Jazzahead 2019, verdens største jazzbransjetreff og –messe, er ugjenkallelig slutt. Som årets partnerland hadde Norge en sterkt synlig og svært hørbar tilstedeværelse i Bremen, og det musikalske og organisasjonsmessige krafttaket har nå beveget seg over i oppsummerings- og evalueringsfasen. Hva fikk norsk jazz/jazzbransje ut av Jazzahead?
Thomas Strønen, musiker og leder for Time Is A Blind Guide, ett av de åtte norske bandene som spilte under det store «Norwegian Night»-arrangementet på åpningsdagen 25. april:
– Jeg ble ekstremt positivt overrasket. Jeg hadde aldri vært på Jazzahead eller noen sånne bransjetreff før, rett og slett fordi ord som «bransjetreff» klinger lite musikalsk i mine ører. Men det negative jeg hadde hørt, om bransjefolk som heller vil prate og drikke enn lytte, viste seg å være feil. På den norske kvelden var det i hvert fall helt fullt på samtlige åtte konserter, og både på min egen og fire andres observerte jeg et veldig lyttende publikum. Time Is A Blind Guide spilte visstnok for over 1000 tilhørere, og jeg antar at det var en miks av musikere, bransjefolk og vanlige publikummere som ankom fem minutter før konsertstart og avsto fra forstyrrende bevegelser eller skravling underveis.
– Innebar Jazzahead-deltakelsen en økonomisk satsing for deg?
– Jeg kom noenlunde greit ut av det. Jeg har holdt på i 20 år og ville ikke ha reist med bandet mitt til Jazzahead på egen regning og spilt gratis for å få PR. Men som en av de åtte «offisielle» norske artistene i partnerlandsatsingen, fikk jeg et honorar fra Norsk jazzforum som omtrent dekket mine utgifter til flybilletter, hotell, diet og honorar for hele kvintetten. Det gjorde at jeg kunne anse deltakelsen som en fornuftig investering.
– Det har bare gått en uke siden «Norwegian Night»-konserten, har du likevel sett noe konkret resultat av den eksponeringen du fikk der?
– Foreløpig en festivaljobb i Romania, og tilbud om turneer i Japan og Sør-Korea. Men jeg dro ikke til Jazzahead! først og fremst med tanke på å «selge inn» Time Is A Blind Guide til internasjonale arrangører der og da. Jeg er ingen god selger, som de fleste jazzmusikere, tror jeg, er jeg ukomfortabel med å først skulle være kunstner, for så å skifte til rollen som kremmer like etterpå. Men jeg hadde med meg Bendik Kjørholt, som driver agent- og bookingbyrået Bendik Bookings, og som jeg har begynt å jobbe litt sammen med. Han sto på, og forhåpentligvis kan de kontaktene han etablerte i Bremen resultere i noe. Innstillingen min var at for meg handlet det først og fremst om å spille og la folk få høre, og hvis det resulterer i én konsert, er det verdt strevet.
Marthe Heggenhougen, agent, leder for Vibe Agency:
Marthe Heggenhougen, Vibe Agency
– Sammen med kollegaen min, Emilie Hafskjold Thoresen, hadde jeg forhåndsavtalt en masse møter på Jazzahead med arrangører, klubber, festivaler, et par internasjonale agentkollegaer som Vibe Agency kanskje skal samarbeide med og et band som vi kanskje skal sette opp en turné for. Da vi kom til selve messa, erfarte vi at det forarbeidet var en god investering.
Vi hadde tre av våre band – Gard Nilssen Acoustic Unity, Erlend Apneseth Trio og Susanna – på programmet i år, og det gjorde at vi kunne være til stede etter konsertene deres og drive nettverking for dem. Hovederfaringen er at det er viktig å være til stede på Jazzahead! og møte så mange arrangører som mulig.
– Førte Norges rolle som partnerland til at det var lettere enn før å selge inn norske artister?
– Det hjalp kjempemye! Generelt merket vi veldig mye interesse på forhånd. I fjor, da jeg skulle dra alene til Jazzahead for første gang, var det ikke mange som svarte på e-postene mine. Nå i år var det langt flere, inkludert store festivaler, som hadde lyst til å møte oss og som allerede var interessert i artistene våre. Det er selvsagt alltid et pluss å ha «sine» band i aksjon på arrangementer som Jazzahead, men også det at Norsk jazzforum og Music Norway hadde en stor norsk stand som fungerte veldig bra, ble viktig for den jobben vi i Vibe skulle gjøre.
– Opplevde du at utenlandske arrangører anser norsk jazz som noe spennende og noe som er i stadig utvikling?
– Absolutt. Spesielt i Tyskland og sentral-Europa oppfattes norsk og nordisk jazz som ganske interessant. Det er mye innovasjon og ikke så mye sjangertenking i norsk jazz, og jeg tror veldig mange synes det er spennende. Jeg håper bare at norsk jazzbransje, altså ikke bare musikerne, men også agenter, managere og andre i bransjen, kan jobbe litt mer sammen for å videreføre den interessen, for eksempel ved deling av sine erfaringer og nettverk med hverandre. Det er tross alt den yngre generasjonen i bransjen som skal ta over stafettpinnen og opprettholde interessen for norsk jazz i fremtiden. Vi må ikke bli for komfortable.
Gry Bråtømyr, daglig leder, Norsk jazzforum:
Gry Bråtømyr, nr. to fra venstre, på den norske standen sammen med Øyvind Skjerven Larsen (Norsk jazzforum), Aslak Oppebøen (Music Norway), Jan-Christian Kolstø (statssekretær, Kulturdepartementet) og Kathrine Synnes Finnskog (Music Norway).
– Hvordan vi kom fra rollen som partnerland på Jazzahead? Veldig bra! Vi hadde jobbet med forberedelsene i halvannet år, og selve Jazzahead i april var jo ikke mållinja, men heller starten på et nytt kapittel. Og for en start! Jeg må få lov til å si at både den digre norske standen, musikerne våre og ikke minst den musikken de presterte både på «Norwegian Night» og ved de andre arrangementene holdt skyhøyt nivå og vakte masse positiv oppmerksomhet.
– Hvordan reagerte Jazzahead-arrangørene på den markante norske tilstedeværelsen?
– Med begeistring. Og vi merket at også delegatene på messa var veldig interesserte og «på», den norske standen ble oppsøkt og brukt av folk fra hele verden. Den ble akkurat den møteplassen for både musikere og bransjefolk som vi håpet, og jeg tror den genererte både økt internasjonal interesse for norsk jazz, økt utenlandsk interesse for å engasjere norske jazzutøvere og kanskje til og med skapte interesse blant utenlandske bransjefolk for å oppsøke norske jazzfestivaler.
– Hva blir etterarbeidet for deg og Norsk jazzforum nå i bakkant av Jazzahead?
– Som sagt: Jazzahead var ikke mållinja, men en start. Det første som skjer er at vi, i samarbeid med Nattjazz og Vestnorsk jazzsenter, skal ha et bransjeseminar om erfaringene fra Jazzahead under Nutshell i Bergen. Så skal vi ha et Åpent Hus-arrangement i begynnelsen av juni på Nasjonal jazzscene Victoria, for alle som deltok på Jazzahead og der representanter for Jazzahead-arrangørene også vil være til stede. Der skal også det tyske pressebyrået som vi brukte for å markedsføre den norske jazzen leverer sin sluttrapport, den kommer til å si noe om deres opplevelse av den oppgaven, og forhåpentligvis vise oss hvilke tråder vi kan nøste videre på.
Endelig har vi et ønske om å gjøre en bredt anlagt spørreundersøkelse for å se om vi kan måle noe av effekten denne storsatsingen har og får. Det er også viktig at folk er klar over hvor vellykket norsk jazz er som kultureksport, og i den anledning har jeg et hårete mål: Når vi om ett år spør fem mennesker på gata om hva slags norsk musikk som er best kjent i utlandet, svarer de verken «metall», «Kygo» eller «Grieg», men «jazz!».
