Nyhet

Mellom Victoria og Vossa Jazz

Etter plateslipp på Victoria tar Hedvig Mollestad Thomassen fatt på en ny utfordring: Tingingsverket for Vossa Jazz.

Nasjonal jazzscene Victoria, 1. desember i år: Hedvig Mollestad Trio leverer et powersett som ikke bare driver Victoria-pulsen til værs, men som dertil strømmes og stadig kan bivånes i sin helhet på YouTube.

Foranledningen er tosidig. Trioen er en av de fire håndplukkede Rune Grammofon-artistene som over to Victoria-kvelder markerer det kred-tunge plateselskapets 20-årsjubileum, og samtidig er settet lanseringskonsert for albumet «Smells Funny», Hedvig Mollestad Trios sjette for labelet. Som et lite kraftverk lydlyser nå trioen opp det ærverdige lokalet på Karl Johan, men allerede dagen før hadde Hedvig Mollestad Thomassen vært et navn i nyhetene da Vossa Jazz kunngjorde at hun er 2019-festivalens tingingsverkkomponist. Som sådan er hun den 38. i rekka, og for den 36 år gamle gitaristen og låtskriveren fra Ålesund innebærer – og krever ­– det ærefulle vervet en kreativ prosess som skal munne ut i uroppføring av nykomponert musikk i Vossasalen (Palme)lørdag 13. april 2019 klokka 18.

– Om jeg trengte lang tid på å bestemme meg for å takke ja? Nei. Det var helt selvsagt å takke ja umiddelbart, sier Hedvig. – Man takker ikke nei til å lage Vossa Jazz-verket, iallfall gjør ikke jeg det. Det er jo veldig tøft å kunne få lov til å ta et steg vekk fra det jeg vanligvis driver med og få anledning til å tenke helt nytt, spesielt når forholdene ligger til rette for å presentere resultatet på en så flott måte. Vanligvis må jeg jo organisere alt sjøl.

– Er du kommet i gang med komponeringen?
– Jeg har mange tanker om verket, men jeg har ikke begynt å skrive ennå. Foreløpig driver jeg bare og drømmer litt om dette, og har satt sammen en besetning som gjør at jeg kan åpne for litt andre stemninger enn dem vi vanligvis opererer med i trioen. Med Susana Santos Silva på trompet og to ganske ulike perkusjonister i Torstein Lofthus og Ole Mofjell blir det et ganske sterkt akustisk element der sammen med det elektriske fra gitaren min og tangentene til Marte Eberson og Jon Balke.

– Ser du for deg et melodibasert verk med lange melodilinjer?
– Jeg ser iallfall at det finnes muligheter for det. Med én blåser ligger det jo an til mer melodiske ting enn når man opererer med ei hel blåserrekke, og i og med at jeg ikke skal ha med bassgitar eller kontrabass, blir det for min del å spille mot en annen type «bånn» enn den jeg kjenner fra trioen. Jeg synes jo det er fantastisk å jobbe med den, men samtidig er det gjort mye flott gitararbeid uten bass, og det kunne vært spennende å snuse på andre løsninger enn dem jeg er vant til.

– Hvordan kom portugisiske Susana Santos Silva inn i bildet?
– Jeg hadde rett og slett lyst til å ha med en trompeter! Vi har spilt sammen i Mats Gustafssons NU-ensemble og jeg har hørt henne i duo med Kaja Draksler og bare tenkt at hun er veldig uavhengig og forholder seg til musikk på en måte som jeg liker veldig godt. Pluss at hun selvfølgelig spiller kjempefint og har en super teknikk.

– Vossa Jazz-bestillingen er ikke den første du har fått som komponist?
 – Nei. Egentlig har jeg jo bare lyst til å spille trio med Ellen (Brekken) og Ivar (Loe Bjørnstad)…(latter)…men jeg tror det kan være lurt å forsøke seg på litt andre ting også. I november var det premiere på et 60 minutters verk bestilt til 20-årsjubileet for Parken Kulturhus i Ålesund, det var masse jobb, men skikkelig gøy. Det var et premiss å bruke flest mulig musikere fra regionen, så jeg hadde med meg Peter Wergeni, Håkon Hagen Knudsen, Lena Nymark og Audun Skorgen i tillegg til de «eksterne» Marte Eberson og Ivar.

– 60 minutter er mye musikk for én konsertframføring. Kan du gi det ut eller bruke det videre?
– Tjaa…jeg synes det er litt viktig å dokumentere sånne ting, så vi tok det opp, men ikke på en måte som holder til utgivelse. Men jeg har lyst til å ta det opp en gang, og det er partier der som jeg tror det ville vært kult å spille med Ellen og Ivar pluss keys og saksrekke i en litt sånn jazzfunkutvidet trio.

– «21:12»?
–  Det var i fjor, et kort verk bestilt til åpningen av Ørnulf Opdahls utstilling «Vintersolverv». I utgangspunktet var det et kvarter musikk som jeg videreutviklet i kvartettform til en konsert på Kongsberg Jazzfestival, og som jeg gjorde solo på Oslo Jazzfestival i år.

– Er komponering i ferd med å bli stadig viktigere for deg?
– Jeg har jo komponert masse for trioen, men ja, jeg synes det er en veldig fin måte å jobbe med musikk på. Akkurat nå holder jeg på med en liten komposisjon for koret Vokal Nord og el-gitar, den skal leveres før jul og blant annet framføres på Nordlysfestivalen i februar.

– Lokker tanken på å skrive for store ensembler? For eksempel KORK eller et symfoniorkester?
– Jeg har lyst, men har nok ikke helt den erfaringen som gjør meg klar for noe sånt ennå. Bare det å skrive for tre saksofoner synes jeg var en utfordring. Men å komponere for større besetninger som Trondheim Jazzorkester, Denada eller Det Norske Blåseensemble ville vært kjempespennende.

Viktig å komme ut

Over jul skal Hedvig Mollestad Trio ut på norske vinterveier for å spille en lang rekke konserter der «Smells Funny»-repertoaret naturlig nok får en sentral plass. I september og oktober står jobber i Europa på planen, mens det bærer nordover i Norge igjen i november neste år.
– Det er fortsatt viktig for oss å spille ute, og for min del spiller det ingen rolle om det skjer på store eller små plasser. Det viktigste er at musikken blir spilt og utvikler sitt potensial sier Hedvig. – På et annet plan synes jeg det er greit å få følelsen av å komme et lite hakk videre rent markedsmessig  hver gang vi drar på jobb. For eksempel ved at betingelsene er litt bedre eller at det kommer litt flere folk på konsertene.

– Du, Ellen og Ivar har holdt trioen samme i snart 10 år, uten å slite hverandre ut. Er det like morsomt å spille trio i dag som da dere startet?
– Jeg synes det. Naturligvis er vi ikke enige om alt hele tiden, ikke i det hele tatt. Men det er heller ikke noe mål at vi skal være det, målet er at vi kan løse uenigheter på en måte som gir godt resultat, og at vennskapet forblir intakt. Det  passer meg så utrolig bra å spille med de to, jeg synes det er godt å jobbe med folk jeg kjenner og deler referanser fra tidligere arbeid med, og jeg føler ikke at vi musikalsk er mindre spennende i dag enn vi var for fem år siden. Snarere opplever jeg at vi er midt oppe i noe spennende, og at vi egentlig får masse oppmerksomhet gjennom det at vi utgir på Rune Grammofon, med det selskapets lyttere og forståelse av vår musikk.

– Du sier forståelse, er det et problem at trioen kombinerer elementer fra rock og jazz i et uttrykk som ikke uten videre kan plasseres i en definert bås?
– For oss handler det om å spille musikken vår for dem som vil høre på, og vi bryr oss null og niks om klubben har jazz- blues- eller rock først i navnet sitt. Og vi opplever vel også at de norske arrangørene vi møter er opptatt av helt andre elementer i musikken de booker enn sjangerlojalitet.

Terje Mosnes

Fra forsiden

Jo David Meyer Lysne - Sauna Sessions SALT, 18. januar 2019

Sånn Hubro du kan sveitte til

SALT Art and Music ligg ved Operaen, rett over bukta. Bak eit enormt vindauge sit halvnakne, sveitte menneske som i går kveld lytta til gitarist Jo David Meyer Lysne.

Meld deg på vårt nyhetsbrev