Now’s the time: Fram med småskoene!

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time – bloggen i skjæringspunktet mellom hverdag og helg, jazz og omegn, det komponerte og det improviserte, det elektriske og akustiske! Vi sitter her lettere fortumlet etter å ha feiret at Jazznytt – bladet denne bloggen jo er en slags tekstreklame for – vant pris for språk og formidling i konkurransen Årets Tidsskrift, delt ut av Tidsskriftforeningen. Det varmer, vi gratulerer alle våre gode og oppofrende bidragsyterne, redaktør Rob Young, AD Nick Alexander, alle som leser, kommenterer og ivrer for norsk jazz og norsk musikkjournalistikk – og det er jo også en GLIMRENDE anledning til å komme med vår ukentlige oppfordring: Abonner på Jazznytt!

Det begynner å hjelpe på nå – på kveldsvandring på Grønland tidligere denne uka støtte vi på bilen som kjører gatelangs og spyler/børster vekk all grusen etter en lang og vrien vinter. Nesten så det var fristende å bryte ut i spontan applaus og heiarop. Denne helgen skrur vi klokka en time frem – et rituale vi innen få år sikkert får has på, og det er det vel i grunnen gode grunner til. Greit nok, men i mellomtiden må vi i hvert fall sørge for å nyte den fabelaktige vårsøndagen etter at klokka blir stilt – et er noe nesten dekadent med å plutselig få en hel ekstra time med lys, og akkurat det trylletrikset kan man finne på å savne. Hva skal vi bruke all denne ekstra tiden til?? Vel, vi kan for eksempel snøre småskoene og dra på konsert – det er jo søndagsjam på Herr Nilsen, Kampenjazz er i innspurten av sitt stilrent utførte vårprogram med Lysne og Eilertsen og vi undres om Frank Znort Quartet har startet med utesett ennå? Den som møter opp får se.

Etter uker og måneder med vage antydninger som tydeligvis kalles ting som fools spring, illusjoner av vår som raskt blir knust av nye snøfall, ser det i hvert fall ut til at vi endelig er her i hovedstaden. Det kler jo mange steder i byen – det går for eksempel an å påstå at de døsige og borgerlige Marienlysttraktene virkelig finner seg selv i månedene fram mot syttende mai, de begynner å lyse grønt når arkitektens trøst pakker inn flere av bygårdene i blader, Jessenløkken rett over Kirkeveien blir et mosegrodd, godmodig gjesp og plenene bortover mot NRK-bygget blir brukt til små, intense fiveaside-fotballkamper. Akkurat i dag er det imidlertid sjanse for at det hviler en melankoli over disse traktene – de er vel i den brede norske befolkningen aller mest kjent om eksteriør for et astronomisk antall fem på gata-intervjuer og sketsjer fra NRKs gullalder – og i går, på torsdag, fikk vi høre at en av de mest elskede humoristene fra denne tiden, Jon Skolmen, er gått bort. Både i Norge og ikke minst Sverige ble nyheten mottatt med sorg. Den triste nyheten blir også – for sånn er det jo heldigvis – brukt som en anledning til å gjenoppdage storheten i mannens fjasete, sublime timing, et fjes som skapt for komedie og en sjel som varmet gjennom tv-ruta. Det er mye å ta av – mer enn man kanskje er klar over. Vi fant for anledningen frem trummis-sketsjen fra Nöjesmassakern hvor Gene Krupa-fanen Skolmen spiller ut hele verktøykassa.

Vi finner også en plass til “folkemusikk-jazzen” fra Dizzie Tunes’ 1992-show “Festsprell i Dizzie tider” – med flere virkelig store i besetningen. Hvil i fred, Jon.

 

Spellemannoppvarming!

Sesongforvirring kan forårsakes av så mangt – årets svært sene Spellemann-utdeling er blant dem. Vi er jo allerede ferdig med en fjerdedel av 2019! Men sånn er det, og nå skjer det uansett. I jazzkategorien er fire album nominert – et ørlite utvalg fra et år med mange slående høydepunkter. Vi skal nok passe oss litt – det gjelder særlig denne bloggen, kanskje også moderskipet Jazznytt – for å komme trekkende med floskler som “norsk jazz er aktuelt som aldri før”. Det er liksom ikke godt å si hva det egentlig betyr, det høres heller ikke så spennende ut, man begynner plutselig å høres ut som Trine Skei Grande – eller for den saks skyld en hvilken som helst annen kulturminister fra de siste tiårene. Men norsk jazz finnes, vi har det ganske bra her oppe – og tanken på at Spellemannjuryen også kunne trukket fram sikkert ti andre skiver enn de de landet på, uten at vi hadde stusset noe videre, er en god tanke. Når det er sagt, la oss dvele litt ved de som faktisk skal knive om prisen i morgen. Vi plukker ikke favoritter, det kan man eventuelt sjekke ut på diverse bettingsider – men vi sier noen ord om hver kandidat:

Moskus – Mirakler
Mirakler er kanskje den snodigste av albumene som er nominert til årets pris. Det korte albumet føles liksom fylt til randen av små øyeblikk, mer enn egentlige låter – sure toner, bløte toner, skeive toner – humoristisk, stillfarent og infamt. Den er på mange måter typisk for estetikken til Hubro, plateselskapet trioen gir ut musikken sin på – det kan handle om cover arten, den norske folkemusikken som lurer i krokene og de særegne norske låttitlene – men også i følelsen av at vi er vitne til en subtil utvidelse av hva en jazzskive – eller, for å være mer spesifikk, hva en “pianotrio”-skive – kan tenkes å være. De har gitt ut svært gode plater før, men mer enn noen sinne er Moskus liksom bare Moskus – og det viser seg å bety at de kan være så mangt.

Moskus er ikke konservatorer. De er ikke her for å opprettholde status quo for den jazzete jazzen. De dveler ikke ved jazzens blå kjerne. De søker noe nytt, kompositorisk, instrumentelt og teknisk. De leter i klanger og rytmer og toner etter nytt språk, ny kontekst for idiomatikk. De bytter stadig instrumenter og beveger seg fritt mellom instrumentene i rommet, forskjellige keyboards og synter og orgler og trommer og klokkespill og trekspill og rangler og alt som måtte finnes i instrumentskapet. Av og til låter det veldig fint, av og til låter det veldig, la oss si, snurrig, som på “Voyager” som kunne vært musikk til psykedeliske barne-TV-animasjoner, og til tider direkte irriterende som det sure blokkfløytespillet på “Eventyrdagene”, (Som skaper en irritasjon som minner meg om den jeg kan føle når jeg hører tidlig Pink Floyd, utgaven med Syd Barrrett, ikke at Moskus minner noe særlig om Pink Floyd (muligens litt om Syd Barrett bare), men den lille irritasjonen som det sure blokkfløytespillet skaper minner me om den irritasjonen jeg føler når jeg hører den slidefløyta som Syd Barrett trakk fram i tide og utide da han var med i bandet før han vimset seg helt vekk og bandet fikk samlet greiene og laget The Dark Side of the Moon) og alt er innenfor, for slikt er det lov til når det skjer frispill i musikkrommet. Det er da magien skjer. Tore Stavlund

Atomic – Pet Variations
NTTs forkjærlighet for Atomic bør være velkjent for faste lesere – vi er jo så glade i denne kvintetten at vi begynner å sende brev til hverandre i pur begeistring. Hva var det med Pet Variations som vekket litt ekstra begeistring? Kanskje er ideen om en coverplate simpelthen noe som vekker litt ekstra nysgjerrighet – et konseptuelt grep som ikke bare lokker med å høre disse låtene “som vi aldri har hørt dem før”, men som også inviterte oss til å høre Atomic på nytt – det er jo kanskje lett å “glemme” sånne travere med jevn, god output i en musikkvirkelighet hvor nyhetens interesse oppskattes. Men det er vel også rett og slett den beste Atomic-plata på en god stund, en plate hvor “nykomlingen” Hans Hulbækmo virkelig har gjort bandet til sitt, hvor det nøye utvalgte materialet liksom avslører egenskaper ved en musiker og komponist som Håvard Wiik som man nok har vært klar over, men som liksom blir formulert i klartekst når man hører ham og resten av gjengen plukke en låt som “Pet Sounds” fra hverandre. Jazzpressen beveger seg, sammenlignet med andre mediesfærer, i velsignet geologisk hastighet og i likhet med andre nominerte plater, mottar Atomic fremdeles godord fra alskens utenlandske jazzjournalister. Mange av dem løfter bandet frem som et av de fremste ensemblene som finnes i jazzen i dag, og klør seg i hodet over hvorfor det ikke er mer kjent utenfor Skandinavia og Tyskland. Såntno har ikke vi svaret på – men det er nå i hvert fall gøy at Pet Variations anerkjennes her.

Med Pet Variations viser Atomic fram overlappende tonale språk mellom tidsepoker og sjangre og, ikke minst, tross alt, hvordan det 20. Århundret også var jazzens århundre, og at det er verdt å feire. Kanskje trenger vi å bli minnet på det igjen, i dag som det vel utvidete jazzbegrepet er i ferd med å vippe oss av pinnen. Det er i hvert fall slik at Atomic, som sin egen klassiske kvintett, på Pet Variations er mer tilgjengelige enn på lenge. – Tore Stavlund

Gurls – Run boy, Run
Musikerne selv har kalt Gurls for et “musikalsk friminutt” – det er neimen ikke sikkert at det blir noen nye innspillinger på en god stund, trass i den vanvittige suksessen bandet har opplevd, med et utall konserter hvor det gang på gang har oppstått en helt spesiell kontakt mellom band og publikum. Noe av kjernen i suksessen er vel nettopp at det ikke var planlagt – at dette var et rom hvor de kunne legge vekk en del kriterier, tillate seg å være private, kleine og lekne på litt andre vis enn det som kanskje er vanlig innenfor en jazzkontekst. Skiva er både bejublet og omdiskutert – Gurls tråkker uanfektet over noen grenser her, inn i et landskap vi har yndet å kalle “virkelighetsjazz”, hvor personlige beretninger hører med, og hvor man til og med ikke skyr det rent ut sagt pinlige. Run Boy, run føles rett og slett litt epokedefinerende, sånn sett – og man kan snakke seg ihjel om denne konteksten, om utforskningen av nye temaer, om jazzens samliv med popmusikken, om nye profiler og så videre – men det hadde ikke vært verdt all verdens uten Ellen Andrea Wangs groove, Hanna Paulsbergs tone og Rohey Taalahs simpelthen enestående stemme.

Da jeg hørte Gurls for første gang ble jeg sittende og måpe foran den lille videofirkanten. Det er i hvert fall lenge siden jeg har hørt like aktuell, ja til og med viktig jazzmusikk. Sax, bass og vokal. Hanna Paulsberg, Ellen Andrea Wang og Rohey Taalah. En powertrio av markante musikalske personligheter, med en så overlegen selvsikkerhet og feel, at man rett og slett må, ja, måpe.

Men vent! Er dette egentlig musikk for en fyr som meg? Som ikke en gang har rukket å se seriesuksessen Skam, og som (ufrivillig!) nærmer seg verdens dølleste gubbedemografi? Det hender jeg rødmer litt av å høre debutalbumet Run Boy, Run, jeg må innrømme det. Til tider føler man seg som en voyeur gjennom vinduet til jenterommet, der Gurls koker opp sitt musikalske brygg. Full av både teit tullball og blodig alvor, poplåter og jazzballader, lissomræpping og avansert harmonikk. Intimt og grensesprengende. Men mest av alt svinger dette oppkoket noe grassat, og ingen har vondt av å høre jazzmusikk som utfordrer noen gjengrodde perspektiver akkurat. Ando Woltmann

Hanna Paulsberg Concept – Daughter of the Sun
Hanna Paulsberg hadde en særegent god flis på denne innspillingen, fortalte hun til Jazznytts Terje Mosnes. Daughter of the sun ble den første sessionen med Concept hvor hun etter eget utsagn følte seg virkelig fri. Noen ganger stemmer alt – og selv om vi er lyttere som liker å leke arkivarer og fint kan bla gjennom bunke etter bunke for å sile ut verdifulle øyeblikk og nye ledetråder, er det dette vi til syvende og sist lever for. Det gode bandet, den særegent gode sessionen, med materiale som setter seg i minnebanken – dæven, så ukomplisert lytting liksom blir da.

Paulsbergs jazz er velskrevet og gullalderinspirert, med vinduer ut mot både det kosmiske og det kantete, skjøvet snarere enn sparket åpne. Batterist Hans Hulbækmo foreslo å få med sin Atomic-makker Magnus Broo. På sedvanlig vis, og i godt samspill med resten, bringer trompetisten hele jazzhistorien så nære lytter-nuet at forsåvidt egnete beskrivelser som “encyklopedisk” virker tåpelige. Hvem pokker trenger egentlig et jazzleksikon for hånden når førkrigstiden, 1959, 1967 og 2003 virker som om det var i går eller i høyden forrige lørdag ettermiddag? Såpass skal vi klare å huske på egenhånd. Spør hvem som helst om å tegne jazz, og de vil mest sannsynlig streke opp en tenorsax. Spør en norsk jazzfan i 2018 om tenorsax, og de vil si Hannas navn. Over- og undertonene i det kan ikke overvurderes. Men mest av alt dreier det seg om tonen hennes – som gjør at Daughter of the Sun ikke bare blir lyden av fortiden og nåtiden, men også fremtidens jazzlørdager. Denne varer en stund. Filip Roshauw

 

Enda en supertrio til Victoria East!

Rød mix 3: Håvard Wiik trio med Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen. Foto: presse

Vi var i den syvende himmel på Victoria sist onsdag, etter å ha vunnet pris for språk og formidling med Jazznytt, et fruktbart redaksjonsmøte i Now’s The Time med planlegging av en livevariant senere i sommer, litt malaysisk lammefilet i takeout-pose, og noen nyinnkjøpte LPer på den tredje tallerkenen. Vi fant oss et bord langt fremme, slik at vi fikk den essensielle tilleggsnytelsen av å høre Jonas Cambiens klakketiklakk-skohæler mot Victorias tregulv — og vi følte komposisjonene og improvisasjonene hans nærmest som en del av det samme gulvet vi satt på. Strålende konsert av hans to andre triomedlemmer Wildhagen og Roligheten var det også, nærmest uoppmikket og uten monitor, men med elektrisk stemning.

Det burde det absolutt bli på samme sted torsdag 4 april også, da kommer OMSIDER en av landets aller mest givende trioer, den som har avsender Håvard Wiik. Vi hørte dem på Hærverk i fjor, det var rett i fletta. Muligheten til å se disse ved Karl Johan kan man rett og slett ikke la gå fra seg. Derfor snakker vi kort med pianisten om trioformatet.

Det hadde gått en god del år siden sist da Håvard Wiik Trio kom med This Is Not a Waltz mot slutten av 2017. Men samspillet med Håkon Mjåset Johansen og Ole Morten Vågan var det ikke noe å si på. Er det et spesielt felles muskelminne man opparbeider seg i en slik liten gruppering? Hva er det som kjennetegner de to musikerne i akkurat denne settingen?
— Ja, det ble noen år. Men vi spilte jo regelmessig sammen i andre prosjekter og da først og fremst Ole Mortens band Motif, så samspillet har sittet hele tiden. Begge to er veldig åpne og lydhøre musikere som har en vanvittig god evne til å formidle de ideene de blir presentert for og det gjør de veldig lett å jobbe med. Og så kommer de jo fra den mer joviale delen av Norge.

Pianotrioen er en av jazzens klassiske formater, og er fortsatt underlig populært. Noen ønsker å løsrive seg fra tradisjon og gjør et overtydelig poeng ut av det, andre vil helst raffinere uttrykket. Hva er ditt syn på trioformatets utvikling, og hva gjør det givende å operere i det?
— Jeg har alltid likt det formatet og har hatt pianotrioer gående ganske jevnlig siden gymnastiden. Jeg liker åpenheten man får i samspillet med å utelate blåsere, de enkelte instrumentene får en større plass og frihet. Og det blir poenget med bruke dette slitte formatet for meg i våre dager; å se hvor langt man kan strekke den friheten innenfor kompositoriske rammer.

Du spiller også i Atomic, som er nominert til Spellemannprisen i kategorien jazz denne helgen for Pet Variations. Moralsk vinner! På en konsertplakat så vi også at bandet gjør et prosjekt med Trondheim Jazzorkester på Kongsberg senere i sommer. Hvordan skrives musikken der, og hvordan tror du den konserten kommer til å bli?
— I den sammenhengen blir det bidrag fra samtlige medlemmer, så det blir jo spennende å se, men det blir nok garantert bra og noe nytt.

Du er bosatt og arbeider i Berlin nedi EU-land der. Hvilke andre prosjekter er du involvert i der nå?
— Det prosjektet jeg spiller mest med her nå er Der Lange Schatten, med Michael Thieke på klarinett og Antonio Borghini på bass. Vi skal ha en omfattende turné i USA i mai.

Enda en trio, ja. Kan du forresten anbefale tre trioer?
— Klart det!

Lennie Tristano, Billy Bauer & Clyde Lombardi
— Lennie ville jo blitt 100 i 2019, så bra å ta med han. Dette er før han ble Line up-Lennie og høres mer ut som en swingpianist på syre. Samspillet med han og Billy Bauer er også spesielt.

Herbie Nichols, Teddy Kotick & Max Roach
— Classic Blue Note! Nichols fikk aldri nevneverdig anerkjennelse i sin levetid og døde bare 44 år gammel.

Alexander Von Schlippenbach, Evan Parker & Paul Lovens
— Et av de viktigste ensemblene for utviklingen av den frie europeiske impromusikken. Still going strong!

 

Masåvas musikalske drøm

Det er ingen hemmelighet at vi her i NTT setter Masåva særdeles høyt, ikke bare på grunn av at de lagde fjorårets fineste popsang med «Jorda Rundt», men fordi de er nydelig representanter for den åpne, hyggelige tilnærmingen til punktskjæringen, der jazz, viser, folkemusikk og pop tumles ned i den samme tursekken. De skal ha konsert i Ila Kirke 10 april, og før det heier vi på dem og alle de andre vi liker på Spellemann-kalaset. Men vi på si at klassen åpnet seg på vidt gap da nyheten sprakk tidligere denne uken om at tomrommet som ble skapt da pianist Martin Sternberg måtte trekke seg ut av bandet, fremover skal fylles av ingen mindre enn Edvard Synnes (Fieh) og Anja Lauvdal (Musk, Pest, Bridge), litt ettersom hvem som har anledning. Det er litt wow, der har vi jo representanter for noe av den mest vidunderlige musikken i landet nå, og som sikkert kan være med på å flytte Masåvas låter frem og ut og til siden slik at de får enda flere karaktertrekk.

Hurra!

 

Ukas single: Morgonrode «Kitte Kitte»

Morgonrode har utgitt ukas single, fra venstre Helga Myhr, Rasmus Kjorstad, Selma French Bolstad, Fredrik Luhr Dietrichson, Andreas Winther. Foto: Johannes Selvaag

Vi koster på oss et lite hurra til på fredagsettermiddagen, for Selma French Bolstad som synger og spiller fele i Masåva er også involvert i flere flotte prosjekter. I dag kom det en ny single fra debutalbumet til bandet Morgonrode, som er mer folkemusikkfokusert, men som til de grader også representerer det vitale norske jazz&omegn-området i musikklivet i dag. Andreas Winther fra Megalodon Collective og Aila Trio er på trommer, Fredrik Luhr-Dietrichson fra Moskus, Skadedyr og Moenje (ny plate på gang med Marja Mortensson på unik vokal) er på bass, bror Rasmus Kjorstad spiller oktavfele, og Helga Myhr, sist hørt med DJ Bendik Baksaas på den moderne utgivelsen Seine sviv, synger og spiller hardingfele. Disse musikerne lager veldig fin lyd sammen! Noe vi forsåvidt også hørte på fjorårssingelen «Tora», men det er et ekstra løft men helgens låt, som utvilsomt er Ukas single.

«Kitte Kitte» er en hypnotisk låt, helt klart av typen man helst vil høre på repeat, siden den har en noen transefremkallende effekt, spesielt på grunn av tommelpiano-figuren til French Bolstad, og hennes rene vokal, som føles som å drikke en forfriskende slurk vann fra en bekk på vei opp mot fjellet. Det samme må sies om Helga Myhrs kveding. Samtidig er det noe dansbart ved dette, på den måten Building Instrument er dansbart, uten egentlig sammenlikning forøvrig. Tilknytningen til det norske er åpenbar, det skjønner man med den fjellbekk-metaforen i forrige setning, og det ubestridte faktum som ligger i lokken, luntende rundt i et norsk landskap der man prøver etter beste evne å gjete geitene, men i tillegg føler vi inspirasjon fra andre verdenstemperaturer, slik det jo ofte er i folkemusikken. Den er ikke så satt som noen vil ha det til. Og de afrikanske duftene kommer ekstra godt frem på grunn av tommelpianoet Mbira, som er et instrument fra Malawi. Ikke som et eksperimenterende fremmedelement i bandsettingen, her snakker vi total integrasjon. Og så fin melodi det er, da.

 

Per Husby 70!

Hedersmann og jazzveteran Per Husby fyller 70 – vi gratulerer! Foto: presse

Det er mye fintfolk som har bursdag, sånn føles det egentlig hvert eneste år. Ståle Storløkken ble 50 sånn omtrent samtidig som In a Silent Way, Jon Christensen aka Inititiales JC hadde bursdag forrige uke var det vel, og Paolo Vinaccia ble 65?! 2. april blir Per Husby 70, og vi kommer med våre varmeste gratulasjoner til en musiker, jazzarkivar tilknyttet NB, formidler og ikke minst også tidligere Jazznytt-redaktør med et hjerte av gull.

Vi tenker også tilbake med bankende hjerte til tider da mennesker som ham kunne loffe rundt på Marienlyst og skape god stemning og legge til rette for musikkformidling på høyt plan. Det gjør han fortsatt, men på andre flater. Nylig var han involvert i en herlig nyutgivelse på Odin av innspillinger med Karin Krog og Georgie Fame, der de tar for seg Tadd Damerons låtkatalog. I Per Husbys orkester fant vi fintfolk som Riisnæs, Surman, Tafjord, Kapstad og Johansen, som inntok Rainbow med Kongshaug bak spakene to dager i 1985, altså i tillegg til Fame & Krog. Plata Dedications fikk Spellemann det året. Ti år senere ble prosjektet videreført med en innspilling i New York med utenlandske musikere, som f.eks. Chris Potter og Grady Tate. Dameron-låtene fra utgivelsen If You Could See Me Now deler altså plass med låter fra Dedications på den finfine nye utgivelsen On a Misty Night, med to tidligere uutgitte liveopptak som bonus. Husby har også skrevet utfyllende liner notes her.

Dameron er også et stikkord på den plata vi skal lytte til litt ekstra i dag, småfrekke The Improviser med Chet Baker, innspilt i løpet av hans norgesbesøk i 1983, med Husby på pianokrakken. Det er et herlig tidsdokument, særlig a-siden innspilt på Club 7 med Terje Venaas og Ole Jacob Hansen i rytmeseksjonen. Historisk er det av interesse, og så spiller de en av de fineste jazzlåtene noensinne, Sam Rivers’ «Beatrice». Lyden er av feltopptakkvalitet, man hører flere samtaler på norsk blant publikum underveis, blant annet en kul heppedame som lurer på hvor lenge det er servering på dette stedet her (hint hint).

Fjorten dager senere var Baker & Husby på Hot House, den gang med Espen Rud og Bjørn Kjellemyr som rytmeseksjon. Damerons «Gnid» er en av to låter som er tatt opp der, og kan hører kontante «yeah» og enkelte bifallende brøl fra publikum når bandet og stjerna havner i sonen.

 

NTT Awards!!

Helt til sist i denne ukas Now’s The Time har vi latt oss inspirere av Spellemannutdelingen. Det er jo, som nevnt, så mye som hadde fortjent å få heder og ære – så hvorfor ikke bare ta saken i egne hender? I portrettintervjuet til det Jazznytt som er ute på gata nå, sier Hedvig Mollestad – som vi kommer tilbake til mer stoff om i neste nummer – følgende: “Hvem vet, kanskje Spellemann burde lagd fem forskjellige fusionkategorier – en for gitarbaserte ting, en for orgel og så videre bortover! Jeg mener det nesten seriøst. Det er så vanvittig mye musikk og det snakkes om rock og jazz som om det er reelle kategorier, men man må liksom alltid diskutere det nærmere før man skjønner hva folk egentlig mener.”

YES! Vi tar saken i egne hender – det er duket for tidenes første NTT AWARDS!

Årets Fusion
Her er det fryktelig mye å velge i – blant de nominerte i år finner vi album som Møsters States of Minds, nevnte Hedvig Mollestad Trios Smells Funny og Skadedyrs Musikk! – jada, det er fusion på sitt vis alt sammen. Men det er Sanskriti Shrestha Avatars Brijanga som vinner denne høythengende prisen i år. Fusion kan, som vi vet, bety så mangt – og sjangerfeltet har i norsk sammenheng kanskje særlig vært ensbetydende med høytravende, rytmisk “energimusikk” de siste årene. Men fusion er også en globalt nysgjerrig sjanger som handler om, i mangel av et bedre ord, “kosmiske” lytteropplevelser. Og der har nettopp Avatar kommet med en særdeles verdifull grenseutvidelse i norsk sammenheng som fortjener mange lyttere.

Årets Kollega
Den prestisjetunge kollega-prisen er smekkfull av gode kandidater – skribenter, journalister og andre interesserte vi har hatt gleden av å dele konsertøyeblikk med i løpet av året som går. Men det er vanskelig å komme forbi Johan Hauknes fra Salt Peanuts, som ikke minst har utmerket seg med en rekke åndfulle liverapporter i løpet av året, breddfulle av overskudd og musikkhistorisk plasseringsevne. Vi prøver å skrive om mest mulig forskjellig i denne bloggen her – og noen ganger strekker tiden rett og slett ikke til, selv om det er helt særegne ting vi er vitne til. Da har det titt og ofte rett og slett vært en lettelse å vite at Hauken tar det.

Årets “ja, visst faen”-jazzlåt
“Kronikkjazz” er jo et ord det går an å spy av, men det at den norske jazzen – og omegnen – også preges av sterke meningsbrytninger for tiden er noe som gjør det ekstra interessant og relevant å skrive om denne musikken. Det gir seg uttrykk på mange forskjellige måter – også det absurde/humoristiske. Lassens Eventyrer er et fabelaktig album som på mange måter tangerer mye av det vi skriver om flere av de som er nominerte til årets Spellemannpris – det omfavner sin egen særegenhet ubeskjedent og klokt, på en måte som minner om Moskus-plata, den har det samme suset av “en ordentlig god dag i studio” som Daughter of the Sun og den inneholder på sitt vis også mye av det tidsåndefinerende stoffet som preger Gurls-plata. Det er mange gode enkeltlåter på plata, men “Kulturrus” står NTT-redaksjonen ekstra nær, med sin messing om “Aldri mer kulturhus”. I likhet med mange andre band og artister følger Lassen også opp i praksis, med å aktivt søke seg til nye rom og kontekster hvor man kan oppleve musikken deres. Det infame lille omkvedet, over steeldrum-spillet til Clifton Harrydass, som Harald oppdaget på en svært god utgave av Jazz in Khartoum, er sånn sett også lyden av en scene i bevegelse.  

Årets skjæringspunkt
En gjenganger som “skjæringspunktet mellom det fritt improviserte og det komponerte” stilte sterkt også i år – men må se seg slått av årets soleklare favoritt, “skjæringspunktet mellom norsk folkemusikk og andre sjangere, herunder inkludert jazz”. Det har vært et stort år for dette skjæringspunktet, med flere markante skiver, enten det dreier seg om Seine Sviv med Bendik Baksaas, Frode Haltlis Avant Folk, og så videre. Men dette er også musikk som bør oppleves i levende live, og måten denne musikken har vært til stede i en rekke livesammenhenger gjennom året – munnharpe-øyeblikket på Vossajazz kan jo for eksempel nevnes – har rett og slett definert det norske musikkåret tjueatten.   

Årets sterke mening
“Burger King er faenmeg det beste som har skjedd Nasjonal Jazzscene siden Jan Ole Otnæs tok over” – en mening som kommer til å bli enda mer aktuell når det blir softis-vær på Karl Johan. Vi gratulerer! Honourable mentions til “Det kan kanskje bli litt mye fusion, eller?”.

Årets band
“Årets band er det neste du ser” sa absolutt ingen, men det føles jo sånn. Det er mange, mange som fortjener å bli nevnt. Men priser er nådeløse sånn sett – og i år er det liten tvil om at DNA-AND stikker av med en svært fortjent seier – juryen legger særlig vekt på den skjellsettende maraton-opptredenen på Hærverk under Musikkens Dag. Lurer du på hvordan dette bandet arter seg? Se bare her.

I pausene ble også disse prisene delt ut:
Åpen Middelklasse – Håkon Kornstad Trio, Im Treibhaus
Årets Label – Øra Fonogram
Kjekkeste musiker – Andreas Wildhagen
Årets savn – Olav Angell
Årets organisasjon – Motvind Kulturlag
Årets eksportartikkel – Bendik Giske
Årets gitarist – Oddrun Lilja
Årets opptreden – Daniela Reyes på Biblioteket under Øyafestivalen
Årets solo – Heida Karine Johannesdottirs tubasoloer under Joni i Operaen og Skadedyr på Victoria
Årets reissue – Erik Andresen Quartet – GIP (Jazzaggression records)
Fineste plateomslag – Jonas Cambien Trio – We Must Mustn’t We (Clean Feed)
Beste klarinettsolo – juryen er fremdeles ute
Årets meh – british jazz explosion live på norske scener
Årets mest forutsigbare backlash – “Jeg likte ikke Kamasi så godt i utgangspunktet, men nå som jeg ser at alle liksom skal være så jævlig kritiske, er jeg sannelig ikke sikker lenger”
Årets triokonsert – Bobo Stenson, Fredrik Ljungkvist & Jon Christensen på Kongsberg Jazzfestival
Årets Raslepose-øyeblikk – Da Hans Hulbækmo festet det lille trekkspillet i hihaten under Moskus på Victoria
Årets ECM – Christer Falck
Årets spillested – Kafé Hærverk
Årets jazzklubb – Kampenjazz
Årets neste konserter: Bendik Baksaas og Fredrik Høyer på Blå i kveld, Skadedyr på den spennende nykomlingen Parksalongen også i kveld, androgyn harmonipop med det plateaktuelle Listen to Girl på Blå neste torsdag, og Miman på Cappelens Forslag i morgen.
Årets NTT-leser – Audun Lunnan Hjort, knepent foran Espen Løkeland Stai. Hva kan vi si? Lik og del, folkens! LIK OG DEL

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger