Now’s The Times STORE nyttårsoppsummering

Hei alle sammen, og velkommen tilbake til Now’s the time, bloggen som finnes, på årets siste dag, nyttårsaften 2018! Det kan kanskje virke kontraintuitivt, siden vi allerede har utropt romjulen til årets helg, men nyttårsaften er jo muligens årets fredag, så dermed utsatte vi utgaven et par dager. Egentlig har ikke vi i Now’s The Time noe imot lister og kåringer og slikt – men vi har allikevel løst oppsummeringen med en mailutveksling.

Hvor skulle vi egentlig startet om vi skulle laget en liste over årets konserter i Oslo? I og med at arbeidet med denne ukentlige bloggen delvis drives framover av frykten for å gå glipp av store konsertopplevelser er det fristende å slenge henda i været og konkludere med at alle konsertene vi ikke var på stikker av med seieren. Men…. konserten på Blow Out!-festivalen med Karin Krog, Paal Nilssen-Love og Ole Morten Vågan var et stort øyeblikk. Krog, for anledningen tildelt en Blow Out-solskygge av Ståle Liavik Solberg (hun er dermed den eneste andre enn Solberg som eier en slik en), hadde plukket ut et knippe vaskekte jazz-hits denne sommerkvelden – “Goodbye, Pork Pie Hat”, “Round Midnight”, “Break of Day in Molde” (Krogs versjon av “Ida Lupino”) – som trioen spilte vakre, frilynte versjoner av for et virkelig stappfullt Mir. Blow Out skal ha en stor takk for denne innskytelsen – og vi håper jo også at det gir mersmak, denne trioen kunne skapt stor begeistring i andre lokaler og jazzfestivaler, om de har tid og lyst. Om det blir med den ene, er vi glade for at vi var der.

Var Blow Out-konserten med Karin Krog en av årets beste? Vi heller mot å mene det, men det er ingen konkurranse. Er dette bildet av Karin Krog og Ståle Liavik Solberg, fra gangen utenfor MIR, årets bilde? DET er vi bombesikre på! Foto: Blow Out.

En annen konsert som vi er glad får en gjentagelse på Nattjazzen i Bergen, er Joni Mitchell-tributen med et kobbel av musikerne vi har opplevd oftest dette året. De spilte to konserter på samme kveld i Operaen under Oslo Jazzfestival, vi var på den første og visste at det selvsagt var et feilgrep – ifølge de som var til stede løsnet det virkelig under dagens andre gjennomgang. Gjestespillet de hadde under julejazzen på Caféteatret viste hvor mye musikk som bor i denne besetningen og dette låtmaterialet. Det er ikke “Joni på Norsk” – da kan det heller sammenlignes med måten Joni gjorde Mingus på – om noe. At det er et effektivt “utstillingsvindu” for en særegen generasjon i norsk musikk, som vår redaktør Rob Young skrev i en lederartikkel i etterkant av konserten, er hevet over enhver tvil. Mange fikk nye venner, som salig Olav Angell så fint kalte det, den kvelden.

Men ennå har vi bare skrapet overflaten – hva med den elleville avslutningskvelden på Blow Out!-festivalen, med Goran Kajfes Subtropic Arkestras festsett, og et mildt sagt euforisk etterspill? Hva med Atomic-konserten på Herr Nilsen i mai, da den lydløse russebussen stanset utenfor spillestedet under “Un Grand Sommeil Noir”? Apropos Herr Nilsen, vi kommer jo ikke utenom Kristoffer Kompens konsert der i høst, en virkelig perfekt jazzlørdag, hvor Kompen spilte til han ikke hadde flere låter på lager og sånne ting som denne perlen skapte slørete blikk i publikummet, fra tiårsalderen til langt over åtti (et sted på skalaen befant også vi og Banjo-Kari seg)? Og, apropos alder, hva med Sun Ra Arkestras tre dager lange residency på et sommervarmt Blå, til alt overmål samtidig som Oslo Jazzfestival og Blow Out!-festivalen? Der møtte vi jo på selve jazzens vesen, med Marshall Allen som veiviser (kom tilbake, Marshall – 94 er ingen alder, og neste gang kan dere spille fem dager!). Hva med alle konsertene i serier som Jazz in Khartoum, Improverk, Blow Out!, og Fritt Fall? Eller erobringen av nye scener, for eksempel da Lassen spilte (med operasolist og greier) på Gamle Raadhus, et sted vi har store forhåpninger til også i året som kommer? Og hva med Skadedyr-releasen på Victoria, et av svært mange høydepunkter (Kim Myhr! OK World-kvelden! Bixiga 70! Motorpsycho!) på denne venuen – som attpåtil kan gjenoppleves på Victorias høyst utsjekk-verdige Youtube-kanal?

Nei, det blir for dumt å rangere alle disse tingene. Vi har vel i grunnen mest av alt lyst til å ønske godt nyttår til alle sammen og takke for arbeidet som er blitt gjort – godt nyttår til muntrasjonsrådene i baren på Victoria, som virkelig elsker musikken og holder kulturhusvibbene på armlengdes avstand, takk til alle de som jobber på stedet, Jan Ole Otnæs, Fredrik Arnøy, Tine Hvidsten og så videre. Godt nyttår til vriompeisen Sten Ove Toft og resten av gjengen på den formidabelt feirende tyveårsjubilanten Blå, takk til utrettelige Vegard Heskestad og alle de underlige, fantastiske typene som har Hærverk som hjem og som ikke fjernet foten fra gasspedalen i år to, det er virkelig noe helt spesielt dere holder på. Takk til Jon Johnsen og de andre ildsjelene som byr på knallbookinger og suppe på Kampenjazz, til folka på Herr Nilsen, til New Orleans Workshop, Emmeluth og Røysum og Blow Out! Det er vanskelig å vite hvor man skal slutte. Godt nyttår til alle musikere vi har hørt på, alle publikumere vi har delt konserter med – og alle lesere av Now’s The Time. Hvil i fred, Olav og Misha.

Var det noe mer? Jo, pokker, content marketing. I DAG ER SISTE DAG FØR JAZZNYTT ØKER PRISENE SINE! ABONNER I DAG! STØTT NORSK MUSIKKOFFENTLIGHET!

Sånn. La oss gå i gang med årets aller siste Now’s The Time!

Ståle Liavik Solberg er jazzbloggens nyttårsbarn 2018

I kraft av sitt virke som trommeslager, konsertarrangør og smørblid konsertpublikummer innenfor en rekke ulike jazzfelt kårer NTT Ståle Liavik Solberg til årets nyttårsbarn. Vi gratulerer! Foto: Christian Haukeli/Kongsberg Jazzfestival

En av dem vi her i Now’s The Time har hatt mest med å gjøre i 2018 er helt klart Mannen Med Solskyggen — Ståle Liavik Solberg. Som trommeslager og improviserende musiker i en rekke konstellasjoner, duoer og ad hoc-prosjekter, som arrangør av Blow Out! konsertserie og festival, og for sitt arbeid med Kongsberg Jazzfestival og spesielt Særingfesten der nede, har det rett og slett vært mange ganger våre veier har sneiet hverandre. Konserten på Smeltehytta med Eve Risser (piano), Benjamin Duboc (bass) og Edward Perraud (trommer), under navnet En Corpse, var et av usedvanlig mange sterke opplevelser med Solberg i kulissene i sommer. Det var derfor helt naturlig å ta en kjapp prat med Solberg om tilstandene.

En Corpse i Smeltehytta. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Du kan se tilbake på et langt og innholdsrikt år som musiker og arrangør. Ble det slik du hadde sett for deg?
— Ja, men nei. For meg er det en styrke å ikke definere forventninger og tanker man har om ting for mye. Da blir det lettere å være åpen, positiv og konstruktiv når man står midt i det.

Noen spesielle oppturer – og nedturer?
— Jeg hadde en fantastisk turne i Japan med John Russell, hvor vi blant annet gjorde to jobber med Min Tanaka. Det var et sinnsykt kick! Og det at vi traff så bra på alle områder med programmeringen av Blow Out-festivalen ga meg en energi som jeg kjenner på fortsatt. Det har vært ting som har vært trøblete og vanskelig dette året som alle andre, men jeg prøver å være bevisst på gleden med å spille og å høre musikk når jeg er i de situasjonene. Og jeg er veldig glad for at jeg kan få det kicket av å spille når det trengs som mest.

Selvfølgelig leit å miste Café Mir, som hadde blitt et ikonisk konsertlokale for slike typer musikk — men kan Hærverk bli et blivende sted?
— Ja. Men Mir kommer tilbake etterhvert. Jeg tror det blir strålende da også. Jeg synes Kafé Hærverk er et veldig bra sted som blir bedre hele tiden. Det har vært veldig kult å komme dit med Blow Out, og jeg tror den gode utviklingen vil fortsette etterhvert som vi blir mer vant med stedet.

Noen ekstra spennende ting som skal foregå i din regi neste år?
— Tja. Jeg vet ikke om det er ekstra spennende, men det er hvertfall noe nye plater, blant annet en trio med John Butcher og Pat Thomas, som jeg liker godt. Og så blir det noen nye prosjekter som jeg gleder meg til å sjekke ut.

Du var med på et knippe plater i året som gikk også — hva betyr ALBUMET for den impro-scenen du tilhører? Jeg kjøper og får gratis tilsendt et ganske stort knippe, og elsker det, forsåvidt, men det er en tendens til at det ikke avspilles 20, 30 ganger.
— Jeg digger fortsatt albumet. For min del har det alltid vært sånn at noen album hører jeg masse på med en gang jeg får dem, mens andre blir liggende en god stund etter at jeg har hørt de en gang, før jeg plutselig tar de frem igjen og hører på de med et annet fokus. Jeg tror albumet er veldig viktig for oss på forskjellige nivåer. Det er bra med tanke på å utfordre seg selv kunstnerisk, det er viktig med tanke på dokumentasjon og det er viktig for å holde seg synlig på scenen med de forskjellige prosjektene man jobber med.

His Flight’s At Ten med Ingebrigt Flaten, Lotte Anker og Pat Thomas ble jo opprinnelig tatt opp på Blow Out. Hva husker du fra den kvelden? Er alle slike konsert-opptak potensielle albumprosjekter?
— Det var en veldig bra kveld! Vi gjorde to dager etter hverandre hvor vi delte konsert med Terrie Ex og Paal Nilssen-Love, og det var veldig trivelig hele veien, samtidig som det er inspirerende å høre noen andre spille to dager på rad også. Når en konsert blir tatt opp er det ofte spennende å høre på opptaket for å se om det er man tror kan funke som et album. Noen ganger har jeg en klar tanke om at jeg håper det kan funke på plate, spesielt om det er et nytt prosjekt, mens andre ganger er det mer sånn at det er noe der som er veldig bra og at man derfor har lyst til å gi det ut. Alle konsertopptak kan nok være potensielle albumprosjekter, men for meg varierer det mye hvor lang tid jeg lar ting ligge før jeg gjør noe med opptaket.

Og så er det Spor, med Sten Sandell og Frode Gjerstad … De gamle er eldst? Hvor kjapp var din vei inn til å spille med alle disse skandinaviske legendene i starten?
— Med unntak av Frode så er det en ting som har kommet litt og litt etter som tiden har gått og jeg har blitt kjent med folk. Frode er en unik fyr og en institusjon i norsk musikkliv. Han har vært veldig åpen og oppmuntrende mot meg og veldig mange andre fra tidlig i prosessen, og er det fortsatt. Måten han jobber med unge musikere på er veldig bra og det er inspirerende å se ham gjøre det gang etter gang.

Den platen jeg likte best var True Colours, der du er alene med trommer og perkusjon. Jeg føler at man blir bedre kjent med deg som musiker i den settingen, det er også godt og nært tatt opp av Stig Gunnar Ringen. Hva er det man kan fortelle med kun den begrensede instrumentparken?
— Jeg er godt fornøyd med den platen, både musikalsk og hvor nært og åpent det låter. Jeg tror ikke det handler om hva slags instrumenter man bruker, men det kan nok hjelpe til å lage en tydelighet eller rød tråd når det er en sånn sound som går igjen gjennom en hel plate. Utover det er det viktig for meg å jobbe med lydmateriale som jeg kjenner godt og som jeg føler at jeg har en fleksibilitet i.

Er det noen solo tromme-prosjekt som du ser spesielt opp til, eller er det essensielt å finne sin egen, helt unike greie?
—Jeg håper at det låter som meg når jeg spiller solo. Jeg er ikke direkte inspirert av noen annens soloprosjekt, selv om jeg liker noen ting veldig godt. Roger Turner og Milford Graves har gjort veldig mye bra ting. Og denne soloen av Tony Oxley er helt fantastisk! Å få ut alt dette på under tre minutter er imponerende.

 

Re: 2018 – Now’s The Times store nyttårsoppsummering

Hei, Audun, god advent!

Tenker vi bare hopper rett i det. Jeg har hatt mange gode konsertopplevelser i år. En av de aller største skjedde på Kafé Hærverk under Musikkfest (Eller Musikkens Dag) på ettermidagen. Da spilte nemlig orkesteret DNA? AND? med gitarist Hans Magnus Ryan, blant annet kjent fra Motorpsycho og Møster!. Jeg hadde hørt at det skulle være bra, men jeg visste ærlig talt ikke på hvilken måte. Det er mange vis en ting kan være bra på. Det må nevnes, før jeg glemmer det, at DNA? AND? er et improvisasjonskollektiv hvor halvparten av gruppen er voksne, garvete og musikalske mennesker med bred bakgrunn fra kollektiv improvisasjon. Den andre halvdelen er barn og ungdom med diagnoser som downs syndrom og lignende.

De har eksistert i en håndfull år, og tanken er ifølge Bjarne Larsen (Masselys, Salvatore, DNA? AND?) å, vel, lage musikk. Det er helt åpenbart når man ser dem at ambisjonen til ethvert øyeblikk er nettopp dét – å drive med friimpro akkurat på samme måten som man ville gjort innenfor en hvilken som helst annen setting. Så er det allikevel en annen setting. Jeg tror Bjarne like gjerne kan fortelle om det, jeg møtte ham til en prat og en kopp kaffe tidligere i år:
– Bare spørsmålet om folk i det hele tatt kom til å spille var spennende. Men også det å gå bort fra den vanlige forståelsen av tonalitet, rytmesans og det å lage improvisert musikk med folk som var helt uvant med det. En punk-estetikk, egentlig, hvor tanken var at alle kan lage musikk sammen – vi bare har det gøy. Jeg tror vi på en måte kan skrelle filosofien ned til det. Underveis er vi også blitt oppmerksomme på det terapeutiske i det, både for dem, men ikke minst for oss. Den gleden og samholdet som kan oppstå når man har et skikkelig lavterskeltilbud til å spille sammen. For mange av de her ville alternativet vært, foruten det obligatoriske ene timen i uka, Dissimilis eller Torshovkorpset. Og det er ikke noe galt i det, men der spiller man notert musikk, tanken er å gjenskape noe, ikke lage ny musikk. Vi tenkte det var mye bedre å se på dette her som en ressurs til å lage nye ting i stedet for at vi  skulle prøve å etterape det “normale” mennesker gjør.

Friimpro blir vel her rett og slett en måte å gå utenom alt på – og å komme seg innafor. Det blir en mulighet til å lage musikk. Det som er helt tydelig når man ser bandet, når man hører dem øve eller når man snakker med noen av musikerne derfra, er at alle “de voksne” har åpenbare kunstneriske ambisjoner med det. Kunstneriske ambisjoner sammen med barna.

Det betyr ikke at det alltid er bra. Tvert imot. Dét var egentlig den første, store befriende opplevelsen da jeg så DNA? AND? på Hærverk. Det var ganske middels da jeg kom inn i rommet. Noe klunking på en el-bass. En musiker som omstendelig plukket en fele ut av etuiet og klimpret litt forsiktig. Foreldre som flyttet seg forsiktig rundt i det lille, vakre rommet. Noen hadde tatt dagens første pils, og var på uteserveringen. Andre oppsøkte kanskje vannmuggene og lurte på når det hele egentlig skulle ta til. Det var – i mangel av et bedre begrep – velsignet normalt, det er sånn fri-impro en gang i blant kan være. Christian Meaas Svendsen siterte i NTT musikeren Lasse Thoresen som sammenlignet det med å gå på multetur (dog om om samtidsmusikk og med en mer anselig sjargong): «iblant finner du ikke en dritt, men det stopper oss ikke i å prøve».

Og så skjedde det jo selvsagt noe. Ut av ingenting kom det litt musikk! Vilja, Bjarne Larsens datter, sto med ett ved en liten synth og dyttet saktmodig, men ekstatisk, de ulike filterknottene oppover med et stort flir om kjeften. Rytmen tok til baki der et sted. I et hjørne sto den forhåndsannonserte Hans Magnus Ryan – en oppsiktsvekkende musiker, samme hvilken situasjon man ser ham i – og kvernet ut myk tekstur med forsiktige fingertupper på gitaren sin. Det mest påfallende var i grunnen hvor forsiktig alle spilte. Mild, fri musikk. Så stoppet det opp. Bjarne, som satt blant de andre musikerne, midt på scenen, spurte “ja, er det noen som har noe mer de har lyst til å spille? Har du prøvd denne her, før, Sambou”, spurte han bassisten og viste fram en bottleneck.

– Vi viser bare frem instrumentet. “Vil du spille gitar?”, og så er det bare å tre bandolæret rundt nakken og sette i gang. Bottlenecken kom inn i bildet i forbindelse med en festival i Paris som heter Sonic Protest som hadde en egen scene for folk med forskjellige diagnoser. Vi ble invitert dit og de tok det skikkelig på alvor, de kobla det til Art Brut og så lange linjer tilbake med tanke på hvordan man tilnærmer seg kunsten via sykdom, abnormalitet og sånne ting. Der nede hadde vi god tid, to dager i et fint studio med en fransk musiker, og der hadde noen en bottleneck. Lyden av den er det mange som liker, så nå er det gjerne sånn at vi først spør “vil du spille gitar? Hvis ja, “vil du spille med bottleneck?” Den er jo også veldig enkel å bruke. Plekter er det mange som synes er vrient, den er et fremmedlegeme for mange. Jeg skjønner det veldig godt, egentlig, jeg har spilt fingerspill hele livet. Plekter er liksom en spesialeffekt og når mange av dem bruker plekter, bare gnisser de det mot strengen.

Men effekter virker sentralt – første strekk spilte datteren din synth, og da jobba hun mest med filtere og sånn.
– Det slår veldig an, spesielt på vokal. De blir, som andre også, sjenert av å høre sin egen stemme. Så da har vi en streit mikrofon og en som har ekko på seg. Da får du ikke den nære, litt kleine følelsen av å høre deg selv. Det skjønte vi tidlig, at vi alltid må ha en mikrofon med en effekt på.

Det virket som at den samlede teksturen skulle være et trygt sted, behagelig lyd – Hans Magnus Ryan lagde liksom “saus” baki der et sted. Tenker dere på den typen ting? Har dere funnet ut underveis hvordan uttrykket til sammen henger sammen som konsertopplevelse?
– Nei, det har vi i grunnen ikke tenkt på. Harald Fetveit tar ofte rollen som tekniker, så han er nok litt bevisst på det.

Jeg tenker på sånne ting som at det ikke er for høyt, for eksempel.
– Ja, volum er ekstremt viktig for oss. Vi har eksempler på feedback som har gjort at folk ikke har spilt på to dager. Så hver gang den umiskjennelige lyden av noe som stiger kommer, gjenkjenner de det med én gang, spesielt i lysere registre – bass-feedback er det litt  høyere toleranse for. Men det skjer jo selvsagt hver gang, at det er en eller annen fuckup. Men vi har uansett ikke noen estetiske føringer, det er 100% på det sosiale. Vi må sørge for at alle har spist, at alle har vært på do. Det gjelder vel i og for seg for alle musikere, altså, men vi andre har kanskje litt mer å gå på. Vi har også noen filtre som gjør at vi ikke sier høyt “nei, nå må jeg gå og bæsje” på scenen. Ting kommer veldig rett ut med en del av musikerne våre. Så vi må være 100% oppmerksomme på det menneskelige og sosiale. Når det er på plass, blir det alltid fin musikk. Vi må følge med på hvordan folk har det på scenen, for det er en veldig emosjonell gjeng. Min erfaring med downs syndrom er at det er veldig emosjonelle mennesker. De rasjonaliserer det ikke, så vi må være veldig oppmerksomme på om noen føler seg utilpass. Da spør vi kanskje om de vil spille noe annet eller ta en pause.

Man kan jo bli ganske sliten av å spille improvisert musikk, veldig tom – plutselig merker man kanskje at man er mer kjørt enn det man trodde man var.
– Absolutt, og noen ganger spiller vi jo ganske lenge om vi havner inn i en gylden, dronete groove, så har vi stått og spilt i 20 minutter. Det har jeg lang erfaring med, men vi skjønner at vi må ta pauser. Vi er blitt flinkere til å gjøre det, men vi har også våre beste øyeblikk når vi spiller kjempelenge – kanskje spesielt når vi har holdt på lenge og egentlig er i ferd med å gi oss, men så åpenbarer det seg en liten stemme inn i sausen, og så skjønner vi at “nå er det ikke slutt. Det er nå det begynner”. Men det er en veldig stor oppmerksomhet på medmusikantene, kanskje mye mer enn når jeg har spilt i voksenband. Det har vært inspirerende, jeg snakker med kollegene mine i bandet jeg spiller i til vanlig, om å følge med på hverandre, hvordan vi har det.

Hva slags erfaringer har du tatt med deg ut i andre ensembler?
– Mye handler om lydhørhet, når man improviserer musikk. Jeg kommer fra en tradisjon som er… jeg har aldri spilt med veldig skolerte folk. Når vi improviserer musikk, kalles det jamming. Når jazzmusikere gjør det, kalles det improvisering. Jeg tilhører på en måte arbeiderklasse-segmentet i den sammenhengen der, der ser jeg et klart skille. Jeg har tatt med mye av den oppmerksomheten på dynamikk fra DNA? AND? tilbake i det jeg gjør ellers. Hvordan man kan passe på å ikke havne i samme mønster hele tiden. Det blir jeg mer oppmerksom på når jeg står med fem ungdommer med forskjellige syndromer enn når jeg er på øvingslokalet og har tatt et par øl og skal spille med musikere fra 30 til 50.

For min del var det å gå på Hærverk og se dere noe som føltes som har en naturlig plass i en alternativ scene. Du nevnte Dissimilis og Torshovkorpset. Men det å bli møtt med åpne ører av noen som bare hører på det på samme måte som de ville gjort et annet friimpro-ensemble – hva slags verdi har det å være en slags “kunst-act” langs flere?
– I fjor eller i forfjor hadde vi workshop på MIR, rundt samme tid som All Ears-festivalen. Da spilte vi avslutningskonserten på den festivalen. Da var en svær gjeng med tipp topp impro, jazz og noisemusikere fra hele verden samla på MIR. Det var vel kanskje første gangen på hele festivalen at de var på en skikkelig trivelig liten pub. De hadde vært på Astrup Fearnley og Blå og litt sånne større scener. Men alle var ferdige på jobb, og alle drakk øl. Vi hadde kanskje noen av de mest kvalifiserte ørene i verden tilstede og jeg har ikke noen overdreven respekt for den gjengen, men jeg visste at alle var fulltidsmusikere og at de hadde en skikkelig oppmerksomhet på lyd. Da spilte Vilja, datteren min, en piano-solo på kanskje fem minutter. Jeg så ørene til Paal Nilssen-Love og pappaen hans og en hel masse andre internasjonale folk. De var superkonsentrerte. Så var samtidig foreldrene til de andre barna der, og de hører annerledes, de syns jo det sosiale er viktig. Det er få av dem som har vært veldig opptatt av den typen musikk i utgangspunktet, selv om de nok er blitt mer vant til uttrykket etter hvert. I begynnelsen var det uansett sånn “jeg ser at hun har det gøy. Det er kjempemoro”, men så er det blitt “det funker jo det her”. Uansett – når det satt virkelig velrenommerte musikere der og tok det her inn, har vi kommet videre, da er det liksom kunst. Jeg husker det som en skjellsettende opplevelse, egentlig. Det her er ingenting ungdommen tenker på i det hele tatt, de kan finne på å si “hei, mamma!” midt under settet. Det er ganske mange lag. Kjenner du dem, blir du kanskje på gråten, hvis mor og far er der, ikke sant, mens andre der kom med tilbakemeldinger fra helt andre referanser.  Sånn var det på MIR, da tenkte jeg at det her er definitivt ikke noe hvor folk kommer og ser på fordi alle skal ha rett til å lage musikk, og det er jo så synd på dem, og “de må også få lov”, liksom. Her var det liksom musikk. Det handlet om uttrykket, og hvordan improvisere musikk når du ikke har en tradisjon å dra fra. Folk fra høyskole-miljøer baserer jo improvisasjonen på ting de har lært seg, intstrument-teknikk og musikkteori, og de prøver å bryte ned det. Så har du støyfolk som Lasse Marhaug og punk-folk som er ute etter det fysiske – de har også en tradisjon. Men så kommer denne gjengen her, som hører på Staysmann og Vikingarna og Karius og Baktus. Og det som er på topp 40. Det er deres tradisjon.

Det er masse mer å snakke med Bjarne og resten av DNA? AND? om. Det skjer i året som kommer. Men jeg tror jeg stopper der for denne gang.

Senere i året møtte jeg musikerne i bandet Majāz. Bandet ble i utgangspunktet samlet gjennom et prosjekt som het “Skjønnhet utenfra” (det samme heter debututgivelsen deres), drevet av Håkon Kornstad og Knut Reiersrud og har blitt et svært aktivt band på Oslos livescene. De spiller musikk fra midtøsten, både kontemplativ og dansevennlig (de har mange forskjellige sett de kan spille), og inkluderer i tillegg til musikere fra verdensdelen folk fra den norske jazzscenen, som Adrian Myhr, Andreas Wildhagen og Jonas Cambien. Jeg innser at den setningen jeg nettopp skrev er litt uelegant, for jeg lager liksom et skille mellom “jazz og dem” – Majāz river jo ned det skillet, fra begge sider. Myhr er jo et eksempel på en musiker som virker ute av stand til å se noen forskjell mellom disse leirene – og en kar som Saleh Mahfoud, som spiller gitar og synger i Majāz, er å se på ørten andre konserter. De er ikke et “tilskudd”, de har helt åpenbart blitt en del av scenen.

Det er noe som skjer her. Ikke for å være blåøyd eller overdrevent OD-komité i frasparket – jeg er klar over at jeg, i kraft av å skrive denne bloggen og å jobbe i Oslo World sitter godt planta midt i ekkokammeret – men jeg sitter med en bastant oppfatning av at fremtiden for den norske improviserte scenen også finnes i denne blandingen, og at det spiller naturlig på lag med en nyvunnen nysgjerrighet for norsk folkemusikk (“vår tids gryende folktimisme”, som det ble skrevet i en anmeldelse av Frode Haltlis Avant Folk) og en rekke andre interessante strømninger.

Det mest verdifulle for meg, på den norske musikkscenen i 2018, har vært de øyeblikkene hvor jeg føler at scenen faktisk gjøres tilgjengelig for nye mennesker. Enten det er DNA? AND? på Hærverk (et sted som praktiserer dette bortimot ukentlig) eller det er Majāz på Kulturhuset.  Jeg har følt meg privilegert i år, som har kunnet gå rundt i en by hvor spillesteder, musikermiljøer og enkeltartister har fyrt på alle sylindre. Som vi har vent oss til å skrive – det er mye som skjer, hele tiden. Jeg bor i en by som på svært mange måter, og i økende grad, er rigget til for å tilby opplevelser nettopp til folk som meg. Den føles neppe like barmhjertig, åpen og spennende for en hel rekke andre folk som også bor her.

Jeg har stor respekt for de andre politiske målene som preger norske jazzmiljøer. Vi har en hel festival viet til våpenponsing av Kongsberg Jazzfestival, spørsmål om likestilling og identitet former både utforming og innhold på scenen. Miljøspørsmålene dirrer kanskje aller mest – forståelig nok, for en yrkesgruppe som bortimot blir nødt til å forurense uforholdsmessig mye i det øyeblikket man lykkes. Det preger musikken – både gjennom dagligdagse debatter om hvordan man kan gjøre den mer bærekraftig, men også kunstnerisk tematikk – enten den er dystopisk eller løsningsorientert.

I 2018 har vi også sett på hvordan hendelser som gule vester-opptøyene, eller for den saks skyld hjemlige bompengeopprør, blir rammet inn som en kollisjon mellom abstrakte, overnasjonale og middelklasserelevante miljøhensyn med hjemlige, sosiale spørsmål. Hvor riktig den innrammingen er, er åpenbart diskutabelt – at motsetningen uansett er oppskriften på langt større katastrofer om den får fortsette å ulme er udiskutabelt. Akkurat dét skal jeg jo ikke kreve at en gjeng driftige musikere og konsertarrangører (eller jazzbloggere) sitter og finner løsninger på. Men jeg har nå allikevel blitt gående og lure på scenen ikke er minst like politisk progressiv når man plutselig ser noen der oppe – eller i salen – som man ikke hadde ventet å se der – når den rett og slett blir utvidet – som når alle de andre, store spørsmålene blir løftet frem. Nøkkelordet er inkludering – men det dreier seg også om nye muligheter til å bli genuint overrasket over hva man hører.

Uansett, la oss oppsummere 2018,

Filip

“Vi vet aldrig vad som händer”

Jo, takk skal du ha, og beklager sent svar. Det er en klisjé i vår del av verden, men juleforberedelsene tok på. Jeg klager ikke. Mye skrivearbeid å få unna også. Interessante ting du skriver her. Jeg var på to DNA? AND-konserter i sommer. Den på Blow Out! var ikke optimal synes jeg, det bar for mye preg av velvilje fra salen om du skjønner hva jeg mener, men den på Hærverk under Musikkens Dag var et av de sterkeste minnene. Ble så preget av opplevelsen at jeg veivet ned en glasscola og et snittglass fra bardisken, husker jeg. Det var jo improvisasjon i sin pureste form, men også givende å se noen fumle og rote seg frem til øyeblikk av virkelig sitrende musikalske lydopplevelser.

Dette var jo under hetebølgen, og folk lå som kadaverer rundt omkring i bybildet, til og med på en midtrabatt nedenfor Alexander Kiellands Plass lå det noen og solte seg, eller hadde de segnet om? Vi hadde ikke krefter til å undersøke. En vandring gjennom Vulkan-tomten ga ikke mersmak på grunn av noe Hennes & Mauritz loves music-greier, men jeg husker at jeg nikket ærbødig til popstjernen Dagny som kom gående alene borte ved Døgnvill Burger, skulle hun sjekke ut musikk eller rett og slett opptre? Hørte forresten en fin historie om henne nylig, aner ikke om den er sann, men det var noe om at hun ikke tok noen lukrative konserttilbud om å opptre på jazzfestivaler, fordi hun hadde for stor respekt for sine jazzmusikerforeldre, og ville ikke komme og ødelegge stemningen som hun forbandt med dem og deres venner.

Det var fint, synes jeg, kanskje ikke like sterkt som å ikke opptre på grunn av tanker om kultursponsing, våpenfabrikker, kommersialitet og så videre, men likevel. Jeg sliter jo fælt med å argumentere mot folk i Motvind-gjengen som har gått ut mot f.eks Kongsbergfestivalen, jeg er jo totalt enig med dem i deres sak, likevel er jeg villig til å se en annen vei, jeg elsker jo å henge rundt på den festivalen, og jobber der litt også, sikkert i år igjen. Det er kanskje et generasjonsspørsmål, jeg er blind for mine privilegier, men det er klare bud om at revolusjonen, på godt og vondt, vil fortsette i 2019.

Men da jeg vandret gjennom Vulkan var det ingen tvil, det måtte svinges oppom Kafe Hærverk, helt klart årets kulturelle utested, det har satt seg mye mer nå, og det viste seg å være en klok strategi med alle arrangementene. DNA? AND var nok høydepunktet, ellers må jeg nevne en konsert med Håvard Wiik Trio kvelden før jeg skulle til Svalbard, det var god stemning, det var da Christian Reim tok en liten solokonsert på pianoet en stund etterpå — håper kunne skrive mer om ham i løpet av neste år, men det var noe med å være i svima på grunn av varmen, og så komme rett inn i musikklekens kjølige blå sentrum, for å grovt parafraserere Tore Stavlund, som var så flott, også dette å se hvor ærbødig Snah fra Motorpsycho var som gjest. Men det aller flotteste hetebølgeminnet fra i sommer var nok et par minutter på utsiden av Energimølla i Kongsberg, etter lørdagformiddagskonserten med Bobo Stenson, Fredrik Ljungkvist og Jon Christensen, konserten var vakker og leken improvisasjon som blåste samtlige andre konserter der nede av banen, og humøret var så godt, «vi vet aldrig vad som händer» sa Bobo i mikrofonen, og la til, smilende, sprudlende, «och så är det jo fotboll sen». Det skulle ikke gå godt med Sverige i den kampen mot England, men det var det ingen som visste da. Etter konserten var det tidenes følelse av frihet, vi satt der, salige, alle ble med på selfies og det var hygge. «Va fan så godt det var med en birra nu», utbrøt Bobo i solen, ingen hadde dårlig tid, varmen fra musikken nullet ut varmen fra sola, og alle utvekslet rolige smil. Det var musikk.

Audun

Jon Christensen (som ble 75 år i år) og Fredrik Ljungkvist fra konserten de gjorde sammen med Bobo Stenson på Kongsbergjazz, noen timer før Sverige ble slått ut av England i fotball-VM. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Du kan si hva du vil om Kamasi, og det er vel også poenget

Null problem at det tok litt tid – det er nok av andre ting som skjer i adventen – kanskje særlig på musikkfronten, egentlig, noe vi også har skrevet mye om. Jeg skulle gjerne likt å se statistikken over hvor mye nordmenn går på konsert med og uten desember måned – det kunne vært en øyeåpner. Skjønt, hvor relevant det egentlig hadde vært, er jo mulig å diskutere, all den tid desember er en måned som tross alt eksisterer og kommer til å gjøre det i all overskuelig fremtid. Jeg rakk uansett å se et par konserter i løpet av måneden – årets siste ble The Source of Christmas, som vi også skrev om i årets siste ordinære Now’s The Time.

De holdt på i fire timer og femogførti minutter oppe på Cosmopolite – med alt fra indiske ragaer til hardingfele, Sinikka Langeland fra Finnskogen på kantele og sang, bulgarsk kor, kabaretsang signert Tora Augestad, ørten former for jazz, prop comedy, egyptisk musikk og det jeg tror kalles en dervish-opptreden fra Raed Abd El Ghany (jeg leser på internett at denne typen kalles tanoura-dans) som varte og rakk og gikk fra å være imponerende og spektakulært til å rett og slett bli gripende et sted inni der, når et av danserens to (?) store fargerike skjørt ble foldet sammen til å ligne et barn han bar på armen. Akkurat det har jeg aldri sett før. I sum en heftig blanding, men som jeg var inne på da vi skrev om dem, også en blanding som føles veldig riktig eller til og med typisk her og nå. Jeg tenkte jo det samme under Kampenjazz-julejazzen på Caféteatret, hvor man liksom gikk fra forsiktig effektboks-impro via Adama Barry fra Burkina Faso som fremførte fulanimusikk på hjemmelagde fløyter og strengeinstrumenter til Selma French Bolstad på hardingfele og sang. “Dette er pussig. Men det føles også som at det er sånn det er nå,” tenkte jeg da. Kanskje det er en grei måte å oppsummere akkurat den tendensen på. Jazzlands nye label OK World, Jazz in Khartoum, Nakama og Hubro er bare noen av pådriverne for at den improviserte musikken strekker seg både utover og innover på en annen måte enn det jeg er vant med. Og at det samtidig føles overraskende normalt.

Over til noe helt annet – jeg hørte igjennom førsteskiva på Kamasi Washingtons 2018-utgivelse Heaven and Earth i dag mens jeg syslet med noe matlaging og sånn. Det er jo utvilsomt en av årets store, internasjonale jazzutgivelser – og definitivt den som dukker oftest opp i ikke-jazzlige årsoppsummeringer. Den er også på sitt vis kontroversiell, det går jo blant annet an å diskutere hvor fascinerende solist Washington selv er – og det er jo alltid spennende med en artist som kanskje blir større utenfor “menigheten” enn vedkommende egentlig er innafor – “jazz for folk som ikke liker jazz”, “metal for folk som ikke liker metal” og så videre – det er en form for suksess byr på mye flott irritasjon. Folk liker jo for eksempel svært dårlig å bli fortalt fra “utenforstående” at musikken de har viet livet sitt trengte en redningsmann – Kamasi har vel bedt om akkurat det stempelet like lite som han er den skikkelsen.

Men noe har han jo skjønt, da, når musikken han når helt fram til de større massene. Det låter åpenbart gørrlekkert, det ser bra ut også. Følelsen av storhet, av at det er noe gammeltestamentlig gigantisk som fortelles, bidrar også. Utover dét tror jeg både styrken og svakheten hans dreier seg om følelsen av fremdrift, nesten for enhver pris, som finnes i musikken hans. Den har liksom ikke tid til omveier, du befinner deg i et konstant skyv som kanskje skaper flere forbindelser til annen musikk lyttere måtte ha i spillelistene sine – men som kanskje, kanskje, er litt fremmedgjørende for en type musikklytter som nettopp elsker de omveiene, de elegante løsningene og spontane øyeblikkene som oppstår ut av usikkerheten og letingen. Her får man kassen med multer levert rett på døren.

Det folksomme kompet durer avgårde, det er i det hele tatt konstant en hel haug musikere vi hører. Noe av det jeg egentlig setter pris på med store ensembler er måten de kan by på svært intime øyeblikk, solo eller duo, mens man i det neste kan få hele bølingen i fleisen. Washingtons musikk er ikke rigget til for den slags. Men – jeg må nesten snu på det – det er kanskje nettopp derfor et stort antall ikke-jazz-lyttere blir med på ferden. Kanskje all den hersens rotinga improvisert musikk alltid skal holde på med bak solisten, den konstante vriingen og vendingen på ulike spørsmål, simpelthen ikke er det folk ønsker å bruke tiden sin på – og at en jazzmusiker som fjerner noe av kaoset, mens du fremdeles får episke soloer, halsbrekkende prestasjoner og melodier fra jazzfamilien, dermed lykkes? I sommer leste jeg en anmeldelse av Getz/Gilberto hvor anmelderen mente at det var en svakhet med den plata at rytmeseksjonen gjorde så lite av seg (finnes det en mer kjent jazzutgivelse hvor knapt nok noen vet hva rytmeseksjonen heter?). Jeg begynner å helle mot at det er derfor den gjorde det unormalt bra. Jeg tror det vokser på meg.

Kamasi Washington er uansett verdifull fordi møtet med musikken hans er en “fellesopplevelse” i en musikkart som byr på få slike. “Alle” har jo en mening om ham – selv om saltinnholdet i en del av de meningene er faretruende høyt. Det er ikke så normalt. Noe som slår meg mer og mer med jazzmusikk, er hvor spredt lyttinga egentlig er. Om folk sier at de hører på jazz, kan det bety nesten hva som helst – man kan merke det om man trasker rundt på en av Oslos klubb-festivaler og støter på alle de ulike stammene som sjekker ut konsertene de liksom sogner til. Det finnes ikke ett jazzpublikum i Oslo – det finnes mange små, delvis overlappende.

Og der det i andre sjangere hvert år kommer ut en del album hvor man kan ha en rimelig forventing om at “alle” som er interessert i sjangeren sjekker dem ut, finnes det få slike i denne musikken. Ingen medier – Jazznytt inkludert – er i stand til å sette enkeltartister eller utgivelser på agendaen i en slik grad at de “overskygger” noe annet. Det er jo i grunnen bare bra, men det gjør også kanskje de fellesopplevelsene man har mer verdifulle – de gir en håndgripelig følelse av at det er et større publikum der ute, som man er en del av. Sånn var det på tampen av fjoråret, da ECM tilgjengeliggjorde katalogen sin på strømmetjenestene. Da brydde alle seg om det samme (selv om akkurat den hendelsen også demonstrerte hvor mye forskjellig folk trekker fram som sine favoritter). Den største i år kom fra en artist som døde for over 50 år siden.

John Coltranes Both Directions at once fikk mange av oss til å høre på samme skive en stakket stund. Slike lost recordings blir jo oversolgt, de Indiana Jones-aktige antydningene om at dette er en essensiell brikke i puslespillet som setter alt i nytt lys fremstår noe overspent i møte med opptakene av kvartetten, som mest av alt fortalte oss ting vi allerede vet: Dæven, så bra den gruppen der var. Sånn sett var kanskje Miles Davis-utgivelsen The Final Tour: Bootleg Series vol. 6, som dokumenterer den siste turneen Davis og Coltrane gjorde sammen, et dokument som kaster mer nytt lys over saksofonistens utvikling. Men den føltes ikke like lost, så det var ikke en like stor begivenhet. Det er uansett fint å tenke på at så mange mennesker satt på nogenlunde samme tid og hørte på opptak de aldri hadde hørt før, fra en enestående musiker.

Filip

Mer triojazz på Last Train i 2019!

Ja, jo, man kan diskutere Kamasi opp og ned, han har ingen tone, har jeg sagt før, men jeg liker oppstusset han gir jazzen selv om andre såklart fortjener det mer. Og tanken er vel også at den ENE Messias-skikkelsen ikke er det man trenger aller mest. Det er helheten, mangfoldet av stemmer, samarbeid, og så videre. Det er klart det er mange småtilfeller av ting «utenfor» jazzen som gir den ny energi, Brainfeeder-gjengen, Fieh, nyflinkiser som Jacob Collier og Grouper, den pastellfargede shredrocken til Pom Poko, den ekstreme vitaliseringen i underground folkemusikk (sorry, jeg måtte bare), Motorpsycho, Frida Ånnevik, hele den britiske bølgen, Bendik Baksaas & Fredrik Høyer-prosjektet …. det er så mange drypp av jazz rundtomkring som gjør at jeg vil si den er mins like relevant som den har vært på årevis. Og da har vi ennå ikke kommet til jazzjazzen. Begeistringen jeg føler over å kunne gå rundt på konserter, høre på plater, skrive om det, blogge om det, er faen meg det som kalles indre jubel, er det ikke?

Stjerneskuddene i Fieh var en av flere sammmensveisede, musikalske kollektiver som preget jazzåret 2018. Her spiller de på Dølajazz. Foto: Mette Banken/Dølajazz

Jeg tenkte litt på året i går, da det var julekro på Last Train i «gamle oslo sentrum», med skikkelig jazztrio, bokopplesing, soul-DJing fra en sokneprest og en jurist, og liveblogging med oss i Now’s the time. Stort å høre Ståle på trommer og Per på bass (den lyden!), med en meget begeistrende Erik Johannesen på trombone — herregud triojazz funker bare så bra på den venuen —det er et av Oslos mest sjelfulle steder, og selv om det er mest kjent for bråkete oslorock, er det et meget naturlig sted for jazz og soul — her burde det arrangeres langt flere konserter med jazzmusikere, la oss gjøre det til et håp for 2019? Kanskje vi skal sette opp en serie selv?

Now’s The Time brukte sin tilmålte tid på Bladfyk julekro til å snakke om arbeidet med bloggen og hvorfor folk bør stikke oftere på konsert. Foto: Now’s The Times gode venn og konsertkompis, Åpen Klasse-Eyvind Fredriksen

Det er liksom dette det handler om for meg, gi noe tilbake, i ren og skjær forundring over livet og kulturen. Det var så fint da du spilte «Jorda Rundt» av Masåva, en av de fineste sangene fra i år, folkemusikk og viser med en god teint av jazz, og i hvert fall av jazzmusikere, noe vi har hørt endel i Norge i senere tid men som det bare kommer til å bli mer av. Og det er rørende å tenke på musikere som Selma French Bolstad fra det bandet, så ung ennå, så mye musikk det sikkert vil komme derfra fremover, det gir noe så pompøst som håp for verden og eksistensen. Det er det alt handler om, for svingende! Så hyggelig av deg å covre en sang av dem, som du gjorde på strålende vis på brun elgitar, et band ikke veldig mange har hørt om ennå, men som er en del av dette latterlig vitale norske musikklivet som er grunnen til at vi har denne bloggen. Ja, vi må «være der det skjer», men det er også i ren sjokkert beflippelse vi soser rundt i overskuddet av musikk, selv i tider der kjente utesteder legger ned,  strømmeøkonomien er ræva for skikkelige musikere, og hele kulturlivets tidligere gullkantede støtteordninger og så videre føles så skjørt, når man skjønner at såkalt smal kultur er nettopp det, smal, og ikke verd å holde liv i mer enn andre ting, ja vi kommer til å se tilbake på hva vi hadde med forundring — men til tross for alle disse bekymringene foregår all denne musikken, det bringes tanker og ideer og skjønnhet til verden av alle disse musikerne, og det må bare gis oppmerksomhet. Det føles som en plikt. Dessuten er det viktig å prøve å la seg inspirere av det som foregår, jeg har god erfaring med å skrive om kultur, musikk og kunst, og har gjort det ute i offentligheten i 20 år men det hadde vært herlig å prøve å bli skikkelig fri i skrivingen en gang også, og Now’s The Time er et forsøk på å bevege seg i den retningen.

Jeg lagde forresten en liten spilleliste til den julekroa med noen av årets største norske jazzhits i mitt hode, det er jo veldig mange andre låter som kunne vært med på den, men disse ramlet først ned i det tidligere nevnte hodet. Jeg ville ikke sette den på da jeg først ankom julekroa, det var litt teit å koble til mobilen når jeg hadde alle de herlige LP-platene og singlene med i baggen, men det går kanskje an å høre på den her i stedet?

Audun

Ikke få kick

Ja, dæven, takk for i går, det var svært hyggelig, akkurat som det pleier å være. Det gikk vel forsåvidt greit med Now’s the Time-opptredenen også, vi fikk minnet folk om å abonnere på Jazznytt, og fikk vel både adressert mye spennende på jobbfronten og hvorfor folk bør komme seg på konsert oftere – før Skikkelig Jazztrio, som jeg skjønte at denne etter hvert faste julekrokonstellasjonen Zanussi/Solberg/Én til kaller seg, demonstrerte hvorfor det er gøy å se musikk live. Jeg skal ikke si at den musikken er for absolutt alle, men det føles som noe det tross alt er ganske enkelt å like om man opplever det live, og i rett lune.

Skikkelig Jazz Trio i aksjon under Romjulskroen på Last Train. Foto: Now’s The Times desksjef Camilla Slaattun Brauer.

Det var veldig hyggelig å støte på sogneprest og souljazz-dj Lars Martin Dahl, som blant annet snakket entusiastisk om den bortimot helakustiske konsertserien som kommer til å foregå i Grønland Kirke til neste år, når den fyller 150 år. Dahl sørger jo for å fylle denne kirken med store musikkopplevelser støtt og stadig – jeg var der ikke selv, men en av årets store musikkopplevelser i Oslo må utvilsomt ha vært avspillingen av Aretha Franklins Amazing Grace, rett i etterkant av sangerens bortgang. Jeg husker jeg møtte vår kollega i Klassekampen, Martin Bjørnersen, som akkurat rakk å få med seg den før han halset bort til Mir for å se Karin Krog, Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love spille under Blow Out!-festivalen. Det hadde åpenbart vært en helt spesiell opplevelse, det var lett å se på ham. Lars Martin fortalte også om planene for å få folk som aldri ellers har råd til konsertopplevelser inn på disse kirkekonsertene – blant annet en billettordning hvor man kan kjøpe til seg selv og spandere en billett på noen andre. Han snakker om det i intervjuet med VårtOslo jeg lenket til over også: “Konsertene skal være åpne for alle i hele byen, og være overkommelige også for de med dårligst økonomi. Kirkerommet vårt blir brukt som varmestue for de køende til Fattighuset på Grønland. Vi hjelper dem å holde varmen, men får mye tilbake. Ved å snakke med folkene i køen hos Fattighuset har vi i Grønland kirke lært mye om hvordan Norge i dag fungerer og hvordan folk ikke får deltatt på konserter og andre kulturarrangementer.” Det er vel et svar godt som noe på undringen jeg kom med i den første mailen. Det er virkelig et spor jeg håper flere i Oslo hjelper til med å tråkke opp, og at politiske krefter (som ellers virker svært begeistret for kultur og næring og alt det der) også er bevisste på – det er merkbart på for eksempel Melafestivalen også, som er gratis og tilgjengelig for alle. Man ser rett og slett andre folk på den festivalen.

Jeg er glad for at jeg kom på at “Jorda Rundt” kunne covres. Det er virkelig en spesiell låt – typisk nok ble jeg tipset om den av en god venn og musikkelsker som ikke egentlig følger mest med på jazz – den hadde bare stukket ut av bunken og hun lurte på om jeg visste hvem Masåva var. Det gjorde jeg ikke på det tidspunktet, må jeg innrømme, men det er jo blitt rettet på i løpet av året. Jeg mener virkelig at den låta er én svært, hjerteskjærende scene i f.eks. Heimebane unna å bli allemannseie i Norge. Det er lov å håpe. Jeg vet ikke helt hva som er spesielt med den, eller, det er jo sikkert det vanvittige, emosjonelle frasparket i refrenget og det vakre Fratres-aktige fiolinspillet som går igjennom hele låta – et uventet, men helt riktig bakteppe. Jeg tror også jeg opplever mye annen musikk innenfor det samme farvannet som mer holdt, kanskje til og med med en viss ironisk distanse eller smarthet, på en måte denne låta ikke er. Den omfavner virkelig de store følelsene, og slipper ikke tak før fiolinen toner ut.

God spilleliste – og gjenkjennelig. Jeg finner mange av mine egne høydepunkter på den – og den overlapper jo også litt med for eksempel den fine jazzoppsummeringen til Dagsavisens Espen Løkeland-Stai og Geir Rakvaag (en plate som jeg ikke har sett nevnt noe sted, men som jeg har lyst til å trekke frem, er bassisten Sigurd Holes soloalbum Elvesang. Nydelige, atmosfæriske opptak fra en gammal kirke)

Jeg skrev jo forsåvidt at jazzen ikke byr på mange fellesopplevelser i forrige mail, og det mener jeg stemmer – men det er jo noen plater som virkelig har gjort det bra og fått litt ekstra oppmerksomhet også. Hanna Paulsberg Concept, åpenbart, Lassen, Moskus, Ole Morten Vågan & Trondheim Jazzorkester og så videre. Jazz & omegn har jo også bydd på noen av de virkelig mest bemerkelsesverdige livesuksessene i år – Gurls er et kapittel for seg selv der de reiste land og strand med karismatisk og selvutleverende vokaljazz. Svevet til Ola Kvernbergs Steamdome har også vært vanvittig å følge med på, for ikke å snakke om Fieh, som det vel bare kommer mer fra i årene som kommer, men som allerede i år ble en av festivalnorges store suksesser, etter å kun ha utgitt to singler.

Lover ikke det ganske godt, egentlig? At flere av de mest toneangivende musikerne, som vi hadde skrevet mye om uansett, også er i stand til å finne større publikumsmasser. Samtidig som de samme miljøene er arnesteder for en svimlende rekke konsertserier, som slettes ikke når like mange, men hvor jeg også opplever at det hersker en utadvendt grunntone, at den drives fram av musikere som får med seg, og deltar aktivt i, hva som skjer på andre fronter, men som også bare durer på i sitt spor. Det var vel kanskje noe av grunnen til at vi startet denne maniske blogg-aktiviteten også – om Signe Emmeluth og Andreas Hoem Røysum og Ståle Liavik Solberg og alle de andre kan jobbe ræva av seg, sitte i døra, jobbe barskift og så videre, bare for å gi andre folk gode konsertopplevelser, kan vi også bidra med litt skriving, liksom. Det var saktens også noe befriende i å bare gjøre noe, uten å titte så mye på lesertall eller økonomi eller anmelderseksjoner som legges ned, kulturjournalistikk i krise og så videre. Ikke alt trenger å gjennomanalyseres, noen ganger er det bedre å bare sette i gang.

OK, nå er året omme hvert øyeblikk her, så det betyr vel at vi er nødt til å si oss ferdige. Jeg har fire stikkord på blokken som jeg ikke har vært innom ennå:

“Ikke få kick” – I intervjuet med Harald Lassen i siste utgave av Jazznytt snakker han om at bandet forsøker å følge two rules for live (inspirert av Jordan Peterson) – ikke kle deg i sort på scenen, og ikke få kick. Det er vel et råd av typen man bare må smake litt på og se om man får noe ut av det – nøyaktig hva det innebærer er kanskje vanskeligere å peke på. Men jeg støtte på det også da jeg fikk lov til å være med og spille på Jazz in Khartoum (som vi tidligere har skrevet om blant annet her). Åsmund Skuterud, primus motor bak konsertserien, oppfordret de som var med (Bafana Nhlapo, Solo Diarra, Lassen, meg og Åsmund – etter hvert utvidet av Oddrun Lilja og andre) til å forsøke å ikke løpe løpsk allerede i første sett, men holde det nede så lenge som mulig. “Det blir jo kok i tredjesettet enten vi vil det eller ikke”, sa Åsmund. En av de verdifulle tingene med de kveldene, var i hvor mange forskjellige retninger improvisasjonen kunne gå. Vi havnet borti både noe fjelljazzgreier og en reggae-sekvens hvor jeg virkelig måtte jobbe med meg selv for ikke å tenke så helsikes mye – men det var sabla gøy, og samme hvordan det låt var det i hvert fall alt annet enn korteste vei til skronk og full guffe. Konsertserien til Skuterud, Kjetil Jerve, Oddrun Lilja og mange flere fikk en lei slutt i høst – det skar seg åpenbart totalt, Khartoum insisterer på å beholde konseptets navn og bedyrer at det kommer tilbake i en ny tapning – de har også, i uforsonlige ordelag irettesatt Åsmund og hans syn, som er at serien er avsluttet. Han er på utkikk etter et nytt sted hvor noe lignende kan skapes.

Sluttrapport for Fusionåret 2017 pt 2. En vits vi tok med oss gjennom hele 2017 var at det var det offisielle norske fusionåret. Det passet jo bra, siden det utvilsomt er mye fusion i norsk musikk for tiden – enten man snakker om syrete jazzrock, nevnte Khartoum-vibb, Mutual Intentions, flere av bandene på OK World-labelen eller helt andre ting. Det viste jo ingen tegn til å avta heller, så hva var vel mer naturlig enn å døpe 2018 til Fusionåret 2017 pt 2, på riktig fusionesque vis? Vel, nå er det uansett over, og vi orker vel ikke å gi vitsen en tredje omdreining, så vi ønsker heller velkommen til det lenge innevarslede HARDBOP OG TRADJAZZ-ÅRET 2019! Er vi litt leie av fusion nå? Blir det litt gorme burger til tider? Det hadde vært leit å avslutte året så pottesurt – musikken lever jo, og flere store opplevelser dette året kommer jo fra det grendestrøket – i tillegg merker man jo virkelig at musikken også trekker folk. Jeg tar allikevel med meg progautoriteten Jacob Holm Lupos lille hjertesukk om at han gjerne skulle hørt litt mer av den kosmiske, gåtefulle varianten, og litt mindre elektrisk Miles-skronk. Ikke få kick. Der er det kanskje noe. Det kan ha vært dagsform, men på den svært godt besøkte Amgala Temple-konserten på Blå i høst kjente jeg meg litt mørbanka av det muskuløse og syltighte bandet. Jeg tok meg i å savne flere løse ender. Men det blir vel saktens mer innkokt etter hvert – de blir garantert å høre mange steder i 2019, så det finner vi ut av tidsnok. Det var også merkbart under konserten med The Thing, Cato Salsa Experience og Joe McPhee på Blå i oktober – de store delene av settet som handlet om bråk og moro var, vel, bråkete og moro, men det mest interessante var når de dukket inn i den mer spirituelle og melodiske biten av frijazzuniverset. Da var de ikke i like stor grad et tidsbilde (av 50-60-tallet, men også Blås barndom, Monos velmaktsdager og så videre), da var det med ett en tettere forbindelse til en musisk og melodisk ånd som preger mye av den andre musikken som begeistrer for tiden.

“Det gis ut for mye jazz i Norge” – også dette utsagnet kan jeg tilskrive Harald Lassen (Kanskje kommer det en låt som heter det på hans neste plate? Det kunne vært en grei oppfølger til “Aldri Mer Kulturhus”), men det er vel i grunnen mange som kan finne på å si noe lignende. Og det er klart, om man går inn på Jazznyttkontoret kan man bli litt paff av alle de nyankomne utgivelsene fra Losen, Nakama, Dugnad, Hubro, Odin, Hugin, Munin, “Eget label” og Jazzland tårne seg opp mot taket, som vaklevorne, irritable  signalbygg, krokete pekefingre som minner oss om alt vi går glipp av her i livet som fomo sapiens. Mer enn å gå glipp av ting dreier i grunnen redselen min seg om at en av disse bunkene velter, og at vi må dra en livløs jazzbyråkrat ut fra vrakrestene. Det hadde vært forferdelig. Vi har ikke råd til å miste noen. Haralds poeng er uansett – og det tror jeg er en tanke han deler med mange – at det å få noe til å virkelig bli lyttet til i den tilsynelatende evige strømmen av utgivelser i jazz og omegn, spilt inn av spreke musikere som ser ut som sykkelbud og som er villige til å sprenge grenser på nesten ukentlig basis, er vanskelig. Det er en profesjonell utfordring. Men mye av moroa i år har vært å se hvordan musikere svarer på den utfordringen – det dreier seg om gjennomtenkte albumopplevelser, dyrking av enkeltspor som har noe ekstra ved seg (jazzsingelen er et marginalt, men fint fenomen – jeg er sikker på at strømmetjenestene også kommer til å vie kurateringen av denne musikken mer oppmerksomhet i årene som kommer) og ikke minst gjennomtenkte omslag – enten det er Hubros tilforlatelige ugle og levende bildevalg (“som om de har tittet over skulderen på AD-en til ECM og tenkt, “flott tundra, men vet du hva som også finnes? Mennesker.””, skrev jeg i anmeldelsen av Frode Haltlis nydelige Avant Folk) eller det er tegnet omslagskunst – som vi finner på Lassens Eventyrer, Hanna Paulsberg Concepts Daughter of the sun (les intervju om omslaget her), eller Ole Morten Vågans Happy Endlings. Er det tilfeldig at mange av albumene som trekkes frem i årsoppsummeringene også er de med mest forseggjort formgivning? Det kan det jo ikke være – det tyder på en bevissthet rundt at albumopplevelsen, også innenfor jazz, som tradisjonelt vel har hatt et dokumentarisk og nokså basic forhold til formatet, er en dyrebar greie. Det er selvsagt mye bra å finne også dypere i bunken, blant album med mer lemfeldig innpakning – den skattejakten er egentlig mye av moroa med å være på kontoret. Men jo flere som gjør seg flid i alle ledd av prosessen, jo enklere blir det å føle at feltet har en fasong og en fremdrift. Det blir lettere å huske enkeltår, hvordan albumene forholder seg til hverandre. Så jeg er glad for at arbeidet fortsetter – og noterer meg at vi godt kan skrive mer om jazzalbumestetikk (både når det kommer til lyd og studioarbeid, innpakning og for den saks skyld promotering) i året som kommer.

Now’s the time. I Atomic-spesialen vår (som vel er en slags årsoppsummering del 1, på mange måter) skrev jeg at én av grunnene til at jeg i de senere årene er blitt gladere i å dra på konsert er at det føles som en slags motsats til all støyen og faenskapen som ellers skjer. Gode rom å være i – bra folk å være sammen med. Noen uforstyrrede timer.  musikk hvor lytteren kan kjenne nåtiden på kroppen. Mye retorikk rundt jazzen dreier seg enten om fortiden, altså jazzhistorien, og mye av den dreier seg om fremtiden også – å se unge musikere som vil være med på å prege feltene sine, potensielle musikalske eksportvarer, musikalske nyvinninger. I 2019, hvor Norge blant annet er partnerland på Jazzahead, blir det saktens en del prat skåret over den lesten.

Men det viktigste i denne musikken er jo verken fremtid eller fortid, men nåtiden. Samme om man spiller eller hører på New Orleans-jazz, biinstrument-fusion, knitreimpro eller noe helt annet, det trenger virkelig ikke være jazz en gang, så skjer det her og nå.

Dette er musikk som plukker opp øyeblikkene, gransker dem og kaster dem fra seg, plukker opp et nytt ett, noen ganger i ekstase, andre ganger er det et antiklimaks eller en transportetappe, rett og slett litt dårlig, andre ganger igjen er det mer uutgrunnelig enn som så, hva som egentlig skjer. Som lytter blir man bare med før man – eller musikken – på ny stopper opp og ser seg om, og spør hvor var det egentlig jeg var nå? Følelsen av å glemme seg selv et lite øyeblikk, for så å finne seg selv på et helt nytt sted, den salige forvirringen og forankringen som vi vet kan oppstå på konsert med disse greiene – den er det vanskelig å finne ord for, eller sette fingeren på. Kanskje er det som å stoppe å hikke, kanskje er det som å falle til søvn, kanskje er det som å glemme en kjærlighetssorg og komme ut igjen på andre siden. Det er noe av det beste som finnes.

Det er en klisjé å si at vi er i ferd med å bli et kaldere samfunn, så det skal jeg ikke prøve meg på – ikke minst fordi den kollektive viljen og generøsiteten som finnes på små steder over hele byen og landet daglig jobber med å motbevise den floskelen – men i den grad man føler på det, at det var noe litt blåfrossent over 2018, har man alltid kunnet komme seg inn i lune rom, stå der i øyeblikket og kjenne at det tiner.

Filip

Nærkontakt med genibegrepet

Ja, det er mange fantastiske plater i år i mange, for ikke si alle, avskygninger av jazz, men det er de personlige møtene som er viktigst, og det å se musikk sammen med folk, og se den nå ut til folk. Ved siden av å gifte meg, være på Svalbard og høre på Marja Mortensson, ha Todd Rundgren på besøk i Oslo fordi han ville feire sin 70-årsdag med sine norske venner, og å starte denne bloggen, har det vært stort å prøve å få musikk ut, skrive om den i Jazznytt og Dagens Næringsliv og bloggen, og ikke minst ha Jazznytt18, samtaleklubben der jeg intervjuer musikere foran publikum. Jeg møtte Jan Erik Vold og Skadedyr på Voss, Emilie & Jon Christensen på Hendrix Ibsen, Ola Kvernberg i Kongsberg, Maria Schneider i Molde, Arild A og Hedvig M på Oslojazz, Paal og Terry Nilssen-Love på Blow Out, og så videre. Dette er noe av det mest givende jeg vet om, og jeg gleder meg til å fortsette med det i 2019.

På Biblioteket-scenen på Øya fikk jeg også snakket med flere fabelaktige unge musikanter, og jeg må si det var en av årets største oppturer å se så mange folk på Øya som var interesserte i å høre duokonserter med OWL (Signe Emmeluth & Karl Bjorå), Andreas Wildhagen & Andreas Røysum, og folkemusikkhalvtimen med Hans Hulbækmo & Anders Røine. Dét var kick. Folk digga det! Kan også trekke inn Daniela Reyes her, som trakk flere hundre folk kl 14 på dagen. Det er ikke jazz, men hun er i miljøet, og sammen med tidligere nevnte Selma French Bolstad kommer vi til å høre mye flott folkjazzpop fra henne i fremtiden. Her ville det før vært naturlig å si «vi venter oss store ting av disse jentene», men jeg har blitt litt mer forsiktig med å utbasunere forventet stjernestatus, har skjønt det er mye press som kan bli lagt på unge skuldre.

Mange år i Natt&Dag og Dagens Næringsliv har liksom satt hybrisapparatet mitt på full utblås, som for å forsikre meg om at den ukjente musikken blir lagt merke til av de tross alt brede lesergruppene i disse publikasjonene. Men kanskje det ikke er nødvendig, og virker mot sin hensikt.

Dessuten handler det jo uansett ikke om å være best og å skille seg ut i mengden, være «bedre enn andre», men å prøve å bidra med noe som kan ha en verdi, og å sammen med andre skape noe fint. Det er jo sånn vi må tenke om vi skal klare å redde denne fortapte verden vi lever i. I hvert fall er denne positive holdningen klar i store deler av de jazzpluss-miljøene vi dekker her i bloggen. Ja, i Jazznytt har vi tryner vi smører utover omslaget fordi vi føler de er ekstra aktuelle og bidrar med musikk og tanker av ekstra høy kvalitet og intensitet. I år har det vært Thomas Strønen, Anja Lauvdal, Hanna Paulsberg og Kim Myhr. Alle disse er funklende stjerner i vår lille verden. Men, de er også deler av større sammenhenger, og trenger inputen av andre mennesker, trenger å lære noe av andre, og gi av seg selv til andre, for å ende opp med kunstneriske og mellommenneskelige hendelser som det kan være fint å være vitne til. De er ikke superstjerner og idoler i seg selv, de færreste norske jazzmusikere tenker vel slik nå. Det finnes ingen Messias, det utpekte Geniets epoke er omme.

Thomas Strønen, én av NTTs funklende stjerner, med Time is a Blind Guide på Kampenjazz i februar 2018. Foto: Torkjell Hovland.

Jeg kan fortsatt rope et taust «gennialt!» ut i luften eller ned til gåsehudnuppene på armen når jeg hører noe skje på scenen eller ut av høyttalerne, når jeg kjenner igjen karakteristika av Thomas, Anja, Hanna og Kim. Jeg elsker musikken de lager, noen ganger så mye at jeg kan bli helt tullerusk. Men det er jo bare folk som deg og meg, dog med litt større behersk av sine respektive instrumenter (her tenker jeg på meg og ikke deg, Filip). De er ikke kysset av Guds nærvær, de har laget noe shåww musikk sammen med sine medmusikanter. Så enkelt kan det også gjøres. Kanskje det er idealtid-samfunnet som viser seg for oss igjen, via disse musikerne? Geniet og dets selvbilde, maktspillet rundt begrepet og alt sammen, føles noe gammelmodig, nesten ondt og patriarkalsk.

Jeg kom til å tenke på det da jeg en (utrolig nok ) søvnløs kveld i jula, hjemme på Hadeland hos moren min, fant frem igjen en roman i hylla som gjorde enormt inntrykk da jeg leste den første gang for en god del år siden, også det i julen, i den samme stolen. Det er Thomas Manns geniale (sorry) roman Doktor Faustus fra 1947, i Dag Østerbergs oversettelse fra 1969. Det er historien om en stor tysk komponist kalt Adrian Leverkühn, fortalt av en venn. Det blir en variant av Faust-legenden, gjennom at Leverkühn slutter en pakt med Djevelen for at hans eget geni skal bli forløst. Derigjennom blir det også en historie om Tysklands vekst og fall, skrevet på avstand av Mann som godt voksen mann i Amerika. Om en leseropplevelse fortjener betegnelsen «rystende», må det være denne — en helhjertet anbefaling. Som leser kvepper man til allerede på andre side i den tykke boken, da romanens forteller dr. philos Serenus Zeitblom, vennen, får en tidlig nærkontakt med genibegrepet:

Jeg hadde knapt satt pennen på papiret før det slapp ut av den et ord som straks satte meg i en viss indre forlegenhet, nemlig ordet «genial». Dette ordet klinger så veldig, men har også klang av noe edelt, hamonisk og sunt menneskelig. Jeg innbiller meg såvisst ikke å holde til på geniets høyder, jeg er ikke benådet med divinibus inflexibus ex alto, derfor skulle det ikke finnes noen fornuftig grunn til at jeg ikke kan omtale det, ikke nærme meg det på en glad, tillitsfull og ærbødig måte. Slik synes det. Og likevel kan det ikke benektes og er det heller aldri blitt benektet, at det demoniske og fornuftsstridige inngår i denne sfære på en foruroligende måte, og at det mellom den og det nedre rike består en forbindelse som vekker stille gru. Nettopp derfor vil ikke de beroligende adjektivene som jeg forsøkte å tillegge den – «edel», «sunt menneskelig» og «harmonisk» — passe helt, selv ikke — og det er med en viss smertelig anstrengelse at jeg stiller opp denne forskjellen — selv ikke når det dreier seg om purt og ekte geni som Gud enten har gitt i gave eller pålagt en, og ikke om et ervervet og skadelig geni, om den syndige og sykelige forbrenning av naturlige gaver, om iverksettelsen av en skrekkelig kjøpekontrakt …

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger