnes ikke en jazzmusiker som sier “det var alltid gøy å øve på alterert skala”. Men så kommer man på scenen, og det veies opp.

 

Bransjetips: Hvordan lage sitt eget korps

Baltasar Magical Marching band i et toppår, med drillpiker og greier. Foto: Ukjent fotograf

Hva gjør man om man som voksen savner å spille i korps på 17. mai – men allikevel synes det er litt vel livsstilsvalg å begynne i janitsjar? En mulighet er å starte sitt eget jævla korps. Én som gjorde nettopp det er musiker og korpsinstruktør Alexander Bosrup Karlsen, som vi har intervjuet tidligere om bandet hans, Bosses Bongoband. I år skal ikke Bosse spille i korps, men feire hjemme og høre på denne spinnville 250-låters 17. mai-lista med obskurt norsk fokus. Vi ringte ham uansett for å fortelle om hvordan han startet korpset Baltasar Magical Marching Band i sin tid.

– Jeg hadde vært på spillejobb på Rådhuset på 17. mai  og kom på en fest hvor det viste seg å være noen andre instrumenter – og så ble det et korps. Vi var ikke så mange i starten, men det ballet på seg, flere ville være med, og til slutt var det kanskje 20 stykker – vi gikk i barnetoget og greier.

OK, hvordan fungerte dette i praksis?
– I vår gjeng er det mange som spiller eller har spilt blåseinstrumenter og trommer, så det var lett å få til et eller annet. Vi ropte ut hvilken sang vi skulle spille, og så så vi åssen det gikk – omtrent. Vi spilte både vanlige marsjer og alt mulig annet rart.

Hva er det viktigste å huske på om man skal starte sitt eget korps?
– Du bør ha et instrument det går an å bære. Også må du ha både blåseinstrumenter og trommer. Hvis det bare har én av delene, er det ikke et korps. Men da er vi ganske nære, altså. Resten av arbeidet går på å finne ut av hva man skal spille – men det er ganske lett, de spiller jo hva som helst i syttende mai-toget nå for tiden. Og det er bra det, altså.
Helst bør man nok være mer enn én saksofon og en tromme. En kis på stortromme er alltid lett å få tak i, det klarer du. Også må du lure vennene dine som ikke spiller blåseinstrumenter til å begynne. Du må få dem til å få seg et blåseinstrument og få det til å virke gøy å spille på det. Vi tjente jo faktisk penger noen år, som vi kjøpte øl for, sånn at det ble litt ålreit utover kvelden. Da vil alle være med. Det er mye sunnere å spille og være full enn å bare være full.

Hvor viktig er det for et indie-korps å kunne marsjere?
– Det er fullstendig uviktig. Men man må ha en tydelig start og en tydelig stopp, det hører med. Også må man ha oppslag, det er viktig for å vite når man starter å spille.

Uniform?
– Nei. Bare vanlige syttende mai-klær. Vi hadde drillpiker et år, de matcha på en måte, men vi andre gjorde ikke det.

OK, vi har band, vi har repertoar, vi har øl. Hvordan blir man plukket opp av 17. mai-toget?
– Jeg veit ikke! Jeg aner ikke hvordan vi havnet i barnetoget. Jeg veit jo hvilken skole det er, men det begrenser seg til det. Det må ha vært via noen. Vi startet med å spille i en barnehage oppe på Blindern sekstende mai, kanskje det førte til at vi havna i barnetoget. Året etter gikk vi sammen med et eller annet juss-korps. De var seriøse og ikke så flinke, vi var ikke så seriøse, men mye flinkere, på en måte.
Det som uansett nok kan være lurt utpå ettermiddagen, er å tusle litt rundt med korpset. Det gjorde at vi fikk gratis øl på fortauskafeer, og da kan det jo hende at en lærer ser det dere holder på med og tenker “Korps, ja. Det mangler skolen min”. Og så har du det gående.

Som du nevner, spilles det jo alt mulig rart i toget nå for tiden. Hvilke marsjer anbefaler du?
– Jeg er egentlig konservativ av meg. Man bør ha de vanlige – “Norge i Rødt, Hvitt og Blått” og “Gammal Jegermarsj”. Jeg syns vel egentlig man bør ha fokus på norsk musikk. Det gjør ikke at man må spille Oscar Borg og være konservativ eller spille “Bruremarsj” av Brazz Brothers hele tiden. Men det er en fin ting. Å spille “Uptown Funk” føles for meg litt på siden. Men når det er sagt, er jeg vokst opp i en by hvor det var mye mer marsjering i mai enn det er i Oslo. Vi hadde flere anledninger å gjøre det på enn den dagen. I Oslo er det syttende og et stevne eller to, og da skjønner jeg at repertoaret blir som det blir, men vi hadde muligheten til å spille litt andre marsjer på 17. Mai enn ellers. Vi spilte “Mot i brystet” og ting som skolen kunne synge med på. Apropos rare marsjer, hadde vi en lystig marsj som het “Vårflom Nittifem” og som var tilegnet den storflommen i nittennnitifem. Den spilte vi sikkert på 17. Mai også. Jeg har ikke klart å finne den marsjen i etterkant – men det er jo et mysterium at den faktisk ble laga.

Men hvilken marsj er mest 17. mai?
– Jeg har vært ekstremt glad i “Norge i rødt, hvitt og blått” siden jeg var liten kid. Jeg satte på radioen om morgenen på 17. mai og gledet meg til å høre Jens Book Jenssen-versjonen. Vi hadde ikke det hjemme. Jeg tror jeg må si den. Men for å ta en som ikke alle spiller, syns jeg “Den norske løve” er en flott marsj.

Jeg hadde håpet på King Size.
– Ja, det er en veldig kul marsj. Det er jo marsjens rocketrio, det er jo bare trommer, bass og diskant, på en måte.

 

Grovmessingarkivet #1: Mats

Én som ER enig i at King Size er den beste marsjen, er bassist Mats Eilertsen, som blogghalvdel Roshauw kom i munter korpspassiar med da tanken om at nevnte marsj scorer best ut ifra kriterier som bruk, brahet og bråk – korpsmusikkens tre b-er – ble luftet på twitter. Mats minnet om at han faktisk har laget en marsj selv, på Rubicon – selv om den ikke er spesielt marsjeringsvennlig. Og litt senere deiset det ned et gammelt arkivfoto i postkassen vår. Vi lar bassisten fortelle selv:
“ung Eilertsen på Sousafon engang på slutten av 80-tallet. Åsvang Skolekorps. Spilte faktisk sammen med selveste Håkon Mjåset Johansen der. Vi er akkurat like gamle. Hørte forresten i går, rett etter twitterkorps -bononzaen, at det er en korpsutstilling, av alle ting, faktisk i nærområdet her, Ullensaker Kunstmuseum.
Tilfeldig? Neppe. Vedkommende kunne også fortelle meg at kvinner ikke fikk lov (!) til å spille i korps før i 1956. Ikke rart det er få kvinnelige blåsere i jazzen! Hilsen Mats

 

Mann startet korps for å spille i toget: – Jeg hater 17. mai

Selv om Øyvind Skarbø aldri egentlig likte å spille i korps på 17. mai, har han startet sitt eget korps som dette året spiller i prosesjonen i Bergen. Det er som noe hentet ut fra en gresk tragedie, om greske tragedier hadde handlet om korps. Foto: Helge Skodvin 

Få ting har ramlet mer selvsagt på NTT-blokka enn at vi måtte intervjue Øyvind Skarbø, opphavsmannen til Skarbø Skulekorps, til vårt 17. mai-nummer. Bandet, som altså er resultat av et bestillingsverk på Nattjazz, debuterer jo neste fredag! Vi har hørt såvidt på albumet de kommer med til høsten på Hubro – og vi kan røpe så mye som at det ikke låter som korps i det hele tatt, men at de respektive universene til korpsets svært distinkte medlemmer gir gode pekepinner om variasjonen man har i vente. I morgen vil imidlertid også en versjon av Skarbø Skulekorps spille i toget i Bergen. Hyperaktuelle saker, med andre ord, så vi tok en kort telefon midt i forberedelsene.

– Jeg har holdt på med denne musikken i et års tid. Det er en blanding av alt mulig som inspirerer meg. Målet mitt i mange år har vært å lage noe uten begrensninger. Det blir en dobbeltplate, som kommer på Hubro i  september. Det er det største jeg har gjort skrivemessig, det er veldig arrangert – det jeg har gjort tidligere har vært mer løst. Og miksearbeidet har vært mye mer omfattende enn det jeg har vært med på tidligere.

Å velge skolekorps som konsept for en norsk gruppe – gjerne med jazz som fortegn – er en av de ideene som virker helt innlysende når man først ser det utført i praksis. Hvordan kom du på dette?
– Jeg kom på navnet først, for en del år siden, og så har det blitt liggende. Jeg ventet på anledningen. Det neste som skjedde var at jeg fant korpsuniformer på Finn for cirka tre år siden og kjøpte dem. Jeg tenkte jeg ville få bruk for det en vakker dag, og for ett år siden, da jeg startet på bestillingsverket, konkluderte jeg at dette var riktig.

Korpsuniformer på Finn, ja… interessant. Var det fra et gammelt korps som var nedlagt eller noe?
– Ja, de hadde massevis. Jeg kjøpte ti uniformer for tusen kroner. Barne- og ungdomsstørrelser, dessverre, men de er ganske romslige. Det er hatt og slips med strikk, så det er veldig autentisk.

Fikk du med sånne gjennomsiktige korpsregnfrakker?
– Nei, det har ikke vi dessverre så det må bli fint vær. Men neste steg var at jeg fikk moren min til å lage fane. Eller moren og faren min, de har sydd for harde livet. Og i dag var jeg og kjøpte basstrommesele.

Ja, for Skarbø skal marsjere?
– Musikalsk har jo ikke selve bandet noe med korps å gjøre, men i morgen stiller vi i toget med helt andre folk og helt annen musikk. Nattjazz pleier å ha en plass i prosesjonen, og det var en gylden anledning til å gjøre noe promo for konserten. Vi øver nå etterpå, planen er å finne låter som alle kan og marsjifisere dem på sparket.

Du kom på navnet for et par år siden – men hva tror du er årsaken til at du kom på det?
– Jeg syns det klang fint, og jeg har spilt i korps i ti år, da jeg var liten. Det var sånn jeg begynte å spille, så jeg har et nært forhold til det, men ikke nødvendigvis et godt forhold. Det trenger ikke være det samme. Følelsene er veldig blanda, men det er en morsom estetikk. Og vi skal ha kakesalg på konserten og sånne ting, det er jo alltid kjekt.

Det du sier der, om de blanda følelsene, virker jo helt essensielt. Når folk som har gått i korps møter hverandre, snakker man jo også ivrig om de selsomme, slitsomme eller rett og slett pinlige opplevelsene det medfører. Det er liksom en del av greia, at det er “på godt og vondt”. Det gjør vel i grunnen at korps skiller seg litt ut.
– Har du spilt i korps selv? Da veit du. Jeg var med i ti år, det var nesten fem år for lenge. Spesielt 17. mai var demperen på stemningen for min del. Jeg hata syttende, til denne dag. Og det har med korps – tidlig opp, regn, man skal marsjere med tunge trommer, trange sko. Vi måtte spille trommemarsjer mellom marsjene også, det føltes som et stort press for å levere. Jeg syns fortsatt det er en ganske slitsom dag – det er det forsåvidt mange grunner til det. Men jeg vet jo noen syns det er topp, at det er høydepunktet med å spille i korps. Det kan jeg ikke forstå.

Man får seg jo en god tur, da…
– Ja, det gjør man jo. Det er en bra plass å se toget også, det er ikke trangt midt i gaten.

Gruer du deg til i morgen, da?
– Ja, jeg har gjort det. Først og fremst på grunn av organiseringen, men nå får vi se. Om ideen fungerer, blir det gøy. Men hvis ingen kan de samme låtene kan det bli interessant. Nå spiller datteren min i korps også, så jeg skal stå og vokte sekstimeteren. Det er ikke akkurat høydepunkt på høydepunkt.

Sekstimeteren? Altså bare vanlig løping?
– Det er det jeg er blitt fortalt.

I Oslo er det mye sekkeløp og potetløp og sånn.
– Ja, det kan godt være at det er det her også, men jeg har ikke hørt noe annet enn at det er sekstimeteren.

 

Grovmessingarkivet #2: Heida

Forrige mandag var vi innom Rinzai Zen Center i Grønnlandsleiret, hvor bassist Christian Meaas Svendsen arrangerer en eiendommelig serie med solokonserter, for å se et sett med Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba og effektbokser. Før den halvtimelange improvisasjonen forklarte Christian gangen i det hele – det var strødd matter og puter utover gulvet, folk kunne bare ligge seg til som de ville, og helst holde seg i ro mens det foregikk. Når musikeren er ferdig, er det ingen applaus – tanken er at folk skal kjenne på musikken underveis, meditere eller bare lytte, skal kunne være der på gulvet en stund etterpå, hvis de vil – og så er det matservering. Det var helt stille under konserten med unntak av en enslig møll som kanskje tenkte det var et forholdsvis trygt sted å være, og vi – eller var det Heida? Eller er kanskje poenget at det ikke spiller noen rolle? – kom i sonen etter en stund. Det trengtes, det anbefales – og vi sier ifra når neste konsert i serien skjer. Etterpå pratet vi om korps over maten – det at det i det hele tatt finnes tuba-solokonserter å gå på i dette landet er jo ikke urelatert til den bevegelsen. Og litt senere på kvelden sendte Heida over dette bildet.

 

Kjetil Jerve kjenner på nervene

Pianist og altmuligmann Kjetil Jerve har prikket oss vennlig på skulderen en liten stund nå med påminnelser om Dugnad rec’s aften på Kafé Hærverk 18. mai, med “helaftens 9-timers nonstop ikkenasjonalistisk feiring”, som de sier selv. Nervøsiteten går vel på at attende er en av årets store dagen derpå-er, men det er kanskje annerledes når den faller på en lørdag? Ikke vet vi, Mai er en måned som trenger en bruksanvisning. Det som er sikkert er at Dugnad på Hærverk stiller med band og dj’s om hverandre, kvelden ut. Vi hadde nok skrevet om det uansett, men spesial er spesial, så vi ba ham sende over det fineste korpsbildet han hadde, som “knagg”.

Flott bilde, Kjetil, aner du noe om hva det er du sitter og øver på her?
– Takk for det, jeg ser ikke annet enn at det ikke er en marsjnote, for de var alltid i marsjhefteformat. Men den legendariske Fischer Price-bilen som her fungerer som provisorisk notestativ er fortsatt i bruk for Jerveslektas minste. Den første 17. maien jeg var med i hovedkorpset (aspirantene slipper å bære instrument de første årene) lærte jeg bare tredjeklarinett-stemmen utenat på låtene – jeg har uansett vokst opp med å høre de marsjene fra jeg var i mors mage, så de lå nok godt plantet i gehøret. Så jeg spilte i grunn tredjestemmen hele karrieren i Åse Skolekorps, noe fritt etter hukommelsen.

Hvilken jazzlåt skulle du helst hørt en marsjutgave av?
Tenk så mange standardlåter som hadde gjort seg som marsj – tror for eksempel Look for the Silver Lining ville passet utmerket i paradene.

Det er veldig mye fristende på programmet den attende mai fortell om hva som skal skje, og gjerne litt om trioen du skal spille med. Piano-cello-trommer er jo en uvant konstellasjon – for oss, i hvert fall!
– Det er ofte tredjestemmen som er viktigst i musikken, underlaget. Det er det vi jobber med i Human Loop. Vi spiller på en måte alle tredjestemmen, og lar melodien dannes av fantasien til publikum selv. Etter å ha gjort en del dansbare jamsessions på bl.a. Jazz in Khartoum ble jeg klar over hvor gode forutsetninger improviserende instrumentutøvere har til å formidle denne energien, og hente inn ny audiens til improvisasjonsmusikken. Og at det slett ikke trengs spesifikke instrumenter for å lage transcenderende klubbopplevelser. All repetisjon skaper rytme, og når et menneske spiller disse loopene blir det unektelig en human kvalitet over det, en imperfekt perfeksjon. Kunsten er å holde lenge nok på idéer, la det være få nok elementer og danse musikken på instrumentet. Her tror jeg at interessen mellom for eksempel de som mener at “datamusikk er latskap” og de som synes “bandmusikk er gubbete” kan møtes i et venndiagram. Jeg vil ta med meg minimalismen fra techno som jeg har opplevd gjennom lytting, dans, DJ’ing og spilling – til et akustisk format og en ny publikumshybrid. Lage band som trekker jazzpublikumet til techno-eventer og vise versa. Begge leirene er store og viktige arenaer for kunst og kultur i Norge, så nå gjenstår det å krysspollinere gjennom for eksempel eventer som Dugnad på Hærverk.

Derfor er det også viktig å presentere hvordan DJ’er også spiller musikk. Konseptet å fremføre ferdig innspilt musikk er filosofisk interessant, fordi det skiller seg fra live-musikken ved at den ikke fremføres direkte på instrumentet der og da. Men blir ikke da selve vinylplaten instrumentet? Dette er et sentralt interessefelt for Dugnad rec. Alle de fem DJ’ene som opptrer på lørdag skal være med og improvisere overganger fra og/eller til de fire livesettene. Blant DJer kalles dette “back to back”, men i livebandsammenheng er det nærmest uhørt. Altså ikke hverdagskost noen plass i verden, for ikke å snakke om her til bys. Personlig elsker jeg slike overganger, og det er kanskje de jeg gleder meg mest til å høre!

Hvem tok initiativ til Dugnad records – og hva er kongstanken bak?
– «Dugnad rec” heter “rec” fordi det symboliserer den uendelig viktige opptaksknappen. Dugnad er et så flott ord. Jeg forstår det som dug-het, altså å bruke evnene sine, det man duger til, i en gitt situasjon. Det trenger ikke å begrense seg til vårrengjøring i borettslaget. Vi er et tillitsbasert selskap, vi gjør ikke noe innad som trenger en kontrakt for å gjennomføres. Spesielt siden det kom inn flere enn meg og Erlend Olderskog Albertsen til å gi ut musikk på labelet, har prosjektene fått tydeligere og større dugnadsform.

Har dere noen ganger faktiske dugnader?
– Vi gjør jo alt selv, hvis vi inkluderer de fantastiske samarbeidspartnerne i andre dugnadssterke konstellasjoner som for eksempel vinyltrykkerne Disc Archive, designerne internetfriendsforever og fotograf Jan Tore Eriksen. Alt fra idé til manifestasjon er håndbåret hele veien. Siste stordugnad var 28. mars da Bendik Baksaas og Fredrik Høyer lanserte sitt dobbeltalbum-epos Til alt ute for et fullstappa Blå. Sørg for å kjøpe med deg et eksemplar av denne og andre lekre godbiter på lørdag. Med slike artister i stallen river vi noen meter av muren som står mellom rollene som for eksempel “DJ”, “poet» og “musiker”.

Baksaas og Høyer-skiva har vi fått levert på døren av en av artistene i god dugnadsånd, vi kommer til å gjøre noe med den etter hvert. Alt finner sin plass til slutt. Apropos dét – Christian Meaas Svendsen kom innom med et eksemplar av sitt nye trippelalbum, New Rituals, hvor han fremfører ti sutraer – altså tekster fra buddhistisk tradisjon som resiteres i zen-ritualer – sammen med musikkollektivet Nakama og en gjeng fra Rinzai Zen Center Oslo, som bidrar med chanting. Og i den gjengen er du! Hva i alle dager skjer her, Kjetil?
– Det er ikke bare ulike utøver-disipliner som står sterkt i det kreative miljøet i Oslo. Vår vennelabel Nakama er til stor inspirasjon både med sine unike utgivelser og åndelige ambisjoner. Den nye platen med Nakama-ensemblet sammen med Rinzai zen-senter er et rystende eksempel. Nok et epos! Formelt har jeg praktisert zen i liten grad, og sist jeg delte meddegulvet med Rinzai-gjengen var nettopp i Rainbow Studio. Zen-skolen har fascinert meg på dypet.
 
Christian Meaas Svendsen, Nakama og Rinzai Zen Center Oslo i Rainbow Studio. Kjetil Jerve er nummer tre fra venstre, øverste rad. Foto: Mikkel Cappellen Smith.

 

Morgonrode og historien om det store ostetjuveriet

Morgonrode er aktuelle med et selvtitulert debutalbum og spiller slippkonsert førstkommende onsdag på Hærverk. Vi har snakket med Rasmus Kjorstad, én av de tre felespillerne i bandet. Foto: Presse

Morgonrodes debutalbum utgitt på plateselskapet ta:lik (en gang skal jeg spørre om det navnet) er et av mai måneds vakreste eventyr i platehylla. Den har fått mye oppmerksomhet allerede, og det er fordi den er kjempeinteressant og nydelig og annerledes. Om du går til anskaffelse av LP-en kommer bandmedlem Selma French Bolstads illustrasjoner også bedre til sin rett. Sjekk for øvrig abonnementet ditt på Jazznytt, for i det kommende sommernummeret (sommer!) er det et intervju med henne, og mye annet ålreit jazzstoff. Uansett, Morgonrode består i tillegg til henne på vokal, fele og mbira og nyckelharpe av Helga Myhr på fele og sang, Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass, Andreas Winther på trommer og en av brødrene Kjorstad også på fele. Sistemann heter Rasmus til fornavn, og bloggen huket tak i ham på vei til å henge opp plakater for releasekonserten som skal være på Kafé Hærverk i Oslo onsdag 22 mai.

Hvorfor startet dere Morgonrode?
— Selma, Helga og eg byrja å spele saman fyrste veka på musikkhøgskulen (vi går i same klasse) og merka fort at vi hadde mange idear vi ville prøve ut.

Dere har med to drevne jazz og impro-musikere i bandet. Fortell litt om hva de bidrar med.
— Fredrik og Andreas er to fantastiske musikarar, og det er alltid inspirerande å spele med dei. Dei to siste åra har vi vore eit band på fem som skapar musikk saman og det kjennes veldig bra.

Det virker som det skjer ekstremt mye nytenkning i norsk folkemusikk nå. Hva er grunnen til det?
— Norsk folkemusikk har fått impulsar heile vegen og at den er i utvikling er heilt naturleg. Det kjennes ut som det er uendeleg mange ting å lære frå folkemusikken; rytmikken, skalaene, melodiane, ornamentikken og så vidare. Dette har vore utvikla i hundrevis av år så eg kjenner meg privilegert som får dykke ned i denne skattekista. Eg tykkjer det er kult at mange frå miljøet, som er på kappleik, som har lært seg håndverket og tradisjonen, skapar nye ting og spelar med folk frå andre miljø. Det er nok ein av grunnane til at det er større merksemd rundt folkemusikken, den blir rett og slett meir synleg i fleire kretsar.

Føler du at du har et ansvar for å bevare og formidle norsk kulturarv, eller er målet å koble seg på verden og fellesskapet? Det er jo mye nasjonalisme riundt om i verden nå.
—  Som treet har vel óg menneske trong for røter for å kunne vekse, så ein kan jo spørje attende: er det eigentleg ei motsetning i å formidle og spele på ein kulturarv og samstundes kople seg på verda? Kanskje ein treng sambandet mellom ute og heime, for å tale i termer som høyrer forteljinga til.

Det er 17 mai-helg nå, hva er dine tanker om korpsmusikk og feiring av nasjonale verdier?
— Eg har aldri hatt eit særleg forhold til korpsmusikk, korkje den eine eller andre vegen. Sjølv om det er sjølvsagt mange korps og tradisjonar for det heime på Fron, byrja eg aldri der. Likevel ser eg heilt klart likskap mellom spelmannslagskulturen, som eg sjølv har vore ein del av og lært veldig mykje frå, og korpsa. Sjølve 17. mai er for meg ei feiring av våren, og alt som kjem med den.

Dere skal ha lanseringskonsert på Kafé Hærverk neste uke. Hvorfor har dere valgt et sånt sted som ellers har noisekonserter og techno-DJs?
—  Kafé Hærverk er ein fantastisk plass, med ei intim stemning som passar Morgonrode heilt ypperleg. Eg likar veldig godt plassar som har slik sjel og som har eit så mangfoldig program som Kafé Hærverk, som på ein kveld kan ha solo slåttespel på fele før ein noisekonsert og techno-DJ avsluttar kvelden!

 Den herlige låten «Tjuvgangar» handler om en venn av dere som en gang stjal en uhorvelig stor raudost, som det står i LP-omslaget. Hva i alle dager var det som hendte her?
— Tine Meieriet Lom og Skjåk laga ein spesialost til landsfestivalen i gammaldansmusikk i 2015. Raudosten (som vi seier i Gudbrandsdalen, brunost altså) var rundt 20 kg og 92 cm i diameter. Eg og kameraten min tulla med at vi burde ta med den på nachspiel, og medan eg sto ute å venta på han kom han plutseleg bort med eit lurt smil om munnen og osten i durspelsekken. Slike ting som berre kan skje på landsfestivalen i gammaldansmusikk!

Les NRK-saken “Kjempeost sporløst borte” her.

 

Ikke et pip! Vårens vakreste eventyr er her

Det var temmelig forstemmende å se programmet til Piknik i Parken i Sofienbergparken i Oslo juni. Nesten ikke noe jazz&omegn (noen få unntak), da gir det ikke en reell gjenspeiling av hva som foregår i musikk-Oslo. Dessuten var det nesten utelukkende hvite menn på plakaten, bare pikk, og det var som om de gjorde hverandre dårligere av å samles. Her tenkte man sikkert bare på kvalitet. Not. Nei, da er det langt mer å hente i det som omtales som vårens vakreste eventyr, nemlig Musikkhøgskolens jazzeksamensfestival, som foregår på Victoria East fra 20. mai til 2. juni. Egentlig er dette den viktigste festivalen av dem alle, og det er ikke bare noe som sies for at vi skal være greie. Det er disse musikerne som skal gi oss gleder, overraskelser og innsikter de kommende årene. Og de gjør det allerede. Det er nesten for mange høydepunkt til å nevne, men la oss bare si at musikere fra Fieh (nesten alle) og Mall Girl (spesielt Veslemøy Narvesen) og Master Oogway og Bangkok Lingo skal opptre i forskjellige konstellasjoner, gjerne flere per dag. Majorstuen ørkenbluesensemble ser jo ekstra morsomt ut på tirsdagen, men torsdag får vi også masterstudent Hanna Paulsberg som opptrer med sitt konsept + Magnus Broo. Nesten litt vel etablert elite akkurat det, men herregud så bra. Her er det bare å møte opp og se på det som kommer, lytt uten fordommer, dessuten er det gratis. Sjekk mer info på nettet, og støtt opp om ny norsk musikk og norske musikere av alle kjønn!

 

Who’s Necks?

Det er få band som faktisk «fornyer pianotrioformatet» i våre dager, samme hva det står i festivalprogram og pressetekster. Men The Necks gjør det – og på mandag spiller de i Oslo. Foto: Camille Walsh

Mandag 20 mai kl 21 på Kafé Hærverk kommer et av vårens absolutte høydepunkter i konsertsammenheng. Den australske trioen The Necks er et band som ingen andre, og har vært det i over 30 år. I den nå tilsynelatende nedlagte årbokserien til musikktidsskriftet ENO i 2017, hadde blogghalvdel Vinger en tekst om å havne i sonen på konsert. Det er jo i stor grad også hva denne bloggen handler om. Noen ting har endret seg siden den gang, spillesteder nedlagt og fakta har endret seg (det gjør de vel hele tiden nå til dags).  I dette utdraget er Audun nettopp på Kafé Hærverk og ser The Necks, så i gjenbrukets  og upcyclingens navn gir vi en ønskereprise på tampen. Det er igjen kun få billetter til mandagens konsert, vær rask på labben.

*

På sitt beste innebærer konserter den ultimate fluktrute. Problemet er bare at det er for mange utveier. I en livemusikalsk verdensby som Oslo, for eksempel, er det heller ikke annet å vente. Det er en del av livets iboende skuffelse. Følger man nyhetsfeeden sin nøye, og er tidsriktig åpen for de fleste sjangre inkludert en og annen tur i Aulaen og på Last Train, er det mange muligheter for å føle selvskuffelse hver eneste dag over det man har valgt bort. Men jeg har lært meg å ikke dvele for lenge ved skuffelsen. Det kommer alltid en ny dag, selv om det er mange faretruende tegn til at Oslo blir mer ensrettet. Byen bygges om til å være et sted for kondisjonerte mennesker som frekventerer sine lokale sykkel- og dronebrygg-barer, mens mer utsvevende eller ukorrekte utsteder blir nedlagt eller får problemer med gårdeier. Men det er det heldigvis stadig nye rom for spesielle musikkopplevelser.

I senere tid er Oslo beriket med initiativ som Jazz in Khartoum i de gamle lokalene til Nomaden, meget intime Ila Fysikalske, der jeg nylig overvar en konsert med den noe aparte besetningen trommer/dans, og ikke minst den fjonge Kafé Hærverk, situert i selve indrefileten av Hausmania, et hus jeg egentlig ikke har frekventert fryktelig ofte, men som jeg likevel har varme tanker om.

Jeg vil aldri glemme Wam & Vennerød-festen jeg var på i nettopp Hausmania for over ti år siden. Det var en kort retur til en feiring av «det utsvevende», noe som ikke lenger er gjennomførbart i vårt plutselig ekstremt konforme samfunn der alle avvik eller hang til overskridelser blir kastet ut i dagslyset. Det var DVD-visning av deres forskjellige norske filmmesterverk i alle rom, ølet kom i form av ærlige bjørnunger, og alle mulige folk var der, men det var likevel ganske kledelig glissent, Pål Bang Hansen levde fortsatt og smilte tappert, Fredrik Fasting Torgersen var i aktiv passiar med byens løse fugler og en og annen fjong transseksuell, mens andre stod og varmet hendene rundt en brennende tønne i bakgården. Fasting Torgersen begynte å snakke om rettssaken sin utpå kveldinga der, det var noe med tannbeviset, og han hauset seg så mye opp at han havnet i håndgemeng med noen der inne. For ‘nte gang, sikkert. Skulle gjerne hatt ham rundt på Hærverk, egentlig, i hvert fall i røykebakgården av og til.

Hærverk er et fantastisk sted for avvikende musikk, intenst drevet av den sortmuskede musikkelskeren og tidvise noisemusikeren Vegard Heskestad, med en oppsiktsvekkende høy frekvens på bookingen av fabelaktige artister, på et ganske stilig sted som nærmest er feng shui sammenliknet med resten av bygården, og sikkert anklages for å være gentrifiserende av mange blant Hausmanias innbyggere og stamgjester. De har til og med ganske behagelige og rene toaletter med håndvask der inne, noe utrolig nok BLÅ også klarte å stable på beina i løpet av høsten, etter mange års sanitær krise. Og det var på Hærverk årets største konsert fant sted.

The Necks  står bak den platen jeg har hørt flest ganger i 2017, noen ganger to til fire ganger daglig. Jeg snakker om Unfold. Om du nå griper din håndholdte og søker dem opp på Spotify, vil du merke at det bare finnes ett album av dem på strømmetjenesten. Men de er ingen nykommere, så langt derifra. Trioen har 30 år på buksebaken (Levi’s 501?) og en veritabel haug av utgivelser, gjerne på CD, utgitt i deres hjemland Australia og andre steder, og til salgs på et bord etter konsertene de holder foran gledesstrålende publikum verden over. Gjerne langstrakte og minimalistiske, men meget putrende innholdsrike stykker musikk som gjerne varer en CDs spilletid, siden det var det gjeldende formatet i så mange år av bandets liv.

Chris Abrahams på piano og Hammond-orgel (sistnevnte ikke i bruk på Hærverk), Lloyd Swanton på kontrabass, og, ikke minst, Tony Buck på trommer og perkusjon. Live er det som regel to sett, to lange strekk der de utforsker minimale endringer i en forholdsvis enkel figur som etter hvert reiser seg som den mektigste katedral. Det gnikkes og gnures, forsiktig og intenst, på strenger, tangenter og trommeskinn, sistnevnte på hypnotisk vis – er det virkelig bare én trommeslager som lager disse lydene, det ser jo ut som han ikke gjør noen ting? – det kommer noen dunk på basstrommen innimellom som har en betydelig dub-effekt, men det er bare pondusen i vristens bevegelse som gir illusjonen av det. Det er vel ikke direkte jazz akkurat, heller ikke postrock eller minimalistisk «gammel» samtidsmusikk: Det er The Necks.

Det starter fra ingenting, og sammen, fra scratch, bygger de opp noe som er så vakkert og rørende og forstyrrende, at man som lytter havner i den tidligere nevnte «sonen». Som å se en bikube eller en maurtue gjennom en lupe.  Det er jo bare lyd, hvordan kan den få oss til å føle oss så underlig behaget? Også så til de grader som den gjorde på Hærverk tidligere i år. Flygelet var litt lavt i første sett, men hva så, jeg rettet ørene mot Bucks håndarbeid uansett, selv ikke skjegget hans kom i veien for nytelsen, et i utgangspunktet visuelt utfordrende «dråpeskjegg». Bassisten gnidde strengene rolig og insisterende, med en slik kraft at jeg nesten så meg om etter brannutgangen, i skauen blir det bål av slik aktivitet. I andre sett kom flygelet til sin rett (hvordan i alle dager hadde de fått et flygel inn på Hausmania, og for hvilke penger?) og det gikk dessuten rykter om at kontaktmikkene tok inn noen merkelige signaler som lagde lett during, antakelig fra en radio eller piratsender litt opp i etasjene. Men i andre settet ble tonene løftet opp, og ut, og inn i oss.

Konsertsettet var utrolig nok langt bedre enn de fire korte låtene som fyller de fire LP-sidene på Unfold, utgitt på Stephen O’Malleys plateselskap Ideologic Organ, og antakelig bandets store gjennombrudd. Nærmest som pop å regne, med fire «avdelinger», en låt på hver side, meget åndelig musikk, men også med en smak av naturen: NRK-programmet om reindrift på vidda minutt for minutt var en umiddelbar asossiasjon på grunn av den utstrakte bruken av noe obskur bjelleperkusjon og en slags prustende effekt som et av instrumentene lager. Det folder seg ut, tålmodig, naturlig, det er som å lytte til selve kloden, lyden av et kronblad som åpner seg i sakte film. Det lille klirringen av glass i hjørneskapet når man går over et gammelt tregulv. Musikken er meget lett å like og umiddelbar å forstå, som det heter, hvor enn ukonvensjonell musikken måtte være sammenliknet med mye moderne musikalsk næringskultur. Vi vet at det kan bli veldig godt av å la gode råvarer småkoke lenge i gryta på svak varme, den samme putringen på en scene eller i et studio kan også by på liknende sammensmeltninger av kvalitet og forventning, og musikkens ånd vil stige opp som damp.

*

Now’s The Time-redaksjonen ønsker alle sammen en hjertelig god 17. mai, med og uten, men aller helst med, hornmusikk! Hold på det gode, drit i resten, knus fascismen og hør på all musikken.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger