Now’s The Time: Vi har snakka med Maj Britt!

Folkens – vi klarte det! Tiden har gått sin gang (stor takk til tiden for det), tirsdag kollapset som et korthus, onsdag tok med seg ballen sin og gikk hjem og heller ikke torsdag har klart å stå imot sekundviserens tålmodige sveiving. Dermed kan vi konstatere at det atter en gang er fredag på agendaen, at det atter en gang blir helg – og det betyr at det er tid for fredagsjazzblogg.

Ja, dere, velkommen til årets sjette utgave av Now’s The Time, Norges ukentlige digitale cirkulær for jazz og annen rytmisk musikk hvori opptatt assorterte helgeaktiviteter og -ritualer! Hver uke bringer vi dere stoff om gammelt og nytt, intervjuer med folk vi har lyst til å snakke med samt aktuelle og uaktuelle anbefalninger. Dette nummeret er slettes intet unntak. Vi har opptil flere ting å fortelle om uka som kommer – en uke hvor vi også gjør ferdig årets første utgave av vårt moderskip, selveste Jazznytt.

*Kremt*

Liker du å lese? Liker du å lytte? Liker du jazz? Liker du nytt? Kjenner du at det swinger i deg? Skaff deg et abonnement på Jazznytt, da vel!

Den neste uka byr på så mye – vi kan jo starte med Serendipfestivalen 2019, som arrangeres 13.-16. Februar av andreårsstudentene ved Norges Musikkhøgskole – en årlig foreteelse. Denne gangen spiller band som Fieh, Wako, Pre-Echo, Kanaan og mange flere.

I tillegg forteller medarrangør Matias Christoffersen at de samarbeider med en live visual artist med det flotte navnet Thor Merlin Lervik, som skal bidra med visual art på konsertene til Han Gaiden og Rino Sivathas Experiment. Konsertene finner sted på Norges Musikkhøgskole og Kulturhuset, de bruker flere scener på begge spilestedene og har også stand i resepsjonen på Musikkhøgskolen under festivalen. Vi unner oss en sluttreplikk fra Christoffersen:
– I år har det vært fokus på mangfold i bookingprosessen. «Alle kan søke» var slagordet. Derfor mener vi at programmet tilbyr noe for enhver smak. Fra fengende pop-inspirerte band som Pre-Echo og melodiøse jazzcomboer som Ruben Gilje Trio til støyende, fri, jazzrock-inspirert musikk hos gruppen Kanaan. En teaser med lydklipp av alle artistene ligger på Facebook. Konsertene med live visual artist Thor Merlin Lervik i samspill med Han Gaiden fredag kl 19:40 og Rino Sivathas Experiment lørdag kl 18 vil trolig bli noen av festivalens klare høydepunkt. Begge disse bandene spiller høy og punchy musikk, som kombinert med Thor Merlins intense visuelle stil kommer til å skape en helhetlig konsertopplevelse full av sanselige inntrykk. Og ikke minst anbefales konserten til Wako kl 20 og Fieh kl 21 på lørdag. Dette er band med høy status, kjent for sine svært gode musikere, sterke komposisjoner og stødighet på scenen i hver sin musikalske leir. Det vil du ikke gå glipp av!

Der var det jo virkelig en hel masse som fristet – nevnte vi at alt, med unntak av konserten med NMHs storband i Lindemannsalen på lørdag er helt gratis også? Serendip er ukas store kulturanbefalning!

Men det er ikke den eneste.

NTTs (første) store Maj Britt-intervju

Chipahua vender tilbake til Røverstaden, i Club 7s gamle lokaler, denne helgen. 

Høydepunktet fra da Club 7-revampen Røverstaden åpnet dørene sine i fjor vinter, var definitivt konserten med Club 7s gamle husband, Chipahua. Det rystende liveopptaket fra 1986 som ligger ute på NRK, fra da bandet virkelig var på høyden, viser snerten, overskudden og sjarmen det store ensemblet rommet. Vi ser særdeles markante musikere over hele fjøla – folk man kan kalle både toneangivende og regelrett folkekjære – som koser seg med sine favoritter fra soularven, frontet av en vokalrekke vi egentlig vel aldri har sett makan til verken før eller senere i Norge – Sidsel Endresen, Inger Lise Rypdal og ikke minst Maj Britt Andersen på én gang?? Herre kong Sverre!

I kveld vender Chipahua tilbake til klubbhuset sitt – og i den forbindelse slo Now’s The Time på tråden til Maj Britt. Det er så vanvittig mye vi kunne snakket med en av Norges aller mest elskede artister om – over 20 plater er det blitt, Et stille sted fra 2018, med tekster av Lars Saabye Christensen, er fremdeles som ferskvare å regne.

Kjernen i arbeidet får nesten bli barnemusikken som kom ut av det unike triumviratet Maj Britt i en årrekke utgjorde sammen med ektemann, bassist og komponist Geir Holmsen og den svært begavede og savnede skuespilleren og tekstforfatteren Trond Brænne. Siden begynnelsen med “Ballongvisa” skapte de tre – sammen med et kobbel av Norges beste musikere – et barnemusikalsk univers breddfullt av integritet, sprø fantasi, teknisk spissfindighet og menneskelig nysgjerrighet. Alle de egenskapene gjør at det er fristende å hoppe ut av musikken og si at det de skapte på sitt beste er barnekultur som er der oppe og puster den samme sjeldne luften som Bill Wattersons Tommy og Tigern gjorde (se i samme slengen for deg Wattersons energiske tegninger av Tigerns krumspring neste gang du hører Paolo Vinaccias trommespill). Vi samla en liste med noen av våre absolutte favoritter her, som du kan høre på om du syns vi er på jordet (det er vi ikke) – men siden anledningen er det den er, og Chipahua er bandet de er, startet vi allikevel praten på Club 7.

Coveret til Soul Survivors, Live at Club 7 1984

Hei, Maj Britt! Først et spørsmål fra NTTs andre halvdel, Audun, som skriver “spør om lille Chipahua”. Jeg svarte først “mener du Fieh?”, men det var det ikke, sa han – og poenget var jo at jeg skulle spørre det. Så hva i all verden var “Lille Chipahua”, egentlig?
– Lille Chipahua het jo Chipahua det også, vi kalte det ikke for “lille Chipahua” før etterpå. Det var bandet med Sidsel Endresen på vokal, Geir Holmsen på bass, Bjørn Jenssen på trommer, Ole Henrik Giørtz på keyboard og Morten Halle på saksofon – jeg lurer på om Bror Hagemann var med på trompet en gang i blant også. Jeg husker jeg hørte dem på Valkyrien på Majorstua i gamle dager. Men så fikk Sidsel og Bjørn og Geir tilbud om å bli med i Jon Eberson Group. De takka ja, og da lurte Ole Henrik på om jeg ville ta over jobben til Sidsel. Vi hadde noen klubbjobber her og der – jeg husker ikke hvem som spilte trommer, men Geir var fremdeles med på bass, i hvert fall. Så skulle vi spille på Club 7, og da ble de andre invitert opp fra salen, plutselig var Freddy Dahl, Sidsel og Inger Lise (Rypdal, journ.anm) på scenen. Så da var vi fire sangere på scenen plutselig, og det var kjempegøy – masse musikere var det også. Det var nok den kvelden det ble gøy å tenke på et virkelig stort Chipahua – og det er stort sett den besetningen som er i dag, bortsett fra at Sidsel slutta og Torunn Eriksen tok over for henne. Nils Petter Molvær slutta, og da ble det Jens Petter Antonsen på trompet, men ellers er det stort sett de samme musikerne.

Husker du hva dere spilte den kvelden? Og hva er det som er så spesielt med å være så mange oppe på scenen?
– Jeg husker ikke hvilke låter det var en gang, men det var nok noen vi spiller fremdeles i dag, tror jeg. Det var kjente låter. Det var bare så morsomt, det er noe helt spesielt med gleden over å være mange. Jon Eberson kom også inn på gitar etter hvert og var innom en liten periode – det var to gitarister, to trommeslagere, tre blåsere og fire sangere – da er det mye lyd! Vi hadde en jobb på Røverstaden i fjor, og det var utrolig gøy å være der igjen, samme scenen og egentlig mye av det samme publikummet også, bare tredve år eldre. Det her bandet har vært et fristed, kan du si – vi holder jo på med forskjellige prosjekter alle sammen, og det blir lekestua vår. Vi øver jo før vi skal på jobb og sånn, men det er litt mer avslappa, vi skal først og fremst spille det vi liker selv, det er kanskje hovedmålet vårt.

Det er mange tråder som møtes i Chipahua, om man ser på de ulike karrierene folk har hatt – jazz, pop og progrock om hverandre. Hva hadde dere til felles?
– Det var en veldig spennende sammensetning, alle sammen kom fra forskjellige hold, men det vi hadde til felles var at vi hadde vokst opp med soulmusikken – alle hadde de samme platene, Aretha, Chaka Khan, Marvin Gaye. Det var det som gjorde at vi hadde det så gøy sammen, jeg syntes låtene Sidsel, Inger Lise og Freddy sang var minst like fine som det jeg sang sjøl. Det fantes vel ikke et sånt slags band på den tiden heller. Ole, Geir og Morten begynte å skrive låter til bandet, og Sidsel skrev tekster – det hadde de også gjort i lille Chipahua, og en del av dem er på plata også. Men det som var mest gøy var å spelle de låtene som publikum syntes var like fine som oss selv, den responsen, hvor mye de ga tilbake. Det ble et sånn gledesmøte, og mange av dem er der fremdeles, mens nye har kommet til, unge folk som kanskje har hørt om det og er nysgjerrige på hva det dreide seg om. Det er folk fra 20 til 70, rundt regna.

Hva slags musikere var viktig for deg da du var ung, egentlig?
– Det var de beste sangsolistene, Aretha Franklin, Roberta Flack, Chaka Khan. Jeg har platene fremdeles, blant annet det Roberta Flack ga ut i 1970 (Chapter Two, journ.anm) og som jeg syntes var helt fantastisk. Noen av de låtene derfra spilte jeg også med et band som het Bruno på Gjøvik. Det var et vanvittig kick. Det var også en samleplate som het Golden Hits med Aretha Franklin, som blant annet hadde “Natural Woman” på seg… det var en stemning i den musikken som slo meg ut, jeg ble utrolig glad i det. Stevie Wonders Talking Book… alle de platene spiller jeg den dag i dag. Vokalprestasjonene er utrolig bra, Chaka Khan med Rufus også. Da jeg var fjorten var det spennende å gå inn i den verdenen og oppdage noe så vanvittig bra så tidlig. Jeg hadde eldre søsken som hørte på The Beatles og var opptatt av det, og jeg hørte på det også, men da jeg fant dette her – det var liksom et hav av dem. Nina Simone, Otis Redding… det å dra til platebutikken på Gjøvik og høre gjennom flere album, begge sider, med store øretelefoner før du valgte den ene du skulle kjøpe – det var ukas kick.

Hva begeistrer deg av norsk musikk for tiden? Datteren din, Daniela Reyes lager jo vanvittig bra musikk og er i et miljø med flere nye musikere som begeistrer oss – og vi har inntrykk av at du hører på mye.
– Det er blant annet Fieh – grunnen til at jeg følger med såpass som jeg gjør på nye ting som skjer er vel nettopp på grunn av Daniela, som er midt oppi det nå. Da jeg hørte Fieh for første gangen – én ting er at Sofie har et sterkt uttrykk, jeg liker måten hun synger på, den er veldig naturlig og spennende. Men hele bandet har en ustråling og varme på scenen. Man blir betatt av dem, jeg synes de låter innmari fint (NTT har intervjua trommeslager Ola Øverby her og trompetist Lyder Øverås Røed her).
Jeg var på konsert med No.4 nå før jul. Jeg blir betatt av hvordan de synger så flott og tett flerstemt sammen og at har så bra tekster. Emilie Nicolas syns jeg også er en helt egen greie, både den nye og den forrige plata er utrolig fin. Da jeg hørte henne første gangen, hørte jeg så mye Billie Holiday i stemmen hennes. Jeg har vokst opp med en far som spilte det da jeg var 5-6 å gammel, så jeg ble veldig tidlig glad i henne. Det var så fint å høre Emilie synge med den skjørheten, det er virkelig utrolig bra.
Og så var jeg på Rockefeller og hørte på Gurls her nå – det er også innmari tøft, hun sangeren der, Rohey, er virkelig helt rå. Jeg syns i det hele tatt det er morsomt at det er så mange jenter som er så utrolig sterke og selvstendige. Musikkbransjen har vært dominert av gutter hele veien, det har vært en del band med kvinnelig vokalist, men nå er det så mange band som består av utrolig bra jenter, det syns jeg er morsomt å se. Det er mye trøkk i dem – og det er i det hele tatt mye bra som skjer blant unge musikere. Jeg kunne sikkert kommet på mange flere, jeg nevner bare de jeg har vært på konsert med eller hørt på nylig nå, kan du si.

Blir du inspirert til å prøve å gjøre noe sammen med noen av disse du ser?
– Som jeg sa til Audun på NOPA-seminaret på Tjøme (et kort reisebrev fra Vingers musikk-fantasy camp finner du her), jeg har vært innmari bortskjemt med utrolig bra musikere hele tida. Paolo Vinaccia på trommer, Geir på bass, Atle Bakken, som også kom ut av Jon Eberson Group. Nå er ikke han med lenger, men jeg har hatt mye fine musikere med meg hele tiden, så det er litt sånn vanskelig å ta bort noen av de jeg har. Arild Andersen gjør jo gjerne det, jeg blir fascinert, jeg ser hvor fint det er både for ham og de unge som får spille med ham. Daniela prikker meg på ryggen og sier “mamma, kom igjen, gjør det”, og det er spennende å tenke på det, men foreløpig har jeg vært veldig fornøyd med de som har vært med gjennom tidene – Stian Carstensen, ikke minst! Jeg har liksom hatt de beste av de jeg kunne tenke meg å jobbe med. Jeg skal spille på Miniøya nå i mai, og det er jo en gylden anledning til å tenke nytt og få med meg unge musikere, men jeg har ikke spurt noen enda, for å si det sånn! Foreløpig skal jeg ha med meg Paolo, Andreas Utnem og Geir. Jeg ga ut en plate før jul med tekster av Lars Saabye Christensen, og der har jeg med meg unge, veldig lovende musikere. Det blir spennende å dra på turné med dem. Det er lettere å gjøre det med noe som er helt nytt for meg også, det er ikke så skummelt når alt er nytt uansett.

Når man er liten og hører på musikk, er det kanskje sånn at man ikke tenker så mye på hva som foregår, man bare hører på lyden og sangen – og jeg tror mange har noen skikkelige aha-opplevelser når de senere sjekker ut ting de hørte mye på, og legger merke til alle detaljene. Slik var det i hvert fall for min del da jeg plukka opp en plate som Folk er Rare! på nytt og hørte alt det morsomme spillet, arrangementene, trommene til Paolo Vinaccia og ikke minst fretlessbassen til Geir Holmsen. Det var liksom en helt ny opplevelse, men samtidig veldig kjent – som om alt dette hadde ligget i bakhodet og surret i årene som hadde gått. De som hørte på Folk er Rare-albumene og Rippel Rappel da de var små er i tredveårene nå, mange av dem har fått barn og noen av dem driver til og med med musikk – er det mange som kommer til deg og spør og graver om alt det rare dere gjorde på de skivene?
– Det er innmari gøy, jeg lagde en jubileumsplate i 2015, og da måtte jeg gå tilbake og kikke og høre, og fant 60 sanger. Da reiste jeg på en turne med den forestillingen, og da kom det liksom tre generasjoner på konsertene, det var liksom lille Anna på fem, mamma på tredve og bestemor på seksti – det var utrolig koselig, de kom bort til meg og var rørt – hva mer kan man ønske seg, når folk har fått så mye og følt at jeg har vært en del av barndommen deres – at jeg også har sunget om verdier som miljøvern, Ballongvisa – det er veldig flott. Jeg husker når vi spilte på Chateau Neuf da Folk er Rare! kom, og da var det flere rader forrerst hvor det satt barn som man kan si var litt annerledes. Da den sangen kom, reiste de seg opp og ble helt ville! Det var ganske rørende, den gikk rett inn til en del barn som kanskje trengte den sangen spesielt, og sikkert foreldra deres også.
Også har man sånne som deg, og Audun, som husker det fine soundet, Eivind Aarsets gitarkor, Atle Bakkens synclavier, “Sure Sivert” og “Rare Folk (Sett deg på en benk)” – dere har kanskje gode musikalske minner og lagt merke til mange av de tingene der – det er en veldig jevn god tilbakemelding, som kommer fra mange hold i grunnen. Ungene vet jo noen ganger ikke hva de er med på – når far reiser seg og synger “Kurtamarilteodorfillifjongsabbedussengelsenjosefin” – det syns de er helt vidunderlig. Det er jo ikke alltid på barnekonsert at foreldrene kan flere sanger enn barna. Og så har du Pulverheksa, som er nåtidens barn, eller en ny generasjon, som kjenner det aller best.

Et oppsiktsvekkende og for meg nytt bekjentskap da jeg dykket ordentlig ned i katalogen din igjen for noen år siden, var de to konseptplatene som forteller om livene til barn i Bangalore og Malawi – er det også sånn at de har sin egen generasjon med lyttere?
– Ja, de platene er liksom hjertebarna mine – jeg har jobbet lenge med organisasjonen Forut, som driver med noe som heter Barneaksjonen. Jeg har vært ambassadør for dem i mange år. Det er en veldig flott organisasjon å jobbe med, de jobber effektivt og transparent og pengene kommer til god nytte. Første gangen dro vil til India, til slummen i Bangalore hvor vi møtte en jente som het Indrani – jeg fulgte familien hennes i 14 dager, ble kjent, tok opptak av at de dansa og sang, jeg filmet videoer uti gata, og da jeg kom hjem hadde jeg en lunsj med Trond Brænne og Geir, et sånt møte som vi pleide å ha, hvor jeg fortalte om alt dette her jeg hadde opplevd. Så ble det en tolv-tretten sanger vi lagde CD og video av. Det materialet fikk barnehager og skoler gratis, mot at de lagde sin egen lille barneaksjon, hvor pengene gikk tilbake til å bygge en skole og en barnehage i Bangalore. De fattigste barna går rett og slett veldig mye alene mens foreldrene er på jobb og passer mindre søsken – det var et veldig fint tiltak hvor Forut samarbeider med en annen organisasjon der nede for å få det til. Året etter kom jeg tilbake og kunne se hvordan de hadde jobbet, jeg møtte Indrani på nytt og hadde med CD’en, jeg kunne fortelle om turneen og om alle de norske barna som nesten ikke trodde det de hørte var sant. Jeg leste Balansekunst av Rohinton Mistry før jeg dro selv, og tenkte jo at det knapt var mulig, men det var før jeg dro selv og så det. Det var veldig spennende å fortelle til norske barn. Det er en musikalsk brobygging, og jeg tror en del av de som har vokst opp med Indranis Sang kjenner meg best for den. Jeg var på en Pulverheksa-turné etterpå, og da var det en del barn som kom bort og “avslørte” Pulverheksa, skjønte at det egentlig var Maj Britt, for de kjente igjen stemmen min, og ville helst snakke om Indrani.

Det samme har jeg opplevd med det andre albumet, med Landsbybarna i Bawatele fra Malawi. Det var en liten landsby som var helt prisgitt mangoavlingen, det var også utrolig å se og fortelle videre om. I regntiden hadde de ikke muligheter til undervisning, men så gjorde Forut det samme som i Bangalore, de fikk bygd en stor skole slik at landsbybarna kunne gå hele året. Det er en hjelp til å komme seg ut av den verste fattigdommen. Barna der sang også innmari mye for meg, så jeg tok opp masse, også puttet Geir disse opptakene inn i sangene han lagde, sånn at det høres ut som de synger med. Det var virkelig fest i landsbyen da jeg var tilbake og de kunne høre hva de sang selv på den endelige versjonen! Det var en veldig fin måte å bli kjent på, at vi kunne synge sammen – jeg kunne liksom dra “Ride Ride Ranke”, også kunne vi gjøre noe musikalsk sammen. Det var en innmari fin energi. Jeg hører fra begge de jentene jeg ble mest kjent med fremdeles, Indrani er med og hjelper læreren på skolen og skal bli lege når hun bli stor. Det varmer et hjerte, kan du si.

Maj Britt med et eksemplar av «Et Lite Under» i 1975. Foto: Arne Wisth / Riksarkivet 

Til sist lurer jeg på – om du kan trekke fram noe du er ekstra fornøyd med fra musikken du har laget – eller som du knytter noen spesielle følelser til?
– Jeg er aller mest glad i det siste, så Et stille sted, er jo den jeg er mest opptatt av nå. Men jeg har gitt ut over 20 plater, og det er kanskje én jeg skulle ønske at hadde fått mer oppmerksomhet – Vinterkropp, med låter som “Som en narr i en tråd” og “Je ønske meg ei blåveiseng”, er noe av det jeg er aller mest fornøyd med. Både melodi og tekst er utrolig bra, og Truls Mørk spiller så vakkert. Den plata i det hele tatt er jeg veldig glad for. Men den kom ut rett før jeg fikk Daniela, så det ble vanskelig å følge opp ordentlig. Den kom ut og ble der, og det skjedde ikke så mye rundt den. Litt synd, for det er mye fint der – Jon Balke på piano, Paolo og Rune Arnesen på trommer. Skulle jeg ha tid til å finne på en ny forestilling etter Et stille sted, kunne det kanskje vært gøy å gjøre noe med Vinterkropp.

Hva har du i bolleposen? Tett på Chet med Baker Hansen

Baker Hansen spiller inn liveskive sammen med John Pål Indreberg og deler sine Chet Baker-favoritter med oss. Foto: Presse 

Det fire timer lange bursdagskalaset til Espen Rud på Victoria for noen uker siden bød på mange fine øyeblikk – vi var innom både Knut Riisnæs og Karin Krog i forrige nummer – og en annen veteran som slett ikke satte sitt stearinlys under ei bøtte var barytonsaksofonist John Pål Indreberg, som lukket øynene og spilte lange, intrikate linjer på inn- ut- og sirkelpust.

I kveld på den gryende og fornemme jazzvenuen Gamle Raadhus Scene, tropper Indreberg opp når Baker Hansen spiller inn liveplate. Baker Hansen består av trompetist Thomas Husmo Litleskare, pianist Kjetil Jerve, bassist Stian Andreas Egeland Andersen og trommeslager Tore Flatjord i tillegg til vokalist og oversetter Sigurd Rotvik Tunestveit fra Ål i Hallingdal. Greia deres er å spille Chet Baker på nynorsk. En fin greie, faktisk, som til nå har munnet ut i to plater, debuten Ei som deg fra 2014 og albumet NTT setter en ekstra stjerne ved siden av, Gamle Daga fra 2016. I tillegg har de holdt på som noen gærninger og spilt over 150 konserter på små og store steder, nes og odder, skog og fjell, hotellbarer, barer og helsikes kulturhus over hele Norge – de har spilt over alt, for vet dere hva folk liker over alt? Jo, folk liker Chet. Men hvilken Chet liker Baker Hansen aller best? Vi spurte bandet om å sende over tre favoritter som de diskuterte seg fram til mens de satt på et tog over fjellet – på vei både fra og til gig, selvsagt.

Smog (1962)
Vi tar med dette lydsporet til filmen «Smog» fra 1962 fordi Chet i Italia er en egen nisje. Han snakket italiensk (men en aksent ikke helt ulik  Lt. Aldo Raines i det historiske dokumentet Inglorious Basterds), nøt stjernestatus, tok dop og satt i fengsel, så her snakker vi nærmest hans «andre hjemland». Storheter i italiensk filmmusikk flokket seg om unge Chet og gav ham både filmroller og solistoppdrag med orkestrene sine, blant andre Ennio Morricone og, i dette tilfellet, Piero Umiliani. Om Chet og italiensk film er en kombo som gir mersmak finnes det også en kuriøs kortfilm kalt «Tromba Fredda» på YouTube, verdt sine 14 minutter.

Lee Konitz, Chet Baker, Keith Jarrett Quintet (1974)
Når Chet var tilbake i sadelen gjen i 1974 etter fem inaktive år, kom det plutselig veldig mye musikk, og veldig mye bra. Spilt inn i NY med Beaver Harris på trommer og Charlie Haden på bass. Ett vokalspor, «There will never be another you», og ellers er trompeteren Chet nesten unormalt pigg.

Charlie Haden «Silence» (1989)
Utgitt etter at Chet vandret heden, men han er ytterst til stede på denne innspillingen, som rett og slett må med på lista fordi den er skikkelig bra. Fine låter av Haden samt Enrico Pieranunzi på piano. Dessuten hederlig omtale til Billy Higgins på trommer, masse overskudd i hele ensemblet. Vi har inkorporert tittelsporet i vår versjon av «Everything happens to me», som viste seg å fungere ganske så fint.

Dette er bare noen av våre My Favorite Things-favoritter

Hei, hør hvilken låt som er på hitlistene igjen! Ariana Grandes versjon heter riktignok “7 Rings”, men utgangspunktet er jo selvsagt Rodgers/Hammerstein-låta “My Favorite Things”, som verden hørte for første gang for 60 år siden, da Sound of Music hadde sin urpremiere på Broadway.

I skrivende stund er “7 Rings” den mest spilte låta, både i Norge og resten av verden. Så får vi se hvor lenge det varer – en god stund, håper vi – det er både låta og artisten vel unt. Men det å i det hele tatt klatre til topps er jo uansett ikke verst for en seksti år gammel trudelutt, som altså passer merkelig godt inn, også i et moderne poptonespråk – det er ikke rart de plukket den ned fra hylla.

Uansett, grunnen til at vi i NTT henger seg opp i dette, er selvsagt at “My Favorite Things” er en låt som ikke er totalt ukjent i jazzsammenheng. Det har aller mest å gjøre med John Coltrane, som i 1960 fikk en sopransaksofon av Miles Davis da de var på sin siste turné sammen, og som begynte å låta kort tid etter at musikalen hadde premiere. For en match det der var. Innspillingen på Atlantic som kom ut i 1961 ble en svær hit, godt hjulpet av en tre minutters singeledit, og siden har det dukket opp et skred av versjoner – nok til at “NRK alltid My Favorite Things med John Coltrane” kunne vært en egen kanal (eller i det minste et radioprogram, for fasan!)

Men hvilke er våre favoritter? Til ære for Ariana, Coltrane, Rodgers og Hammerstein, jazzen og popen, presenterer vi herved Now’s The Times favoritt-My Favorite Things!

The Olatunji Concert: The Last Live Recording
Det er ikke vits i å late som at liveopptaket fra konserten på Olatunji-senteret for afrikansk kultur i New York, 23. April 1967, som ble Coltranes nest siste opptreden, er spesielt enkel lytting. På dette tidspunktet hadde Coltrane sluttet å booke klubbgiger – men han var en støttespiller av Olatunji-senteret og gjorde unntak for dem. Konserten ble egentlig tatt opp for å sendes på gospelradiokanalen WLIB, og er i forholdsvis elendig forfatning – noen ganger, når alle nålene står og dirrer i rødt, høres det ut som noe man finner på en branntomt. Men om lytteren “godtar” forvrengningen av den massive lyden fra det 6/7-personer sterke bandet (lyden er for uklar til å avgjøre Juma Santos faktisk var med på perkusjon) og ser på det som et tilfelle av art by accident, er opptaket også noe av det nærmeste vi kommer å høre hvordan det hadde vært om Coltrane “gikk elektrisk”. Og hvor vanvittig låter ikke det? 1967 var full av bråkete ålehoder i rocken som var oppslukt av musikken til Coltrane, Coleman og Ayler.

Utover slutten av sekstitallet ble det etablert en sorts forbindelseslinje mellom frijazzen og punken som har holdt seg siden, som spesielt interesserte lyttere og musikere kunne vandre mellom, hvor subkulturer og misfits kunne møtes i fascinasjonen for ømhet og brutalitet. Et kraftfelt som det er vanskelig å for eksempel tenke seg vårt elskede Kafé Hærverk uten – det samme gjelder vel kanskje karrieren til Mats Gustafsson også. Opptaket kan i grunnen sende tankene avgårde til Velvet Undergrounds legendariske Guitar Amp Tapes, et liveopptak fra 1969 hvor man hører lyden av en mikrofon som var stukket bak Lou Reeds gitarforsterker. Selvsagt ingen spesielt nøyaktig måte å høre avtrykket av hele bandet på – men desto mer medrivende og intenst. Et opptak som trenger seg inn i nåtiden fra en uventet vinkel.

Barbara Streisands versjon fra A Christmas Album
Oi, dæven, hør på den starten. De første 5-6 sekundene av Barbara Streisands versjon fra den store 1967-hitplaten A Christmas Album føles som en knapp, men ektefølt hyllest til Davis/Evans-versjonen av “Concierto de Aranjuez” – de dype fløytene, harpen – det eneste som mangler er noen knatrende kastanjetter. Et inspirert øyeblikk fra arrangør og dirigent Marty Paich – som hadde røtter i vestkysten og den såkalte Third Stream-bevegelsen, som jobba med Stan Kenton, som hadde en lang og strålende karriere med en rekke storselgere på CV’en og som også er kjent som far og mentor for sin sønn, David Paich, en av grunnleggerne av Toto. Etter det lille spanske øyeblikket er det Barbaras tur, hun går storslagent til verks, tyner hver eneste dramatiske gest, fra den lavmælte starten til rabalderet virkelig starter med “Girls in white dresses…”. Gåsehuden som eventuelt måtte oppstå er den egentlige Streisand-effekten.

Videoopptaket av Coltranekvartetten fra Belgia i 1965
Begynner det rett og slett å ryke av Jimmy Garrison og Elvin Jones 17 minutter uti kvartettens versjon fra den belgiske landsbyen Comblain-la-tour i 1965? Det ser da vitterlig sånn ut, det var visstnok en jævla kald augustkveld i Belgia og etter hvert står det skyer ut fra høyrearmen til Jones under enkelte cymbalslag under denne fremføringen som kommer på tampen av et festivalsett som er feiende flott filmet for ettertiden.

Selv om musikken hans åpenbart står helt fint på egne ben, og den lett maner fram indre bilder hos lytteren, er det også gripende å se ham fremføre den. Den dype konsentrasjonen, utholdenheten – bildene av ham tydeliggjør det musikkjournalist Ben Ratliff skrev om Coltrane, at han var en musiker som jobbet mye alene, og at det individuelle, nitidige forbedringsarbiedet også ble brakt inn og tematisert i musikken hans. I Jacob Collier-essayet fra 2017 skrev vi en liten snutt om det: “Selv om musikken hans dreier seg om svært mye annet er han også et godt eksempel på en lytteropplevelse som ofte kan handle om å høre på musikalsk arbeid, i seg selv. Det finnes opptak av Coltrane hvor utholdenheten hans når et punkt hvor den rett og slett blir rørende.” Opptaket fra Belgia er et slikt tilfelle.

Live at Newport 1963
Dette er vel en av de mest «trykk play»-vennlige versjonene av ‘things, der den melodiske tryggheten er bevart, selv om man strekker seg til et stykke over syttenminuttersstreken. Det tar nærmere ti minutter før Coltrane virkelig vrenger sopranen og temaet, men heller ikke da kan han sies å være for kontroversiell i sitt instrumentbruk, kan det ha noe med at de her hadde veteranen Roy Haynes med på trommer? Han var stjernevikar en periode i 1963 mens Elvin Jones balet med de kortsiktige bivirkningene av sitt heroinmisbruk. Med tanke på hvor viktig del av Coltrane-kvartettens uttrykk Jones var, kan man tenke seg at det er et tap å miste ham, men Haynes divergerende trommestil gjør at musikken løfter seg atskillige hakk. Det kan ha noe med opptaket å gjøre, men cymbalet blir liksom behandlet med slik en varsomhet, mens hans polyrytmiske dasking på skarpen er så frisk og livlig, som om han heller en pose med tørkede erter over trommen med ytterst følsomt håndledd. Da Coltrane går av en tur etter fem minutter hører man i McCoy Tyners solo og generelle spill at det er rom for mer spilling. Akkurat da kan man faktisk høre Jimmy Garrison også, om enn ganske muffled. Det var sikkert mange slike kvelder. Men selv om man ikke alltid hørte ham, var det viktigste å ha gjengen samlet. 15:08 ut i låta er det likevel så god stemning i gjengen at Haynes føler seg inkludert nok til å veive frem noen drako-drako-drako-slag i ren skjær begeistring.

Live at Newport 1965
Elvin er tilbake, og det er kun dager etter at de har spillt inn et av de mest radikale albumene i Coltrane-katalogen med «Ascension», det er full bombing fra en nærmest påståelig Jones helt fra børjan, han slenger rundt seg med tidlige utropstegn på cymbalene, og det tar veldig kort tid før Coltrane begynner å tråkle litt rundt i melodien.

Da Coltrane brøyter sin vei av scenen for å overlate oppmerksomheten til Mcoys solo, mindre hørbar enn på samme sted to år tidligere, og kanskje allerede ganske irritert på hvor ofte han blir presset ut av lydbildet. Han får opp tempoet, akkurat som han føler han må rekke å spille fra seg før det verste rabalderet starter igjen. Den ene basstrengen til Garrison høres ut som en sprøkkin holk, faktisk i ganske god synk med musikerrallingen som også er godt fanget på opptaket. Det er underlig å tenke på hvor lite av bassopplevelsen vi får, vi som ikke var tilstede og er nødt til å nøye oss med opptak av hendelsene. Men den forsterkede intensiteten i Coltranes spill fra ni minutter kan ingen ta fra oss. Det er nesten som å høre en infernalsk mobb som roper More! More! etter et kvarters tid, ikke i gledesrus men i en skremmende oppildnet tilstand.

Outkast på The Love Below
Frenetisk, små-gimmicky, men føles som det den garantert også er: En virkelig ektefølt og gledessprutende tribute til Coltrane-kvartettens versjon.

Sammen med Eric Dolphy i Stockholm 1961
Stol på oss – det har en litt svimlende og hypnotisk effekt å høre på veldig mange Coltrane-versjoner av “My Favorite Things” på rad. Det er mye som er ganske likt, men alt er også veldig bra, den vuggende swingen bare går og går, man kan lett miste litt grep om tiden. Men så skjer det noe, da – for eksempel 7-8 minutter ute i Stockholm-opptaket fra 1961, hvor Eric Dolphy sniker seg fram til mikrofonen med tverrfløyten sin. Så vakkert han spiller, og så befriende det også er å høre en annen solist, på sin egen vandring, men også i dyp samstemthet med Coltrane. I likhet med Haynes fra Newport-opptaket er det som om han åpner et vindu i låta og slipper frisk luft inn – etter å ha hørt Coltrane borre dypere og dypere og dypere, i sirkel rundt seg selv, kan det faktisk oppleves som en lettelse.

Versjonen fra Grant Greens The Matador
Se for deg at du er Elvin Jones eller McCoy Tyner, året er 1964 (fins isje iPod), du er med i Coltrane-kvartetten og det er et enormt privilegium, men kanskje også litt intenst i lengden, så det skal bli deilig å spille noe annet, strekke på beina litt, sessionen med Grant Green, for eksempel, den blir sikkert deilig. Hold an. Grant vil spille HVILKEN LÅT, sa du?
Lekker versjon, da.

 

Ny norsk favoritt: Jørgen Mathisen

Jørgen Mathisens Instant Light
Mayhalls Object
(Clean Feed)
Vi kan ikke bare se bakover for å finne favoritter, vi er svært nødt til å leve i nuet om ikke i framtiden også. Og hvorfor nøye oss med gode gamle Tellus, når det er andre der ute? Lørdag er det konsertserien Improverk på Kafé Hærverk igjen, blant annet med Jørgen Mathisen på plakaten. Typisk norsk jazznavn det der, men du verden hvilken kraft det er i saksofonen hans! Nå er mannen, som vi blant annet kjenner for tung innsats i Krokofant, klar med bandet Jørgen Mathisens Instant Light, og albumet Mayhalls Object, som nettopp er utgitt på Clean Feed der nede i Lissabon og omegn. Hva heter de der deilige portugisiske kakene igjen? Mmm. Vi snappet opp et rykte om at bandets bassist Trygve Waldemar Fiske fikk giggen etter en audition der nettopp «My Favorite Things» var oppgaven på opptaksprøven. Vi får regne med at det ble god stemning på auditionen, og at de spilte den i sånn cirka 17 minutter.  Fiske fikk også lov til å innlede det nogenlunde rolige avslutningssporet «Neutron Star» med en skikkelig knoklete bassolo.

En av våre favoritt-trommiser Dag Erik Knedal Andersen spiller framifrå slagverk platen gjennom, med litt mindre tid til rasleposebruk enn vi er vant med der i gården. Det er jo tross alt fullt kok store deler av veien her. Også fra Mathisen, men som heldigvis viser at det kan være mer ved koking enn bare maskuline poseringer og rå kraft. Noen ganger må man trekke gryta bort fra induksjonstoppen. Et slags sentrum i besetningen, i alle fall i disse ører, er den friendly teppebombingen av korder fra den eksellente pianisten Erlend Slettevold, som bidrar med en personlig touch. Det er litt uvant å høre denne spillestilen fra norske musikere for tiden, nesten så det føles forfriskende. Duken har vært fjernet fra de toneangivende restaurantbordene de siste årene, men kan det hende at den metaforiske dressen er tilbake i kraftjazzen? Det føles nesten slik når man lytter til Mayhalls Objects. Selv om albumtittel og også låttitlene henspiller på romfart og saker og ting som har med andre galakser å gjøre, virker også denne musikken som om den vokser opp som en digg kaktus i ørkenen — det er merkelig at det kan leve her, men når den først viser seg er det naturlig og organisk. At det swinger med godt humør som i «Quasar» eller tittelkuttet tar vi som en stor bonus nå inn mot helga.

Den ene Kjorstad-broren er Månedens musiker!

Hans P. Kjorstad er Månedens musiker på Riksscenen. Foto: Knut Utler

Her i NTT setter vi pris på norske musikere hver eneste fredag, for ikke si hver eneste dag. Det burde være klart og tydelig for faste lesere av denne bloggen. Men «Månedens musiker» er heller ikke verst, og når det er en felespiller som er innom så mye morsomt som det Hans P. Kjorstad er, blir det jo ekstra fint.  Ikke «jazz» sånn renheklet tenkt, men hva er vel det, deler av folkemusikken er et naturlig innslag i emnekretsen for denne bloggen. Rikscenen er åstedet for bejublingen av Kjorstad i denne korte februarmåneden. Så vi strakk oss etter buen.

Hva innebærer det egentlig å være Månedens musiker på Riksscenen? Får du et rosemalt nøkkelkort?
— Ja, og så mykje graut eg kan stappe i meg i 28 dagar til ende! Og tre konserter.

Hans Kjorstad spiller blant annet sammen med Folkevogn når han er månedens musiker på Riksscenen. Foto: Henriette Eilertsen .

Sett fra vårt ståsted er det et helsikes liv i folkemusikken om dagen. Er det bare vi som har fått opp øynene, eller har det skjedd noe med tankesettet i din musikergenerasjon?
—  Tankesettet forandrar seg frå generasjon til generasjon, og det går gjerne ein generasjon eller tre mellom kvar «renessanse». Eg ser mykje til generasjonane som var aktive rundt 60-70-talet. Personleg har eg interesse for dei sjangertrekka i folkemusikken, jazzen og den eksperimentelle/improviserte musikken som gjer at dei skil seg frå populærmusikken, og blandar meir enn gjerne desse. Har inntrykk av at det er nokre til som gjer det same.

Det er bra nok i «seg selv», men det er også mye god virksomhet som går over i jazz og impro. Jeg har sett deg spille solo på Hærverk, for eksempel. Hva er det ved den musikken og miljøet som appellerer til deg?
— Det er nok det uforutsigbare ved den improviserte/eksperimentelle musikken som grip meg mest, eg er litt avhengig av å bli overraska og ikkje minst overraske meg sjølv. Det er det mykje rom for i den musikken eg spelar.

Hvilke «slike» band er du mest involvert med for tiden?
— Eg er mest aktiv i trioen Miman med Andreas Røysum og Egil Kalman, vi skal gi ut vårt andre album 15. mars på plateselskapet som eg held på med, Motvind Records. Det heiter Stora Mängder Rymdgrus.

Det er også et inntrykk av at jazzmusikere i større grad «forstår» samspillet, at folkemusikk ikke er noe «pynt» på toppen men nå er mer integrert kunstnerisk?
— Det kan nok stemme i nokre tilfelle. Trur at folkemusikk (og all musikk) vert veldig ulikt oppfatta ettersom kor mykje erfaring ein har med det. Så eg høyrar vel folkemusikk på ein annan måte sidan eg har vokse opp med det, akkurat som Dag Erik Knedal Andersen høyrar improvisert musikk på ein annan måte med all den erfaringa han har.

Du spiller også i Billy Meier, som kommer med andreplata snart. Der er det jo romdrakter og mye rart, det er i hvert fall ikke folkemusikk?!
—Den nye plata Sounds From Erra er vel eit forsøk på å skildre kvardagslivet på planeten Erra, så det har absolutt snike seg med noko folkemusikk der au.

Volvur er flertall av Volve, som er navnet på spåkonene i norrøn tid. Illustrasjon: Marthe Lea

I kveld fredag holder du konsert med prosjektet Völvur, hva i alle dager betyr det og hva slags musikk er det?
— Völvur er fleirtal av Volve, som er namnet på spåkonene attende i norrøn tid. Det er Volva som fortel Voluspå (derav namnet) som handlar om korleis jorda blir skapa og går under. Völvur er det skandinaviske «backingbandet» til Alasdair Roberts, ein skotsk songar og gitarist som sjølv er ein musikalsk guddom. Han har gjeve ut 10-15 plater i eiga namn, med både tradisjonelle og eigenskrive songar. Eg veit rett og slett ikkje om nokon betre songarar og låtskrivarar enn han, så eg gler meg stort til å spele i kveld! Anbefalar konserten på det varmaste.
Og det er litt av noen musikere som skjuler seg bak Völvur-navnet, se bare her i tillegg til Alasdair Roberts og Hans P. Kjorstad: Marthe Lea (saksofon, klarinett og fløyter), Andreas Hoem Røysum (klarinett og gitar), Fredrik Rasten (gitar) Egil Kalman (bass og modulær synthesizer), Hans Hulbækmo (trommer).

Torsdag 14. februar skal Kjorstad spille med trioen Folkevogn som ellers består av Sudeshna Bhattacharya (sarod) og Michaela Antalova (trommer), før det 22. februar blir en festaften for folkemusikk fra Fron i Gudbrandsdalen. 

Månedens jazzgif er Niels-Henning Ørsted Pedersen som er skikkelig fornøyd med et basslick

…og ukas ECM-kampestein er Circles Paris Concert

“I feel that, in the third millennium, we are most fortunate. There are so many new and fresh possibilities… let me say this first: For the young men and women who are looking in the direction of creative music, or creative anything. My viewpoint is that I do not agree with the notion that the best of anything has been done, or that all we can look forward to is the apocalypse and that forward motion and restructuralism is over. I do not agree with this at all (…) how do I see creative music in this period? The possibilities are limitless!” – Anthony Braxton, 2013

På utsiden ser jo ikke Circles Paris-Concert fra 1971 ut som en ECM-utgivelse i det hele tatt. Til det er den for gul, for pragmatisk, den ser ut som et eller annet som er gitt ut på et ungt, prøvende (fri)jazzselskap som ikke brukte all verdens tid eller penger på coverdesign, hvor dette gule coveret bare er ett av mange, designet i hui og hast på et rotete og koselig kontor før det lille, optimistiske opplaget skulle i trykken. Som om det også finnes en Berlin-Concert i rødt, kanskje, eller et rufsete arkivopptak fra Den Gyllene Cirkeln som nesten ingen faktisk har hørt, i flott fiolett.

ECM var vel kanskje et sånt selskap på det tidspunktet – altså, et ungt, prøvende (fri)jazzselskap. I 71 var det ennå bare en liten håndfull måneder siden det startet opp i 1969 (året hvor også In a Silent Way ble gitt ut, og dette er sånn sett et fint sted å nevne at teksten du leser nå er å regne som del 3 i NTTs vidløftige serie om nettopp dette albumet – Plot twist! Spalte inni spalte! The most ambitious crossover ever! (De to forrige kan du henholdvis lese her og her)). Dobbeltalbumet Paris-Concert har katalognumrene 1018/19 – det var ord den attende tittelen ECM ga ut.

Selskapets visuelle univers hadde ikke satt seg ennå i 71 – designer Barbara Wojirsch var bare såvidt i gang med å sette sitt preg, den visuelle egenarten kom gradvis, akkurat som den musikalske. Se for eksempel på Chick Coreas Return to Forever, som kom ut i 72. Den har riktignok et bilde med både fugl, hav og horisont, men allikevel er helhetsinntrykket distinkt u-ECMsk. Det har ikke bare med den utypiske fonten å gjøre (selv om den selvsagt ikke hjelper) – kanskje det koker ned til at landskapet på coveret til Return to Forever er for varmt og gjestmildt, det får ikke den som iakttar det til å bekymre seg på om vedkommende har egnet fottøy.

De første årene på syttitallet var fremdeles startgropen med andre ord, og det er følelsen når man setter seg ned med Circles Paris Concert. I både utforming og utførelse støter man på noe som fremdeles kan gå alle mulige veier. Utgangspunktet for bandet var vennene Dave Holland og Chick Corea, som hadde utviklet et sterkt og kompromissløst fritt samspill sammen med trommeslager Jack DeJohnette i Miles Davis’ lost quintet. De trengte etter hvert mer plass enn de følte at han kunne gi dem. Som nevnt tidligere, var Davis selv litt på vippen, på en måte – friform var riktignok ikke retningen han egentlig ønsket at gruppen skulle gå i, men samtidig virket han stolt over å ha disse freaksa i bandet så lenge de også gjorde jobben han hadde satt dem til. Det endte med brudd uansett. Ifølge intervjuer Bob Gluck har gjort med Corea til boken The Miles Davis Lost Quintet and Other Revolutionary Ensembles, oppmuntret Davis dem til å danne sin egen gruppe.

Corea og Holland levde sammen i perioder, de deltok i New Yorks loftscene som akkurat rundt tiårskiftet eksploderte på en rekke kanter, sammen med et drøss av musikere i en rekke lokaler, kollektive sessions inspirert av den sterkt deltagende Ornette Coleman, samt viktige dokumenter som John Coltranes legendariske session Ascension. Impulser fra det som skulle bli fusionscenen dukket også opp her og der. Mest av alt spilte imidlertid Holland og Corea sammen på egenhånd når de ikke ennå deltok i bandet til Davis, i en akustisk duo. Den ble en trio når de møtte Barry Altschul, en frittalende bebop-trommeslager fra New York som både hadde spilt fast med Paul Bley samt konserter i Europa med musikere som Dexter Gordon, Kenny Drew og Johnny Griffin. Altschul var også blant musikerne Jimi Hendrix inviterte til å jamme når han skulle lage et nytt band etter Experience – men han søkte seg mot Corea og Hollands akustiske eksperimenter i stedet.

Trioen spilte etter hvert inn A.R.C, som kom ut på ECM med katalognummer 1009. Den åpner med låta Wayne Shorter skrev til Miles Davis-kvintetten, “Nefertiti” i løs og fin tapning, med et til det vi kjenner som ECM å være tørr og lite bemerkelsesverdig pianotriolyd. Det er en litt knirkete og uforløst forsiktighet over mye av innspillingen, men den gir et gløtt inn i hva som foregikk på kottet til Holland og Corea, langt unna friskronken på Fillmore og loftet til folk som Sam Rivers: Når de åpner med “Nefertiti”, låter det nesten som om bassisten og pianisten hadde sittet litt på pinebenken i det første elektriske bandet til Davis og egentlig ønsket seg tilbake til den siste akustiske gruppen til trompetisten. Tittelen står forøvrig for “affinity, reality, communication” og er et begrep hentet fra sjarlatanen L. Ron Hubbards scientologi-oppkok, som Corea nylig hadde blitt fascinert av – og som etter hvert skulle finne stadig måter å snike seg inn låtkonsepter og linernotes.

Den 19. Mai 1970 spilte Corea/Holland/Altschul på Village Vanguard sammen med gruppen til Roy Haynes. I salen befant saksofonist Anthony Braxton seg – han hadde samme kveld spilt en konsert med Leroy Jenkins og Leo Smith i gruppen Creative Construction Company (du kan høre et liveopptak fra Paris 1969 her, som gir en pekepinn på hva de dreiv med) i det mye brukte lokalet Peace Church og var blitt invitert med videre av Jack DeJohnette, som Braxton kjente fra det boblende jazzmiljøet i Chicago og Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) som hadde startet opp i 1965.

Den kvelden endte Braxton opp med å bli ropt på scenen av Corea, og det var første gang Circle spilte sammen. Trioen hadde vurdert andre saksofonister også – engelskmannen Evan Parker (som Holland ga ut det utmerkede albumet Uncharted Territories med i fjor) var på blokka. Det ble uansett Braxton, som kom fra altså Chicago, som var tilknyttet Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) og som i tillegg til å være jazzmusiker – det er han virkelig troendes til en gang i blant, noen ganger i voldsomme mengder også – var en gryende komponist, inspirert av folk som John Cage, Karlheinz Stockhausen, Charles Ives og Anton Webern.

Graver man litt i historien til Braxton, ser man hvor snevre og ubarmhjertige settekasser det fantes – og vel fremdeles finnes – for afroamerikanske kunstmusikere. Valgene hans ble gjenstand for spydighet og en ganske urimelig skepsis fra flere leire – på den ene siden ga kritikere som Stanley Crouch, Amiri Baraka og Ted Joans uttrykk for at det var noe bortimot suspekt eller uekte med en svart musiker som hadde så åpenbare europeiske inspirasjonskilder. Den spydige smørbukken Wynton Marsalis er blant dem som har slengt med leppa og sagt at musikken Braxton spiller simpelthen ikke er jazz.

Og på sett og vis er jo Braxton enig i det – han har gitt uttrykk for lignende ting ved en rekke anledninger (men da sjelden ment som en diskvalifikasjon, tvert imot). For andre – kanskje spesifikt hvite – lyttere, har det simpelthen vært utenkelig at en afroamerikaner som trakterer saxofon ikke først og fremst er en jazzmusiker. Om man fullfører det litt ekle regnestykket her, får man et virke bestående av musikk som svært ofte er blitt definert ut ifra hva den ikke er, snarere enn hva den faktisk er.

Braxton er i dag 73 år gammel, og kan se tilbake på et langt og hyperaktivt virke, både som utøvende musiker og professor i musikk ved Wesleyan. Han er ikke ferdig heller – for øyeblikket jobber han med operaen Trillium L, som er en del av en lengre syklus hvor Trillum J kom ut i 2014. Skal man dømme utifra traileren som ligger ute, ser det ut som relativt surrealistiske greier som trygler om større budsjetter – sånn får man jo ikke nødvendigvis til og i et nylig intervju med New York Times sier Braxton at han er klar over muligheten for at hele greia aldri blir oppført – men i samme intervju (som er verdt en titt, om ikke annet for å se eksempler på de vakre og fargerike partiturene Braxton skriver) forteller han også at hovedpersonen i hans nye opera er en hemmelig agent som også kan karate – så ingen skal si at han ikke prøver å fange interessen til folk.

Og det er noe der – en nøkkel til å nærme seg ham er å skjønne at han på sitt eget vis er en svært tilgjengelig musikkskaper. Første gang jeg så navnet hans var i frijazz-kapitlet av en rikt illustrert bok som het “Jazz”, og hvor de hadde trukket fram Braxtons 1968-plate 3 compositions of new jazz. Det intense, brune fotografiet av Braxton og de merkelige grafiske titlene gjorde inntrykk på meg, jeg tenkte at “her har vi en ganske ugjennomtrengelig og spesiell type, gitt”, den vokste i fantasien min, men jeg fant aldri den plata på butikken, det tok lang tid før jeg faktisk fikk sjekket ut musikken hans. Den forble et tankespinn – fremmed musikk laget av en gal professor, som nødvendigvis måtte være nokså vrien og blodseriøs å høre på.

Men det er jo ikke sant i det hele tatt – den nevnte plata åpner med tre folk som plystrer og bokstavelig talt synger “trallala”, liksom. Så går det slag i slag, diverse stæsj gnikkes på, dras og blåses i, det oppstår øyeblikk som kan være vanskelige å høre på – men følelsen av at dette er lyden av folk som har det bortimot urimelig gøy i studio forsvinner aldri. Den vedvarer gjennom diskografien hans – som jeg foreløpig bare føler meg som overnattingsgjest i, riktignok. Men hver gang jeg sjekker ut en ny Braxton-plate fra den formidable produksjonen hans (sjekk ut den velholdte og vanvittig omfangsrike Bandcamp-siden, i tillegg til alt som ligger på Spotify og slikt) blir jeg slått av hvor likefrem og uanstrengt den kunstneriske henvendelsen er. Det finnes masse “vanskelig musikk” som faktisk er vanskelig, hvor mye av tolknings- og gravearbeidet blir overlatt til lytteren – og hvor det er noe av moroa også. Ikke noe galt i dét.

Men Braxton framstår svært ofte som lettere, på et vis, som om han har løst opp alle knutene i denne musikken han bare klarer, som om han tross alt ønsker å overlevere noe som er så lett forståelig som han klarte å gjøre det. Han virker som en komponist som søkte seg mot den europeiske kunstmusikken simpelthen fordi han som ung lytter fant glede i disse lydene – og at hans fundamentale ønske er at at nye lyttere skal kunne finne noe av det samme – og kanskje attpåtil en følelse av at de også faktisk kan bidra til å bringe musikken videre.

Oppdagelsesgleden og optimismen Braxton brakte med seg, førte kanskje til at denne perioden ble noe mer enn en litt småinteressant akustisk mellomstasjon for Holland og Corea, på vei til større ting på hvert sitt hold. Når bevegelsene de hadde utviklet sammen i Davis-bandet finner noe å navigere etter i Braxtons komposisjoner, skjer det rett og slett bare flere morsomme ting. På Paris Concert hører man hvordan de simpelthen løper løpsk, både i ny musikk og i jazzens eldre korridorer – de drasset med seg et vell av ulike mer eller mindre praktiske instrumenter rundt på disse konsertene, prøvde ut alt de klarte å komme på av innfall, sagde ting i stykker, spilte gammalt og nytt om hverandre, snublet i hverandres ben – det låter som et vårslepp.

Ser man karrieren til Chick Corea under ett, kan man kanskje si at mannens musikk alltid – både når den er bra og når den er dårlig – har vært preget av spilleglede, av noe kvikt og sprudlende som på sitt verste kanskje kan låte grunt og lirete, men som på sitt beste minner oss om at all musikk, enten den får oss til å le eller gråte, i grunnen starter i leken.

Dave Hollands musikk kan også knyttes til en slags letthet. Hans beste musikk, enten man snakker om klassikeren Conference of the Birds (med Altschul og Braxton, i tillegg til Sam Rivers), rekken med suverene bandinnspillinger fra åttitallet eller kvintetten rundt tusenårsskiftet, som blant annet noterte seg for den fabelaktige liveskiva Extended Play (Live at Birdland) låter aldri for mettet – bandene har mye på hjertet, men husker jo også alltid å by lytteren på et glass isvann med en skive sitron i når det trengs.

Selv om Paris Concert slettes ikke er en liveplate som trygler om å bli spilt om og om igjen, eller for den saks skyld er videre enkel å komme seg igjennom i én bordsetting, peker den virkelig videre frem mot alt dette – og den bærer vitnesbyrd om at dette, selv om det ikke er musikken noen av musikerne helst blir husket for, var noe de hadde enorm glede av. Selv om publikum på de ofte overdimensjonerte konsertene bandet spilte (de hadde tross alt to ferskt uteksaminerte hot shots fra Davis-bandet i besetningen) ikke nødvendigvis alltid tenkte det samme.

I The Miles Davis Lost Quintet and Other Revolutionary Ensembles, som jeg nevnte lenger oppe, gjør forfatter Bob Gluck noe lurt. I stedet for å først og fremst se bandet som et bindeledd mellom den andre store kvintetten til Davis og de ektriske bandene fra 1970 og utover, ser han på hva slags band og miljøer kvintetten omga seg med. Tanken om den elektriske nødvendigheten, om Davis som en singulær karakter som “måtte videre” havner i bakgrunnen og i stedet ser man hvilken rik, eksperimentell samtid bandet sto i, preget av ting som den nevnte loftsscenen i New York og AACM i Chicago. I stedet for å sette et spørsmålstegn bak brytningen mellom friimpro og jazzrock i bandet, setter Gluck et punktum – selvsagt var det slik de låt, hør bare på Circle, hør bare på The Revolutionary Ensemble, eller Art Ensemble of Chicago, eller noe som helst annet fra den tiden.

Det som gjør at bandet til Miles Davis eventuelt skiller seg ut, er ikke den stilmessige frontkollisjonen, men hvor mange øyne Davis hadde på seg mens bandene  hans gjennomlevde disse tingene – og i hvor stor grad det gikk an å knytte ham til en tidligere klassisk epoke, hvor jazzen hadde en annen kulturell status. Kanskje har Davis-metamorfosen i årene 68-75 som en essensiell musikalsk hendelse det var umulig å vende seg bort fra, enten man elsket eller hatet musikken, bidratt til å overskygge helt nødvendig historiefortelling om hvordan jazzen ellers slettes ikke stagnerte utover i det nye tiåret, men fant nye spillesteder, uttrykksformer og organisasjonsmåter. Oppmerksomheten i mainstreamkulturen var nok ikke det den en gang var, bare et tiår tidligere – men den veien hadde vel i grunnen høna sparket en god stund, og den eneste måten å overse den tendensen på er kanskje om man for eksempel henger seg for mye opp i historien om en artist som på dette tidspunktet nesten var større enn sjangeren han var en del av.

Det er interessant at ECM entrer landskapet på dette tidspunktet – og hvor magnetisk og tilknyttet de fremstår, helt fra starten. På kort tid ble jo labelet hjemmet til brorparten av den siste store jazzgenerasjonen Miles Davis spilte med – Dave Holland, Keith Jarrett, Jack DeJohnette og Chick Corea endte opp der – og noen ble der i mange tiår. Andre Davis-alumni dukket også opp, Bennie Maupin og Dave Liebman – alle ga ut svært god musikk på selskapet. I 1978 flyttet også Art Ensemble of Chicago seg dit – en ny, gigantisk CD-boks dokumenterer alt medlemmene deres har gjort for labelet, med en 300 siders bok og alt som hører til.

I blogginnlegget på Jazznytt som var en slags prøveballong for denne ECM-serien, står det litt om hvordan ECM er et plateselskap med en ekstremt distinkt look og lyd – i så stor grad at selv musikkinteresserte folk som ikke har hørt så mange plater kan klare å feste noen kjennetegn til diskografien – öppna landskap, et slags kjølig alvor, fjelljazz og så videre. Men selskapets produksjon er også så enorm at det finnes et utall unntak fra denne regelen – de tidlige omslagene ble nevnt innledningsvis, det finnes rett og slett mye livlig, u-ECMsk coverkunst for den som graver litt i bunken (gode Fredrick Arnøy på Victoria har også rett i at Joe Lovanos siste plate bryter med en god del normer – så kanskje vi er på vei dit igjen?).

I et intervju han gjør om selskapets forhold til fri improvisasjon i boka Horizons Touched av Steve Lake og Paul Grifiths (red.), snakker Manfred Eicher en del om hvilke deler av denne musikken han selv føler tettest tilknytting til – måten Paul Motian endret pulsen i Bill Evans-trioen, hvordan han reiste rundt i Europa på sekstitallet og opplevde all slags musikk, møtte en drøss med musikere, tidlige konsertopplevelser med Cecil Taylor og andre medlemmer av den såkalte “Oktober-revolusjonen” som foregikk i 1964, Ornette og så videre. Det er tettere på enn man kanskje skulle tro om man hører på de mest stillferdige øyeblikkene fra katalogen – Eicher påpeker selv at ECM tross alt inneholder denne siden (“let’s not forget the intense and complex recordings that were also flying out of ECM – like Sam Rivers, Circle, the Art Ensemble, Dave Holland’s Conference of the Birds and later Hal Russell, Joe Maneri and, again, the always developing Electro-Acoustic Ensemble of Evan Parker.”) – han griper til billedkunsten (“on ECM you could find Jackson Pollock and Rothko at the same time. You could have Cy Twombly – to whose work I felt particularly close in the 1960s – and Tapiès, and Yves Klein and Fautrier. The whole thing is actually a net that has no frame – a canvas without an edge – the music is open ad infinitum.”)

Men samtidig innrømmer han, på det man formoder er nokså typisk vis, at det noen ganger har blitt litt vel stille: “In my mind, I often bring the music we do together with water music. I see a sea, a big ocean. And it’s extremely calm. Then, two and a half minutes later, the waves start moving and it becomes a storm. It changes, and the tide changes. That is inside ECM, I think. A continuous movement of undercurrents and unexpected drifts, winds coming from different directions to become a central storm. But sometimes the sea is tranquil, and stays tranquil. We had a period when there was a certain sameness, maybe, or weakness even, but it was needed (…) I remember some of the covers, and it was not only the covers. Probably also for a while the music needed to find its next wave, and this was not always guaranteed.”

Med Circle kom den neste bølgen – det kan man høre på dem. De føyk hver til sin kant – Holland og Coreas felles ønske om større frihet tok i grunnen ikke så lang tid å spille seg ut av, Corea havnet jo fort på fusionkjøret igjen – men den var nødvendig, og musikken vi satt igjen med bidrar til å gi mening til det de forsøkte å spille seg vekk fra. I og med at dette er en sorts spalte-crossover, er det fristende å se for seg hva som hadde skjedd om Davis fulgte etter alle bandkameratene sine. Om han hadde vendt seg vekk fra det elektriske soundet og gått akustisk i stedet for å gå under bakken i 1975, om han brøt med Columbia og signerte på ECM, om det fantes anekdoter om Davis som truer Eicher på livet – og omvendt, om han gjestet Keith Jarretts skandinaviske kvartett på en plate og om det så fantes en bunke thinkpieces om betydningen av at Davis stjal Jon Christensen til sin egen fjerde kvintett i 1978, om hvor lite han egentlig likte bildet av en støvete landevei på coveret av A thousand miles fra 1981.

Det er en fin vei å traske nedover – vi får gå lengre en annen gang. Manfred får siste ordet, idet han svarer på intervjuens spørsmål om frijazzens politiske betydning var noe som ressonnerte med ham på sekstitallet – eller om det først og fremst var en musikalsk tiltrekning han kjente på. Svaret han kommer med er fyndig – og med det takker vi også for oss her i Now’s The Time – vi sees neste uke!

“I felt at home in this music because it was in tune with my thinking – the way I thought about society and life. But then I feel very much at home in music, because music is freedom to me – no matter how strict the form.”

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger