Bygg togforbindelse til Grenselandet nå!

God jazzhelg i stuen, kottet og gammen, godtfolk – og velkommen tilbake til  fredagsjazzbloggen Now’s the Time, stedet der du leser om jazz på fredager. Tida flyr, én halvpart av NTT-redaksjonen er ferdig med festivalavvikling og neste uke går vi inn i innspurten av årets siste ordinære Jazznytt, med et vell av særs godt lesestoff utarbeidet med rimelig romslige deadliner og sylskarp korrektur. Bli abonnent du også! Sammen skaper vi en mer robust jazzoffentlighet i 2019. På veien til en konsert på torsdag denne uken hørte vi et kor øve seg på “Ding Dong, Merrily on High” (det låt som de var i god rute) og av det kan vi kanskje utlede at konserthøsten i Oslo ser noe sånn som slik ut: Oslo Jazz – diverse – Ultima – diverse – Oslo World – Oslo Jul – og så er det over, og et nytt år er på trappene. Men ikke riktig ennå. Det er fremdeles musikkopplevelser igjen å hente. Hjemmekontorets soundtrack denne uken, når vi ikke har feiret Joni Mitchells 75årsdag, er den rystende arkivutgivelsen av hennes gamle makker Charles Mingus, “Jazz in Detroit / Strata Concert Gallery / 46 Selden”, fra 1973. Jazz og nøfyse, det går rett og slett unna, musikken til Mingus tilføyes nyanser som man nok har visst var der, men som ikke nødvendigvis har vært dokumentert, i langt større grad enn for eksempel Coltrane-reissuen fra i fjor (selv om det strengt tatt er en litt meningsløs sammenligning). Den langstrakte og svært frie versjonen av Pithecanthropus Erectus er grunn god nok til å slippe alt du har i hendene og få på deg høreklokkene nå med det samme. Eller kanskje du skal vente til i kveld. Den varer jo nesten en halvtime – og det skal jo snart spilles sjakk og gode greier.

Vi tar med oss en dyster spådom fra twitterhumorist og aviskåsør Tuftebarten før vi setter i gang med ukas NTT: “Ser en framtid der jazzen gradvis beveger seg mot et lavmælt, minimalistisk uttrykk, helt til det ikke lenger er toner igjen, bare lyden av jazzbloggernes ivrige fingre mot tastaturet, med bud til verden om stillhetens musikalske relevans.” Fyyy flate. OK, la oss sette i gang!

Gratulerer med sekstiårsdagen, Voss Jazzklubb!
Voss Jazzklubb feirer hele 60 år denne helgen – og det gjør de med et fabelaktig konsertprogram på Gamlekinoen hvor mangeårig jazzklubbmedlem Karl Seglem, som er på turné for tiden, spiller i kveld og Come Shine, Dagfinn Nordbø samt Yttrågata blueslag, Elisabeth Lid Trøen kvartett og Fretworkers spiller i morgen. Det er virkelig et gildt jubileum, for et av landets mest egenartede og viktige jazzmiljøer, dette her – og Now’s the time lover å komme tilbake med mer, som det heter (et jubileum varer da minst ut året?). I mellomtiden kan jo de som ikke er i traktene for eksempel ta for seg av alt Vossajazz-materialet som ligger i NRKs arkiver. Det anbefales for et innblikk i en musikkultur som består av like deler sunn galskap og bunnsolid kompetanse. Gratulerer!

Ukas tørskodde jazzrute
På lørdag i Oslo kan du starte på Stortorvets Gjestgiveri med Christiania 12, klokken 12. Så kan du for eksempel spasere videre til Kulturhuset, hvor det er Fritt Fall klokka 15 med Reinertsen/Gutvik & Stiberg/Hegre. Om du er rask på avtrekkeren, stikker du bort til C.J. Hambros plass i firedraget og ser Jørn Øien Kvartett, og så gjelder det kanskje å få seg en middagsbit før Jason Moran spiller en solokonsert på Victoria klokka ni. Vet du hva det ligner på? Det ligner på en riktig så hyggelig dag på Oslo Jazzfestival, det, midt i november.
I kveld kan vi anbefale Finity (lenger ned i Now’s The Time), men vi må også nevne at de norske progjazzlegendene Saluki, anført av Freddy Dahl, slipper et splitter nytt album, “Amazing Games” og i den forbindelse spiller på Røverstaden – eller “Gamle Club7”, som de kaller det.
Av de andre konsertene i hovedstaden denne uken, kan vi for eksempel nevne at du neste torsdag både kan få med deg Marquis Hill Blacktet på Victoria. Nokså samtidig inntar Lassen Gamle Raadhus Scene for sin releasekonsert. Gamle Raadhus er et fornemt sted der vi ikke tilbringer for mye tid, men som blant annet har en daglig leder som er utdannet operasanger og kommer til å synge med bandet på jazzviralhiten “Det er dette som er meninga”. Se også opp for Jazznytt-kåsører som holder åpningstale. Dette blir ikke irriterende i det hele tatt.

Til sist – hva driver egentlig Brazz Brothers med for tiden? Sist jul var det gjensyn med Julefergå på TV, og den serien er vel i grunnen fremdeles et havari, men vi må kanskje innrømme at det var en tilleggsopplevelse å kunne se serien på internett sammen med vestlendinger som hardnakket hevdet at dette simpelthen var humor folk fra dalstrøka innafor ikke skjønte seg på. (Deler av) NTT-redaksjonen hadde også en gjenlytt med Brazzy Voices, hvor de blant annet slo seg sammen med Lester Bowie og David Peaston fra Art Ensemble of Chicago, i tillegg til Sunnmøre Kristelige Ungdomskor, og det er et stykke musikk med bindestreker langt opp under himmelhvelvingen som er verdt hver bidige kulturkrone den dag i dag. Fabelaktige saker! Uansett – denne uken spiller de på Storyville i Molde på torsdag. På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å ta den store tubapraten med Stein Erik Tafjord – der har du en musiker med en svær innflytelsessfære, også i denne utgaven av NTT. I mellomtiden kan du jo sjekke ut musikkvideoen til Kakamira fra 2015.

Matona Afdhal Group på Melahuset
At Mela-festivalen er landets største og fremste grense- og klasseoverskridende utendørsfestival bør være ganske åpenbart. Én helg hver eneste sensommer inviterer den hele Oslos befolkning på et vell musikalske gratisopplevelser av gjennomgående høy kvalitet på Rådhusplassen. Den byr også på svært mye mer – selv om Jazznytts utsendte dette året støtte på kresne festivalgjester som mente at mattilbudet nok hadde vært “enda bedre før”, var alle skjønt enige om at det egentlig bare sier noe om nivået festivalen ligger på her, høyt over konkurransen det er relevant å sammenligne den med. Velkjente retter fra flere av verdens store kjøkkener servert på innbydende, billig og effektivt vis – noe så sjeldent og snålt som en festival det frister å legge lunsjen eller middagen til. Men nok om mat, det måtte liksom bare nevnes i forbifarten, som en ivrig pekefinger i retning de som eventuelt måtte tenke at gratis på festivalfronten nødvendigvis betyr dårlig. Det stemmer rett og slett ikke, og det er det heldigvis mange i Oslo som har fått med seg.

Mindre kjent for mange er kanskje virksomheten på Melahuset, som er vertskap for en rekke kulturopplevelser med utgangspunkt i inntrykk som kom til landet gjennom innvandring, særlig fra sør. Kanskje er den slags formålsparagrafer også en munnfull for noen konsertgåere, en følelse av at man er utenfor målgruppen. Man vil jo bare se no musikk, skal man nødvendigvis lære noe og bli et bedre eller mer tolerant menneske i samme slengen? Om vi legger til side at det er av typen ting som sikkert aldri skader, må vi jo understreke at Melahuset først og fremst utmerker seg med svært bra bookinger og konserter, servert til publikum på kledelig nedpå vis. All eventuell horisontutvidelse eller god samvittighet er å betrakte som en ren bonus – først og fremst går man glipp av noe hvis man ikke betrakter også denne scenen som et sted å få seg fantastiske konsertopplevelser på. Det frister å tasse litt utenfor jazz-kjernen og nevne at Bobbito Garcia, av musikkjournalist og Mela-medarbeider Endre Dalen beskrevet som “Sneakerhue, arkitekten bak 1990-tallets indierap-boom, streetbasket-ringrev, hiphopradioens viktigste stemme og platesamler av det internasjonalt utforskende slaget,” gjester huset den kommende uken i forbindelse med en visning av sin nye film “Rock Rubber 45’s”. Det blir prat, film og DJ-sett.

Torsdag denne uka var det uansett duket for slippkonserten til Matona’s Afdhal Group, én av de mange artistene som slapp skive i forbindelse med det nystartede labelet OK World (som den ene halvdelen av NTT har skrevet om her) i forrige uke. Resten – eller i det minste store deler – av bøtteballetten spilte på Victoria under Oslo World (herligheten kan strømmes på nett) men MAG var på det tidspunktet i Nederland. Like greit det, det sømmer seg vel i grunnen for et så ambisiøst masseslipp som dette at konsertene i det minste er spredt litt utover.
Konsertstart ble noget forsinket grunnet et salsa(?)kurs som ble holdt inne på venuen – vi har vel alle vært der – men bandet kom seg omsider i gang inne på husets svært behagelige og romslige klubbscene. Det er rett og slett et forbløffende låtmateriale bandet har samlet seg rundt, fullt av kjærkomne overraskelser, både i den mildt duvende og groovy avdelingen og i det rett og slett smektende.

Det er etter hvert blitt mange år siden musikere som Emilie Lidsheim (fiolin og vokal), Stian A. E. Andersen (bass, vokal og mellomlåtprat) og Harald Lassen (saxofon, blokkfløyte, et avbrutt forsøk på elektronisk fusionhorn og generell perk) møtte Mohamed Issa Matona. Siden har de vært i Zanzibar og undervist, og han har på sin side innviet dem i Taarab-musikkens verden. Hele prosessen med plata har åpenbart krevd tid og tålmodighet – og per i dag er Matona’s Afdhal Group blitt et band som angriper musikken de spiller innenfra – noe også de ferskeste tilskuddene i Martin Lie Svendsens kantete, springfjæraktige gitar (det er noe Marc Ribotsk i måten den skjærer flenger i det ellers nokså mjuke soundet) og Ivar Asheims lettbente trommespill bidrar til. Sentralt står sangen – særlig kombinasjonen av stemmene til Matona og Lidsheim er verdt å lytte til, alle dager i uka. Apropos livestreamer fra Victoria finnes det en stream av MAGs konsert fra International Jazz Day på vårparten.

Skraps siste konsert og Finitys første turné
Apropos gode kvelder på lokale spillesteder – for to helger siden spilte Skrap sin siste konsert noensinne  – en konsert som doblet som releasekonsert for deres ferske utgivelse Atlantis – og som attpåtil ble spilt foran et nokså fullsatt Jassbox, med alt det innebærer av faste klubbgjester, på Victoria. Det var med andre ord nokså mange ting som skjedde i det summende og boblende lokalet på én og samme tid – kanskje passende, for en musikalsk kunstnerduo som har spurtet i mange retninger på én gang. Konserten var i grunnen en underlig foreteelse – det var som om de aller mest ville danse ut de siste restene av duoen – og at det nesten var en feiring av, mer enn fremføring av skiva – eller navnet Skrap, for den del. “Marianna” ble fremført av duoen, med Marianna, som låten er skrevet til, sittende på scenen. “Så går vi rundt om en enebærbusk”-starten på “Vær så god” ble – nær sagt selvsagt – fremført akkurat sånn, med Skrap og dansere, småløpende i ring. På låta “Å Gå” hadde de et svært blandakor – bestående av samarbeidspartnere, musikerkollegaer – på den store, åpne scenen. Som en slags personlig og kompetent hjemmesnekret fordreining av svære popkonsertproduksjoner – og selv om det også her var plass til et og annet musisert øyeblikk, var det som møtte oss først og fremst lyden av albumet “Atlantis”. Playback er muligens uventet, fra folk som innimellom har vært profilerte representanter for den “tracks-kritiske” delen av den norske musikerstanden. Men kanskje ikke? Moro var det jo uansett, et siste kyptisk krumspring fra en gruppe som synes å omfavne, snarere enn sky, paradoksene. Så – med ett – var det ferdig. “Etter denne låta er det ikke noe mer Skrap”, sa Heida Mobeck – og så spilte de en siste låt.

Opp av asken stiger Finity, som for et utrent øre og slitne øyne kan virke som et utvidet Skrap med ekstra musikere, et blittelite stykke mer seriøst, men fortsatt med den karakteristiske lekenheten. Man kjenner igjen de to låtskrivernes ticks, troper og hører såvidt tydelige ekko av tidligere innfall, men i en litt annen setting, mye grunnet bidragene fra musikerne Torsten Lavik Larsen på trompet, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Andreas Wildhagen på trommer og Kyrre Laastad på LP og elektronikk. Gamle kjente, det, men likevel satt sammen på en forfriskende måte som føles annerledes. Det var spesielt å gå rundt på Sentralen og se urfremføringen av musikken deres, bare tasse rundt scenen med plastglass i handa, og stoppe opp ved de musikerne som gav en størst audiovisuell vellyst og interesse i akkurat dét øyeblikket av stykket. Slik fikk man vurdert de forskjellige elementene i bandet, hvordan de smelter sammen eller stikker seg ut. Men det ga også en følelse av å gå rundt å velge seg ut et juletre, det var ikke fullendt og utvokst enda, man kunne først og fremst danne seg et bilde av dets potensiale. Siden lyden ikke var optimal (når har den noen gang vært dét i Sentralens hovedrom) ga det en også mulighet til å finne ens eget, individuelle sweet spot. Det er ofte lurt å flytte seg litt rundt i lokalet. Men nok om det, Finitys bittelille, første turné ankommer i kveld fredag Victoria, en ypperlig anledning til å snakke med ett av Finitys medlemmer, Kyrre Laastad.

Du finnes mange steder der interessant musikk oppstår for tiden, som musiker, produsent og tekniker. Hvor kommer du egentlig fra, musikalsk? Hvordan utfyller disse forskjellige rollene seg for deg som kunstnerisk helhet? Er det jobbe for og med andre like viktig som å skape selv?
—  Eg byrjar med det siste spørsmålet: ja, uten andre er eg ikkje mykje å skryte av, altså. Faktisk ingenting som helst. Eg tenker vel ikkje at eg kjem frå ein definert stad musikalsk og ser ikkje på det å skulle representere ein eller annan retning eller tradisjon som jobben min. Prøver heller la meg forme av dei ulike musikalske samanhengane eg ender opp i og å la meg sjølv resonnere med musikken eg arbeidar med. Uansett om eg speler instrument, plasserar mikrofonar, produserar, eller alle tre, så tenker eg vel at den viktigaste jobben for meg er å prøve å framelske det som gjer akkurat dette bandet, denne sangen, denne plata, unik og ulik all den andre musikken og alle dei andre platene som allerede finnes frå før.

Forrige gang jeg så dere musikere samlet, het dere Skrap VI, og opptrådte på en scene som var hevet nesten opp i taket mellom de gjallende veggene inni Marmorsalen på Sentralen. Hvordan føles det å lage musikk som en kunstinstallasjon? Har prosjektet tatt en annen retning etter denne urfremførelsen?
— Heilt topp å lage musikk som kunstinstallasjon! Rommet musikken blir til i har heilt utrulig mykje å seie for korleis musikken blir, og på sett og vis så befinn jo musikken til Finity seg både oppunder taket i Mmarmorsalen og på små klubbar på søraustlandet. På konsertane me har spelt no så har me nok slitt og knadd ein del meir på materialet enn me gjorde på urframføringa på Only Connect. Å sjå korleis musikken blir når ein er litt hardhendt med den og strekker den ut og vrir og vender på den er ein av dei store gledene med å spele i band og la ting utvikle seg over tid.

Finity holdt to konserter forrige helg. Hvordan synes du disse forløp?
— Bra! Energisk og pønka konsert uten lydsjekk rett før midnatt på bransjefestival på fredagen i Kristiansand, og så litt meir kammermusikkvibb på biblioteket i Tønsberg lørdag ettermiddag, saman med ein fabelaktig trio med James Saunders, Tim Parkinson og Michael Francis Duch.

«I heart this band», skrev en av komponistene hjertelig på sosiale medier etter helgens konserter. Betyr dette at det vil bli flere konserter og prosjekter?
— Ja, kryssar fingre for det. For eksempel på Victoria på fredag.

Mange av dine medmusikanter spiller sammen i andre prosjekt. Hvilke elementer gjør at Finity skiller seg ut fra dem?
— I Finity kan Anja og Heida skrive for sitt eige vetle kammerensemble. Eg tenker i grunn at Finity er Heida og Anja-versjonen av sånn typ Tristano sine band frå 50-tallet, med komponerte låter og relativt satte arrangement som likevel samtidig alltid er åpne for improvisasjon.

Fortell litt om det spoken word-sampelet som blir brukt i en av låtene dere, «the daughters of the witches that didn’t burn», eller noe liknende?
— Det kom på mail frå Heida. Ho som snakkar er Donna Haraway, som er ein forskar og filosof eg dessverre ikkje veit så mykje om. Men teksten er god: åpen men direkte, og tvetydig men poengtert. Eg tenker kanskje på det som eit slags manifest for bandet og spelinga, deler av det beskriv jo nesten kva ein gjer når ein speler saman med folk: «(…) making patterns with each other that are at stake to each other, patterns that can fail, patterns that can be dropped, inherited patterns, invented patterns (…)». Å spele i band bør jo på eit eller anna plan vere utopisk for at det skal vere vits i, liksom.

Du er blant annet oppført med «LP» som instrument. Det er også noe veldig kult, prosessert sample av noe treig jazzfunk eller 80s gospel der … Viktig for deg å benytte samples for å trekke inn andre stemninger og sitere andre verk, eller er det mest som lydeffekt eller som vakker noise?
— Eg føler meg alltid litt som ein juksemakar når eg står der med platespeleren. Har aldri lært meg å scratche og beatmixe, så eg måtte finne ein annan innfallsvinkel til platespelaren enn den virtuose. Trur eg ser på heile greia som ein moglegheit til å trekke inn ulike element som i ein kollasj, liksom. Kanskje å teikne opp eit slags fragmentert familietre for musikken. I tillegg så er dei reint klanglege effektane ved å spele av ting på lavare eller høgare hastighet enn det er lagd for veldig fine og interessante. Når ein speler av ein 7″ på 33 eller gjerne endå lågare så varar liksom skarptromma lenger enn ei skarptromme nokonsinne ville vart i røynda og stemmer høyres ut som dei er frå mutantar og kyborgar og sånt. Pluss gode minne frå barndommen om eksperimentering i skjul med mamma og pappa sin platespelar og ein sjutommar av «Manic Depression» av Jimi Hendrix og kor glad eg blei då eg oppdaga chopped and screwed-tradisjonen innanfor hiphop.

Hva er den beste platespilleren til den slags bruk live?
— Technics SL-1210!

Hva ellers. Har du fingre innom andre prosjekter som kan komme oss lyttere til glede utover vinteren?
— Ja! Har planar om å sleppe ei duoplate med Daniel Meyer Grønvold frå Moon Relay og SLYC som skal heite Rituale for ingenting, som blei spelt inn ein varm dag i august. Gitar og trommer i eit svært rom. Ellers har eg nylig miksa ei skive med MoE og slagverkstrioen Pinquins som heiter Vi som elsket kaos. Den er rystande. Eg tok opp og miksa ei veldig flott og personlig soloplate av Tor Haugerud her forleden, og det kjem vel også ei plate med eit band som heiter Finity. Ellers: to EPar med Stina Stjern, ein som er spontan og ein som ikkje er det, pluss masse miksing og opptak og ein del speling. Er alltid litt nervøs for å snakke om prosjekt som endå ikkje er ferdige, og langt mindre dei som ikkje eingang er satt i gang, men det er ein del ting i kalendaren som eg gler meg ordentlig til, altså!

*

Karl Bjorå jobber med friksjonen

Karl Bjorås Aperture (pressefoto)

Karl Bjorå er en hakkandes herlig gitarist, som har et rimelig allsidig angrepsforhold til instrumentet sitt, både sånn sitte og fikle med noen ledninger med gitaren liggende på et bord, som noe indierockaktig henslengt noe, og ikke minst med raffe, jazzy chops som kommer fra en helt annen tid enn vår. Nå er han aktuell med debutalbumet The Most Obvious Solution, med bandet Karl Bjorås Aperture – et rikt verk som føles annerledes ut hvor enn du ser det fra. Jammen fikk vi ikke tak i ham også.

Du var nettopp med Megalodon Collective på konsert på Røverstaden. Følte du vibbene fra gamle Club 7? Det er litt av en gjeng, kommer det mer musikk fra dere fremover?
—Røverstaden er en utrolig kul plass, og var veldig kult å spille der med Megalodon Collective! Må si at det er litt vanskelig å føle på vibbene fra Club 7 i og med at jeg er født rundt 6 år etter virksomheten der tok slutt!. Men, med det sagt, slår det meg hver gang jeg har vært der og man må jo nesten prøve å se det for seg i det minste!
Megalodon Collective er jo et veldig artig band, og ja, det kommer mer musikk! Vi spiller inn vår tredje plate i desember, som i likhet med forrige plate slippes på Jazzland. Alle syv i bandet tilfører sinnssyke mengder ny musikk til bandet jevnlig, så det blir spennende å se hvilken retning det tar!

Men jeg ville snakke om The Most Obvious Solution med ditt eget bandprosjekt Aperture. Det er glimrende musikk. Fortell litt om tanken bak dette soloprosjektet, er det et varig band, eller har du plukket musikere som kan utfylle din visjon for den musikken du har skrevet for det?
— Tusen takk for det! Tanken bak prosjektet er litt delt. En del av det var nok litt en motreaksjon på all musikken jeg deltar i som er høyt i både intensitet og volum, spesielt Yes Deer og Megalodon Collective. Jeg hadde lyst til å skrive musikk som var fin på en annen måte. I tillegg ville jeg skrive musikken på en måte som fremdeles troverdig gjenspeilte meg selv som musiker, i det minste sånn jeg ser på meg selv. Jeg har alltid vært glad i å øve på vanskelige rytmer og generelt ting som er vanskelig, både håndverksmessig og musikalsk. Samtidig vil jeg gjerne styre unna å overdrive det som i utgangspunktet er litt vanskelig, så jeg har i stor grad prøvd å pakke elementene inn i en gjenkjennelig kontekst, uten å undergrave mitt generelle ønske om en viss mengde friksjon og motstand i musikken. Dette har også vært en kvartett i et par år nå, så det er absolutt varig! Men i fremtiden blir det også flere gjester med oss på konserter, noe jeg ser veldig frem imot! Første mulighet til å høre en utvidet besetning på bandet blir på Kafé Hærverk den 5. desember med Anja Lauvdal og Johanne Flottorp.

Nå snakker vi!
—Musikerne på plata er jo også valgt fordi jeg syns de utfylte denne visjonen helt fantastisk. Jeg og Andreas har jo samarbeidet mye sammen i Megalodon og også gått Jazzlinja i Trondheim sammen, og har generelt en veldig konstruktiv og deilig måte å diskutere musikk på. Bardur og Adrian ble jeg kjent med utover på Jazzlinja også, og når vi fire har vært rundt og spilt har det vært et veldig givende forum på samme måte. Å omgi meg med dem beriker og utvider mitt perspektiv på musikk og samspill, det er utrolig fett.

Musikken låter tidvis som en besnærende variant av det vi en gang kalte post-rock, men fremført med visse prinsipper fra klassisk musikk. Og det føles likevel rimelig intuitivt og lett på øret. Er det noen strategier man burde følge, som lytter?
— En veldig god oppsummering på en måte. Jeg er veldig dårlig på sjangre og hvilke band som havner inn under hva, men av inspirasjon til denne plata holder jeg band som Talk Talk, Radiohead og også Velvet Underground høyt, selv om det kanskje ikke nødvendigvis er kjempetydelig. Det kan man vel kanskje kalle litt sen post-rock og forgjenger til post-rock? Revolver med Beatles har også betydd mye for meg. Med prinsipper fra klassisk musikk tror jeg kanskje ikke jeg overholder noen regler, men har latt meg inspirere veldig fritt av ulike komponister. Jeg sier jo også selv at jeg er inspirert av det, men når jeg skriver arrangementer lar jeg ørene ta styringen. Komponister som Messiaen, Stravinskij og Arne Nordheim har gitt meg mye glede, og det er noe jeg vil bli flinkere til å sjekke ut mer av!
Tror heller ikke jeg ville hatt noen strategi som lytter her. Jeg arrangerte en konsert på Evje, hvor jeg er fra, med Hallvard Bjørgum og 1982. Altså en split-konsert. Der kom det en god gjeng for å høre Hallvard, og en for å høre 1982, og gruppen som hørte 1982 for første gang begynte å stille spørsmål og si typiske ting som “jeg forstår ingenting”, og så videre. Da svarte Øyvind Skarbø veldig bra, syns jeg;: “det er ikke så mye å forstå, du hører det du hører”. Etter konserten kom mange av disse bort til meg og var veldig glad for opplevelsen de hadde i lys av kommentaren. Det hjalp dem på en måte å bare oppleve musikken nøytralt, og ikke kjempe for å forstå alt og gå glipp av noen magiske øyeblikk. Det var en fantastisk konsert!

Samtidig har du en helt strålende jazzy stil over deler av gitarspillet ditt. Hvordan har du utvikling som gitarist vært frem til nå? Og er du fortsatt på vei?
— Det er jo en korrekt observasjon basert på hva jeg har jobbet med fra Skurups Folkhögskola og opp gjennom et par år på jazzlinja. I og med at jeg er veldig fascinert av vanskelige rytmer og harmonier ble det jo ganske naturlig at jeg falt for Lennie Tristanos spill og komposisjoner, så jeg brukte mye tid på å plukke og bearbeide hans materiale, spesielt «Line Up» og «East Thirty-Second». Det er jo hans overdubba pianosoloer eller pianoetyder. Mange syns jo det er juks, da, men jeg har ikke noe problem med juks, syns det låter fantastisk! Ellers har jeg også hørt veldig mye på Coltrane, som de fleste jo har i perioder, og opplevd en intens frustrasjon over å spille gitar, som sikkert mange kjenner seg igjen i? Heldigvis har den sluppet taket nå!
Nå i det siste har jeg egentlig hørt ganske mye på Mahavishnu Orchestra, men liker fremdeles veldig godt å høre jazz. Har hørt mye på en plate med Rich Perry, George Mraz og Billy Hart som heter Doxy. Ellers er jeg veldig inkonsekvent med hva jeg hører på. Amok Amor, Radiohead og Meshuggah kan godt komme i tur og orden. Jeg føler jeg har blitt mye mindre puritaner og syns det gir meg mange flere idéer musikalsk. Samtidig er jeg veldig glad i å lukke døra og øve på noe jeg ikke kan overhodet, så i det siste føler jeg at jeg er på vei videre!

Vi leser stadig rapporter om gitarprodusenter i nød, men også fine tendenser om at stadig flere jenter tar opp instrumentet. Hva tror du om gitarens fremtid? Mange som søker seg inn på konsen og andre steder med gitar som instrument?
— Er det flere som er i nød foruten Gibson? Jeg har ikke helt oversikt der, men ser at det er en del som begynner å bygge gitarer privat, og også å sette sammen gitarer med gamle deler. Det er jeg jo veldig fan av! Også fantastisk at flere jenter tar opp instrumentet! Tror det er en utrolig god ting at dette jevnes ut mer allerede i kulturskolen, det virker som en god ting.
Jeg vet ikke helt med gitarens fremtid, jeg, men det er vel generelt litt snakk om instrumenters fremtid, kanskje? Jeg er evig optimist uansett, tror aldri instrumenter kommer til å erstattes av noe annet. Jeg er også fan av å bruke elektronikk som instrument, og gjør det mye selv, men faktiske instrumenter overlever vel det!
Jeg har faktisk ingen oversikt over hvor mange som søker rundt omkring med gitar som hovedinstrument lenger, men har jo hørt og sett tendenser til at antall søkere har gått ned de siste årene? Ikke bare på gitar, men generelt på konservatoriene. Samtidig vet jeg ikke helt hva jeg skal synes om det. Umiddelbart høres det trist ut, men konservatoriet er ikke eneste veien til å finne glede i musikk, hvilket jo burde være det viktigste.

Hmm. Vi trenger alltid flere interessante musikere, da! Du er opptatt på mange andre hold, er det noen prosjekter vi får høre fra i løpet av vinteren?
— Litt forskjellige ting skjer før jula. Neste uke skal jeg på turné med Emmeluth’s Amoeba, med en konsert i Norge, på Nonfigurativ Musikk i Tønsberg. Uka etter det er det turné med Yes Deer, med en konsert i Norge, på Playdate i Bergen. Så er det jo releaseturné med min egen kvartett, med konsert her i Oslo den 5. desember på Kafé Hærverk, før det spilles inn ny plate med Megalodon. I tillegg gjør bandet WIZRD en konsert i Trondheim den 14. desember. Veldig morsomt band med meg selv, Axel Skalstad, Hallvard Gaardløs og Vegard Lien Bjerkan.
Ellers vil jeg jo nevne at min og Signe Emmeluth’s duo OWL har innspilt en plate som slippes på SOFA MUSIC neste høst! Vi har vært veldig aktive med konserter dette året, og fortsetter nok å være det i 2019!

*

Til Grenseland med Selma French Bolstad

Masåva (foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

Det skjer også veldig mye i det forjettede grenselandet mellom jazz og folkemusikk. Det har det jo gjort svært lenge i norsk musikk, fra de veldige vidder til trange små rom. Det er søren meg noe å tenke på i sammenheng med den utstrakte kommunesammenslåingen og regionsreformen. Hva med å bare opprette et de facto grenseland? Der alt er fint, med liflig musikk hvor enn man ser, familien Hulbækmo lager seljefløyter og serverer tørket elghjerte med bron saus og fjellmandelpotet til alle som vil ha, et sted alle nordmenn ønsker å reise (med tog) på ferie i helgene. La oss dra til Grenselandet og samle krefter etter en hard arbeidsuke — eller kanskje en hard konsertuke. Jaja. Men det er også riktig å si at det er en ny bølge med jazzpop med elementer av folkemusikk og viser, kanskje i forlengelsen av No 4s suksess, men med egenart og forgreininger inn i folkelig impro. Masåva er et av disse bandene, og de kom nylig med en nydelig, selvtitulert plate som egentlig burde ha et skikkelig stort publikum i Norge. De spiller på Josefine visesscene kommende onsdag. Bloggen huket tak i Selma French Bolstad som skriver låter, synger og spiller fele i bandet.

Masåva, det er jo et veldig fint bandnavn, men jeg fikk både assosiasjoner til samisk kultur og Oslo World. Hva betyr det?
— Takk! Jeg vet ikke om det betyr noe på samisk, men det betyr i hvertfall «du har mangla»/«jeg har savna» deg i Malawi. Så world var absolutt innafor. På chichewa: Mwasowa, og fornorska: Masåva. Jeg var på musikkutveksling i et år etter videregående og bodde i Lilongwe/Nkhotakota. Det var vanvittig gøy og rart og alt mulig. Så Masåva er et av flere ord jeg plukka opp der.

Hvor kommer du fra i det musikalske landskapet, og hvor traff du dine medmusikanter i Masåva?
— Vel, det første som skjedde var jo at jeg lærte å spille fele og etterhvert hardingfele, som faren min spiller. Og så begynte jeg å pusle litt på andre instrument og lage låter ca. fra ungdomsskolen. Det har vært et ganske mangfoldig landskap, men jeg har alltid drevet med folkemusikk parallelt med klassisk eller annen musikk jeg har drevet med. Jeg møtte Martin Morland og Martin Sternberg på musikkhøgskolen. Vi spilte som trio litt før vi fikk med Øystein Aarnes Vik, som også har gått på jazzlinja på NMH. Vi var gode venner før vi begynte å spille, og det er vi heldigvis fortsatt.

Hva tenker du egentlig når du hører ordet «jazzpop»?
— Jeg tenker at det er en blanding mellom jazz og pop. Jeg tenker ikke umiddelbart noe positivt egentlig, men det kan det jo være. Det er vanskelig å plassere musikken til Masåva i en sjanger, men jazzpopfolkvise er vel en gate i nærheten av oss.

Og koblingen med jazz og viser på norsk er jo en stayer, helt siden Finn Kalvik med Arild&Jon-komp. Føler du at din generasjon har åpnet seg mer for denne måten å lage musikk på i det siste?
— Kanskje det. Jeg kan bare snakke for min egen del, og min musikksmak er nok ikke helt representativ for min generasjon, men jeg har hvertfall inntrykk av at det er flere som synger på norsk. Kanskje det brygger opp til en akustisk revolusjon og folkemusikkboom?

Spesielt tekstene, da. På ofte konfronterende og nær norsk. Hvor finner du inspirasjon til sanglyrikken din? Hva tror du forresten om Hit For Hit-karakterens «observerende låtskriving»?
— Jeg har hørt mye på Nick Drake, Sandy Denny, Jonas Alaska, Andy Irvine, Susanne Sundfør, Sudan Dudan, Valkyrien, Odd Nordstoga osv. Jeg var ikke akkurat noen stjerneelev i norsk, men jeg er veldig glad i å høre på tekst i musikk og har nok henta inspirasjon derfra. Jeg lytter mye på teksten og synes musikken ofte faller sammen om det ikke er noe troverdig innhold der. Det blir jo også veldig nakent på norsk, føler jeg selv hvertfall. Jeg synes det var en overgang da jeg gikk fra å skrive på engelsk til norsk. Plutselig kunne man skjønne hva jeg sang.

Du var på scenen med DJ Bendik Baksaas og Jo David Meyer Lysne i deres fele/samplingprosjekt nylig — hvilke andre prosjekter er det du holder på med for tiden og i fremtiden?
— Det er er litt forskjellig. Av bandprosjekt spiller jeg i tillegg til Masåva, i Morgonrode, en folkemusikkvintett som er plateaktuelle til våren. Vi slapp faktisk vår første singel i dag, «Tora», en bånsull til lillesøsteren min. Jeg er veldig gira på et duoprosjekt jeg skal begynne med, men det er så tidlig at det er hemmelig hvem det er med. Denne helga er det Folkelarm på Riksscenen. Der er jeg med i to forestillinger, Frøken og Bytting, i tillegg til at Morgonrode skal spille. Jeg blir jo ferdig på folkemusikklinja på NMH til våren, så det blir veldig spennende å se hva som skjer fremover og etter det. Jeg håper det går bra. Jeg tror det. Jeg har det hvertfall veldig gøy med alt som skjer nå, så jeg vil egentlig bare fortsette med det.

Det vil også vi her i Now’s the time – god helg og uke, alle sammen, så sees vi neste fredag!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger