Now’s The Time: Vossajazz-spesial!

“Vi var en gjeng som reiste til Montreux da Miles Davis skulle spille der i 1973, og så satt vi og så utover Genfer-sjøen og tenkte, “dette ligner jo egentlig på Voss”. Så da tenkte vi at vi skulle lage jazzfestival.”

Vi tenkte vi like gjerne kunne starte her, med et sitat fra en prat med Lars Mossefinn vi gjorde i fjor – for Vossa Jazz står for døren! Den ene halvdelen av NTT sitter i skrivende stund på toget på vei dit for konsertlytting, Jazznytt18-samtaler med både Hedvig Mollestad og Frode Haltli + Erlend Apneseth og i det hele tatt. Som oppladning til all moroa, har vi satt sammen et NTT med Vossa Jazz-relatert content, som vi håper faller i smak enten om du skal dit eller om du har lyst til å drømme deg bort i by/fjell/annet-påsken.

Vi minner om at det alltid er en lur idé å abonnere på Jazznytt – det er litt strevsomme dager i tidsskriftverden, Narvesen annonserte denne uka at det er en hel haug med norske tidsskrifter de ikke lenger kommer til å ta inn – noe den ene halvdelen av NTT-redaksjonen kommenterte på følgende måte:

Supert, da setter vi i gang!

Selvfølgelig skal Karl Seglem spille på Voss!

Etter en kjapp scan av programmet på Vossa Jazz fant vi i det hele tatt veldig mye vi hadde lyst til å se, en koherent mengde artister som passer sammen, og som likvel viser en nødvendig allsidighet.  Men Karl Seglems navn pekte seg ut med et dunkelt, blinkende lys. Den driftige saksofonisten skal opptre med voksenbandet sitt i Gamlekinoen fredag og med barneprosjektet Monsterjazz lørdag formiddag.

Karl! Om man lytter til musikken din, er det lett å mistenke at du har et godt forhold til Vossa Jazz. Når var du her første gang, og hvilke konserter har du med deg i minnet?
— Voss er på mange måtar eit anker. Det er der det begynte. Der eg skjønte at jazz var musikken, og Jan Johansson, norske folketonar, folkemusikk. Takka vera Per Indrehus. Første gong? Antageleg med Voss Storband — seminarstorbandet leia av Knut Kristiansen. Mingus og Afro-Cuba. Salsa lenge før salsa. 4 og. 1979? Omtrent der. Då. Radka Toneff og McCoy i 1980. Hugsar. E´olen, Barbra Thompson, Kapstad/Johansen (var stor fan av Bjørn Johansen), Ny Bris, World Saxophone Quartet. 1982 med Matarese Circle og Billy Harper Quintet. Hugsar. Lytta Vossa Jazz og Molde kvart år på heile 80-talet — og opp til midt på 1990-talet.

Når var det at du selv begynte å opptre på Vossa Jazz?
— 1994, med Utla. Første gong med «eige» band.

Fortell litt om viktigheten av Tingingsverket?
— Det har verdi på så mange plan. Få høve til å jobba over tid, og for meg var det å kunne skriva for ei fritt valgt og større besetning, kunne vidareutvikla det eg hadde jobba med fram til 2011 gjennom Sogn-A-Song-utgjevingane, Utla og Isglem. Eg kom vidare som komponist og musikar, inviterte inn yngre musikarar og fekk tid og ro til å forska, skriva, øva. Det er, var, viktig.

Konserten du skal der i år, er den basert på din meget godt mottatte plate Nunatak fra i fjor? Fortell litt om musikerne du har med?
— Det er i utgangspunktet samme besetning som på Som spor og Nunatak, som er oppfølgaren til tingingsverket, men av gode grunnar er ikkje Andreas Ulvo med akkurat no! Vi gjer Vossa Jazz med sekstett og eg er så glad for at Erlend Viken og Håkon Høgemo blir hardingfelemotor-rekka. Gler meg enormt til deira klangstrøk og kraftfulle spel — saman med kraftpakka Opheim-Gaardløs og tangentpalettør Lars Jakob Rudjord. Stasband, med Asle Karstad og Pekka Stokke på lag.

Bukkehornene du spiller på er litt vanskeligere å få tak i enn at du bare kan stikke innom Hornaas musikk og kjøpe deg et nytt. Men jeg hørte noe om at hornene du hadde ute til tørk hadde blitt stjålet?!  Blir det ikke noe mer horn i fremtiden, da?
— Ingen fare. Dei to forsvunne horna kom til rette – og blir forhåpentleg spelande på? Det veit eg ikkje heilt per idag. Men eg har eit bra arsenal av horn med og utan tunge/flis. I mai skal eg lansere The Oxofon i Tyskland. Eit svært horn – laga av tysk ur-okse  – med Tsax munnstykke. Let litt som ein sopransax men av hornbein. Eg likar å forska i nye lydar – og horn, i noko meir ureint. Lanserer singelen «The Oxofon» dagen før verdspremieren 25 mai i år.

Du skal ned til Jazzahead i Tyskland og spille om noen uker. Hvordan blir musikken din tatt i mot i det markedet der?
— Du, det er eit stort uforløyst potensial for musikken min, sjølv om eg har bygd eit publikum der nede. Opplever det tyske publikum som fordomsfrie, og håpar no at eg saman med eit større team kan opna opp for fleire klubb- og festivalkonsertar i GSA og UK. Eg gler meg til den halvtimen på scenen og må berre satsa på at det kjem mange innom den fine scenen Schlachthof i Bremen for å lytta. Det gjeld om å komma inn i musikken og ha det kjekt.

Du skriver også veldig flotte dikt. Har du avslutningsvis et dikt som vil passe på Voss i helga?

 

Ukas ECM-stein: Misha Alperins Night

Det er mange gode konserter rundt omkring – det er også en del som bare er helt streit, for å være ærlig – også har du noen som virkelig fester grepet. I sistnevnte kategori denne våren finner vi Jonas Cambien Trio, som var innom Victoria East for noen uker siden. Vi satt helt oppe ved scenekanten, to sett til ende og fant virkelig den roen som må til for å synke inn i det musikalske universet som Cambien brettet ut sammen med Andreas Wildhagen og André Roligheten. Musikken kan sikkert beskrives på et drøss forskjellige måter – det er jo forbindelseslinjer til andre ting disse musikerne holder på med, selvsagt, og det er noe i den skrudde, musikalske humoren – eller humøret – som dukker opp her og der, som gjør at man føler at Cambiens musikk også passer godt inn i en Hubroistisk samtid. Samtidig er det andre spenninger her, i måten bandet jobber på, både i tett samspill, men også ved siden av hverandre, i mangel av et bedre ord – tre musikere penset inn på hvert sitt spor. “Som om noen forsiktig har fjernet dekselet på en stor, mystisk maskin og man får lov til å sitte og se på tannhjulene og fjærene som beveger seg”, kunne man for eksempel tenke underveis.

Hvor kommer noe sånt fra? Sikkert fra mange forskjellige steder. Cambien selv forklarte etter konserten hvordan han liker nettopp den sammensetningen, en nesten anatomisk granskning av tre forskjellige ideer som kanskje ikke burde passe sammen – og som gjør det. Hvordan han også syns det er fint om man klarer å utforme musikken på et fengende, eller morsomt, vis – sånn at lyttere som kanskje ellers ville falt av blir med på ferden innover mot noe som uten glimtet i øyet for eksempel ville kunne bli beskrevet som et “kranglete sound”. Og så introduserte han en venn og kollega, som “en annen elev av Misha”.

Det kan selvsagt ha vært den enkleste måten å forklare det på, men det virket også meningsfullt, som om det var sånn de fremdeles forholdt seg til hverandre, som elever av Misha Alperin, pianisten og pedagogen som døde i fjor. Arthur Kay Piene har skrevet et nydelig minneord om hva det vil si å være elev av Misha hos Jazzinorge. Der står det blant annet “Selv om han var ansatt til det, underviste han aldri noen i «amerikansk jazz» som han kalte omtrent all moderne jazzmusikk med et eller flere av instrumentene trommesett, saksofon og kontrabass. Han fant det for regelbundet og fremmedgjort fra våre sarte, mørke, nordiske sjeler. Misha underviste i musikk, sånn som han så det.”

Det gir mening å tenke på dette musikksynet når man hører på Cambiens musikk. Ikke at det ikke er jazz, for det er det jo selvsagt – men det føles som at tankene og følelsene bak kommer fra en bredere palett. Fra annen kunstmusikk, fra folkemusikken Cambien glupsk utforsker – og så videre. Og når jeg satte på albumet Night, som er et opptak av Alperins tingingsverk til Vossa Jazz 1998, falt det enda mer på plass. En låt som “Tango” inneholder mye av den merkelige sammenskruingen av tydelige, nesten teatralske ideer. Andre steder er musikken nesten helt stille – i sannhet night music, som verket også het – på en måte vi også kjenner fra mye av den andre musikken Alperin ga ut på ECM, hør for eksempel solostykket “Alone” fra den nydelige skiva North Story – eller ta en lytt til The Art of Making Mistakes, et soloalbum han spilte inn på iphonen sin. Akkurat dét er en idé jeg håper flere jazzmusikere tar til hjertet – mange av de flotteste opptakene folk sitter på heter jo i våre dager gjerne ting som “nytt opptak 143” – hvorfor ikke gi den slags ut? Her kan denne musikken – kanskje særlig i soloformat – virkelig flyttes inn i den intime sfæren.

Noen ganger er det nesten et sjokk å høre vossajazz-publikumet bryte ut i applaus underveis- var det virkelig flere til stede her? Det føles som en privat handling, det hele. Andre ganger, som i den nevnte tangoen, kommer det et mer burleskt og voldsomt humør til syne – det hørte også hjemme i dette universet. Om Alperin ikke drev med jazz per se, og det er jo virkelig sant, det gjør han ikke, var det han holdt på med her noe så definitivt ECM-musikk. På en plate som nevnte North Story har han også for eksempel med seg Jon C på trommer – det ligger et flott opptak av dette bandet, minus Tore Brunborg men pluss Bendik Hofseth ute på youtube.

Night er som sagt et opptak av Alperins tingingsverk til Vossajazz – en edel norsk jazztradisjon som har bredt om seg – noe vi har skrevet om her i bloggen en rekke ganger tidligere. NTT snakket litt med Lars Mossefinn om bakgrunnen for tradisjonen på Voss:

 “Tanken var jo at musikere skulle få vise en annen side av seg selv – det var greit å få tilført økonomiske midler til å skrive noe helhetlig, noe musikere ikke hadde anledning til ellers. Vi opplevde visse reservasjoner fra komponister og sånn om at jazzmusikere på en måte kom inn på deres banehalvdel. Men vi ville gi penger til musikere for noe de drev med, men som de ikke fikk betalt for ellers. Det gikk ganske lang tid før folk fikk betalt noe som sto i stil med arbeidet som ble lagt ned. Jeg vet at det fantes jazzfestivaler som mente at man skulle plukke etablerte band som hadde et bra innspilt repertoar. De hadde poenger, de også, men vi følte at dette var noe som var nødvendig og hver gang vi snakket med noen som kunne være aktuelle, fikk vi positive tilbakemeldeinger – folk syns det var stas og gøy å bli spurt.”

Tradisjonen er som sagt sterk, den har munnet ut i en rekke helt essensielle album gjennom årene – og den er kanskje en av nøkkelårsakene til at Vossa Jazz fremstår som en festival som virkelig har formet identiteten til norsk jazz. Om man tar en titt på årets program, er det både kvintessensiellt Vossajazz og kvintessensielt Norsk Jazz på én og samme tid – og det kan umulig være en tilfeldighet. Til festivalen kommer også Erlend Apneseth trio med Frode Haltli for å fremføre musikken fra albumet Salika, Molika – et bestillingsverk til lokalet Bergen Kjøtt hvor folkemusikk blander seg med feltopptak og en rekke andre elementer – en potensiell nisjehit, denne skiva, et fullendt og, som vi er blitt vant med fra folk som Erlend Apneseth og alt Jørgen Træen tar i, svært vellydende lite prosjekt som minner om ingenting og alt. Det er musikk kanskje ikke er direkte utenkelig uten festivalen der oppe på fjellet, men som i det minste vanskeligere å for seg uten.

Hva skal man kalle alt dette for noe? I Klassekampen for et par dager siden skrev musikerne Ida Løvli Hidle og Anja Lauvdal at Spellemann trenger flere kategorier – for mye musikk blir plassert inn i kategorier der den ikke hører hjemme, og resultatet er at den fulle bredden ikke blir vist frem. Det er sikkert mye sant i det, men vi ønsker jo allikevel å si noen ord til forsvar for den fjonge elefanten som sitter der i lydrommet med monokkel, lusekofte, kontaktmikker og trekkspill – Åpen Klasse-kategorien. Selv om den ikke er nok i seg selv har jo selve begrepet fått en helt egen mening, nettopp fordi det ikke er mer spesifikt enn høyst nødvendig. Det er så mye norsk musikk som nettopp møtes i disse rommene, at man kan snu på hele problemstillingen og spørre seg selv om ikke norsk musikk egentlig hadde trengt færre tydelige kategorier. Det er noe sympatisk med at musikk fra kunstpopen, folkemusikken, improscenen og så videre som møtes i de berømmelige skjæringspunktene krasjer inn i hverandre i denne catch as catch can-kategorien – selv om vi vedgår at det betyr at mye ikke blir vist frem. Men kanskje vil begrepet “åpen klasse” også overleve en kategoriutvidelse fra Spellemann. Det betyr jo allerede så mye mer – det har alle musikerne som er nevnt i denne teksten bidratt til, hvert på sitt vis. Når man hører på Misha Alperins Night, eller når man hører om mannens pedagogisk gjerning, fremstår det som umulig å plassere det i noen annen kategori enn den aller mest vidåpne.

 

Vildt fedt på Voss!

Spacemusic Ensemble er Signe Emmeluths «personlige Trondheim Jazzorkester». Det er noen som har det! Hun greier ut om musikken og forholdet til Vossa Jazz i intervjuet denne uka. Heida & Anja er ikke med på helgens konserter, siden de er i Hellas. I stedet er Guosté Tamulynaite og Magnus Breivik Løvseth med! Foto: Guosté Tamulynaitë

Vi her i NTT leker med tanken på å en gang i fremtiden lage boken The Age of Emmeluth, som skal handle om alle de fabelaktige musikerne vi skriver om her hver eneste uke. Det er i sannhet en gullalder sånn sett (om ikke på andre vis — møkkaverden!). Det spørs riktignok om vi finner noen butikk som er villig til å selge en slik papirbok, men det er lov å holde i det jævla håpet. Inntil videre har vi jo denne herlige skriveplassen — si fra til venner og interesserte om Now’s The Time, vi trenger i likhet med moderskipet Jazznytt mange nye lesere, og leserne trenger kanskje oss også? Og Spacemusic Ensemble trengs. Om du er i Oslo i kveld er det lanseringskonsert for deres album IS OKAY OKAY IS CERTIFIED, mens dem som er så heldige å befinne seg på Voss kan se dem lørdag klokken 16. Vi er i tiden, og selvfølgelig tok vi kontakt med ensemblets lederskikkelse Signe Emmeluth for å gratulere med den nye utgivelsen.

Hei Signe, du er en av de musikerne som er med på å gjøre norsk musikk usedvanlig spennende for tiden, både med egne prosjekter, gjestinger hos andre og konsertserien du setter opp med Andreas Røysum på Improverk. Hvordan kom du til Norge in the first place? Og hvorfor saksofonen?
—  Jeg bodde i København under sisteåret på gymnaset, og der hadde jeg Sissel Vera Pettersen som lærer. Hun er utdannet fra Trondheim og snakket generelt veldig varmt om både Jazzlinja i Trondheim og Sund Folkehøyskole. En tanke om Norge som en mulighet ble sådd her. Da jeg årene etterpå gikk på Skurup Folkehøyskole var det flere av mine medstudenter som skulle søke i Trondheim, og da fikk jeg også lyst. Det virket som at det var en skole for meg. Så jeg søkte og kom inn. Og jeg er blitt boende her i Norge, fordi jeg synes det er så nice her! Grunnen til at jeg startet med saksofonen var på grunn av min gamle klasselærers eldste sønn. Dette var tilbake på barneskolen. Jeg så og hørte ham spille sax, og syns bare at han var sykt cool og at det lød fedt, og derfor ville jeg også spille. Jeg påmeldt kulturskolen og fikk en superengasjert lærer, som bare foret meg med musikk. Jeg spilte piano etpar år før jeg begynte å spille sax, men fikk aldrig helt kick på det instrument. Jeg tror at hele det fysiske aspektet med saksofonen passer meg veldig godt.

Du er aktuell med Spacemusic Ensemble, hva slags musikalsk solystem tilhører det?
—  Hmm vanskelig… Det er alltid vanskelig å beskrive sin egen musikk, synes jeg. Men, vi prøver,  det er en blanding av komposisjons- og improvisasjonsmusikk hvor akustiske og elektroniske instrumenter flettes sammen med tekst. Tanken er å integrere disse på en måte, som får det komponerte til å stå i en ny kontekst pga improvisasjonene. De skal forlenge hverandre og ikke stilles som motsetninger. Musikken på IS OKAY OKAY IS CERTIFIED er skrevet i en sirkulær storform for å få en følelse av å vende tilbake. Dette er også for å indikere at alt henger sammen i et større rom. Inspirasjonskildene er mange: fra Steve Reich (phasing) til Hudson Mohawke (Butter-plata) samt Archie Shepps plate Blase fra 1969.

Hva innebærer «space» for deg?
— Med “space” refererer jeg ikke til universet, men til rommet i musikken. Hvordan man kan skape space (for eksempel via luft og pause) og leke med dette. Ved å leke med plassering av lydkildene (forgrunn, bakgrunn, det i midten) kan perspektivet og selve dybdefornemmelsen i musikken endres. Instrumentene får nye roller, og mulighetene for hvor musikken kan gå, ekspanderes.

Fortell litt om sammensetningen av bandet, og musikerne der?
– Først må jeg forklare at Spacemusic Ensemble er tenkt som «mitt personlige Trondheim Jazzorkester». Det vil si at det er prosjektbasert (ny musikk til hver versjon), og kan oppstå i flere forskjellige formater og størrelser avhengig av hva produksjonen krever. Denne utgaven av Spacemusic Ensemble er en viderebygging av eksamensprojektet mitt i Trondheim. Her hadde jeg skrevet for Karl, Rohey, Andreas og meg selv. Disse folkene syntes jeg fungerte veldig godt sammen, og jeg hadde lyst til å arbeide videre med dem, men i større format, så jeg la til Anja og Heida, som jeg lenge hadde hatt lyst til å gjøre noe med.
Jeg hadde lyst til å kombinere musikere som jeg synes har en interessant stemme og tilnærming til musikken. Desuten ville jeg ha en bred musikalsk bakgrunn sjangermessig. Alle har jo samme utgangspunkt i jazz/improvisasjon, men arbeider jo nå med ganske forskjellige ting. For eksempel hører man ikke Rohey så ofte i denne type musikk. Hun blir utfordret, men fikser jo alt, fordi hun er sykt dedikert og dyktig. Og det skjer noe med musikken, når folk er på kanten og kanskje litt “utrygge”. Det kommer en annen nerve og nærvær inn i musikken. Det skjer noe utrolig interessant hvis man klarer å spille impromusik som ikke er sjangerbundet. Jeg setter pris på den åpenheten og uforutsigbarheten som ligger der. Men for at det skal lykkes, må man arbeide med nysgjerrige og åpne folk, som tør gå all-in. Derfor valgte jeg disse musikerne. Det var mere musikerne enn besetningen jeg valgte. Jeg skriver ofte musikk til spesifikke musikere, da disse er med på å inspirere meg.

Dette er tredje utgivelse på Motvind records. Er det viktig for deg med ideologisk arbeide som disse også er viktige representanter for?
– Ja, det er det definitivt. All respekt til Motvind-folkene. Jeg synes det er et fantastisk arbeide de gjør, og jeg er stolt og glad for å være med i katalogen deres.

Det er lanseringskonsert i Oslo og på Vossa Jazz i helgen. Har du noe forhold til Voss fra før?
— Jeg var på folkemusikkurs på Voss da jeg gikk i første klasse på «konsen». Vi spilte diverse folketoner og danset veldig mye, noe som var utrolig kult. Jeg elsker å danse! Ellers spilte vi på Vossa Jazz med klasseturnéen året etter. Det var kult å se Voss forvandles fra en liten by med få folk, til den folkefesten med mylder og mas som Vossa Jazz er. Husker også at jeg så Kresten Osgood med Alan Silva, Bennie Maupin og Herb Robertson, noe som var komplett episk.

Det er jo en festival som blant annet fokuserer på møter mellom jazz og folkemusikk. Hvordan vil du beskrive den norske folkemusikken du hører i dine miljøer?
– Det som bl.a. er fedt med Norge, er at dere er et stolt folk, som ofte har et forhold til folkemusikken. Mange har en forankring i folkemusikken, som bl.a. kommer til uttrykk i frasering og grooves. Den norske folkemusikken som jeg hører i mine miljøer er søkende og nysgjerrig. Mange yngre folkemusikere, som brødrene Kjorstad, synes jeg åpner opp for fortolkningerne av de gamle tonene. Så i stoltheten over tradisjonen og historien, legger det også en skaperkraft og nysgjerrighet til å gjøre ting på sin egen måte. Folk vil liksom spille seg selv i folkemusikken, synes jeg det virker som.

Hva ser du fram til utover året?
– Jeg skal spille med TJO + Ole Morten og TJO + Atomic til sommeren, noe jeg gleder meg mega-mye til! Å få arbeide med de musikerne i den konteksten, synes jeg er helt surrealistisk. Som en drøm som går i oppfyllelse. Ellers skal jeg slippe debutalbum med OWL, min duo med Karl Bjorå, på SOFA MUSIC og min andre plate med Emmeluth’s Amoeba til høsten. Begge deler blir vildt fedt!

 

Voss Side Story – Vingers program

Unni Wilhelmsen, Amund Maarud og Steinar Raknes med fans og frivillige i restaurantvognen på toget til Voss kl 1040 i dag. Foto: Audun Vinger

Blogghalvdel Vinger tok morgentoget til Voss i morges, og rakk en passiar med både Tom Stalsberg (som skal opptre med Buicken i kveld) og Legendariske Sverre Lunde før han satte seg i jazzvogna. Han forteller at han satt bak noen musikere, blant annet Even Helte Hermansen som snakket med sidemannen om hvordan det var å spille Bushmans Revenge-konsert med Fredrik Ljungkvist som gjest på saksofon. Litt senere kom det melding over høyttaleren om minikonsert i restaurantvogna, og han klarte å egle seg fram til musikkens kjerne, som viste seg å være Steinar Raknes på bass og brunstig vokal, Unni Wilhelmsen på tostemten, og Amund Maarud på tolvstrengers akustisk gitar og solbriller. Blant annet ble Dylans «Maggies Farm» fremført. Mens toget sneglet seg sakte opp mot fjellet trengte han noe annet, og da gikk Morgonrodes «Kitte kitte» og Moskus «Sang til C» på repeat i headsettet mens han forsøkte å blogge ferdig denne ukens NTT og gjøre notater til Jazznytt18-samtaler han skulle ha med henholdsvis Hedvig Mollestad og Frode Haltli & Erlend Apneseth. På programmet var disse konsertene krysset av for potensielt helhjertet deltakelse:

Fredag
en opptreden fra studenter ved Grieg-akademiet i Bergen
åpningstale av Lars Saabye Christensen over i konsert med Salif Keita
halve Karl Seglem Nunatak over i halve Buicken over i halve Thea Hjelmeland
tangentorama-verk med Ståle Storløkken og Kaada på Gamlekinoen
et skeptisk blikk på Phronesis (to låter) før kveldens høydepunkt med Fieh, og evt. sistelåten med The End, selv om det visstnok ikke var mer enn G+ på Victoria i forigårs.

Lørdag
Jazznytt18 med Hedvig kl 11
løpe bort til Apneseth Trio m Haltli
beslektet men mer amerkanisert musikk med Trond Kallevåg Hansens «Bedehus og Hawaii»
lunsjpause
Spacemusic Ensemble
Hedvig Mollestad tingingsverk
enten smalahovemiddag eller Frode Haltli Avant Folk-konsert, heller mot sistnevnte, skal jo dit for musikken!
en meget nødvendig kaffe avec på Perrongen med begeistrende LASSEN-konsert
litt surring rundt i hotellgangene, kanskje sjekke ut den såkalte «kassa» i restauranten
finne ut hvem som er hemmelige gjester med Real Ones
to låter med Kresten Osgood-bandet

Søndag
Jazznytt18 med Haltli & Apneseth kl 11
ta med bagasjen for å se 3/4 av konserten med Tanaka/Lea/Strønen
løpe til toget
GOD PÅSKE!

Tingingsverkkomponisten Hedvig Mollestads gitarfavoritter

Hedvig Mollestad melder at alt er klart før morgendagens fremføring av tingingsverket til årets festival. Bildet er rykende ferskt, fra øvingene til herligheten. Vi har snakket med artisten om hennes aller største gitarfavoritter. Foto: Vossa Jazz/Lars Finborud

I forrige uke snakket vi med gitarist og komponist Hedvig Mollestad om bandet Rush. Denne uka, for å lade opp til fremføringen av tingingsverket som skjer i morgen, lørdag klokken seks, har vi fått henne til å lage en liste over sine gitarfavoritter. Først et par oppklaringer – da Hedvig snakka om Rush, var det en britisk gitarist hun ikke klarte å komme på: “Han minner meg både om gitaristen i Cheap Trick og gitaristen i det britiske bandet… ikke MC5, men…”

Svaret kom på sms noen dager seinere: “Wilko Johnson fra Dr. Feelgood, selvfølgelig!”

Vi tar også med en disclaimer fra mailen Hedvig sendte med lista – om alt det som ikke er med: “Kan ikke FORSTÅ at ikke Neil Young eller Rush er her inne. Skulle gjerne hatt med noe av det Robben Ford gjør med Rickie Lee Jones. Og også Chet Baker med Caterina Valente. Ralph Towner og Matchbox-plata. Miles Davis 64-konserten. Stian Westerhus. Sister Rosetta. Jeff Beck. Hendrix. Ben Monder. Jan Eggum. Ikke noe Richie Blackmore-Purple. Ikke noe J. Mascis. Ikke noe Mars Volta. Fy faen. Ikke engang Ebers. Jo, han må med, jeg tar vekk det ene Jim Hall-sporet nå. Men sånn kan det vel gå. Akkurat i dag.”

Da setter vi i gang – sjekk ut lista Hedvig Mollestads gitarfavoritter her og les kommentarene under!

Skal vi se.. Du har skrevet opp Heavy Metal Fruit med Motorpsycho, tenker du på hele albumet, eller er det en enkelt låt?

Det var Starhammer jeg egentlig mente, men det kunne egentlig også for eksempel vært den neste låta, hvor de går over i den trompetsoloen. De har klart å integrere det blåserinstrumentet så jævlig bra. En av de tingene jeg kicka skikkelig på tidlig med Motorpsycho, var innspillingen av “Pills, Powders and Passion Plays” med Jaga Jazzist. Hele den plata der med det samarbeidet sier så mye om fleksibiliteten i materialet deres. Det ligger så masse der som kan tas i veldig mange retninger. På Starhammer – åpningsriffet, og det bassriffet som kommer etterpå… og så, når solodelen går skikkelig ned og får rom og tid til å bygge opp igjen. Det er en stor horisont. Det er en veldig god plass til lytteren der.

Hva betyr albumet Heavy Metal Fruit for deg?
– Jeg syns det er vanskelig å si at den plata var bedre enn den. Det er nesten litt dårlig gjort mot noen som er så ærgjerrige på å gi ut musikken de lager, det blir liksom som å rangere telefonsamtaler med kompisen sin. Det er fint å få høre alt de jobber med. Men ting fremstår veldig tydelig på den plata, det riffet som starter “Starhammer” er veldig tydelig, alle delene har veldig distinkte identiteter, de fremstår veldig utarbeida, og det gjør at den stikker seg ut. Kenneths trommespill er veldig eget der også. Det låter veldig lekkert og svært og en konstant kombinasjon av catchy og komplekst. Også har du refrengene deres overalt.

I dag kan det gi mening å plassere Motorpsycho i samme bås som Møster!, ditt band, Krokofant, Elephant9 og så videre – å rett og slett se på dem som et jazzrockorkester. Men noe som er litt annerledes, er at de blant annet har beholdt de episke, store sluttpoengene i låtene sine – det er ikke “bare” improvisasjon, ting har veldig tydelige mål ofte, selv om veien dit varierer fra dag til dag. Lar du deg inspirere av måten de jobber med spenning og forløsning?
– Om jeg er direkte inspirert er vanskelig å si, men jeg ser opp til deres måte å tenke dramaturgi – den kan være litt subtil, de har is i magen og tør å gjøre helt drøye ting til alle som hører på blir usikre på om det kommer til å gå bra – måten de tester ting de ikke har spilt på og så videre. Det er mye aktivitet som er uforutsigbar, men så skjønner man plutselig at det allikevel har den rammen du snakker om. Det er veldig tiltalende.

Hva slags betydning har Motorpsycho hatt for den norske improscenen i dag?
– Det er et vanskelig spørsmål. Det viktigste er nok bandet som et eksempel på noen som alltid gjør som de vil. Det er nok et ganske viktig eksempel for mange. Det at de kan samarbeide med veldig mange forskjellige spektere av musikere, at det ikke er noe jåleri og at de er veldig tilgjengelige med alt de har, også det som ikke er helt utarbeida, tror jeg har inspirert mange – mye av det er jo kvaliteter man også finner igjen i jazzens natur – at det er øyeblikkets kunst, liksom. Den direkte musikalske betydningen er vanskeligere å plassere, men et sånt band som I like to sleep er jo et noe som føles direkte inspirert. Master Oogway også – jeg kan ta feil om det, altså, men det føles veldig motorpsychosk – selv om det også er bushmansk, da. De to greiene går jo mye over i hverandre.

Vi kan hoppe over til neste låt du har plukket ut, “Red Eye” av Grand General! Hvorfor har du med den?
– Det har nok en sammenheng med at det er catchy og komplekst, en utrolig fin melodi oppå et busy komp – for en sjukt bra kombinasjon. Det er et eller annet moderne mahavishnu over det, med fiolin og keys og gitar. Og det er en undertone av noe episk og stort der. Det er et band som ikke spiller så masse live, men det de gjorde på den plata der syns jeg er helt utrolig bra. Det var Kenneth Kapstad som fikk pris på jazzfestival, og dannet bandet i respons – en supergruppe, på en måte.

Siden han har vært med på de to første låtene du har på lista – har du spilt noe med Kenneth Kapstad?
– Jeg spilte én låt med ham, vi gjorde en ting på Trygdekontoret. Jeg kunne gjerne spilt mer med ham.

Finnes det et Hedvig Mollestad Superband på en gul postitlapp et sted?
– Det som er så gøy og litt kjedelig, er at det er så jævlig mange bra musikere det hadde vært fett å spille med, men for at det skal være av ordentlig verdi, må det være noe mer enn en konsert. Det må ha høyere aktivitet enn det. Det er sikkert en liste på 50 personer jeg kunne tenkt meg å spille sammen med mer – den Terje Rypdal tribute-plata jeg var med på hadde en touch av det, med folk som Ingebrigt Håker Flaten, Gard Nilssen, Ståle Storløkken, Even Hermansen – bare råfeite musikere hele veien.

Vi hopper til neste, som er “Lila’s Dance” med gode gamle Mahavishnu Orchestra. Fortell!
– Hele den plata der syns jeg er helt fantastisk. Om det bare hadde eksistert én plate, og det var den, hadde jeg aldri blitt lei. Den har så mye i seg, det er fortsatt ting jeg ikke har lagt merke til, eller som jeg ikke slutter å bli positivt engasjert av. Det som kanskje er aller tøffest med “Lila’s Dance” er det utrolig rare blues-aktige riffet som kommer uti det, kombinert med en ganske lite punchy basslyd – det er noe veldig odd over det. Og det som skjer, særlig på trommer og gitar, bare spruter, altså. Det er litt det samme med siste sporet på plata, “On my way home to earth”.  Der er de så sykt langt ute mellom hver gang de møtes – det spilles veldig mye, det er utrolig maksimalistisk.

Er du spesielt glad i sånne metta lydbilder hvor mye skjer?
– Ja, den øverste delen av lista her er i hvert fall ting som er prega av det – men jeg har virkelig elsket Pärt, Reich, alt det der også. Men når det gjelder samspillmusikk sånn som det her, tror jeg at jeg trekkes litt mot det som er veldig overskuddspreget, som har en ungdommelig frivolitet over seg. At man har så mye på hjertet at man er konstant frampå, er bare utrolig gøy å høre på.

Du har valgt ut et morsomt Rypdalspor her, med “Skywards” fra plata med samme navn! Det er kanskje ikke den Rypdalskiva som oftest blir trukket frem.
– Nei, jeg oppdaga ikke den før seinere selv. Det første jeg kicka på med Rypdal, var åttitallsgreia hans med Chasers, sammen med en del av de tingene på syttitallet. Mye av det har den samme energien som vi snakket om med Mahavishnu, at det spilles over evne. Men på Skywards er det helt annet lydbilde, mer synthteppe og to minutters temaer. Ganske catchy, og med masse driv, bassgangene skifter fort, trommene er ganske all over the place.

Ja, det er vel Paolo Vinaccia vi hører her?
– Er det ikke Christensen også?

Jo, dæven, det er det! Begge to, like greit.
– Jeg liker råskapen her – soloen til Rypdal er ganske kort, det er nesten en sånn følelse av at det er en radiolåt-solo – men så er det ikke det allikevel, det er så uperfekt, odd og dritbara. Melodien er også veldig corny og catchy på samme tid.

Når man snakker om Terje Rypdal er det veldig lett å snakke seg varm om gitarspillet hans, og der er det så mye å si at det ikke er alltid man rekker å snakke om Rypdal som komponist – men på en plate som Skywards, er jo dette samspillet veldig tydelig. Hvordan ser du på den delen av virket hans?
– Det å vite om hans bakgrunn og se det i sammenheng med gitararbeidet hans gir veldig mening for meg, da blir liksom alle låvedører slått opp på vidt gap. At han skriver symfonier og er en gitarist som står og tapper, liksom, at han har powertrioer, at han har skrevet verk for F-16-fly og helt nydelige strykerting. Det er alltid en utrolig egenartet akkordlyd, sånne ting man kan høre på “Over Birkerot” og de greiene der. Det er virkelig godt å tenke på at noen er så godt planta i en gitartradisjon allikevel har et så stort spenn. Det er nok mange som kun ser ham som gitarist, og som ikke får det til å henge sammen med samtidskomponisten han er. Kanskje han ikke er kommet helt innenfor der på grunn av gitargreiene sine. Jeg vet ikke.

Vi hopper videre til en låt av Dingobats! Her snakker vi fort vekk om sånn jazz som jazzstudenter liker!
– Ja, jeg gikk på Sund Folkehøgskole, og der var Njål Ølnes og Mattis Kleppen lærere. Jeg sjekket ut alt de jobbet med, og det var sånn jeg begynte å høre på Dingobats. Det betydde masse for meg da, og det Thomas Dahl gjorde minnet meg masse om Bill Frisell.

Har du mye musikk som du først og fremst assosierer med å lære deg musikk?
– Ja, det stemmer nok. Da er det også masse musikk som jeg ikke hører på lenger, jeg får ikke det samme igjen for det om jeg hører på i dag, det er som om musikken er blitt brukt opp – det kan være “Birds” med Neil Young, den versjonen av “Pills Powders and Passion Plays” jeg nevnte. Det minner meg om det jeg hørte på den gangen, og den prosessen det var. Dingobats er nok i den kategorien der altså. Man går så tungt inn i musikk i den situasjonen, man oppdager det i en læringssettingen, knytter det til et kommende yrke. Det blir veldig viktig der og da, men det er nokså vanskelig å tillegge det ny verdi etterpå. I hvert fall enn så lenge. Det tror jeg kanskje gjelder en del Frisell-ting jeg har hørt på også. Men noe som ikke har falt i den kategorien der, var Jim Hall.

Da passer det jo bra at hans versjon av “My funny valentine” er neste på spillelista di! Du snakket mye om ham under intervjuet vi gjorde, det er tydelig at du har et spesielt sterkt forhold til ham – hva består det i?
– Hall var en av de første gitaristene jeg kanskje tenkte på som gitarist, ikke som musikkmaker. Da jeg hørte Hendrix tenkte jeg på ham som en sanger, det samme med Neil Young, jeg så på ham som låtskriver og først senere som gitarist og den biten. Men Jim Hall var veien min inn i standardmaterialet, for han spilte streitene så enkelt. Det han gjør rent rytmisk virker så lett, men så var det så spesielt allikevel. Når man prøvde å plukke det, oppdaget man fingerspitzgefühlen hans. Noe av det han spiller, for eksempel på en låt som “Stella By Starlight”, er jo nesten en egen standardlåt. Han har en så sterk melodisk sans når han spiller solo at det overgår streiten, på en måte. Det er en vanskelig ting å ta med inn i gitar, for man trenger ikke å tenke på det – det er så mange systemer, man slipper å trekke pusten – man står veldig fritt. Ser du på Joe Pass, er det også dritfett, men han ignorerer som i mye større grad viktigheten av en god melodi. Nesten uansett hvem Hall spiller med er det nydelig å høre på – nesten mest når han ikke har med trommer. Det er helt fantastisk, måten han fletter seg sammen med Bill Evans på det de gjør… det er vanskelig å forstå. De høres ut som brødre. To brødre som ikke er brødre.

Vi hopper videre til “Nicolette”, fra Kind Folk-plata til Kenny Wheeler, med Bill Frisell på gitar.
– Jeg har ikke fått helt roa til å like folkgreia til Frissell. Men han har en del nydelige ting på  soundtracket til filmen “Finding Forester”, og det her, det han gjør med Kenny Wheeler, er dritfint. Jeg lurer på om det er han som har skrevet denne låta, den har en melodi med et veldig typisk gitarintervall, den store septimen. Den har også et utrolig fint, rart akkordskjema som er kjempegøy å spille på.

Jeg er ikke helt sikker, men på denne plata er det vel en story om at det egentlig skulle være med en trommeslager. Hva skjer når trommene faller ut?
– Det er et så stort rom som ikke blir definert rytmisk lenger… man må være enig på en annen måte enn når man har med trommeslager, og man må ta ansvar på en annen måte – tenke annerledes på hvordan rommet skal fylles med rytmisk info. Det åpner muligheter i lydbildet som er vanskeligere når man har med trommeslager. Men så finnes det så mange forskjellige måter å skride til verks med trommer også, altså.

Tid for Ebers, din gamle lærer! Du har valgt ut en låt av Jon Eberson Trio – “Bring it on”, heter den.
– Den plata der er skikkelig forfriskende liten klæsj av den siden av Jon som jeg ikke møtte i undervisninga – der var det jo standarder, voicinger, strukturer – men her tar han frem rockelyden og den mer utagerende gitarrollen. Det første sporet der syns jeg er helt fantastisk. En energiutblåsning, egentlig – men allikevel er det noe catchy der, kanskje har det med lengden å gjøre, porsjoneringen av tematikk… jeg vet ikke. Men den sitter skikkelig.

Hørte du mye på ham før du hadde undervisning med ham?
– Ja, han spilte med Hilde Kjersem, de gjorde standardlåter. Jeg elsket standardlåter på den tiden, det var et fineste jeg visste. Da jeg hørte på dem ble jeg helt bergtatt og da jeg søkte på høgskolen var jeg nesten litt skuffa da han ikke satt i juryen. Jeg fikk ham ikke som lærer før etter to år på konsen heller.

Hvordan var møtet da du omsider fikk ham?
– Jeg var ekstremt klar for å høre hva han hadde å si. Ganske lutter øre – og spent på hva han ville vi skulle jobbe med. Jeg gjorde leksene mine!

Så har vi “Achilles last stand” av Led Zeppelin.
– Den hører nok egentlig til en litt svunnen tid for meg. Zeppelin er et band hvor jeg digger masse, men så har jeg også store problemer med ting. Når Plant liksom imiterer og “snakker med” gitaren må jeg bare skru av. Men det var også ting de gjorde som er helt fantastisk – “Rock’n Roll”, “Black Dog” – og større ting. Jeg syns de også er gøy å lese om. Denne låta er r fantastisk, den er stor, episk, har dritbra gitar – ganske vanskelig å spille – for ikke å snakke om de trommebrekkene! Det er et overskudd der som det er vanskelig å få til, og som er lett å bli fascinert av. Jeg er direkte inspirert av hvordan de jobbet masse med mytoloogi – det er en fin fantasiverden i den greske mytologien – selv om det bare er eventyr. Achilles Last Stand – det er en bra tittel. Det som er litt typisk Zeppelin, er at dritbra låter går hånd i hånd med noe som ikke er så kult – for meg er de blitt et skippe-band når jeg hører på platene deres.

De legendariske syttitalls-tungrockbandene er også representert her, ved “Sabbath bloody sabbath” av sterk rock-bandet Black Sabbath. Det er jo en låt som både viser frem riff-siden av Sabbath, men også alle de nydelige akkordene bandene kunne dra opp av hatten.
– Ja, den er ganske progaktig, og hver enkelt del her sykt kul – kanskje særlig den siste delen, der det blir skikkelig tungt. Det er så mange Sabbath-riff jeg elsker – “Into the Void”, liksom. De har en flott, bred diskografi.

Er du inspirert av hvordan de låter også?
– Nei, det vil jeg egentlig ikke si. Med Sabbath tror jeg rett og slett den virkelig utslagsgivende faktoren handler om formidlingsevnen til Ozzy – klangen av ham, måten han fraserer på. Jeg tror ikke jeg hadde digga det om ikke han hadde vært der.

OK, der er vi i bunnen av lista! Hvordan går det med innspurten til Vossajazz?
– Jeg føler meg faktisk ganske ferdig, og driver egentlig bare og spiller litt på ting, og ser for meg litt større strukturer – også slapper jeg av litt. Akkurat nå syns jeg kanskje det begynner å bli sånn at verket har tingene jeg hadde lyst til å få med, men det har skjedd den siste måneden. Det å få oversiktsbildet har tatt tid.

Blir du stressa når du er midt i en sånn prosess, eller stoler du på at oversikten kommer?
– Jeg har ikke opplevd å bli stressa av det der. Det faller på en måte alltid på plass på et vis som er innafor. Man må bruke den tiden det tar, og den tiden det tar er den tiden man har. Det kan skje ting i livet som man ikke har kontroll over og som gjør at man ikke får nok tid. Da er det vanskeligere, men ellers har jeg en tillit til at det alltid går bra – eller bra nok.

Now’s The Time gleder oss til å høre resultatet – vi håper alle som skal til Voss får en glimrende festival, og benytter anledningen til å ønske alle leserne våre en god påske!

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger