Atomic-spesial!

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, fredagsjazzbloggen for deg som liker jazz, blogg og fredag! Til nå – eller tør vi si, vanligvis – har vi i NTT-redaksjonen forsøkt å gi en så bred oversikt vi bare makter over jazz i uka som var og uka som kommer. Det kommer vi selvsagt til å fortsette med også, men vi må også videre, ikke sant, teste ut nye ting, spjære konvolutten, det er lov til å leve og vi leker jo ikke jazzblogg heller.

Ja, vi er klar over åpenbare høydepunkter som at jazzhistoriens mest innspilte artist, Ron Carter, kommer til Cosmopolite for å spille Miles-repertoaret, vi gleder oss til superbandet Amgala Temples fusion på Blå, det unike orkesteret 9 Grader Nord på Parkteatret og vi er bombesikre på at Ayumi (Tanaka), Thomas (Strønen) og Marthe (Lea) kommer til å koke opp noe sjela virkelig trenger på søndagens Kampenjazz på Caféteatret.

MEN: Denne uken har vi allikevel valgt å vie Now’s the time – i sin helthet – til bandet Atomic, deres nye plate Pet Variations og den nært forestående konserten på Blå 22. november! Hvorfor akkurat Atomic? Tja, si det. For oss, altså Now’s the Times to redaksjonssekretærer, er det noe ekstra spesielt med akkurat dette norsk-svenske kanonensemblet – og det føles også som en begivenhet at de spiller på akkurat Blå. Neste uke er vi uansett tilbake med vanlig nummer (snart er det dessuten duket for en splitter ny utgave av moderskipet Jazznytt! Bli gjerne abonnent du og, om du ikke er det allerede – fra nyttår kommer det et ørlite prishopp, men det kan du unngå om du henger deg på i dag. Sammen skaper vi kicket.) OK, nok høflighetsfraser, nok småprat – la oss sette i gang!

Innledningsvis kan vi jo krafse litt i Jazznytt-arkivet for å bli varme? Der finner vi blant annet dette reisebrevet fra Kongsberg, der Atomic spilte på Energimølla utenfor jazzfestivalsesongen for noen år siden, i forbindelse med slippet av deres album Lucidity. I arkivet (som du forresten kan få tilgang til ved å, ja, vi nevner det igjen, tegne abonnement – fra neste år er alle numre siden magasinets oppstart i 1960 på nett, søkbart og tilrettelagt.) finner vi også den omfattende saken Terje Mosnes gjorde om bandet våren 2017. Vi tåler å lese åpningen av saken, hvor Terje ikke bare er på ballen, han limer den i krysset:

“16. Juli 2017 vil det være nøyaktig 72 år siden den første atombomben ble sprengt. Samtidig vil det – litt mindre nøyaktig – være 17 år siden Atomic ga lyd fra seg for første gang. Uviktig informasjon? Nei, den innebærer mye. Som for eksempel at 4,6 av Norges 5,2 millioner innbyggere aldri har levd i en verden uten atombomber. Og at for 1,2 av disse 4,6 millionene har Atomic alltid vært der.

Interessant? Ja. Siden vi mennesker har en tendens til å ta for gitt sånt som alltid har vært der, tilsier denne statistikkbiten at potensielt 1,2 millioner nordmenn tar Atomic for gitt. Selv om vi trekker fra om lag 600 000 barn som ikke kan forventes å ha opparbeidet seg et bevisst forhold til kontemporær skandinavisk jazz, sitter vi igjen med 600 000 nordmenn so ha den norsk-svenske kvintetten innlemmet i sitt permantente musikalske møblement. Legger vi til alle dem som husker lenger tilbake enn til 2000, men likevel oppfatter Atomic som en evigvarende institusjon, samt alle Atomic-fans i Sverige og faktisk over hele verden, ja, da snakker vi om mange millioner mennesker.

 Millioner? Mange? Ja, sånn er det bare. Statistikk lyver ikke. Dette er harde alternative fakta, og om noen skulle tvile, kommer i disse dager albumet Six Easy Pieces som en bekreftelse på at møblementet fortsatt er der, og at det stadig er støvfritt og spenstig. Både i fjærer og polstring.”

Foto: Anne Valeur

– Vår unis er uslåelig!
Men la oss forlate pulten og stikke bort og snakke litt med bandet. Nylig hjemkommet etter storbandøving fikk vi takk i Fredrik «Feffe» Ljungkvist, saksofonist, klarinettist, komponist, og ikke minst sjef for mellomsnakket på Atomic-konserter siden oppstarten.

Gratulerer med en fantastisk ny platta. Hvorfor coverlåter nå? Hvordan har dere gjort utvalget  låter til denne platen. Bare et par «songs we like» eller et mer gjennomtenkt utvalg med materiale som passer sammen og forteller en slags historie om Atomics musikk og musikksyn?
— Vi snakket om dette for flere år siden, og nå ble det virkelighet. Vi følte at det var riktig å spille inn en plate med «andres» låter, og det er forfriskende og berikende å blande disse coverne med vårt øvrige originalrepertoar. Håvard (Wiik) og jeg valgte noen låter som vi trodde skulle passe og som alle likte, med tanke på en estetikk som passer for Atomic.

Det swinger som fan og er vakkert, men det er også et betydelig alvor i musikken denne gang, spesielt Messiaen-stykket. Det er mulig å høre platen som en slags  jazzkommentar til mye klassisk samtidsmusikk fra forrige århundre?
— Ja, det er en tydelig kobling til klassisk samtidsmusikkk der. Det har kanskje vokst seg større de siste årene, selv om jazzen fortsatt finnes der som en sterkt komponent. Jeg husker tydelig at jeg besøkte Håvard for ca 15 år siden, mens han fortsatt bodde i Oslo. Da hørte jeg det Messiaen-stykket, kun cello og piano, for første gang. Vi snakket om at det ville vært interessant å prøve det med Atomic en gang, og nå gjør vi det. Det er en av de få låtene vi spiller som ikke inneholder noe improvisasjon. Stykket ble til et ganske uventet ekstranummer på den forrige turnén vår. Den er en skikkelig chops-killer, men det er det verd! Elleve minutter lang. Alvor, ja — et vakkert alvor.

Åpningslåten «Pet Variations» er en nøtt. Det ligger vel skjult endel Pet Sounds-ting der, men hvordan har Håvard Wiik laget dette stykket? Eller har dere bare fått noen noteark og ikke turt å spørre noe mer om det.
— Stykket er i alle fall veldig gjennomtenkt og gjennomkomponert. Jeg så at Håvard skrev noe på Facebook om det, sjekk der (sjekker Facebook): Åpningssporet «Pet Variations» er riktignok signert av meg, men er i realiteten en variasjon over Beach Boys-låten «Pet sounds». Jeg brukte et par uker på å filtrere ut små elementer i originalinnspillingen som i vår versjon blir blåst opp til å stå som enkelttemaer, groover og bakgrunn for improvisasjon,  sterkt inspirert av Mauricio Kagels «Ludvig Van» (1970).

Har du hørt særlig på Beach Boys egentlig, og visste du at Charles Lloyd spilte med dem i en periode? Hva med det corny bandet Celebration med Lloyd og Mike Love?
— Beach Boys var i pappas platesamling, jeg var fascinert av omslaget på Surf’s Up, men husker ikke mye av musikken. «Good Vibrations» var jeg storfan av, og er det fortsatt. Jeg har hørt om at Charles Lloyd spilte med dem, men jeg har ikke hørt det.

Det er selvfølgelig en låt av Carla Bley her, fortell om «Walking Woman». Du har jobbet mye med Carlas musikk i det siste, hva er det du liker så godt med hennes komposisjoner?
— Det stemmer, jeg har jobbet mye med Carlas musikk, har alltid gillat hennes komposisjoner.  Jeg følte umiddelbart at «Walking Woman» skulle passe for Atomic. Hør f.eks. på ESP-versjonen med Pharoah Sanders, med Paul Bley på piano. Et av de sterkeste møtene med Carlas musikk var hjemme hos en kamerat, det kan ha vært i 1992. Vi hørte på «Jesus Maria» fra ECM-utgivelsen Jimmy Giuffre 3 1961 — en låt vi pleide spille ganske mye med Atomic for veldig lenge siden. Jeg ble helt knocka ut av det. Komposisjonene hennes er så varierte og subtilt overraskende, alt fra korte, kunstferdige signaltema som «Ictus», «Walking Woman» og «Doctor» som fungerer ypperlig som springbrett for improvisasjon, til flotte hits som «Ida Lupino» og «Little Pony Soldier»

Dere spiller som regel bare ferskt materiale live. Men noe håp om å høre gamle hits som «Boom Boom» noen gang igjen? Det er jo tragisk at slike låter bare blir liggende, synes flere.
— Vi får vel se … ”Konrads hopp om livet” var jo tilbake som ekstranummer på en turné for ikke altfor lenge siden. Jeg ville synes det hadde vært kul å spille gjennom hele repertoaret fra 2001 og frem til i dag, i løpet av noen kvelder på samme sted. Jeg vet ikke helt hva de andre i bandet synes om det. Men det finnes jo en hel del fine «hits» ja.

Du (og alle andre musikere) spiller mest veldig mange småprosjekt, bestillingsverk, ad hoc-grupper og så videre. Men er det ekstra viktig å ha et «working band» som Atomic gående i mange år for å utvikle seg som musiker? Er dette bandet «for life»?
— Det er utfordrende på mange vis men også trygt og godt å være med i et band som holder på så lenge. «Band for life»? Det får vi se på, men vi kommer til å holde på i mange år til. Neste år er det 18-årsjubileum for min del.

Man hører med én gang at det er Atomic, uansett hva slags materiale det er. Men hvordan synes du at bandet har forandret seg fra opppstarten på begynnelsen av dette årtusenet? Hans Hulbækmo er den eneste besetningsforandringen, men er det andre store forskjeller?
— Er det så store forandringer, da? Det er litt vanskelig å svare på, men mange synes vel at vi var litt mer «jazzete» i starten, og det stemmer vel at vi i de siste årene har dratt oss selv litt i retning av samtidsmusikk. Selvfølgelig bidrar Hans med nye farger og vitalitet som utfrodrer og påvirker oss positivt, både som menneske og musiker.

Avslutningsvis til det viktigste. På en skala fra 1 til 10: Hvor close er du med Magnus Broo? Dere har en unis som er unik
— Jeg må si 10. Etter å ha spilt sammen i nærmere 25 år er vi veldig close musikalsk. Ja, vår unis er uslåelig!

Foto: Fredrik Ljungkvist

Blå finner jazzfoten igjen
Så langt Atomic. Men hva med den andre delen av ligninga? Vi skrev jo innledningsvis at noe av grunnen til all halloien i fredagsjazzbloggredaksjonslokalene er at Atomic spiller på nettopp Blå. I år er stedet 20 år – og det er jo gildt. På grunn av en slags regnefeil bomma de jo med et år på femtenårsjubileumet sitt også – så nå er det faktisk hele seks år siden de har kunnet feire noe på ordentlig! Vi skal ikke ta hele historien til stedet og alle de forskjellige fasene her – bortsett fra å konstatere at det har vært mange av dem. Gammeltestamentet – den første epoken – bør jo være svært godt kjent for denne bloggens målgruppe, preget av jazz-optimisme, nye generasjoner musikere (som for eksempel Atomic (Blå-stamfar Martin Revheim skrev linernotes for debuten Feet Music) og deres medlemmer i ulike andre konstellasjoner) og lyttere, i tillegg til gamle helter som med ett var tilbake i varmen.

Så skjedde det jo – av en rekke forskjellige grunner, blant annet tidens gang – nye ting, og Blå ble et viktig sted for andre typer musikk. Men nå blåses det da vitterlig i basuner både titt og ofte igjen! 2018 har vært pepret med bookinger innenfor det både vi, og stedet på en av sine informative plakater, kaller “jazz & omegn”-bookinger. Gard Nilssens trio og Enemy har spilt her, det samme har Sun Ra Arkestra, på uteserveringen under fotball-VM kunne den znortsk titulerte jazzkvartetten Berti Vogts Trio pløye seg gjennom vanligjazzsett på vanligjazzsett med låtutvalg basert på de aktuelle nasjonene – og hver søndag har legendariske Frank Znort Quartet disket opp med påminnere om at, selv om dette-er-definitivt-jazz kanskje har søkt seg til andre steder i noen år, så har den minst like essensielle selskapelige, lavkirkelige funksjonen, med et u-tamt band som spiller opp til dans, faktisk holdt stand, uke inn og uke ut – i all slags vær, selv når stedet har vært nødt til å holde stengt.

At alt dette skjer i 2018 føles spesielt sterkt. Vårtegnene for jazz-og-omegn-scenen har det jo vært påfallende plenty av i Oslo de siste par årene. Det er jo i grunnen det denne bloggen småfortvilet prøver å nøste opp i, uke inn og uke ut. Det stopper aldri. Victoria, Herr Nilsen, Stortorvets Gjestgiveri, Hærverk, Cosmopolite, MIR, Café Mono, Caféteatret, Ila Fysikalske, Mela, Ingensteds, Bortenfor, Munchmuseet, Åsmund Skuterud og Kjetil Jerves nylig avsluttede tirsdagsserie på Khartoum – og så videre. På et tidspunkt i år var det pianotriokonserter på Human Mote på Tøyen, med mindre det er noe vi har drømt – og på torsdag denne uka spilte Lassen releasekonsert på Gamle Raadhus i Kvadraturen (et lokale vi er nødt til å komme tilbake til).

Mengden med scener som har vært konstante eller sporadiske formidlere av denne musikken, har rett og slett vært litt overveldende. Nesten så man lurer på når bobla sprekker. Når Blå virkelig har funnet fram jazzfoten har de løst det på en måte som ikke nødvendigvis går noe av det andre i næringen – mye av bookingen dette året har jo hatt noe umiskjennelig, vintage Blåsk over seg – Two bands and a legend-konserten med The Thing, Cato Salsa Experience og Joe McPhee, var vanskelig å forestille seg noe annet sted i Oslo. Og, med all tenkelig kjærlighet for et sted som Victoria – hadde det vært mulig å se for seg Sun Ra Arkestra sulle rundt med masse fritid på Karl Johan og omegn tre dager til ende uten at det bare hadde endt med rot og det som verre er? Nei. Det hadde jo ikke det. Og nå, altså: Atomic. Vi tok en prat med Blås booker Sten Ove Toft, om tidsånden, om bookingene, om året som har gått og om det vi har i vente.

En ny gjærstamme i Oslogryta: Toft snakker jazz

Sun Ra Arkestra (til venstre) spilte på Blå fra 13. til 15. august i år. Sammen med Atomic er det blant de åpenbare høydepunktene i Blås jazzbooking 2018, som vi harsnakket med Sten Ove Toft (til høyre) om. 

– Hallo i luken, Sten Ove! Now’s The Time gleder seg noe voldsomt til Atomic-konserten på Blå. Har du fått sjekket ut den nye skiva – og i så fall, hva synes du?
– Heisann! Ja, det blir en kanonbra kveld det der. Og så er det stas å ha Atomic på plass på BLÅ igjen. De har som det har blitt nevnt litt rundt omkring på disse sosiale mediene, de spiller alt for sjeldent i Norge. Det må vi få en slutt på! Kanskje starte en «er-det-ikke-deilig-å-være-tilbake-til-hjembygda»-kampanje? Kan holde hardt med denne gjengen, men det er verdt et forsøk.

– Det har på ingen måte gått oss hus forbi at jazz & omegn-bookingen har vært en rød tråd gjennom 2018 – kanskje toppet av Sun Ra Arkestra-residencyen en heit uke i august. Kan du fortelle litt om hvordan de konsertene ble et opphold på tre dager, hvordan det var å ha det orkesteret innom – og tror du de kommer tilbake, selv om Marshall Allen (94) vel har sagt at han gir seg (den pysen)?
– Sun Ra! Ja, det var mer en tilfeldighet enn noe annet. De var på vei til Sverige på en festival der og hadde noen fridager. Det viste seg at de hadde hatt det over #snittet hyggelig sist gang så derfor ble jeg forespurt om å gjøre det en gang til. En kveld ble fort til to og jeg tenkte at nåååå. Nå tøyer jeg strikken for langt. På toppen av dette rakner konserten i Sverige slik at jeg blir tilbudt en tredje kveld, til hva man for et 14-pers sterkt omreisende orkester kan kalle for spotpris. Jazzspotpris vel å merke. Ikke var det billig, men det var så absolutt verdt det. Og det tror jeg Oslo syntes og at Kulturnorge kommer til å skryte av i lang tid fremover når de forstår ringvirkingene av hva som skjedde. Det var unikt.
Om de kommer tilbake? Jeg håper det! Jeg var så heldig at jeg fikk snakket litt med Marshall Allen både før og etter konserten alle tre dagene og det var noe helt utenom det vanlige. For en fyr! Han spilte sin første konsert i Oslo i 1945! Ja, nittenførtifem! Og som han sa så kjente han ikke noe annet liv enn å spille konserter. Den brandy-elskende og cigarello-dampende legenden der kommer til å overleve Keith Richards.

– Denne høsten har dere både hatt The Thing + Cato Salsa Experience + Joe McPhee innom, og nå kommer Atomic. Det er to band/prosjekter med ganske dype røtter, og som man på ulikt vis kan knytte ganske tett til en jazzoptimisme som også hadde mye med med de første årene av stedets historie. Har den typen bookinger vært en symbolsk viktig ting i jubileumsåret, som du visste at du ville ha på plass for å “nøste trådene” fra stedets historie? Eller er den økte jazzforekomsten også et utslag av at det finnes mye tilgjengelig nå for tiden i den kategorien som det frister å booke og som føles riktig for stedet?
– Det var veldig klart for meg før 20-års jubileumsåret at vi måtte spole bakover. Det sier seg selv tenker jeg. Men det er ikke så lett å få satt et program med alle de som har vært innom dørene de siste 20 årene, da ville det fort blitt gråstein og forgubbing, så her måtte det gjøres et utvalg. Høres enkelt ut? Neida. Et nøstehelvete uten like, men først og fremst er jeg imponert over hvor aktive samtlige er. Det har vært mange forespørsler fra min side, men de fleste har vært fullbooka ut 2020. Ironisk nok typisk et frijazz/improvproblem. Og godt er det. Nå har vi i det minste fått redefinert BLÅ litt, håper jeg, og vi er på banen igjen. Så nå som alle disse i 1998-generasjonen er ute i utlandet, er det på tide å innhente ny kapital. Og om folk dukker opp mannsterke slik de har gjort på Jazz & Omegn så vil jeg bare si:  Stay oppdatert! Gå mer på konsert! Fortsettelse følger.

– Hva slags kvaliteter må noe fra den scenen ha for at du tenker at det passer å booke på Blå nå for tiden? Og hva tenker du kjennetegner bra jazz som ikke passer inn på stedet?
– BLÅ er ikke Nasjonal jazzscene. Det burde vi ikke være og det ønsker vi ikke være, etter min mening. BLÅ sin posisjon og misjon har hele tiden vært vise frem det du ikke visste at du likte. Det blir vanskeligere og vanskeligere i dagens konformitet viser det seg. Folk er ikke så nysgjerrige lengre, eller så får de det bare ikke med seg. Jeg kommer fra støymusikken og jeg har aldri hatt et tilholdssted i jazzen, men i det «utvidete jazzbegrepet». Hva er utvidet jazz kan man fint spørre seg. Jeg har ikke svaret, men blant flere av hiphop-artistene og metal-artistene jeg har satt på scenen på BLÅ, så har det alltid kommet et luringspørsmål om norsk Black Metal eller Norsk Jazz. Jeg har hatt store rapartister som har beundret plakatveggen på backstagen som har oversett MF Doom eller Jazzy Jeff-plakaten og nærmest ropt «You’ve had Supersilent here?!?». Der har du rekkevidde som få tenker på.

– Hva begeistrer deg på livescenen i Oslo for øyeblikket? Da tenker jeg forsåvidt at du kan velge fritt både blant scener, konsertserier og enkeltband/artister? Hva får du kick av?
– Mangfoldet er bra, men vi er i den røde sonen. Det er utryddningstruet materiale. Dessverre. Det som begeistrer meg derimot er den håndfulle gjengen med arrangører på Hærverk og Khartoum som bare kjører på. De er en ny gjærstamme i Oslogryta og det trenger alle.

– Denne høsten har Oslo mistet en viktig klubbscene i Mono, et nisjemusikksted som Ryes har gått dukken, Christopher Nielsens Misfornøyelsesbar sliter og leter etter løsninger. Hva tenker du om den utviklingen? Noen snakker om shuffleboard og fremveksten av lønningspilssteder som fienden, andre snakker om griske gårdeiere og andre igjen vil vel kanskje også peke på en viss metning i livemarkedet i Oslo. Det er mange baller i lufta, og hadde man hatt moms på all synsinga, kunne vel Mono lett ha overlevd bare på pengene som det genererte. Hva mener du at en samtale om livescenenes levekår bør dreie seg om?
– Alt det du nevner er fakta. Det er tryggere å spise mat et sted som har fått gode kritikker enn å dra et sted som ingen har hørt om. Folk snakker om Generasjon Z (som er den unge generasjonen), men ingen snakker om Generasjon Algoritme som vi er en del av? Vi lar oss fange av sosiale mediers lune hånd og har liten eller ingen evne til å oppsøke ting selv. Folk snakker om at det er «ingenting som skjer for tiden», men de er ikke villig til å forstå at de er fanget i et asosialt fengsel omringet av små rømninger til gastrobarer, bunnslamøl, store festivaler og D2 på fredager. Vi må bli litt mer nysgjerrige og følge med i timen. Oslo vokser fortere enn du aner og her står du, på busstoppet og hører på gammal musikk. Hopp på!

– Atomic er, for noen av oss, et spesielt band. Det er litt vanskelig å sirkle inn (vi forsøker i denne bloggen) – hva betyr bandet for deg, personlig?
– Personlig har jeg ikke et dyptgående kjærlighetsforhold til Atomic, men jeg har alltid syntes at det har vært så forbanna bunnsolid. Alltid. At man ikke måler kiloen etter Atomic virker tidvis konspiratorisk.

– Helt ærlig – foretrekker du PNL eller Hans Hulbækmo bak trommesettet? Begge er bra og snille, de blir sikkert ikke sinte av at du velger én.
– Kjærligheten er i oss alle, men kanskje spesifikt Paal Nilssen-Love

– Hva er din Atomic-skive? Og låt?
– Det der er det ikke lov å spørre om. Jeg startet med andreplata og så første. Etter det har jeg gått kronologisk til verks og har både sterke og svake formeninger om hver og en av dem. Fokuset nå er som en dreven idrettsutøver – neste renn. Og da blir det Pet Variations og konserten på BLÅ.

– Rimi-Hagen har vært på festival i utlandet og funnet ut at jazz (og omegn) er fett, og har bestemt seg for å sprøyte inn ubegrenset – ja, ubegrenset – med midler i Blå-kassa, øremerket til skronk, fifle fofle, fusion, vanlig og nordic. Hvordan ser f.eks. høstprogrammet 2019 ut?
– Nå har jo BLÅ begrenset med plass så vi kan ikke gå helt bananas, men en holgrammusikal basert i Warszawa inspirert av Mot i brøstet med Nordheim, Kurenniemi og Stockhausen kunne jeg fint ha sett. Nå ble det litt for mye samtidsmusikk her folkens, men vi kan godt holde åpen en plass til jazz-gjesteartister. En eller to. Dere får selv velge hvem.

– Deler av Now’s the Time-redaksjonsmiljøet har uttrykt bekymring for at det bare blir ståplasser på Blå under Atomic. Tar dere den ubønnhørlige konsekvensen av å atter en gang være et jazzsted? Blir det bord og telys? Kan vi eventuelt få låne en krakk?
– Hvor gamle føler dere dere egentlig, Filip? Audun?

– Vi skal ta en runde på intranettet.

RE: Atomics Pet Variations
Men vent, det er mer! Som du garantert har skjønt om du har lest så langt, er vi jo nesten øre av begeistring her, og vi klarte ikke dy oss, den siste uken frem mot konserten endte vi rett og slett opp med en liten mailkorrespondanse oss imellom om bandet, om plata – og om alt mulig annet. Den får avslutte ukas Now’s the Time – og så sees vi rundt på konsert, alle sammen! God helg.

Kjære, Audun, jeg håper du har det bra!
Atomic er rart. Tror kanskje det er det første bandet jeg støtte på etter videregående. Enten føles det som det siste Viktige Bandet, eller som det første litt mindre viktige, men fremdeles vanvittig bra, bandet. Vet ikke om det gir noen mening. De var sikkert begge deler. Har kranglet med meg selv og funnet ut at de første gangene jeg så Atomic ser noe sånn som dette ut:

1. Sammen med School Days på Blå under Oslo Jazzfestival.
2. Kanskje på Herr Nilsen rett etter det?
3. Må nødvendigvis ha vært etter dét igjen.

Innimellom her ble Boom Boom kjøpt, plukket fra de samme platekompani-platehyllene hvor jeg plukket opp alt mulig annet. Et typisk kjøp. Jeg likte Boom Boom – jeg likte å like Boom Boom også – men først og fremst det første. Jeg likte å dra på konsert med dem. Jeg husker bandene til Jørgen Sissyfus Skjulstad fra samme periode, tusling på Spasibar og diverse kjellere og jorder oppe på på Blindern. På den tiden var nok allsidighet viktigere for meg, det var en dragning mot musikalske sveitsiske lommekniver som er blitt svakere med årene, nå er det liksom helt greit at én ting bare er den tingen. Ikke bare i musikk, forsåvidt.

Men Atomic var et av de bandene, måten man kunne føle at de inneholdt så mye, nesten alt av jazzhistorien, den åpenbare tekniske briljansen og musikalske kraften i dem, alvoret og leken, alt det bidro til at det å høre på dem liksom hjalp til med å forklare meg hvordan forskjellige deler av musikksmaken min hang sammen – slettes ikke bare jazz, eller kanskje nettopp ikke bare jazz. De var med også på å flytte jazzinteressen min litt ut av fortiden og festivalsesongen og inn i nåtiden og hverdagen. Mange andre band som jeg ble tiltrukket på grunn av en eller annen form for allsidighet har nok bleknet litt med årene, det er ikke nødvendigvis en kvalitet som tåler at man graver videre i alle irrgangene de åpner opp, slike kulturelle gateway drugs jobber kanskje for å gjøre seg selv irrelevante sånn sett. Men Atomic består, og de senere “gjenoppdagelsene” av dem har jo gått på simpelthen hvor bra de er. Nesten litt uvirkelige, rett og slett. Det å snike til seg Atomicopplevelser i en utrolig frakkete og formativ periode var noe HELT for seg selv.

Filip

Det putrende alvoret

Hei,
Sitter på Hadeland og forsøker skrive notater til en kort innledning om Tor Ulven til et seminar. Uten hell foreløpig.  Men kom kanskje inn på noe nå. Leser Gravgaver-boken hans, og blir påminnet konserten i Carnegie Hall, der NBC Symhony Orchestra spiller Tragische Ouverture av Brahms under ledelse av dirigent Arturo Toscanini, fortsatt det mest givende litterære stykket der en LP-plate spiller en rolle,  om enn bare i et par avsnitt. Opptaket er fra en konsert i 1953, jeg har en LP-utgave av den et sted, men med et annet omslag enn det Ulven beskriver, uansett var jo denne konserten 22 november, og det er jo da Atomic spiller på BLÅ?! Det gir mening.

Jeg har jo hatt den store gleden av kunne bokføre veldig mange Atomic-opplevelser fra bandet startet, nesten bare i Norge, men likevel rikelig med konserter så lenge bandet har eksistert, dette årtusenet, dessverre ganske få de siste årene, som om Norge blir nedprioritert fremfor europeiske byer jeg knapt har hørt om, men også fordi festivaler og andre arrangører ikke helt vet hva de skal gjøre med slike working bands. What’s new, liksom.

Først og fremst får man jo kick i trøkk seksten-klassen, av de to rytmeseksjonene bandet har hatt, temmelig like men veldig forskjellige, og den vanvittige effekten av møtet mellom lyden av Fredrik Ljungkvists saksofoner og klarinetter og Magnus Broos trompet, et unikt samarbeid, det er vakkert og det swinger og er utfordrende, men selv om det er denne stadige dialogen mellom amerikask ildmusikk og europeisk samtidsmusikk, der besetningen og det visuelle alltid vil gjøre dem til et jazzband i amerikansk forstand, men der jeg føler (for et ord) at det Europeiske – ikke det norske eller svenske men at det europeiske, i kulturell forstand, spesielt fra første halvdel av forrige århundre, har forrang. Det er et rolig putrende alvor i musikken, spesielt i Håvard Wiiks komposisjoner (og tilstedeværelse) , som gjør Atomic til noe helt spesielt, i alle fall i mitt liv. Selvfølgelig blir det fett og tidvis hardt groovy, og man får lyst på en pils til underveis, men det er alvoret som gjør meg til slik en hengiven fan av bandet, fortsatt.

Audun

 

Vi struntar i mikrofånen
Det alvoret tenkte jeg på da jeg hørte gjennom Pet Variations i går. Herre min skaper, når den gjengen der lager coverplate er det neimen ikke snakk om å «ta en som folk kan». Stemningen er ikke direkte dyster, for det finnes jo selvsagt en hel masse lek her inne, men det er virkelig seriøst som fy, og veldig “idé-tett”, i mangel på et bedre ord – og det har vel kanskje egentlig alltid slått meg med bandet, når jeg tenker over det – fra den første konserten med School Days og albumet Nuclear Assembly Hall som de vel spilte inn samme dag og etter hvert ga ut. Det er lenge siden jeg har hørt den, men det låter rett og slett svært velkjent når jeg tar den fram – og det tror jeg i det minste delvis har litt å gjøre med mengden av tydelige tanker som presenteres og endevendes. Dette kunne sikkert vært nokså fæl musikk å høre på i lengden, om det ikke var for musikernes evne til å blåse varme inn i den. Kanskje det ikke er tilfeldig at bandet, når de først velger musikk fra populærmusikkens verden, går for Radiohead og Beach Boys – band som også er veldig hode-musikk, men som på sitt beste ikke greier eller prøver på å overdøve de store, bankende hjertene som står bak musikken.

For det er jo greia også, at ofte når jeg har tenkt på dem, eller forsøkt å anbefale en konsert med dem eller lignende, så er det jo koket jeg har forsøkt å beskrive – at man blir litt blåst av banen av dem når de er i sonen, og at det rett og slett er noe man bør sjekke ut med egne ører og øyne. De tilhører den kategorien band artister som kjennetegnes av at folk kan finne på å kalle dem “verdens beste band” når de har vært på konsert med dem. Jeg sier ikke at det betyr at de er det (skjønt, hvem vet, det kan jo like gjerne være dem som noen andre, det er i grunnen ikke så viktig), men at folk griper til den slags superlativer for å beskrive det de har sett. En følelse av at akkurat dette her, det skjer kanskje ikke noe annet sted i verden akkurat nå.

Det var bra sist gang, i vår, på Herr Nilsen. Da måtte de riktignok konkurrere mot Melodi Grand Prix-finalen og diverse andre kulturarrangementer, Susanne Sundfør spilte i konserthuset slår det meg, men sånn er det jo alltid i Oslo, eller, det vil si, Melodi Grand Prix-finale er det jo over alt. Uansett, den kvelden endte vel bortimot med å bli en helt akustisk affære, “vi struntar i mikrofånen”, ble Ljungkvist enige med publikum om i første mellomlåt-prat. Jeg ble egentlig litt overrasket over hvor få det var der – i mitt hode bærer liksom fremdeles “Atomic på Herr Nilsen” bud om at svære greier skal skje, og jeg tenkte kanskje at det kom til å bli smekkfult, men sånn var det ikke. Det var liksom oss, Eldar Vågan (som jeg begynte å fantasere om at kunne vært den mystiske og kule storebroren til Håvard Wiik), Heida Karine Johannesdottir og en håndfull andre. Det er jo på mange måter helt fint, men jeg ble jo lurende etter konserten på om det hadde noe med nedprioriteringen du snakker om. Konsertpublikum må saktens vedlikeholdes, akkurat som skigarder, sykler og kjøkkenkniver.

Det er vel sikkert noe i det du sier med tanke på at det ikke er lett for bookere å vite hva man skal gjøre med working bands, og det er jo i grunnen litt leit. Noe av gleden i denne musikken er jo nettopp å se ensembler jobbe over tid. Det er ikke acts vi kommer for å oppleve, så mye som vi skal samle nye merksnodige vekster til det musikalske herbariumet. Vi vil bli kjent med musikken, og musikerne, og bandene, over tid. Kanskje mer enn enkeltplater, er jo legendariske residencys og store perioder noe den gjennomsnittlige jazzentusiast setter stor pris på og prioriterer i lyttingen sin, og det burde jo kanskje gjenspeile seg på for eksempel festivalfronten. Man kan selvsagt ikke skilte med akkurat samme plakat to år på rad (skjønt…. Nei, ok, man kan ikke det), men en viss overlapp, at noe som har vært vellykket ett år kommer tilbake det neste, tror jeg egentlig kunne blitt ganske populært, rett og slett – og gitt festivalene en følelse av sammenheng over flere år. Jeg vet jo også at dette er en type hjertesukk musikere kommer med – følelsen av at man må finne på “noe nytt” for å bli invitert tilbake. Noe som selvsagt kan føre til nye ting, og ikke alt skal vare evig, men går litt på tvers av muligheten for å bygge noe virkelig spesielt, over tid. Og det er jo nettopp det Atomic har gjort.

Der ble de to sjakkspillerne i Holborn enige om remis, og jeg ser at det plutselig er knapt med tid, så jeg må rett og slett stikke. Håper lørdagen er bra.

Filip

Foto: Niklas Lello

En svart og lydløs russebuss
Ja, jeg husker den Herr Nilsen-konserten godt, det ble noe uvirkelig over det hele, en musikk ute av denne verden, ganske få folk, en eller annen form for langhelg som gjorde at det var mange ute av byen, men likevel denne merkelige roen der inne. Dette var vel første gang mye av dette materialet ble fremført av dem i Norge, men det var mulig å tolke av Ljungkvists sedvanlig sjarmerende mellomsnakk at det var snakk om en plate med «kævvers», som han uttalte det på svengelsk. Jeg er jo storfan av Beach Boys, og har forsåvidt hørt flere av disse musikerne tolke Brian Wilson-materiale tidligere, men jeg fikk likevel sjokk da teamet fra tittelkuttet kom etter Wiiks abstraksjoner over andre deler av akkurat dét popmesterverket, som om han hadde tatt opptak fra Pet Sounds Sessions-boksen, helt alt sammen ut på gulvet, og plukket frem deler han kunne jobbe videre med. Det kan bli interessant å høre hva du kjenner på av Pet Sounds-het i første del av Atomics «Pet Variations»-kutt.

Et annet magisk øyeblikk, unnskyld uttrykket, var da de fremførte det stykket av Edgar Varése, den franske komponisten som jobbet i USA, sånn apropos det europeiske og det ildfulle. Det er et drømmeaktig men drivende trommekomp de har lagt til i sin tolkning, det er drivende men lar likevel de andre instrumentene bevege seg fritt og rolig uavhengig av det. På utsiden av Herr NIlsen, rett utenfor vinduet, kjørte det plutselig rolig inn en stor russebuss, svartmalt, man kunne se lysene og noen spredte dansende kropper der inne, føle dunket av bassen men egentlig ikke høre den, bare høre Atomic og se på unge mennesker underkaste seg øyeblikket. Bussen ble stående rett utenfor vinduet, hele låten. For en merkelig musikkvideo det føltes ut som, men samtidig så riktig.

«Pet Variations» er over all forventning, egentlig, og de har jo vært høye.  Jeg driver og baler med noen tanker om låtsammensetningen og at den på en måte har relevans for den tiden vi er inne i nå, men det får jeg heller komme tilbake til når det er knadd litt mer. De to platene de har utgitt med Hans Hulbækmo på trommer før denne, «Lucidity» og «Six Easy Pieces» har jo vært gode, de, men man merker en konseptuell nivåforskjell og en ny konsentrasjon på den nye plata, det er verre å gi et synopsis av de to foregående, føler jeg. Det så selvfølgelig stygt ut da trommeslager Paal Nilssen-Love dro en Jeff Sessions der for fem års tid siden, han definerte jo grooven til bandet, men jeg vil si at sounden er blitt langt ryddigere nå, det passer bedre til låtene deres, Hulbækmo har vokst inn i bandet og de har vokst inn i ham, litt som et stort gammelt grantre på den gamle hyttetomta vår oppe i Valdres, et veldig, ruvende tre som man nærmest kan oppbevare utemøblementet under når det blir vinter, det holder seg tørt under der, men på det treet har det liksom vokst ut en gren som ved nærmere undersøkelser egentlig viser seg å være et nytt tre som vokser ut av det gamle treet. Ny kvae fra gamle kvister, liksom. Jeg tenker av og til på Hans når jeg ser på det treet der.

Da jeg var på lanseringskonserten for den forrige plata, på Victoria var det vel, hadde jeg dagen før hatt et lite hjerneslag men visste og skjønte det ikke da, jeg var selvfølgelig sjaber men trodde det var hard influensa eller noe, men samme hvor store smerter jeg hadde, måtte jeg på den konserten, jeg trengte øyeblikkelig hjelp, og veldig ofte er det nettopp musikken til Atomic som kan bidra med denne hjelpen. Halvt i svime satt jeg der og havnet i sonen, med en halvliter og medbrakt hostesaft,  amatørmessig selvmedisinering, men det er vanskelig å vite om det var slaget eller bandet som var årsaken til svimmelheten og soneinnfallingen. Det blir genuint spennende å se hvordan det vil funke på BLÅ, med elpiano og litt andre typer omgivelser. Med årene har jeg lært meg å hate å måtte stå på jazzgig, det går på humøret løs, man bare står der og knuger glasset i hånda og sliter med noen jakkeholdingsproblemer og i det hele tatt. Elpianoet vil kanskje medføre et litt mer cookin’ sett, eller kanskje jeg tar feil. Det er uansett godt å se at Blå har tatt seg sammen på jazz og omegn-bookingen sin, nå er det jo blitt et meget relevant konsertsted for disse typene musikk igjen. Det kom liksom samtidig som bittelitt bedre toalettfasiliteter også. Blå var jo uansett en viktig scene for mange av musikerne i Atomic rundt svingen inn til dette årtusenet.

Audun

 

Komfort i sentrum!
Jeg må glatt innrømme at de helt spesifikke referansene fra Pet Sounds som Wiik har lekt med i starten av Pet Variations / Pet Sound så langt ikke har gått opp for meg. Det skjer vel plutselig – kanskje under konserten på Blå? Det hadde jo i grunnen vært fint. Det var, som du er inne på, litt av et øyeblikk da de smalt i gang med “Pet Sounds”-temaet på Herr Nilsen forrige gang. Selv om jeg ikke har knekt nøttene, føler jeg at det er en sammenheng i stoffet. Satte på Pet Sounds nå og forsøkte å finne ut av det fra den kanten. Det som i hvert fall slår meg, er at jeg skjønner hvorfor han følte det var ting her som kunne behandles på denne måten. Jeg aner ikke om Brian Wilson har kjent på det, har i hvert fall ikke lest noe om det, men det føles som om kunstmusikken allerede lusker rundt i kulissene – mange av låtene kunne liksom vært melodiske bølgetopper i en større, eksperimentell vannmasse, og det er jo kanskje noe sånt som “bevises” på Pet Variations. Jeg ble sittende og undre på om den lille åpningsmelodien på “Sloop John B”, med fløyte, klokkespill og håndklapp (tror jeg) er en bevisst referanse til fagottfrasen i helt i begynnelsen av Vårofferet. Det tror jeg jo er svært lite sannsynlig. Men kanskje Håvard Wiik har en mening om det. Mens jeg skrev dette dukket det forresten opp en artikkel i twitterfeeden min om den kvelden i 1951 der Igor Stravinskij dukket opp på Charlie Parker-konsert og Parker repliserte med å slenge inn fraser fra Firebird i soloen på Ko-Ko, til stor begeistring fra komponisten.

Ståplass og jazz er en såkalt mixed bag, ja – kjente på det i sted da jeg var innom Folkelarm og gikk fra en konsert på Lavvo-scenen hvor det var benker, bål og en gammal folkemusikksvenske som diskret hadde etablert innerøyking og, hakket mindre diskret, kom med requests til bandet (den slags har jeg aldri opplevd på en bransjefestivalshowcasekonsert, må jeg si) og etterpå fartet ned, akkurat tidsnok til konserten med Morgonrode på Riksscenens klubblokale – hvor alle stolene og bordene var tatt. Ergelig. Det gikk selvsagt fint det, altså, og konserten var ypperlig, men det er liksom en ekstra ting å tenke på. Det er lettere å gå seg vill i musikken om man kan sette seg, og jeg innbiller meg at formidlere av “vanskelig musikk” har mye å tjene på å sørge for sånne basale ting. Komfort i sentrum!

Det trenger forsåvidt ikke være på en stol, en av sommerens flotteste små konsertopplevelser var å ligge på det tørre gresset foran Biblioteksscenen og høre Andreas Wildhagen og Andreas Hoem Røysums sett på Øyafestivalen. “Det er som om ørene blir avmagnetisert”, sa bassist og lydtekniker Christian Engfelt i et salig øyeblikk underveis i den konserten. En god beskrivelse. En annen spesiell sitteopplevelse nå nylig var Le Trio Joubran i Jakobskirka den nest siste dagen på Oslo World, hvor jeg rett og slett var trøtt som en strømpe og endte opp med å sitte og døse til musikken, som viste seg å være egnet til den typen bruk. Perfekt døs også, må jeg tilføye, ikke en eneste en av de forferdelige elektrisk støt-aktige oppvåkningene nulltetimene på videregående skole var så fulle av. Da kom den gamle tanken om et konsertsted der det ikke bare er mulig, men meningen, at man skal kunne duppe av, fram igjen. Chaiselounger, ørelappstoler, hengekøyer eller hammocker (hammockhøneblunder er rett og slett fantastiske) – du kan velge fritt! Konsertene varer i 3-4 timer. En blid bartender eller musiker vekker deg om du ligger i dyp søvn når det er ferdig. Det kunne vært noe. I det hele tatt er det jo pussig at det ikke allerede finnes et sted i Youngstorgettraktene som har spesialisert seg på å selge høneblunder til folk, opp til 2 timer inkludert en halvtime slumring og fritt valg av frokost når du våkner. Det kunne vært noe.

Jeg får nesten spørre Blå om de har tenkt å sette ut noen bord på denne konserten. Når de nå, som du sier, virkelig har fått schwung på jazzen igjen (det skulle jo slettes ikke mye til, viser deg seg – det føles nesten som om den alltid har vært der) bør de jo kanskje kunne koste på seg et og annet bord og noen telys. Vi får se. Det at det blir rhodes på konserten er spennende – en verdig markering av Fusionåret 2017 pt 2, det der. Kommer det til å prege setlisten? Kan de spille alt fra Pet Variations i “elektrisk” oppsett? Kommer de til å få lyst til å gjøre andre ting av soundet? Akkurat den biten her gleder jeg meg virkelig som en unge til å finne ut av.

Filip

 

Når verdensalvoret tar bolig
For å trekke ting litt tilbake til Pet Variations, så er det dette med helheten, følelsen av at om ikke en historie blir fortalt så er det en rekke beslektede følelsesbudskap her. Hvis man går til tittelen kan man jo, som Geir Rakvaag i Dagsavisen sist helg også gjorde, oversette det til «yndlingsvariasjoner». Og det er helt klart mange yndlinger som dukker opp her, men ofte i en litt annen form. For å ta en av de mer eksplisitt jazz-aktige komposisjonene her, er det f.eks «Art», skrevet av sopransaksofonisten Steve Lacy, men hentet fra en ganske sen utgivelse av ham, fra langt utpå åttitallet. Opprinnelig er faktisk denne originalinnspillingen ledsaget av vokal resitasjon av et dikt av Herman Melville, skal rote det frem her:

Art

In placid hours well-pleased we dream
Of many a brave unbodied scheme.
But form to lend, pulsed life create,
What unlike things must meet and mate:
A flame to melt—a wind to freeze;
Sad patience—joyous energies;
Humility—yet pride and scorn;
Instinct and study; love and hate;
Audacity—reverence. These must mate,
And fuse with Jacob’s mystic heart,
To wrestle with the angel—Art.

 Det er jo et flott dikt. Å bryte med engelen. Det Varése-stykket jeg vel omtalte som tilnærmet «magisk» i sted, «Un Grand Sommeil Noir», tar jo også utgangspunkt i poesi, nærmere bestemt et dikt av Paul Verlaine, og det er jo veldig faretruende bilder, da — en lang, mørk søvn. Er det den verdenssamfunnet er på vei inn i?

Det er utvilsomt vanskelige tider nå, vi baler med både aggresjon og apati. Miljø, verdenspolitikk, ideologi — ærlig talt føler jeg det allerede er en form for krig, merker det bare man er på internett en stakket stund — folk er sinte på hverandre, man er fiender, enten det bare er noe så prosaisk som trafikale uenigheter som politiske tvister, ja noen vil si det er en krig mellom kjønnene, men denne konflikten er jo utvilsomt innbyrdes også. Det er lett å bli nedtrykt.

Vi ser jo at også den norske jazzen er blitt mer «engasjert» i det siste, Tore Stavlund kommer inn på dette i et essay i det kommende Jazznytt, der han ser på artister og kunstnere som Jessica Sligter, Sofia Jernberg og Ole Morten Vågan. Mange musikere er opptatt av plast i havet og kultursponsing og flyreiser og antikapitalisme, likestilling og strømmeøkonomien og slike spørsmål, og det er viktig det,  men det er likevel et godt stykke mellom gangene jeg føler at dette nye verdensalvoret virkelig tar bolig i musikken til de norske musikerne. Vi svømmer i fantastisk musikk, men det å bli virkelig slått i bakken av en kunstnerisk henvendelse som går inn i kjernen av den menneskelige erfaring, det ser man ikke ofte på kulturhusene rundt om i landet. Men jeg vil si det er tilstede på denne platen. Ikke minst i det som jo er det sentrale stykket på denne utgivelsen, «Louange à l’Éternité de Jésus» fra Olivier Messiaens såkalte «kvartett for en endetid». Og er det ikke en slik tid vi igjen kan ane der fremme i det fjerne? Messiaen skrev disse stykkene mens han satt i tysk fangenskap under krigen, hvordan han klarte dette er et av kunstens undre. Han skrev det for de insturmentene som på underligvis var tilgjengelige: piano, fiolin, cello og klarinett, og det ble fremført for medfanger og fangevoktere. Det er ganske heavy, ja.

Og man merker på et vis historiens kraftlinjer gå gjennom kroppen nesten umiddelbart når Atomic spiller dette. Nå er det jo Håkon Austbø, som nylig fylte 70, som er anerkjent som den fremste Messiaen-tolkeren her til lands, men Wiiks flygel klinger da usedvanlig godt sammen med Messiaens tanker? Sterkere musikk enn dette får man ikke i 2018, og det er jo sånn at man kan falle i tanker om menneskehetens store utfordringer — vi er kapable til å skape stor kunst, samarbeide, reprodusere oss i kjærlighet, dyrke kulturlandskap og skape nye oppfinnelser og ideer  som er til det beste for alles fremtid. Og samtidig er vi kapable til store grusomheter, mot hverandre, mot oss selv, mot menneskeheten. Det er så mye kunst — litteratur, billedkunst, teater, musikk — fra første halvdel av forrige århundre som fortsatt virker så forbanna sterkt.  Vi har aldri blitt ferdige med det forferdelige fra annen verdenskrig, nettopp fordi de destruktive kreftene i menneskeheten fortsatt har så stort spillerom. Og nå større enn på lenge.

Det er mye annet sterkt på platen som også henger fast i helheten, for eksempel den tyske pianokjempen Alexander Von Schlippenbachs «Inri», som først fantes på, om jeg ikke tar feil, en plate med Manfred Schoof Quintet i 1966. Festlig nok med en ung Jaki Liebezeit på trommer, han som senere skapte en av rockens mest unike groovelandskap med det åpne bandet CAN, alle må selvfølgelig sjekke ut redaktør Rob Youngs bok om dét bandet. Inri, det var vel det som var risset inn på Jesu’ kors av Pontius Pilatus, Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum, Jesus fra Nazaret, jødenes konge. Vi leker ikke musikk her.

De tre siste låtene jeg ikke har kommet innpå ennå, er også verd å undersøke, her tror jeg Ljungkvist har har noen ideer, han har jobbet mye med Carla Bleys musikk, hør f.eks plata And now the Queen, og her gjør Atomic «Walking Woman» som jeg tror hadde sin første airing på Paul Bley-plata Barrage, der den går unna i  et litt mer heseblesende tempo enn skandinavene gjør her. Klarinettisten Jimmy Giuffre er en annen Ljungvist-favoritt, og de gjør «Cry, want» fra en trioinnspilling med nevnte Paul Bley og Steve Swallow fra 1961. Her åpner Magnus Broo med meget karakteristisk hudløst spill. Den er jo uten trommer opprinnelig, men Hulbækmo kommer til sin rett også her. Det kan hende det er noen andre som har valgt ut disse låtene til Pet Variations, i så fall må jeg beklage det.

Men det blir jo trukket tilbake til Norge i sistekuttet, der det nærmest er full bombing for klikken da de tar for seg Unge Garbareks «Karin’s mode» som jo er på Karin Krogs album Joy som ble utgitt for 50 år siden, men i en enda mer flippa versjon i George Russell-bandet til Garb, Jon, Arild og Ryp i The Esoteric Circle fra 1969, en av de kuleste norske platene ever, og på en måte startskuddet på den norske jazzevolusjonen vi fortsatt er inne i. Det er rart med tid, egentlig!

Audun

 

Greit å være kritiker, bare synd med fascismen
Jeg lagde rett og slett en spilleliste av originalene som jeg tenkte å høre på frem mot konserten. Skal komme tilbake med litt flere tanker om materialet om jeg får hørt ordentlig på det.

I desperat jakt på noe vintersport til å roe søndagsrastløsheten med endte jeg opp med å se litt av minnemarkeringene ved Triumfbuen i forbindelse med at det er hundre år siden slutten på første verdenskrig på lineæren. EUs juniorsymfonikere, eller noe i den duren, fremførte Ravels Bolero. Jeg mente å huske å ha lest at Ravel selv hadde et ganske sjåvinistisk syn på første verdenskrig, at han heide den fram og nærmest så på den som en del i en større estetisk krig, men etter å ha bladd litt i The Rest is Noise tror jeg rett og slett jeg har forvekslet ham med en annen – enten Debussy eller antageligvis Schönberg (“In a letter to Alma Mahler dated August 1914, Schönberg waxed militant in his zeal for the German cause, denouncing in the same breath the music of Bizet, Stravinsky, and Ravel. “Now comes the reckoning”, Schönberg thundered. “Now we will throw these mediocre kitschmongers into slavery, and teach them to venerate the German spirit and to worship the German God” OK, la oss ta det heeelt rolig nå, Arnold).

Uansett, Ravel var det jo i hvert fall virkelig ikke – han meldte seg frivillig til den franske hæren og tjenestegjorde rett bak frontlinjene under slaget ved Verdun og ble sterkt preget av massakren. Det å bla litt igjennom den boka, med uforrettet sak, var uansett aktuelt med tanke på det du skriver om – den er jo både et portrett av hvordan musikken endte opp med å bale med disse gigantiske katastrofene, samtidig som den er en påminner på at musikken også kan spille en stikk motsatt, krigshissersk og megaloman rolle. Som Ross minner oss på, var to av de verste diktatorene i det forrige århundret amatørmusikkritikere (ikke at det er noe galt i det), og det er en ubehagelig tett sammenveving her som det er vanskelig å ikke ha i bakhodet når deler av kulturlivet faller for fristelsen til å presentere seg som selveste motgiften. Så enkelt er det jo selvsagt ikke.

Det er spennende å høre at Tore Stavlund også skriver om hvordan politikken berøres i samtidsjazzen i det kommende Jazznytt, jeg er såvidt innom det selv i anmeldelsen av Ole Morten Vågan og Trondheim Jazzorkesters Happy Endlings. Det er jo mye forskjellig som foregår på den plata, men jeg opplevde at det lå en ganske forbanna og nesten desperat grunntone der, inspirert av komponister fra samme periode som Atomic også peker mot på Pet Variations. Det var naturlig å sammenligne den plata med Antropocen av Skrap og Trondheim Jazzorkester (selv om det åpenbart er nokså forskjellige versjoner av orkesteret), men de gir jo to blikk på hvordan denne bevisstheten dukker opp i denne musikken nå for tiden. Sistnevnte album – og mye av det de som står bak det gjør ellers – preges i mine ører av en slags ivrig, løsningsorientert tone som de bringer på veldig konkret måte inn i musikken. Det sies liksom rett ut, ofte, i ordrike tekster, innpakning og så videre. Vågans musikk er kanskje hakket mer kodet – det tilføyer ekstra dimensjoner å for eksempel skjønne hva slags virkelighet komponistene han er inspirert av skapte musikken sin i. Det gir tyngde til Endling-tematikken – og får lytteren til å lure om vi lever i lignende tider. Men det skjer jo så mye annet rart også på den plata – litt moro skal man tross alt ha det. Det er kanskje noe med Pet Variations som nekter å vike fra alvoret i større grad? Selv om den er uskyldig innpakket som en skive med “cævvers”.

Som veldig mange andre, er jeg veldig uenig med meg selv om hvorfor og hvordan man bør bringe inn politikk i en ting som musikk. Det blir ofte banalt, og i mange tilfeller helt på stoff. Det er også sant at vi oppsøker musikk for å oppleve andre ting – enten det er uventede “kunstopplevelser” som tar deg ut av hverdagen eller om vi oppsøker noe som bare er tvers igjennom fett og velkjent. Verden er jo over alt for tiden, hele tiden – jeg tenker at behovet for eskapisme er åpenbart og legitimt. Men kanskje er det mulig å gjøre begge deler. Musikk kan forholde seg til det politiske øyeblikket uten å bikke over i en overtydelig, kommenterende rolle. Samme dag som Atomic-konserten på Herr Nilsen spilte som sagt Susanne Sundfør i Konserthuset, jeg var der dagen etterpå, det var en helt spesiell konsertopplevelse. En av årets beste.

Jeg vet at Sundfør også har sagt helt eksplisitt ideologiske ting i forbindelse med Music for people in trouble, det er vel blitt berørt av Martin Bjørnersen i Klassekampens Musikkmagasin blant annet, men det har jeg ikke satt meg så godt inn i – jeg opplever uansett at roen og trøsten i musikken på den plata føles som et nokså direkte svar på en virkelighet som i 2016 nådde et rett og slett ekstremt støynivå, som ikke har avtatt siden. Det kan veldig godt hende det er en ren tilfeldighet og at den dreiningen hadde mer å gjøre med at det, for Sundfør og medmusikerne, var på tide med noe nytt og løsere etter den store suksessen med mer rigid, elektronisk Narnia-pop.

Men under den konserten, og på den plata, opplevde jeg at hun lagde musikk som var en nesten eksplisitt motsats til all faenskapen. Og jeg føler jeg har støtt på andre ting også de siste par årene som innehar mye av det samme. Når så mye av det politiske bildet i dag nettopp dreier seg om tap av konsentrasjon, at nyheter og sannheter liksom ikke trenger å vare lengre enn noen få timer, blir det kanskje en slags politisk handling å skape noen rom hvor ingenting av dette trenger inn, og hvor man i stedet bryr seg om én ting, og den tingen utelukkende, en time eller to? Det går mer og mer opp for meg at jeg ofte oppsøker konserter fordi det er et rom hvor jeg bare har én fane oppe i leseren, over lengre tid. Hjernen blir avmagnetisert. Og Pet Variations føles som en plate som henvender seg til den typen lytter.

OK, nå starter Orderud-serien på TV. Apropos virkeligheten.

Filip

 

Et helsikes kick!

Hei igjen, Audun,
Nå går jeg utenom tur her, beklager det – og jeg vet at det er mye å gjøre og at vi snart bør forsøke å snøre denne lille mailutvekslingen sammen og si at nok er nok. Men i dag har jeg jobbet på Jazznytt og blant annet lest igjennom Tore Stavlund-teksten du nevner et stykke lenger oppe, og det fikk meg til å klore ned noen flere ting om musikk og den øvrige forjævligheten.

Så ok, musikk kan være et krigsrop, et antikrigsrop, den er god på å fortelle dramatiske heltehistorier, tragiske og komiske fortellinger. I likhet med mange andre kunstformer spisser den ting. Og alt det er bra, men jeg opplever fremdeles at alle disse tingene på sitt beste bare er en del av “løsningen” – jeg har ikke lyst til å høres ut som en “veik sentrist”, tidstypisk foraktet som de er både fra høyre og venstre hold, her – men… jeg sliter med å se for meg den musikken som sysler med resten av paradoksene og flokene som ubønnhørlig er igjen når man har sunget parolene, manet til handling og alt det andre. Jeg vet ikke om fraværet av de knirkete nyansene egentlig kan kalles en mangel ved musikken, det er vel bare en kjennsgjerning – akkurat som jeg ikke akkurat savner å kunne få gåsehud, kick eller dagdrømmer til Dagsnytt 18 eller et og annet lurt leserinnlegg.

Jeg snakket med noen – husker ikke hvem – for et par år siden om at det var vanskelig å for eksempel se for seg noen skrive en politisk anthem eller et konseptalbum basert på Hans Roslings globale bedringsevangelium. Dét i seg selv er ikke så jævlig farlig, og gapminder-optimismen har jo også fått seg noen forsåvidt velfortjente rapp over fingrene, blant annet for å være blind for at det politiske landskapet kunne bli drastisk forverret. Men poenget er uansett egentlig ikke at folk skal begynne å lage sanger om hvor mange sykdommer vi er i ferd med å kjempe i kne eller hvordan levealderen forbedrer seg og, hei, kanskje blandingsøkonomi og vitenskap og sånn virker – men at det komplekse menneskelige mylderet generelt sett, samme hvilken linse du velger å se det gjennom, virker veldig vanskelig å lage musikk basert på. Det blir ofte individuelle historier som står igjen.

Kanskje musikken er mer egnet til å etterligne det kaoset enn å komme med noen vettug kommentar til det? Jeg vet ikke – men jeg tenkte på det da jeg gikk igjennom Kim Myhr-intervjuet som også kommer i neste nummer, og hvor han blant annet sier “jeg føler ikke at det er så mye lineært som fortelles, jeg er mer opptatt av en følelse av omgivelser og at det er et nettverk mellom dem, heller enn at det går fra a til b til c, og så er det et klimaks på e som gir mening til det som kom før.”

Av alle verdens ting fikk det meg til å tenke på – hold på alpeluen – et emne jeg tok på Blindern (cirka rundt første møte med Atomic) som blant annet handlet om Annales-skolen, en historiefaglig avkrok hvor man i stedet for å fortelle disse lineære narrativene forsøkte å lage en slags “historie nedenfra”, for eksempel basert på et sted. Jeg forklarer det sikkert ganske ufullstendig – men tanken var jo at, i stedet for å for eksempel zoome linsen inn på enkeltpaver og fyrster og så videre, så tar man for eksempel en landsby i Frankrike på 1200-tallet og forsøker å finne ut alt man kan om livet i den byen. For å finne ut hvordan livet liksom egentlig var – for folk flest. (Jeg skal ikke forsøke å begi meg ut på en videre beskrivelse av diskusjonen rundt faget, rent bortsett fra at det er artig å nevne at det er vanskelig å ha noen særlige kilder på dagliglivet fra denne tiden med mindre en pedantisk protokollførende institusjon som inkvisisjonen var interessert i dem – og det betyr jo at man for eksempel ender opp med å skrive om landsbyer tjåka fulle av freske og frilynte kjettere.) Hvem vet, kanskje sånn musikk av typen Myhr baler med kan brukes til å beskrive de tingene jeg snakker om her? En slags “musikk nedenfra”? Det er nå bare en tanke.

Men tilbake til den kommende Stavlundteksten – det de utgivelsene han skriver om har til felles, er jo ikke egentlig at de kommer med løsninger eller maner til handling – men at de virkelig kjenner på desperasjonen. På Skraps (absolutt) siste, Atlantis, finner vi også en låt som heter Økosorg – et begrep det var helt tydelig at ganske mange hadde behov for da det vel dukket opp for litt siden. Det er vel kanskje en passende politisk oppgave for musikken, å bringe desperasjonen noen nødvendige hakk nærmere. Pet Variations føles som et rom hvor det er mulig.

Men alt dette har vi virkelig brukt mer enn nok plass på. La oss bare dyrke kicket.

Filip

Hei igjen Filip,
fått litt dårlig tid i det siste på grunn av deadline med Jazznytt og mye spennende på hjemmefronten. Men ja, erru gæren, alvor til side, alvor er Bra og Viktig, det, men det er jo først og fremst et helsikes kick! å være publikummer på konsert med Atomic. Når man havner i sonen, er det ikke lenger like mye det vanvittige trøkket som ble pisket frem av Nilssen-Love/Håker Flaten da de var seksjonen, en fysisk opplevelse som jeg elsket dypt og inderlig, men et annet type kick, når de ramler tilbake til temaet etter å ha vært ute på en essayistisk vandring i jazzens og samtidsmusikkens skrevne og uskrevne historie, når HWs flygeltriller treffer den innerste midten av hjernehjertet, den tidligere nevnte unisen til Feffe og Broo, og ikke minst når Hulbækmo graver nedi rasleposen og finner gull, men ikke bare driver og kongler det til for mye, når han rett og slett jazzer, eller når han tryller frem den figuren i Varése-stykket, han spiller jo på en litt annen og mer ærbødig måte i Atomic enn mange andre sammenhenger, men har fått den nødvendige pondusen nå, da er det ingen tvil om at det nettopp er det hybrisaktige uttalelsen som kommer, slik den har kommet så mange ganger i bandets livehistorie: dette er jo verdens beste band?!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger