Pianist og professor ved NMH, Mikhail «Misha» Alperin, gikk bort i sykdom fredag 11. mai. Les hans elev Arthur K. Pienes nære minneord her.
Mikhail «Misha» Alperin forlot oss fredag 11. mai. Det er absurd at en person som var så full av intensitet og kraft plutselig er borte. Hans vakre, krevende og kompromissløse vesen vil leve videre i alle som møtte ham. Ja, alle. Jeg tar litt i nå, men jeg kjenner ingen som har møtt Misha som har forholdt seg likegyldige til den opplevelsen. Mannen kunne så definitivt gjøre et førsteinntrykk. Jeg møtte han for første gang på et samspillrom på NMH som 15-åring, for å få privattimer i noe jeg ikke helt forstod men av en eller annen grunn hadde lyst til å sjekke ut som het jazzpiano. Jeg gikk derfra nyfrelst, noe jeg i ettertid skjønte var en vanlig reaksjon etter å ha hatt første audiens hos den lille trollmannen. Der og da skulle jeg på død og liv bli jazzpianist, ikke fordi jeg egentlig var så himla opptatt av jazzpiano, men fordi en person hadde vist meg hvor lidenskapelig man kan være rundt det å improvisere på et flygel. Håndbevegelsene, måten han gikk opp og ned i volum på den litt raspende stemmen sin, den helt særegne blandingen av norsk og engelsk, måten han spilte en enkelt enstrøken C på en måte som fikk deg til å ramle av stolen av begeistring. Alt sammen forente seg i noe opphøyd, og tok deg med inn i de store kosmiske energistrømmene han var så opptatt av. Han stilte seg nok definitivt bak budskapet til Albert Ayler i låten «Music is the Healing Force of the Universe». Selv om han mest sannsynlig synes akkurat den låta og innspillingen ble «så bråkete, så mye harde cymbaler, så mye støy».
Jeg har aldri vært i nærheten av noen som har spilt piano så bra som Misha. Om det var i en konsertsal, på et lærerkontor eller gjennom de dårlige Mac-høyttalerne jeg hører musikken hans igjennom mens jeg skriver dette, er det en nerve og en intensitet i hver eneste tone som gjør at du må stoppe opp og høre på uansett hva som skjer med deg ellers. «Dette er viktig», sa han så ofte, og det viste han hver gang han tok i instrumentet sitt også. Gjennomsnittlig musikk var uinteressant for Misha, han ville at alt han spilte skulle synge, danse eller gråte. Alt annet ble for trivielt.
Han fant kraften og språket til å gjøre dette gjennom knallhardt arbeid og streng klassisk skolering fra sin oppvekst bak muren. Han fant det også igjennom å være tro mot sine egne musikalske preferanser. «Du kan like mange ting, men bare elske noen få» var en læresetning han selv levde etter. Selv om han fortsatt kunne imitere Art Tatum slik han gjorde for å tjene til livets opphold i Moskva, eller lire av seg de Tower Of Power-blåsearrene han hadde plukket som rebelsk tenåring i Moldova, ble de delene av musikken hans ikke fremført offentlig, bare vist frem som en slags humoristisk anekdote (opplevd som en maktdemonstrasjon) for studentene sine. Språket hans som det fremstår på plate er en dyp og innkokt blanding av Rachmaninov, Tsjaikovskij, Keith Jarrett, og den evige tilstedeværende russiske tradisjonsmusikken. Eller, jeg vet ikke, det føles feil å prøve å sette referanser på Mishas musikk, den var så overbevisende original at den fortjener sin helt egne sjangerseksjon i Den Store Platebutikken.
Men mange av oss vil først og fremst huske han som den virtuose læreren og mentoren han var. Han var en ekte mester, for de av oss som ville gå med på de noe gammeldagse spillereglene dette medførte. På sitt beste fikk man nok stoff til å fylle et arbeidsliv med egenøving av å ha en enkelt spilletime med han. Han underviste like mye i komposisjon som i pianospill, og hadde en usedvanlig teft for å kombinere store filosofiske betraktninger med helt konkrete øvelser og endringsforslag som gjorde musikken din bedre med én gang. Han kunne be deg endre en eneste tone i melodien din som han hadde hørt deg spille én gang, og stykket smakte annerledes og bedre. Han lærte meg å lytte til musikken jeg selv skriver, og å la den snakke til meg og fortelle meg hva den vil, ikke å overstyre denne prosessen med mitt eget ego og lyst til å vise meg frem.
Selv om han var ansatt til det, underviste han aldri noen i «amerikansk jazz» som han kalte omtrent all moderne jazzmusikk med et eller flere av instrumentene trommesett, saksofon og kontrabass. Han fant det for regelbundet og fremmedgjort fra våre sarte, mørke, nordiske sjeler. Misha underviste i musikk, sånn som han så det. Jeg og mange andre hadde enormt stort utbytte av det, jeg ble også bedre til å spille vanlig jazz av det, men selv i et minneord om mannen må man si at han kunne være dominerende og nesten monoman i sine meninger og måter å si ting på. Han var, eller fremstod i hvert fall, respektløs ovenfor musikk som ikke passet inn i hans nøye gjennomtenkte verdisett. Han gikk på ingen som helst måte overens med alle, men alle de jeg kjenner som han passet sammen med hadde en velvilje og en forståelse for ham, og han var lett å regne som en nær venn. Han viste også en stor, faderlig kjærlighet og stolthet av sine nåværende og tidligere studenter, enten i form av en stor klem, en åpen invitasjon til å sitte ned og snakke om de store tingene, eller en nattlig sendt epost eller facebookmelding med et nøye utvalgt youtubeklipp med musikk han hadde søkt opp eller laget og trodde du ville sette pris på. Han elsket å få CD-er med tidligere studenters siste musikk, og selv om tilbakemeldingene hans kunne være provoserende ærlige, hadde de alltid den dybden og velviljen han viste alle som brydde seg dypt om musikk.
Ærligheten hans ga mange sitater. Den første timen han hadde med Morten Qvenild sa han: «Du er full av gammalt jazzsøppel, vi må renske deg opp». Til Audun Barsten Johnsen sa han «Hvem er denne Chris Potter? Har bare hørt om Harry Potter». Til meg og Lars Jacob Rudjord sa han en tidlig time: «Fingrene dine er pølser, de er soldater. Hjernen din er general. Du må si til de pølsene: NEI! Dere må gjøre som jeg sier». Til tross for hans tydelige musikalske kompass, tror de av oss som valgte Misha som mester at han helst ville vi skulle finne vår helt egen stemme, selv om det er vanskelig og tidkrevende. Første gang jeg var åpent uenig med Misha (vi diskuterte en fri-impro eksamenskonsert på Victoria, sommeren det første året mitt på NMH), sa han «Så bra! Du vet, Arthur, problemet ditt er at du er så lydig hele tiden». Jeg tror han tenkte at jobben hans var å sette i gang prosesser og tankevirksomhet som vi selv skulle finne ut av hvor tok oss.
Han var en åpen og pratsom man, som likte å fortelle historier. Den soleklare favoritten min var den der han klarte å komme seg unna en sadistisk sersjant i det sovjetiske militæret mens han var vernepliktig, med å spille Boney M på kontoret til en oberst. En annen klassiker var hvordan han fikk jobb på høyskolen ved å være barpianist på et hotell i sentrum hvor tilfeldigvis jazzlærerstaben på NMH kom innom som en del av julebordet sitt, og dro kjensel på mannen som hadde spilt på Vossajazz bare noen år tidligere. Det var aldri lett å vite hvor sannferdige historiene hans var, noe som ikke ble enklere av den smått absurde humoren hans som alltid lå rett rundt hjørnet. Noen av de lykkeligste minnene mine fra studietiden var hjemme hos ham i Asker, der de fleste av studentene hans har vært mye. Her spilte vi musikk, drakk te på høsten og øl på sommeren, og diskuterte det som lå hjertene våre nærmest. Alltid med mesteren i sentrum, enten han lagde pannekaker med brunost eller viste frem musikken som betydde mest for ham.
En gjennomgående beskrivelse av Misha var at han forandret folk. Eller «snudde opp ned på alt jeg visste om musikk», som Helge Lien beskriver det. Akkurat det skjedde med mange av oss. Han sa ting som man brukte lang tid på å ta inn over seg, han satte i gang prosesser i folk som kanskje tok flere år å bli gjennomført. Nå er han selv også forandret. Til minner, til innspillinger, til historier, til sitater, til imitasjoner av hans helt særegne gebrokne norsk. Og til energi. Kroppen hans er nå uten liv, men energien hans lever så definitivt videre.
Arthur Kay Piene
Norges musikkhøgskole og Nasjonal jazzscene inviterer tirsdag 5. juni kl 19.00 til en feiring av Misha på Nasjonal jazzscene Victoria; «Remembering Misha – a celebration in music». Arrangementet er åpent for alle, scenen vil fylles av nåværende og tidligere studenter av Misha sammen med en rekke sentrale musikerer og kolleger.
