Jazz ble delbart stoff på internett

God helg i stuer og hjem og velkommen tilbake til Now’s the Time, den ukentlige fredagsrevyen med all the jazz that’s fit to print, som i og med at vi er en nettbasert nyhetstjeneste viser seg å være ganske mye. Her sitter man og polerer hjelmen etter en rystende konsert med Atomic på Blå (ja, har du lest Atomic-spesialen vår, forresten? Det er ikke for sent), og så er det hæren fløtte oss i gang igjen, den velvoksne saxdosen Four Brothers spiller i kveld, i morgen er det sesongavslutning for mirakuløse Barnas Jazzscene og på torsdag dykker Andreas Ulvo ned i diktskatten til Hans Børli – og ennå har vi bare lest høyt fra programmet til Nasjonal Jazzscene AKA Victoria East!

Torsdag 29. november skal det omsider være Jazznytt18 igjen, du vet den arrangementutgaven av magasinet Jazznytt eller bloggen Now’s The Time. Live content, rett og slett. Når klokken treffer tallet 19 på Kunstnernes Hus den kvelden skal det snakkes og lyttes om «jazz og maling», gitt, siden Landsforeningen Norske Malere feirer 50årsjubileum med stor utstilling både her og der. Hanna Paulsberg og Trygve Waldemar Fiske opptrer i duo inne i utstillingslokalet, og det blir samtaler med kunsthistoriker og forfatter Lars Mørch Finborud og maler Lars Elling, to kunstnere som også har «jazz cat» som personlighetsbeskrivelse, i alle fall sett utenfra. Kommer du her får du også anledning til å se den fin-fine Per Kleiva-utstillingen på ‘huset. Softly as in a morning sunrise.

Konsertserien Fritt Fall rasler avgårde på Kulturhuset førstkommende lørdag ettermiddag med bookingen “Fritt Fall All Stars”. Her virker det som at alle arrangørene skal være med, og det er ingen hvemsomhelst: Ketil Gutvik, Anja Lauvdal, Niklas Adam, Hilde Marie Holsen, Harald Fetveit, Per Gisle Galåen, Christian Winther, Andreas Winther og Agnes Hvizdalek. Her snakker vi toppet lag! Hvem er det vel ikke som føler seg fri en lørdag sånn ca midt på dagen?

Det kan faktisk diskuteres om det i prinsippet er en god idé å presentere duoer og trioer med utvidet besetning, for er det ikke hele poenget at det er små formater? Nedstrippet i stort format, det blir litt pose og sekk, om man er tverr, sur og bitter. Men det er vi jo ikke her i bloggen, og i førjulen tar vi faktisk både pose og sekk. Grunnen til dette er at den vesle visejazzduoen Kjemilie, beståede av Kjetil Mulelid på flygel og Emilie Storaas på trøndersk skjønnsang, skal opptre på Belleville/Cosmpolite med bann. Og det er heller ingen hvem som helst: Adrian Løseth Waade på fiolin, Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass og Andreas Winther på trommer. Når man ser disse navnene samlet pleier det være på et klistremerke preget med ordet kvalitet. Kjemilie slapp nettopp en ny single også, «Det gikk opp et lys».

Det er mange andre konserter også, ikke bare i Oslo men langs det ganske land, nattkonsert i Himdalen er det også, et dalsøkk øst for Akershus hvor det blir musikk fra folk som Jonas Cambien og Christian Meaas Svendsen i tillegg til mange andre (grøtfrokost blir det også!). Det smerter oss veldig å måtte slutte her, men det er så mye annet vi må komme oss gjennom i denne fredagens utgave av Now’s The Time.

Jada, det er mye. Vi nevner det hver eneste uke. Snart kommer et nytt Jazznytt i posten også, og vi minner alle om at vi setter stor pris på om man tegner abonnement – Den Perfekte Julegave Til Folk Som Liker Jazz! Kom prishoppet som skjer på nyåret i forkjøp! Det er mye godt stoff i vente der – og i 2019 får du også tilgang på hele arkivet tilbake til oppstarten i 1960. Da snakker vi.

Now’s The Time har et variert program til dere denne uken – vi har prata med musikere, konsertarrangører og platekjøpere, og i tillegg har vi gravd opp ymse jazz content som bør være av interesse. Vi starter i kollegial ånd med å nevne at Sigbjørn Nedland denne lørdagen leder Jungeltelegrafen sammen med Arne Berg for aller siste gang! Herre kong Sverre, for et virke Nedland kan se tilbake på – fra et nisjemusikkmedie til et annet skåler og applauderer vi. Vi anbefaler også lørdagens liveopptak av aller siste sending fra Melahuset, hvor Solo og Ibou Cissokho og Sanskriti Shresthas Avatar (aktuell med både plate og Jazznytt-intervju i neste nummer) dukker opp. Det blir garantert noe for seg selv, og festen varer både før, under og etter sendingen, fram til midnatt. Sendingen kommer på radio 1. desember – Sigbjørns første dag som pensjonist, intet mindre. Vi hører gjennom, la oss si, hmm, rykteflommen (begrepet unnslipper oss her) at det blir fyrrige og fyndige Arne Bergs oppgave å lede Jungeltelegrafen solo videre. Vi fastslår at den nysgjerrige lytter er i svært gode hender og ønsker samtidig lykke til!

Allright, nok preik! La oss prate litt. Om jazz.

Ja, hva er egentlig den danskeste jazzlåta?

Vi noterer oss at Vox, det dyktige og nokså belærende nyhetsforklarings-nettstedet, har begynt å ta for seg jazzens mysterier i en kort miniserie under fanen Vox Earworm, videoserien deres som forklarer musikk.
Den nyeste handler om Blue Notes platecovere, særlig i hardbopens gullalder på 60-tallet, hvor fotograf Francis Wolff og designer Reid Miles sammen lagde en lang rekke omslag som i sum er selve definisjonen på  hvordan en jazzplate liksom egentlig ser ut. En fin liten titt, kanskje spesielt nå for tiden, hvor mange norske (og utenlandske) jazzmusikere gjør seg litt ekstra flid med dette arbeidet (se f.eks. en liten coverprat i denne utgaven av Now’s the Time).

Vi unner oss å nevne den første videoen i miniserien også, som forsøker å forklare den mytiske posisjonen “Giant Steps” har for jazzmusikere. Her dukker blant annet den fascinerende New York-baserte bassisten og videojournalisten Adam Neely opp. Han er det en relativt fair sjanse for at våre kjære lesere hører mer fra i årene som kommer.

I artikkelen Han er ikke Messias, bare en veldig flink gutt, om wunderkiden Jacob Collier, som nettopp 23. November i fjor utløste ganske livlig diskusjon på Facebook (Flinkisdebatten fyller år I DAG!!!?! En vennlig hilsen og ønske om god helg og god jul sendes herved ut til alle meddebattanter!) ble et avsnitt eller to om Neely kuttet i redigeringen. Attpåtil var det avsnitt som på mange måter forespeilet at nettopp Neely og Vox var dømt til å samarbeide på et eller annet tidspunkt. Vi gravde i tekstarkivet og fant dem fram – i anledning dagen:
“(…) den unge musikkpedagogen Adam Neely er en eplekjekk og dypt inn i beinmargen irriterende ung kis som gjennom halvkorte explainervideoer lærer folk opp i tidsriktige musikalske temaer som hvordan man lager sin egen fusion-cover (a la Collier), hva som er “vaporwave” og hvor kjapp den kjappeste musikken som er menneskelig mulig er. Her blir det svært tydelig hvordan den unge, moderne musikalske flinkisen har likhetstrekk med andre verdensanskuelser i 2017. Videoene hans er fulle av små visuelle vittigheter, kjappe klipp og pedagogiske virkemidler. Den gjør det samme som explainere fra Vox.com, eller longformhumoren til John Oliver, gjør – den forsøker å balansere ut nærmest dødelige doser bedrevitenhet og faktahælvete med en endeløs rekke mer eller mindre morsomme jokes. Lærerikt og humrende. Uten å skjene for langt inn i politikken kan det nevnes at denne formen for journalistikk, i likhet med Fallons form for selskapslekunderholdning, fikk seg en sabla (og velfortjent, vil noen si) trøkk i annerledesåret 2016. Den liberale eplekjekkheten klarte rett og slett ikke å holde fortet – og vi er altså inne i en tid som også er svært god for nokså giftig flinkisforakt, heldigvis uten at det nødvendigvis har spredt seg til musikken riktig ennå.
Allikevel går det vel saktens an å påstå at en lallende og hyperaktiv versjon av Flinstonestemaet er et soundtrack godt som noe for en tid der autoritære tegneseriefigurer sniker seg inn bakdøren både her og der.”

Jaja. Det er bra det går bedre nå for tiden. Det som uansett er sikkert, er at et eller annet TV-selskap burde tilby personer som Neely og Collier en busslast med grunker og be dem om å lage en dokumentarserie om musikk i alle sine former – hvordan den henger sammen, hvorfor den låter som den gjør, hvorfor den får oss til å føle som vi gjør. Og så videre. Tenk Cosmos, bare om musikk. Det er lenge siden Leonard Bernstein samlet middelbrowen rundt TV-apparatene og forklarte symfonier og moderne popmusikk og jazz og i det hele tatt, og selv om musikk er over alt er det en spennende tanke hva som hadde skjedd om noen tok grep og lagde en dokuserie som simpelthen handlet om musikk – snarere enn gamle legender, legendariske studioer og så videre.

Så, mer enn at disse unge supertalentene gir ut virkelig god musikk (selv om vi – for the record – slettes ikke utelukker at det skjer på et tidspunkt, eller at det har skjedd allerede, la nå for guds skyld den ballen ligge for nå som vi hadde det så hyggelig) trenger vi jo noen som virkelig gyver løs på den massemediale musikklærerrollen med fynd og klem. Mye av det mest delte Collier-stoffet på youtube er jo nettopp klippene der han forklarer bort konsepter – enten det er til Herbie Hancock eller dette intervjuet med June Lee, som altså er en video av en kis som står backstage og forklarer musikalske konsepter og som har fått over én million streams på youtube (sjekk forresten hvem som har toppkommentaren). Vi slenger på Neelys siste her – hvor han går løs på en halvtimes lang nokså pirkete anmeldelse av “jazzfilmen” Whiplash. Definitivt verdt tiden din – joda, det er noe nevemagnetisme her, men det betyr for the record ikke at vi ikke liker fyren.

Apropos jazz content – her er en video av Chili Klaus og Aarhus Jazzorkester hvor førstnevnte forklarer hvorfor jazz er som chili. Spør oss ikke om hvorfor, men dette var da EKSTREMT dansk, var det ikke? Finnes det for eksempel noen mer dansklydende jazzstandard enn St. Thomas, sånn egentlig, når du tenker over det? Fyr løs i alskens kommentarfelt om du synes vi er på jordet!

Lilja: Hjem til Grønland

På søndag kimer det i klokker nede på Grønland, der den meget trivelige konsertserien Kampenjazz holder stand på Caféteaterets intime scene. Man går på en måte ut av den hastige tiden og inn en annen form for kulturell eksistens når man sitter der ved kafebordene eller står oppe i sirkelen i annen etasje. Lilja: Hjem til verden står på programmet denne søndagen, det er ledet av den glimrende gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir, og her snakker vi om en musiker som virkelig mener det. Det føles i alle fall slik når man ser henne live, enten det er en liten jam, en stor festivalkonsert med Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, eller annet. På søndag har hun med seg Martin Morland på kontrabass og vokal, Ivar Myrset Asheim på trommer, vibrafon og vokal, og Mariama Ndure på vokal. Oddrun Lilja er en musiker som vi prøver å følge godt med på, det er gode vibber her.

Du har en distinkt spillestil og kommer fra noe som later til å være en meget fin generasjon musikere. Hva er din bakgrunn, og ble musikerkarrieren foreløpig slik du hadde sett for deg? Føler du at du er en del av en generasjon som har særtrekk?
— Enig i at det er en veldig fin generasjon musikere! Jeg kommer fra Grorud i Oslo. Grorud har et rikt kulturliv, så det ble mye musikk i oppveksten. Først spilte jeg fiolin og piano, og deretter ble det gradvis mer gitar etter at jeg som 12-åring startet band sammen med noen venninner på Fyrhuset musikkverksted, et sted som var utrolig viktig for meg og mange andre ungdommer i Groruddalen. Jeg har alltid vært forholdsvis åpen og nysgjerrig og det har nok preget musikkarrieren min. Jeg har navigert etter det som har inspirert meg og søkt litt mot ytterkanten av komfortsonen. Det har ledet meg inn i mange spennende (og til tider nokså utfordrende) situasjoner. Jeg opplever at denne åpenheten preger denne generasjonen musikere og kunstnere. Vi lever i en tid hvor all verdens informasjon ligger kun et tastetrykk unna. Det fører nok til at mange kunstnere, inkludert meg selv, henter inspirasjon fra mange forskjellige kilder fremfor å tilpasse seg en allerede etablert sjanger. Globalisering av musikk og mennesker gjør at grenser, både mellom musikalske sjangre og kulturer sakte viskes ut. Det vekker kanskje igjen et behov for en mer definert identitet. Det er kanskje derfor mange fra vår generasjon kunstnere dyrker et personlig og autentisk uttrykk. Flere og flere, inkludert meg selv, velger også å hente inspirasjon i folkemusikken og dra det inn i samtiden. For meg skjer det mye magi når det lokale og det globale møtes. Lyden av nåtiden er «glocal»!

Fortell litt om gitaren din. Eller har du lasten full av magiske gitarer? Og mindre spesifikt, hva er det med gitarer som fascinerer deg?
— Gitaren min ble født inn i Gibson-familien i 1969 og har vært min trofaste følgesvenn de siste seks årene. En ting jeg liker med gitar er at det er et veldig allsidig instrument. Det kan brukes i de fleste stilarter, som melodiinstrument, som rytmisk og klanglig lim i et ensemble, eller som lydkilde i elektronisk musikk. Gitaren kan være vár og stille, men også kraftfull og ekspressiv. Jeg er glad i kontraster, og trenger hele paletten for å uttrykke musikken min. Det er nok derfor gitar ble det instrumentet jeg landet på. I tillegg bruker jeg også stemmen en del i musikken min.

Du skal spille med bandet — eller prosjektet? — Lilja: hjem til verden. Hva i alle dager er dette for noe?
– De siste årene har jeg gjort mange samarbeidsprosjekter med musikere og artister rundt i verden. Jeg har spilt konserter med gnawamusikere i Marokko, ragamusikere i India og Nepal, jazzmusikere i New York, jobbet med sirkusartister og tradisjonsmusikere i Etiopia, Uganda, Mozambique, Kenya og palestinske flyktninger i en leir i Libanon. Etter alle disse reisene fikk jeg et behov for å bearbeide og dele disse inntrykkene, og bruke den tradisjonsmusikken jeg har lært til å skape ny musikk. Jeg valgte ut ti av reisene og skrev en låt dedikert til hver by. Deretter satte jeg sammen et band med musikere jeg virkelig beundrer, som både forstår musikken og tilfører sine unike stemmer til den.

Hvordan utvikler du deg som musiker og menneske av å reise rundt på denne måten?
— Jeg har alltid vært fascinert av at det ikke finnes noen fasit på hvordan man skal leve. Vi blir født, og så er det opp til hver enkelt å skape et innhold (eller finne en mening, alt ettersom hvordan man ser det) i den tiden vi er her på jorda. Det finnes like mange liv og virkeligheter som det finnes mennesker, og ved å reise rundt og samarbeide med mennesker andre steder i verden, føler jeg at jeg har blitt kjent med flere perspektiver på livet. Jeg opplever at selv om vi lever i ulike kulturer med ulike hverdager, så er vi i bunn og grunn ganske like. Vi ønsker å skape et godt liv for oss selv og dem rundt oss. Det å besøke mennesker som har levd i krig og fattigdom, har fått meg til å tenke over hva som er viktig for meg, og til å sette pris på det jeg har mens det finnes. Tanken på at absolutt alt har en begynnelse og en slutt er skummel, men det er jo en realitet, uansett hvor en befinner seg i verden. Så da er det jo bare å leve mens en lever.
Jeg har også fått veldig mye musikalsk input og kunnskap fra reisene og samarbeidsprosjektene mine. Fra ragamusikken henter jeg mye tonalt materiale. Jeg er fascinert av hvordan de klarer å holde på med en raga i timevis og fortsatt holde på spenningen uten å forandre tonaliteten. Jeg har også hentet mye teknisk inspirasjon som jeg overfører til gitar både fra den indiske sitaren og fra den marokkanske gumbrien, som er en slags bass som brukes i gnawamusikk. I noe av musikken jeg har laget bruker jeg elementer fra den rytmiske underdelingen som finnes både i marokkansk og annen afrikansk musikk. Det er en ujevn underdeling midt mellom 16-deler og trioler et sted. Det låter kanskje litt som et hjul som ikke er helt rundt, noe jeg synes gir en utrolig fin framdrift i musikken. Samarbeidet med tradisjonsmusikere i Etiopia har også gitt meg veldig mye inspirasjon både tonalt og rytmisk. Det er en helt unik kultur. Listen er lang, det finnes så mange skatter der ute!

Og hvorfor er det viktig? Du er også glad i å jamme her «hjemme» i Oslo, jeg antar at det ligger noe mer bak enn bare spilleglede?
— Jeg tror det er viktig å møtes gjennom musikk på tvers av landegrenser, etnisitet, kjønn, alder, etc. for å fremme mellomkulturell forståelse. Jo mere som gjøres kjent, jo mindre vil føles fremmed og skummelt i verden. Det tror jeg vil bidra å smelte fremmedfrykt og skape et varmere samfunn.
Jeg har alltid vært glad i å spille sammen med mennesker. Jeg synes det er en fin form for samvær og en fin måte å få kontakt med meg selv, med dem jeg spiller med og med de andre som er tilstede i rommet. Oslo er en helt fantastisk by med utrolig mange bra musikere og mennesker, og jeg tror det er viktig å ha møtesteder hvor folk kan møtes ukentlig, hvor folk kan føle seg hjemme og være velkommen og inkludert i en lyttende og musikalsk atmosfære som ikke er preget av prestisje og press. Nå er det dessverre en pause i jamserien Jazz in Khartoum, som jeg har vært med og drive, men forhåpentligvis får vi prosjektet opp å gå igjen på en ny venue om ikke så altfor lenge.

Det var rørende å se Moksha spille for full sal på Fredssenteret under årets Mela-festival en søndag formiddag på sensommeren. Fortsatt liv i det bandet, og er det noen andre prosjekt du er ekstra involvert i fremover?
— Moksha lever fortsatt i beste velgående. Vi har hatt veldig fine konserter i høst, og går nå inn i en skrive- og øvingsperiode mot album nummer to, som skal spilles inn neste høst (hør det glimrende førstealbumet her, red.anm). Jeg jobber også mot en innspilling av et bestillingsverk som jeg har skrevet sammen med folkemusiker Lajla Storli for Global Oslo Music. Og så skal det jo etter hvert bli plate av «LILJA :hjem til verden» også, da. Så det er veldig mye gøy som skjer for tiden.

Skogbrannen tok Coltranes ashram

En sørgelig beskjed blant svært, svært mange i forbindelse med de enorme ødeleggelsene skogbrannene i California har forårsaket (gitarist Lee Ritenour er blant dem som har mistet hjemmet sitt): Alice Coltranes hinduistiske senter Sai Antanam Ashram, som hun grunnla tidlig på 1980-tallet og som er blitt viet ny musikalsk oppmerksomhet gjennom reutgivelser av musikk hun benyttet seg av der, er brent til grunnen. Det var datteren hennes, Sita Michelle Coltrane, som tok til Facebook for å fortelle om nyheten. Der skriver hun blant annet: “Sunday services were filled with music, chanting, meditation and my mother’s discourses. The fellowship, families, children who grew up on the land, celebrations of holy days, marriages that took place on the grounds, all of these things will last forever.”
Senteret var ikke lenger i Coltrane-familiens eie, men det har blitt brakt fram i folks bevissthet, både gjennom den generelle oppblomstringen av interesse rundt Alice Coltranes musikk, men også kanskje spesielt i fjor med den oppsiktsvekkende utgivelsen World Spirituality Classics 1: The Ecstatic Music of Alice Coltrane Turiyasangitananda, som Jazznytt anmeldte da den kom. Et utdrag:
“Etter å ha konvertert til hinduismen, etter en pilegrimsreise med grunnleggeren av Integral Yoga Institute, Swami Satchidananda, kjente [Coltrane] kallet og tok navnet Swamini Turiyasangitananda. Hun grunnla ashramet Vedanta Centre i San Fransisco og lagde musikk for og med de som besøkte det, som hun ga ut i svært begrensede kassettopplag. Bruksmusikk som etter hvert ble skyhøyt skattet blant samlere. Det er David Byrnes selskap Luaka Bop som har funnet fram til denne skatten igjen – en form for samvittighetsfullt og kvalitetsbevisst musikkarkeologi som tidligere har gitt oss William Onyeabor og Os Mutantes en gang til – på snodig vis “større” enn de noensinne var. Slik er det med Alice Coltrane også. I likhet med annen, glimrende musikk som er hentet ut fra glemselen låter det som nybrottsarbeid og uberørt urskog på én gang.
Det er forbløffende musikk. Denne arme skribenten så for seg at kassettutgivelser fra et bedehus skulle høres, vel, lo-fi og privat ut. Som å lytte gjennom perleforhenget på en samtale man ikke egentlig er en del av. Det var en feilaktig antagelse.  (…) Å sammenligne det med platene hennes på 70-tallet, blant annet på Impulse!, virker forkjært. Selv om de platene etter hvert ble mer og mer forseggjorte innspillinger, var det fremdeles lyden av band, luftig og lekent. Dette er stort sett Alice alene, storslagent og nærmest ugjennomtrengelig.

(…)

Et øyenvitne forteller at en av disse innspillingene ble foretatt i et studiokompleks der det viste seg at naborommet var leid ut til storbandet Guns’n’Roses, travelt opptatt med innspillingene til Use Your Illusion. En broket søken det også. Hun ville sikkert vist forståelse. I Alice Turiyasangitananda Coltranes tempel var det — som i musikken som bærer de navnene — plass til de aller fleste.”

Røysum og Emmeluth: Improverks første sesong

Andreas Hoem Røysum og Signe Krunderup Emmeluth fanget i et kort øyeblikk der de hverken spiller eller arrrangere konsert foto: Torstein Lavik

Det er mange herlige utøvere i det frie feltet for tiden, og da må nesten helan og halvan nevnes, Andreas Røysum og Signe Emmeluth: Så mye lyd og godt initiativ. I likhet med flere av denne musikerstanden er de også arrangører, og har avholdt serien Improverk på meget populære Kafé Hærverk denne høsten. Lørdag er det som vanlig to konserter på samme billett – Trio Generations og Not on the Guest List. Det var på høy tid at NTT snakket med arrangørduoen.

Er dere fornøyd med høstens konsertserie? Noen tilfeller hvor dere glemte at dere var arrangører og bare utbrøt YESSS! inni dere da dere hørte hva som ble laget på scenen?
AR:  — Det har vært fett i høst. Samtlige seks konserter har vært veldig minneverdige, og det er fortsatt to kvelder igjen. 8. desember spiller Kjetil Møster solo, i tillegg til Heida Mobeck & Christian Winther som duo.
SE: — Jeg hadde det litt sånn med første Improverk her i høst med Monkey Plot, og Christian Meaas Svendsen solo. Der var masse folk og god stemning hele kvelden. Jeg ble utrolig glad for å se at så mange kom og hørte og hang ut. Når det er så god oppbacking, spesielt på sesongens første konsert, føles det viktig at man arrangerer konserter.

Fortell litt om Trio Generations som spiller i helgen, og dem som er med der.
AR: —Trio Generations består av den svenske perkusjonisten Matilda Rolfsson, den svenske pianisten Lisa Ullén og den britiske sangeren Maggie Nicols. Maggie var en av de få kvinnelige musikerne som var med på den første fri impro-bølgen i England på 60-tallet, og holder det fortsatt igang. Lisa Ullén er en av de fremste pianistene i Skandinavia, syns jeg. Hun ga blant annet ut en trippel-CD med solopiano for litt siden, som er fantastisk. Matilda er et unikum med en veldig frisk innfallsvinkel til å spille perkusjon og til å improvisere. Så de er rett og slett tre eksepsjonelle musikere fra hver sin generasjon.

Det er vel forøvrig et kjennetegn ved deres musikermiljøer at det er mye kontakt mellom generasjonene, og ikke bare rivalisering og proteksjonisme? Hva kommer dette av, egentlig? Og blir det bedre musikk av det?
AR: — Det kommer sikkert av at folk har lyst til å spille og utforske nye veier i musikken, enten de er 25 eller 70. Jeg tror helt klart det er veldig sunt, og noe annet hadde vært veldig unaturlig. Det føles veldig normalt og fint at man lærer av sine eldre, samtidig som de lærer av en. Akkurat som ellers i livet! Det er nok en del rivalisering og proteksjonisme rundt omkring i verden innenfor denne musikken også, som overalt ellers, men de fleste bryr seg nok bare om de fine tinga. Sånn kjennes det i hvert fall!

Not On The Guest List har jeg ikke hørt, men Natalie Sandtorv har jeg sett to ganger med solobandet sitt, hun har jeg tro på. Hva er dette prosjektet?
SE: — Not on the Guest List er en duo bestående av Natalie Sandtorv og Ole Mofjell. De bygger skrøpelig og sterk musik med stemme, trommer og diverse perkusjonsinstrumenter. Jeg tror at det blir en utrolig sterk og ærlig konsert. Jeg synes både Natalie og Ole  er gode til å spille med en ærlig og “lige ud af posen”-attitude.

Er det ekstra viktig med kontinuitet og serier når deres typer musikk skal presenteres?
AR: — Kontinuitet er veldig viktig for å bygge et miljø hvor musikken kan kultiveres, både for lyttere og musikere. Musikken trenger tid og rom for å utvikle seg, og jo flere regelmessige konsertserier eller scener som presenterer den, jo sterkere blir den. Rent kunstnerisk er det sentralt.
SE: — Det blir på en måte mer publikumsvennlig når det er kontinuitet, for på den måten vet man at det skjer. Målet er at folk går på Improverk ca. annenhver lørdag uansett hva som er på programmet, da de har tillit til at vi presenterer superfet og interessant musik, som viser mange forskellige fasetter av hva improvisert musikk er og kan være.
AR: — For å bygge en sterk scene er det viktig at musikere engasjerer seg også på arrangørsiden. Det er da ting skjer!

Det finnes flere slike serier, som f.eks Blow Out, Fritt Fall og andre. Hvordan kan man klare å skille seg ut og finne sin egen greie når flere holder på med liknende initiativ i den samme lille storbyen?
AR: — Å ha en relativt klar profil kommer nok alltid godt med. For å skille oss ut fra de andre regelmessige seriene for improvisert musikk, hvor ad-hoc konstellasjoner ofte er dominerende, fokuserer vi i hovedsak på etablerte band eller samarbeid, og sterke solister. Vi har lyst til å presentere et så rikt og variert program som mulig. Masse forskjellig musikk med improvisasjon som innfallsvinkel. Man skal kunne høre alt fra indisk og norsk folkemusikk til frijazz, impro, støy og samtidsmusikk hos oss.
SE: — Det viktigste er ikke at alt er improvisert. Improvisasjonen er mer et arbeidsverktøy eller en metode enn et dogme. Vi ønsker at vise at improvisasjon som arbeidsmetode kan resultere i mange forskjellige uttrykk, og forhåpentlig derved gjøre “improvisasjonsmusikk” mer tilgjengelig. Vi er av den overbevisning at improvisasjonsmusikk egentlig er et ganske folkelig musikalsk uttrykk, som ofte blir intellektualisert og derved vel nisjepreget

Jeg rekker bare å gå på halvparten av alle disse arrangementene i Oslo. Har dere noen tips om hvordan man kan klare å rekke over flere?
SE: — Det skjer jo helt sinnssykt mye i Oslo, spesielt om man tenker på byens størrelse. Synes at halvparten er god stil! I Trondheim jobbet jeg som frivillig på diverse spillesteder, noe som ga meg gratis adgang til mange konserter. Det er jo en billig måte å få tilgang til mange arrangementer på. Så er det heller ikke så farlig om man nå ikke likte det man gikk på. Det gav meg en frihet til bare å sjekke ut masse forskjellig.
AR: — Halvparten er utrolig sterkt! Det er umulig å få med seg alt, men om man trenger å langtidsplanlegge kan det være en idé å sjekke ut kalenderen på Kafé Hærverk sine hjemmesider. Den oppdateres ofte, og det er bra konserter hver uke. Å ikke ha familie eller fast jobb er mine stalltips for å kunne rekke over så mange konserter som mulig.

Jeg har alltid følt at det er et politisk element ved impro/fri musikk. Om så er — hvordan kommer dette til uttrykk hos dere?
AR: —  Det er et politisk element ved all musikk og handling i samfunnet, på godt og vondt. Frijazzbølgen var unik i styrke og inspirasjon, og det er mulig å argumentere for at måten den improviserte musikken skapes på generelt, impliserer visse verdisett knyttet til hvordan mennesker skal interagere og samarbeide i samfunnet forøvrig. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, og majoriteten av musikere jeg kjenner og møter rundt omkring virker å dele et nogenlunde felles verdisett. Likevel føler jeg ikke nå at det er et særskilt politisk engasjement eller brodd på den norske eller skandinaviske jazz- og improscenen. Ikke i forhold til andre subkulturer. Se på punkerne, reggae/dub-folka eller noen av rapperne! Det faktum at en av våre største jazzfestivaler (Kongsberg) sponses av våpenprodusenter, sier litt om hvor brennende det politiske engasjementet blant landets jazzmusikere har vært. Det virker som om den politiske brodden avtar i takt med pengenes inntog. Men dette tror jeg er i ferd med å forandre seg. Jeg tror den unge generasjonen nå bryr seg, vil stå sammen og er ressurssterke nok til å få ting til å skje. Improverk er en konsertserie drevet på frivillig basis ut fra et ønske om å spre musikken vi bryr oss aller mest om. Vi har lite ressurser, men prøver å utnytte de så godt vi kan. Vi har lyst til å bidra med noe positivt. Det politiske elementet kan dedukteres fra alle handlinger på et eller annet vis.

Det var nylig improkveld i regi av den litt kontroversielle leskedrikken Red Bull. Beskriv innholdet i magen deres da dere så dette. Eller kan musikere få lov til å stille opp på det de vil, man trenger jo spillejobber?
SE: — Jeg ble sinnssykt overrasket da jeg så det. Jeg hadde ikke sett for meg at Red Bull skulle sponse en improaften. Min umiddelbare og ganske fordømmende tanke var – wauw, Red Bull kjenner til alle disse kule musikerne!  Men selvfølgelig — hvorfor skulle ikke arrangørene hos Red Bull ha styr på impromusikere. Men jeg må si at jeg var utrolig overrasket, og syntes det var lidt merkelig, og kanskje litt malplassert.
AR: — Musikere kan stille opp på det de vil, på lik linje som alle andre kan stille opp på det de vil. Musikere og alle andre har også til felles at de selv velger hvem de vil assosieres med, og hvem de ønsker å støtte i sitt virke. At Red Bull engasjerer seg på sponsor og arrangørsiden er ikke sjokkerende. Hennes & Mauritz sponser jo allerede Musikkens Dag i Oslo. En gratis folkefest sponset av et megaselskap som anvender seg av nesten gratis arbeidskraft i den tredje verden, for å kunne selge t-skjorter til femti spenn til folk som burde betalt tre hundre for. Det er jo ikke så fett? Kongsberg Jazz er jo også sponset av våpenprodusentene Kongsberg Gruppen, som selv har uttalt at et selskap som de ikke kan ha noen moralske retningslinjer for hvem de handler med. Heller ikke så kult! Så Red Bull er ikke et unikt eksempel, og slett ikke det verste heller. Musikere må som alle andre samfunnsborgere være bevisste, og spørre seg selv hva slags kulturliv de har lyst til å være med på å bygge. Si ifra når noe ikke henger på greip, start egne serier og festivaler. Vis engasjement!

Men nok arrangørprat. Ikke minst er dere strålende musikere på egenhånd, og litt samtidig også. Noen prosjekter som er ekstra aktive fremover?
AR: — De neste fire månedene skal jeg nesten bare spille med de samme folka. Gleder meg! Andreas Røysum Ensemble spiller på Hærverk 1. desember og på Kampenjazz 24. februar. Det er en tentett med utrolig fete folk! Det kommer ny plate med Miman (Hans Kjorstad & Egil Kalman) i mars, og vi skal fortsette å turnere så mye som mulig. Marthe Lea Band (Miman + Marthe Lea & Hans Hulbækmo) skal på sin første turné! Og en sammensmeltning av Miman og Marthe Lea Band, med Fredrik Rasten i tillegg, skal gjøre et prosjekt med den skotske sangeren Alasdair Roberts på Riksscenen den 8. februar. Det tror jeg kan bli veldig spesielt! Alasdair Roberts er magisk. Jeg varmer også opp for Träd, Gras & Stenar på Hærverk i trio med Hans Kjorstad & Sanskriti Shrestha 1. Februar.
SE: — Det skal skje masse kule ting. Jeg har 3 planlagte plateutgivelser i løpet av neste år med egne prosjekter, så det er utrolig kult! Min duo Owl med Karl Bjorå skal til Japan til våren og skal slippe plate og på releaseturné til høsten. Kvartetten Emmeluth’s Amoeba skal på turné og spille inn vår andre plate her til våren, og så blir det releaseturné og plateslipp til høsten.  En lille duoturné med Kresten Osgood blir det også i mars. Og så skal min nye sektsett Spacemusic Ensemble på releaseturné til våren.  Og så er det jo også masse andet sjov som skjer innimellom. Livet er dejligt!

Skullerusett! Wildhagen/Værnes anmeldt

Ny musikk må man alltid ha, samme hvor mye god som finnes fra før, både der ute og hjemme i hyllene. Dette stadige savnet er jo en av grunnpilarene i livet. Derfor tok den ene blogghalvdelen nylig på seg vinterfrakken og Lanvin-skjerfet og labbet ut av bloggkontoret i retning nærmeste platebutikk. Det var ikke fryktelig mange av dem i ring 01, men to-tre gode er det jo, og det var i alle fall én som beina automatisk fant veien til. Det er faktisk slettes ikke få jazz-LPer på Big Dipper, en butikk opprinnelig mest kjent for rock men nå et slags fysisk hjerte i den generelle albumelskovens kropp. En ganske tacky men forsåvidt mer enn fin nok plate med Ron Carter fra midten av 70-tallet ved navn Pastels ble røsket med fra den evig foranderlige brukthylla i anledning konserten sist helg, og det er gøy å høre på gamle plater man vet ikke er klassikere også, life has surface noise og alt det der, men årsaken for utlabbingen var hovedsaklig å få tak i et eksemplar av Troposgrafien, det første duoalbumet av Kasper Skullerud Værnes og Andreas Wildhagen, utgitt på spenstige Nakama records og med en flott coverart signert kroppsbassist Christian Meaas Svendsen, basert på et foto av Wildhagen, som altså spiller trommer her, og det gjør han til gangs. I trommenasjonen Norge er det godt befolket, likevel var denne blogghalvdel nylig på Hornaas musikk og kjøpte en øvingspad og et par Vic Firth-stikker i størrelse 7a til et av barna. Noe skal vi leve av etter oljen, og trommer er muligens en liten del av det. Det håper vi i alle fall på. Wildhagen har en narveraktig sjarm over spillet sitt selv om han samtidig er av meditasjonstypen, og disse to parallellegenskapene kommer godt med når man kun har sax/trommer å boltre seg med i duoformat. Disse mindre jazzformatene kommer jo i mange former og fasonger, men akkurat denne komboen av sax og trommer har vist seg meget potent og levedyktig. Han har spilt med Værnes i en tiårsperiode, blant annet i Large Unit, og de kler hverandre godt. Værnes har med både alt, sopran og tenorsax, og viser her grunnen til at han like gjerne opptrer i freebag-settinger som i mer konvensjonelle jazzutgivelser på Curling Legs og så videre. De fem komposisjonene, tre felles og to av Værnes, har alle titler som klenger seg til albumtittelen, fra eksplosive «Magma» til mer dvelende «Ødet», og derfra finner vi vel at tittelen er en sammenstilling av tropos og topografi,  altså en slags fysisk manifestering av kunstneriske brudd og endringer, skal vi si det? Det er jo ofte det slike utgivelser fra den frie musikken handler om, å fange øyeblikk, fryse ideer og endringer idet de forekommer, bevare dem for ettertidi, dokumentere verdens mange små turning points. Et av disse er den nydelig titulerte «Skysoveren» av Værnes, der vi via sirkelpusttriller og lett knatring dyttes sakte men sikkert innover mot rapide øyebevegelser, i et mildt stigende intensitetsnivå som når sitt logiske endepunkt når vi treffer syvminuttersmerket, før det hele avsluttes med selvforklarende «Grus gjennom luft», som noen andre sikkert kunne funnet på å kalle «Meteoritter», for det er jo slik musikken oppleves som.

Pelikaner og pepperkaker: Bosses Bongoband på Jassbox

Nasjonal Jazzscenes svært feststemte lørdagsklubb Jassbox holder selvsagt koken – og denne lørdagen er det duket for Bosses Bongoband. Dette frilynte verdensmusikkdanseorkesteret har i en lengre periode holdt stand på Kulturhuset, hvor de spiller konsert den andre torsdagen hver måned. Det låter sabla bra også, musikken lever virkelig disse torsdagene, og trikset er vel kanskje mest av alt å få flere utenforstående til å skjønne at slike faste foreteelser først og fremst er skapt for å gjentas – ikke utsettes til “neste gang”? Nuvel, på Jassbox møter støter i hvert fall bandet på den faste og frilynte jazzmobben som vanker der – det blir garantert svært god match! Vi tok en prat med saxofonist og primus motor, Alexander Bosrup Karlsen, sjølveste Bosse, midt i konsert- og juleforberedelser.

Hvordan ble Bosses Bongoband et av bandene man kan se på et fast tid og et fast sted hver måned?
– Det var litt tilfeldigheter som førte til det. Vi starta egentlig før, vi spilte blant annet på Mir og Revolver. Men Anders Bjørke, som spiller bass og har permisjon, fikk jobb i Trøbbelskytter, så da var de tilfeldigvis og hørte oss, og kom på ideen. Egentlig tenkte den gamle jazz-snobben i meg tenkte at “det blir husband, det gidder jeg ikke”, men en annen del av meg tenkte at det kanskje var kult. For vår del er det positivt – man blir innmari flink til å spille og man får presentert seg for et publikum som kanskje vanligvis ikke hadde oppsøkt afro-verdensmusikk-jazzfunk-opplegg ellers. Man når mye bredere ut. Så er det selvfølgelig sånn at når man spiller så ofte, er det et en fare for å ikke fornye seg, og det har vi kjent på, så vi prøver å finne på nye ting. Men vi klarer ikke å finne på en ny låt bestilling hver måned, så da må vi løse det med covers og sånn.

Hvordan ser egentlig publikumssammensettingen deres ut?
– De er yngre enn man skulle tro – det er i hvert fall det vi har tenkt. Flertallet er pluss-minus femogtjue. Det er ganske obvious egentlig, det er litt sånn halvfrika studenter. Men vi er ikke så gode på å analysere sosiale medier og sånn, og jeg vet jo ikke nøyaktig hvor mange som bare er på kulturhuset og hvor mange som er på konserten vår. Den mest standhaftige crowden er kollegaene til Kristoffer (Solvang, trommeslager i BBB og Loch Ness Mouse, journ.anm) fra Ullevål Sykehus. De kommer hver gang.

I både navnet og måten dere ser ut på scenen, med oppblåsbare flamingoer og uformelle skjorter og greier, fremstår dere som noen som ønsker å møte publikum på en ganske jovial måte. Hvor gjennomtenkt er det?
– Det var kanskje litt av ideen bak bandet. Jeg og Even Vaa hadde først spilt i Blokk 5 i ti år, som var ganske pretensiøs postrock, i hvert fall veldig seriøst, og så hadde vi Captain & Me etterpå som også var seriøst. Da det bandet tok en pause på ubestemt tid, hadde jeg plutselig ikke et band. Jeg hadde lyst til å spille friere musikk, det å bare ha det gøy var tanken, og det var viktig at det var instrumentalmusikk. Så kom jeg opp med det Bosses Bongoband-navnet – da jeg sto i bar kalte de det Bosses Bongobar, så det lå nok latent. Teorien er at om du har en dansbar rytme, kan du gjøre mye forskjellig oppå uten at folk lar seg støte eller skremme. Hører du på elektronisk musikk er det ganske mye rart som skjer, egentlig. Etter hvert kom det pynt, flamingoer og skjorter og sånn, som gjør at folk føler seg invitert inn. Det er litt det samme som Arthur driver med i Dr. Kay, de ufarliggjør det litt for allmuen. Det hjelper om ikke alt er selvhøytidelig hele tiden – vi kunne hatt et navn som var tøft eller som ikke betydde noen ting, men da hadde det kanskje drukna litt.

Dere kom med en singel i 2016 og på Soundcloud er det en del låter, men er det planer om et album?
– Vi tenker ganske mye på det, men jeg har ikke helt landa hvordan vi skal gjøre det. Akkurat nå ser jeg ikke helt for meg hva slags format det skulle være. Om vi skal spille inn en plate, må vi ha en god plan, jeg syns at et album bør ha en god idé – og jeg har ikke helt knekt den koden. Det må på en måte henge sammen. Det vi spiller nå blir jo mer en slags festpakke, så det må tilpasses litt.

Til sist: Det nærmer seg jul nå, sakte men sikkert, og jeg tenkte vi kunne snakke litt om det – siden du er garvet korpsianer. Korps & jul er jo et stort tema.
– Ja, nå jobber jo jeg med korps fire dager i uka, så jeg har spilt julesanger i tre uker allerede. Jeg tror Grorud Skoles Juniorkorps kommer til å levere en helsikkes versjon av “Bjelleklang” basert på de øvelsene vi har nå. Det er veldig gøy når man jobber i korps og kommer til julen – de blir så glad av å få til å spille julesanger. Det er fascinerende at de kan bli så glad av å spille en låt fra femtitallet. Når de virkelig ønsker å spille “Let it Snow” eller “The Christmas Song”.

Det er jo en veldig fin side med julemusikk – at all slags folk liker musikk som ikke bare er fra nåtiden, men ganske lenge siden – enten man tenker på gamle salmer, folkesanger, Händels Messias eller american songbook-klassikere – for å nevne noe.
– Ja, de er ti-tolv år og elsker både Mel Tormé og Wham med like stort hjerte. Jeg er såklart litt lei av en Stjerne skinner i natt, jeg har spilt den hvert eneste år i evigheter, men det er veldig stas at de blir så glade av musikk fra før de er født, og det åpner utvilsomt mange dører. Jeg har elever som kommer og spør om å spille Take Five uoppfordra, fordi de liker lyden av låta, og det kommer fra et sted. Jeg tror julemusikken rett og slett er bra for folk.

Hva har du i plateposen #1: Voksen mann kjøpte Ayler-boks

Det var på tide med en fast spalte i all denne frie flyten av jazz content, tenkte vi, og kastet oss rundt da det kom nyss gjennom jazztwitter om at Dagsavisens musikkjournalist Bernt Erik Pedersen nylig har gått til anskaffelse av Albert Ayler-boksen Holy Ghost, fra 2004. Dét, tenkte vi, er jo sak, det?!??

Litt om boksen først: Den inneholder ti skiver pakket inn i vakkert rispapir (?) hvorav syv er fulle av forskjellige opptak som spenner hele karrieren, to er viet forskjellige intervjuer med Ayler og Don Cherry og én er en “bonusdisk” med to låter fra militærkorpset han var med i. I tillegg får man en skikkelig, innbundet biografi. Og ikke nok med det! På toppen av det hele blir man servert opptrykk av diverse programmer, et foto, en tørket blomst og en hotellkvittering. En real praktboks, som den ene halvdelen av Now’s The Time-redaksjonen var innehaver av på et tidspunkt (kjøpt for dimmepenger), før den forsvant under mystiske omstendigheter. Den savnes fremdeles. Blant de mange minneverdige opptakene man får høre, finner vi for eksempel den muntre låta “Thank God for Women”, der Ayler spiller og synger med Bernard Purdie bak trommesettet. Nok et hint (dem var det jo mange av) om hva som hadde kommet om han ikke hadde dødd høsten 1970? Mulig, det.

Hei, Bernt Erik! Velkommen til Now’s The Time, jazzbloggen som aldri sover, og til spalten “Hva har du i plateposen”, der vi skriver om jazz som noe som man kan kjøpe med seg hjem og lytte til i ro og mak. Hva gjorde at du nylig gikk hen og kjøpte den formidable Albert Ayler-boksen “Holy Ghost”?
– Jeg husker den boksen fra Platekompaniet da den var ny, men på det tidspunktet tenkte jeg at tusen kroner for en CD-boks var mye penger. Jeg har angret mye på det siden, for jeg har blitt mer og mer fascinert av ham i årene som har fulgt. Men nå var det en fyr på Twitter som ba folk om å skrive til ham alt de angret på, og så skulle broren hans skrive ut alle svarene og stikke til det jeg tror var en vulkan på Papua Ny-Guinea for å kaste papirbunken nedi vulkanen. Min anger var at jeg aldri kjøpte den boksen. Men så kom det gode innspill fra en kar jeg kjenner fra Trondheim, pianisten Dr Bekken som sa at jeg heller bare kunne kjøpe boksen i stedet for å angre. Den finnes jo på discogs, som noen andre på jazztwitter påpekte. Jeg er ingen platesamler, så jeg er aldri på sånne steder. Men ganske riktig, der var den, til 80 eller 90 Euro. Jeg sparte faktisk litt penger å vente i 18 år. Det var utrolig stas å få i den boksen og føle på det taktile i det hele. Det var noen som skrev at det var et monument over Albert Ayler, og det er viktig, fordi det setter musikken hans inn i en sammenheng og lager en begivenhet rundt musikken. Det er den fineste CD-boksen jeg har sett – som igjen er det ypperste manifestasjonen av CD-mediet. En god CD-boks inneholder mye godt kuratert musikk og ekstramateriale, og dette her er den fineste boksen jeg har sett. Det er noe fint med en sånn markering av en kar som, da han levde i hvert fall, ikke var den største og mest populære i jazzen. Og så er det jo dødsfet musikk, jesus som det går unna. Boksen heter jo Holy Ghost, etter Ayler-sitatet “Trane was the father. Pharoah was the son. I was the holy ghost. det er jo også veldig kult, da. Det er ikke bare en glød, men en ånd i denne musikken.

Hvordan har Ayler sneket seg inn i lyttingen din?
– Jeg tror det skjedde gjennom den flotte dokumentarfilmen om ham som kom rundt den tiden, den var fascinerende, jeg begynte å lytte mer og da begynte jeg å høre alle forbindelsene mellom Ayler og Coltrane, jeg begynte å leke med teorien om at Ayler egentlig var bedre og tøffere – er det i det hele tatt lov å tenke? Nå er jeg jo i ferd med å grave meg ned for å forske videre på den tesen. Men det var noe med det gåtefulle, at han var forsvunnet – boksen fantes ikke, filmen fantes ikke, Ayler hadde forsvunnet.

Tror du den gamle jazzhistorien kan slenge seg på True Crime-bølgen? Lee Morgan-filmen er jo en stor suksess, og det er jo en god del mystiske, voldsomme og vonde historier å ta av i jazzens historiebøker.
– Jeg håper i grunnen det, jazzen er full av gode historier som matcher musikken. Det var den samme svenske filmskaperen (Kasper Collin, journ. anm) som lagde dokumentarene om både Ayler og Morgan. I et av de mange flotte pappvedleggene i boksen, så er det en konsertplakat fra Slugs’ in the far east – et av høydepunktene i boksen er et Slugs’-opptak hvor Ayler spiller med Burton Greene Quintet, Rashied Ali på trommer – men på plakaten der står det “Tuesday sep 12: Albert Ayler Quintet”, etterfulgt av “Tuesday Sep 19: Lee Morgan Quintet”. Det kan se ut som at det neste logiske steget blir å lage en dokumentar om The Jazz communicators feat. Freddie Hubbard, Joe Henderson og Louis Hayes, som var de som spilte der den neste tirsdagen.

Hva er lytterstrategien her? Det er jo så mye – og denne boksen har attpåtil en utforming som nærmest skriker “ugjennomtrengelig materie”, eventuelt “dings som arkeologene definitivt ikke bør finne på å røre under utgravningen”. Hvilke forholdsregler tar man?
– Her er det ingen fasit, men jeg har nå gått kronologisk til verks. De lå i et sånn virrvarr da jeg åpnet den, så først måtte jeg grave meg gjennom alt materialet for å finne cd’ene. Så måtte jeg sortere dem fra først til sist. Så begynte jeg, kronologisk. Jeg hadde fri i går, og da hørte jeg en god del. Det er strategien, å ha fri i noen dager og høre på Albert Ayler. Men det fineste med boksen er jo blomsten, den må vi snakke om!

Ja, det må vi!
– Det er utrolig – var den kanskje fra Albert Aylers kjøkkenhage, lurte jeg på? Men så tenkte jeg at karen kanskje ikke hadde grønne fingre, jeg har ikke hørt noe om det. Etter hvert har jeg skjønt at det er en referanse til låta Flowers for Albert – så den peker liksom i seg selv videre. Men tenk at noen har tatt seg bryet med å tørke og presse en blomst og legge den i hver eneste boks! Man blir smittet av den enorme kjærligheten. Man tenker at denne musikken og denne mannen er jommen verdifull.

Det tenkte jeg aldri på – at det selvsagt er det som er beskjeden med den blomsten, at mennesker, og ikke en jazzcdboks-robot har sittet og presset den og lagt én i hver boks. Hva tenker du å bruke din til?
– Jeg tenkte jeg skulle ta genmaterialet fra den blomsten og gro min egen Albert Ayler-blomst i stua! Det hadde vært passende. Men jeg må si noe mer om positive overraskelser med denne boksen. Utenom blomsten var jeg veldig glad over å se et bilde av Val Wilmer,  som er et slags ideal og en stor skikkelse for jazzjournalister. Jeg leste “As serious as your life” da den ble gjenutgitt tidligere i år, men har aldri sett hvordan hun så ut. Jeg ble veldig glad for å se et bilde, i tillegg til de flotte bildene hun tok av alle de andre musikerne her. Jeg liker å se hvordan folk jeg beundrer ser ut. Hun har jo fått enda mer av den jazzkredden hun alltid har fortjent også, med gjenutgivelsen av den boka.

Ja, det er sant. Jeg må nesten lese den på nytt, jeg hadde den på et tidspunkt, men lånte den bort og har ikke sett den siden.
– Det må jeg si, du roter veldig med frijazzen, hva er det som skjer her??? Hvordan er det mulig å miste en så stor og fin boks som det Ayler-boksen er?

Jeg vet ikke om jeg egentlig kan forklare det, det er snakk om et nokså desperat flyttelass og noe kasting, og så lå den sikkert i bunnen av en eske skjult av noe skrap som skulle i containeren…
– Der har du navn på jazzband, “Desperat Flyttelass”. Vi kan kanskje stoppe der?

Ja, det kan vi i grunnen. Now’s the Time er over for denne gang – vi ønsker alle våre lesere en god helg og en fredelig uke, fylt av godt samvær og varme musikkopplevelser, både innen jazz og andre grendestrøk, og lar det aller siste ordet gå til Albert Ayler med tittelsporet fra hans 1964-perle Goin’ Home. Sees om en uke!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger