Klangvandring i grenseland

I disse dager utgir trompeter Gunhild Seim (44) albumet «Grenseland», og både musikken og forhistorien er verdt et kryss eller tre i taket. Uten å foregripe anmelderne, må det være lov å antyde at «Grenseland» gir et uvanlig nært inntrykk av en spontan og svært vellykket kreativ prosess, og heller ikke opptakten til albumet er sjenerende malstyrt.

«Grenseland» er Gunhild Seims femte album som leder siden debuten med «Time Jungle» i 2007, og er det ikke-planlagte, men desto mer vellykkede resultatet av et uformelt musikermøte i Woodstock, USA, høsten 2016. Bakgrunnen var at en sliten Seim følte behov for noen dagers pause og litt kreativt påfyll i innspurten på et stort bestillingsverk hjemme i Stavanger, og dro på venninnebesøk til den anerkjente frijazz- og impro-pianisten Marilyn Crispell i Catskill-fjellene utenfor New York.
– Jeg holdt på med «Lyden av vann», en barneforestilling  basert på Sigbjørn Obstfelders dikt «Regn» i anledning Obstfelder-jubileet, begynner Gunhild. –Stykket skulle ha form av en stor, utendørs happening for flere tusen barnehagebarn, og siden det krevde mye organisering og strukturering, og jeg samtidig hadde lite forbilder for hva jeg ønsket å gjøre, tenkte jeg at det kanskje hadde vært lurt å besøke Marilyn for å få litt input og litt luft, rett og slett.
– Marilyn Crispell, kjent fra bandene til bl.a. Anthony Braxton, Reggie Workman og Barry Guy og med en rekke egne albumutgivelser, spiller også på albumet «Elephant Wings» som du og Time Jungle-bandet ditt utga i 2012. Var det da du ble kjent med henne?
– Nei, jeg traff henne på Banff-workshopen for «jazz and creative music» i Canada allerede i 2006, men vi spilte ikke sammen før lenge etterpå. Jeg har besøkt henne flere ganger, og denne gangen hadde vi bestemt oss for å booke én studiodag for bare å spille litt fritt. Mens jeg var der borte, introduserte Marilyn meg for David Rothenberg, musiker, komponist, forfatter og øko-filosof, og han hadde også noen tips til hva jeg kunne gjøre med dette «Regn»-prosjektet. Det endte med at vi inviterte med oss David i studio, og så spilte vi, spontant og improvisert. Vi holdt på hele dagen, og etterpå følte alle tre at det var en stemning i musikken som vi likte. Noe undrende, og det var da jeg bestemte meg for å utgi den på plate. I forkant hadde jeg bare betraktet denne studiodagen som en mulighet til å spille, og til å prøve ut noen elektroniske virkemidler som jeg hadde lært meg å bruke på trompeten.
Saken fortsetter under bildet.
GRENSELAND: Trioen som møttes i Woodstock og endte med å lage plate: Fra venstre Gunhild Seim, David Rothenberg og Marilyn Crispell. Foto: John Lilja.

– Har dere planer om å spille sammen «live» som trio?
– Ingen konkrete. Vi spilte nylig sammen i anledning et Messiaen-prosjekt som David hadde på Biennale Némo i Paris, og nå skal vi jo sende plata til festivaler og andre, så vi får se om det skjer noe. Det ville vært hyggelig, men ellers har jeg nok av andre ting i arbeid.
– Fortell?
– Chattermark er en duo som jeg har sammen med mannen min, John Lilja. Elektronisk utvidelse av trompet/bass-lydbildet, vi skal i studio snart og jeg regner med å få ut et album i løpet av høsten. Så holder jeg på med et stort prosjekt om barn og flyktninger, «Velkommen: Hjem», som begynte for noen år siden da jeg ble så provosert av utkastelsen av Neda Ibrahim og familien hennes fra Sandnes til Jordan. Her jobber jeg sammen med scenografen Terese Arildsdatter Riis og programmereren Dag Egil Njaa om en stor vandreinstallasjon i form av en teltlandsby som med musikk, historier og andre elementer skal forsøke å gi barn et inntrykk av hva det vil si å være på flukt, i motsetning til å ha et hjem.
– Er du mer komponist enn du var før?
– Jeg prøver. Etter at Vossa Jazz-verket mitt, «Story Water», kom ut på plate i 2013, hadde jeg lyst til å utforske litt andre ting, blant annet bruk av elektronikk, så jeg satte bandet mitt, Time Jungle, på pause. Jeg hadde jo komponert for det også, men ville gjerne prøve å skrive for andre formater der jeg ikke nødvendigvis spilte selv, eller for konstellasjoner som krevde en litt annerledes tilnærming. Jeg tror nok at jeg kommer tilbake til Time Jungle etterhvert, men da antakeligvis i en litt annen form.
Men selv om jeg komponerer mer, er jeg like mye utøver nå som tidligere. I tillegg til Chattermark og en annen barneforestilling, «Reisen til jordens hjerte», spiller jeg stadig i Kitchen Orchestra, og i IMF Orchestra, et europeisk kvinnestorband ledet av sveitsiske Sarah Chaksad. Hildegunn Øiseth og jeg er norske medlemmer, og to trompetere med nesten samme fornavn skaper endel forvirring der. Vi hadde en fin 10-dagers turné i fjor høst, og skal i gang igjen neste år.
Saken fortsetter under bildet.
DUO: Gunhild Seim og John Lilja er holder sammen både privat og i duoen Chattermark. Foto: John Lilja.

– Du driver stadig plateselskapet Drollehålå Records. Har du landet på hvilke plattformer og formater som tjener deg best?
– Godt spørsmål. «Story Water» utkom på vinyl og cd, «Grenseland» kommer som cd, og alle Drollehålå-platene ligger på strømmetjenestene, iTunes o.s.v. Selv om «ingen» kjøper cd’er lenger i Norge, gjelder jo ikke det for land som Tyskland og USA, og dessuten liker jeg fysiske eksemplarer. Liker å lese om bakgrunnen for musikken, hvem som spiller og hvem som har skrevet låtene, jeg synes det ville være forferdelig om den informasjonen bare skulle bli borte.
Om strømming øker eller reduserer salget av «Grenseland» aner jeg ikke. Jeg bare gjetter at jeg kan selge mer ved å legge ut musikken for strømming enn ved ikke å gjøre det, men igjen: Det er ren gjetning fra min side.