Ett år etter urframføringen av «Sildrande» er Terje Isungset klar for en ny runde, med konserter og innspilling.
Tirsdag samler komponist/perkusjonist/munnharpespiller/ismusikkmester m.m. Terje Isungset troppene for å forberede «Sildrande»-konserter i Nesodden Jazzklubb (onsdag 18.4), Riksscenen i Oslo (torsdag) og USF Sardinen i Bergen (fredag). Den lille turneen avsluttes med ei studioøkt i Bergen lørdag, noe som forhåpentligvis resulterer i en utgivelse – format foreløpig ikke bestemt – like før eller like etter årsskiftet.
– Jeg har spilt noen av enkeltlåtene på konserter, men dette blir første gang siden Vossa Jazz at hele «Sildrande» står på programmet sier Isungset og fortsetter:
– Jeg gleder meg veldig til å spille hele verket, for det er en viktig dramaturgisk helhet i dette. Fra å være ganske nedpå, vakker og åpen, kan musikken bli så stygg at det nesten gjør vondt innimellom, og disse ekstreme kontrastpunktene blir kjempeviktige. Både som dynamiske virkemidler og for å gi enkeltmusikerne en ramme for fri utfoldelse.
– Har du originalbesetningen fra Vossa Jazz intakt?
– Nesten. Trompetist Gunnar Halle vikarierer for Arve Henriksen, men ellers er Vossa Jazz-bandet intakt: Sissel Vera Pettersen på vokal, elektronikk og saksofon, Morten Qvenild på piano, Nils Økland og Mats Edén på feler,
Mats Eilertsen på kontrabass og Asle Karstad på lyd.
– Tar dere verket helt ut i friform?
– Egentlig ikke. Kall det «improvisasjon under ansvar», altså improvisasjon innenfor klare rammer med tydelige begrensninger og retning. Med så mange musikere og en såpass stor form, blir det veldig viktig å greie å nå disse kontrastpunktene for at konserten skal få den tyngden jeg ønsker meg, og da er det nødvendig med rammer. Men så er det jo også sånn at når du jobber med et A-lag, er det veldig vanskelig å si: «nei, ikke spill sånn» til noen, fordi du vet at det du får fra disse musikerne, er gull uansett. Det kan bli noe annet, en annen slags tyngde enn det jeg hadde tenkt, men det er ikke sikkert at det på noen som helst måte er dårligere. Og for dem som hører på, er jo det de hører «sannheten» uansett.
Saken fortsetter under bildet.
TINGINGSVERK: Fra urpremieren på «Sildrande» på Vossa Jazz for ett år siden. Nå samles de travle musikerne igjen, med Gunnar Halle som vikar for Arve Henriksen. Foto: Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz.
– Hvordan er forberedelsesprosessen når du tar opp et så stort verk etter et år? Er det mye som må justeres?
– Vi jobba ganske mye før Vossa Jazz, og det vi skal spille nå, blir stort sett det samme som på Voss, i en litt konsentrert form. I prøvene før uroppføringen startet vi vidt og prøvde å stadig arbeide oss innover mot en essens, nå har jeg justert notematerialet og sendt det ut til musikerne, og så møtes de fleste av oss dagen før konserten i studioet til Morten Qvenild på Nesodden. På konsertdagen rekker vi en gjennomgang med fullt band på formiddagen, og da tror jeg vi er der vi skal være.
– Du startet hele «Sildrande» med å gjøre noen opptak av bekker….
– …og fant vel egentlig mer inspirasjon enn direkte musikk i det, ja (humrer). Men ja, det kommer noen bekker helt til slutt, og det har jo en mening, det hele. Det er ikke bare for moro skyld at jeg driver med vann, jeg har en mening med det, og skal prøve å få det fram litt tydelig og til ettertanke, håper jeg. Vann og miljøproblematikk er blant det som inspirerer meg, det er noe jeg bryr meg om og som er av en litt større karakter enn «love songs».
– Nå blir det en periode med «Sildrande», hva annet fyller avtaleboka di for tida?
– Vi gjorde nettopp ferdig innspillingen av et nytt Groupa-album, improvisert kammermusikalsk folkemusikk, veldig fritt, men med låter. Så skal jeg snart ut på turné med Is-musikken, der kommer det ny plate, et live-album, 25. mai, samme dag som vi skal ha en utvidet konsert under Festspillene i Bergen. Og i dag fikk jeg cd-ene av «Suites of Nature», de fire albumene som jeg utga digitalt ved juletider.
Videre blir det duojobb med Berit Opheim på Balejazz, og en ny tur til Tokyo i begynnelsen av mai. Jeg ble plukket ut blant 300 kandidater til Tokyo Art Councils store «Sounds of Tokyo»-prosjekt, noe som innebærer fire Tokyo-turer med møter, forberedelser og konserter på under et halvår. Den store avslutningskonserten skjer i september. Og før det, i juni, blir det en uke på Grønlandsisen sammen med et internasjonalt forskerteam og tre tv-team. Isforskerne skal drive kjerneboring på 3000 meter, jeg skal prøve å lage ismusikk av isen de tar opp. Og så blir det noen trommesettjobber innimellom.
– Du rekker det?
– Ja, jeg har lyst til å jobbe mer med tromming i tida framover enn det jeg har gjort de siste åra. Det har blitt veldig mye is-prosjekter, så jeg må passe på å holde trommesettet varmt, gjerne med fri-impro innenfor rammer. Det er jo jazzmusiker jeg er, og fri improvisasjon har vært essensen i alt mitt arbeid de siste 20 åra. Den kombinasjonen av å jobbe fritt og kompositorisk innenfor rammer synes jeg er veldig givende.
– Det later ikke til at fritidsproblemer utgjør en umiddelbar trussel? Hvor mange reisedager har du pr. år?
– An hensyn til familien har jeg ikke talt. Men det har gått i ett en stund nå, fiskestanga har fått stå i fred lenge.
