Now's the time

Jazzbloggens tradisjonsrike julespesial!

I denne utgaven av Now’s The Time får du lese om Sondre Lerches kjærlighet til Per Asplin, du får anbefalninger til romjulsjazzlytting, norske jazztrommeslagere deler sine favorittnøtter, The Source forteller om sin tradisjonsrike julekonsert, og mye mSØREN, VI GLEMTE KAKEOPPSKRIFTENE

Hei, alle sammen, og velkommen til Now’s The Times julespesial! Det er ingen hemmelighet at de siste ukene inn mot romjulen – årets helg??? – byr på mer av alt, enten det er hygge, stress, nerver eller profesjonelle utfordringer. Vi håper alle dere som leser klarer brasene sånn nogenlunde og at dere er klare for litt vaskekte yuletide content. Det er nemlig vi! Innledningsvis får vi jo for skams skyld understreke at det over det ganske land arrangeres en flott skokk av romjulsjazzarrangementer – både jazzrelaterte romjulsarrangementer og romjulsrelaterte jazzarrangementer. Vi ønsker lykke til alle sammen, og anbefaler alle å også bruke denne uken på å se seg noe live musikk. Det er lite som bringer den gode julestemning til overflaten.

Denne uken skal vi allikevel være så frekke og kun nevne at Now’s The Time opptrer på arrangementet Bladfyk julekro: Audun Vinger med venner den 28. Desember. I tillegg til oss kommer Kari Slaatsveen og en skikkelig jazztrio med Vidar Johansen, Ståle Liavik Solberg og Per Zanussi. Dere er selvsagt hjertelig velkomne, alle som en!

Vel, da er vi klare. Si takk og si ja – og bli med oss videre inn i julejazzbloggens mystiske verden!

Kjent norsk artist snakker ut om Asplin-rusen!

Det finnes så mange slags julelåter. Vi kan godt nevne i fleng: Gull-låter, røkelses-låter, myrra-låter, åttitallslåter, korsfarersalmer, juletrelåter, låter om å kjøre hjem til jul, låter om forrige jul, låter om hva du ønsker deg til jul, og så videre. Og så har du den såkalte amerikanske songbook-arven, selvsagt. Fine låter, absolutt, men også en litt utmattende slitestyrke som kan få hvem som helst til å gå fra forstanden. Når var sist gang noen faktisk stekte kastanjer over åpen ild i Norge? Ærlig talt. Det har jo aldri skjedd.

Det som derimot har skjedd, er at Per Asplin skrev barnejulemusikalen “Putti Plutti Pott”. En forestilling som byr på magert med plot, men plenty med Plutti og rikelig med Pott. Uansett et oppkomme av tidlig og sprudlende norsk pop-jazz. Eller jazz-pop. Det er i grunnen ikke så fryktelig viktig. Det som derimot er viktig er at fascinasjonen Asplin-arven i den siste tiden er blitt plukket opp av den norske artisten og jazzskribenten Sondre Lerche – kanskje særlig kjent for sine innsiktsfulle essays, blant annet om Kim Myhr i nummeret av Jazznytt som er på gaten nå (Abonner nå! Redd julen! Kultur og næring!) men også en kar med en lang og svært vellykket musikerkarriere hvor han har lett etter de perfekte og på mange måter ur-amerikanske akkordrekkene som også Asplin en gang i blant var i nærheten av å plukke ned fra himmelhvelvingen. Now’s The Time kontaktet Sondre og spurte hvordan interessen for Asplin startet – og da måtte vi naturligvis aller først begynne med måten den ble gjenopplivet på.


Sondre Lerche fremfører to låter fra Per Asplins «Putti Plutti Pott» på NRKs tradisjonsrike «Kvelden før Kvelden»-sending.  foto: Sean Hagwell

– Jeg gikk en eller to ganger på “Putti Plutti Pott” på Grieghallen i barndommen – jeg tror jeg leste at det ble et omreisende show i 1987, og det kan godt stemme at min mor tok meg med da. Og så hadde vi den vinylen hjemme, så jeg har vokst opp med det, jeg hadde bare ikke tenkt på det på veldig mange år. Men i fjor på julaften tok jeg en løpetur i regnet i Bergen på dagen og da satte jeg av en eller annen grunn på “Putti Plutti Pott” på Spotify. Det var så rart, for alle de låtene var lagret i kroppen. Mens jeg løpte rundt i Bergen i regnet våknet det liksom i meg, og jeg kom i en slags Asplin-rus igjen.

Det er gjerne veldig spesielle lytteropplevelser å høre noe på nytt som voksen, som man hørte veldig mye på som liten – har du hatt mange sånne?
Jeg har jo det. Å høre på musikk var liksom hoved-hobbyen min da jeg var liten, men det dreier seg da  ofte om en eller annen låt som jeg hadde glemt at eksisterte, som jeg ikke trodde jeg var noe investert i da jeg var åtte år gammel. Når jeg hører den på nytt er det nesten som i filmscener om hypnose, hvor man plutselig hører et kodeord – du tar en ordre du ikke visste du kom til å ta. Sånn opplever jeg det med mye musikk jeg ikke trodde jeg likte, eller som jeg identifiserte meg som motstander av da jeg så MTV. Når du hører det igjen, finner du ut at du hadde kjærlighet til alt. Jeg husker at jeg likte Fleetwood Mac dårlig da jeg var liten og det gikk på MTV Greatest Hits, det var det dølleste jeg visste om. Men så kommer det selvsagt en tid. “Putti Plutti Pott” har jeg alltid hatt kjærlighet til, da, men da jeg hørte det igjen hørte jeg låter hvor jeg tenkte, “herregud, dette er jo Norgeshistoriens beste popmusikk”! Når du lager musikk selv lurer du på hvor du fikk appetitten på det eller det, hvor sulten begynte, og da jeg hørte den musikken igjen lurte jeg på om det var der jeg for første gang ble eksponert for de eller de akkordprogresjonene. Jeg satte meg ned med “Vil du være med, så heng på”, siden jeg skal spille to Asplin-låter på “Kvelden før Kvelden”. De spurte om jeg kunne komme og gjøre noe, og jeg sa ja på betingelsen om at jeg kunne gjøre noe fra Putti Plutti Pott. Så jeg skal gjøre den og “Bjellene klinger”. De har jeg plukket og lært meg, for det meste ved å høre meg fram. Det var veldig god hørelære, for plutselig oppdaget jeg akkordrekker som sammenfaller med alle instinkter jeg selv har. Ikke at jeg kunne skrevet det, eller, jeg kunne ønske at jeg hadde skrevet det, men når jeg hører den musikken er alle voicingene og akkordene ting jeg gjerne ville gjort. Det sammenfaller hele veien med min indre harmoniske palett, liksom.

Det var jo en av grunnene til at vi tok kontakt, det virker jo som at det passer veldig godt. Den amerikanske sangboka, som man også hører massevis av i Putti Plutti Pott er noe som du åpenbart har gravd i. Hvordan har du gjort det ellers, har du gått bevisst til verks, eller har det sevet inn underveis?
– Det har skjedd litt via via. Jeg har ikke vokst opp i et hjem med så fryktelig stor platesamling eller kulturell kapital. Mye av dette er en verden jeg har funnet selv. Men moren min var alltid glad i Burt BacharachDionne Warwick og Carpenters gikk det mye i – i tillegg til 80-tallsting som Pet Shop Boys og a-ha. Men med tanke på de tingene før Bacharach, fra den amerikanske arven, fant jeg det litt ad omveier. Jeg så mye på MTV, og én opplevelse var at U2 covret “Night and Day” av Cole Porter til Red Hots AIDS-compilation. Det var nesten en litt tysk techno-versjon, men det ene partiet som går “And its torment won’t be through, ‘Till you let me spend my” og så videre, den akkordrekken, hver gang jeg hørte den var det noe som skjedde. Det føles nesten som en legning som ligger der i deg, og som blir utløst av at du hører de magiske akkordene. Jeg trodde det var en U2-låt lenge, men så skjønte jeg at det var en låt fra 30-tallet. De hadde jo egentlig strippet vekk veldig mye av låten, men selv da ble jeg helt sjøsyk av de akkordene. Det er det første jeg husker av å bli interessert i en viss type akkorder og harmonikk. Så, med tider og stunder, graver man litt, og da er jo veien kort videre, så jeg brukte liksom tenårene på å høre og forske. Jeg satt på musikkbiblioteket og hørte og brente ting. Jeg lurer på om det er en greie som er medfødt, at jeg liker den akkorden til den, eller er det noe som utvikles? Det føles nesten som en fetisj, jeg kan liksom peke på akkurat hvor det skjer. Det samme gjelder i Asplin, jeg kan peke på akkurat hvor rommet begynner å spinne for meg. De bevegelsene søker jeg i mine egne låter også. Så, når du hører på noe du vet du hørte på da du var fem år gammel og gjenkjenner det dna-et, er det lett å lure på om det var der det begynte. Jeg har jo brukt mye tid på å snakke om min begeistring for a-ha, men i fjor begynte jeg å lure på om at det kanskje før a-ha var Asplin?

Den musikken og de akkordrekkene dør jo heller ikke, nettopp fordi den dukker opp i julen – som på et eller annet tidspunkt sikkert kommer til å vare en sjettedel av året. Og da er liksom Mel Tormé fremdeles en aktuell artist. En god kollega sammenlignet de låtene med Schubert – det er så pent bygget, liksom, alle brikkene er så sinnrikt sammenklistret. Hvordan er følelsen av å få en sånn akkordrekke til å gå opp?
– Det er den følelsen man blir litt besatt av. Jeg er ikke skolert, jeg kan ikke noter ordentlig og jeg kjører bare på en feeling. Jeg kan ikke se på arket at regnestykket går opp. Ofte spiller jeg akkorder som jeg ikke helt vet navnet på. Det kan være én tone i en harmoni som føles feil, og da må jeg bare feilsøke.

Sitter du da og repeterer mye?
– Ja, det er jo sånn det er. Du har liksom en akkordrekke og en melodi som binder den sammen eller legitimerer akkordene, men så er det noen støvpartikler som ikke helt går opp. Noen ganger er det håret i suppen hovedattraksjonen også, men når jeg skriver de litt mer “klassiske” akkordrekke-låtene i dette terrenget, så vet jeg ikke hva det kan sammenlignes med. Det er en følelse av at du snakker med din egen harmoniske legning, at du må fram til et punkt hvor du tenker “dette er mitt språk og nå er det flytende”. At det ville vært naturstridig å bytte ut én tone – da hadde det vært noen andres. Det går på intuisjon. Folk flest har vel kanskje ikke det sensitive forholdet til akkorder, men det finnes lyttere som setter pris på det – og som skjønner at noen andre ville gjort det annerledes. Da jeg satte meg ned på nytt og hørte på “Vil du være med, så heng på”, fant jeg uansett liksom grunnakkordene. Det sker også så mye i arrangementet som utvider de akkordene, et par steder buttet det litt imot. Det måtte jeg finne ut av, for jeg tenkte at det ville jo han sikkert ikke likt. Det er det samme når jeg opplever at folk har covret låter jeg har skrevet også. Det er jo kjempegøy, men kan også føles veldig rart om det er noen sånne detaljer som ikke sitter

Det trenger ikke bare være som låtskriver, det gjelder jo også som lytter, når man hører en versjon av en sånn låt hvor de harmoniske detaljene man kanskje sitter og venter på følelsen av ikke kommer.
– Ja, ikke sant, de greiene er jo låta i mange sånne tilfeller! Tanken på at noen elsker en låt jeg også liker, men at de overser det jeg synes er viktigst, er rar. På NRK skal jeg spille “Vil du være med, så heng på”, og så gjør vi “Bjellene Klinger”. Da skal det komme barn inn – skal det være, så skal det være! Det viktigste med “Bjellene Klinger” er den kanon-greien på slutten, det koret er så fint. Det håper jeg blir fint, men det er spennende hvordan det blir sånn kanon-politisk. Når jeg gjør den låta alene, har jeg lyst til å representere hele låten så mye som mulig med en gitar og en stemme. Det ble utrolig lærerikt å sitte der og kjenne på at en tone mangler der eller der – jo mer jeg satt der, tenkte jeg “shit, dette er jo alle akkordene mine. Dette er hele mitt toolkit”. Det har da Asplin sittet med på 60-tallet.

Hvis vi spoler tilbake til lytteropplevelsen din forrige julaften og sånne musikalske gjenoppdagelser, så er det jo gjerne slik at perspektivet er helt annerledes. Det kan være barnemusikk og sånn hvor man som voksen lytter plutselig legger merke til for eksempel basspillingen eller andre arrangementsting. Ble du mer bevisst på innspillingen og sånne ting da du hørte det på nytt, eller var det bare barndommens jul som kom tilbake?
– Nei, tingen med musikk som ble spilt inn rundt den tiden, på slutten av sekstitallet, er jo at alt låter fett. Hadde denne musikken vært spilt inn på et senere tidspunkt, kanskje 10-15 år seinere, med datidens state of the art-NRK-lyd, hadde jo låtene vært like gode, men arrangementene og produksjonen hadde hatt en helt annen estetikk. Det er noe med de gjengse produksjonsidealene fra den tiden. Det var ikke bare feinschmeckere som holdt på med det, sånn gjorde de liksom en vanlig innspilling på NRK. Og det låter luksus, liksom. Sånn er det i mange land, brasiliansk musikk fra den æraen låter konsekvent bra – ti år senere er det ikke sånn. Det er noe veldig forførende med det.

Det å høre introen på “Spikke, sage, lime banke” er jo liksom som å høre Herb Alpert eller noe sånn. For hippe jazzlyttere på den tiden låt det sikkert veldig corny, men i dag låter det også hipt på sin måte.
– Ja, og det kommer man jo inn på når man snakker om Asplin, at det nok var musikk som tilhørte streitingene på en måte.

Putti Plutti Pott representerte vel etter hvert noen ganske harde showbiz-verdier også. Det er en streng vibb der.
Nettopp, veldig disiplinert – og de jobbet hardt, de barna. Men du tenker ikke på hvem underholdningen hører til når du er liten, de skillene er ikke synlige. I ettertid er det mer klart at Asplin står for én opplevelse av julen, en viss klassetilhørighet. Den kan også gå litt vekk med tiden, skillene viskes ut og flere samles om musikken. Jeg har kjøpt plata på vinyl på nytt og hørte på det med kjæresten min i går. Du hører at de barna sliter, det er onkel Per og noen av de nissene som drar lasset. Barna er helt på bristepunktet noen steder med tanke på intoneringen. Men det blir mer sjarmerende med den lyden. Hvis du hadde spilt det inn i dag på den måten, hadde det ikke funka. Eller, i dag hadde man jo gått inn og korrigert. Men lyden av den tiden hjelper til med å avrunde det. Du blir en rausere lytter fordi alt er så… fett, på en måte. Moderne lyd er lite tilgivende. Noen steder låter det nesten som Pet Sounds, strykerne har den grove lyden til de mer orkestrale Pet Sounds-låtene. Kjæresten min ble riktignok mer opptatt av historien, da hun hørte det. “Hva er disse greiene?”. Plottet er det tynneste med forestillingen, det står jo virkelig ingenting på spill! Det er bare “oi, hva gjør du her? Ah, ok, men da tar vi deg med tilbake.” End of story. Jeg måtte innrømme det. Men enkeltlåtene, sånn som pakkesentralen og nissemorens låt – de er jo veldig preget av revystemmene, selvsagt, men om man hadde spilt det for folk instrumentalt hadde de tenkt “helvete, nå koker det”. Asplin vannet ikke egentlig ut kjærligheten til jazz i den musikalen. Han har jo også et ønske om at julen skal gå ut i resten av eventyrverden – med Snøhvit og Tornerose… han vil liksom forene alle fortellinger og høytider i ett og det virker litt uforløst.

Det minner litt om den låta som heter “Eventyrvisa” – da møter du Smørbukk og Tyrihans og alt mulig. Det hadde ikke vært overraskende om Per Asplin var inspirert av akkurat den, men la til julen. Det er nesten en sånn Marvel-tankegang med en hel skokk superhelter på én gang.
– Ja, Justice League og sånn! Har du forresten sett TV-oppsetningen som ligger på NRK? Etter den løpeturen på julaften så jeg hele den. Selv i datidens kontekst virker den ganske underprodusert. Det er jo sjarmerende, men der har det gått fort i svingene, samtidig som man har de forseggjorte arrangementene.

Er det blitt noe mer Asplinforskning utover Putti Plutti Pott?
Jeg har gått litt inn på Monn keys-tingene. Jeg visste ikke at Asplin var med der, og Arne Bendiksen – at alle de kreftene ble samlet rundt det bandet. På et tidspunkt, mens Monn-Iversen fremdeles levde, hadde jeg lyst til å spørre ham om å gjøre et strykearr på en låt som het “(I Wanna) Call It Love”, som for meg var en kombinasjon av tropicalia og Melodi Grand Prix rundt 1970. Jeg husker ikke om vi kom i kontakt med ham, men det skjedde ingenting, og jeg tror det var HP Gundersen som sa at “hvis ikke han kan, kan du spørre Arne Bendiksen. Og hvis ikke han kan, kan du spørre Per Asplin!” På den tiden var jeg bare opptatt av Monn-Iversen, men siden oppdaget jeg at alle de var kapasiteter, de kunne skrive låter, produsere, de var impressarioer og maktmennesker. I disse månedene hvor vi brenner julelyset i begge ender, så å si, tenker jeg uansett at Asplin-låtene er overraskende lite brukt. Derfor tenkte jeg å ta dem med om jeg har sjansen til å spille på “Kvelden før Kvelden”. De låtene fortjener å isoleres fra musikalen – la det være som mange av de virkelig gromme amerikanske låtene, de er jo fra filmer og musikaler, men vi kjenner dem isolert. Dét er like greit, for om du ser de filmene, er det gøy og ablegøyer, men låtene står seg bedre uten den maniske greia. Kanskje det er det vi ikke har vært flinke nok til i Norge – eller kanskje han ikke helt tillot det.

Det kan jo også hende at det har falt mellom flere stoler. Om du har den verdige kjernejulen, med “Det lyser i stille grender” og sånn, og så har du tradjulelåtene, og så har du Jesus var snekker-delen, med litt røffere nyfortolkninger og juledoomgreier – mens den muntre, vel/selvskrevne og småtullete vibben ikke helt har passet inn. Da må det kanskje komme en kar som deg – noen som nettopp elsker perfekte akkordrekker over alt annet?
– Ja, tenk at dette er norsk låtskrivning! Det er jo så fett som det kan få bli. Alle har meninger om hva slags julelåter de hater og elsker. Mye av det har jo med at man blir overeksponert for noe man i utgangspunktet er ganske likegyldig til. Jeg har en beef med “En stjerne skinner i natt”. For meg er det lavmålet i den norske julekanonen. Og jeg snakker jo midt i mot halve landet, og den vokser for hvert år. Men jeg tenker at vi har “Vil du være med så heng på”, og hva er feil med folk, liksom?

Akkurat den låta virker jo veldig som en ganske markant klassemarkør – om du tegner et venn-diagram hvor den ene sirkelen er “Ser “Karl Bertil Jonssons Julafton” og nynner med til musikken til Arne Domnerus” og “Synes En Stjerne Skinner i Natt er den fineste julesangen”, så er det vel relativt opplagt at de sirklene sliter med å møtes.
– Absolutt. Jeg forbinder også “En stjerne skinner i natt” med CD-formatet og de voldsomme salgsukene på 90-tallet. Den har forplantet seg gjennom  det formatet, og med en hard, litt ubarmhjertig lyd – den føles som lyden av 250.000 solgte CD-er. Men det er jo egentlig tonespråket det går på for meg. Jeg lurer på om noe av grunnen til at Asplins låter ikke reiser kanskje er fordi de ikke er like lett å spille i barnekor og sånn – det er ikke like allment anvendelig, kanskje? Det går litt fort i svingene.

Den enkleste låten sånn sett er kanskje “Spikke, sage, lime, banke” – der stemmer det meste, og den er nokså rett fram.
– Ja, men tekstlig er den jo også så spesifikk at den kanskje ikke funker helt utenfor sammenhengen – med skjegget og sånn. Men den er helt fenomenal, og en flott beat også. Og den scattingen på slutten, hvor han får sluppet seg løs.

Har du tenkt på å gjøre en juleplate selv? Du har jo en julelåt ute nå i “Surviving Christmas” – og du skal attpåtil innom “Kvelden før Kvelden”.
Den låta var egentlig til en Amazon-samler, men nå er den ute overalt. Jeg har spurt tidligere, blant annet i Dagbladet, om vi trenger flere versjoner av julesangene. Jeg forsøker å fokusere på de som det ikke er for mange av. Men som låtskriver tenker jeg at noe av det modigste man kan gjøre er å tro at man kan skrive noe som går inn i kanonen. De fleste tilbudene blir refusert. Det er jo bare “En stjerne skinner i natt” og en Maria Mena-låt fra de siste 20 årene. Det skal godt gjøres å få plass i det herberget. Men det er jo en veldig spennende utfordring.

Det er en rik tradisjon å prøve seg i.
– Ja, og det er veldig mange låter som representerer verdier som jeg elsker – én gang i året er de allemannseie. Det er det samme om det er låter fra 30-tallet eller forsøk på å videreføre tradisjonen senere. Jeg sang med et kor som gjest i Grønlands kirke forrige helg, med strykere og band – de hadde gjort et korarrangement til en av mine låter som heter “Sentimentalist”, som ikke er en julesang, men som har et potensiale for en stor følelse i seg. Det ble en fin opplevelse, og du ser at det bor noe annet i låtene enn det du henter ut. Du skjønner hvordan sanger som ikke har noe med jul også blir anvendelige på den tiden av året fordi de har noe ekstra – en eller annen emosjonalitet. Kanskje det har å gjøre med at de store følelsene får lov til å komme fram på den tiden.

Auduns Julefavoritter #1

John Coltrane and Johnny Hartman
John Coltrane and Johnny Hartman
(Impulse, 1963)

Det var et veldig godt år. Coltrane hadde flere viktige år, viktigere år hadde allerede gått og viktigere skulle komme, i frihetens tegn, men 1963 er like fullt et sentralt overgangsår for den unike saksofonisten og komponisten som vi tilsynelatende aldri slutter å bli grepet av. En bro mellom det som hadde vært og det som skulle bli. En av 2018s  største felleshendelser i jazzen var jo utgivelsen av det «ukjente» albumet som fikk tittelen Both Directions at Once, med mastertaper med opptak fra en uutgitt albumsession gjenfunnet på Naimas gamle loft, eller hvordan det var. Petter Wettre skrev en av årets fineste og viktigste plateanmeldelser om denne plata, over to sider i Jazznytt tidligere i år. Vi håper å kunne overtale både gamle-Petter og nye-Petter om å skrive mer for oss i 2019. Men, tilbake til ’63. Det kom også helt nylig et CD-bokssett (eller en kladeis strømmelåter) kalt New Directions, som samler hans aktivitet dette året, inkludert de viktige liveplatene Newport ‘63 og Live at Birdland, samt Dear Old Stockholm.

Birdland-plata hadde med to ekstreme studioinnspillinger fra 63, den hypnotiserende «Your Lady», for ikke å snakke om intense «Alabama», skrevet av Coltrane etter et fryktelig Ku Klux Klan-attentat mot en baptistkirke i Birmingham, Alabama, der fire svarte jenter mistet livet. Det er en av de sterkeste låtene fra eraen, og en låt som fikk nytt liv, eller et annet liv, da strengemester Geir Sundstøl på nennsomt og vakkert vis kombinerte den med «Warszawa» av enobowie på årets anbefalte album Brødløs.

Men hjertet i årsproduksjonen 1963 er nok det som er en av de personlige juleklassikere, den mjuke pakker-aktige John Coltrane and Johnny Hartman, den eneste platen der JC opptrer med vokalist. Og hvilken vokalist!

Det var Bob Thiele som anbefalte Hartman å gjøre en innspilling med den store saksofonisten. Hartman var etter sigende litt skeptisk, men ble overbevist etter å ha hørt en konsert med den klassiske Coltrane-kvartetten på nettopp Birdland, og ifølge mytologien kjørte de gjennom noen rolige låter for å bli kjent, etter at bartenderen hadde jaget ut gjestene og låst døra på klubben. Og det som skulle bli plata, har også klare after hours-kvaliteter.  De er nesten så man hører gnisset av glass som pusses med bartenderens private barhåndkle, noen peanøtter kastes inn i munnen, og dagens oppgjør regnes gjennom mens musikerne roer sakte ned, for i det hele tatt klare å slutte å spille. Avsluttende «Autumn Serenade» har et visst preg av fyrighet, men ellers er det bittersøte tårer i drinken eller kruset med mulled wine, stille aksepterende verdens ondskap men likevel med takknemlighet for det man har. Hartman har en usedvanlig vakker stemme, nesten på crooner-siden, og man kan kanskje si at deres tolkning av «Lush Life» mangler noe av bittet vi finner i andre innspillnger av Billy Strayhorns i sannhet særdeles rystende låt og tekst, inkludert Coltranes egen instrumental, låter som man kan lese mer om i Tore Stavlunds fabelaktige essay om nettopp «Lush Life» og jazzens dypt blå kjerne, i et av de foregående Jazznyttene. Men det føles så deilig å høre Elvin Jones pusle med vispene, de betryggende bassgangene Jimmy Garrison gir til ham, og McCoy Tyners avmålte klimpr der bak, når disse to pustens mestere møtes. Den avspilles hver jul, «You Are Too Beautiful» får de metaforiske kastanjene til å varmes og åpnes med sine liflige dufter der inne i ildstedet som også gir slik en behagelig temperatur på sokkene. Det er kun seks låter på platen, det vil si en god halvtime. Ofte er det akkurat det man trenger for å havne i sonen. Det snakkes om at det finnes alternative opptak av samtlige låter, vi ser frem til en egen utvidet utgivelse av denne sessionen en gang. Den kommer på neste års ønskeliste.

Tre nøtter til rasleposen: Stor trommeslager-enquete!

Finnes det noen mer perkusjonsvennlig høytid enn denne? Julen har jo både sledebjeller, glockenspiel og nøtteknekk der påsken til nød kan stille opp med et antiklimatisk og bløtt kakk av teskje mot egg. For ikke å snakke om pinsen – som svært få tross alt snakker om. Vi i Now’s The Time er uansett svært fascinert av den moderne norske jazzperkusjonists såkalte rasleposer/nøtteposer – altså arsenalet av små tilsynelatende spiselige dingser en hver trommeslager med respekt for seg selv forsøker å ikke rote bort når de spilller live eller i studio. Vi spurte et løst knippe av våre favoritt-trommeslagere følgende spørsmål: “Hvilke tre nøtter vil du si ville vært nyttigst i en perkusjonssammenheng?” Dette er svarene vi fikk.

Tore Flatjord (trommeslager)

  1. Planten kalebass, som er et slags tørka gresskar, lages det jo masse forskjellige perk-instrumenter av, f.eks asalato (søk på det på youtube).
  2. Hver gang jeg spiser pistasjnøtter får jeg også lyst til å lage en slags rasleanordning av skallet.
  3. Peanøtter (med skallet på såklart) er vel den som fungerer best som en shaker.

Siv Øyunn Kjenstad (trommeslager)


Trommeslager Siv Øyunn Kjenstad trosser allergien sin og anbefaler hasselnøtter som en av sine perkusjonsfavoritter.  (foto: Ruben Olsen Lærk)

  1. Kokosnøtt! For det første elsker jeg kokos, så jeg hadde gladelig sampla lyden av at jeg spiser kokoskjøttet. Etter å ha blitt ferdig med det, ville jeg brukt den uthulte nøtta som woodblock med stikker!
  2. Hvis det lov med hjelpemidler, og siden det er jul, så tenker jeg den andre blir hasselnøtter og nøtteknekker! Den er jeg allergisk mot, så da måtte jeg hoppa over spisinga, men selve knekkelyden er jo ganske episk. Og veldig julete og hyggelig.
  3. Den siste må jo alltid være med i perkrekka, og det er shakeren! Umiddelbart tenker jeg PEANØTTER her altså. I hvert fall hvis man shaker medium hardt, for ikke å stå i fare for å lage peanøttsmør. De må jo være oppi noe da, for å ha noe å spille mot, en tett boks eller noe sånt, så jeg måtte bruke et hjelpemiddel på slutten her også. Nå inspirerte du meg til å finne litt mer alternativt stasj til perkpåsan, det blir fest!

Audun Lunnan Hjort (trommeslager)
– Må vel være mulig å få få no fin kastanjett-aktig lyd av noen gode, store valnøtter med skall? Mens noen mandler, eller straight up pekaner, egner seg til å utgjøre innholdet i en shaker. Nå ble jeg fysen på pekaner her.

Ståle Liavik Solberg (trommeslager)
– Hvilke nøtter som er mest nyttige i en perkusjonssammenheng vil nok komme mye an på hvilke redskaper man har til å bearbeide og eventuelt knekke dem. Selv liker jeg kokosnøtter, hasselnøtter og peanøtter.

Ola Øverby (trommeslager)

  1. Kastanjenøtter (fordi det har jeg alltid på hi-haten)
  2. Ca$hunøtt (hehe)
  3. Pio-nøtter (Sorry)

Hans Hulbækmo (trommeslager)
– Henda og føten æ viktig da. Og evt ei tromme. Men en kan jo slå på ke som helst.
Ah, vi tenkte vel først og fremst på hvilke tre nøtter (altså, valnøtter, kokos, hasselnøtter og så videre) man kunne tenke seg å bruke.
– Hehe… kokosnøtt æ jo veldig bra da. For den kan jo romme mye.

Auduns Julefavoritter #2

Håkon Kornstad og Ingebrigt Flaten
Elise
(Compunctio)

Kornstad er jo aktuell med den virkelig nydelige og interessante trioplaten Im Treibhaus, der saksofonen, stemmen hans, Mats Eilertsens kontrabass og Frode Haltlis akkordeon gror frem et helt eget herbarium av tanker. Det låter bare fint, og de tre musikerne er mer enn nok. Som en bonus til materialet på den platen er det også utgitt en digital single som peker mot desembers høyttid. «O helga natt» er jo en enorm klassiker, også for Kornstad, som har sjokkert mange konsertgjengere mens han har brutt ut i den. Nils Bech eier denne låten noen dager (og fremfører den hyppig med NTT-kjenning Anja Lauvdal på piano) — men jeg vil si at Kornstad tar den til helt egne høyder. Lyden i hornet hans! Lyden i det andre hornet hans! De franske stemningene fra Haltlis akkordeon passer jo så godt, fransk som låten opprinnelig her, og Eilertsen, den vakre bassisten, er alltid akkurat der han gjerne kunne være. At Kornstad synger og spiller omhverandre er ikke lenger en gimmick, det er en av norsk musikks mest velfungerende og engasjerende kombinasjoner. I denne digitalsingelen fremfører de også «Santa Lucia» på lystig vis, her snakker vi litt mer nyttårskonsert-materiale, myke tåspisser, merkelige videoinnslag, litt skremmende europeere i publikum, og kaaanskje den første lille smaken på gårsdagens vin. Ja, hvorfor ikke.

Det hadde vært morsomt å høre Bjørnar Andresen ad-libe teksten på denne som publikummer på en Kornstad Trio-konsert. Det får vi ikke oppleve i virkeligheten, men nå har det allerede hendt i fantasien.

Men en plate jeg synes passer vel så godt i disse dager er «Elise» fra 2008, der Kornstad og bassist Ingebrigt Flaten hovedsaklig tar for seg salmeskatten etter Ingebrigts bestemor Elise Flaten, som vi også hører synge litt spøkelsesaktig  i albumets første spor. Her snakker vi oppvakt duo! De gjorde en plate til, sammen med Jon Christensen, den er flott den også, men «Elise» skaper et ekstra vakkert rom.

Å høre disse to musikerne, som jeg elsker så høyt på deres respektive instrumenter, både alene og sammen, gjøre Keith Jarretts «Death & the Flower», gir umiddelbart tanken om at de er skapt for å gjøre denne låten. Den minner meg om flere viktige hendelser i livet mitt, det kommer den alltid til å gjøre, men den er likevel ikke «min» — den er jordas felleseie, for å si det litt banalt og høystemt, men denne låten her kan redde mange liv!  Den inneholder ingentings bjeller eller andre presumptivt julete instrumenter, men den setter likevel lytteren inn i en tilstand der ørelappstolen ikke er noe å synke ned i, grådig forspist og mett av forlystelser,  men der den blir en arena for kontemplasjon, ønsker om å gjøre ting bedre for seg selv og andre i livet, og et åsted for genuin, våken undring over hvilke enorme skapelsesverk mennesket er i stand til å kryste ut av fingre og pannebrask. Kornstads tenor og Flatens bass er slike underverk, og i møte med hverandre, Jarretts låt eller de gamle salmene, og gjennom lytterens sanseapparat, oppfinnes noe nytt hver eneste gang. Det er fantastisk! Lyden i rommet platen er innspilt i er til å gni melllom fingrene som var de ørets fiken, det knepper i Flatens bass og Kornstads klaffer så en blir rent begeistret oppi all kontemplasjonen. Ja, denne stolen lever.

The Source viser fram sitt julehjem!

Det er jul over hele byen, samme hva landets mest dystopiske blogger og nettaviser måtte mene. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det er litt mer jul noen steder – der snøen virkelig knirker, det er tett mellom juetreutsalgene og kulissene generelt sett stemmer litt ekstra. Det er slik man for eksempel kan tenke på om man går på 20-bussen på juleplagede og nokså golde Majorstua, men så med ett blir transportert inn i hjertet av indre Oslos bygårdsjul, Sagene og ikke minst Torshov – det hadde ikke vært totalt sjokkerende om den bussen seg et ekstra minutt ved Marienlyst-stoppet og monterte sledebjeller før den kjørte videre.

Et annet slikt sted er Frogner, et sted som har ligget langt fremme i bevisstheten dette året av ulike grunner, ikke minst de fabelaktige og frodige ransakelsesbildene fra kåken til Lars Grønnerød, som kunne vært visuelt råmateriale til en litt røff Hubro-utgivelse, kanskje et liveopptak fra Albin Upp på Uranienborg med 19-trikken larmende i bakgrunnen. Nå er jo Frogner mye annet også, selvsagt, de mer hånlige assosiasjonene bydelen kan vekke er jo slettes ikke helt ufortjente, men 2018 har nå en gang vært et år hvor det også har vært mulig å plukke opp små påminnere om frik-aspektet ved vestkanten, Lars Lillo-Stenbergs vakre og forsiktige portrett av Ninni Stoltenberg minnet oss om den slags, det samme gjorde som nevnt Grønnerøds kåk og det finnes jo også en og annen slik vibb i reutgivelsen av Frigg-gutten Svein Finnerud Trios Plastic Sun.

Det er uansett ikke til å ta feil av – når man går av trikken, merker du fort at denne bydelen har sitt helt eget tempo. Ikke like tregt som Skillebekk, selvsagt, men hva er nå egentlig det – er du ordentlig (u)heldig og setter deg på feil 13-trikk, kan du faktisk risikere å bli sittende bom fastfrossent i et evigvarende, høflig vestkantminutt utenfor den russiske ambassaden.  Frogner virker rett og slett som et sted som er nokså tilfreds med at det forrige året ligner på det neste, og det er jo en mildt sagt julekompatibel egenskap – det samme er selvsagt velstand, og det er det jo slettes ikke lite av.

Men det finnes både husrom og hjerterom her – midt på frogneste Frogner åpner for eksempel Marianne Berg hvert år dørene sine i den fabelaktige funkiskåken sin for kultbandet The Source, når de og alle sine musikalske gjester forbereder sin årlige, store konsert The Source of Christmas. Det å ha musikk så tett på seg – i sin egen stue – var noe den store musikkelskeren savna da hun flyttet fra Setesdal til Oslo, og det å være vertskap for The Source ble en måte å bøte på det. Om kvelden lager hun middag for alle som er med også – det er blitt en del av tradisjonen.

Når Now’s The Time ankommer boligen, har ingen i bandet kommet ennå – det var visst noen forsinkelser de hadde glemt å si ifra om. Det blir rikelig med tid til å drikke kaffe, smake på julebaksten, prate om POINGs allerede avviklede pøbeljulekonsert som Marianne var på, planene hun og andre entusiaster har om å fylle et flott gammel hus på Frogner med kultur – det skjer jo ikke nok her, selv om det er veldig fint – før hennes egen stue etter hvert blir fylt av bandets medlemmer. Først ut er trommeslager Per Oddvar Johansen, som har vært med siden starten. Så kommer saxofonisten Trygve Seim, også han originalmedlem, før Mats Eilertsen, som ble med i 2005 får slept bassen sin opp trappene. Sistemann er den gåtefulle trombonisten Øyvind Brække.

De har fått noen år på baken, alle sammen – Seim er i senere år blitt noe av en vaskekte julenisse, med et lurt smil som tvinger seg frem gjennom formidable skjeggmengder. Det ville tatt halve romjulen å telle opp alle samarbeid, ensembler og one-offs de fire musikerne har vært med på til sammen, men The Source har altså bestått – gjennom rene kvartettskiver, togkrasjkonserter med Motorpsycho, sommerkonserter og ikke minst julekonserten deres, som startet helt tilbake på første halvdel av nittitallet.

Underveis har den utviklet seg fra showmusikk og frijazz (som for eksempel kan høres på deres første juleplate, Of Christmas) til et merkelig amalgam mellom dette og veldig mye mer, samtidsmusikk og folkemusikk, med et naturlig tyngdepunkt i sangen til Cheb Hocine og bandet til den store egyptiske musikeren Fathy Salama (som blant annet kan høres på Youssou N’Dours album Egypt, i tillegg til at de selvsagt kan oppleves i all sin prakt på den formidable utgivelsen The Source of Christmas Live.)

En naturlig reaksjon på denne sammenblandingen vil jo være overraskelse – det foretas en haug med kontraintuitive krumspring på maratonkonsertene deres. Men – og dette kommer vi tidsnok til i samtalen med dem – å høre på liveplata deres fra 2007 oppleves også på sett og vis som et varsel på det som skulle komme. I et år hvor den norske improviserte scenen på veldig mange måter har vært preget av grenseoverskridende nysgjerrighet, føles lyden av The Source of Christmas i grunnen ganske naturlig. Så hvordan skjedde alt sammen egentlig? Før de begynte øvingene, satte bandet seg ned og fortalte historien.


Now’s The Time turte ikke å spørre hva Trygve Seim egentlig gjør på julaften. Foto: Antonio Armentano

Når startet julekonsertene, egentlig?
Trygve: Det kommer litt an på hvordan du regner.. Vi gjorde en slags julekonsert i 1994. Da spilte vi konsert på Oslo Jazzhus, og så bestemte vi på lydprøven at vi bare skulle spille julelåter siden det var desember. Det var på den Curling Legs-festivalen som het “Smalt Er Fett”. Vi skulle bare spille i halvtime-tre kvarter.
Øyvind: Da gutsa vi. Vi hadde ikke øvd noe særlig på de sangene, vi bare tok det på sparket.
Trygve: Og så spilte vi inn plate i mars eller noe sånt, etterpå. Året etter der satsa vi alt og hadde julekonsert på Avant Garden i Trondheim og Pigalle i Oslo. På Pigalle hadde vi storband bak forhenget, husker jeg.

Det har jeg hørt gjetord om – var det snakk om at de sto bak forhenget og plutselig ble røpet eller noe slikt?
Trygve: Ja, vi gjorde alt vi kunne for å få til litt Hollywood-stemning.. Litt Broadway.
Øyvind: Vi fikk til en TV-opptreden også, i et program der Penthouse Playboys også var med, husker jeg.
Trygve: Når var det?
Øyvind: Var det 1996, kanskje? Det var da vi fikk med Prime Time Storband veldig seint.
Trygve: Ah, var det samme program? Jaja. Vi ble bedt om å komme klokken 11 på dagen, og akkurat som da du kom i dag, var det ingen der. Vi ble sittende i kantina uten å gjøre noe før klokka fem, og da kom Øyvind med et forslag om å arre for storband. Så han satte seg ned og skreiv, og så ringte vi rundt til Prime Time.
Øyvind: Vi hadde jo allerede gjort en del overdubs på plata, Trygve og meg.

De kom på så kort varsel?
Trygve: Ja, de kom på veldig kort varsel, og så spilte de på TV, hahaha!
Per Oddvar: Hvor er det egentlig blitt av den stuntinga?
Øyvind: Det er nittitallet, vet du. Folk var mer spillesugne.
Trygve: De prøvde jo å stoppe oss, TV-produksjonen, de ble litt sure, og ville ikke det… men alle hadde jo kommet.
Øyvind: Det er veldig fett, for på programmet ser du bare en kvartett, og så åpner bildet seg også ser du storbandet.

Når begynte dere å utvide med egypterne og hele den siden av julekonserten?
Øyvind: Det var først etter at vi hadde med Cheb (Hocine, journ.anm), han ble med i 2000.
Trygve: Øyvind og jeg spilte jo i bandet til Cheb på slutten av 90-tallet. Vi spilte i alle salsaband også i en periode, han og meg og Petter Katterås.
Øyvind: Det var da du kjørte buss også.
Trygve: Ja, det gjorde jeg også!

Kjørte du buss?!??
Trygve: En sommer.
Øyvind: Ideen var uansett at Cheb kunne gjøre “På låven sitter nissen”
Trygve: Vi hadde sittet og skrevet et arr hos meg, nede i Christian Kroghs gate, og så gikk du hjem…
Øyvind: Du spilte masse arabisk musikk for meg.
Trygve: Du gikk i hvert fall fra Christian Kroghs gate opp til Maridalsveien, og så kom den bassgangen.
Øyvind: Ja, det er sant det… det gikk ikke med mange kalorier der..
Trygve: Vel, du gikk jo hjem midt på natta… heldigvis ble du ikke slått ned. På første plata vår har vi en låt som heter “Bakke Bru”..
Øyvind: Også en låt som ikke kosta mange kalorier.
Trygve: Øyvind skreiv den etter å ha blitt slått ned på Bakke Bru i Trondheim. Det var sånn…. Hva heter det…

Blind vold?
Trygve: Ja, det er det det heter!
Øyvind: Men etter det skjedde det mer… når møtte du Fathy (Salama, journ.anm), egentlig?
Trygve: Vi hadde med Cheb i mange år før han ble med. Fathy møtte jeg i 2005 på taket på Nile Hilton, hvor jeg spilte, og da kom han bort og sa at jeg måtte ha hørt mye på Garbarek. Jeg syntes det var surrealistisk at det skulle komme bort en fyr på Nile Hilton i Kairo og si akkurat det til meg, så vi ble perlevenner. Jeg dro ned og spilte med bandet hans i oktober, og så dro vi alle ned og spilte julekonsert i Kairo.
Øyvind: Vi fikk tak i frilanssangere der nede som kunne alle de amerikanske julelåtene, det var sånne Proff i Kairo-folk. “White Christmas, ok. What key?” og så videre.

Jeg får inntrykk av at det har balla noe voldsomt på seg – storband, en uhorvelig mengde gjesteartister. Er det morsomt i seg selv også, å gi folk veldig mye mer enn de forventer?
Per Oddvar: Det er jo musikalsk betinga, vi hadde storbandet, og så utvida vi det til Forsvarets Korps, Marinemusikken og sånn, og da kan man skrive andre typer arr. Det er ikke bare for at det skal være megalomant.

Men er det et element av det?
Øyvind: Jula handler selvfølgelig om overdrivelse også, og vi var opptatt av Hollywood/Vegas-greia. Nå er det ikke så mye Vegas lenger, det er mer Kairo og folkemusikk og…
Per Oddvar: Så svaret er jo “ja” også – men det starta som musikalske ideer, at vi ville spille arret de lagde, fikk et storband, og når man først har et storband kommer det andre ideer ut, Øyvind og Trygve begynner å tenke, og da kommer det masse ting. Først brukte vi jo alle til å spille vanlige ting, arret på “Winter Wonderland”, som var veldig streit selv om det gikk ut i litt nymusikk – det var fremdeles vanlig. Men da Cheb kom inn, kom jo hele den raï-greia og alt det østlige. Da ble det plutselig åpning for å ta med resten av egypterne, og så fikk vi muligheten til å få med oss inderne…
Mats: Men når ble overtyre-kjøret påbegynt?
Per Oddvar: Vi hadde en overtyre i starten.
Øyvind: Men det var med korpsene, og i starten var det en ren Basie-ting, men så bygde vi på med Vårofferet og…

Den har utviklet seg over tid?
Mats: Ja, og man får høre den i år også, men på orgel – det blir en slags orgelreduksjon av noe som opprinnelig er skrevet for orkester.
Øyvind: Nytt i år er at vi år inn den der “I get plenty of nothing”.
Mats: Ikke avslør for mye nå!

Er det en sånn greie hvor man kan legge til ting, men ikke trekke ifra?
Per Oddvar: Ja, vi lider litt av det.

Men det er jo en julekonsertgreie, har du først putta noe inn, er det en del av tradisjonen – du eier ikke en julekonsert helt selv, det kan jo hende at noen som møter opp vil høre akkurat den greia.
Øyvind: Jeg hørte at i fjor, da vi ikke spille, var det mange folk som dro på Bugges show. For de har ikke noe sted å gå, ikke sant.
Mats: Plutselig satt det masse folk med juleabstinenser ute på gatene i Oslo…sitter på gata med CD-er av The Source.
Øyvind: Og Bugge lurte på hvorfor det var så mange flere på hans konsert.

Men hvordan er følelsen deres av gjengangerne på disse konsertene?
Per Oddvar: Det er jo veldig mange vi kjenner, men det er nok også mange andre som går hvert år.
Øyvind: Jeg tror vi har en stor fanskare i steinermiljøet. Mye nabofolk på Torshov også.
Trygve: Jeg tror det gjelder alle julekonserter. Jeg har vært på turné med et kammerorkester hvor mange er med i Filharmonien også, og de skal ha seks eller syv konserter nå. Jeg snakka med han ene bratsjisten på flyet til Oslo nå, og da ble jeg veldig imponert, jøss, seks-syv konserter med Filharmonien, liksom. Han sa at det nok ikke er viktig om de spiller bra eller dårlig, eller… hva de spiller på de konsertene, det er jo tradisjonen. Det er sikkert sånn.

Det virker jo som at det er nok folk til alle, jeg har sjelden hørt om en skikkelig dårlig besøkt julekonsert, “i år kom det ingen”, liksom.
Trygve: Vi klarte kanskje det i begynnelsen!
Øyvind: Det var ikke utsolgt på de første. Men på den tiden var det ikke så vanlig med sånne show-julekonserter, det handlet mer om kirker.
Per Oddvar: Ja, for det tok jo helt av med de kirkene nettopp på den tiden. Alle skulle rundt, de jeg husker spesielt godt er folk som Anita Skorgan, Sissel Kyrkjebø.
Trygve: Hun gjør vel nesten bare julekonserter nå, og klarer seg med det.
Øyvind: Men det er blitt flere sånne storband-konserter som gjør Sinatra og sånn etter hvert.
Mats: Bare på Victoria er det vel noe sånt som fire konserter.
Øyvind: Også har du Penthouse, som spiller samme helg som oss.

Hva er det med julemusikk som gjør at dere har endt opp med å holde på det såpass mye? Hvordan er det å ha blitt et juleband – i tillegg til alt det andre dere gjør (The Source kom med vennlige oppfordringer underveis om å nevne at de spiller inn en kvartett-plate til neste år, journ.anm)?
Trygve: Det er jo en diskusjon vi har, vi har endt opp med å ikke gjøre så mye kvartett lenger.
Øyvind: Kanskje vi er blitt bortskjemt med de svære publikumsmassene, det er hardt å begynne å spille for ti stykker igjen.
Trygve: Det er kanskje det også at ingen av oss har tid til omstillingen.
Mats: Det året det var sommerkonsert og julekonsert gikk jo all tiden til å administrere de tingene der. Det var ikke så mye tid til å skaffe en jobb på Herr Nilsen da.

Men er det noe i det å spille det materialet som føles tiltrekkende?
Øyvind: Det ble vel en revitalisering da vi fikk de arabiske med oss.
Mats: Vi må jo også si at det er en helt ren julekonsert – mange vil vel kanskje tro at det ikke er bare julemusikk, men det er det faktisk. Men det høres kanskje ikke sånn ut, for det tar litt tid å komme til temaet. Og sånn sett er det ikke så julete som mange andre kanskje føles.
Øyvind: Det er jo nok utfordringer og greier å spille på.

Det er jo det slående med innspillingene, kanskje særlig livealbumet – det er vanvittig ambisiøs musikk, det er så mye forskjellig, og det er null “bestillingsverk-stivhet” heller, ikke noen følelse av at det er noe som er blitt til gjennom én intensiv øvingsperiode og så blitt presentert for publikumet – men at det er musikk som simpelthen finnes, og blir spilt. Det er så innkokt. Den låter ikke som så mye annet. Eller – kanskje mer nå enn før, den norske scenen preges jo i ganske stor grad av mye blanding av musikktradisjoner – og The Sources julekonsert kan nesten oppleves som et slags frampek mot hvordan det låter.
Øyvind: Det kan godt stemme, altså.
Mats: Litt av vitsen er jo å dykke ned i de tradisjonene og virkelig lære seg litt av dem og bruke dem, ikke bare at de skal være med som et fint flagg.

Er julemusikk en nyttig måte å bedrive sånn utforskning? Julen finnes jo svært mange steder, så man kan jo drive det ganske langt og forske på kryss og tvers av kulturer og sjangere.
Øyvind: Ja, det er jo et jævlig stort omfang av låter.
Per Oddvar: Det at vi bruker kjente låter, gjør det veldig gjenkjennbart selv om det er mye musikk folk kanskje ikke er vant til. Selv om vi spiller en julesang med kvarttoner, vil jo folk høre at det er den låta, og ha et forhold til den med en gang. Det er sikkert lettere for folk utenfra å skjønne hva vi holder på med, sammenlignet med om vi hadde spilt en ren konsert med vår musikk eller Fathys musikk eller det indiske vi gjør. Jeg tror ikke folk hadde orka å høre en fire timers konsert med indisk klassisk musikk og kanskje noe egyptisk. Men når de får de øyeblikkene de kjenner igjen, får de pusta ut litt, før de får noe nytt som kanskje er absurd og rart og annerledes. Mye av julesangene er blanda inn med vårt materiale og ting fra gjestene våre.
Mats: Julen er jo på en måte bare rammen, det er jo egentlig musikken som er poenget. Det viktigste er ikke at det er jul, det er bare blitt sånn.
Øyvind: Trygve sa jo at han ikke var noe glad i jula da vi startet opp.
Trygve: Nei, jeg var ikke det. Det er ikke alltid jeg er det nå, men jeg føler at når vi har gjort disse konsertene, har jeg hatt en ordentlig bra julefeiring. Da kan resten komme, og om den blir bra eller dårlig er ikke så farlig.

Er det noe i materialet som er spesielt viktig, som føles som høydepunktet?
Mats: Nja, det er vel en grunn til at den er blitt fire og en halv time lang.

Det er ganske sterkt, hvor mange pauser er det egentlig?
Øyvind: Ingen, men vi bytter jo på hele tiden, så alle får puste.
Per Oddvar: Bortsett fra vi, da, vi har to pusterom, tror jeg. Når Jonas spiller, kan jeg gå av… og det er vel egentlig det. De første årene satt jeg vel på scenen hele tiden. Men alle gjestene spiller en låt eller to og går ut og har en fest på bakrommet før de går ut og tar en til. Det er også et aspekt, det er veldig morsomt på bakrommet, det er full fest der. Folk prater med hverandre og blir kompiser. Det er en veldig bra del av konserten, alle de som møtes der og kan utveksle ting og hva de nå enn holder på med baki der.
Trygve: Halvard Bjørgum har vært med, på hardingfele. Han er en fantastisk folkemusiker fra Setesdal, litt sånn legende. Han spiller kjempefint. For meg har det vært et høydepunkt, når han tar oss hjem etter å ha vært ute i hele verden og surra hit og dit. Så kommer han og spiller.

Hvordan oppstår en ny gjesteartist, er det når dere er rundt og reiser og hører noe bra, og så er den konserten en fin unnskyldning til å gjøre noe sammen?
Trygve: Det har endra seg litt. Da vi begynte var det ikke så mange som visste om oss, da måtte vi skaffe oss gjesteartister, men nå er det mange som ønsker å være med. Vi spør jo fortsatt folk, men vi må av og til si nei eller… ikke si noe. Men det er kult, det. Men gjestene vi har med er jo ofte folk vi har spilt med ellers. Eller, de bulgarerne…
Per Oddvar: Det er det vel Asle (Karstad, produsent og lydtekniker) som hadde jobbet med og ville ha med. Asle er jo en veldig viktig del av det, det er liksom vi og ham som lager det.
Øyvind: Men jeg tenkte på i fjor, da vi ikke spilte… det er noe som manglet, i Oslos konsertliv.

Hvordan var det for dere selv, da? Føltes det som jul?
Trygve: I fjor eller forfjor fikk vi en telefon fra Kringkastingsorkestret, én måned i forveien. Da prøvde vi jo å få det til, og da var jeg nesten litt letta, det ville blitt så innmari mye skrivearbeid, vi hadde måttet sitte dag og natt. Vi gjorde jo det før. Det er mye kaos fremdeles i dette prosjektet, men det var veldig mye før, og det å sitte hele netter og arbeide, skrive noter og arrangere for orkester og sånne ting. Det er i hvert fall jeg blitt for gammel til. Jeg greier jo knapt å gå på fylla uten å ødelegge en hel uke.

Men Kork ligger i planene fremover, skjønte jeg.
Trygve: Vi skal egentlig gjøre det til neste år, det er litt sånn finansieringskabal og sånn, men det er planen.

Blir det fire timer da?
Øyvind: Det blir det, men ikke med Kork i fire timer.
Trygve: Det handler rett og slett om arbeidstidsbestemmelser.
Mats: Det var vel et tema med Kongelige Norske Marinen også.
Trygve: Ja, vi la opp programmet etter det da, for å få HMS-en til å fungere.
Mats: Det er ikke så utbredt blant frilansmusikere.
Per Oddvar: Første gangen dere spilte med et annet orkester, med Hærens Musikkorps i Harstad, husker jeg at jeg kom for sent fordi jeg hadde hatt noe annet, og der sto Øyvind og Trygve og sorterte noter. Og så hadde de endelig fått delt ut alt, og satt opp, og sa “skal vi bare tra fra…” og da var det en som rakk opp hånden og sa “Unnskyld, men nå er det lunsj!”. Men det ble konsert, det og!

The Source spiller sine to julekonserter i kveld og i morgen.

Auduns julefavoritter #3

Kate Bush
50 words for snow
(Fish People)

Kate er vel strengt tatt ikke totalt jazz, nei, men veldig givende å høre på i disse dager er det. Det er ikke mange artister som når karrieretoppen så sent, men den vakre og intense roen Bush har i disse låtene, er flottere en den mest innholdsrike bok. Den senselle lengselen etter en snømann hun synger om i «Misty», skjønnere låt enn jeg noen gang har hørt, minner om Raymond Briggs bok om snømannen, og siden Bush’ tekster nå er samlet i bokform, legges teksten ut her nå, ukommentert, dirrende:

Roll his body.
Give him eyes.
Make him smile for me,
Give him life.

My hand is bleeding, I run back inside.
I turn off the light,
Switch on a starry night.
My window flies open.

My bedroom fills with falling snow,
Should be a dream but I’m not sleepy.
I see his snowy white face but I’m not afraid.
He lies down beside me.

So cold next to me.
I can feel him melting in my hand.
Melting, in my hand.
He won’t speak to me.

His crooked mouth is full of dead leaves.
Full of dead leaves, bits of twisted branches and frozen garden,
crushed and stolen grasses from slumbering lawn.
He is dissolving, dissolving before me and dawn will come soon.

What kind of spirit is this?
Our one and only tryst.
His breath all misty,
And when I kiss his ice-cream lips

And his creamy skin,
His snowy white arms surround me.
So cold next to me.
I can feel him melting in my hand.

Melting, melting, in my hand.
Sunday morning.
I can’t find him.
The sheets are soaking

And on my pillow:
Dead leaves, bits of twisted branches and frozen garden,
crushed and stolen grasses from slumbering lawn.
I can’t find him – Misty

Oh please can you help me?
He must be somewhere.
Open window closing,
Oh but wait, it’s still snowing.

If you’re out there,
I’m coming out on the ledge.
I’m going out on the ledge.

***

Fra alle oss her i Now’s The Time, til alle dere der ute i fredagsjazzblogg-Norge, ønsker vi en god jul! Vær snille med hverandre.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Oslo Jazzfestival - 16. august 2019

Kokepunkt

Du må prøve å gå rundt på Sentralen med konsertar på alle kantar – musikken går rett i fletta på deg!

Meld deg på vårt nyhetsbrev